Hopes and slopes

So; the OSCAR-nominations are out! Eventually! And it should come as no surprise that this has attracted major, enthusiastic interest from yours truly. Hence: a ramble-damble about this news, while it's still fresh and flowin'. First and foremost, I was very happy indeed to see that Mickey Rourke got himself one; as did Heath Ledger, if posthumously; and I should hope they both win. Thank goodness, they're not in the same category! As far as I'm concerned, those two are amongst the best actors the world's ever seen - truly amazing - one who's finally got his career back on track and flying again, and one whose career was so brutally cut off when it was just about to take flight. I rejoice in the comeback of Mickey the Master and keep my fingers intently crossed that he will follow up with something even better, continue on the good path. Just as I think I'll always be a litte sad that we never got to witness more of the talent-in-abundance that was Heathcliff Andrew Ledger, and remain intensely mournfull (lest to say utterly and absolutely miserable) every time I try to rewatch "Brokeback Mountain". Still haven't succeed in doing so; watched it twice in theatres, bawled my eyes out, loved it desperately, never managed since. I wish there'd been more, some other fate, some better odds. Oh well. May he rest in peace, with a golden statue to behold from up above. That's my wish, for now. Fortunately, and perchance deliberately - since they've already been announced as überfavourites, the both of them - the competition isn't that impressive. "Tropic Thunder", of all things, has been nominated (for Robert Downey jr., who could use an Oscar, but not in favour of Heath) and Mickey will have to triumph over Sean Penn, who famously beat Johnny Depp to his award some odd years ago when the latter should have won for "Pirates". Hence, 'nuff said, this should prove a lucky night for my two darlings - Heath is an obvious call, and Mickey needs his statue now! I just watched him on "Jimmy Kimmel" and he is unspeakably adorable. Wearing a satin jacket, scarves, chains, tight jeans, bleached strains of hair, arbitrarily located around his balding head, completed with red, sparkling Judy Garland-shoes. And then he starts talking, leaving everyone in disbelief, because he comes across as this soft, thought-ful, pleasant kind of guy who wouldn't hurt a fly, and he makes an idiot out of Kimmel, and his lousy jokes, he simply proves what a great interpreter he is, what a great persona he (still) has. Did I mention, I've had a crush on him for ages? I might also put in, as opposed to most (other) critics, I think "9 1/2 Weeks" is a great flick. Come on, it has Mickey with a tux on, and occasionally off, Kim Basinger (wearing much less, on a more constant basis), and Bryan Ferry featured on the soundtrack! Doesn't get much better than that! I look forward to his outfit at the Oscars and I shall bring tissues, fan-shirts and smiles to the premiere of his new wrestling epic. No doubt.

Apart from this, though, I really have no opinions at all, regarding the various categories and multiple choices. In fact, I'm pretty blank. For the moment being, that is, since (and let me add: for the first time in ages) I've hardly been able to watch any of the movies involved - I counted two or three, tops, that I've seen; althought I'm familiar with all of them - simply because they aren't "out" in Norway yet, or they've just arrived at the Cinema and I haven't had the opportunity to check them out. So far. However: watch them I will, I promise, I just need to find the bloody time. As it were, I am generally lacking in vacant hours, these days, not to mention opportunity to commit myself to anything (at all) that's not mandatory or obligarory or really significant to the well-becoming and development and ambitiousness of my future self; oh blessed student era; least of all writing, watching (movies, telly, sunsets), walks in the part - which should count, in any case, to my well-being and my personal aspirations, but no - it's all about working, reading, sleeping, eating; which is of course no less important, don't get me wrong, and I don't have any clear idea whatsoever as to why I am complaining, and I probably shouldn't be; I do learn a lot, and I laugh, and I like it; it's just that I spend my days absorbed and engulfed and I can't seem to do all I should be doing, anyway, I simply end up sitting down, doing nothing, staring at the walls for five-minute-breaks of apathy, over and over again, which is as unpleasant as it seems unavoidable, since it's the start of a new semester - as per usual creating a great, big void both in my life and in my mind, which I must cram with stuff and justify as sort-of-relevant, continuously - and when you then finally have a second off, or left, to do something else, whatever that might be, or whatever you're just dying to get done, something easy, something nice, then you can't decide! You don't just get a move on, get up and do it, you find yourself friggin' paralyzed by this sudden impossible freedom and these inexplicable optional characters! I fall behind, whilst trying to keep up - thus, I am in no sense particularly updated on recent events (or movies, more specifially, I must stress to depress) which has me frustrated (and yes, depressed) and slightly ... hollow inside. I need my movie fix. I need my alternative medicine, of sorts, as an antidote to everything rule-defined and academic and unalterably strict. Unchanging. Unflinching. Whereas I so want to see "Curious Case of Benjamin Button" (now!) - as well as "Frost/Nixon", "The Reader", "Revolutionary Road" ... and "The Wrestler", most of all ... all this brilliant stuff. Just haven't had the chance yet, as mentioned many times above, and I find organizing my daily routine pretty difficult, early in January, I always become a bit lost and desillusioned - or filled with dilusions, I dunno - and, once more, I strand in some stillstanding corner where I sit and mope and watch the weather change. Marvellous. Still, I suppose, I have the more to look forward to in the weeks to come; and that does cheer me up quite a lot. Life runs in circles, it never truly gets fixed. Or becomes static; so, I'll never freeze, I just need to find - what is it they say - the big picture? The great calm? The one and final, ultimate solution? Does anyone have a recipe for that?

As a got-no-experience-but-speculating-nonetheless kind of conclusion, I would say that - by the look of it - there's a lot of old faces involed, here, meaning: they've nominated the people they've nominated before, and the people most likely to be nominated in any case, aka the people most likely to win. Every year. Which isn't very striking, nor am I particularly sceptical to their choices; they're that obvious. And relatively justifiable. Hence, it isn't that very hard to judge, although one hasn't actually watched the movies themselves. We all know Kate Winslet, Meryl Streep and Philip Seymour Hoffman are the grand amongst the working lot. They're familiar names to spot on the list, but it's only appropriate that they should be there, and it only adds to their astonishing reputation, et cetera et cetera blah blah blah. Hate Hoffman, love the two women, wish them all best of luck. Naturally. Anne Hathaway for "Rachel Getting Married" is a pleasant newcomer and fresher face, good on her. Impressively enough, power couple Angelina and Brad have also been nominated in the best actor/best actress categories, respectively; "Benjamin Button" conquered all and achieved the most nods of all, who'd have thought, and I'm sure Mr. Pitt will return to the "Inglourious Basterds" set no less proud of himself. Mind you, he deserves it. Can't help it, and won't ever change: I love me a bit of Brangelina. Missed some nominations for Clint Eastwood, though, and for a whole bunch of others, as usual, but Penelope Cruz and Amy Adams may at last battle it out in the supporting actress arena; they're both just winners, if you ask me, and I'm glad they get some (more) recognition. "Australia" got one nomination for costumes, and had better win. "Wall-E" shall be crowned Best Animated Feature, otherwise the world's gone mad, and hey! didn't I notice "Hellboy" somwhere? Yes indeed! Summer Blockbusters "The Golden Army" and "Wanted" have both received technical awards for sound and makeup! Whooray-on-the-way!

Now, last but not least, what did fill me with (even more) joy and make me applaud the Academy Jury's sense of justice, for once, and on the other hand, was the Best Foreign Film category and its inclusion of Laurent Cantet's "Entre Les Murs" (The Class), which is an absolutely stunning semi-documentary about a school teacher playing himself, or someone strikingly similar, teaching a class inspired by clases he used to be teaching; in a really dark and fascinating study of the French society and its school system; which I had the pleasure of watching last weekend, and which I sincerely hope will win. That being said, there were other and equally worty nominees (unfortunately, within the same category), for instance a German production; "Der Baader Meinhof Komplex"; featuring the ever-so-talented Moritz Bleibtreu (with the funny name). Regretfully, zero nominations for "Låt den rätte komma inn", which I deem highly unfair - then again, when did they start noticing Scandinavian films? And to be quite honest with ourselves and our precious movie history, maybe they've got a point? Nevertheless, there are outstanding pictures originating from Swedish, Danish and Norwegian production companies as well - at least from the first two. But, to my immense surprise and (consequent) delight - it would appear that us Norwegians have also learnt a bit about the industry lately. Had the chance to catch the new Norwegian classic "Jernanger" last Saturday evening (so, yes, I do get around a bit, all in all); at the "major premiere", as they'd dubbed it; with the cast and crew present and the director in the audience, but all he had to say - before the film started - was: "hope you can use it for something". Those were his exact words. Oh well. The film itself, however, was remarkable - in the sense that it did not sound like some odd theatre performance with monotonous voices and really bad articulation, like we're (I'm) used to. Instead, almost everyone sounded remarkably sincere, and almost everyone behaved in accordance with natural habit, not directorial instructions, and with Mr. Bjørn Sundquist in the lead, it was all a tour de force, and a great achievement; I was left pretty dumbfounded at the end. The dialogue never works in Norwegian films, such is the rule. Or, so it has been, until now. Whereas "Jernanger" was a refreshing and beautiful exception; not the best (Norwegian) film ever made, on a production level - the filming/editing/cinematography was pretty lousy at times - but the talking! The talking actually worked! And the characters were interesting, and the locations looked genuine and the extras were people not cardboard silhouettes! I mean, wow. So, maybe, just maybe, this might mark the beginning of a new era where Norwegian films could also be up for Oscar nominations (again), and Norwegian film makers could be recognized abroad for their abilities, not their utter strangeness?

I'm entitled to some hope. In every respect.

Truth be told, one should always retain hope, one should always revel at the sheer prospect of opportunity and coming changes, that better times may lie ahead. Obama's taught me that. Now I praise his gospel. But: Oscars' coming up - shortly! To await, with excitement, first of all!

sources: imdb - dailymail - vg

**
AND!! By the by-way, late at night!

Michelle Ryan has just been announced as the Doctor's new assistant! According to the ever-so-reliable Daily Mail (and now confirmed by the Beeb), the former Eastender "hottie" and Bionic Woman (no pun whatsoever) has been filming with David Tennant for the upcoming Easter Special (entitled "Planet of the Dead") on a bus somewhere in Wales or London or wherever (they wrote: "on location", to be specific) and she's a apparently a "key contender" to the role of permanent companion alongside Matt Smith, because she's young and cool and they'd "look good together". Alright. For the record, Miss Ryan auditioned for the role of "new assistant" after Billie quit, but they didn't want her. Why they've changed their minds, or why they turned her down in the first place, I don't know. What I do know is that she's a twentysomething brunette from Middlesex, about as commonplace as it can get; we requested someone older, non-female, non-Londoner, whereas she's exactly the same kind of character we've seen a thousand times before and hope they'd give us a break from. Because we miss Rose, and she's the one and only (such). Sorry, Michelle. Pretty, young and all that, but you're not an alien, you're not a man, you're not old (enough) and you're not spooky! Hence we think we've seen it all before. And we're already bored. Surprise us! Please!

Something about living in hope, yes?

Proust på utpust, pest av innpust

...et dikt fra notatblokkens mest gjenglemte, tilbaketrukne bak-kapitler; erindret fordi jeg da hostet det opp på nøayktig samme sted (på veien hjem) som det foregående "Obama-diktet" og fordi det handler om lyktestopler, på en grå dag, og jeg lever (med glede) i den villfarelse/overbevisning at det såvisst ikke finnes nok dikt om lyktestolper der ute.

"veier mot å være sann"
(fabelaktig omformulering av "veien til swann")
(...ooooog en liten lekker dobbeltydighet, selvsagt!)
av Scaramouche, Po(t)eten, som væffal ikke hadde trengt en dram. Bare fordi det rimer, i dobbel forstand. Huhei, hvor enderimenes tid ikke var forbi og poetvirksomheten går sin gang. Med noen flere inspirasjonskilder / tilfeldige innfall som også bør nevnes og kreditteres: nemlig Steven Moffat for "Vashta Nerada" (...), Rema-butikken fordi den ligger der den ligger, helt tilfeldig, og gir meg en tanke-foranledigende hjemvei, og min kjære far (selvsagt!) som ikke pleier å snakke så stygt om "studdenta", på noen måte. Så det er nevnt. Kalles, simpelthen, skribentes frie bruk av rent uskyldige, tilfeldige, i hennes umiddelbare nærhet. Altså:

lyktestolpenes gange
kaster skygge
over mine sfærer
hjemvei

mur og betong
er'e eineste som holder
for studdenta!
sa min far
eller nei (kanhende)
det var et sitat, og det ble sagt, dem driver åkke som og skitner til og ødelegger, bare, uten sidestykke, uten hensyn, river ned og røsker opp og bare - ødelegg! - med strev og leven, gjøren, gjøing, slik, studentenes forslitte samfunn, slitent, evig visdom, ingen klokskap, klukker vi omkring, her, tillært, med belegg - men nå, tilbake (uansett, og før jeg dømmer drømmer dauer, uansett) til

lyktestolper!
gatelykter, lyskast over asfaltbolker, broer, tenninsbaner
armaturanretningene her, til gangs, til tross,
den kalde, stoiske, og strunke ro i infrastrukturell omgivelse
som skyggelegger slik min sfære
stenger utenfor den mørke nåtid, denne årstid
kaster minnene tilbake
rundt min krets av lys
og projiserer barndommen på meg
dengang jeg ikke var student,
på hjemvei

var jeg liten, bittesmått i tær og traumer, tuslet rundt og ødela foruten skyld, og ingen sa: vi vil bebreide deg, de sa de skulle uten videre geleide meg, og vise meg en verden full av lysning, ingen trusler, småvokst og forsmedelig, så søtt, og intet sinne bare service, bare omsorg - drev veldedighet som blottet for ens egen vinning, alt går opp i spinningen når man er lite barn og viser verden - og beundrer verden! intet mindre! - fra en halvmeter og mindres høyde, stille øyne, drevet frem av søken, ingen skepsis, bare tro på ny oppdagelse - og jeg skulle gitt mangt for nok en gang å være barn, sa voksenverdenens representanter; det unnslapp dem et sukk, de skrev en bok, og nå - i nuet står de her, under en lyktestolpe, stotrer litt og staver frem et brustent hjertes lengsler etter alt som synes - meningsløst, banalt og lite detaljert - som åpne flater, murvegg, grått betonggulv - alt som driver frem en viten...noe var, engang, og er det ikke lenger

lyktestolpe, hitover
mitt liv
og all dets skygger,
alt som la seg som en tåke
på min vei,
min streven, slik
som skulle lede hjem

...og dessuten! er dette en hyllest til marcel proust, kanhende litt tilslørt og ugjenkjennelig, og hans "på sporet av den tapte tid", hvis første kapitler jeg har hatt den ære av å bli belest via, inneværende uke, og jeg føler meg nå særdeles intellektuell, og full av erindring, beundring og masse tomme ord fra en mann i en seng. hvem hadde trodd at man skulle bli inspirert til slam-poesi og hip hop-lignende frasering av en gammaldags fransk snobb som aldri forlot nattpotten? for the record: jeg absolutt forguder hele boken, men det er et faktum at den absolutt ikke handler om noen ting, bare en gjenerindret barndom, og det er selvsagt mer enn tilstrekkelig; den er genierklært herfra til månen og jeg stiller meg uforbeholdent i skryternes kø; bare at den får meg til å gli inn på samme tendenser og gjenoppdage egne barndomsminner, som kanskje ikke alle er av like velkommen art, og den gjør meg litt tullete og sinnsforvirret men uansett! strålende bok, strålende teknikk; glidende overganger uten ende, viske ut skillelinjene mellom fortid og nåtid, la fortellerinstanser, fortellertider og personligheter gli over i hverandre - eller transcendere det reelle, og skape en realitet, som viteren så fint har sagt det. hvordan sjelen gjennom assosiasjoner - an mass, det assosiative - sender oss tilbake på uante krøtterstier og lar oss skue mot aspekter vi kanskje hadde fortrengt, o store krønike, eller savnet uten å være det bevisst, eller kanskje aldri hadde forestilt oss; hvem vet, inte jag; og marcel proust er en gudebenådet skribent og (kanhende burde han skaffet seg en tematikk, et tema, en satans plot, men ellers:) man er selvsagt helt fornøyd. med pensum.

Innfall mot frafall

På tide. Dønn ærlig. Litt atypisk Scaramouche. Nokså tidstypisk studine. Mye fakta, noe fiksjon med på kjøpet, mest refleksjoner over et forvirrende verdensbilde. Jeg maler mine minner med bred, utflytende og høyst ukontrollerbar pensel, og lider for tiden av en overveldende tendens til å søle ut. Male utfor rammene. Så jeg henter en bøtte og begynner rengjøringen og her avtegnes noen utvalgte resultater; til beskuelse, fortrinnsvis ingen vurdering, forhåpentligvis tilstrekkelig konsist i formular. Eller hva det var.

(Vil óg kunne beskues som: halvannen times intenst oppslukt og rasende forsvarstale for det individuelle, altså: enda én, og et slags uavsluttet minneord om Arne Næss.)

Det hagler, lyner og smeller i Bergen. Rettere sagt, her utenfor min boligblokk, like utenfor sentrumsområdene; i BT idag oppført som nummer én på listen over byens strøk med flest trygdede, flest innvandrere og dårligst lønn. Interessant. Dog ikke så veldig påfallende, i og med at jeg bor midt i en ghetto av utvekslingsstudenter og pensjonister, med overvekt av parker, superdyre kolonialforretninger, designermøbler og betong. Og jeg trives. Det må jeg si, og det kunne jeg godt fortalt BT-journalisten også, om han hadde giddet å plinge på døren, men det gidder de jo aldri, og istedet løp de rundt oppå fjellet mitt av alle steder - Natlandsfjellet, like bak, der jeg pleier å spasere omkring på penværsdager - for å finne "tilfredse beboere" som kunne illustrere topp-plassering på de mer positive listene, der fem kilometers avstand altså tilsvarte desto mer velstand og velferd og allting meget bedre. Fantoft havnet litt under gjennomsnittet på total-oversikten, med gode vilkår for skole, utdanning (merkelig nok! - med Bergens høyeste andel av studenter i samlet forstand, innen tre høyhus!), sosiale forhold og helsetiltak. Gamlehjem, barnehager, SiB og Fantoftklubben, med andre ord. I rest my case. Og utenfor ligger det hvite teppe (av haglkorn, iblandet sludd, slaps og hva annet) og innbyr hverken til lufteturer eller spasering eller utspørring av relevante naboskap for motsvar til noe inkonsekvente avisartikler; mens himmelen er Januar-rosagrå og gravemaskinene durer og går, og bybanearbeiderne har heldigvis sluttet å sprenge, men begynt å borre istedet, og nå har jeg gjennomgående ratta-ta-rytme hele uken igjennom, pluss søndag kveld, som man ironisk nok venner seg til med tiden og antagelig kommer til å savne (i ren psykologisk-skummel vanedannelseskunst) når banen er ferdig og alt faller til ro igjen. Som om ikke dette var nok, har jeg fått meg en festlig beboer i overetasjen som konstant sitter å trommer på veggen (!) og dunker i gulvet, på et eller annet slags avansert morsespråk til en eller annen idiot på andre siden av bygget, og jeg kommer snart til å måtte begynne å dunke og tromme og dundre tilbake, om de ikke gir seg. Noen som vet hva "se til helvete å holde opp med det forbannede bråket, fordømrades lømler" las bli oversatt til, i morse-koding? Alternative tips mottas med takk. Men jeg har gitt opp å være diplomatisk, jeg har funnet ut at det ikke nytter i vår drastiske, dramatiske, og djevelsk-krevende nye verden. Man må visst sloss for føden, og freden. Og jeg jobber med saken.

Har, ytterligere, forlest med litt på Modernismen i det siste, og samtidig gått inn i en slags ensporet døs som består i konsekvent, innstendig studering og lite annet, hvilket gjorde tilværelsen noe tom og fikk meg til å kjenne meg uhyre lite produktiv og fortvilende uinspirert. Virkningsløs, lissom. Fant derfor ut at jeg måtte finne tilbake til skrivingen, om ikke annet, og (prøvde å) live meg selv opp, samt anspore kreativitet, ved å lese Hugo von Hofmannsthal; noe som gikk relativt dårlig, fordi alt herr Hofmannsthal hadde å bidra med var et hjertesukk om alle de veltalte ord han ikke maktet å formulere, og alle de fantastiske gjennomtenkte tanker han ikke greide få ned på papiret, eller tenke i utgangspunktet, med det resultat at jeg ble apatisk og sint og frustrert - alt på én gang, o utbasunderende tidsalder! - fordi jeg kjente børen av en ubeskrivelig omverden dundre ned over mine egne, nedsunkne skuldre, og samtidig knapt forstod Hofmannsthals teori, til fulle, og mest av alt ønsket å gjenerobre ordene, men istedet fikk en ultrapessimistisk "kreativiteten er død! lenge leve min fars psykologiske vitenskap og Freuds evige geni!"-manifest slengt midt i fleisen. Takk skal du faen meg ha, din dott. Men han var igrunnen ikke så dum, den godeste Hoffmannen - når alt kom til alt - bare litt innigranskauen destruktiv og hadde et såpass desillusjonert forhold til sin egen verden og sine omgivelser, at det grenset mot det psykelige og han burde muligens oppsøkt Freud, heller enn å hylle ham. Nuvel. Men jeg trenger en ny inspirerende giv, derom hersker der liten tvil og stor sanning. Der finnes ikke noe mer grusomt for et skrivende menneske enn å ikke få til å skrive om menneskene, eller seg selv, eller det selvet befatter seg med, og jeg begynte virkelig å få krampe i fingrene. Dette å sitte og lese - dag ut og dag inn - om andres bragder, fabelaktige bedrifter, andres store budskap; også ikke klare å hoste opp så mye som et enderim selv! Og dernest konkludere med at de rim, ende eller ei, hele den rim-katalog man har kommet opp med tidligere, egentlig ikke er vellykket, egentlig ikke har noe for seg overhodet, men heller må kategoriseres som en gedigen fiasko. Noe om å mangle tro og tillit, og jeg er som sagt en smule tømt. Havnet langt inne i en kritisk-mot-alt-eget-epoke, etterfulgt av den totale uvirksomhet; besettende nok til å sende meg enda lenger inn i apatien, og begrave meg i ord som virket meget bedre enn mine egne, dog ikke forløsende; hurra for optimismen. Fyll meg opp og før meg inn, mørke monotoni. Inntil jeg da, som så mange andre verdensborgere, fant på å benke meg foran teven i går ettermiddag, og møtte synet av en ung herremann men pen bekledning og picture perfect family og nokså imponerende talegaver, en smilende retoriker av en annen verden, hørbar røst og kraftfull stil, som satte meg på sporet av min sanne tid, og kraft, og disses ånd; har forlest meg på Proust også, jadda; og min egen formidlingsvilje. Ikke minst. Gjenfunnen, under den blinde fortvilelses nu vekk-skrapte mugglag. Fordi han er så meget mer enn et opppkomme av klokskap, den mannen; han beretter, som få andre før ham, men klarer óg å frembringe! Oppildne! Og vekke en litt fortapt befolkning - fra oppgivelsens dvale, opp til handlekraftens era. La oss håpe. Uansett, Barack Obama må være det absolutt beste som har skjedd verden siden, tja, en god stund, og han er så ufattelig, påtagelig sjarmerende - mer enn noe annet - at jeg blir helt matt; jeg får knapt med meg hva han sier, så opptatt blir jeg av den der karismaen hans. Irriterende vellykket fyr. Og jeg vet jeg lirer av meg fornærmelser i hytt og pine, her, mot de fleste og det meste, men altså: noen mennesker fremkaller så mye admiration at det eneste man kan stille opp med selv er et sukk. Og sukking er, som kjent, ingen stor prestasjon - ei heller gir det slike. Men i forhold til Obama blir man ikke bare ærbødig, heldigvis, man får også lyst å ta oppfordringen; sette i gang og gjøre noe; man blir litt mer modig, gjenvinner litt mer tro på fremtiden, og - dét er det ikke bare amerikanerne hans som trenger, det er det sannelig noen på andre siden av dammen som også kunne ha utbytte av! I positivt henseende! Så, en takk til flinke mannen, den nye president, måtte han få en storartet periode og evne å inspirere oss alle både til acts of faith og acts of fiction.

Som en konklusjon: jeg driver og diller, men durer avsted likevel.

Også lurer jeg fælt på hvordan man skal fremskaffe ukuelig selvtillit. Denne uforbeholdne, umistelige troen på egne krefter. Eget kaliber, formelig. Der finnes så utrolig mange folk, der ute; for å anonymisere, men; folk jeg kjenner litt for godt, som konsekvent evner å fremstille seg selv i fremgangsrikt lys, og som alltid får til det de vil og - tilsynelatende - aldri møter motstand, eller motgang, eller avslag. Folk som alltid vet, og konkluderer, aldri nøler. Folk som vet at tvil er jeg'ets verste fiende, i alle generelle sammenhenger, fordi man alltid ender opp med å bli påvirket til å tvile på seg selv. Folk som bare handler, uten å grunne så veldig over hvorfor; det er jo bare det som må til da, vøttø, ikke sant; mens jeg blir sittende og grunne over det faktum at jeg grunner over det at jeg har så forbannet mye å grunne på! Og Arne Næss er død! Jeg savner Arne. Han var en klok mann. Få som ham, i dagens samfunn, få til å ta over, og det er så uendelig synd - for vi trenger slike tenkere; slike over gjennomsnittet reflekterte funderings-representanter; som en motvekt til selvfølgeligheten, og den ukritiske vellykketheten, og bedreviternes hegemoni, samt fjompenisser på universitetet. Ja, man trenger folk som tør å spørre hva som egentlig er livets mening, egentlige mening, uten å bli stemplet som emo-tendensiøse filosofinisser, patetisk inngrodde; at det må være lov å stille de vanskelige spørsmålene og ta de umulige diskusjonene uten å få i respons at uhåndterligheten gjør det hele irrelevant! Fordi det ikke er åpenbart, skal det ikke kunne eksisterer, hvorpå jeg med min forsøksvis sterke stemme mot-deklamerer: det er bare vås! Fjas! Tekniker-mas! Noe om vitenskapens baksider og endeløse arroganse, og avskrivingens makt. Mer enn nok av sånt, for lange tider, man trenger å ta de storslagent tidløse uoverkommelig-tema-debattene likeså, ikke bare murre over pengemangel og økologisk fôr og el-bil-kulturen. Bekreftelse versus avkreftelse. Dette er ikke en pipe, dette er en dampveivals. Se oss nu valse over dine ankepunkt og erstatte dine svingninger med utropstegn. Alt som kan endres på og som burde vært endret for lengst; bare få det unna. Det å bedrive inspirerende virksomhet, ála Obama, handler (slik undertegnede velger å se det) også om å tenke utenfor boksene og vurdere livets aspekter litt nøyere, fordi dette - nettopp - vil kunne gi løsninger, de store svarene, vil bringe bedre viten, på lengre sikt. I klar motsetning til denne hurtige, overopphetede fremgangsrikdommen som kun innebærer statusjag, nettverks-kobling, venne-dyrking og plettfrihetens påståtte suksess. Facebook-faenskap. Alt som jeg, da, uheldigvis forakter. En ulykke, på egne vegne, siden den gjør meg litt mindre ambisiøst oppjustert og litt mer ettertenksomt blakk. Og fordi den medfører ugjendrivelig hat mot alle som trekker slutninger uten å grunne, og uten å vurdere alternativer, og beundring for alle dem som sier kanskje ikke, hva med dét? og dermed unngår fasit-oppskriften og heller tar den smale sti. Betaler seg ikke, bokstavelig talt. Verden, med og uten Obama, med og uten Arne Næss, og andre enestående fremmere av dypsindighetens vesen, foretrekker - sånn, i lengden; med og uten slike, visse unntak - det enkle. Enkelt og best, som de sier, og heller et ja enn et tja. Heller én eneste regel, enn en bok full av unntakstilfeller. Jeg kan forsåvidt forstå dem, men for mitt eget vedkommende ville jeg syntes verden ble fargeløs og grell. Om alt var effektivt og gikk på skinner, om alle mennesker var Colgate-glisende, umotsigelige, aldri-kontroversielle personer uten personlighet, kun makt, uten kreativ slingringsmonn, bare viten? Nei, æsj. Så kunne de sprinte rundt med perleøredobbene og sine skreddersydde uniformsdresser og aldri vike fra vanen, bare henge på og holde med, og holde seg godt inne med de vante, og ikke stå alene på talerstolen med forsamlingen foran seg og muligens skulle komme med et nedslående resultat. Det setter ting i perspektiv å betrakte en president-innsettelse, fordi man innser hvilken oppgave han (mannen) har overfor massene (folket); hvilken plikt han tar på seg, overfor opinionen, og hvordan de uansett kommer til å slakte ham på et eller annet tidspunkt, og det gjenstår kun for meg å krysse fingrene for at han reiser seg med verdigheten i behold. Det funket da for Clinton?

I alle tilfeller: det handler om å stå alene, muligens, ihvertfall kjenne seg litt ensom, når alle andre sitter samlet, og ikke ville samtykke, men heller være den som irriterer med et siste "hva om!", heller enn en "ok, kjør nå på". Og stundom bli fullstendig matt og trøtt og ikke helt fungere, fordi man da blir hjelpeløs av all brutaliteten. At det kreves så ufattelig mye, for tiden, at menneskeheten er iferd med å bli helt...umenneskelig. Mot hverandre. I vår konformitet, men også i vår stilltiende delaktighet. Hvordan skal det gå om ingen slingrer utover mot sidekantene og alle bare - nikker? Barbiedukker, tommme skall og en duvende gruppering hoder?

and here we are, we're serenading up the hills
on this bright [tuesday] night
we're watching scattered raindrops, glistening
stardust taking flight

with glimmer of a single moon, the lucid carpentry
of builders yet to trust
we wonder, hoping always; never cease to wage
the wars on all unjust

so do I see the patten of the stories, ever told,
and how the worlds will merge
to recognize components of deviant strains
that mould, and how existence verge

in our finest hour, as we were, through this chaotic march
when all the moments weaken
my thoughts ephemeral, given bribes, the truth beheld alone
as one effacing beacon

...påbegynt komponert tirsdag kveld (derav inkludert, om enn utbyttbar, dagsangivelse) på vei hjem fra Obama-feiring. Med ytterligere takk for inspirasjon (og champagne!) til Korrespondenten.

Celebrities, trivialities, and chocolate-eeries!

Soundtrack: Rolling Stones - "Anybody seen my baby", "Gimme Shelter". So. What's going on, you may care to inquire. I am being absent and absent-minded at the same time, which works wonders for my study routine and leaves my blog site...lacking in updates. For which I am sincerely sorry, and I really wish I had more time on my hands, more time to spare, but such is life, ladies and gents, gotta be a proper student, do my job, etc - and got to get my non-holidaying life back on track! - which has me constantly on my toes and which makes a downright busybody out of me. Consequently, I fill my days with reading, organizing, registering, chatting, confronting more and less helpful people, shopping (books, because it makes me clever, apparently), shopping (other stuff, because it makes me happy!) running about, generally, whilst cooking or clicking or consuming 7-11 food, whenever that becomes the most convenient alternative, preferrably: gorging myself with canteen chocolate cake, when I have a moment off and can please my conscience too, combining cake with course reading. Which means a happy brain in almost every way. Even more ways. Fortunate arrangements, yes please. Also, have managed to communicate with both the infamous StudentWeb and the (that is, its) appointed info centre assistants without throwing stuff at walls or throwing stuff at them, impressingly enough. I kept my cool and my voice down and my feet on the floor, as I discussed the problems in a decent, constructive, co-operative manner; I even managed a smile. And a fond thankyou, since the guy actually was able to help me. Scara's learnt self-dicipline; now, how about that! The year starts off with better behavious, from myself and others, less enrolling difficulties, improved cantine food (cake was delicious indeed), gorgeous books to induldge in, no horrendous teachers (for the time being, and my lectures haven't really started yet, so: we'll see about that, but I allow myself some hope!), and - first and foremost - some superb award-winner news to return home to! Came back after a long day in town, and a long walk back - because I decided to throw in some exercise as well, while I was at it - only to find Kate Winslet popping up in every single corner of the internet, having won no less than two Golden Globes last night and receiving congratulations from all over the place. She gets a bunch from me too, of course; being a numer one Kate fan ever since "Titanic", and somewhat annoyed at her not triumphing over the past couple of years, I obviously deem this most appropriate and righteous and wish her all the best, she's truly deserved it. The best one out; keep up the good work, lady! Moreover, she made me cry (!) with her very emotional, very beautiful and exceptionally well intercut tankyou-speech (the last one); where we got to see her and Leonardo DiCaprio smile and weep and blow air-kisses simultaneously. 'Nuff to make me all soppy. Now I can't wait to see that brilliant film they're both in - which won't arrive in Norway until late February, or something like that, which comes as no big surprise but a big letdown nonetheless. Hate those import rules, I really do. Still, Kate won! And she's brilliant! What's even more amazing, and impressive, and tearjerkingly fantastic: Mickey Rourke, the one and only, won himself a best actor award for "The Wrestler"; marking a definitive comeback for the somewhat unlucky-in-showbiz (or just incredibly-bad-at-choosing-roles) actor genius, whom I've always admired and whom I've secretly adored too - haha - for ages, and at last they've learnt to appreciate his ever-so-undeniable abilities! Find it a bit unfair, though, how they keep calling this his ultimate return to the screen; after all, he was awesomeness impersonated in "Domino", and who could forget his puppy loving, purple clad, villain wannabe in "Once Upon a Time in Mexico"? Oh well. Point is: now everyone is aware of his presence and hopefully it'll gain him some proper roles in the future. My problem is, to finish off this Golden Globes rant, that due to the above-mentioned Norway-import-nonsense I haven't actually seen any of the movies nominated - save from a precious few, like "Wall-E"; congrats for best animation award! - and "Mamma Mia!"; guh. (Meryl could've won, though.) What else, I haven't actually seen any movies at all recently, which says even more about my business, worries me insane, and is utterly frustrating in every sense. I hope to radically increase my watching frequency over the next couple of weeks, as I get settled (in) and everything calms the fuck down and I can think again. For the moment, I just try to keep up and tag along, and I'm not that stressed, I just want to do the stuff I want to do and not only the stuff I have to do. Return to habits, not hectics! In other words: Scara might've become more civil, but she hasn't changed that much. Which is good, I guess. Got to go soon, for it's getting late, but let me just add: David Tennant is back from back trouble, thank goodness and hope he is (or will be) 100% recovered by now, Amy Winehouse is getting a divorce, at last, and getting better - so it seems - whereas Gisele Bündchen (personal model favourite; she is wonderful!) is getting married, and Fergie just got married, congrats both, and I've got a new neighbour whom I'd like to marry. We've met once. He has curly hair and lovely dress sense and is absolutely adorable, and I'm sure he's either gay or taken or both. Last but not least, and back to celeb news; Billie Piper is utterly adorable with her new-born son Winston, as pictured waltzing about on some Miami beach, where she's holidaying still and where I'd also love to be. To keep her and hubby Laurence Fox companied, ideally speaking, or just enjoy the sun and stillness for a while. That'd be lovely. Instead, I'm surviving Bergen wind and rain, and surfing only on the internet. Worrying about endless reading lists, escalating study loans, demands and efforts and spring wardrobe, film knowledge, book shortcomings, and other trivialities. And everyone else is earning millions, showing up at award shows, dating hunks, looking tanned and toned and grinning broadly. Yeye. Such is life, as the getting-wiser woman said.

**
Og: bare et lite poeng til, før man burde ha avsluttet, og over på et annet språk for de aldeles innvidde. Man overlever som kjent ikke Bergensk regn uten regntøy, men et lite tips ville kanhende vært å kle av seg denne ukledelige mundur før man kommer inn i trappen så man unngår å skremme vannet av trappe-sittende spanjoler, utvist fra kjøkkenfesten for å røyke; selv om dét muligens ikke er helt lovlig, men hvem bryr seg; og stakkars fyren så ut som han fikk fullstendig sjokk og røyken i nesen og verden i hodet, idet jeg kom subbende forbi. Med ork, stønn og flagrende gevanter; jeg så antagelig ut som myrmonsteret. Full av vann og med hetten på snei og flagrende Bergans-stoffer i alle retninger, som beskrevet, idet slike jakker ikke akkurat er små og diskré. Supplért, naturlig nok, med ballongbukser som ikke puster for fem øre, samt absolutt-ikke-vanntette joggesko, paraply i hånden og ullsokker utenpå. Lekkert. Jeg tror jeg må ut og kjøpe meg en skikkelig regnfrakk og kun bruke regnsettet mitt i nødstilfeller der ingen ser meg. Og tror jeg er monstrøs, med onde intensjoner og væpnet til halefinnene. Eller hva det var. Jeg er jo ikke det, jeg er bare føre var og alles klar og synes både været og klærne egentlig er ganske dårlige. Men, som jeg skrev til min mor da hun lurte på hvordan været skulle melde seg fremover: man må lide for uskjønnheten også. Noe i den duren. Ytterligere bør man, til tort og svie og inngående lærdom, ikke putte mobiltelefoner nedi lommer de kan falle ut av, slik at de faktisk faller ut og havner bak sengen og jeg ikke finner dem. Den. Og den lå der en god stund før jeg endelig fant den, og ikke nok med det - den stod på lydløs, og lo for seg selv, og jeg hadde jo uansett ingen andre telefoner å oppringe den med, og jeg ble en smule panisk. Hvoretter jeg nå legger den der jeg kan se den, til enhver tid, eller helst i en egen lomme i sekken der den ligger helt alene og surmuler og synes jeg er litt teit og overforsiktig, assa, men til pass for den. Møkkatelefon. (Og Scara har fått ny mobil, ja, hvis noen ennå lurte på dét. Men samme nummer!) Aller siste poeng, for idag: Mövenpick-makroner (med nougat!) fra Berlin, som jeg har spinket og spart på helt til nå, er eksepsjonelt god nattmat - skikkelig usunt, skikkelig dårlig for tennene, og skikkelig fantastisk velsmakende. Men som den kloke og taktiske sukkerelsker jeg er, vet jeg at nattmat går på neste dags spise-kvote, les: søtsak-kvote, hvilket vil si at den forsvinner i et unevnelige dragsug, helt usett, hvilket medfører en lykksalig, lettet-gjørende konklusjon om at om natten kan man spise så mye man vil, spesielt makroner. Hjerneføde, i skrivende ånd. Stund. Noe. Natta, nå!

En dag for hverdagens tilbakekomst

I et fortvilet forsøk på å bearbeide egen innstilling og skifte modus, komme seg fra ferie- til studie- og komme overens med alle overganger. Ikke enkelt. Skifte, likeså, fra egenvalgt til andres valg og andres lister, mer enn egne fylt med trivia. Og endre fokus ifra Doctor til Professor, ifra villains til Voltaire og jeg blir overveldet. Overmannet. I et forsøk, altså, på bemanning - av mitt egne enmannsforetak - om frøken Scara, frisk og freidig, fremadstormende studine, ikke-akademisk akademiker på bærtur, oftest, uten ærefrykt, men flust med interesse. Sånn, og circa, sånn omtrentlig. Her er jeg, igjen, med litt om meg - og mitt:

Hverdagen, igjen. Er hver dag. Hverdag.
Hverdagen har innhentet meg,
med strenge løft.
Og løfter. Høytravende,
sjelden lavspent, strakt mot maksimum.
Det holder hardt, å holde hva man lover,
holde gående, jeg holder meg selv oppe, forsøksvis,
mot hverdagssysler, hverdagstrusler.
Plutselig, en dagsorden nå ikke lenger likegyldig,
dagers prefiks ikke lenger helt tilfeldig,
man- og tir- og tor- med sterk betydning,
styrket, oppjustert,
hver ons- med utvetydig arbeidsmål.
Moralen midt i uken.
Flyter ikke, strikt friseres. Kuttes. Klippes.
Fredag ingen fridag, likt med søndag, men en todelt plan.
Og ingen ville døgn.
Man kjemper mot en ny kalender,
tyngst i bakhånd, baktung,
nye blad og nye strenger.
Nytt å spille opp.
Man ligger, uten helt å være rede,
ligger nede.
Og ingen desorientering, ingen lovlig ignorans,
men udelt fokus. Overblikk, fokalisering,
oss, begynnende, vi
lar begivenhetene bestå, men til en prøve
ingen luksus, ene og alene, ingen slik tilbakelent manesje
der man lett kunne sjonglere mellom fest og fest
nå er mitt liv en test (og friheten en ensom rest)
slik, enkle grep.
Men på en rams, en skarpsynt og spesifiserbar liste
over timene, høyt hevet over meg,
og ikke all min tid til min disposisjon,
nei nå, strikt opprettholdt, nei ikke lenger
evig lørdagsaften, uten motto, desto mere mening.
Den - før - frivillig plikt-uskyldigste.
Var meg, men nå er jeg blitt stram i masken,
innskrenket og strammet inn,
til rakrygget adminiastrator over egen væren.
Min orden ordnet kun av meg, dét er min plikt.
En nyskapt giv, jeg akter meg,
Min morgenstund har ikke lenger gyllen smilemunn,
men nyheters verdi og radio på fullt og avgangstid å rekke,
dyrebart er hvert sekund, som langt skal strekke
til og for min gjenopptatte hverdag, til og fra,
men aldri komme unna
alltid kommer den tilbake,
står opplest og vedtatt, står jeg opp, og slås jeg på
og jeg står i, med livsmot i behold, såvidt,
og livet som min innsats, og som gjøren, livets oppdrag.
Livet er en hverdag, mest av alt.
Hver dag teller, hver dag krever.
Hver dag gir, men lar meg ikke ta, og jeg må vite.
En lystbetont uvitenhet er ferienes gavn, deres presang,
den pakkes opp og har sin egen holdbarhet,
utholdenhet, går ut med datoenes ende, årets slutt.
Og bringer ledig lykke med akutt salutt,
så er vi over i en annen dans, vi valser over veiskille,
og kjapt forbi tilbakeskuelsen, dog langt forbi returpunkt,
ingen stans, og ingen nåde.
Ingen stillstand.
Bare opprettholdelse. Og nye øyeblikk,
og nytt - av alt - på godt og vondt og verre,
bedre, mindre, mere,
mangt å skue mot, med glede, og med vrede,
hva det skulle være,
hva det blir, og hva det måtte vise,
hver dag. Hverdag.

Alt i min hverdagslighet.

På listen og på kanten og på snufsefronten

I den endeløse rekken av års-oppsummeringer og unevnelige, unyttige og komplett irrelevante lister, kavalkader, med så altfor mye mer, dukker der på VGnett i ettermiddag opp et lite gullkorn som jeg bare ser meg nødt til å gjengi. En gyllen liten godbit som lyste opp blant traurige politiske konflikter og gjenopprettet troen på at kjendisnyhetenes lesverdighet ikke er fortapt, riktig ennå. Misforstå meg rett, jeg er en listefanatiker av rang, og jeg synes trivia-rangeringer er fantastiske, likesom kjendisspalter generelt, men Januar er da - i seg selv - en kjip måned og den blir ikke noe bedre av at man ynder å ramse opp alt det man allerede har brukt vanvittig mye tid på og gitt vanvittig mye oppmerksomhet, iløpet av året som gikk; alt det man egentlig har fått litt nok av allerede; istedet for å gi oss en frisk start med nye begivenheter og postiv input. Nei, de lærer aldri. Hele poenget med lister, for min del, er at de skal være informative og "nyskapende", iallefall ta for seg noe nytt, mens disse utallige årsregnskapene kun blir en studie i repetisjon, en dose enerverende gjentagelse, til man konkluderer med at skandalene ikke var skandaler men utkjedelige trivialiteter og man begynner å gi blaffen i kjole-paradene og heller glor på Palestina-skjerfene som blafrer over fjernsynsskjermen. Hvilket muligens er en fordelaktig prioritering, men dog. Jeg trenger begge deler. Og VGnett ga meg altså håpet tilbake, idag, da de lanserte følgende iøynefallende overskrift på hovedsiden sin:

"HAN SLO FREDDIE MERCURY!"

Javel. Slikt får ihvertfall min umiddelbare og udelte oppmerksomhet, og jeg klikket meg selvfølgelig videre til Rampelys-avdelingen, o store tabloidhimmel, der jeg ble inngående informert om en kåring i regi av Planet Rock, hva nå det måtte være, omkring tidenes beste rockestemmer, rockevokalister, hvis plassrekkefølge ikke kom som noen gedigen overraskelse; det var nok heller vinklingen fra journalistens side som forundret meg litt (i positiv forstand). Heller enn gratulere Led Zeppelin-geniet Robert Plant med førsteplassen, lot man seg sjokkere over det faktum at Freddie ikke vant. Og jeg kjenner også litt sjokk over at noen kan forfordeler Plant fremfor Mercury, men i og med at LZ er et fabelaktig band og Plant sang på Freddies Tribute Concert, klarer jeg liksom ikke hisse meg opp over resultatene. Og jeg sier tusen takk til VG som presterte årets første fantastiske headliner og som lar Queen-fanatismen komme uforbeholdent til sin rett, og - ikke minst - bidrar med litt detaljinfo om resten av de involerte, deriblant Queen-guttene, samt surmuling over at James Hetfield endte sist. Skrevet av en musikk-kjenner, uten tvil, og takk til henne. Godt arbeid, du, svarte fanatikeren tilbake. Det som ytterligere hjelper på, og som gjør (selve) kåringen desto mer tiltalende, er at både Bon Scott (snufsepufs, jeg savner) og Axl Rose (hvem hadde trodd...og jeg sier ikke mer) er inne blant Topp 10, og at Paul Rodgers (...!) fikk tredjeplassen etter Freddie. Med andre ord: han er nest best, det er herved bevist. Stakkars mann, den evige toer ogsåvidere, men i lengden kan det vel tolkes som en slags hedersbevisning. På en måte. Uansett og enda bedre, dessuten, er at dustemikkel Bono ble sparket helt ned på en 18. plass (nei jeg liker ikke U2 hvem gjør vel det) og at Joe Cocker lykkeligvis er inkludert. Altså: mine to (les: tre, fire, fem) favorittvokalister ruler på en sådan allmenn-populær opptegnelse, til alt overmål, det er ikke hverdagskost, og jeg gleder meg stort både over dette og over at de gjøres slik ære på - endog etter sin død, for et par av dem. Heia heia fine mennene. Og slike kåringer er selvsagt alltid verdt å ha, bare så det er sagt, jeg begynner gjerne nyåret med en hjertelig anerkjennelse av Mercury-mannens ubestridelige evner. Hurra for dét, og glad i VG. Kudos, rettere sagt.

**
...og, vi bør da klare å få med litt mer fra stjernehimmelen - som å uttrykke min absolutte, helhjertede medfølelse med favorittskuespiller og megahelt John Travolta, som mistet sin 16 år gamle sønn Jett på tragisk vis denne helgen. Ufattelig sørgelig. Ufattelig meningsløst. Får håpe at de kommer seg over tapet, etterhvert, og at John kommer seg opp og kjøre igjen, men som familiens advokat uttalte i et intervju nå idag; det blir nok aldri det samme for noen av dem, så sterkt var båndene foreldre og sønn imellom. De hadde beskyttet ham så godt de maktet, tross hans livslange kamp mot Kawasaki-syndromet og mange dertil relaterte problemer; de gjorde alt for at han skulle ha et best mulig liv. Desto verre når tragedien inntreffer, jeg kjenner jeg blir uendelig lei meg på deres vegne. Mest av alt fordi det er så urettferdig og fordi ingen fortjener å oppleve slike tap. Huffameg og stakkars mennesker. RIP og alt godt fremover til hele familien.

I litt mer oppbyggelige henseende, dernest, og over til dagens andre hovednyhet; hvilket strengt tatt ikke er en nyhet lenger, ei heller av reell nyhetskarakter, men som fortsatt opptar mye plass i min bevissthet; nemlig kunngjøringen av ny Doctor. Og jeg har bare én ting å meddele, bare én konklusjon å viderebringe, nemlig at jeg har klart å forelske meg litt i denne Matt Smith, besynderlig nok og uten å ha sett ham i rollen på annet enn et promo-bilde, og via et fem minutters youtube-intervju, men fortsatt. Kan ikke forklare hvorfor eller hvordan. Ikke redegjøre for noe som helst, igrunnen. Men. Likevel. Jeg er solgt og betatt og han er nydelig. Ultrasjarmerende, beskjeden og fullstendig troskyldig. Dessuten virker han litt mer...mørk, mystisk og satirisk-humoristisk (etter, øhm, blikket å dømme) enn samme Tennant. Som jeg da savner iherdig og hele tiden. Så kanskje er dette en motreaksjon for å døyve savn, mer enn noe annet, intet annet, mer enn allting burde. Jeg har ikke lyst å gi slipp på Ten riktig ennå, men jeg har da funnet meg en form for erstatning i Matt og det at han virker så grei og det gjør meg ikke så rent lite overentusiastisk. Han minner meg litt om Chris (Eccleston), i vesen og utseende, en slags god blanding av dennes tilbaketrukne, litt selv-beskyttende og ettertenksomme personlighet, blandet med Tennants intense, guttaktige energi og glimt i øyet. Samt hans litt spinkle, hengslete utseende og flotte sveis, hoho. Ikke dumt. Og dette makter jeg å resonnere meg frem til etter å ha sett ham snakke om seg selv og posere på bilder! Hva da etter en hel sesong med Doctor-spill?! Hmmm. Han sier selv at vi har mye å glede oss til med Moffats manus og nye storsatsinger, og jeg er mer enn villig til å tro ham. Han har allerede lest episode 1 og 4, noe han avslørte uten egentlig å ha lov, men han måtte jo bare, og til alt dette hadde han bare én respons å komme med; et digert glis. Wooohoo. Også ikler han seg strikkegenser og blazer og jeans, alt i svart; ergo, en komplett mellomting mellom de to foregående; pluss, han har skjevt smil, ekstrem innlevelse, rar mimikk, rare små gester og verdens skjønneste selv-uhøytidelighet. Lovende mann. Meget lovende. Jeg gleder meg enormt. Matt Smith er blitt mitt humørdrops ved Januar-elendighetens begynnelse, og vil forhåpentligvis gjøre både inneværende og kommende måneder mer levelige, og gi oss masse glede når han endelig tar over - etter sigende - i dette årets julespesial. 12 måneder and counting, og snart er det jul igjen. Liksom. I mellomtiden nyter jeg Series Four og lurer på hvordan jeg skal klare meg uten Donna. For ikke å si Tennant. Men det er en annen historie.

Mr. Smith goes to Who-fandom

Right. So. The New Doctor, meaning the guy who's going to be The Doctor after David Tennant leaves for good, has now officially been announced; all of a sudden, due to some unexpected accomodating attitude from zhe Beeb, which made me all happy-go-lucky and gloomy at once. It came so out-of-the-blue I didn't have time to prepare myself properly, to say the least, and I was taken even more aback by the fact that I had absolutely no friggin' idea who the guy is. Good news is, neither did anyone else. For it wasn't anyone we'd heard mentioned, and it sure wasn't one of the safe bets; Patterson Joseph, Chiwetel Eijofor, Bill Nighy, David Morrissey, oh no. It was a downright unfamiliar face, and hence a major shock in itself. Having tried to digest it a bit, and come to terms with the harsh truth and inevitable change of my fav TV programme, though, I'll hereby try to submit some thoughts and reflections on the recent revelation. Let's do the photo check first, so - here he is:

First and foremost, his name is Matt Smith, he's 26 (!) and he's from Northampton. Needless to say, he's British. And he's rather cute, come to think of it. Having checked out his imdb-profile (first thing), I might also add that he's got quite a bit of experience and that I've actually seen him in a film or two already, which is a welcome change from the previous two renewal-occasions where the actors' abilities and looks and general existence came very much as a surprise to me. I didn't know either of them (Eccleston or Tennant) from before, nor their talents or handsome awesomeness, and now they're among my very limited and exclusive number of überfavourite actors. How it's going to be with new man Matt, I have absolutely no idea, but my initial response was astoundingly positive and remarkably...calm. Even content. Which mightn't be the best sign ever, since I'm used to more active adjustment, and considering how I went from extreme hatred to extreme love for Tennant - how my entire impression of him transformed itself (throught and throughout "The Christmas Invasion") from really really bad; I mean, poor thing, I loathed him vehemently; to, thereafter, exceptional commitment and adoration. Chris also needed an episode or two to really grow on me. However, with the latter, I felt an instant appeal and admiration and, eeeh, attraction (...) that made me bond with him and the show in the first place, and which I still don't feel for the other Doctors, not even Mr. Ten, so he remains kind of special. My Doctor, as mentioned before; that's what he'll always be to me. Matt doesn't immediately strike me as the sort of man I'll come to love with all my might, like so, although - somehow - he's got more of an instant appeal than Tennant did. Or less of the contrary. I can't elaborate, cos I can't explain, and maybe I shouldn't, because I sincerely adore Tennant now, but this Matt person seems more...innocent and harmless and bare, I guess; which isn't necessarily a good thing, in any case. To me, he comes across as the ultimate incarnation of fresh, young, British; up and coming starlet, stage youngster; talented, unspoilt, not entirely inexperienced, but not having-lived-life-and-feeling-spent either. Slightly emo. Extremely sweet. And very little else. As you can tell, I'm already pretty predisposed and I've got lots of prejudice to kill, which (again) may be due only to my - actually - having watched him in "Secret Diary of a Call Girl" and the two Sally Lockhart-series, all of which starred Billie Piper; no wonder how they came to hire him, then, or at least a decent indication - seeing that he's part of the proximity circles and connected to the show thereby. Or however else I should put it. He's part of the Who-"folks"! And it will be seriously odd to imagine him, lest to say watch him, snog and sleep and saunter about with Billie, aka Belle, with her distinctive looks and thus very much reminiscent of her previous characters, on "Secret Diary" - and then to watch him mourn the loss of Billie, aka Rose, i.e. that same girl, on "Doctor Who"; in a completely different context. Haha. Fandoms collide, big time. Would've been much better to have lived in blissful ignorance and believed I hadn't seen him anywhere at all, and anticipated his Who-reign with an unblemished mind. But, knowing what I know, now, I still look forward to seeing him in this very different, very exciting new world of Stephen Moffat's Who, which will be an entirely different affair - I strongly suspect - from the RTD/Tennant version. Which also means it'll be great to have another man in the main role, to give the series a whole new face and attitude. Only problems are, he is - obviously - a little (too) young to play a 903 old alien; he's already been dubbed "Benjamin Button" by the LJ community, and we're all a bit confused (= anxious) about the fact that the Doctors keep getting younger by the actor. Second, he looks very young too, and immature; his age wouldn't be an issue if he was a more coarse and dark-looking man, but this is merely a boy as it were. Thirdly, he's got the most boring name ever, which is in no way his fault, but then again - it doesn't exactly help. He's a bloke from Northampton called Smith. Playing a man from Gallifrey who tends to call himself Smith in order to blend in and be invisible. Oh well. On the bright side, that's an excellent co-incidence to co-incide with the usual name-connections, like Chris's surname holding nine letters, (super-fanboy) TENnant being TEN, etc. On the dark side, Smith is probably the most common, least striking, least memorable surname in the history of acting. Sorry, Matt, but they're gonna analyze and disassemble and disrupt your career and persona soon enough; one might as well start with the no-fear-trivia. I don't believe for a second they'll leave the poor man in peace, and he shall have to put up with a lot of nonsense in the next couple of months and for years to come. Just hope he's strong enough to handle it and handle it well. And I want to believe in the choice that's been made, I want to believe this can work, that this is nowhere near the end of the DW brilliance but merely the beginning of a new era. Or an alteration of the old one. My conclusion is, hence, that this is rather nice altogether. And maybe, just maybe, it'll be nice too to have a Doctor who's a little less dear to me (!?), to whom I am a little less attached, and, more importantly, about whom I don't worry so much all the goddamn time - which I have, so far, when it came to Chris and David, because their interpretations of the character made them almost too lovable, too indispensable, too...unique. Unbearable, even. The Doctor's companions may have a tendency of breaking his heart(s), but he sure knows how to break mine as well. So, Matt Smith might just happen to come to the rescue and provide an easy-going, charming and slightly less complicated approach, and more distance to the role; for himself and for his fan(girl)s. In any case, I'm sure we have some fabulous new adventures in store, and wish him the best of luck; firstly, with the Tabloids and the enormous media coverage, therenext with the massive feedback from fans and all those opinions he'll have to deal with - my own included. I'm sure many other and more high profile actors would and have hesitated to commit themselves to such a 24/7 work routine - and I honour his bravery, his guts, to take on this immense task and become our new eleven. Congrats on this biggest career boost ever, which also is a leap of faith, and I hope he'll do great. Yes, last but not least, I hope he'll be a wonderful Doctor and - more than anything - that he'll enjoy his new job. Not as much as his predecessor, perhaps, and not as infamously popular as Tennant - I mean, Ten's legendary - but good and clever nonetheless. Fingers crossed, thumbs up, and very very nervous now.

Positive vibes (for another new year)

Riktig Godt Nyttår!
ønskes alle lesere av Scaramouche's Stories; store som små, kjendiser som mer tilnærmelige, les: oppnåelige, aliens som jordboere, firbente som tobente, engler og smådjevler, hvem dere nå enn er. Jeg setter stor pris på dere alle. Enten dere kommenterer eller ei, men kommenter nå gjerne. Med ønsker for 12 strålende, givende, bedagelige måneder som bringer færre sorger enn gleder og mer moro enn stress. Krysser fingre og tær for (økende) fred på jorden og synkende antall bekymringsområder, det være seg finanskriser, miljøkatastrofer eller politikeridioti. Mitt stalltips er å ha en anledning til virkelighetsflukt lett tilgjengelig, eksempelvis Tarantino og the BBC, så man har noe å ty til når verden blir for hård og alt håp synes utforkjørt og uten rekkevidde. Ikke høre på autoritene, meget heller lytte til god musikk, realisere en drøm eller tre og huske å gi komplimenter til ens medmennesker. Gjøre det mot andre som man vil at de skal gjøre til gjengjeld og unngå farlige, utilrådelige situasjoner; for å dra en generalisering først som sist. Så bør det gå rimelig smult, gjennom farvannet. Man holder seg alltids flytende, med en viss grad av sunn fornuft og hjertestyrke. Jeg sier lykke til og bless us all, med godhet.

Scaras offisielle nyttårsønsker for 2009;
heller enn forsetter (og meget mer realiserbare,
noen endog innfridd allerede):

Finne seg et nytt (rocke)band å dyrke, generelt utvide de musikalske horisontene. (Jeg har funnet meg Creedence og Rolling Stones, og her går det nå i John Fogerty og Mick Jagger på max volum og med entusiastisk headbanging to follow. Rocken dør aldri, men var nok bedre på syttitallet.)

Lese mer dikt. Utheves fordi det er et ønske jeg unner de fleste, altså alle, å ha - fordi det bør etterstrebes av alle mottagelige mennesker der ute, og fordi undertegnede fremover våren også sikter mot en slags karriere som formilder/fremmer av dikterkunsten; som promotør av flinke diktere og aktiv talskvinne for diktningens tilgjengelighet. Det er på tide å få diktbøkene frem i lyset og tørke støv av Goethe, Wordsworth, Schiller, Shelley, mine helter. Fordi det er en lei myte at slikt bare passer for de spesielt innvidde og kun kan forstås av en begrenset gruppe belærte individualister, intellektuelle, über-intelligensia, som sagt: noe ordentlig mytestoff. Det er på tide at det krim-mettede og dannelsesroman-fôrede norske folk får øynene opp for poesien, dens brede felt og vide omfang, den rene og rendyrkede lyrikk, og at denne kan brukes både på kriminallitteraturen og på dannelsesreiser - som en nytillagt (språk)dimensjon - og at et godt dikt gjør enhver dårlig dag meget bedre og enhver god dag helt ultimat. Jeg tror jeg har en krevende oppgave foran meg, men som den litteraturelsker (les: hovedsaklig dikt)elsker jeg er, tar jeg selvsagt fatt på den med uttømmelig energi og liv og lyst og diverse samlinger med Georg Johannesens gullkorn som jeg har tenkt å prakke på alle mine medstudenter i umiddelbar fremtid. De har å lytte.

Lære og finpusse et (nytt) språk. Med andre ord: før jeg tar fatt på noe annet vrient, og må kjøpe nye ordbøker, øve inn igjen den tyske grammatikken og fikse på ordforrådet og etterligne uttale ála Burkhard og Kröger. Hint hint til gode venninner i Berlin; jeg trenger hjelp og tilstandsrapporter å lese per mail. Nå og fremover, og for alltid. I den anledning, likeledes, et ønske om å få reist mer, sett mer av verden, og lære flere spennende individer av verdens mangslungne befolkning å kjenne. Bør da gå an.

Óg til hjelp for språk og øre (og øye): se flere filmer av europeisk og asiatisk og, generelt sett, ikke-Hollywoodsk opprinnelse - i tillegg til alle de Hollywoodske, selvsagt. Må ha min dose 20th Century Fox og storbudsjett innimellom, men trenger óg noen Cannes-nominerte, og en fransk heartthrob eller tre. Begynte bra med "Joyeux Nöel", i julen, som er en glitrende, gyllen julefilm av astronomisk snødekte proporsjoner, med en rollebesetning uten like. Bør sees, kan knapt beskrives, vil nytes.

Og apropos film: dyrke den nye Tarantino-filmen ("Inglourious Basterds") så intenst at absolutt alle som kjenner meg (og ikke kjenner meg) velger å gå og se den, om ikke annet fordi overnevnte Burkhard spiller i den og har fått nye profil-fotos til allmenn beskuelse (og, for meg, sikling) på imdb; ene og alene av denne grunn. Hurra, sa. Brad Pitt har Poirot-bart og hatt; og er veldig ålreit ifølge Gedeon, som nå blir intervjuet av People og greier; historien er visstnok hilarious, forhåpentligvis stereotypisk Tarantino, og ytterligere indirekte overnevnte Diane Krüger og Daniel Brühl (sist sett i julefilmen) er meget hjertelig tilstede i fremtredende roller, med fancy tidsriktige kostymer og (jeg håper!) sine opprinnelige morsmål innlemmet i manus. Fransk og tysk og engelsk og mere til i skjønn harmoni, nok en gang, vær så snill. Uansett: herregud, som jeg gleder meg, og det må jo bli bra. Nyttårsønsket er at det faktisk blir det, og at jeg får masse andre fine filmer å gå mannahuse for å glo på, likeså.

Dertil og videre: mindre krig og slossing og færre diktatorer å irritere seg over. En god start på presidentperioden for Obama, flinke mannen. Mindre religiøs fanatisme og bedre tabloid-journalistikk. Færre mord og mindre vold og bedre dyrehold. Ingen skutte ulver, ingen fangede bjørner. Free Knut og stopp revejakten. Støtt PETA. At barn i Afrika får mer hjelp til medisiner og skolegang. At homofile får gifte seg akkurat der og da de vil. At de får lov å adoptere barn også, om de lyster, det skulle bare mangle. Jeg gjentar: det kalles hjelp for de ellers fortapte, som neppe har det bedre i den tredje verden enn sammen med et kjærlig foreldrepar. Enten det da består av to kvinner, to menn, eller en mann eller en kvinne. Og til de som stiller seg kraftig til motverge: det var dette med tro, håp og kjærlighet - i praksis, ikke bare bibel-teori. Which reminds me; religionsfrihet overalt, det hadde vært noe. Jeg ønsker meg mer åpenhet, imøtekommenhet, og støtte til dem som ikke synes livet er så forbasket enkelt, alltid. Også ønsker jeg mer bedre vær på planeten, men det er vel ikke så enkelt å få i stand. Med mindre vi makter å leve litt mer miljøbevisst etterhvert. Så: en mer reflektert menneskehet, mer kommunikasjon landene og befolkningene imellom. Bedre import; av mat såvel som vin, filmer og litteratur. Økt fokus på kultur og sport, også på statsbudsjettet. Prioritering av kinotilbudet og eksperimentelt, internasjonalt teater. At Johan Harstad får Nobelprisen i litteratur (lov å drømme), og at Angelina Jolie får fredsprisen (...og jeg drømmer...), iallefall en eller annen pris, og at Baz Luhrman får litt heder og ære for lang, tro og lykkeliggjørende tjeneste. En Oscar, for eksempel. I hvertfall, at Oscar-statuettene iår går til noen som fortjener dem (mer enn de andre), for én gangs skyld. Deriblant Heath Ledger, Johnny Depp og Hugh Jackman. For ikke å si Gerry Butler. Og at "Rock'n'rolla" vinner for beste film; det hadde vært gøy, det. For den er så ufattelig, fantastisk bra at det halve kunne vært mer enn nok. Men jeg tok imot hele porsjonen, med stor glede. Og fikk Gerrys nakne rompe på kjøpet. All hail Guy Ritchie! Sist, men ikke minst, færre ulykker og mindre ulykksalighet og mer smil og latter rundtom, forbi. At vi evner å glede oss over de små tingene i hverdagen, selv når økonomien ikke helt strekker til og det meste synes litt trangt. Det gjelder å holde hodet over havet og tro på at det ikke stiger for mye, og at vi kan gjøre noe med den unødige stigningen - om så er. Bare vi kjører litt mindre bil og jobber litt mer iherdig med den hersens bybanen. 2011, sa de. Nyttårsønske: bybane i Bergen inneværende år og med en gang. Neppe. Men før 2011, ihvertfall. Også ønsker jeg meg en god kopp kaffe og en god film til og flere gode sanger å nynne på. Små humørdrops. Alt monner.

Une petite pause

Soundtrack: Creedence Clearwater Revival - "Fortunate Son", fordi min kjære far sitter og ser på "Live Free or Die Hard" (jupp, den unratede amerikanske utgaven, huhei!) as we speak, og jeg lot meg inspirere av soundtrack-utvalget. Fantastiske saker. Og man liker jo Creedence. Dessuten er LFoDH en strålende film med en strålende Mr Willis i hovedrollen, og den kan med glede sees flere ganger.

Så, long time no blogging. Nesten en hel måneds fravær, bloggpause, juleferie, hva man skal kalle det; avspenning, avsporing, avbrekk. Skrivestopp. Nuff said bout that. Meget mangelfullt på oppdateringsfronten ble det uansett, og jeg beklager, men meget har skjedd, og meget har forandret seg - om enn ikke så forbasket radikalt, men livet tar seg en runddans nå og da og man trenger en stille stund til å omorganisere seg, få ting på rett kjøl, skifte rundt på seg selv og omgivelsene og få orden i sysakene (eller arkivmappene), tralala. Få tilbake skrivelysten, likeså. Gjenopprette refleksjonstendensen. Og, øhm, -frekvensen. I alle tilfeller, jeg er tilbake, og jeg akter å bli værende. Ikke at jeg hadde planer om noe annet, som å kutte ut bloggingen, eller - hva det skulle være - på ingen måte, selv om jeg tviler, selv når andre påpeker, etterspør, funderer, og jeg begynner å fundere selv, selv da, men jeg trengte å klare å unne meg en pause, litt avlsapning, litt ro, og det fikk jeg og nå er energien tilbake. Sammen med meg. Ferien gjorde godt. Og, som sagt, MYE har skjedd i livet mitt, i mellomtiden. Meget som er verdt å nevne, og beskrive, og formidle her og nuh og siden, senere. Men for å ta en kort og ufullstendig, om enn noenlunde oversiktlig oppsummering:

desember måned og januarens spede begynnelse
med små bokstavers fulle overlegg

først og fremadst: jeg har (nylig) tilbragt nærmere to uker i berlin, på besøk blant annet hos min kjære venninne katrin, noe som var fantastisk vellykket og koselig, selv om jeg lå syk et par dager mens jeg var der, og jeg fikk oppleve (flerfoldige) julemarked, julesalg og karuseller, tysk julemat, allmenne tyske juletradisjoner, forsinkelser, kjøpesenterkaos, rundgang rundt diverse stivpyntede byområder, ekspedisjonstur til (schloss) charlottenburg, forvillelsestur til birkenstein, luksushotell langt uti gokk, marmor på badet og svær teve, gourmet-restauranter til en billig penge, skokjøp, kleskjøp, smykkediskusjoner og utprøvingsdisputter og h&m med spesielle tilbud, amerikanske gallerister; meget elskverdig sådan; starbucks, kamper, nanu nana, og et lengre opphold hos thalia bokhandel, hårklipp i forstaden, grønt gress på rosa luxemburgs plass, tv-tårn i tåken, "o'horten" som årets importerte julefilm, nærkontakt med keiserinne sisi på voksmuseum (hvorpå jeg ble en smule overentusiastisk), brandenburger tor i sipregn, unter den linden i jule-opplyst prakt, berliner dom i skumringstimen, prenslauer berg og pankow i formørkelsestimer; hvilket gjorde det en smule vanskelig å finne frem; mange timers asfaltgange, hundelufting, kattemating, brennende bowle, stinkende stasjoner, blinkende girlandere, høflighet og uhøflighet og sirlighet og snakkesalighet og white russian, med meget mer. vil fortelle mer siden, som man sier, men enn så lenge la meg understreke: et utrolig bra opphold og noen meget innholdsrike dager og en særdeles intens ferietur. veldig kjekt å se katrin, samt mange andre gode venner igjen - jeg savner dem alle, likesom jeg savner det sted der de bor, hele tiden, og det føles alltid rett (og tilsvarende nødvendig) å vende tilbake til denne min andre, nå-etablerte favorittby, ved siden av bergen, som utvider mine horisonter og stadig gir meg ny inspirasjon. om ikke annet, for å benytte den überinnviklede kollektivtrafikken, eller rusle langsomt og bedagelig over alexanderplatz, mens man glor på livet, nesten hver dag, eller drikke glühwein med schoss før lunsj, eller spise quarkbällchen til lunsj, sammen med en lekker schokofrucht, og generelt bare nyte livet, nyte storbylivet, nyte stemningen, dog ikke været, for det var jævlig og regntungt og grått, men litt stilfullt det også, og shoppe masse masse og lese tyske glossy magasiner til kvelds. samt "berlin für arme", som ga meg en god leksjon i hvordan bruke penger på helt andre ting enn mat og severdigheter, og hvordan snike taktfullt på trikken. tidenes beste turistguide. og årets beste juleferieidé, sånn i sin helhet, uten tvil.

jeg har (videre) sett en god del film, selvfølgelig, deriblant en rekke bisarre tyske videosaker, les: min venninne er matthias schweighöfers aller største fan, og det betaler seg, og noen andre utsøkt fine ting (deriblant "the fountain", strålende oppladning til det kommende, nedenfornevnte, og "the killing fields", en supersterk og meget anstrengende, men også meget god dokumentar-liknende sak om vietnam-krigen). jeg har vært en del på kino: så "the day the earth stood still" og "das fremde in mir" mens jeg var i berlin, og endelig - andre juledag - "australia", da jeg var vel tilbake i gamlelandet, med tilgang på vika kino sal én. og disse kinobesøkene gikk fra litt galt til meget bedre (heldigvis); fra en litt merkelig, forsøksvis nostalgisk, ikke helt vellykket, men heller ikke talentløs sci-fi, som dubbet på tysk, til en meget sterk og severdig og poetisk skildring av fødselsdepresjoner og et rørende samboerforhold, som gjorde meg skjelven i hjerte og skjel, fortrinnsvis original tysktalende, og sist til årets definitive kino-høydepunkt, med baz luhrmans magiske, fantastiske, fanatisk briljante og vellykket overdimensjonerte, fortrinnsmessig pompøse epos, med én av verdens aller kjekkeste menn (ubestridelig) og én av verdens aller dyktigste (og peneste) skuespillerinner, som fikk meg til å grine, le og klappe på én gang, og i bunn og grunn genererte den absolutte førjulslykksalighet. jackman og kidman, wolverine og virginia woolf, safarikostymer og cowboyhatter, gnistrende kjemi, pluss en liten aboriginergutt som bonus; sjarmbombe nummer én; med henvisninger både til judy garland, "afrikadronningen", og luhrmans foregående mesterverk. fargerikt og stilig. helt i tråd med old hollywood og (mine) gamle favoritter. nydelig filmet, i nydelige omgivelser, i et nydelig land med nydelige mennesker, blir ikke bedre. soleklar kandidat til årets beste film og det aller beste med den, for min del, var at jeg har gledet meg til den så uendelig lenge (syv år!) og den innfridde, til min store overraskelse, tross all min skepsis, alle mine forventninger. skjer ikke hver dag. skjer nesten aldri. men det skjedde her. hurra!

jeg har lest meg gjennom en del bøker (likeså), og kan informere om at johan harstads nye novellesamling / drama-kolleksjon / diverse prosaarbeider (passende kalt "b-sider", selv om den er minst like god som hovedfortellingene hans; men det er nå en rarities-collection) er en meget genial affære, som også innfrir til fulle, nøyaktig slik jeg hadde drømt om, og jeg elsker den mannens skrivemåte mer enn det meste annet som finnes der ute, meget mer enn de fleste andre norske forfattere, endog utenlandske; jeg lar meg imponere, så uendelig, over alle de mulige (og umulige) måtene man kan filosofere over verdens undergang på, for ikke å si skjærsilden, nedfrysing, havene som stiger, fedre som dør, fly som styrter, brødbakere, turisme, og annet ymse. dystert, men velskrevet. poetisk gull. han er et geni, nevnte jeg det? positivt imponert ble jeg, likeledes, av det nyeste tilskuddet til unni lindells antologi om den noe pressede, stressede politietterforsker cato isaksen og hans nye kollega marian dahle, kattemenneske møter hundemenneske, som ble utgitt nå i høst, men som jeg ikke hadde fått lest før nå, og den var jo bare glimrende. sant å si, utrolig nok. den forrige var no'dritt, den før der igjen var enda verre, men her var hun tilbake i gammel form; syntes jeg. personlig. en grusomt innviklet, veldig snedig uttenkt intrige - til kløe i hodet og smil om munnen. litt for mange sideberetninger og bifigurer, men hun nøstet alt sammen på forbilledlig vis og jeg gir henne kudos og et tilfreds sukk til svar; hun fortjener det. eneste påtagelige minus var den (tidvis) fæle setningsstrukturen og upassende metaforbruken og udugelige dialog-oppbyggingen, men hei; jeg er kritiker av rang og vesen, og hun er mer enn unnskyldt, for hun kompenserte, denne gang, med en strålende historie og gjennomgående greit språk som mer enn veide opp for eventuell mangler. hun er ingen stor poet, akkurat, og ikke på langt nær så tidløs i fortellermåte som harstadmannen, men hun har hjerne for de (nesten) uløselige mordgåter, og hun har talent for spenningskurve og cliffhangers, selv om "pang! (etterfulgt av, på neste side:) og der falt en ringperm i gulvet", må være hennes absolutte bunn-nivå. har også, sist men ikke minst, tilført bokhyllen min en eksepsjonell, og nokså alene-stående kuriositet, nemlig et stykke tyskspråklig, erotisk kiosklitteratur med høy grad av action, krim og humor, som frembragt av den vidunderlige ulrike purschke, en personlige favoritt, som skriver rett-i-pocket-klassikere slik det bør gjøres, nemlig med vidunderlig språk; lett, effektivt og velformulert; og, attåt, med vidd, intelligens og særegenhet. og for de som (nå) måtte lure: ja, dette går faktisk an. det finnes dem som beviser at kioskbøkene ikke er forbeholdt middelaldrende, kvinnelige kryssordløsere med lilla hår og vernende briller. det finnes dem som viser, derimot, at kioskbøker kan være minst like lesverdige, og desto mer underholdende, enn bokklubb slash bokhandel slash litteraturvitenskapelig anbefalte verker. jeg liker det ubegrensede utvalg og jeg liker å variere litteratur-inntaket mitt litt. smak og behag, eller hva det nå var. men kvalitet i fokus!

og apropos kvalitet. jeg har, iløpet av julen, via diverse nedlastningskanaler og annet suspekt, fått sett den lenge avventede doctor who-julespesialen "the next doctor", som man en gang i tiden trodde skulle hete eller het "the other doctor", men som da viste seg å ikke inneholde opplysninger om noen av delene; ergo var det liten vits i all min neglebiting; den var et eneste stort david meets david-kalas med to gedigne karakterskuespillere i storslagen form, i en sjeldent god gjenforeningsstund, med masse schwung og litt...gammeldags preg, men ingen store avsløringer. bare masse gøy, o lykke, og cybermen! pluss en superskurk i rød victoriansk-inspirert korsett-kjole, en oliver twist-lookalike til comic relief, og nokså musical-pregede seanser i en fabrikk, mot slutten. og viktigst, selvsagt: morrissey og tennant som fikk vist seg frem i all sin prakt, med alt de kan, mens russel t davies leverte fra seg et mer enn godkjent manuskript, med mange fancy oneliners, selv om slutten ble i overkant mye animasjon og overdreven effektbruk for min smak. tautrekkingssekvensen på begynnelsen var dog i en klasse for seg, det samme var gjennomgangen av doctorens historie og david t.s vidundelige, men akk så sørgelige sluttkommentar om companion'ene som knuser hans hjerte. mitt også, skal sies, hver gang. mye bedre enn i fjor, (igjen) mye bedre enn jeg hadde fryktet, med flotte kostymer og fine locations og herlige konfrontasjoner, og med mange fine øyeblikk å spole tilbake til når tennant'en ikke lenger er doctor og morrissey muligens ikke får lov å ta over likevel. det hadde jo jeg, strengt tatt, håpet på. men man skal aldri si aldri, jeg krysser fingrene for at han fortsatt har en liten sjanse og er hjertelig tilstede på booking-listene. ellers får man gi jobben til alan rickman, ingen ringere, det er min ærlige mening. rickman, bill nighy, toby stephens. men lytter de til meg?

dessuten har jeg jo, naturlig nok, feiret jul siden sist - med deilig, rolig, fredelig familiesetting og snøstille rundt heimen, og alt som det pleier; meget tilforlatelig, meget kjekt - og fått nevnte reise, kinobilletter, "doctor who", med meget annet, som julepresanger; av meg selv og andre. ytterligere innbragte årets feiring en flunkende fabelaktig ny mp3-spiller som durer og går og gir meg uwe kröger på et så høyt volum at fortsatt bare jeg kan høre det (briljant) og som har nok plass til at uwe kröger endog kan få selskap av andre musikalfenomen som les mis-mennesker og hairspray-helter (enda mer briljant), pluss at der fulgte med et ekstra lite minnekort som gir meg bilder av samtlige involverte, på toppen av det hele, og uwe i bar overkropp; absolutt ikke å forakte. altså, per jpg-fil, ikke innpakket under treet. dessverre. ingen menn under mistelteinen i år heller, eller under granbaret som det blir, og jeg slukket mine sorger med julerødvin, konfekt i mente, mikke mus og askepott og prinsen, og sesong fire av overnevnte britiske nytelsesprodukt (annen gave), dessuten: en 10 centimeter høy plastikk-utgave av overnevnte britiske nytelsesprodukts hovedrolleinnehaver (...), altså en offisiell david tennant-dukke, som det er vanskelig ikke å inngå fysisk nærkontakt med; men jeg prøver da å begrense meg til de private gemakker og ikke "blamere meg selv" i all offentlighet. sånn, for min egen og plastikkens sikkerhet. hahaha. noen som sa snille menn i hvite frakker og et stille rom? stakkars david tennant endte jo, i virkeligheten, på sykehus i julen og greier - med forskyvninger i ryggen - men fikk prisen som årets mest ettertraktede teater-figur i storbritannia som et plaster på såret, for sin innsats i "hamlet". flinke mannen. min kjære gerry butler, phantom, endte på en strand i karibien, mutt putt alene, iført militærshorts og sine utgamle ray bans og et lite tilfreds ansiktsuttrykk; med selskap - from a distance - kun i en radmager, enda mindre tilfreds lindsay lohan, som var den alle paparazziene egentlig ville ta bilde av (og daily mail plasserte gerry nederst i en fotnote, med et utydelig bilde til pynt). men men. jeg venter fortsatt på at han skal ta til vettet og ringe meg og invitere meg med, til konstant sjeletrøst, jeg ville kommet på timen. stakkars mann; han er beviset på hva som skjer når rampelyset snur og premierene er over og produksjonsselskapet setter en på vent. da ender man opp foruroligende ensom, kan det synes som, i dette ubarmhjertige hollywood-land. andrew lloyd webber har nå tenkt å gjøre alvor av sin oppfølger-til-phantom-plan, en gang i nærmeste fremtid, så da har han i det minste én jobb å se frem til, min kjære fine flinke butler, men hvorvidt prosjektet i seg selv er noe å hoppe i taket for, vil vise seg. jeg er så skeptisk at jeg nesten ikke holder det ut, og egentlig bare makter å glede meg hysterisk. typisk nok. uansett, og mer konkret: kandidatene til hovedrollen(e), eller hvordan det var, er gerry, hugh jackman og john barrowman - jepp, det stemmer, og deres stemmer med; all the merry men combined - og jeg fikk akkurat den beskjeden i nyttårspresang per nett, med påfølgende hyperventilering og frykt for akutt hjerteinfarkt; jaggu ikke lett å være fangirl. men jeg skal avgårde til london på musical-tur når stykket er klart, den saken er ihvertfall sikker. før dét, og før mere skriblerier: dagene løper avsted, nesten fra meg, nesten altfor uhyggelig fort, og jeg prøver så godt jeg kan å henge på. det holder i en tynn, rød tråd; som deiser innom fandom, jobb og skjerm-spaning; nøyaktig som det faller seg, i overkant tilfeldighetsbasert. har (for øvrig) planer om å gjøre visse endringer her på blogggen - igjen, ikke av særlig betydelig grad, men med den følge at man heretter vil få løsrevne anekdoter og små epistler, mer enn lange artikler og utmælende anmeldelser. kortere, rarere, spenstiger. i det minste er dét tanken, intensjonen. for at jeg skal skrive litt hyppigere og litt mer overkommelig. et slags nyttårsforsett. hvilket minner meg på at jeg også bør komme i gang med den skrivejobben. hva ønsker man seg for det nye året? tja. tenke tenke tanker tenke fort. mye. nå. men altså, en god pause, en god desembermåned, og mye å se tilbake på. det er da også noe å rope hurra for. så: godt nytt år, og - ja - hurra. for det gamle. for alt gammelt. og for alt mulig ukjent nytt, jeg bare nevnet det.

Siste dagers opphopninger

...fordi jeg, som kjent, ikke er noe uvirksomt skrivende menneske, selv om jeg er midt i en travel eksamenstid. Istedet er jeg av dem som blir inspirert (!) av å ha store skriveoppgaver å holde på med - som for eksempel en skoleeksamen i litteraturvitenskap - og følger opp med dikt både i forkant og etterkant og gjerne underveis. Det er en grunn for at jeg ofte strener over i de poetiske retninger og ikke holder meg til den akademiske; og er tro mot dennes kutymer, selv når jeg absolutt bør; men det får heller være. Jeg dyrker den poetiske ånd, på konstant basis; evig uopprettelig, skadelidende, men kreativ; også kan de sneversynte kritikere bare gå og legge seg (og tie stille). Sa den smått spedalske kjempen; blek, men fattet i Universitets-landskapet. Følgelig, her er det siste diktet jeg skrev før eksamen og det første diktet jeg skrev etter eksamen, og begge bærer til alt overmål preg av (denne) dagens strabaser. Videre følger óg et dikt jeg skrev på grunn av eksamen, det siste, om den siste, også får man tolke som man vil (dog aldri være liketil).

"trist av tzara" (tull og fjas, til tider, men litt teoretisk med)
av Scaramouche, Po(t)eten, som i et sjeldent festlig ironisk tilfelle kunne glede seg over at hun faktisk fikk om det nedenfornevnte til eksamen også. Jadda. Forvarsler av tredje grad, møtt med latter. Russisk avantgarde, og jeg ble et lykkelig menneske (for én stakket oppgaves stund), og Tristan Tzara er en nydelig poet det var meg en lykke å repetere, selv siste kvelden før Den Store Utfordringens Dag. Likesom "den hvite kjempen spedalsk i landskapet" er et absolutt favorittdikt jeg noenlunde har forlest meg på og håper noen engang ber meg analysere (nøyere). Befriende å formulere seg uten punktum. Henrivende å bruke metafiksjonelle grep i praksis, i seg selv, inni selvet, etc. (Og ikke falle helt av lasset.) Deilig å skrive om en man føler man har mangt og meget til felles med; i teoriers øyemed, og hva fortellerinstans angår. Det handler om sammensmeltning, aggresjon, aggregasjon, det åpenbare og det ikke fullt så tydelige(re) innmeislet deri. Anbefales på det kokvarme; så også hans etterfølger, og selvoppnevnte navnebroder, nemlig herr Tristan Vindtorn, en gang i tiden het han Kjell, som skriver rare vers om fulle folk på restauranter og ensomheten mellom bordene. For ikke å si over bordet.

aggregasjonen
i vårt livs maskineri
møter med et fremmed øye
stille tid for påfølgende utbrudd
enslig utsyn ut mot avvik
søker man mot konsistens
inkonsekvens forledet
ført i overdøvet villrede
en messe over desperasjon
fragmenter uten lengde
men med usannsynlig varighet
et øyeblikk - hvorav
slik klarhet i forvirrig
løsrevne tumulter tyngende
en koblet rekke
kastes fra

så samler vi tankene
og skriver
MED STORE BOKSTAVER
bokstavelig talt
som bokstavene taler

mye lyd
lite mening
meget meningsmangfold
bang
krasj
bom
elsk

mannen
som skriver seg (inn og) ut
av det utydelige
tydeligste

og beskriver kjerneverdiene med kraft
med glassklar gjennomskinnelighet
men lar dem legges lag på lag til tåketeppe
skilleveggsystem av skitne plater riper
uskarpt talløst til man skimter ingen
oppklaring i lydmenasjeriet

så akkumulerer teoriene
og setter
assosiasjonsevnen igang
berettende nok
i seg selv som eneste beretning

mange ord
mindre struktur
men meget strukturalisert
bom
klasj
pling
forelsket

meg i mannen
som han skriver seg for vidt
uti det ytterligste
ytterlige
ytringer om vrede
villskap og
om vanvare

tzara sint og trist mot samfunn
kjærlighet og politikk og anarki
motforestillinger i mente
bryter alle regler til en leveregel
la oss hylle havet hylle kjærlighet
og politikk i anarkismens ånd
til motmæle til rettferd tro på kaos
smile rått av alle dem som aldri vil forstå
hvert sikksakk i hver sjel vår sjel

**

"påskjønnelse"
av Scaramouche, Po(t)eten, som er (nesten litt for) flink til å unne seg sådanne. Skrevet på en circa tre minutter, mens jeg satt innerst i kroken på Brunello (og ventet på min venninne, den alpeluekledte) og unnet meg en diger sjokoladebolle, bøttet nedpå med kaffe og egentlig hadde det ganske fint. Sånn, med eksamen ennå friskt i minne, følelsen av å ha lagt noe bak seg, og behaget over å ikke trenge pugge mer. Huhei.

sitter på kafé
og sløver
ferdig
med å slave
skjønt å bare
slurpe
kaffe ned
med gyngende
søvndyssende
musikk, fra
overalt omkring
kaféliv
ferdig for idag
og feirer overstått
utfordring
med en sukkerbombe
bedre kan det ikke gjøres
(ei heller mer, som man supplerer
så i ettertid, for den som har levert)

**

"motgang /formet /medgang" - inn i konteksten,
men som metode for å overkomme
av Scaramouche, Po(t)eten, som synes det er vanskelig å ikke la seg knekke, og holde seg til knekkebrød. Og andre nødvendige digresjoner som setter motgangen i perspektiv og bagatelliserer den ned til en bigeskjeft og ikke noe som får prege hele livet. Dette diktet skulle egentlig være noe helt annet; nemlig en fortsettelse på Tzara-diktet; men jeg har, siden sist, lært meg (eller villet begynne å lære meg) å avslutte der jeg skal, når diktene er lange nok og ikke bør bli lenger, avslutte med et fyndig poeng, med et brak, med en sang (evt), og derfor tok jeg utgangspunkt i det kuttede lille avsnitt for å lage et helt nytt diktverk om noe ganske annet og litt mindre lystig (og fremadskuende). Stadig like glad i parallelismer, bokstavrim, parenteser og alt annet som plutselig har blitt veldig typisk meg, og noe sier meg at jeg er iferd med å legge meg til en egen Po(t)etisk stil, noe som kanhende er på tide og har vært der lenge allerede, for alt jeg vet, og dette bør derfor sees som et resultat av hva jeg har blitt, ikke hva jeg ikke får til.

byggeklosser i bevegelsen
behager bevrende (summert)
medgjørlig føyer seg
som under sakte forming
lange dagers netters
meisling mine hender (mine herrer)
min mimikk metrikk
i meta opp i stry
og dernest ut i vilden sky
(lik gesten
man slår ut med hendene
ugyldig likegyldighet
og avvist dveling
videre min santen fremad)
bygger på med ny bevegelse
og stiger opp og retter skyts
mot nok en umålt topp
en tander fjetring
ignorert et forvarsel
et glipptak mistet
grep om ens produkt
helt uten grunn helt enkelt
klossene kollapser nå
de knaker sørgelig
i sine sammenføyninger
vil ikke bøye seg
når mine fingre elter finner
(mine herrer) alt går opp
i røyk men uten støy
(lik gjesten
man slo hånden av en helt
uskyldig anti-likegyldighet
og avviste en egen dveling
videre fra sannhet annet
annerledes i format)
og metafiksjonelt gjør ikke kry
er kun til bry
gjør bare sinnet tungt som bly
når byggverk faller tamt til jorden
og fører mine intensjoner vekk
fra egentlige grunner
kjører dem til sist på skjær
og strand og berg
en fanget skaper
aldri fjernt fra viljen
men med vitende imot

En etterlengtet ankomst

Soundtrack: fra "Love Actually", som er og blir den ultimate julefilmen - ytterligere: Lulus versjon av "Run Rudolph Run!" som må være en av de mest ultimate julesangene som finnes, og som jeg faktisk går og gleder meg til å kunne spille hele resten av året.

Og DER var det juleferie, gitt. Utrolig deilig å (endelig) være ferdig; litt surrealistisk, litt uvirkelig, men, alt i alt, en aldeles vidunderlig følelse. Har vært gjennom to store eksamener de siste dagene, derav min manglende tilstedeværelse i internett-verdenen og fåtallige Blogg-oppdateringer, men jeg er nå 100% i havn med oppgaver, muntlige prøver, heldager og annet rask - og veldig klar for ferietid og julefeiring! Begynte så smått i går kveld med bursdagsselskap oppe hos mine besteforeldre (for morfar som fylte år, gratulerer nok en gang), der vi skålte i champagne og spiste bløtkake og fikk gjort unna en hel liten bråte med markeringer på én gang. Herlig. Og en pang-avslutning på min nervepirrende, temmelig utslitende eksamensdag. Nå er det fri, det er rimfrost på bakken og julesjokolade i skapet - jeg har satt mine ben på universitetet for siste gang i år, og har en velfortjent lesepause foran meg, og det passer meg utmerket. Julemusikk i CD-spilleren (samt litt Uwe Kröger, min julepresang til meg selv), strikkegenser-vær og kakao i koppen; jeg er en klisjé-julenyter av de helt store, hvilket jeg gjerne innrømmer. Poenget med julen for min del er, imidlertid, at den kun skal feires når det er jul, med andre ord tilhører jeg dem som venter og venter til Desember endelig er her, med alle forberedelser og feiring og all planlegging, ikke minst alle innkjøp, slik at denne måneden får bli noe ekstra; likesom julen i seg selv; ikke noe man putler littegrann med hele resten av høsten, og nesten er lei av før den har kommet skikkelig igang. Da forsvinner liksom noe av magien. For meg er det noe uhyre, nesten anstrengt spesielt med det å unne seg en førjulstid - og det at man må gå og vente på den i en og en halv evighet, gjør den bare mer fantastisk når den først er her; det er min favorittperiode på året, måtte jeg få understreke; og dette til tross for at jeg hater kulde og ribbe og alt som minner om akevitt. Samme med overstadige lystestaker og kjøpepress og plastikk-kalendere og annet kommersielt møl. Ikke er jeg spesielt glad i julekaker heller, og hvertfall ikke i å bake dem, men jeg dyrker mine "egne" tradisjoner istedet, og desto mer - samt dem tilhørende min familie, som da har lært meg opp - også blir det ordentlig jul likevel. Og jeg har unektelig litt å ta igjen, i øyeblikket, så har hensatt meg selv til en slags mega-julemodus, der jeg pøser på med alle mulige røde effekter (av den typen jeg faktisk liker) til den store gullemedalje og muligens overdose. Hadde utsatt alt som minner om jul til etter eksamensøktene, så nå sitter jeg med et enormt behov det er vanskelig å etterkomme helt. Jeg har dessuten brukt dagen idag, blant annet, og må bruke dagene fremover til å unnagjøre alt det resterende (husarbeidet) jeg hadde måttet sette på vent mens jeg leste, så særlig henslengt, bedagelig jule-tilværelse har man ikke gått inn i riktig umiddelbart. Minner meg, i all smertelighet, på hvor intensiv eksamensperioden er, og hvor åndsfraværende man kan bli av å eksistere inn i dens lille boble for lenge. Ingenting annet er betydningsfullt nok til at man fokuserer på det til fordel for eksamenstekster, eller at det får overgå en siste kikk på sammendragsbolken; selv ikke julen. Men, som sagt, jeg jobber med saken. Og mine gode bekjentskaper innen julesang-bransjen hjelper definitivt på, det samme gjør de juledekorerte kjøpesentrene og alle nissebekledte maskoter rundt forbi. Jeg priser meg lykkelig over at de ikke har avskaffet Sundt-nissene ennå. Og at Strandgaten fremdeles blir pyntet med stjerner og girlandere og fremstår som verdens nydeligste julegate (ubestridt!), samt at vi har et digert tre stående midt uti Smålungeren som ser komplett idiotisk ut i dagslys og desto skjønnere når belysningen svinner og natten faller på. Julekuler som speiler seg i vannskorpen, og en allé med liknende opplyste og pyntede trær på alle kanter; det er visst ikke bare jeg som faller i klisjéstaver for tiden. Men det er skjønt å se på, og nå kan jeg dessuten synge julesanger og spise pepperkaker (én sort jeg, igjen, faktisk liker - om svært få andre) og hengi meg til julestemningen, sånn generelt, med god samvittighet; og det føles meget bedre. Så, god førjulstid og lykke til med forberedelsene, til alle der ute, og vel overstått (eller lykke til videre med repeteringsøvelsene) til alle jeg kjenner som har hatt (eller skal ha) eksamen!