Offensive? Moi?!

...so I honestly hope this won't offend anyone...lol...scara goes controversial again! "keeps doing that a lot, these days" - right?...but this was, then, another challenge for the po(t)et-self who wants to write everyday, improvisation poetry...for the masses, by the missus...yo! and: *trying hard to be comprehensible, ending up as somewhat interpretable, though a tough matter* - cos starli(gh)t expressivity was never my thing, really. ain't no fun.

"offenses [off-fence's]" - purely a spur of the moment
Inspired by the rap-sessions from Catherine Tate's Show. Hahahaha! :) /innit-tho!/ By Scaramouche, the po(t)et, still fond of trying out "new stuff"!

pull up my shirt
show you my breasts
is that what you'd like?

pull down my pants
show you it all
is that about your taste?

can't help it
can't stop it
can't help wanting to want it

determine your gaze, now
be sure what your eyes try to seek as you lead them

not bat them, not close them
as they cross; meet mine

an inwardly stripoff
revealing my keepings
is that what you search for, you smirker?

I'll smite you
I'll bite you
I'll sophisticate you and shun you

simpler - to claim you're a a cowardly punk
who tries hard to be cheeky,
yet blows it

**
Extra Features

Et lite dagsreferat! O, lystige trivialiteter. Beste sitat; fra en skravlestund med Mr. Kontrafaktisk på msn - etter at jeg hjalp ham med et engelsk ord han ikke kom på, forløp samtalen slik:

Scaramouche sier: why use a dictionary when you've got me? ;)
Flyktning inn i det hypotetiske sier: because books never make thoughts about you ! Liberis non poena fingere! :D

Også må jeg få anbefale Safaris fantastiske sommerboller - for alle oss som elsker mellommat og namnam-ting. Jeg skulle ønske jeg kunne droppe de ordentlige måltidene og erstatte dem med kaker, kjeks og sjokolade. Hihi. Såh; boller med eggekrem og rosiner og melisglasur. Påskeegg med melkefyll. Frielekaffe. Det er lunsjen sin, det! Trengs, også, etter å ha vridd hodet åtte ganger rundt Seamus Heaney og dennes usannsynlig innviklede, men fascinerende poesi. Utrolig hvor mye man kan få ut av "Alphabets" om man bare forsøker. Og det gjør man (dvs. jeg) jo, ellers er noe av vitsen borte! Diktet er for øvrig nydelig; med mange referanser til de magiske, grenseløse ordene, de mystiske metaforenes underforståtte og (tidvis altfor) overførte betydninger og dikterkunstens uendelige univers - et oppkomme av horisontutvidelse uten sidestykke, for å henspille på Heany selv her. The necromancer and his talisman in the shape of a globe... "So that the figure of the universe and 'not just single words' would meet his sight when he walked abroad." Kunne ikke sagt det bedre selv. Kjekt og nyttig med engelskseminar! Nå sitter jeg her og hører på "Tainted Love" med Soft Cell (som ble brukt i Doctor Who, ep. 01.02, og førte til et par festlige dansetrinn fra Mr. Eccleston...!) og tenker på litt av hvert merkelig og lurer på når det skal begynne å regne. Og tordne. City of Mountains and Rain - er vel ikke annet å forvente. Det er en helt alminnelig dag i Scara's liv, og den første i rekken av resten av dem. Sant. Myyh!

"Dedicated to...."

(På Queens såkalt "beste" album A night at the Opera - selv har jeg alltid foretrukket diverse andre, på tross av at dette selvsagt er fullstendig genialt, men det er jo disse andre også - får man servert den übertøffe låten "Death on two legs"; en skarp kritikk mot Queens tidligere drittsekk av en manager...den har blitt fremført live, hvorav en versjon finnes på "Live Killers" - men navnet som etterfulgte Freddies introduksjon "This song is dedicated to..." ble pepet bort. Beeeeep. Som vanlig, og av medmenneskelig høflighet. Sikkert. Man skal jo ikke henge ut folk, enda så ukonvensjonelle Queen (heldigvis) tillot seg å være til tider. Men jeg har da latt meg influere litt av denne låten og skapt mitt eget motsvar til disse hersens kritikere jeg stadig, eh, kritiserer. Uten å nevne navn. Derfor: prikk prikk prikk, ingen initialer, ingenting. Kun en oppriktig dedikasjon. Henvendelse. Ironisk hyllest, whatever you'd like to call it. Takk til Freddie, du briljante, udødelige låtskriver, og til Bri for de heftige gitarriffene. *Digge sangen!*)

"Ens egen medisin" - bokstavelig talt; til noen som kunne trenge å få smake den...
Fra Scaramouche, po(t)eten, som blir litt rasende i blant. Og får utløp for aggresjonen gjennom poesien, intet mindre, og det er likeledes mye sunnere! :)

overstrømmende er alt du ikke er
og jeg tror ikke du prøver
jeg tror livsgleden ble tatt fra deg
og du fant den ei igjen hos noen annen
at gnisten sluknet hen før du ble født
var usannsynlig i en tid, da du var fargerik
men ikke mer, du kvelte dine farger
du stråler ikke mer enn en steiner i et brudd
radioaktiv - du kunne gjerne vært,
ville automatisk blitt kurert,
egenhendig, løftet ei en finger,
for du er så; uvillig til å la deg smitte,
en vegg, et ankepunkt, en kontra, grusom antitese,
en motvekt til det meningsfulle og
et nett mot alt det usikre, avfeier sikkerheten selv
det ville vært for ille;
umiddelbart å applaudere
din kritiske røst, om bare du ville la deg stilne
i øyeblikk da kritikken passer minst
og rangeringer, usømmelig,
og oppsummering, overflødig,
et bilde du ikke kunne se, og derfor kalte slett
var det din intensjon?
var det med overlegg du la deg ut,
så ingen kunne legge seg ut med deg;
åpenhjertighet er gull
du jobber i egenskap av at det er din rett
selvsagt har du rett
om du bare hadde skjønt at man kan ha sa rett
at øyet ikke ser, at det ikke ønsker helt å se,
at man egentlig tar feil

Admirablia

Jeg benyttet også denne hjemmelesningsrepetisjonognonsense-dagen til å få bladd litt mer i Gunnar Almes "Elegi"...det vil si; jeg fikk en responsmail på bloggen min - den aller første!! - fra en gammel kjenning som priste mine dikttolkninger og -anbefalinger, og jeg hadde faktisk inspirert ham til å få øynene opp for nevnte Mr. Alme. Jeg er stolt! Må ha lov til å være det i blant, selv over meg selv! Hihi...men så var det dette med Norge og janteloven, da...! Uansett: min gamle venn gjorde meg utrolig glad - og smigret - med sin interesse for hva jeg skriver og hva jeg leser...som vanlig...og jeg bestemte meg da for å slå opp på en tilfeldig side i Elegi'en, for igjen å finne flere finurlige, givende fraser...

...og jeg fant følgende!

"Å elske"
© Gunnar Alme - 1945 - all rights served

Å elske ble å gå omkring
og lete etter deg
blant døde ting --
Å hviske til mitt eget øre
de tusen ord til deg,
som aldri du får høre--

hvoretter jeg fant det for godt å sette meg ned å knote litt på egenhånd...flere hyllester er noe verden alltids vil ha bruk for...og Gunnar Alme er TØFF!

"Admirablia" - tilegnet Gunnar Alme
Av Scaramouche, po(t)eten, som stadig beundrer!

visshet om at
uansett hvilken side jeg slår opp på
rent tilfeldig sett;
uansett hvilket kapittel, hvilken del
vil jeg finne noe gjenkjennelig
noe knugende, kvelende, åpenbart, allmenngyldig
enkelt
og forbløffende
gripende

fjortenhundre reiser
fjortentusen spørsmål
og en livslang kjærlighet

**
friskere luft enn den efter et regnskyll
finnes der ikke å oppdrive,
du frende

åpne din dør og møt duften av henne
en søtere parfyme søkes ei,
du forgapte

rensk din kropp for alt bitende, alt giftig
still deg i lyset, ei der skyggespillerne vandrer,
du forlorne

og bryt aldri ned, deg, dine omkringstående
det er min siste instruks, formelig blyg,
du nesten fortapte

kun - nesten - hun sa;
der finnes ingen som ikke kan reddes

skalk dine luker - ikke helt igjen
vakrere åsyn enn det aller første er ikke å oppdrive
du nylig oppvåknede

ta dine vaklende skritt, du frie mann
i spirende renhet - enestående godhet
om det er alt du har
hold av ditt upåtvungne smil
du fantastiske
menneske

"Are you disrespectin' me?!"

Another section on;
CATHERINE TATE! AS LAUREN COOPER!


Photo: property of BBC, all rights served,
digitally edited and touched up by Scaramouche.
Self-proclaimed half-non-expert of Photoshop.

Blimey. Ain't it though! And look at that face...no, she ain't bovvered...she is well cool! ;) Yeah, I love her...and have been watching her sketches all day...improves my English too, seeing that she always plays on these English words, literally, and she uses all these popular cultural references which I can relate to...Plus, I actually understand more of English slang after having listened to her...It's just swell when people dare to be sooo politically incorrect and charmingly controversial. In addition, she's quite intelligent and has an eye for what goes on in society. What's cooking, like they say. I think everyone will be able to recognize bits of themselves in what she portrays, even though she may sometimes cross the line to offensive....or border on it...but she recovers and she talks her way out of it...! She never goes TOO far, in my opinion. Besides, no-one can babble about well-written nonsense like the Great Tate! Listen to her Shakespeare-interpretation in the Red Nose Day-thingie - she's the master! - or in the Dominic West-featuring thingie about a silly movie-production where Catherine's character is an actress who loses herself to the role and starts impersonating...and improvising...gives a whole new meaning to the term off-script!...aah, and I love it...The mimicry! The variation! When she addresses serious, political and social issues with such an ironic twist and amazing, sharp edge... I can't help admiring that talent...and the guts! The spirit of this woman! Numerous priceless sketches galore in her Show-universe, and I just had to post a pic. Ain't she amazing! No wonder she was allowed to make a fool out of Tony Blair...and herself, for that matter...the least pompous and selv-centred person ever, and according to a reliable source (Brian May) she's really nice and friendly too. He's met her. And he's a fan, of course. Wait, did I mention that? Oh, never mind. Important stuff requires repetition!

Unedited - drafts

Som tittelen tilsier - litt uredigert dilldall denne gangen. Fra Scaramouche, po(t)eten, nå også en "poetisk akademiker" - glitrende definisjon, mams! - hva enn man måtte kunne legge i dét...videre; denne fornemmelsen...at man begynner å skrive på noe og ender opp med å skrive om noe helt annet; forskjellige sider av samme sak. Litt her og litt der. Ditt og datt. Fjomp og fjatt, og forhåpentligvis ikke platt.

"Old faces"
By Scaramouche, the po(t)et, on those who're outside of the ordinary and breaking with the boundaries. There was this reviewer-guy in the newspaper today, who managed to call Suzi Quatro overly commercial and mass-productive; an audience-adjusted, Avril Lavigne-predecessor. Bloody idiot. And I do like Avril Lavigne, too. What is happening with people these days - so-called experts; ignorant folks trying to disguise their irreversible silliness - and whatever's wrong with making music the audience would like to listen to? Commercialisation can often be a gift! MIKA tops the charts and Avril is a teenage-queen who's loved by half of America's adolescent population and who got to sing during the opening ceremony of the last Olympics. I tell you who's got it wrong: you, reviewers, you've got it all messed up. Somehwere, sometime, there must have been an invisble piece of rock hitting you hard in the head, making you blind to all that's truly magnificent; all that warms people's hearts. That is the most important thing: to *affect* listeners! Got that?

these...old faces
I'd never predicted
come to life
and rise to the surface
of my perception

old faces; fags - and smoke
there can be no smoke without a fire
two steps in each direction
connected here, connected there
and secrecy

like carved in stone
unbreakable
unbearable

too good for your own good

**
Dernest:
"Nytteverdi & Mestring" - tilegnet A.
Av Scaramouche, po(t)eten, som innbiller seg at hun går Auden, Yeats og Marvell en høy gang. Jeje. Dette ble skrevet istedenfor det jeg egentlig skulle gjøre, nemlig å repetere dikt, men fikk da gjort litt av det også, samtidig, i det hele tatt; en kombinatorisk dag. Takk til Donna Noble (That's not even a proper word!) og Martha Jones (Till you talk to me properly - yes!). Og jeg kan umulig være den eneste som synes det er litt herlig-komisk med sånne religiøse overtoner i en usannsynlig science fiction-serie. Flust med Star Wars- og Matrix-referanser også, i "Gridlock"; til glede for alle oss sci-fi-elskere. Nicey!

fordums tiders ansikter
slikt jeg aldri forutså
kommer til live
stiger til overflaten,
randen av min begrepsoppfatning
gjendiktet i en ballade av tusen uuttalte ord
og uforenelige sjanser
aldri tilgitt, ei heller gitt til, aldri bevilget
velutrustet, som jegeren
i fokusert, metodisk ganglag over marken,
han er i siget

med tanken på at alt man tilskriver seg av kvaliteter
blir i samme, bekreftende sekund fratatt en,
i supranaturalismens uangripelig handling av;
la lyset flomme, kalte stemmen, for det er meg overrakt med ære
derpå falt mørket
skåret ut i fast, hard stein - uknuselig
ukuelig; en selvoppfyllelsens realisering
er det et ord - så si det ikke - anser du det kjært, legg bånd på deg, og tie
vismannens instrukser er vanvittige og uvirkelige
fordums tiders godtroende
slikt jeg aldri forstår

lot seg aldri mestre

**
tusen ting som kan sies på tusen andre måter -
nei; det blir som det blir og det er som det er

Something about hair. And pride.

"Longer"
By Scaramouche, the po(t)et, and a proud & independent woman who fights for women's pride and independence-cause

I let my hair grow
because you said so, earnestly
because you asked me to, more rightly,
because it was a request and not a prayer
I hate when people beg
But you didn't, you said let it grow
I followed, I did, that was it;
a momentary status

what is 'it'?

it began with the easier thing
to let my hair grow, for you
then came the further promises
it always begins with something small
too commonplace to refuse
and then it gets unnoticably bigger
until you've given away it all, yourself, your world
to someone who wouldn't known, wouldn't have known,
the one who'd given away nothing at all
the one who said no, in the first place, and didn't yield

wasn't me

wipe one's slate clean and share one's bed
my plait; all the way down my back,
it pats against my shoulderblades, a reminder
but why do I have to be reminded, and who
could possibly have the right, say it's your right,
your natural, innate, self-inflicted right, but you don't
and it's not, it won't ever be, yet I did what I did
let it flow
like a blindfolded tree
I stretch my branches, strains, out wide
and touch for another arm to hold onto
any reason given, it was why I could obey
to let someone take hold
and call my hair my pride
my only pride, I hope it's not, it's not my only pride

won't ever be

Lidenskap har opptil flere navn

inntrykk: stadion. folkehav. oppladning. rødkledde mennesker strømmer i alle retninger. rødt, rødt overalt. publikumsrekord, faktisk. over 17000 gale supportere som synger og hoier og skriker og håper. ove thue, vår egen ove thue, i branntrøye og med høytidelig oppsyn som skrider inn på banen og griper mikrofonen. uten akkompagnement og kun backet opp av oss andre syngende stemmer han i. nystemten. det er nydelig, det er vakkert, det er rørende. den hatske buingen mot bortelagets elendige suppegjøker av noen tafatte dvaskinger. den massive jubelen for våre egne, strålende, veltrente, kjekke og talentfulle übergullgutter. måtte det der bli tatt bokstavelig. robbie winters, tralala. trampeklapp og plystring og vaiende flagg. brann i våre hjerter, det er dét alt handler om denne kvelden. så scorer strømsgodset. laget vårt trenger forsåvidt ikke komme med noen kontringsangrep; tribunene svarer for dem. på deres vegne. brøler. hytter med nevene. og fem minutter senere tar de sosekoppene til vettet. thorstein helstad, velkommen hjem og takk takk takk skal du ha. og etter dette begynner festen for alvor og de neste 85 minuttene var en lek, en ren nytelse og en fantastisk match. én hyllestsang tar over for den andre, ropene glir over i hverandre, man får utløp for intet mindre enn en geniuin, unison glede over at sesongen endelig er igang. målene rant inn, helstad og winters beviste hvorfor de var verdt noen millioner, og vi håper nå at mjelde har tilgitt sistnevnte fjorårets små misérer. til og med eks-forræder-rosenborg-slabbedask solli fikk en sang til slutt. imponerende. samtlige tilstedeværende som hevet armene og skjerfene og lot avslutningshymnene jalle allerede ti minutter før ordinær kampslutt. en triumfferd langsmed benkene. oppholdsvær, til og med, ikke en dråpe fra oven i denne anledning, og godt var dét. denne seieren fortjente de, og vi, det var oss alle vel forunt. norges beste fotballag har norges desidert beste supporteroppslutning, uten tvil, og norges triveligste kamp-atmosfære. en opplevelse å stille der, med utsikt med store stå, uansett om man digger fotball eller ei. jeg digger fotball, jeg digger brann, bergens stolthet, og jeg kunne gå lykkelig hjem etterpå. en gjennomført likandes stund i hyggelig selskap. og forbasket sjarmerende skotter som man fikk iaktatt på nært hold. endelig. briljant!

vi talte 2 godset-supportere som prøvde å gjemme seg bort. brannsupporterne var talløse, utellelige og umettelige og de gjorde alt annet enn å skjule sin begeistring. bergen, du bergen, entusiastiske by.

**

OG: en oppslukt David Tennant som med intens, ufattelig stor innlevelse, tårer i øynene og klump i halsen (!) beretter i vei om sine minner fra hjemplaneten Gallifrey, pre-TimeWar, og om familien og vennene som ofret livet i denne krigen, om den brennende himmelen og de tåkete fjellene, med nesten religiøs koring i bakgrunnen, vakre musikken, et usigelig vakkert øyeblikk, og Freema Agyeman, som lytter med tindrende blikk og halvåpen munn, i ren fascinasjon og beundring. Skulle bare mangle. Videre; katter som kjører bil, fine Brannigan!, og tøffe tøffe andre bifigurer pluss masse glimrende spesialeffekter. Kul, nylaget og ganske rocka musikk. Davids western-inspirerte halstørkle og bil-hopping. Genialt. Trist med Face of Boe og hans skjebne, dog vi hadde jo forutsett det, og neppe forventet noe annet, pluss at "den spennende beskjeden" han skulle overlevere før sin endelige avskjed allerede hadde stått på trykk i DW Annual. Og den boken har jeg. Den boken har jeg lest - med lupe. SÅH. Nokså uspennende, men fryktelig rørende - hele episoden - og gjerne mer om Gallifrey, altså! Jeg har en følelse av at RTD prøver å legge denne sesongen tettere opptil de "gamle" sesongene; en viss nostalgisk steming å spore her, spesielt når det gjelder tematikk og persongalleri. Vi vet at enkelte klassike erkefiender og skurker skal dukke opp igjen, (hvem hadde vel forventet et gjensyn med Maccra'ene?!), og slik kan man ikke kan annet enn å glede seg til; for når det er gjort så bra, så nyskapende og så originalt som her, må det bli vellykket. Håper óg at RTD får motbevist all tvil som er blitt rettet mot ham. Han er en for dyktig skribent til å fortjene slike urettferdige og urettmessige beskyldninger om inkompetanse og at han "ødelegger DW". Psjt. Men aller, aller mest...ser jeg frem til å kunne sikle på Captain Jack. Jeg forguder John Barrowman. Og gudbedre som den mannen kan synge! Uheldigvis kommer han ikke tilbake før i de siste episodene. Sammen med den mystifistiske Mr. Saxon. Hmmm. Nuvel, for the moment tar vi til takke med godt, britisk TV-håndtverk i form av nye eventyr med Le Doc & Martha. Men hun må slutte med alle de irriterende spørsmålene. Også er hun litt for bisk, for lite entusiastisk, for glatt. For...tørr. Uinteressert, uinteressant. Tja. Hun må smile mer! :) Dog var avslutningsscenen med klappstolene og beretningene om forgagne tider helt og aldeles utrolig. Jeg hadde gåsehud. Langt ned under tærne. Selv om...Martha kunne vært enda mer følsom, overfor Doctor'n og hans rett-fra-hjertet-utblåsning. Synes jeg. Kritisk som jeg er. Men det ligger kanskje litt i scriptet også; at hun ikke helt forstår omfanget, eller tegnene på, hans blottstillelse. Han har aldri forklart dette for noen tidligere, overhodet! Jaja, Martha, du får flere sjanser...de står regelrett i kø! :) Og plottet var velkonstruert, flott satt opp, handlingen hadde masse driv, kidnappingene var ganske morsomme, jeg digger at Doctor'n bruker lesebriller, TØFFE lesebriller!, det er alltid trivelig med innslag av søte kattunger (som blir pent behandlet!) og Martha Jones gjør lovende fremskritt. Dette kan bli riktig så fantastisk etterhvert. Dvs.: det er fantastisk, og mye mer enn hva jeg hadde drømt om å kunne forvente, men jeg håper og tror det kan ta seg opp enda mer. Likevel; jeg elsker sesong 3 av Doctor Who, og jeg elsket da denne episoden GRIDLOCK - selv uten Rose. Når dét er sagt; savner Rose, masse, og Billie må gjerne komme tilbake. Veldig snarlig om hun ønsker, helst innen sesong 4. Tvang, anyone?

don't be a - quack?! (...doctor?)

se så, nå driver scara og skriver "ordentlig blogg" igjen...om mitt liv og mangfoldige bedrifter...interessant for, vel, neppe andre meg selv...men dette handler da om:

grunner for at jeg ikke sover...nok...om natten!

1) god discomusikk på stereo'en...elsker disco fever...ikke for å skremme vettet av noen med en bekymringsverdig musikksmak, men jeg sitter da her og hører på "disco duck" og "la vie en rose" (med grace jones!!!) og digger...jaja... morsomt! liker musikk med selvironi!

2) behov for å laste ned wallpapers med doctor'n og rose...elsker livejournal-communities med konkurranser og challenge'er. fine bildene. og sunt for oss stakkars ulykkelige - for å bøte på savnet, mener jeg...billie, komme tilbake snart? vurdere det? please? martha jones er ok, hun, men det blir ikke det samme...det er derimot ikke fullt så ille som da gedeon sluttet i rex...liten tilståelse her: jeg gråt! faktisk...slå den! og jeg savner ham fortsatt...men det står på wikipedia at RTD og Billie selv har latt muligheten stå open for at rose kan returnere til serien, derfor avslutningen på sesong 2...han fikk aldri sagt det han skulle si, etc...vi ser frem til et snalig gjensyn!

3) john ajvide lindqvist...gale mannen...men "la den rette komme inn" er da en nokså fengende bok...intens, grotesk, altfor brutal, ufyselig, overdrevet, altfor usannsynlig; alle forhold medberegnet - jada - men du klarer ikke helt å legge den fra deg...anbefales dog ikke for dyrevernere...hvilket også har gitt meg grunnlag for å hate den en smule, fordi jeg er nettopp det...og glad i katter... slemme mannen!! johan harstad hadde dog skrevet et fint lite essay om boken som er lagt ut på bokklubben.no...hvilket for øvrig er en temmelig brilliant internettside...de har doctor who-bøker! og ian mcewan - på engelsk! og dvd'er! ruinerende saker...stakkars bankkontoen min...(se også platekompaniet.no...huff!)

4) og - *dette*. jepp, bloggskrivingen holder meg våken til langt utpå kvelden. natten. tidlige morgentimer. gøy å skrive, men jeg burde muligens revurdere døgnrytmen min igjen...hadde jeg hatt en gunner tilgjengelig ville jeg skutt vekkerklokken min i dag. skrive, skrive rare ting - og muligens ikke det jeg burde, alltid, pliktoppfyllende student som jeg er. liksom. men etter en veiledningstime med fru foreleser har vi da slått fast en gang for alle: scaramouche er ingen akademisk skribent. hun sa det rett ut. for å sitere henne ordrett: "strictly speaking, this paper contains much that is not to the point. [...] the genre here is the academic/scholary paper. it is important that you master this genre and its conventions (BLÆH!) - so avoid journalism and appreciation; too informal language, etc." med andre ord, hun kaller meg en jouranlistisk skribent istedenfor. det velger vi å ta som et kompliment. og prosaen min var god, påstod hun, den bare passet ikke riktig inn. wake up and smell...the perfume! - kjære lærer, eventuelt lærere - flertall, generell betydning - jeg kommer aldri i verden til å kunne klare å passe innunder sjangerbetegnelsen "scholary paper", eller noen annen form for strikt, fastbestemt, regulert, systematisk...system...bås...drit... hehe! men jeg skal gjøre mitt beste for å tilpasse teksten min såpass at den kan godtas som "litt på kanten". som vanlig. jeg tror jeg kommer til å leve resten av mitt liv utenfor systemet og alle suspekte retningslinjer. for mitt eget ve og vel. men nok om dét - og nok surmuling for i kveld!

5) ...ytterligere har vi jo den siste løsningen: at man kan ligge våken om natten - og tenke. det hender jeg tyr til dét også. mye å tenke på, for å si det sånn. nemlig.

Merge...mess...masses...EVERYONE!

Sometimes, you have to do certain things...if only to breathe more easily...so who should I hit? Anyone. Besides, I take no pleasure in taking a life if it's from a person who doesn't care about it. No discussions.

Mathilda: I don't wanna lose you, Léon!
Léon: You're not going to lose me. You've given me a taste for life. I wanna be happy. Sleep in a bed, have roots. And you'll never be alone again, Mathilda. Please, go now, baby, go. Calm down, go now, go.

...when everything comes together, accidentially, like when the official homepage of The Best Band in the World, Queen, writes about the Sky at Night-programme in which guitarist Brian May featured alongside the brilliant and highly acknowledged Sir Patrick Moore and the young and very creative Chris Lintott, both fellow book-writers on the BANG! project, and the programme is referred to only as "The Sky at Night: Time Lord feat. Brian May", and it is revealed that Patrick Moore is able to speak pidgin French, which I am fortunate to know what sounds like due to my English studies; furthermore, earlier guests to appear in the show are mentioned, like Buzz Aldrin, and Mr. Moore embarks on a "travel" in the specific jubilee-edition of Sky at Night to Mars to meet Brian May, hear him play his old and now dusty guitar, and maybe they'll meet The Doctor too, since Catherine Tate asked him in her Red Nose-day sketch if he'd just pitched down from exactly there, Mars, and then she asked him if he'd gone and left his TARDIS by the metre or something, but that's another story - bing bing, I ain't bovvered, and the like - and she did ask him a couple of times in "Runaway Bride" if he WAS from Mars, too, before she learnt that he was actually from a completely different planet called Gallifrey, plus, in Episode 4 of Series One, where Chris Eccleston's Doc asks Billie Piper's Rose who's the biggest alien expert of the lot...then she replies; Patrick Moore. Like that. Everything follows its own tale, in a circle, and that's why we circle around and destiny proceeds accordingly. And MIKA, lovely darling MIKA, recently went to Germany, where he was quoted declaring that; "I get a lot of comparisons to Freddie Mercury and I admire his voice so much, his songwriting, his intense musicianship. As long as nobody... I am not intending to grow a mustache. I am not doing a whole QUEEN revival thing. I am me!" Yep. Exactly.

Mathilda: In my stomach. It's all warm. I always had a knot there and now... it's gone.

I've been watching "Léon, the Professional: Deluxe Edition" the entire evening, neglecting the sshool work I should have finished, and instead finally getting to see all the deleted and/or left-out scenes which I to this day had only heard about. Complete and unabridged; a whole new experience. It was magnificent. "Amaaaazing". And I've yet to see anyone deliver a better Madonna-impersonation. Go Natalie! Right now; listening to Supertramp's "Don't leave me now" and telling myself how I adore hitman-movies and how most of my favourite movies in fact deal with a hitman's ethical or non-ethical issues; a whatever-circumstances-surrounds-an-assasination-set of problems. Léon. The Bride. Harmonica. Marve. Vincent Vega. Vic Vega, for that matter. Xenia Onatop. Thelma & Louise. Clint Eastwood's silent, squinting, nameless solver of problems. Robert DeNiro is in a league of his own. And then you have Gary Oldman's bad guys; both the Léon and True Romance-characters included. Does Han Solo qualify? Probably. Being lousy was never an obstacle, as long as one keeps one's cold and stay charmant. I love them all, regardless, the list is long. I love any hero who doesn't pose to be a hero, but leaves it for the audience to decide. A hero who jumps into his or her car or takes a bullet, in order to dive into the sunset, the very next minute, and not stand trial, not face the consequences. Only leave a mysterious mark and a credit he or she won't ever be deprived of. The run of the mill might not be radically turned, but there's a new and brighter star shining somewhere high above, right? Justify my crimes with my blood; I suppose that's one way to look at it. Just like anthem-songs, heavy rock ballads, and Queen. They are hard to judge, hard to attack, hard to disapprove of. Easy to love.

Mathilda: I want love or death. That's it.

I don't know if I'm the one who's being creepy, or if it's just the world. And that might be kinda scary too. But, still.

Mathilda: I think we'll be OK here, Léon.

Star Wars: Passion and Poetry

"Overdone it" -
on things that can't be redone and reversed...
(For Anakin and Amidala)
By Scaramouche, the po(t)et, and #1 SW-fan...based on the "So love has blinded you?!"-scene and the "two sunsets"-scene from Episode 3. Beautiful indeed, although a bit silly. But then again, Love often is.

You are so beautiful, my love,
Blinding the man who looked into the sun
when you comb your hair and dress in silk
when you cry in fear or weep in response
when you lay your head on my shoulder
all the silliest of silly things; aren't silly to me

You are so beautiful, my love,
Blinding everyone within reach of your presence
when you curl your hair and dress up, prom
when you smile in relief or grin in obstinacy
when you lay your trust in my solace
all the funniest of funny things; aren't just funny to me

You'll stay so beautiful, my love,
Blinding universes even when we're far beyond
when you unfold your hair and then undress
when you laugh at me, or laugh with me
when you lay your love at my disposal
all the bravest of braver things; aren't brave enough for me

Life on a dark side

"Living people" - a draft - for Regina Spektor
...and my mother, who came up with the idea of "levende mennesker som er de eneste som viser virkelige følelser"...here's to you! ;)
By Scaramouche, the po(t)et, and discoverer of sweet downfalls [Samson]...this one will be up for some further, late-night editing - even later on - but for now, here's the draft:

We are living people, we are bound by lives
We hold a destructive closeness to our hearts
Fragile fragments, that's what we are
That's what has made us what we are

Emotionally, synonymously, unknown or well acknowledged
Furiously, anonymously, bared and naked or well equipped

We go down, amongst wells of our own blood
And whenever, when you never understand
The alliance, the commitment, if you love them let it go
what you conceal inside your secrets, be it not for anyone

And it devours me to turn my insides out, but likewise;
feeling nothing would leave me feeling the same
There is no good in being a pleasant liar, or a blissful one
play it carelessly cool; it'll make you just a careless fool

Fatefully follows disaster, hand in hand with joy
We are living people, we'll deal with it as it proceeds
Suit yourself, with your maroons and your balloons
Call forth danger; I welcome it out of pride, and spite

The walls behind which you hide, I breach through
Voices you convert to, happily, I break myself of, easily,
Run! Under the sofa, sheltered, or wherever you find suitable
Voracious windfalls were for living people long ago reserved

We are living people and we suffer, in silence or in public
We may die, accidentally, we may kill for love
We may be killed, due to loving, we may starve
But most of all, we live fully, as it comes, and as it goes

We live.
And there's not more to living than living life itself.

Glassmenasjerier og annen teaterkunst

Først av alt vil jeg bare sende en liten hilsen, unnskyld hyllesterklæring, til den guddommelige Kjersti Holmen og hennes skuespillerkunst. Var på Nationaltheateret i aften og overvar oppsetningen av mitt kanskje absolutte favoritt-teaterstykke i hele verden, "Glassmenasjeriet" av Tennessee Williams, og selv om stykket som sådan ikke var allverdens - både kortet ned, modernisert og forenklet - lot vi oss alle imponere av Knallgode Kjersti! Hihi... Satt på aller første rad - noe jeg aldri har gjort før, men som var innmari gøy - og under applausen fikk jeg servert et strålende smil fra hovedpersonen selv. Hvilket naturligvis ble like hjertelig besvart! Jeg har sett Kjersti Holmen spille Williams før, i "Sporvogn til Begjær", der hun om mulig var enda mer imponerende. Hun hadde vært tjent med mer spilletid likesom stykket hadde vært tjent med mer av hennes scenenærvær. Hun er intenst tilstede i rollene sine, for å si det mildt, og hun er en av få teaterskuespillerinner jeg vet om som makter å få til et troverdig, nervøst sammenbrudd på scenen. Hun gikk så inn i Amanda Wingfield-tolkningen at hun til slutt stod med tårer i øynene og skjelte ut "sønnen" Thorbjørn Harr, før hun bråskiftet over til intens fortvilelse; begge deler i form av sin posisjon som lidende, ubestemmelig morsfigur. Respekt! Dessverre har jeg sett vesentlig bedre utgaver av dette stykket tidligere - deriblant en i regi av Riksteateret, hvor Silje Torp Færavaag gjorde en helt absurd god innsats som datteren Laura. Det var rett og slett uforglemmelig, og sikkert et veldig urettferdig sammenlikningsgrunnlag. Noe som igjen er problemet med å se favorittstykker flere ganger. Alle forestillinger er forskjellige, alle rolletolkninger varierer fra dag til dag - det kommer an på dagsformen og humøret hos alle aktører, skuespillere som publikum - og det er det magiske med hele teateret som institusjon, for å sitere en av mine forhenværende lærere. Dagens oppsetning var nyskapende, vellaget og kvalitetsmessig bra...lekker cinematografi, det er slikt jeg biter meg merke i...den var gripende, men altfor kortvarig og litt ufullstendig...føltes som om et eller annet essensielt var blitt utelatt, en eller annen elementær mangel...mer Kjersti Holmen, mindre sceneskift, mindre vandring rundt på scenen...men det er da alltid positivt, et stort kompliment, når publikum protesterer mot at stykket er ferdig; når de gjerne skulle blitt sittende og fått en time til. Og det er alltid, alltid digg å gå på teater. Fine kulturopplevelsene!!

Dernest; om at jeg elsker Laura Wingfield fordi hun er litt (veldig) som meg, og fordi hun samler på fine glassfigurer og lever i sin egen grammofonmusikk-verden og ikke føler seg komfortabel ikledd morens gamle kjoler. At det er så sant når Tom Wingfield uttaler seg om mennesker som går på kino for å betrakte levende bilder, istedenfor å begynne å leve sine egne liv. Vi ser bildene fare forbi og et sted inni oss brister formasjonene som om de skulle vært av glass, ikke sant, akkurat som Lauras figurer og våre egne liv. Og vi lar vårt sinne gå utover dem vi er mest glad i, på tross av at det er oss selv vi egentlig retter aggresjonen mot. Fortvilelsen overmanner oss, når dette sinnet fordriver de samme avholdte venner og familiemedlemmer; herredømmet og kontrollen over egne verdier, egne idealer, svinner hen. Vi river oss i håret, likesom Amanada Wingfieldm og forstår oss ikke på hverken reaksjonene man selv fremviser eller dem man møter hos de andre. Hva var det som gikk galt; når, hvor, og hvordan? Hvorfor...? Og kanskje vil døren lukkes, for godt, for evig, før man får svar på det spørsmålet.

Den eneste løsningen må være å få det forklart gjennom en studie i menneskeskjebner ála de Williamske mesterverker. Løp og se. Beundre. La seg henføre av det tragikomiske, det grusomme, det vakre, det skjøre, og alt det andre som gjør oss til nettopp dét; mennekser.

just...words

I don't even know what this is.
But it was an idea. And it's about passion, I guess. Eternal devotion. (Heard that one before...!)

It's a massive love poem; trying to squeeze everything obligatory, traditional, non-ommitable, essential and universally valid into one, single piece of writing. Or the like. That's pretty ambitious, I know, but at least I tried.

"Words/I hurt my soul"
By Scaramouche, the po(t)et, frightened almost to death at the prospect of turning into Max Martin. I swear, I won't.

who was I ever
and who would I have been
without you
there was nothing before,
only pieces
that wouldn't fit
moulding them together
but they broke apart
I cut my hands

what was I, ever,
and what could I have become
without you
there'll be nothing after
only treasures
that won't disappear
keeping all together
still it's torn apart
I bit my nails

**
words are gentle
and too short
they don't do justice
convey not truth

words are simple
unlike humans
they don't describe, properly,
what's felt

so I'll use no more words
and I'll write no more songs
that's a promise, but I could never stick to it
there are no options, but to employ the insufficient
and try making sense of what one can't conceive
otherwise, life is meaningsless
and what's meaningless can't get any worse

so I'll make beauty of words
and I'll make tributes of songs
that's a promise, swear I'll stick to it
there are no other options, but to cherish the insufficient
and try making sense of anything one might perceive
otherwise, life is pointless
and what's pointless should always be given a point

**
when was I ever here
to listen, or to be listened to
no-one
and I'm speechless, facing empty corridors
soapboxes left deserted
when was I ever there
to listen, or be listened to
by you
to animate, or exterminate
processing images

add meaning to the simplest things
put everything together
unified, assembled, scattered easier than blinks
but beside the anger, there are no wonders
apart from the wonders, there is just care

thus, I keep hurting my soul
for you
and I'll always give life to my words
for you

Easter Bloggy

DOODLE. DEEDLE. DOO.

The absence, the absence...Happy Easter everyone! and what have I been up to in the meantime? What have I had the opportunity to achieve? I've watched a ton load of fantastic films, including Once Were Warriors and 25th Hour and I've bought the Casino Royale DVD (of course!) and I've watched it a couple of times already and I can honestly say I'm warming up to it, more and more, for what it's worth it's a wonderful story and the acting is superb and moving, the tension is...intense, meaning it's overall quite exciting, and I adore Judi Dench, but Craig the Clown is about as much of a James Bond as I am Honor Blackman's sister. Which, for the record, I am not. Furthermore, I've rushed through Stieg Larsson's second novel, now most impatiently and nailbitingly awaiting the upcoming third one, and I've tried my hand at some advanced dinner-cooking. I've enjoyed the continuation of Doctor Who Series 3 - and must admit I've yet to see a sexier Shakespeare! - plus, David Tennant's growing into the role and he's getting even harder to dislike. That's good. Amazing what immense adjustment I evidently am capable of. Never thought I'd be able to bear the idea of these men even being cast, and now I praise their work. S'pose that makes me a winning person. Forgiving too. And factors which further improve the situation are the unlimited access to chocolates and sweets, nougat and cakes, a DVD player in close range at all times, snowy weather observable from inside a warm cabin, and headphones transmitting favourite music on a constant basis.

I love my Holidays.

I love sitting in silence, with the sound systems for once turned down or off, and just watch the snow fall and the world taking a break, the world at ease, the people around me calm and relaxed, the telephones thrown away, at least into a bag or something, and multiple board games ready to bring about family joy and laughter, we stick to the traditions and why shouldn't we? We learnt long ago what'd make us happy and there are no reasonable reasons why we ought to deviate from it, why be on the look-out for downsides and drawbacks when you can be free and joyous? Though I am completely incompetent when it comes to Mastermind, Othello and intricate games of cards, (hence I won't grasp whatever it is that Craig and Mikkelsen are up to after a million rounds of CR-watching) and I'm even worse when it comes to dealing with the losses - well, hey! - who cares? We smile at it, and that's what I really love, we smile at it cos it's just a game and it's just rage, and it's Easter, just a couple of public "holy days", which we must make the very best of, at all costs and with everything included, for better or worse and often magnificent, and I realize, I relish, how everything becomes simple when Easter comes around, how holidays make us simpler beings. How we slow down and our engines roar at half speed. Cruise control. That's a good thing. In fact, it's brilliant.

We take some time off, yes we do, from the problems we bask in, all through the rest of the year, we take some time off to ignore them and focus on what truly matters to us, it might be the only days of the year, these holiday-days, when we are in touch with what we own, what we want to behold, what we yearn for. Who we wished we were, and who we could have been. We need it. It's a reminder, we might get back to something that might otherwise be lost. Amazing, what relaxation does to us. And what stress can cause, if we aren't able to escape from it. Just for a short while. Easter, come ye soon again and warm us with thy sunny beams of love and unity and shortlived freedom.

"Smith and Jones"-review

[written after having watched smith and jones, then edited one week later for profesional reasons. and liabilities.]

"What did you say your name was?"

Here we go - again. After waving bye-bye to Catherine Tate's Donna Noble on Christmas Eve last year, after a companionship that lasted for just one day, The Doctor finds himself alone once more - not really looking for a new friend, but rather attempting to save the planteary systems on his own. So much for sappy thoughts. Into the Whoniverse storms young, aspiring medical student Martha Jones, and she's not willing to let him go that soon, nor leave him to half-rot in his grief and land of Rose-sorrow. In other words, David Tennant's Time Lord is somewhat reluctantly teaming up with a fellow academic, a fellow Doctor as it were, who's perhaps more of a judge when it comes to his skills than Rose had ever dreamed of being. She questions not only his intentions, but his qualifications, and that after 10 minutes in his presence.

The story of Chapter One, "Smith and Jones", start of a new era blah blah blah, is about an entire hospital being transported, meaning literally, meaning relocated, to the moon of all places, and also about a blood-sucking old lady trying to escape from a bunch of rhino-alien-policemen who are more brutal than you'd expect, equipped with a highly senisitive killer-instinct towards non-humans. Armed with a black marker, plus the old lady's got a straw. Patient John Smith, who naturally isn't a John Smith but The Doc in Disguise, must find the source of the problems and get them all back down to earth. Literally, again. And what doesn't help is a hospital staff acting more hysterically than what should be allowed; the only sensible, clear-headed person is a student named Martha who "asks all the right questions". Repeatedly. And she can sprint! Yeah, it's got a touch of big-budget disaster-movie; screaming people, running people, crying relatives. Pretty ruthless thugs, non-considerate all over, no second chances and little sweetness. Who's got a new look; Who is a new and darker soul who wanders the earth with bitter curiosity and doesn't really know what he's searching for. A tie, perhaps. Sounds like fun to me! And it was! Not RTD's best episode, but surreal on a level equalling the better parts of Season 1 premiere "Rose". I, personally, prefer the latter - but "Smith and Jones" had its moments. The cinematography, locations and special effects were cool but it had a bit too much of "Grey's Anatomy" meets "Law and Order" to it. Why so serious? Why so...professional? It got rather repetitive, after a while, though I wish I could clearly define what was missing. But I think that mostly, it was the creativity and originality of the former seasons (even though the episode might sound pretty invenitve...!) since the whole of Series 1 and 2 didn't have a single episode this colourless. Then again, I am one of these totally non-objective, nagging articles who just can't help themselves from moping over Roe Tyler. Still!

But alright, first and foremost: Freema Agyeman doesn't disappoint. Of course Martha Jones is not "the new Rose Tyler". Of course she has enormous, lest to say immeasurable shoes to step into. But all that being said, I think Freema did a fine job. Though as a long-time-loyal fan who's quite familiar with and really into the show, I must say that Billie's Rose had a sense of wonder and excitement about her, a genuine bewilderment at anything extraterrestrial and extraordinary, anything new and unknown, which Martha doesn't fully match up to. In a way, she is instead more like The Doctor himself, with her scientific approach to events; and I think we'll find, in a while from now, that if the relationship isn't improved, meaning jazzed up a bit, the two of them are actually too similar. That may be a good thing, the chemistry worked excellently at times, but it may also prove to be very, very unfortunate. The show might become boring!

Rose was more of a challenge to The Doc, emotionally and belief-wise. She had less experience and education - yet what she lacked in such, she made up for in guts and love of adventure. Personally, I also liked her humour better - not to forget her ironic curiosity. Maybe the point I'm trying to make is that in fact, Martha Jones is kind of...dull. Rose had a true, wild spirit and was very passionate; despite her minor, annoying details. We could ignore them more easily than with Martha, who uses her bloody study books as an excuse not to travel with the Doctor, because Rose was entertaining and exciting. Martha might be theoretically smarter, but she's a bit too cocky. But she did have some wonderful shots, she has a cool style, and with a better script and some further growing into the role, she can probably do a brilliant job. I'll definitely give her a new chance and be happy to see her return in the upcoming episodes. Come on, this was episode numero uno and I am overly critical - but as a reviewer, one needs to account for both the pro's and the con's, and it's only natural one will focus mainly on the last ones due to own expectations and engagement. I mean, as a reviewer-FAN. Dangerous combo. Apropos, and consequently; Freema's nervousness was quite predictable and understandable - considering that she's so fresh to the whole acting-job, I think she was pretty impressive at times. She just needs to cut down on the edgy-parts and start working on the smiling-humourous-witty-silly-but-amusing parts.

Conclusions, conclusions. All in all, a satisfying start - with an extra point fof the nicey nods to frequently-above-mentioned Rose Tyler at the end. "NOT that you're replacing her!" Some may find that a bit irritating, I think it's the least they can do. I know I am in no position to be making requests, like someone have Chris & Billie forcibly returned and re-signed to the show, so let me instead sum up the actual and realistic assets. Thank Goodness for David Tennant's smiles and winks, the old gags; Doctor what? Doctor WHO? Doctor - "...you called me Doctor!", and the beloved screwdriver, the Converse Shoes and the pyjamas, the digital thingies and the motorcycle-outfit-wearing henchmen - nicey helmets! - and did I mention David Tennant's smile? Please don't involve the Jones-family any further - enough as it is, with the Tylers - give RTD a colour palette, bring back Captain Jack as soon as possible, and let's hope we'll never see a Plasmavore again. *PUH!* Looking forward to Shakespeare. The End!

I want candy!

Autobiographical Poetry
I've been getting proper feedback on my poetry for quite a while, but only now have I started to take real notice of what has been written - and thus, I have started creating response-poems! Directly, and indirectly, related to comments made by YOU - dear readers! - such as the following: "My God, Scara! You, like, eat loads and loads of sweets and that's, like, so unhealthy!" And I thought, well;

"Desirable imprisonment" - the unwill to escape from sweets
By Scaramouche, the po(t)et, who'll probably end up with rotten teeth

you know that I'm so passionate
'bout everything that's chocolate

thus why, my restless wanderer
becomes of you, a ponderer

whenever you see Scara chew
it's all repeat, it's nothing new

the tatse of cocoa in my mouth
it tickles all the way down south

I savour sweetness so much better
when it's a bar of brown, hard fatter!

delicious delirium, that causes pandemonium;
eternal love lasts longer than a single odd millenium

got water running down my chin, now, drivel and I drovel,
I might be too enslaved, though I am unconcerned to grovel!

Frankie goes to Scara-wood

I was watching one of my favourite films last night, "Dear Frankie", starring the Butler himself and Emily Mortimer - one of these rare pictures that make you go "awwww!"so frequently, it's almost exhausting. It might not be the best film ever made, but it's certainly one of the cutest. The story is well-writtem, the acting is superb, it has an important theme - which is wisely and aptly handled - and it also has a darker side to it, providing some depth in addition to the humour and romance. And it includes a kissing-sequence that has become a classic!

However, what I wanted to share was NOT only a listing of "10 reasons to love any film which has Gerry Butler in it, like I do" - but rather a poem I wrote in connection with the film's key message...here goes:

"The Present" - Remember, Frankie, we're all connected!
By Scaramouche, the po(t)et, with watery eyes
Dedicated to Lizzie & The Stranger

and then we stopped walking
beachside came into view
far ahead were dancers
seizing time; an only option

to crawl beneath a skin
without crossing over fences
a moment broken of relief
there's no need to make amends

more than one had thought
the seagulls cry, within the hour
but for now we are betroth
under a lamplight, promenading

ships dock, the nighttime brightens
across the water lies a future
back inside, attempted closeness
far apart, yet drawn together

and then we understand, more
rooftops come into view
despite restraining touches
there's awareness of connection

remember now, when compliments grow silent
a gaze was fixed onto a face
drops of sympathetic comfort
raised purely in the softest voice

intimacy may itself be scared
settled promises are not necessary
what's needed, sometimes, is quite little
just; truthful be the purer heart

Respect & tactfullness - on me and my ethical principles

CELEBRATING MY 150TH BLOG ENTRY!!!
Oh my God! Imagining I've been here that long...it's just wild...how quickly time passes when you're having fun! :)

**
SCARA GOES CONTROVERSIAL!
I had never thought my blog would actually come to cause any real controversy, but apparently, it now has...after writing and posting my little piece of "erotic" poetry, the reactions have been many and quite various! It seems that the poem of rare occurences, as I entitled it, sparked a sense of curiosity amongst those I am proud to call "my readers". Thus, it also seems a bit of thorough explanation might be appropriate. All true writers, as it were, usually need to clarify their works from time to time. And now it's my turn; a task I'll be happy to carry out!

Although; there really isn't that much to say...I stroll about this city in which I currently reside and I observe all thiese flirtatious, giddy people who are everywhere around, enjoying the lovely spring-atmosphere, the sunny weather and each another; in the parks, on the benches, in the city centre and outside the shops. I can't help getting inspired. It's a mixture, I guess, of being slightly jealous -since I myself don't have anyone to nibble and snog, hehe - and furthermore, because they're terribly cute when totally absorbed in own love and vigour. These lively young people...oh, my, I'm starting to sound like some old hag! But the poem was, anyhow, a dedication to everything sensuous and everyone sensual...and in fact, it was directed towards a MALE point of view...meaning that the speaker of the poem is a man, hence the phrases on cups and hatches. (Somewhat subtle sexuality there, yes.) And nope, it's not about me in particular, I'm not autobiographical on a constant basis, despite my tendency to include personal experiences and allusions in my writings....! Of course, anything I produce will be influenced by who I am and what my interests are, what kind of personality I behold, but that doesn't suggest I can't invoke a certain distance - though it IS hard. I'll admit to that.

Nevertheless, "Perfect Match" is about love - in general - like quite a few of my other poems. I relish diving into the theme of Genuine Love; nothing is more complex, in the way that it is beautiful and cruel and overpowering and freeing - simultaneously! And whether one writes from a female or a male perspective, one truth always stays the same: Love is all-important. Love is a universal issue; too mighty to be affected by concrete conflicts or human intricacies. This applies to devotion as well; proper, sincere devotedness to whatever in question - in my case, often fandom - triumphs over most trivialities and obstacles. Especially over trolls who think admiration is silly. How one structures one's existence, the everyday schedule, is strictly up to onself; and what spare time activities one wishes to be occuped with is a private matter, lest to say a matter of dignity. In short; how one wishes to lead one's life is a personal thing; it's about one's pride and rights. I must stress that there is nothing I like better than an intense and consuming discussion on topics I am wholeheartedly engaged in, and I have the greatest respect for others and their opinions, but exactly that is also what I crave in return; some understanding, and some respect. For our differences, and our possibility to still be united in friendship and exploration of contrary ideas.

A rare occurence!

Most likely, this is the only - or, well, one out of very few - erotical (meaning erotically charged) poems I will ever write. It is actually quite fixed on sex. Believe it or not or, preferrably, read for yourself.

"Perfect Match" - a rare occurence
By Scaramouche, the po(t)et, looking for Love...keeps looking for Love...will always be looking for Love...I guess!

this is a cup
shaped to fit
within my palm

this is a hatch
onto which my fingers
easily grasp hold

this is a formation
so perfectly enveloped
by fingers closed around

**
I'd embrace thee, hold thee tighter than what pleasant is
But you'd moan not out of physical pain or discomfort
I'd caress thee, stroke thee firmer than what gentle is
But you'd look at me with tenderness and grace

Open your eyes, wonder, close your eyes, sombre
Your shielded not by your sombrero, but by divinity's bliss
Quite simply, prober, when your awake, sobre
Your twist is not in your sobritey, but in your sweetest kiss

Informal courtesy, that's you, imperfect clemency, that too,
a bodily appearance is nothing - but a shell,
although it doesn't hurt - one might then add, as well,
when a casket holds a beauty just like the beauty found inside

**
I might be rewarded all too greatly
When I one day am finally done
But the better prize is living won
In whose company love plays magically

R-A-P

(ravishing, ardent, prudent? hmmm...or not!)

Not the best thing I've written, but it isn't supposed to be so either.
This is a tribute to the narrow-eyed, baggy-trousered, flourescent-glittering guys who call themselves hiphopaaaz and are exposed through performances on channels like TheVoice. Which I was watching late late the other night, and hence I ended up with this. That being said, there's a lot of very neat both r'n'b and rap/hip hop and I admire many of the artists...but some, some in particular, are equally ridiculous and hardly admirable...also, it is a fact that I am a fan of quite a few older rep's of the genre, amongst whom some are sadly lost (R.I.P Notorious BIG and 2Pac!) and I can't help being displeased when watching yet some of their successors...lame copycats, can't live up to the originals...still; please don't take offense, anyone, and remember the necessary sense of irony...and distance...after all, it IS a tribute...and I do believe in the wit and ability to laugh at oneself - partly out of confidence and partly out of devil-may-care-based pride - which I find applies to all good people out there. In honour of the cool ones! YO!! ;)

"Beat for da Man"
By Scaramouche, the po(t)et, and no also wannabe-rapper...barely...at least I've realized my shortcoming and what I can't live up to! Lol...and I never claimed I was able to "get it"!

[repeated throughout]

hip hop to da beat
you don't want no facts you want airbrushed realities
hip hop do da sheet
you don't want no answers you want fixed, formed, obscenities

[verses]

certainly...habitually...
the ways we dig...the greatest gig...
here goes;

in come the chickies, you say scream, and so they do
they'll shake their asses in a circle, just for you
come closer baby boy, let me see some flossing now
car wheels, car tyres, legs tied to the wires

wind machines would blow you straight off course
you are loose, due to some unknown power source
will we learn from where the ecstacy originates or
whom he willingly takes care of, say exterminates

how - with all the bling around your necks,
how can you breathe, perform your treks,
you own the stage, the trail is yours
in storms the band who plays the chords

a king in a frame that is glaring screens of green
a queen to be crowned in a suit that's so supreme
well, more like non-existent and that's the way it's alwyas been
voices cry; none would do it better, none does hip hop quite like him

you oughta soon retire, but who could stop
when the only chance is that you might get shot
the girls are fierce, while the bass is deafening
the boss is the one who is best at toughening

so let's spin a records for da man
shovelling 'round, waving your fan
the gold that glitters isn't fake
but still the world ain't yours to take

Updates and upgrades

MIDLER FOR SELVREALISERING. Jeg har neglisjert bloggskrivingen min litt i det siste, noe jeg er lei for - spesielt overfor meg selv - siden bloggen fungerer som et perfekt sted for selvutfoldelse; et utsøkt rom for å uttrykke egne tanker, idéer og funderinger. Skryt til blogspot.com med andre ord. Og jeg er fortsatt ikke ansatt. Nuvel, fraværet skyldes da i stor grad økt sosialisering i nærmeste fortid; besøk fra gamle venner, besøk hos andre venner, en del generell latskap og andre presserende avtaler som har oppholdt meg og forhindret meg fra videre skriverier her. Men jeg har da likevel produsert enkelte saker og ting som ikke har blitt publisert her, hvorav det påfølgende utgjør en liten del.

**
Aller først: en nyhetsoppdatering! Ny sesong med "Doctor Who" begynner på lørdag,, dvs 31 mars, vi gleder oss grenseløst og håper Martha Jones lever opp til de skyhøye forventningene. Stakkars dame. Hun kan umulig sove godt for tiden. Jeg er dog sikker på at hun klarer seg fint, selv om hun ikke vil kunne leve opp til standarden Billie Piper fastsatte én gang for alle. Aha. Det er på grunn av sånne som meg at hun sannsynligvis er nen smule anspent for tiden, den samme Freema Agyeman. Det forklarer vel en del. Likevel; jeg gleder meg ikke bare noe helt vanvittig til seriestarten, men også til å se John Barrowman igjen. Fantastiske mannen! I og med at mine to favoritter - de to som fikk meg til å begynne å se på DW i utgangspunktet, dvs Chris & Billie - begge har funnet det for godt å forsvinne ut av hele systemet, får kjære Jack fungere som en liten erstatning. Han klarer nok brasene, kjenner vi ham rett. Heia Danser'n!

**
Bare nevner det; Gerry er på kinotoppen i gamlelandet også...Nordmenn har fått øynene opp for Verdens Kjekkeste Mann og løper avsted til kinoene. Den topper alle statistikker og har mottatt strålende kritikker. Jeg skal snart se den om igjen. Aftenposten skrev; "en tolkning [...] som vil utløse spontan eggløsning i jentedelen av publikum". Undertegnede bøyer seg i støvet; kunne ikke sagt det bedre selv. Menn i undiker og usannsynlig vasse replikker og noen stillbilder og bakgrunnslandskap som bokstavelig talt er til å dø for. Fine fine fine filmen. Heia Gerry!

**
DET ER SOL I BERGEN! Og har vært det lenge!! Fabelaktig sommervær, faktisk, men snart begynner det vel å regne igjen. Pleier det. Men enn sålenge nyter Bergenserne utepilsene sine og griller på Nordnespynten og tar livet med ro. Undertegnede inkludert. Hvilket minner meg på at jeg hadde en utrolig nydelig rundtur i sentrum i dag med to gamle venner - rusletur ut til nevnte Nordnes og ellers litt rundt forbi...veldig kjekt! Og heldig for turister at de ankommer Bergen når Byen får vist seg i hele sin prakt og fra sine beste sider. Festplassen og Bryggen; varmt, solfylt; jeg spiser vårens første is - i MARS! - og snart vil jeg bade. Smålungeren opptas for øyeblikket mest av ender, men snart stuper vel menneskene også uti, tenker jeg! Anbefaler videre en middag ute på Egon i kjøttbasaren - vegetarfajitas er nammenammenam. Og Kvarteret serverer en utsøkt kaffe mocca. Det er stort sett det gourmeten Scaramouche har å meddele om temaet mat. Jeg har aldri skrytt på meg å være hverken en god kokk eller en god matkjenner. Men jeg nyter å spise ute en gang i ny og ne, og jeg digger Mexican Food. Og kaffe.

**
Andre ting jeg digger: Lise Karlsnes, endelig med plakatplass, som supermodell for Vero Moda OG ute med nytt soloalbum...snart...nydelige klær, nydelig dame - Norges best kledde uten tvil! - håper bare ikke at hun dumper Briskeby til fordel for en ren solokarriere, for det tror jeg ikke kommer til å funke, men hun er en usedvanlig talentfull sanger og jeg støtter henne uansett..-og - Casino Royale ble dessuten lansert på DVD i Norge i dag...stakkars meg, jeg er bare en fattig student. Er ikke lett. Madonna med ny kleskolleksjon for H&M - og den er superfin! - pluss at de nye albumene til Kent og Travis er kjempebra. Om en liten stund kommer alle treer-filmene (Piratene, Trollene, Edderkoppen) og jeg har gitt opp sparingen for lenge siden...! I tillegg kommer nemlig disse nye basis-moteklærne man MÅ ha til sommeren og all den andre musikken jeg hører på og alle de andre filmene jeg må se og alle de fine diktbøkene jeg faktisk trenger. Jaja. Alt er relativt. Men shopping er moro! Og helsebringende, mao fremmende, mao forbedrende - ergo nødvendig! Men med mine drømmer og ambisjoner; om flygler, lysekroner og panoramautsikt-hus ved havet burde jeg muligens vurdere å utgi noe kommersielt og bestselgende snart...kanskje...noen som har lyst å ta et hint og satse litt? :)

The Butler is Back. With a BANG!

”Hvis du kun skal se én actionfilm i år, se ”300”. For den har absolutt ALT.”

I går kveld var det premiere på Årets Storfilm i Bergen, i storsal nr. 2 på Magnus Barfot kino, og jeg var selvsagt hjertelig og entusiastisk tilstede – sammen med et kobbel andre Frank Miller- og Gerry Butler-fans og en del uinnvidde som bare ville se en kul action-flick. Vi fikk alle valuta for pengene; noen kanskje mer enn andre. Hvorav jeg tilhører sistnevnte gruppe, da jeg gikk ut av salen etter 2 timer fullstendig utslitt, men med et digert glis om munnen og intens hjertebank. Zack Snyders tegneserie-krigsepos ligger fremdeles på kinotoppen i USA og det er ikke uten grunn. Kort fortalt er den et lite mesterverk; en tilnærmet perfekt studie i godt filmhåndverk som tar i bruk alle de obligatoriske actionvirkemidlene – og med alle de klassiske ”vi har fått masse penger å produsere for og vet hvor vi skal plassere dem”-elementene på plass. Fyndig musikk, voice-over, sepia-farger, vindmaskiner, trommevirvler – jøyemeg! ”300” er, for å beskrive den med ett eneste ord, MASSIV. Alt er digert og bombastisk; elefanter på slagmarken, murer av lik, trær av lik, helter som klatrer opp fjellskrenter mot gudenes palass, orakler som danser, kvinner som gråter i kornåkre og slow motion-dødsscener. Spyd bores inn i legemsdeler og kommer ut igjen på andre siden. Filmen stjeler det beste fra de beste; her er Gladioator, Bravehart, Last Samurai, Troja og en god dose Robert Rodriguez-teknikk – sopet opp på ett brett. Frank Miller har hatt overoppsyn med produksjonen, takk og pris, og godkjent samtlige endringer fra sitt originalmanus. Jeg unner ham virkelig å kunne le hele veien til banken.

”300” er i utgangspunktet en blodig og brutal affære, men det forhindrer den ikke fra å være inn i granskauen stilig. Filmen er uhyre gjennomført rent stilistisk sett. Cinematografien går Millers tidligere filmatisering ”Sin City” en høy gang, muligens er den ti ganger bedre, og koloritten er akkurat passe tegneserie-aktig til at man ikke glemmer hva det er man tar del i. Utseende sørger óg for en viss distanse til de detaljerte grusomhetene. ”300” har en overhengende, surrealistisk fantasy-tone som kler den godt og den er befriende lite selvhøytidelig. Selv om den kan bli en smule pompøs til tider, med de vidløftige replikkene og sine megastore proporsjoner. Dette bidrar likevel bare til en usedvanlig sjarmerende, humoristisk tone ikke mange liknende voldsfilmer kan påberope seg. Og det blir heldigvis aldri latterlig. En av mine personlige favorittscener inkluderer en overbærende Gerard Butler som babler i vei om dannelse og gode manérer med munnen full av eple, stående med foten på et lik og kun iført en liten lær-tanga. Dét er hva jeg kaller nonchalant. Hvilket minner meg på at kostymene alene burde få alle verdens kvinner til umiddelbart å løpe på kino. Det er IKKE stygt å se på disse guttene slåss, for å si det sånn.

Med hånden på hjertet vil jeg derfor hevde at dette er den ultimate date-filmen, da den har ingredienser tilpasset begge kjønn; såfremt man tåler blodbadet og hodeavhuggingen. Jeg skal innrømme at blant de mange damene jeg så komme inn i kinosalen i følge med sine popcornspisense, initiativtakende kjærester, var det få som forlot salen gledesstrålende og fulle av lovord. Guttenes høye latter overskygget raskt kjærestenes utover i filmen, og etter en stund var det vel kun undertegnede som hørbart ga uttrykk for sin begestring av de fremmøtte hunkjønn. Jeg tillater meg å synes det er merkelig; først og fremst på grunn av skuespillerne. Gerry leverer en superb rolletolkning, helt på høyde med innsatsen i Phantom of the Opera. Stemmen hans er i seg selv verdig en Oscar-nominasjon. Når denne mannen brøler, lytter og lyer undersåttene. Også er han jo helt ufattelig kjekk! Ekstrem på alle måter, og strekker actionhelt-fenomenet til dets ytterpunkter. Hans Leonidas er en sterk leder, uovertruffen kriger, moralsk klippevegg, klok far og særdeles glad i sin fru. Gerry er den store bærebjelken i historien; trass i enkelte handlingsmessige avstikkere, står han stødig i fokus. Han holder sine tropper samlet og leder an på ferden mot Persia med mot og ære; hvilket også utgjør essensen i filmen – den Spartanske krigholdning og disiplin. Det har liten betydning hvem de kjemper mot; deres kampmoral seirer uansett. Og Gerry bringer troverdighet og en passende dose realisme inn i denne noe voldsomme tematikken. Sammen med ham finner vi i tillegg en rekke mindre kjente, men minst like dyktige birolle-innehavere; der jeg spesielt vil trekke frem überhunken Rodrigo Santoro i rollen som den sinnsyke hærføreren og selverklærte "guden" Xerxes – med nok påklistret kroppskunst til å gjøre enhver punker misunnelig. Denne fyren er målet for Leonidas’ lille korstog, og det endelige og avgjørende slaget er en maktdemonstrasjon mellom de to opponentene og deres følgesvenner. Plottet er relativt tynt, men så er da heller ikke ”300” en dyp og filosofisk taktikk-saga. Det handler om barske menn, fancy utforming og intens spenning.

Og videre, av ting som burde appellere til selv de vareste og mest romantisk komedie-elskende blant de date-medfølgende er den simpelthen nydelige og rørende forholdet mellom Kong Leonidas og hans Gorgo. Leonidas verdsetter likeledes dronningen sin mer enn alle soldatene og rådgiverne; hun er hans fortrolige og står støtt på egne ben som hans stedfortreder. Gorgo ofrer seg for sin kjære, likesom han kjemper tappert til ære for henne. Lena Headeys rollefigur er et mer feministisk og tøft eksemplar av filmheltinne-arten enn de fleste andre jeg har sett. Pluss at guttene alltids kan beundre kobinasjonen intelligent, kløktig, pen og lite påkledd, mens jenter som meg kan sikle på Kongen hennes og hans 300 veltrente smukkaser ikledd nevnte - eh - lærtangaer. Og på denne samme kjærlighetsfronten får man en real happy ending, der Leonidas viser seg å være en ekte gentleman og ikke bare en tøff og nokså kontrollert Spartaner. Det syntes jeg var kjekt! – men er samtidig redd for at dem disse følsomme sluttscenene var myntet på allerede hadde falt litt av, etter massevis med nærkamp og innvoller og deformerte kampbeist. Sånn sett var nok filmen litt for sprikende; for oss som liker komplekse historier med mange forskjellige vinklinger blir det henrivende, men for dem som liker adskilte genre og enklere oppsett kan det kanskje bli for mye av det gode.

Gerry var visstnok temmelig nervøs under og etter innspillingen, fordi han trodde han hadde gitt seg i kast med et tåpelig prosjekt og at det hele ville bli en gedigen flopp. Hvordan han kunne innbille seg noe slikt for stå for hans egen regning, og han har sannsynligvis innsett nå at denne bekymringen var meget unødvendig. "300" er en vellykket film i samtlige henseende, og den har blitt en kassasuksess av uante dimensjoner – en av tidenes største i Amerika, for å nevne et eksempel. Noen vil hate den og kalle den patetisk. Symptomatisk nok var responsen på Magnos Barfot fullstendig delt; halve salen trampeklappet og resten buet. Og når det gjelder de mer hatefulle røster; jeg kan se det for meg! ”Den forherliger vold” og ”den maltrakterer en faktisk begivenhet”, bla bla bla. For å komme med litt generell kritikk her; hovedproblemet til dagens anmeldere er at de mangler evnen til å se filmer på filmenes egne prinsipper. De må kunne ta ”300” for det den er og vurdere den deretter! Dette er ikke et ”seriøst”, historisk verk. Dette er en aldeles overdrevet form for underholdning, men av skyhøy kvalitet. Jeg er ikke av dem som synes brutalitet er festlig og jeg misliker splatterfilmer intenst. Etter min mening er vold kun berettiget hvis den utføres elegant og koreografert; hvis den har en hensikt og er del av en formålsfull helhet. I et tilfelle som ”300” gjør dette volden akseptabel. Her får publikum servert en virkelighetsflukt, bokstavelig talt en reise inn i en annen verden, uten noen svake punkter. Hva mer kan en fan ønske seg?

Derfor – som konklusjon – erklæres herved at banebrytende design i kombinasjon med Gerry gir en opplevelse jeg umulig kan gjøre annet enn å elske!

A Master and a King

More anatomy!
More nonsensical tralala!
More fancy words!
More about beating hearts and sore bodyparts!
More tender feelings!
More costumes!
More fandom!
And - more GERRY!

(This blog is turning into a fanzine. And I don't really mind.)

"Master G - controlled commotion" - ("controlled" my ass!)
May also be called "Response to Leonidas-poster in the hallway of Konsertpaleéet kino"
By Scaramouche, the po(t)et, som gleder seg very much til "300" Spartanere i tangatruser! *Moahahaha!*

That is when it starts
The racing of my youngster heart
The fierceness of a blood-pump blithe
That sudden loss of breath...
The lump that forms deep down my throat

The legs will run! - the toes, even the toes! - cannot be still
The hands! - where shall I place my hands? - mobility impaired

This is what he does to me, my poster boy; thus flat as printed card-board tales, accessible as sun and moon, figuratively speaking - and, well, thanks to him I do that quite a lot, a frozen smile! - a lifted spear! - or covered by a pitch-black cloak! - disguised in masks, and yet his beauty quite unveiled - he makes my bodyparts malfunction, he stops the processes of nature - but other processes he starts - he breaks me down, and lifts me up, and despite immeasurable pain, I know that I won't have him stop;

How can it be? that I'm destroyed
When - it is no-one else, but he - who so consumes and fills up all
the space within this sheltered case which is my heart, and me -
Why is my man a playful brute
A solitary charmer, dude,
a brutal voice, so sinister, but filled with sympathetic calm
A singer, but a dancer not, unless he's got
a rightful partner, does him justice,
honouring the elegance he shows while smoking hot
A flowing mane, raw loverboy, or loosely trimmed - then sharp and short, but all the while he's sexy-sweet

He is a contradiction, he is one of the selected rare
who manage to be both sides of the same side or
both imprints of a silver coin
He is as light as darkness falls
As good as only bad can be
For his intrinsic doubleness makes him a mystic man
And merry as the day is long, then teary as the night comes down,
untroubled, wading sure about, emotional and caring too
And all in all and all-wise loved
by tarts and muses, formed alliance,
sisterhoods, and lonely wives

He is our hero, anyhow, and evermore, the man whose films
we wait for so impatiently, but happily, for we are fans
Of one great Scot named Gerard James, the Butler of our Lady Dreams

**
*FOOTNOTE:
I am a very openly devoted fan, but still my pompous recitations of said devotions should be taken with a pinch of salt...just like a grand(e) tequila! - and just to reassuringly ward off anyone who might be slightly concerned...But I truly love GB - of which I have no reasons to be anything but extremely proud. Rock on, Gerry!

POESIENS DAG

...and back in English-business! Men litt Norsk først:

I anledning Dagen i, eh, går [21 mars] plutselig - som er viet Poesien - følgelig Poesiens Dag - vil jeg som seg hør og bør "beære" dere alle med et lite egetprodusert bidrag...for å bruke mange store, selvhøytidelige og vidløftige fancyord...elsker ord...men det er da det minste jeg kan gjøre, på en Dag som Denne. Fantastisk flott at Poesien markeres med en hyllest av slikt omfang. Fine dagen for fine po(t)etene. Kan jeg anse meg for å være en av dem, nå? Jeg kaller meg da uansett en rutinert, selvpublisert po(t)et! Mye fancy med lite innhold. Også kalt Dannelsesroman. Ok, det var slemt. Jeg skriver Dannelsespoesi, er det oki? Way to go, yo! And here goes;

**

"UNSHIELDED / an act of discernible anatomy " -
written at the university, in the canteen, overlooking two knees knocking under a table, upon which is seated a doubledeckered chocolate cake
By Scaramouche, the po(t)et, who ate the cake and own the knees

I am too preoccupied with,
even initiating closure with,
obsession - all my focus directed towards,
the movements of my
muscles and my bones
as they approach, upwards,
even initiating closure with,
the thinness of my filmy skin,
frail like me, and pale as few

tumbling, roll about, first slowly, turn, then faster, then in circles,
threatening to burst through, stinging, pressing with intent,
onto the membrane, clicking out of, onto dents, enveloping the capsules of my scrawny knees, ostensibly

I watch the motion, I feel the drive,
the urge, the pressure, yes I feel it
Sinews soon collide, however nerve-racking, I said
and now it's almost there, complete
rub against a surface,
one can't tell what will abut

And I am too concerned with
though I cannot initiate closure with
all that happens underneath
everywhere that I can't intervene
ends may meet, and bonds be tied,
and knots be knit, more closure,
always anxious, then, too see if sizes fit
to wait for correspondence is to wait
for a collision we must not avoid

a revelation we shall not conceal
say - it's about a premise

Løpe-tid igjen

Kan tolkes akkurat slik man måtte lyste og ønske.
Verden er tvetydig, så er min poesi.

trafikk - [meg mot motorveien]
Av Scaramouche, po(t)eten, på joggetur

jeg liker når bilene
stopper
for meg
jeg liker at de
venter
jeg liker at vinduer åpnes
mot meg
jeg liker duren;
motorer som stanser, stanses,
håndflater gnisser borti
bilruter som rulles ned og
hender, ikke mine, hender strekkes ut
gamle damers smil
forbigående øyeblikk
en eksibisjonists dom
og bli fordømt, men
de ser så mange, de ser ikke meg,
ikke egentlig - meg - de ser skygger
suser forbi og samles
ved et blinkende lys, rødt,
og deretter fordufter, grønt,
hvorhenn er likegyldig;
et hjørne, en gate, et sted
ingensteds

men jeg liker
når bilene stopper
og de stopper
igjen og igjen,
mot kjøreretningen, med rushet,
vi er skygger, og vi danser,
som silhuetter, blanke speil
innvevd i stoffene, trekkene, materien
og den polerte flaten
speilbildene sløres, det dogger
man tetter glippene
med gummi, man tetter hullene
og slusene, alle lukene
man forsvinner
slik

jeg liker at bilene
stopper
for de stopper
igjen
og igjen
jeg ser dem allerede før de stopper
men de ser ikke egentlig
meg

A sudden reminder

"My warrior woman. My Valkyrie. You'll always be mine, always and never. Never. The Fire, baby. It'll burn us both. It'll kill us both. there's no place in this world for our kind of fire. Always and never. If I have to die for you tonight, I will." From Robert Rodriguez' SIN CITY, as told by [Clive Owen] to his Valkyrie - [Rosario Dawson].

Prose. For my bolder friend. Who in the end was not so bold, after all. Perhaps. (Like - what's the point in taking chances, when one cannot live up to expectations of results?)
By Scaramouche, the po(t)et. Longs for things she didn't even realize she would know what was.

It's in the smaller details. He made a smile come onto any face, and mine too. I still can see, when eyelids closed, I still can feel when body's numb, I sense when music's blue. That's the trick - and that's the curse. Who's the prick, who stole your purse, or something of more value, love, or something greater, won't go above. You might claim - no! - but then it is for show. Whichever lane you're driving down, whichever room you call your own, whichever door you think you closed, whichever window opened, almost. Talking less, for talk won't bless. Whichever tear you never shed, for whomever was abandoned, or whomever left, they're now as good as dead.

"And - you'll find your Queen at the end of the road, next to the statue of a broken heart. Carved in the stone of long-lost affections. Memories - they do shape beauty, if you can only believe it. The search might lead you there, but it may also lead you astray. Thus; sometimes, the closer it is, the better it may get! Just make sure you never get lost, people won't necessarily be there to catch you if you fall. Though if I could, I would've tried. I promise. But I was always so afraid of the dark. And looking out, to you, never made me secure. The way a Memory should feel. I only wished we could've made more - together. The thoughts, of what could've been so very nice. It's in the past, the whole is in the past, and such will die. With new promises, you establish, leftovers cease to exist. At least that's what they say. Or said. The tables turn. The mornings come. Your Queen may sooner than you think be gone. And vanished, up in smoke, for all eternity."

Bonne nuit.

Catherine Tate. On YouTube.

"I'm not Doctor Who, I'm your English teacher!"

One of my absolute favourite comediennes, Catherine Tate, did a number of sketches for charity show Comic Relief this year, amongst which one featured The Doctor, David Tennant, and another James Bond aka Craig The Clown. (...) And yes, I've been watching these clips a couple of hundred times now, and I am still laughing my eyes out. Pun intended. As a student of English, seeing David Tennant trying to teach indifferent pupils about Shakespeare's sonnets, rhyming couplets and all, was unbelievably entertaining. "Shakespeare's a genius!" And as he becomes more and more desperate, it seems rather inevitable when he eventually pulls out his sonic screwdriver and - well - surprise, surprise! see the clips for yourselves. I'll only mention the indirect remark involving a rose...by any other name...and a smile..."Fancy Billie Piper, sir?" Oh - fantastic!

But in short, and for those of you who are not familiar with The Tate Show; Catherine's characters - these extremely annoying, yet also extremely hilarious, constantly-chatting, completely oblivious chav-parodies - are here aggresively reluctant when it comes to believing the identity of male opponents David and Daniel. Well, in fact, David tries to convince her that he is NOT The Doctor whereas Daniel has quite a hard time convincing her that he is in love with her, despite the fact that he's an actor playing James Bond, when she thinks he's only working in a shop and pretending to be someone he's not. I'll try to post the clips later, but as for now I just have to cite some of the brilliant dialogue...for instance, during new teacher Logan (David) and his attempt of silencing Lauren (Catherine):

Can I ask you a question?
WHAT is it?!
Are you The Doctor?
Doctor WHO? I don't know what you're talking about!
You look like Doctor Who, though!
I'm not Doctor Who, I'm your English teacher!!
I don't think you are though! I think you're a 945-year-old Time Lord!

And so on and so forth... It does get worse! Regarding the Daniel Craig-sketch, moreover, Catherine Tate should only have known how much pleasure I take in seeing Mr Bond himself making sandwiches and go camping on a ridiculous tandem bicycle, then buying teddy bears for older girlfriends and drinking lemonade. That actually made my day. I have to admit, though, he was kind of cute. "She doesn't know what I do, but she knows who I *am*...!" How lovely an Old Bond-reference! And now look what this lady makes me say! Gosh... But - go Catherine Tate! And I do hope she keeps using "my guys" for her parodies. This is amusing, to say the least. But not very healthy. Cos: now, I wish I had an enthusiastic teacher like that. Or - I wish I had a wooing boyfriend like that. Hmmm. Catherine Tate, what have your sketches done to me?!

Smakebiter på et Geni

Apropos Gunnar Alme. Må jo promotere fyren litt. Måtte han hvile fredelig og ha det uendelig fantastisk der han er nå; Norge og Omverdenen behøver fremdeles å oppdage hans vidunderlige diktning. Under følger to av mine absolutte favorittdikt fra "Elegi" - det kan godt hende jeg kommer til å poste flere senere; det finnes alltid en anledning for å fremheve vellagde dikt, men her er uansett to små spesialtilfeller som klart skiller seg ut. Dette er skjønnhet, direkte fortalt, og skjønnhet i hver stavelse, hvert ord!

"Jeg elsker deg"
© Gunnar Alme - 1945 - all rights served

"Heldigvis så skinte solen
fra en skyfri himmel
da vi gikk på tur."
Det skrev jeg - og du, på skolen
da vi satt i lange rekker
og ble matet med kultur.

Men når jeg i dag skal skrive
vakre ord om det jeg vil:
Om en solblek liten time
som jeg fikk med deg i går,
da vil pennen bare drive
planløst om på arkets hvite
i et dristig linjespill.

Det er nytteløst å rime,
for hva ver i grunnen jeg?
Lite - lite!
Bare det at vi har vår,
og at jeg elsker deg.

"Tanke"
© Gunnar Alme - 1945 - all rights served

Av og til går øynene dine
ut av mine
og langt bort - -
Du er et sted
som jeg ikke kan se.

Da får jeg lyst å gråte,
for jeg føler meg så hjelpeløs.
Da må jeg tenke på
at en gang skal du gå
over grensen
dit
hvor jeg ikke kan følge deg.

Og siden kan jeg aldri mer
få telle stjernene
i øynene dine - -

Stjerneskudd på stjerneskudd
skal falle,
til himmelen blir svart og tom
for alle - -

"Komponisten"
© Scaramouche - 2007 - jeg kunne ikke dy meg
[dvs: av Scaramouche, po(t)eten, bare for å understreke og hvis noen var i tvil]

mitt forbilde er en komponist
men hans penn skriver ei musikk
han former noter, henvisninger til
en mening dypere enn toner
og jeg, med, vil skrive slik
sjonglere ramt, høyt opp mot sky
med ord

min formodning er om en komponist
hans kråketær bibringer evigheter i et nu
han skaper sekundet, øyeblikket, om
en stemning; favner videre enn ilden
og jeg, med, vil gripe slik
sondere langt, i opprørsk hav
med ord

Fornuftig luksus

Sjokolademuffins. Svart kaffe. Shopping. Selskapeligheter. Sang i heisen. Stillhet. Skriverier. Ting man kan unne seg på en helt alminnelig torsdag.

Og Gunnar Almes Samling med norske dikt, "Elegi", som jeg endelig fikk kjøpt meg idag, i et antikvariat i en Bergensk bakgate for en slikk og ingenting, og som selvsagt inspirerer meg til fulle..."One of a million midnights" var genial og denne er om mulig enda bedre...følgelig: her er noen konkrete, nedtegnede resultater - til tonene av et annet idol, Bryan Ferry:

"tilfeldige vers" - diverse, sene skriblerier
Av Scaramouche, po(t)eten, nå også på norsk! igjen!
tilegnet Gunnar Alme, Helten min, og Mr. Casanova Eklektisk, Ferge-mannen min!

"tørsten slukket i en visdomskilde tom"

en annerledes kulde
som jeg ikke helt forstår
eller forutså - på mine mange
vandringer i går

et regn i luften uten væte
en dulmet uro vokser til
smått om senn aner jeg en demring
av noget; men ikke vet jeg hva jeg vil

uten foranledning, står jeg rede
en tilsynekomst; fremfor mitt indre blikk
mangfoldets grafer; obskure gåter i en stim;
det var den vei jeg ikke gikk

blottet for skjønn, visdommen lå raskt i grus
vår retningssans ble fratatt oss før vi ble født
ord verdiløse som simpelt boss, kan ei helbrede
det håp vi engang anet var forlengst lagt dødt

"(fargesprakende) transformasjon/overgang"

- drister seg ut, når natten så dør hen og blir til liv
et duggvått gress å vasse ut i; kall det dagbrekningens siv
en spraglet himmelhvelving, oppstykket,
i hele kolorittens mangfold,
over jordbunn grå
samtidig glitrende, samtidig skjør og vag,
seiler forbi; den sky som var en drøm
kun lik en morgen nå

"fordringsfull balansekunst"

våre seil lar seg bli overstrødd med perler
spent stramt omkring sin mast av trygghet, råd
solen varmer over treverket, og lyser opp
skipsdekket gjester snakk omkring en heltemodig dåd

hva var vel reiser, foruten sladder
hva var vel langfart uten bataljer, hardt mot hardt i rettferds navn
hva var vel livet, uten klander
hva var vel feider uten anger, uten bot, og håndtrykk; enighetens stavn

vi samtykket, i uoverenstemmelsens ånd, om våre forskjeller
på bakgrunn av en uenighet så liderlig fundamental
vi er en yin pluss yang i motsatt felt og uskjønt sammensatt
disharmonien råder her, fordi kontrasten blir total

og på en line strekker seg, en kunstner uten ord
han svinger lett derover, han er vektløs,
han er vår umistelige bror
mellomleddet som forbinder, hver en kranglevoren mann
til kompanjongen, svært forarget, dog
via vår danser - ganske tam

og -
stopp ennå ikke dansen
la trinnene forgå
melodien er en stige
små føtter tripper smalt derpå

en lydhør korridor
et ekko gjengis, gang på gang
det var en skjebne, frende
det var gjenforeningens sang

300 (reasons to stay away from me 230307)

Quoting what I wrote, February the 28th:
"...for almost 3 long years I have been hopelessly devoted to a guy with a burr and a mask and a passion for scaring the living daylights out of darling young sopranos (...) [and then] this Charming Scot went and did "Dear Frankie" which made him not the least bit less adorable; and it made loving him even harder, cause he's so so so far away and unattainable. (...) And well. Gerry in three words; georgeos, talented, charismatic. He is, of course, in addition intelligent, brilliant, sophisticated, brave, stylish, mysterious, funny, even hilarious, a fantastic singer, a fantastic, eh, fantastic-in-general, plus - of what Emmy and Angelina know and the rest of us would like to know - kissing him probably feels divine. (...) Thence, we journey on, and may he PLEASE bump into me in the street some day very soon!"

It took some time, but now it's finally happened:

[120307 - after a late at night visit to imdb.com]
My favourite actor, in all the universes that exist, Gerard James Butler, along with his new film "300", top the Box Office ratings in the US!!! The World of Movie-Audiences has, in other words, eventually and at last got to discover Gerry. About time, too!! This is, of course, no more than Gerry deserves, but it's also a nice nod to Frank Miller whose success is truly well-earnt. Go Sin City! But, seriously, none of us had imagined this...we thought this new "epic" would be yet another "Atilla"-nappy-sappy-story. And then what do we get? Gerry and loads of other awesomely-looking, bearded, übermacho HUNKS! strutting about in their undies; whilst screaming and fighting and killing and oh! what a brilliant film! Even the cute guy from Love Actually is in it; the one Laura Linney is stupid enough to dump! According to those who have seen more than myself (teasers, cuts and clips - and pics: of Gerry in his undies!), there's a lot of excellent dialogue and an impelling, moving story to go along with the eye-candy too. Whoa! Action-flick of the year, and it's got GERRY all over it! What a day to be a fan...I feel lucky!

[130307 - a more, eh, calm and collected editing]
Plus, "300" indeed managed to succeed where "Casino Royale" did not; it did get to actually top the ticket-sales and beat all the other, competing new releases. CR was, as we all know, outrun by no other than the Queen-inspired "Happy Feet". LOL! That's a small kick in the shin (hehe) to all those who voted against Gerry as the new James Bond. Cos - look here, everyone, he proved even better than that! Now, take a hint: fire Craig the Clown after one more film and hire the Butler! Daniel is sweet, I'm sure, but now he's even refused to pose in his swimming shorts because he felt over-exposed - and no chance Gerry would make such a statement, not after "300"; he's too proud! In fact, he is the one man in the film-branch today, who can pull off roles like that without blinking, and without looking pathetic, instead he makes the most shallow character seem wise and complex, and - I bet he's sleeping pretty well these days! Dreaming sweet dreams of future legend Gerry-fans, myself included, can now allow themselves a big, self-confident, self-righteous GRIN - we got our vindication at last. We were right. And what a wonderful, wonderful feeling that is!

Justice triumphs! And so does Gerry!
(And he's lookin' goooooood!!!)

Fast Forward to the Future

"Jeg-er-ikke-sikker-på-om-jeg-har-godt-av-dette" - del III [kan bli utvidet]:

• Ny Gerry-film, "300", som får glitrende kritikker og er på kinotoppen i USA!!! Bare nevner det!
• Ny Pirates, ny Shrek OG ny Spider-Man (hvordan skal jeg få tid til dette...pluss at snart kommer CR på dvd...hjelpes!)
• Ny sesong med Doctor Who - og Jack kommer tilbake! (Og DET betyr jo at Rose kanskje kan komme tilbake også...? Hmmm...)
• Ny runde med BOND-filmer på TV3
• Nytt Queen-studioalbum
• Nytt Kent-album
• Lise Karlsnes fronter kleskolleksjon
• Scarlett Johansson fronter kleskolleksjon OG skal gi ut plate
• Ny bok fra Johan Harstad
• Ny bok fra Jo Nesbø

Jeg trenger mer tid. Og noen millioner kroner og en lystyacht. Omtrent like sannsynlig, alt sammen. Men jeg HAR mye å glede meg til fremover!!