What of the arrival

At my post. At home. Thinking. Breaks of thought, simply. On the infamous Beckett-effect. Soundtrack: complete silence. Except from some distant, annoying radio squeak that I suspect belong to my r'n'b-lovin' neighbours. Needless to say, that love doesn't go further than their doorstep. And, oh the bliss, getting to study Samuel Beckett and his plays, a man who has had such great influence on me over the years and whom I consider one of my greatest sources of inspiration, who never ceases to invoke contemplation, ever creative with his stations for my trains of thought; points of departure for my more deep and solemn reflections. Oh, I love the meta-science. The sheer incomprehensibility that still makes sense, and never managing to figure out just how he does it; not that I would want to, either, for that matter. But - it amazes me. Truly. Also, getting to read Paal Brekke and analyse his most beautiful verses; more on all that later on, presumably; both men invoking such massive thoughts, and making me shudder under the immense weight of undertoned meanings and figures and murder and brilliance; you name it. Been working on "Waiting for Godot" recently; still doing it, as a matter of fact; and this brilliant, lovable, endlessly expressive piece of modernism gives me goosebumps every single time I read it. Perfectly shaped theatre. Things that make me rethink, so to speak, as Beckett makes me reconsider everything. You never know your world, if you listen to him, and you certainly don't know your surroundings. Or the people around you; they may just as well be ghosts. Reminds me of parallell universes and worlds colliding. But it's utterly beautiful. Even the upmost, terrifying, tragic can have a level of beauty, Beckett tends to prove. I love the relations between his characters, how they deal with each other; how they relate; and how they talk beyond one another, making the dialogue meaningfull in its very word, not just put into a(ny kind of) context. There is a randomness, an essential playfullness, to Beckett - in addition to the ever-so-striking gloom, which increases the possibility for interpreation; and varied forms of such. He is a very subtle, very double writer - combining the ironic, almost hilarious tone with all the underlying sorrow. The hopelessness. He makes our world unbearable, yet the basic plot in most of his plays (usually) concerns the characters' having to bear all the world has to offer, and we see them struggle, we see them as we see ourselves. Bearing hope, or frustration, or just plain...surrender. Yet finding a way, somehow. As does he. Tricking us with tie-in jokes and allegories, it takes a true insider to get any particular message out of. But it's worth a try. Point is, with Beckett, there's no use in trying to understand, you have to live from the provocations, the evocations. As I mentioned above, he makes you see something; beyond what you normally tend to visualize. He makes you understand, in the sense that you don't. I can't explain it, and I shan't either. For this is the idea: you watch, you feel, you move, you get, you find and you absorb, and then you're challenged. You're revitalized. Your surroundings are brought into new light, but they still remain the same, and you might as well remain in the darkness. He is close and distant at the same time. You don't have to grasp, just - get. Received effectuation. The very truth that you don't fully realize what's going on, that you can't actually look for the "real and absolute meaning behind it all"; this makes the plays ever the more interesting. Intriguing, if that's a better word. His plays are indeed plays in the original translation of the concept. That's what they do; fool you, decieve you, touch you, adore you, play you. He loves the audience, the perceptive minds, he has to. Often, as in "Waiting for Godot", when the characters addresses the people they're faced with, the crowds, it's because they demand to be heard also from benath the fourth "veil", as I prefer to call it, and I find their methods - his method - highly effective. Original. You know how I love a true original. Unintelligible, in ways, because it's so absurd; allegedly. However, people tend to apply many negative connotations to that word, which I think is rather unfair. Beckett is abstract; yes, if it indicates how he's vague, floating, transcending barriers of walls and space, how he's defying gravity and time, breaking laws and building up new ones, but it's never bordering on ridiculous - which is just what, I find, most readers would understand by "absurd" nowadays. No, I regard Beckett's works as a unique example of proper classics, existing outside our general view of theatre, existing only for the eye that watches. They're are flooded with surreal momendum; awkward, funny, bizarre, helpless, loveless, love-filled, disastrous, wonderous moments; just like life itself. Consequently, his plays never have to picture life as it is; they could depict it by being an aspect of it, themselves, or by being it, in fact; for they're part of life just like humans are. They're elements of life, foundation bricks. And, may I emphasize that they're beautiful, essentially beautiful, in how they portray emotions, stages, paths, visions, future, past; and they can behold everything or nothing or whatever you want them to. Especially his pantomime sessions. There's no chronology, no distractions. No rules. He doesn't have to depart from any conventions, because in his Universe - none such exist. At least, he doesn't stick by them, or confront them. He creates a scene of his own. And sometimes, I escape to a Beckett-ish place in my daydreaming, it's quite peaceful there. Pensive, loud and thought-inducing, but still it's about peace. I like the blankness of his settings. The lack of affected decór. The constant alternatives, and the avoidance of certainty; determination. The only thing that's certain is death, they say. Beckett proves there's more, always something to come and be done, or be gone. Always searching for something else. Someone. Finding, losing; as long as you're there, you have a clue, you make a kind of difference, but it's not clear what it is; nor is it clear what makes the world go round, but I have no doubt these two are linked. Inexorably connected. He makes my head go boom and my limbs go frenetically shaky. He makes me unsure the world ever was, or that I'll ever be; that I was ever born or that I'll ever die. He makes me dizzy and harmonic and apathetic and static. I can't leave his visions. I can't live within them, I need my pauses, but I sure as Hell can't live without them. I need my recommended amount of Beckett-effect. Now and then, precisely the same as life. With all its other bits and pretty pieces.

Ut mot havet

"I bølgene" - pluss noen selverkjennende ord om egne kvaliteter.
Av Scaranouche, Po(t)eten, og i opposisjon. Evig (mot)argumenterende. Og litt po(t)etisk, innimellom (alt sammen). Jeg putter livets modifikasjoner i en po(t)etisk parentes! Og sa nylig et eller annet om at jeg savnet bølgeskvulp, noe akkurat dette må være det mest synlige bevis på. Skrevet parallelt med nedenforstående (sinte innlegg), som en (vesentlig mykere) kontrast, et mindre eksplisitt og mer følelsesbetont innlegg i selsamme debatt. Som heller ikke er ferdig for evig og alltid, vil jeg tro. En hjertelig hyllest til "The Sea-Wolf" og andre fine bøker om sjølivets gleder. Dessuten: en oppriktig takksigelse til Johnny Depp og hans Jack. Fine Spurvemannen. Den åpningssekvensen er GULL! Og jeg ser fremdeles for meg Keira Knightley klatre i masten iført kjole. Synd og skam at vi aldri fikk bivåne dét på det store lerret. (Dog har jeg ikke sjekket ut de slettede scenene på alle utgavene ennå, så muligens har jeg godbiter til gode.) Men, hva er vel bedre enn litt imaginær inspirasjon? Enda verre, sa du? Jeg er glad i havet, døden og kjærligheten, jeg. Og har tenkt å fortsette med mine små anekdoter, mine små po(t)etiske verselinjer, om disse. Nemlig. Selv om de aller siste linjene kanskje er mindre selvrettferdig (og seriøs?) enn man skulle...trodd (var mulig.) Fryktelig lite selvhøytidelig, dette, helt plutselig, og nesten litt flåsete. Spesielt mot slutten. Jeg er en sofistikert sleivkjeft. Og jeg nyter stilbruddene, utstuderer dem til fulle, spekulerer i å provosere med motstridende innfall. Men har da begynt å merke dem med stjerner. Se det.

forlater jeg mitt hjem - for dette?
og igjen den ubetimelige trang til å berette
derpå like gjerne stevne for en annen kyst
med færre skjær, i større grad betont av lyst,
og kunne avspasere, frigjort fra kutymer
avkle meg min labfrakk, hverdagslige syner,
vendte jeg tilbake til min vante tralt
for sjøslag som var sukret kun med salt

var det ikke nettopp dette jeg savnet;
den mektige visdom jeg kunne ha favnet
med hele mitt mannskap som lot seg forvise
og de fagreste skip som måtte forlise
alt dette vi erobret, men ei forble vårt
meget annet samtidig las komme til kort
dømmer de oss, når vi synker mot bunnen
ble ofret i leden, den sannere grunnen

støtte jeg like mot avgrunnen i sikker tro
på kartenes ufeilbarlighet og stormens ro
manøvrerte jeg tankeløst min plankeskute
satte de meg fast allerede før jeg fant min rute
utenfor kursen finnes kun de opprørte farvann
der monstrøse gap sluker hver enn trassig mann
ville jeg likt langangens myke duving mot mine nakne tær
like godt som fabelen jeg skapte og som ble meg evig kjær

**
ville jeg kjempet videre til seier foruten min vante hær
tilfalt det noensinne sjømennene skyld om deres kaptein
var ørlitt sær?
nje. jeg tror jaggu jeg ror videre i min egen lille båt
skyter med tafatte granater mot en brebygd Goliat;
for faen, skåt!
jeg står der ubehjelpelig - og like fullt uforbederlig - på min bro
og hyler mot mine akterutseilte medarbeidere at de må ro
men de har forlengst gitt opp og cruiser rundt med danskebåten
så jeg må hamle opp, alene, med den gjenstridige fiendeflåten

slynger ut forbannelser mot hersens sjøfolk
griper etter våpen, finner kun en miniatyrisk dolk
jodler sjømannsviser, fremstår som en billig vits
frykter de vil henge meg oppetter masten via strips
men, iført et umulig antrekk, jeg klatrer seil og setter fart
vet at om jeg tryner nå, da faller jeg på rygg mot noe hardt
så jeg holder meg oppe, endog overbord flyter jeg mot overflaten
og velger å avbryte denne remsen nå, før det blir hakk i platen

More of the same stuff

...that rebellious argumentation was made of! From the beautiful passages of Virginia Woolf's "A room of one's own", no less. Inspiration incarnated. Excerpt slightly taken out of its context, but relevant nonetheless. It's about women writers, but I find her opinions may apply to all writers, everywhere. And that's not such a grave assertion, is it, now? Read and behold, professors! Read it and weep away your veil of ignorance! This is the story of how I became a Po(t)et writer and how I realized I needed to put my thoughts down on paper. The works of this woman behold a mentality all human beings should abide. And approve of. This is truth, this is wisdom. But, I suppose, there were critics in her days as well. And they certainly didn't like the way she let her voice be heard. In the latter years, of course, we have come to discover the correctness of all her predictions, how her theories all came true and the position of women (writers) changed accordingly. But at that time, when she made these statement public, they didn't even honour it by allowing her to walk on the University grass. Not without male company, that is. Oh, these professors; thing is, I don't really see how they've altered their attitude very much, I still regard them as very narrow-minded, very dull, very...boxed. As their thoughts become very much contrived. Room for little else than them, and especially not one of one's own. Their opinions are strict. Their opinions remain strict. And firm; fixed, irreversible, inductile. Only difference, nowadays, is that their group members come in both sexes. Their groups, nevertheless, consist of the same kind of people. People types don't tend to change. (Except for Doctors; not sure I like her take on Doctors, though. They can be really sweet, I promise.) It's our views, our voices. And some personalities, who stand out. Who dare to make another stand and sometimes fall of the stage. Honour and glory afterwards, of course, preferrably when their dead and silent and easier to deal with. May Virginia Woolf's voice resound louder than it did when she lived, and may it increase in strength forever more, may she always be heard and her views always reflected in the minds and opinions of others who share her vision, her ideal, and who'd understand her the way she actually was. May we finally listen.

"And she would begin—how unmistakable that quickening is!—beckoning and summoning, and there would rise up in memory, half forgotten, perhaps quite trivial things in other chapters dropped by the way. And she would make their presence felt while someone sewed or smoked a pipe as naturally as possible, and one would feel, as she went on writing, as if one had gone to the top of the world and seen it laid out, very majestically, beneath. At any rate, she was making the attempt. And as I watched her lengthening out for the test, I saw, but hoped that she did not see, the bishops and the deans, the doctors and the professors, the patriarchs and the pedagogues all at her shouting warning and advice. You can’t do this and you shan’t do that! [...] So they kept at her like the crowd at a fence on the racecourse, and it was her trial to take her fence without looking to right or to left. If you stop to curse you are lost, I said to her; equally, if you stop to laugh. Hesitate or fumble and you are done for. Think only of the jump, I implored her, as if I had put the whole of my money on her back; and she went over it like a bird. But there was a fence beyond that and a fence beyond that. Whether she had the staying power I was doubtful, for the clapping and the crying were fraying to the nerves. But she did her best."

All rights served, and lots of thanks. E-books are nice, by the way.

No compromises - I'm that sort of woman

Scaramouche hilser en ny uke. Skrevet av Po(t)eten, usensurert og uredigert (nja, nesten) og meget emosjonalistisk. Kanskje jeg bør innføre en egen politisk retning eller noe. Jeg og mine tilhengere, vi som ikke hører hjemme noe sted i disse tusentallige konvensjonsboliger. Noen ganger trenger man bare å få konkret utløp for litt av alt det som hoper seg opp inni hodet, og hvilke andre steder passer bedre enn akkurat her. Retoriske spørsmål, ingen tegn avkrevd. Bare nikk, smil og hopp over uinteressante avsnitt. Og vær advart, dette stykket skriblerier fremstår ikke direkte konstruktivt, gjennomgående, og muligens er det heller ikke like poetisk som jeg innbiller meg at jeg pleier å være, men utvilsomt med visse anlegg av presis kritikk, tankevekking og fundering over livets viderverdigheter og menneskene, mine medmenensker, som inngår i alt dette. Innbiller jeg meg videre. Blandet drops av kompromissløshet; mildt sagt; og hjertelig inspirert av Paris "Jeg vil være Marilyn, men ser ut som en floskel" Hilton og hennes nye übermøkkafilm, som endog klarer å være moralsk forkastelig; nemlig "The Hottie and the Nottie". That's hot, that's not, yeah right, fuck off. Paris Hilton er ingen av delene, hun er bare dum og utrolig lite sjarmerende og har absolutt intet skuespillertalent whatsoever, hvilket jeg faktisk kunne bedømme etter å ha sett to sekunder av traileren og skummet gjenneom bildene fra det forrige filmprosjektet hennes, "House of Wax", men ingenting av dette har de (produsentene, regissøren, mammaen, hvem det nå er som styrer skuten) tydeligvis ikke fått med seg. Uansett, bortsett fra å mobbe århundrets minst interessante jetsetter hvis evneveikhet og manglende refleksjoner omkring liv, karriere, og påkledning aldri slutter å forbløffe meg, likesom avisenes imponerende konstante oppmerskomhet på hennes person; hvilket er meget underholdende; skal jeg da herved - nedenunder - forsøke i mer eller mindre klartekst å gjøre rede for det som er gøy i min tilværelse, for øyeblikket, og det som definitivt ikke er det, og etter de usedvanlig usammenhengende, begredelig lange setningene av innskutte fordommer og personangrep jeg bidrar med her å dømme, kommer fokuset mest sannsynlig til å helle over på sistnevnte. Det ugøye. Men jeg er et grunnleggende positivt tenkende menneske og i min oppsummering av gjøren og laden på denne herrlighetens dag tolvte februar totusenogåtte, skal jeg min santen begynne med begynnelsen, og begynnelsen skal alltid være solskinn, fioler og grønne paraplydrinker. Eller Supertramp. ERGO: virkelig gode ting, som tekstene til Hodgson & co., og mellompartiet på min absolutte favorittsang med bandet, "Child of Vision", faktisk en av mine favorittsanger helt siden jeg var bitteliten og jeg hørte på pappas gamle LP'er, som blant meget annet lyder; "I've heard it all before / You're saying nothing new / I thought I saw a rainbow / But I guess it wasn't true" og jeg lover, jeg skal poste hele sangen snart, i sin fullstendige utgave med alle de vidunderlig kloke verselinjene som går meg rett til hjertet og velger å bli der, så jeg må ha den hersens vanedannende sangen på repeat og spille den hver eneste dag. Luksusproblemer. Sammen med snøfritt landskap, like befriende antall varmegrader, kinoopplevelser å bli happy av ("Juno"!), berlinerboller til lunsj, givende samtaler, nødproviant fra utenlandsfarere (sjokolade som souvenir er gull!) og mere til. Å skulle konsentrere seg om dette, og alt annet, funker dårlig sammen med krav om å lese pensum til stadighet og stille Vorbereitet på Vorlesung, lieb' mein Deutsch, men det blir jo et flytende valg mellom forskjellige storveis-goder. Og dét kan jeg altså ikke klage på. Annen god dertilrelatert ting: å kunne sitte på toget og lese Joseph Conrad og definere dét som skolearbeid. "Mørkets hjerte" er en glitrende bok, selv ved tredje gangs gjennomlesning, og den fortjener alle gode filmatiseringer, selv om jeg personlig synes "Apocalypse Now!" er en smule overvurdert. Men hele den diskusjonen, og det at man kan hengi seg til slikt i skoletiden, er selvsagt et stort pluss med litteraturvitenskapen, mitt studium; og da det opptar det meste av min hverdag, helg, og ferietid akkurat nuh, må man jo vie den en mengde oppmerksomhet - likeledes prøve å finne frem til dens mest flatterende sider, fordelene som gjør at man ønsker å fortsette med kursene, delta aktivt, fordype seg i all litteraturen; eksamenspåkrevd som ekstern. Man må prøve, så godt man kan, å hylle ens egne valg og ikke motarbeide dem, finne ulemper ved dem, når de først er så endelige at man vanskelig kan unnslippe konsekvensene av dem. (Sa den megasvære hobbyfilosof og drakk seg snydens.)

Synd, skam og fnysefnys at det likevel finnes enkelte små og større detaljer som akkurat nuh får dette til å bli relativt vanskelig, for mitt vedkommende, enkelte små elementer som forpurrer min entusiasme og som jeg på et eller annet punkt er nødt for å konfrontere. Denne posten preges nok av (noen tilfeldig utvalgte) biter av den konfrontasjonen. Begeret rant litt over i dag, tror jeg, eventuelt er jeg bare litt sliten, lalalala, eller fullstendig på offensiven, rimelig provosert og klar til kamp, blandet med akutt frustrasjon og tristesse; uansett ser jeg ikke veldig lyst på hverken studielivet eller bachelorgraden eller forelesningsfremtiden, og det er rimelig KJIPT. Det er bare et par...ting...ved det studiet som får meg til å se rødt og ville kaste bøkene utav vinduet, og uheldigvis hopet det seg opp på én og samme tid, nå, slik det ofte gjør når Murphy's Lover gjør seg gjeldende og Tingenes Iboende Faenskap velger å slå til med full kraft, og jeg da mottar tilbakemeldinger som setter meg ut, både rent mentalt sett og ut av spill når det gjelder vilje til å gjøre en arbeidsinnsats. Pluss pluss. Disse små detaljene, som sagt. Foreksempel: å lese Erich Auerbach's berømmelige "Montaigne"-essay, i anledning pensum, som befinner seg i et forferdelig fotocopy-kompendium, halvveis uleselig, i en dansk gjengivelse av den tyske originalteksten med uoversatte halvside-sitater på fransk. Tross i at jeg iblant synes å tro det; jeg kan altså ikke et ord frranschk, og jeg liker ikke egentlig språket, bare filmene dets talere mekker sammen, og jeg skjønner enda mindre av hva den (i tillegg) uhyre kompliserte, tungleste, punktumhatende essayistkritikeren Auerbach ønsker å formidle når han insisterer på å utbrodere sine analyser og iherdig ville overbevise meg om sine riktige tolkninger når han gjør dette på et språk jeg ikke forstår. Skjønn litt, faen! Liten moderasjon her, i all min aggresjon, jeg var forsåvidt forberedt på dette problemet, da jeg først og fremst forguder Monsieur Montaigne, og synes hans nydelige, livsfilosofiske, små essay i utgangspunktet burde holdes langt unna de akamdemisk-analytiske uttørkede fingrene til folk som Erich Auerbach; Mister "la meg skvise inn litt vitenskapelig sneversyn i poesien og innprente dens lidelsesfulle svakheter i Scaras motstandsfylte hjerne" Fjompenissemann, som jeg ikke kan like. Så jeg prøvde å lese med et visst distansert, nøkternt blikk - skal bare gjennom dette, skal bare skumme fløten til jeg surner selv - men det gikk (åpenbart!) forferdelig dårlig, jeg forsvant helt ut av fokus og begynte å fnise høylytt av de franske uttrykkene som vitterlig høres idiotiske ut på norsk; selv jeg, Juliette Binoches største fan, satt her og mobbet franske adjektiver; Erich Sauerbrach, ser du hvordan du forpurrer min studievirksomhet? Når ble "plutost" et ord å stryke ut med markeringstusjen fordi det er fnise-fnise-festlig?! Men åkei, det er vel ikke bare pensumforfatterne jeg burde rette sinnet mitt mot, eller som jeg i realiteten er sint på. Det er...alt sammen, i grunn; for å unngå enda flere personangrep mot mennesker som faktisk er i live; det er hele mentaliteten (ved UiB) og mitt engasjement som var så uendelig stort, for litt siden, og som de gang på gang klarer å tære på, forvrenge, om enn ikke ødelegge - riktig ennå - og all denne min lykksalighet, gleden over det glitrende geniale pensumet som nå, iløpet av helgen, bare punkterte i et eneste stort GAH! og en nedslått påle av geip, snurt og ulyst. Jeg vet det kommer til å bedre seg, at humør svinger og at respons kan debatteres, at debatter krever respons, men akkurat nuh kjenner jeg kun en distraherende, påtrengende blanding av endeløs irritasjon, tristhet og skuffelse over at det er mulig å ikke ville godta. Aldri ville forstå. At man ikke kan få en eneste sjanse, tross i at man - indeed! - ikke gjør det spesielt lett for seg selv. Bare fordi noen, og jeg skulle gjerne likt å vite nøyaktig hvem, har gjort seg opp en mening om hva som er ugjenkallelig RETT og hva som er forbryterisk, forferdelig GALT, og velger å la disse termene stå som entydige holdepunkter når stiler skal rettes og besvarelser bedømmes; at der ikke finnes nyanserte lesere, men standhaftige regeldyrkere, reglementstilbedere, agenter for en diktatorisk flaggskiporganisasjon som aldri må svare for seg, aldri bare bæres over med - og det uten unntak! Der finnes intet rom for unntak!

Mer poetisk vinklet; i det minste forsøksvis; jeg tenker for mye på hav, for tiden, mine tema begrenser seg stort sett til dette, døden og kjærligheten; savnet av bølgeskvulp, fortrengte sorgprosesser, forakt for Valentinsdagen...det er, ytterligere eksplisitt, lukten av saltvann på Bryggen, oder i diverse former og formater, og essayet som skulle fange essensen men endte opp med å fange min forelesers vrede istedet. Det er dette at man ikke kan leve på abstrakte følelser, men må konrektisere alt sammen til en kjedsommelig klump av standardisert universitetsvare som kommer ut på et KARK-ifisert innleveringssamlebånd hvis resultatprodukter makkuleres eller arkiveres, alt ettersom hvor forbilledlige de er for kommende studentnummer-kanditater, og vær sikker på at mine er blant dem som ikke en gang kvalifiserer seg til makkuleringsmaskinen, men blir raljert med, trampet på og revet i fillebiter før de blir brent levende. Mine organiske tekster som en gang hadde sine egne eksistenser av budskap jeg trodde pekte tilbake på subjektet; oppgaver som jeg trodde var besvarelser, ikke motsigelser; men vi er alle besviken, vi er pokker meg ute av gamet hele gjengen og må begynne fra scratch. Jeg og mine uakademiske forsøk på å være bittelittegranne mer original enn mønsterfanatikerne kan like. Er det rart man blir forarget, kunne jeg spurt, og de ville ikke hevet et øyenbryn, da forargelse ikke er en gjenkjennelig faktor i deres bevissthet; likesom innlevelse og hengivelse og følelsesutladninger ikke hører hjemme i deres innsnevrede kollokviumssfærer; der det aldri lukter parfyme, bare sur kaffe; der det aldri leses annet enn det som ikke leses noen andre steder, og som bare de kan like; og de estetiske fargekombinasjonene blir ikke honorert, de blir degradert og regelrett fjernet, til fordel for svart/hvite oppfatninger av hvordan livet skal leves og tekster skal utformes; og jeg frembringer ikke utkast, lenger, jeg frembringer snart utkastelse. Utførlige innlegg som bare neglisjeres, avvises kontant, fordi de ikke oppfyller kravene - så enkelt, og samtidig så uforbederlig, så lidderlig brutalt - og jeg avvises ene og alene som en representant for antipatier og manglende samarbeidsvilje. Fordi jeg ikke ikler med drakttrøyen uten å mukke, og bare spiller med, men heller utfordrer dem, stiller alene på motstandernes banehalvdel. Gang på gang. Fordi jeg tittelerer, argumenterer, strukturerer, utreder annerledes enn de kan akseptere, simpelthen, helt annerledes enn det de kan forstå; og de vil ikke forstå, de vil kategorisere, nærmest avlese, som en fordømt talltavle, og meg må de dessverre tolke. På godt og vondt. Er det ikke grusomt; oh, why don't you let me mock you slightly now; er det ikke aldeles vanvittig deilig grusomt. Neida, jeg sa aldri jeg var personifisert ekspertise, eller at Po(t)et-status innebar absolutt hersekmakt; jeg innbyr heller til kritikk, jeg bønnfaller om konstruktiv tilbakemelding; men jeg innfinner meg IKKE med et overfladisk avslag. I den forstand at mine idéer ikke når gjennom, men møter en dør - ikke av direkte motstand, ikke av motargumenter eller dyptpløyende gjennomgang og konfrontasjon, men rett og slett av fullstendig avvisning. Fordi det ikke går. Det er ikke sånn det er, og ikke slik vi gjør det her, vi har våre reglement og du banker på en port uten åpner. Rettere sagt: du dundrer og bråker og vi ser helst at du holder opp nå. Det er dét som provoserer meg, endog til avsindig lange og ikke radikalt velformulerte blogginnlegg som sikkert vil provosere mer enn det vil gagne, men noen må snart heve stemmen her - likesom noen må ta meg på alvor - det er det eneste jeg vil: å bli tatt seriøst, og ikke måtte underkaste meg en lovens lange arm og klør; bli hun som aldri skriver av, men alltid blir avskrevet. Jeg gir ikke opp, det er hovedbudskapet. Jeg gir aldri opp mine oppfatninger, mine iherdige forsøk, og det er derfor de er så irritert på meg nå. Vel, UiB kan være glad de ikke blir kvitt meg. Erich Auerbach kan prise seg sjeleglad over at jeg er der for å sette fingeren på dårlige oversettelser og elendig opptrykking og hans egne grove feiltagelser. Montaigne ville snudd seg i graven. Og jeg liker, som sagt, Montaigne litt for godt til å la ham lide i jordpålagt stillhet. Jeg har tenkt å utfordre systemet til jeg ikke puster lenger, og da har de ikke bruk for meg uansett, da er det ikke mer jeg kan gjøre. Annet enn å ligge i en respirator og se gusten ut. Til den tid har jeg tenkt å skrive fletten av seminarlederen min (som ikke trenger å føle seg støtt, her, da han bare er en systemets disippel og ellers gjør en meget sympatisk figur) og gi ham og alle de andre desto mer hodepine, til de faktisk må velge mellom å akseptere meg eller paracetalysere seg selv. Alt jeg trenger er "bestått" og litt mer aksept. Det burde ikke være altfor mye forlangt. Og dermed ble det visst litt positiv energi over dette likevel. Hurra. La meg nå synke hen til paraplydrinkene mine og flyvende, flyktige, uklassifiserbare verdensbilder.

Som får hjertet til å slå litt fortere

[Image: søtt par - Juno og Bleeker. Søte skuespillere - Ellen Page og Michael Cera. Lenge leve indie-filmen. Takk, heder, ære og cred. til Googles eminente bildesøk og suspekte lowlife nettbloggsteder med anmeldelser og bildegalleri.]

Soundtrack: Creedence Clearwater Revival. Elske Creedence. John Fogerty for the win. Årets (hittil) beste film heter "JUNO", kommer fra USA, er skrevet av en eks-stripper ved navn Diablo og er noe så fascinerende som en hyperintelligent satire i ordets aller retteste forstand. Verdt alle sine utmerkelser og Oscar-nominasjoner i gull, ironisk nok (for en som mener at dette er den mest urettferdige utvelgelsen som forekommer iløpet av kinoåret), likesom mengdene av hederlige omtaler av de forskjellige skuespillerne - som alle vitterlig er fabelaktig dyktige. Dette er en besynderlig, original, tankevekkende, kuriøs, bitende, bisarr og hjertevarm film om mennesker litt på kanten av normer, litt utenfor det politisk korrekte, konvensjonelle samfunnet og definitivt out of the ordinary - eller som hovedpersonen selv sier det, så treffende: "normality never applied to us". Det er dessuten en film å bli glad av, og i. Gikk ut av Saga kino i vesentlig bedre humør enn da jeg gikk inn - og jeg var lykkelig i utgangspunktet, så det sier litt. En sprø historie med masse sprø replikker og personligheter, utvilsomt, men det får heldigvis aldri anledning til å overskygge dens overtydelige kvaliteter som filmproduksjon; det er en glimrende regissert, liten Indie-sak med århundrets beste dialog - innenfor den bestemte sjangeren. Som, av alle ting, er familie/high school-drama. Og et soleklart høyedpunkt i så måte. Her er ingen platteheter, ingen dødpunkter, ingen irriterende momenter, relasjoner, konflikter - det man skulle forvente når hovedpersonen er tenåring og dater en treningsnarkoman nabogutt. Men det blir aldri helt det man skulle forvente dette; "Juno" har en usedvanlig vri på det meste. Som mitt følge (foreldre) meget korrekt påpekte; man blir "sugd inn i" hennes verden, helt bergtatt av filmens lille univers, og kinoopplevelsen som sådan kommer i andre rekke; den påtagelige følelsen av å sitte i en kinosal forsvinner; man mister ethvert begrep om tid, sted, ytre sammenheng, og eksisterer kun på Junos egne premisser - lar seg henføre. Så revet med at man ler og gråter og sammen med Juno og kompisene hennes, man ender opp med å observere deres verden på deres eget vis, og tar problemene deres innover seg som om de var ens egne. Noen kritikere har kalt den "a perfect movie" og jeg kan både forstå og si meg enig i dette. Om ikke THE perfect movie, så definitivt en av de mer "perfect movies" jeg har sett oppgjennom årene. Spesielt i innvelsesverdig forstand. Veldig kort om handlingen, for den er relativt enkel og komprimert: Juno McGuff, også galt "Junebug", er seksten år, litt forvirret mht egen identitet, seksualitet og det meste annet, men fortsatt særdeles besluttsom av seg når det kommer til et stykke. Hun er i tillegg gravid ("it started with a chair"), meget selvstendig, sylskarp, reflektert; samfunnesmessig såvel som kulturelt; foretaksom, fandenivoldsk, nysgjerrig, regelrett utforskende, hysterisk morsom, særegen, følsom og - ikke minst - med en upåklagelig musikksmak. Meget representativ for filmen hun er en del av, med andre ord. Her siteres og namedroppes så det holder, men det blir aldri påtatt. Og la meg understreke: når, HVIS, jeg noensinne skal ha baby krever jeg også å få "that spinal tap thing". (Også kjent som spinalbedøvelse: "It's called a spinal block. And you can't have it yet, honey. The doctor said you're not dilated enough.") Jada, det er slik det går for seg. Juno skal føde dette barnet; historien omhandler hennes vanskelige (selvutviklings)reise frem mot fødselen, lagt opp etter de skiftende årstidene og konstruert rundt Juno selv, hennes familie og bestevenninne, enkelte obskure skolekamerater, og hovedsaklig forholdet til av-og-på-nesten-kjæresten (og, altså, nabogutten) Bleek. Eller, Paulie Bleeker. I gul shorts. Filmen er til tider ekstremt nerdete. Hvilket man knapt trenger å påpeke, for den er det så gjennomført at det bare blir kos. Her ikles hovedpersonene band-Tskjorter og 80-talls stil over en lav sko. Juno selv er "Ghost World" møter mammaavdelingen på H&M møter Marlboro-mannen. Hun klarer å gjøre graviditetsmote kult, hvilken prestasjon er ikke dét?! Jeg bøyer imeg i støvet for den utrolig utstuderte, glitrende stemningen - som fikk oss til å bli helt oppslukt, og det var ekstremt deilig. Filmen er en suggererende odyssé langs en rute av alle disse superlativene jeg har ramset opp, som solemerker for følelsesmessige forandringer. Her blandes svart komikk med rørende familiehumor, satiriske betraktninger av Amerika anno 2007, sterke scener med fokus på et sart tenåringssinn og det sjarmerende, for ikke å si genuint elskelige kjælighetsforholdet mellom Juno og Bleeker. Å si "de er søte sammen" blir en underdrivelse. Den eneste gangen jeg ble revet ut av suggesjonstransen var da hele salen unisont brøt ut i et langtrukkent "åååååhhh" over en sluttscene man virkelig kunne dåne av. Men ikke klissete, neida, original til tusen - kontinuerlig og uopphørlig. Skuffet aldri. Jeg lar meg imponere. Junos valg, om enn litt uvanlige, lar seg enkelt forklare og forstå, selv om de kanhende vil provosere noen mer strikte publikummere. Hun motarbeider tradisjonene, men som en norsk anmelder skrev; "det overrasker ingen, for det har jo noe typisk Junosk over seg, alt sammen." Amen. Gjennomført er helt klart et nøkkelord her. Fra den animerte åpningssekvensen (elsk!) til den rare bilen de kjører rundt i til den nesten amatørmessige klimpremusikken som er såpass snål og fullstendig passende at man bare må gi seg ende over. Som nevnt, slutten er dånedimpen. Junos liv og levnet inneholder mange ubesvarte og like mange ubesvarlige spørsmål og noe av poenget med filmen om henne er at man ikke trenger svar på alle sammen, hun bare rusler avsted og gjennomgår opplevelser og foranringer som gir hint om hva meningen er, men aldri moraliserer. Om den har noen moral, må det være at vi alle er forskjellige og at ingen er perfekte, men at vi er ganske likandes som de unike og skrullete menneskene vi er. Juno skal finne et par adoptivforeldre til sitt ufødte barn, og dem oppsøker hun via en avisannonse (fra den spalten der det utloves dusører og formidles hundevalper og sjeldne parakitter); de befinner seg i en picture perfect-forstad i et like picture perfect hjem, men bare for å illsutrere stereotyp-bruddene her; overklassektemannen liker Iggy & the Stooges og spiller bass. Jennifer Garner-fruen maler veggen med "Alice in chains"-topp. Og Juno er uforutsigbar, brautende, øm og finurlig. Man tar seg i å tenke, "hva kan hun finne på nå?" og det blir neppe det man skulle tro. Det skytes litt i alle retninger, men der finnes en rød tråd oppi det hele - og tross i at filmen egentlig er ganske ubestemmelig så er den veldig presis. Og ekstremt godt laget. Med alle sine surrealistiske sidesprang og stilbrudd og merkelige innfall. Og en absurd klipping. Hvordan det kan bli gjennomfør(bar)t? Vel, det funker nå. Det gjør det. Spesielt på grunn av Ellen Page i rollen som frøken gravid, hun er rett og slett ubeskrivelig vanvittig genialt...fabelaktig, og hun fortjener all den ros hun har fått, sålangt, og mere bør det bli. Mye har blitt sagt og skrevet om hennes tolkning, talent og fremtidige karrieremuligheter - jeg anser dem som ubegrenset gode etter dette. Hun ER Juno; det er den mest basale spesifiseringen av hennes maktdemonastrasjonprestasjon jeg kan hoste opp; hun eier rollen, med hud og hår, og med alle Junos særegenheter og påfunn; alle disse rare, små detaljene - piperøykingen og den brebeinte gangen og pågangsmotet, for å ramse opp noe - hun simpelthen gjør rollen til sin egen og få andre rolletolkninger gjort av unge kvinner i dagens Hollywood kommer opp mot denne. Scarlett Johansson i "Lost in Translation" er overordnet, men Juno er i allefall ikke så langt unna. Dessuten, og meget essensielt som kritikkfaktum: dialogen, den er briljant. Den er absolutt fultreffende briljant. Diablo Cody må sette seg ned og skrive flere filmmanus, og det pronto. Hun forklarer, med superb vidd og intelligens og varme, den uforklarlige situasjonen Juno har havnet i, eller - klart å sette seg i, er vel riktigere, og samtidig er det ikke noe klanderverdig ved hverken Juno eller situasjonen. Hun gjør det hun mener er rett, uten å være hverken gjennomgående selvsikker, overbevist eller hovmodig. Hun dømmer ingen. Med mindre de har elendig musikksmak. Like fullt kommenterer hun alt og alle hun ser og møter. Ingen diskresjon her, alle får sitt pass påskrevet. Men i skjevt smilende ordelag. Dette er en feel-so-good-you'll-die-from-squee-film. Jeg døde nesten. Men ikke mer enn at jeg satt med 100% entusiasme og nøt sluttminuttene. Åh, dette er en klassiker. Måtte den vinne masse Oscars og gjøre den utdelingen litt mer tålelig. Fantastic!

TAKK

...for alle gode kommentarer
konstruktivitet og ærlighet og snillheten
i utledete komplimenter
alle venner familiære fjerne slektninger
til de som står frem
eller holder tilbake
vedblir i bakgrunnen
men synlig for meg likevel
og kjære dem som ikke synes
virkelige - i mitt umiddelbare nærvær
men nær meg uansett
jeg sier tusen takk igjen
på det eneste metafysiske vis jeg kjenner
mine egne toner om min egen musikk
i metaforenes mer uhåndterlige verden og mye med dem
i rytme vers og rim og ordspills klangfullhet
den eneste veien jeg kan gå
og jeg lar den ledes inn på takknemlighet
for alle signerte hilsener alt inkludert
enstavelsesnavn og dobbeltutsagn
og - de seriøse responsene - ikke minst
kjære mister anonymous
hører du meg nå
og hvis du kan lytte
hvordan kjenner jeg deg
og hvordan har du kjent meg
er du den jeg har trodd
eller flere; mange;
forskjellige sjeler, fjernt ifra hverandre
urepresentativ for ordene
formening og en rekke likesinnede
jeg undres like fullt
hvem skal du forestille
eller forestiller du deg kun?
jeg vil kjenne deg
jeg ville kjent dere alle
slik jeg tiltaler verden direkte
her - jeg skyver meg selv fremover
mot ytterlighetene
og de ytre stemmene
jeg tar det til meg, alt jeg ser
alt jeg får opplest, tar opp i meg, gjør til mitt
gi deg til kjenne, anonyme giver
kvinne mann gutt pike jeg så én gang og ikke mer
på bussen, i veien, på trikken
på flyet, medpassasjer, ved min side
forgjengelige er de
personligheter slik de forblir
overalt mine impulser
og en påfølgende innsikt - en innskytelse
om tanke; omtanke; litt gjengjeldt engasjement
la dem vite at jeg vet, at det de så blir sett, at de blir sett
litt tilbakeført hengivenhet - genuint
kunne ytres med ord, om ord, påkalle flere
mine egne ord, som konsekvenser
til alle dere som var involvert
men ikke gjennomtenkt
se mine tankestreker
en midtdel, ingen slutt, men skråskrift innimellom
bare én idé - det slo meg
bare et behov, et enkelt lite impulsivt behov
det forekom meg viktigere nå, se verden
gi den heder
ære verdsetting og tilhørende
takk...

**
["non-final flight of the fandango chick" / for those who give me air and let me breathe and leave me flying on / by scaramouche tyler the po(t)et and very much appreciating all comments response and critique also hopeful that said mister anonymous may sometime soon make himself known; albeit, I must admit, the excitement thrills me, also, and inspires further writings - his intention? at least now he'll know I know and see my appreciation clear / speak - on - spoke - the - spoken]

The Narrow Turn Escape from All-the-crass

Soundtrack: Roxette - "Crash! Boom! Bang!" og Katie Melua - "Pictures" og litt Supertramp innimellom. Dikterkunst i praksis, del to. Har et åpenbart behov for å utfolde meg i helt konkrete ordelag hva angår årets pensum - nøyaktig som i fjor med engelsken, må sies - ergo ender jeg da opp med desto flere resultater av diktervirksomhet i fri utfoldelse; denne gang noe meget merkelig som ble komponert over opptil flere dager og hvis endelige ferdigstilte verk jeg ikke helt vet hva jeg skal si om. Det er...abstrakt, i allefall. Og meget dypt. Haha. Fullendt iløpet av en halvtime post-joggetur, i kveld, og endelig ferdigredigert utpå natten. Påbegynt...husker ikke riktig når, men det begynner å bli en stund siden. For å si det sånn. Hva som er bare oppspinn og hva som faktisk gir mening og ikke bare blir tull når man forsøker å faktisk lese det; hva som er kokt sammen av løse ord, som ikke henger sammen, og hva som er passende sammensetninger - det står ikke opp til meg å bedømme. Synes jeg. Fraskriver meg umiddelbart dét ansvaret. Les, tenk, prøv å forstå; og bare skriv det på kontoen for try/fail og lærdpom i praksis. Jeg trenger å lære. Og dette er min desidert mest konstruktive læringsmetode. Blogger er til for sånt. Og flere skoler burde tatt hintet. Already. Med takk for (ubevisste) innspill fra Mr. Linneberg. Mrs. Woolf, Mr. House og div. andre obskuriteter. Ubestemmelig kildemateriale, sikkert like greit. Men altså: definitivt pensumrelatert. Bruker mer eller mindre med overlegg alle de lyriske teknikker og særpreg vi har fått gjennomgått hittil, og det blir vesentlig mer artig når man da setter det inn i en litt mer...personlig konstruert setting av rim, rytme, og suspekt tematikk. Eksperimenterende er nok rette ordet. Gøy å prøve seg frem på ukjent territorium. Bokstavelig talt! Tematikken OG versemålet her er så subtilt og dobbelt at man kan bli svimmel. Og, til opplysning, det er meningen. I dobbel forstand. Jøyemegsåkrappesvinger.

"flukten ifra en / fortapelsens tid" -
ten times a stranger / sought to the sea

Av Scaramouche, Po(t)eten, mitt mest alt- og intetsigende dikt (til nå), som tok fryktelig lang tid å komponere og desto lenger tid å forstå seg på; inklusive litt tid til nevnte redigering; jeg leker meg med dobbeltsige betydninger, elliptisk struktur, minimalistiske toner, naturkreftene, været, døden, livet, lalala, og møter med meg selv i døren. (Også kjent som: Herre, jeg får vondt i hodet av dette her.) Tips: les versene flere ganger og på flere måter og med eller uten egen tegnsetting. Takes one to know one. Jeg vet ikke helt og trenger klart utenforståendes kritiske blikk og kritikk og ser frem til å høre fra dere aller; enn så lenge får mine ører ta til takke med Marie Fredriksson. Ikke dumt det heller. P.S.: det siste verset er kun en impulsiv, ugjennomtenkt påfylls-utladning som forvirrer mer enn det forklarer, men jeg er prinsipielt imot å slette ting og tok det med likevel; og, punkt to, NEI jeg kan ikke forklare den engelske undertittelen, eller de mange (eh, to) innskutte linjene som overhodet ikke henger med på resten, i en naturlig kronologisk rekkefølge, men når ble det en overraskelse - og når ble jeg naturligkronologisk? Overhodet? Jeg er en Po(t)et, jeg er fritatt fra de logiske kravene! Jeg er et skrivende menneske og ingen kan ta fra meg stoltheten over akkurat det! :)

(flyktning fra en tapets tid)

man skrider frem i snø
drevet av en vind
ens lengsler

tar seg frem blant hinder
løyper skrånenede
besteget motsols

en døvgjørende stillhet
som statisk elektrisk
kraftledning til verket

en absolutt viten
skap om alt man hører
til det løses opp

styrker presset på
meg finner ingen
over grenseganger

fuktigheten viftes bort
gjemt som naturen
glemmer ingenting

stengsel trekkes ned
kjørt vekk fra åsyn
ved uante krefters klør

tenker på det som var
i går, etterpåuklokskapen,
kjært barns mange navn

og stødig i deres takt
faste overbevisning
om sorg fant troen

ting som ikke har noe med hverandre å gjøre, men kanskje hører sammen likevel

all den tid man svelger
medikamenter, piller
vekk de trøtte skorpene

der somme tider glødet
svakt blir nå til is
fjell av uoverstigelige høyder

slik man oppdager øyen
stikker dypere enn
entematisk orden

skuer mot brytningen
av bølgene mot lys
stråler skarpere nå

og ser dagens sol
glimt av varme
hender sjelden

mennesker man kjenner
alle nøyaktigheter flerret
av og tilsiktet

man skriver frem i snø
drevet av en vin
ens langsomhet

man slynges frem i storm
kastet av en slik livaktig
karusell på rundtur

*
tenker - kan du ane meg i form av min tanke
bane en slags vei frem mot det jeg kaller
på min rabiate tur, min fremferd
mot de ødsligere områder av vår planet
i bane rundt en sol som støptes i det samme
stoff vi selv må ha bli eslet av, som gir oss - tanken

Metonymiens klør

Eller: diktekunst i praksis - lyrikkteori vel anvendt på meg selv. (Selv om man allerede vet at "...'jeg' er bare et uttrykk for en hensiktsmessig person som ikke eksisterer i virkeligheten." - sitat Virginia Woolf.)

Soundtrack: Supertramp - "Two of us". Jeg er av den oppfatning - noe som sannsynligvis skyldes min forkjærlighet for matematikk (det hadde dere aldri trodd, nei!) - at teori funker best, og blir mest effektiv tillært, om den anvendes på helt konkrete, vel utvalgte (eller tilfeldige) oppgaver; ergo at man ikke tilegner seg den helt passivt ved å sitte på en stol og få den innprentet. Bli belært; bare ordet gir meg frysninger. Nei, da heller benytte seg av - ut videreutvikle - sitt eget engasjement. Generelt sett ha et aktivt forhold til lærdom; det tror jeg er det sunneste. Tørre å stille spørsmål, og bli stilt spørsmål tilbake; vise interesse - men da kreves det selvsagt at stoffet man skal ta til seg og studere videre er tilstrekkelig interessant. Hvilket ikke kan sies om all slags matematikk, for øvrig. Men ligninger og algebra og sånt er moro. Det er det eneste som er moro. Innrømmelser, innrømmelser; men jeg var til gjengjeld veldig god på akkurat dette. Og der kreves det utvilsomt oppgaveløsning for ens eget vedkommende, om man skal klare å beherske teorien. Men, ok, nok pedagogikk for denne gang, og over til sakens egentlige anliggende: vi har mye dikt/lyrikk-teori for tiden, som man antageligvis vil ha forstått, og jeg synes dette er meget spennende, meget artig og meget lærerikt, MEN: jeg blir en smule forarget av 1) alle de akademiske faguttrykkene disse foreleserne mine ynder å putte på ellers ganske lettfattelige lyriske begreper og 2) at man får fremlagt en mer eller mindre direkte fasit om hva dikt(ene) egentlig betyr og hvordan (nøyaktig) de bør tolkes. Slingringsmonnen er minimal. Det siste kan jeg i det minste argumentere imot, men disse faguttrykkene blir det faktisk avkrevd at jeg lærer meg. Puggepugg. Og er det noe jeg virkelig ikke kan utstå, så er det nettopp dét; pugging. I allefall når den er diktrelatert. Dikt skal ikke gjennomtolkes, analyseres, ei heller nødvendigvis forstås, og deres bestanddeler skal ikke puttes inn i et reglement som skal memoreres! Hørt det fra, fra min munn? Nuvel. Men det er et av mine store prosjekter, i livet, å få (akademiske) mennesker til å innse dette. Og det er sant. En livsfilosofisk sannhetsbudskap, intet mindre, og jeg går ikke av veien fra å gjenta det i ny og ne. Uansett; siden jeg da vil unngå å teoretisere diktene, gjøre dem til noe mindre abstrakt og komplekst og altomfattende enn de i realiteten er, hvilket jeg nekter, synes jeg det er mer tilforlatelig å benytte teorien de insisterer på å dytte ned over hodet på meg på noe vesentlig mer sympatisk; nemlig i form av et selvstendig dikt. Slik kan man utforske begrepene og teknikkene på den beste måten som finnes, nemlig ved å bivåne hvordan de fungerer i en tekst og da kommer lærdommen egentlig (i teorien, hehe, men bør stemme) av seg selv. Jeg skriver om det skrevne; benytter min Po(t)et-status på andre poeter, skriver poetisk om poesien; slik faller den meg betydelig enklere både forståelsesmessig og smaksmessig. Vil jo nyte det jeg holder på med, så...nytelsesverdig som det faktisk er. (Jeg mener, jeg studerer diktning; alvorlig talt fortjener jeg litt personlig utbytte av dette, det er det kjekkeste jeg vet i hele verden!) Ytterligere ønsker jeg selvsagt å kombinere diktnings-diktningen min med litt annen teori, også den utforsket i praksis, nemlig den helt fantastiske pensumlitteraturen vår. Deriblant, i høyst ukronologisk og mindre gjennomtenkt rekkefølge, diverse referanser til Homer (som var utgangspunktet for metonymi-spørsmålet, og metonymi var et av begrepene jeg ikke helt skjønte meg på), Dante (elsk!), Vergil (HAT!!), Edith Södergran (O, tilbedelse, og avanserte metaforer) - og, i øyeblikket, Virginia Woolf. "Et eget rom" er (ikke på pensum, strengt tatt, bare deler av den, men fortsatt) et briljant stykke überlesning. Med sitater som det øversstående og et helt genialt andre kapittel hvis superb fremlagte argumentasjon jeg bifaller av hele mitt hjerte. Å, for en antiakademisk Wonderwoman hun var. Mengder av syrlige pek til inhumane inkompetente insensitive søplemennesker (les: gammeldagse professorer) og andre jeg også ville gitt et spark i ræven. Herlig. Såh, nok en gang la meg understreke min absolutte tilfredshet: Tenk at jeg får lese dette og kalle et - pensum! Obligatorisk lesestoff og eksamensmateriale; det er fantastisk. Det føles rett, i grunn. Right place, right time, right everything. Og her er da min lille hyllest til frøken Virginia, inklusive en liten tie-in reference til "10th Kingdom" for de som har sett den (KATRIN!!!) og V.W.'s navnesøster der; hovedrolleinnhaveren selv - strengt tatt Virginia Wolf, men det er nå flisespikkeri. Kort oppsumert, altså, her er litt.vit. i praksis, men med en sedvanlig personlig vri:

"Forkledd partner" - tilegnet Virginia, selvfølgelig
Av Scaramouche, Po(t)eten, og stor fan av både "The Hours", Supertramp, Mrs. Dalloway og han/hun/det der Othello-vesenet. Oh the Love. Min heltinne! Ikke helt sikker på synsvinkelen her, den er litt...varierende. Men det er altså skrevet med en rendyrket positiv innstilling til V.W. og evt. negative elemenetr tilfaller heller hennes kritikere - som også da får sitt pass påskrevet gjennom (evt.) eksemplifiserte holdninger. Noe i den duren.

og du, Virginia, din samtids skarplynte despot
som pinte enklere besinnede med all din vidd
og fritt siterte deres ordensfaste verker,
med nyfunnen, markant, nysgjerrig brodd du strødde utover
de etablerte normer de berodde på, og så seg henvist til
mens du var motstrøms dykkende i deres sjø; du
pisket opp forargelse med enkle midler og en penn;
hvem kunne du ha svingt deg med, til hvilke toner,
du - som aldri ville danse etter noens pipe
aldri ville la deg valse over, ikke la deg
tråkkes på av andres verseføtter - hva nå,
Virginia, hvem ville du ha svermet for, latt holde
hardt omkring deg, omfavne, de sterkeste idéer og
de ord du sa var forut for sin tid, mot slike; allmaktens
allmektige, forutinntatte, slik de tok deg ømt imot,
med kjærtegn; var det hyllesten du ikke fant, i drømme,
eller mens du vandre hen i hagen, inn i skriftens form,
jeg undres - var det mer enn kontrovers du savnet, mer enn
rett og endefrem konflikt du søkte; hva, om du stod
fritt - hva ville du ha satt på dagsorden; og hvilken
lærdom, hvilke valg, hva ville du ha henfalt til?
og hvilket ansvar tilfalt deg, samtidig, som du ikke ønsket
denne kostymerte, uinntagelige verdighet
og din juvel; ditt klare, skarpe blikk; alt hold,
all sikkerhet som bunner ut i stolthetens fornøyelige sans;
en slags parade; men så mangelfull i smiger, likesom den
vedblir sterk i tankens herskekraft; men aldri lekende
og mens du satte dem på plass, svant du kanhende lenger vekk
ifra din egen; den som du rettmessig krevde, var det bare kravene;
den innprentede gru, opposisjon, mot allting dystert
kompromissløst og fornedrende, som hjemsøkte hvert trinn, å ville
du ha ofret dette for en siste vals, Virginia -
til andre melodier enn den fastlåste, de spilte gang på gang,
og kunne du besluttet hva betydde mest - hva gjelder fremtiden,
hva gjelder nuet og - utvilsomt - hva gjaldt før
en sakte dans, som utleverte svakheter og mangelfull koreograf
ånei, du ville ikke danset; uten trening, impulsivt,
og fremfor dommere som kastet sine kapper fremfor deg til svar
du ville ikke ha kunnet følge takten, V, du ville falt
og reist deg opp med stolthet, ikke skuffelse og anger,
slik elegante beist vil aldri noensinne føle skam
over et feilskjær, men se helheten for det den vitterlig bør være
og fortsette, og ikke kunne tape stilpoeng - de ville gitt deg kurven
mens du ville ha promenert din vei på flate sko - og ledd
jeg ser deg le av dem, Virginia, og trampe takten usett
en takt som bare komponisten selv forstår og nynner til

The Powerful Relations

Right if you win, wrong if you lose
Nobody listens when you're singin' the blues
Well something's the matter but nothing gets done
Oh everyone's waiting for a place in the sun

I feel a little lost in all these thoughts and furrowed wonders. Once more, I'm calling out to Supertramp for a little help. This time around, the constructivity and carefree pleasance emerges from listening to wise and "Famous last words", the brilliant last album of their original lineup and career, before the slight solo break and their more recent reunion comeback. Did I mention, this album is a finale with a big bara-boom bang; and it's beautiful? Also, it inspires me a lot. Essentially Supertramp, of course, but then again - that's what I love, need, and demand to be treated with, when I'm in a state of mood and need a bit of sunny happiness. Shine on me, California dreamin'. Love! And, also, some poetry therefrom; which was commenced this morning at the Uni, while having lunch with a friend. So, I owe her some thanks here! :) She got a sneak peek and her enthusiasm triggered my will to continue. Unfortunately, we had "The Odyssey" to deal with, first and foremost. Oh, the concentration. Sister lucid mindset, where art thou, where hideth thou from me? I've got issues; serious, disturbing lead-to-distraction issues. Seeing that I was so totally out of focus today, I rather ended up talking about "Hercules" and Wolfgang Petersen during our Homer-related class of course discussions, instead of assisting my friends in their...relatively more serious debate on whether Odysseus' fate was self-inflicted. Don't even ask how I got onto those topics. Something to do with "Poseidon" and Brad Pitt. And that's near the end of that story. Anyway: my teacher was getting slightly unamused. Well, technically, he was trying to prevent himself from bursting into fits of giggles. (At least, it certainly seemed so. And my friends were infected too; naturally.) Regardless, he made me compencate for lack of relevant answers by questioning me extremely thoroughly about the symbolism of Odysseus' troublesome journey. And the rest. I'm happy to say that I knew what an Aoide was before he did. Although, I'm not convinced I spelled it correctly. I'm not an academic, but I think I manage academia pretty well. For my own standards. I have my own and very personal style, that's for sure, but I'm not completely convinced my teachers approve. Actually, I know they don't. They're academics, they shouldn't. It's against their policy. The latter which I still, continuously and annoyingly enough, refuse to obey or live by.

However, this is not my subject of the moment, I'd much rather talk about poetic drabbles. And my poetry deals with severely different matters. Fortunately. It's related to my distractions and it's about Love. Of all things. Love and power. The power of Love. How the things we say and do affect other people, to pull yet another cliché. Love that. Just finished watching this week's episode of "Heroes"; they do it all the time - rewriting cliché dialogue and plotlines - and it works perfectly! I heart Peter Petrelli, especially when he's angry and wild and fears he'll blow up things. Adorable man. But, back to poetry; absent-mindedness impersonated, that's me; and I wanted to say something about the way we constantly attempt to manipulate each other - for the sake of own intentions and desires - and how we play silly games which we thereafter brand relationship techniques, coupling conflicts, ups and downs. Whatever. How we show no mercy. We dare to turn away and don't look back, and we stop believing in Pure Love. Love in its original form, lasting forever, binding people together for all eternity, where mutual interests are the main concern. And you want the best for your partner, the best for the both of you, because it's love; it's consideration and attention and worry and troubles, yeah, but it all comes down to the very deepest feeling of care for another human being. Which we lack today, I find. We think relationships are bound to grow cold, somehow, or at least start lacking passion along the way; we've misunderstood the foundations on which they should be built in the first place. We're off track when it comes to the basis of falling in love, I believe. It's the common beating of hearts, the exchange of glances, the strength and trust. That's my picture, and we don't share that anymore. We have these ideas, these complex roles to play. If we don't, we just settle with being discontent. Love fails. Pure Love doesn't exist, blah blah blah, and some would probably claim I'm being naïve. Admittedly, I reckon my views create the reasons as to why my relationshps tend to malfunction and never work out easily - usually, they go to Hell - because I crave too much and too little at the same time; because I'm there, but not enough, and I'm loving but I'm not living the traditions; acting against the principles, that's me. I believe in the Power of Pure, True, Pleasant LOVE. Capitol letters all the way. BUT: I crave this...particular sincerity. I don't need attention 24-7, too feel like the most important person in the Universe, nor do I need a Mr. No-Flaws; someone who never makes mistakes; I don't need utter handsomeness and constant presence, constant aid, an all-ears servant who complies my every wish, because I couldn't be that either, nowehere near it, but I do - nevertheless - require the willingness to offer something; to see and be seen, equally. Make demands, but state them, and give something in return. And care. I need a man who cares about me, honestly, deeply, for who I am and will stick by me, like I will stick by him. Faithfully, passionately. I need some fucking passion. To feel that I'm needed, on a certain and very basic level. To need this someone back, to depend on a Love, and we may co-exist in harmony; having our ugly conflicts, but never tire of each other due to commonplace bitterness and itsy bitsy picking. Listen to our hearts and base it on love, quite simply. Do it as lovers. I write this in a hurry, thoughts streaming, I hardly know what I'm trying to say anymore. Some apparent urge to get stuff(edness) off my chest. What I want; I want someone who wants me, passionately, but who doesn't wish to own me, and who doesn't wish for me to own him. Who challenges me, but supports me, and has his own visions, expectations, aspirations, his own life and a bright mind to go with it - and who lets me in on this. Oh, I just want a proper mate. To quote The Doctor. Last resorts, here. But let me elaborate a bit before I round off; I do think that when I find this someone, I won't have to explain anything. He'll know. That's how I believe in Love, I believe that when True Love finds you, both parties will know. Instantly. We'll know Love when it comes knocking. With absolute, outmost and passionate conviction. Soulmates, best mates, lovebirds, however you name it. But it's a belief. Keeps me going strong. And here's the poem, everyone:

"Subtle disputant" - for my dearest fiend
By Scaramouche, the Po(t)et, struggling in love - and with my every lover. But not just in a negative sense, this, I feel energy running through the system as well. Of a particular kind. This is all about how I get a load of my shoulders and breath freely again. No personal references involving aggression intended, though. Just...a manner of displaying thoughts.

You sit upon your throne, sublime,
the fairest wish must be your own
To wield from distanced certainty
and shun the looks of evidence
To revel in the betterness of doubt
and never grant the benefit of choice
Where do you draw the parallels
Your words do not demand a firm reply
but sweet consent to any statement;
resounding indisputable approval overall
hard to tell, most lovable a sinner
lead without the necessary trust
and follow with a never-blinking glaze
of hear no evil/see no goodness
Your given authenticity beheld
To sombre carelessness alone, you owe
allegiance and a thousand kisses
For protection with an abstract pistol
and you may soon become a reclused son
of laws you make and only you obey
then steadfast tread to your seclusion,
lover, each man for himself,
When you take hostages within captivity
of solemn silence, pull your defences down;
the purpose of another matters none
When do you draw the final line?
You sit upon your heavy chair, divine,
the final quest must be your own
Your discipline is fixed, apparent,
and you solicit candid recognition
You seek, perchance, but do not give,
my darling, you observe no fists of storm
But run indoors, you move along; away
All that is wrong, and you betrayed
what recapitulation will be offered -
behind the different say, the other skin
The truthfulness does not become of truth
and as I lay my last address to quiet rest
you'll bow and gain applause from someone new

Siden sist

I det Storartede Utland, altså Storbritannia, vises nu den nye traileren for Sesong 4 av "Doctor Who" på kino; no less; det vil si at hvis man løser billett til "Cloverfield" og "Juno", som man jo har lyst å se i utgangspunktet, får man to minutter med Catherine Tate, David Tennant & co. på kjøpet! På storskjerm! Med entusiastiske publikummere rundt seg! Som sagt, skulle gjerne flyttet over dammen - og blitt der en stund - både titt og ofte. Her hjemme, i min snødekte Bergenstilværelse, må jeg nøye meg med youtube og mobilkamera-filmet piratkopi. Det holder, men bare såvidt. Uansett; det viktigste av alt, med denne traileren altså, er den lille forskjellen fra forrige internett-promo; den ørlille detaljen som fikk hjertet mitt til å hoppe over to slag og venstre musetast til å gjøre spasme-utslag da jeg fortvilet spolte tilbake og trykket pause og nesten ikke kunne tro mine øyne, så jeg bare måtte se det om igjen. Dette lille glimtet av en høyst overraskende, sedvanlig nydelig og akk så gjenkjennelig gammel venninne som dukker opp helt mot slutten. Nå offisielt tilbake i det gode selskap; og jeg fikk nesten tårer i øynene over å se henne der, sammen med Donna og Martha og gigantiske, moderiske veps - fordi jeg har ventet så lenge på dette, og nå endelig får konkrete filmatiske bevis. Mine damer og herrer, det er på an igjen, det er klart for en ny runde i Universets gigantiske manesje, og Billie Piper er med!!! Hjertelig tilstede! Dessuten: masse eksplosjoner, action, menn i uniform, kvinner i uniform (les: UNIT er innblandet, jeg er lykkelig), løping gjennom trange bakgater, kan ikke unngås, og rundtur i TARDIS'en, sett ovenfra. Tårer i regnet (det driver og hjemsøker meg for tiden), klining, kjente britiske skuespillerfjes i små roller, holde hender, trøste ensom Time Lord og melodramatiske ansiktsuttrykk; ála de nedenforstående. Verden går ikke under sålenge Doctor'n er tilgjengelig for å redde dagen. Med venner. Jeg gleder meg!!

LITT OVER TO MÅNEDER IGJEN - AND COUNTING!

[Image: selv-laget liten Series 4-banner med David og Billie, fra den offisielle traileren, med offisielle promobilder; er den ikke fin; og nå er det bare å begynne å glede seg! :) Takk til fans-kolleger som legger ut ting på nettet og gjøre livet mitt gladere. All rights served, ikke stjel fine tingene til Scara.]

Flere, viktige fandom-relaterte nyheter:

Denise Richards har blitt kåret til tidenes verste Bond-dame, og Ursula Anders nok en gang til den aller beste. Jeg er hjertens uenig, jeg synes Denise gjorde en mer enn hederlig innsats og Ursula er, likeledes, altfor oppskrytt - selv om hun har tidenes tøffeste bikini. Hva angår denne listen mer generelt sett, er jeg glad for i det minste å ha Famke Janssen inne i det gode selskap (hun óg, hehe) blant de ypperste og mest avholdte. Heia Xenia Onatop! Min ubestridte Bonddame-favoritt og hovedrolleinnehaver i min personlige favoritt-Bondfilm "GoldenEye". Som kjent. En naturlig konsekvens, der. En annen strålende Bonddame, etter min mening; nemlig Carey Lowell; gikk det vesentlig dårligere med - hun havnet blant de mindre ærefulle 10-på-bunn. Synd og skam. Eller ble jeg derimot ganske positivt overrasket; Eva Green, Michelle Yeoh, Jill St. John og Barbara Bach (!) var alle inne på topp 10-listen, uventet nok, og disse utgjør da også et par av mine yndlinger. Famke kom på sjette plass, heder og ære til henne, etter de obligatoriske tre (Ursula, Honor, Diana) - men jeg undres hvor Daniela Bianchi ble av? Og Halle Berry? Nei, får ikke ta slike kåringer altfor høytidelig. Skjønner meg ikke på smaken til folk som stemmer; og når kåringene gjengis i alle de største nettavisene, inklusive de norske, må man jo nesten ta dem litt høytidelig, ergo har disse ubestemmelige folkenes smak noe å si - faktisk. Og jeg rynker brynene over hva man kan få seg til å stemme frem. Hverken Gerry eller David eller Hugh gikk tross alt av meg seieren i Most Attractive Man-kåringen jeg nevnte tidligere i år; til slutt var det ingen ringere enn Sean Bean som utkonkurrerte dem alle og ble den mest sexy mannen i 2007, hvilket jeg ikke kan stille meg helt uenig til; stemte jo også på fyren; men jeg vil da påstå at han ikke på langt nær kan sies å være like attraktiv som de andre tre; som jeg stemte desto mer på; ergo er det temmelig blodig ubegahelig ubegripelig urettferdig hele opplegget. Det må man kunne konkludere med. Og jeg lurer på hvorfor man plutselig begynte å stemme som besatt på Sean, da han i utgangspunktet lå langt nede på listen og David ledet suverent? Nuvel. Får vente på Series 4-premieren, da endrer nok den allmenne opinionen seg betraktelig. Og jeg kommer nå alltid til å stemme på Doctorene og Skottene mine, jeg. Scaras store verdensproblemer; merkelige avstemninger og utålmodig venting på en TV-serie. Irritasjon over lite anerkjennelse av David Tennants geniale rolletolkninger. Krig og sult og nød og amerikanske valg (Obama for president! NOW!) blir små i sammenligning. Lissom.

Mer: var på teater i går og så det absolutt briljante stykket "Sjalusi" med én genialt god og to litt mindre gode skuespillere i hovedrollene - men selv disse holdt seg langt over gjennomsnittet på kvalitetsskalaen, takket være manuset og en henrivende scenografi. Kanskje den beste jeg har sett på teater, noensinne. Det var rett og slett lekkert. Dialogdrama med "Blade Runner"-kulisser og interiørdesigner-tematikk; inklusive barskap gjemt i bokhyllen og kaffemaskiner i krom og nydelige fargesammensetninger - hva mer kan man be om? Tankevekkende historie om kvinnelist og utroskap, om kjærlighetens luner og ondskapen vi kan hengi oss til i våre svakere - desto mer menneskelige - øyeblikk. Kloke ord på løpende bånd; et oppkomme av vidsom og sanne virkelighetsbetraktninger. Slikt man føler man kan relatere til i rimelig pinefull grad; det gjør godt å bivåne, fordi det er velspilt og klokt, men det river i hjertet. Om tre særdeles forskjellige kvinner og tre uhyggelig liknende skjebner. Samme mann; han bedrar dem alle, og får dem - indirekte - til å plage vettet av hverandre. Per faks. De sender trusselbrev og setter i stand konfrontasjoner, pinlige avsløringer og ubehagelige situasjoner slik bare utspekulerte kvinner kan. Den Nationale Scene, som jeg ellers ikke har så innmari mye til overs for (litt for mye skoleteater-preg og dårlige iscenesettelser) viste her en ny side av seg selv. Som jeg kan like meget godt. Bjarte Hjelmeland, vår nye teatersjef, gjør åpenbart en strålende jobb allerede. Respekt! Kjekt å gå på teater igjen, også, helt impulsivt og bare fordi det var akkurat dét man hadde lyst til på en lørdagskveld. Gikk ut etterpå og diskuterte stykket og drakk kaffe på Hector's. Noen som sa at studentlivet i Bergen ikke var givende? I allefall har vi mer enn nok å benytte oss av! Som - i tillegg - kan få tankene vekk fra de store verdensproblemene. Jeg prøver iherdig. For jeg har ikke lyst å måtte engasjere meg i krig, sult, nød og amerikanske presidentvalg. Jeg har lyst å drikke kaffe, se på "Doctor Who", lese Beckett, vandre i regnet og være en uklanderlig deltager i Universets betydelige spill. Betydelig; fordi det har betydning for meg. Man må kunne være så "egoistisk", man må unne seg det selektive engasjementets gleder, hvis ikke blir livet utrolig kjipt og meningsløst. Man vil måtte slite med bekymringer uansett, ivaretagelse av egen fornuft og lykke handler kun om hva man velger å sentrere dem rundt. Det er min ærlige mening. Og den fremkaller poster som denne.

Mot nye høyder (for metadiktning)

Soundtrack: Supertramp - "Fool's Overture". IGJEN. Gjett hvem som har fått dillaaaaa. Genialeste bandet, nest etter Queen og Roxy; me hearts wholeheartedly. Jeg er et skivende menneske. Som kjent. En meget uutgrunnelig po(t)et med behov for nedtegnelse av varierende tankespinnerier. Og dét innebærer ikke bare skribling på mer naturlige (les: beleilige) steder som bloggen og skriveboksider og servietter og baksiden av kvitteringer fra Cubus, men også i allerede overfylte marger og lærebøker og...i bøker generelt. Hvorfor legger man inn tolv blanke sider bakerst i Samuel Beckett-skuespillene hvis det ikke er meningen at de skal tas i bruk? Eller, fylles med merkverdige innspill man kom på der og da, og i nuet, og neppe kommer til å få nttte av senere. Likevel. Jeg nyttiggjør meg simpelthen den ledigstilte plassen. Og tar notater der det passer meg, generelt sett. (Det mest ekstreme var vel da jeg satt på forelesning og måtte notere beskjeder på en kaffekopp fra 7-11. Typisk engangsforeteelse. De er forbasket upraktiske å skrive på, til informasjon.) Så, joda, tilfeldige skriblerier er veldig betegnende for meg som vanemenneske og jeg etterlater en god del krusseduller her og der. Alt kan ikke bli like meningsgivende. Nevnte jeg at jeg ble svært glad i å rable ned skjeve trær og blomster og manga-figurer i humaniora-søppel-språkfilosofiboken fra i fjor? Og dessuten, for å snakke om noe helt annet, er jeg veldig glad i meta-tematikk, har lest altfor mye om det i det siste og blitt helt oppslukt; deriblant innen dramastudier som inkluderer inngående analyse av Vladimir og Estragon i "Waiting for Godot" og man kan jo bli litt hektet av mindre. Videre, om man slår sammen disse to faktorene, blir det gjerne til et lite hverdagsfilosofisk dikt. Prosaavhandling. Whatever you say, Master. Dagens utvalgte og nylig ferdigkomponerte handler om mine etterfølgere, i meget direkte og ordrett forstand, for eksempel de stakkars uskyldige som benytter seg av tilbudet om å kjøpe lærebøkene mine - "pent brukt". Ingen gunstig handel, nødvendigvis. Men de får i det minste gå i mine fotspor. I veldig overført og smått bekymringsfull betydning. Disse kjøperne vet garantert meget mer om meg enn jeg gjør selv, nemlig, etter å ha studert stikkordene mine og alle de små parantesene. Minner meg på at jeg aldri skal selge bøker til psykologistudenter. Jeg vil ikke bli analysert på grunnlag av et stort hjerte og "weee! doctor-ref. + indir. drømmesekv., se her!!" etterfulgt av smilefjes. Hmmm. Men hva skal nå Psyk.-folkene med mine lyrikkoppslagsverk. Tror jeg beholder dem selv, uansett, jeg. Litt for mange bakerst-i-boken-tekster til at salg vil være tilrådelig, der. Og romaner selges ikke - per definisjon. Spesielt ikke Samuel Beckett-skuespill. Nuvel. Nok om det, mer om meg:

"I boken" - om å ta utfyllende notater
Av Scaramouche, po(t)eten og studenten. Påbegynt for én og en halv evighet siden, fullført i kveld, sedvanlig habitt blitt. Smått tilegnet tidl. lærer(e) som etterlot kråketær i fortellingene mine som jeg måtte tyde og som for alt de vet kunne gitt meg varige mén. Hjalp meg nok litt på vei, også, skal innrømmes. Det blir en slags omvendt rekkefølge av samme hendelsesforløp. Å lage et kart med stier du har gått, som andre deretter reviderer og merker opp også må du gå alle turene på nytt. Jeg er kanskje ikke verdens største turmenneske. Men jeg har måttet tilpasse meg, drastisk, etter å ha vokst opp i en familie som beskjeftiger seg med digital kartanalyse for å tjene til livets opphold og elsker fjellheimen over alt på denne jord. Så endte jeg likesågodt opp som medarbeider i familiemedriften, art director intet mindre, samt at jeg ble fjellfanatiker jeg óg. Ubemerket manipulering, anyone?

mine egne kommentarer blir som fotspor,
merker, etterlatenskaper i en varig støpning
som å si at "her var jeg" til alle ukjente
gi fra seg, bitvis, emnene som man tok opp
og utlevere kjennetegn, en tråkket sti
der løper langt og lenge, bakenfor meg

varder inn i sommernatten, lyser opp,
og utgjør utborderte mantra sådd omkring
de ordene som faller mektig til mitt bryst
iform av tillegg til de skrevne; doble inntrykk
et dobbelt opp av alt som gjør meg godt i livet,
mens jeg kun haster videre til neste side

kanskje ikke alltid seriøst som passende;
var reaksjonen satt i forbund med leksjonen
en faren tanke om hva enn du ville ønsket deg
i lesningen, men ei umiddelbart oppmerksomt,
påkaller en sterk kontrast du griper an til slutt
og setter opp mot lunefulle hypoteser

slik det bastante argument du kan kreere
fremkommer, så snart, av mine fundament
jeg kunne vært de ytringer du ikke formulerte
den forestilling som du aldri var deg helt bevisst
i mine mange kommentatorøyeblikk, igjennom
vinduer ensidig pansret med vurderingsglass

dengang jeg var stillfaren og myndig kritiker
med blikkfangsrike kjennemerker overstrødd
i gult og rosa; tusjet ned og skriblet opp
slik vil du finne bøkene og utforske hver stavelse
med overfølsomhet for all den ære jeg rettmessig
ikke vil bli gitt, men hvori mine stitråkk flettes inn

og du kan følge mine ruter, mene meget,
streke over, plotte ned et rent og ubesudlet blad
som blir ditt eget kart, men vit at jeg kom først
og min erfaring lå til grunn for din befaring
var lite nytt å spore der, min venn, når tidens tann
er øyne som har skummet sidetall i resent fortid

Vy från ett luftgitarslott

[Image: Joachim Berg fotografert av BT's utsendte, som stod to meter unna meg, og som har skrevet en glitrende, lovprisende anmeldelse det anbefales for alle å lese HER, da den muligens er vesentlig mer objektiv og konsis en den nedenforstående. All rights served og tusen takk for lånet.]

Och du är som jag när du dansar
Har aldrig träffat nån som du
Du är som jag när vi dansar
Musik non stop till slut!

I Bergen har vi noe som heter "Lysfesten" og som finner sted hver eneste første desember og består i masse lys, hovedsaklig, fra et enormt fakkeltog og lamper og bål og fyrverkeri, og poenget er at vi skal feire adventstiden og tenningen av det gedigne treet midt uti Smålungeren. Nok om det. Poenget er at vi bergensere muligens bør vurdere å si fra oss opphavsretten til dette navnet, da en liten gruppe mennesker plutselig synes å ha gjort seg vesentlig mer fortjent til den. Vi bør i det minste gi opp alle ambisjoner om å være enerådende når det gjelder festligheter med glimrende lysshow, for nevnte gruppe har nå utkonkurrert oss til de grader med det som må være tidenes mest spektakulære lyskasteroppvisning. Innendørs, vel og merke. Så, kanskje jeg skal kalle den "Lysfesten versjon II". Jeg snakker selvfølgelig om KENTs nye turné og konserten i Grieghallen i går kveld, klokken 2045 og utover, hvor jeg var meget entusiastisk hysterisk gledesstrålende tilstede og det var absolutt magisk fantastisk absurd vanvittig bra, derav den noe usammenhengende skrivestilen og den fullstendig malplasserte innledningen. Selv om julen, i min verden, varer minst til påske. I allefall minnene om den. Gleden over julefeiringen tar aldri slutt. Og der kan man faktisk trekke en liten parallell til godeste KENT, for gleden over å være fan av dem vil heller ikke være over med det første. Ikke for min del. Gårsdagens konsertbegivenhet var simpelthen en bekreftelse, en endelig stadfestelse, av alt jeg liker ved dem og hvorfor jeg liker det. Det var perfekt åttitallsrock med et sceneshow som, altså, overgikk det meste annet man har sett siden tidenes morgen. VGs anmelder har tidligere gitt konserten i Oslo, en stund før jul, terningkast 6 og han kalte den et adrenalinkick som grenset mot det helsefarlige. Jeg stod med laserlys i fjeset, mens jeg hoppet som en galning og sang meg både hes og døv, og kunne ikke vært mer enig. Iløpet av 1 time og 45 minutter klarte den lille truppen med svartkledde svensker å få hele publikumsmengden, gamle som unge, til å reise seg og digge. Strengt tatt bør man ikke sitte på rockekonsert, overhodet, men Grieghallen er nå en gang utstyrt med 2000 stoler og disse ble vel tatt i bruk. Savnet litt å kunne stå foran scenen, midt i den gedigne menneskemassen, men det var ganske behagelig å kunne sitte ned iblant og ha god plass rundt seg. Mer behagelig å stå når man befant seg litt lenger oppi høyden, også. Vi hadde vanvittig bra utsyn og full oversikt over alt som foregikk på scenen. Kunne beundre Joachim Berg fra alle mulige vinkler, studere ham inngående. Ble derimot en smule distrahert av alle de nevnte lyskasterne, så jeg visste ikke helt hvor jeg skulle feste blikket. Imponerende nok hadde man da klart å manøvrere inn i dette relativt begrensede konsertlokalet (for seanser av denne typen; kanskje ikke maks ideelt) et virvar av laserlys og en enorm storskjerm med kontinuerlig skiftende grafikk som utgjorde "bakgrunnsbildet" for konserten. Utrolig nydelig. Scener fra videoene ble mikset sammen med corny dataanimasjon ála coveret til "Du och jag döden", og i likhet med det meste annet dette bandet produserer, var det merksnodig uforklarlig übervakkert. Showet åpnet med en stigende sol som langsomt ble sterkere og sterkere mens Jocke sang som verden som imploderer, og avsluttet med "Mannen i den vita hatten", vi ska alla en gång dö, og samme solen som umerkelig sank ned bak scenekanten. Om igjen og om igjen sang vi dette ene linjen på refrenget, hele salen unisont, og Jocke trengte ikke gjøre annet enn å veive med armen og la den stakkars gitaristen spille seg tullete på tre akkorder. Da vi kom ut etterpå, stod samtlige andre publikummere og nynnet "ja, vi skal alle en gang døøø" og det var i grunn ganske komisk. Før den tid hadde de derimot dratt en mengde hits fra sin imponerende albumkatalog (vi var enige om at å velge ut sanger måtte ha vært et gedigent luksusproblem), deriblant flere av mine personlige favoritter: "Musik non stop", "Columbus", "Palace & Main" og - hvilket fikk meg til å nesten engasjere meg ut av mitt gode skinn (les: hvine og vræle og klappe som en galning) - den underbara "Socker", som er en av mine absolutte yndlingssanger gjennom historien. Fornøyd med tilbudet, med andre ord. Tonen for konserten var hardrocket, uten tvil, og en del av de gamle slagerne var gjort såpass mye mer heavy - for anledningen - at de nesten ble ugjekjennelige. Blant annet "Dom andra", i en knallrå og fartsfylt versjon, som fikk min medsammensvorne Grete til å få litt hetta. Jeg stiller meg ikke uenig. Rockestilen er flott, men "Dom andra" i 90 km/t med dunderbass og plystring på helium er kanskje ikke helt passende. Ellers var det meste utmerket, og da de serverte en medley av "Musik non stop", "Kärleken väntar" og "Ingenting" tok det fullstendig av. De roligere gitarnumrene uteble, tross i at Jocke av og til dro frem kassegitaren og forsøkte seg på litt melankoli. Han slang det fra seg igjen, nesten umiddelbart, til fordel for mer headbange-vennlige partier. Og ingen syntes å ha noe imot dét. De sørgmodige undetonene får man store doser av gjennom tekstlinjene likevel. Jeg ble mest imponert over den aldri svinnende trøkken på band og vokalist; de ga 100% hele tiden og misset aldri. Stemningen var, totalt sett, upåklagelig - og kvaliteten på konserten likeså. Minneverdig til tusen; om man ikke skulle digge Kent like intenst som undertegnede, så bare for selve opplevelsen. Vimsende laserblomster oppetter veggene og en "rød dusj" over keyboardisten. Det var proft og gjennomført til fingerspissene og det vistes tydelig da guttene måtte komme inn igjen for tredje gang og dra et aller siste ekstranummer ("...og vi ska alle en gang døøøøøøø...."). KENT spiller med alt det engasjement det er fysisk mulig å oppdrive, hvilket naturlig nok smitter over på fansen, og frontfigur/trolldomskunstner Jocke lever seg såpass inn i sangene at man nesten kan lure på om han har godt av det. Denne stillfarne poeten som ellers virker så tilbaketrukket og nesten arrogant sky; han tar ut alt han har av energi og krefter på scenen. En overmåte fysisk kompensasjon, og en voldsom maktdemonstrasjon. Heldigvis. Og kanskje litt typisk? Mannen er beundringsverdig genial, og synger med følelsesregisteret utenpå huden. Jeg er nesten litt glad for at han ikke satte seg ned med gitaren alene og begynte med ballader, for da hadde jeg antageligvis begynt å fossgråte. (Som på Queen-konserten i Hamburg, da Brian & Roger nsisterte på å minnes Freddie. Huff og gru.) Men ingen tårer i går kveld, bare skjær lykksalighet. Etter ansiktsuttrykkene på resten av forsamlingen å dømme, var den reaksjonen betegnende for de fleste. Det var - i bunn og grunn - en helt og absolutt fabelaktig rockekonsert fra et like fabelaktig band som jeg vil elske til jeg dør, og enda mer etter dette. Slik kan konserter være, på sitt beste, og KENT er best uansett. Åpenbart.

Visioner i mitt huvud när du ler
Jag har hittat nånting vackert,
vännen, ser du vad jag ser?

Dette spilte de, i sin helhet: (med tack till dom hemsk behjälpliga människorna i forumet på Kent.nu för fullständiga spellisten! Mine favoritter markert med *.)

Vy från ett luftslott
Sundance Kid
Socker *
Revolt III
Palace & Main *
Berlin *
Columbus *
LSD, Någon? *
Romeo återvänder ensam
Generation Ex
Den döda vinkeln
Musik Non Stop *
Kärleken Väntar *
Ingenting *
Om du var här/Dom Andra
---
Kevlarsjäl
Vinternoll2
747
----
Mannen i den vita hatten *

Return of The Clown - and his chicks ...and some Doctor, as always

[The ONLY picture from the entire press conference where you could see some smiling faces. Impressive. Had to post, of course. Left to right: obvious french bad guy (Mathieu Amalric), helpful girl with potential kick ass abilities (Olga Kurylenko), blonde dude with characteristic pose (Daniel Craig) and mysterius agent who's dyed her hair recently (Gemma Arterton). Credit: comingsoon.net, thanks a lot!]

Couple of intriguing revelations on a Saturday morning: The official title of the new and very much upcoming Bond-film (I can't wait!!) is "Quantum of Solace". Lovely title! Absolutely love it! Will make a grand title for the new Bond song as well. Exceptionally difficult to interpret and remember, but surely sounds poetic. The film had its first official press conference the other day, and there realeased its first promotional pic's. (And before you could give it a second thought, right away came the many fake promo posters. Have a favourite already, in which Craig strikes a scary resemblance to Steve McQueen.) First look at the Bond girls, for one thing, and Craig the Clown's new suit. Which was sexy as hell. The dress code was all black and they all looked very uncomfortable with the situation. Trying hard not to view that as a bad sign, and rather sympathizing with the poor actors who had to face the immense press coverage and camera flashes and tensed situation as best as they could; trying to give the best first impression possible; and appear calm, cool and absolutely carefree at the same time. I would clench my teeth and seem tensed for much less. Their appearances weren't exactly inspiring, but - seriously - with all the rumours and criticism and fandom harassment, the meanness of many old-school Bond fanatics who think Craig is useless no matter what he does and always expect the worst, ehem, and I should add some self-reproach here, who could blame them? Gemma Arterton and Olga Kurylenko are both very pretty, however - that was plain to see - I just hope they add some smartness to their characters too, like Eva Green did. Man, these two have shoes to fill. Still hoping that Eva would do a small cameo appearance, but doubt that will ever happen. There was no chemistry whatsoever on the photoshoot, or so it seems, but I do credit the press and pressure, and them alone, for that achievement. Or blame them, maybe. The girls were dressed thoroughly casual, which was quite inappropriate in a way, since Daniel Craig himself was styled to look every inch his Bond. Demure and ultrastylish, of course, and it didn't match at all even though the colour scheme idea was fabulous. Or, might be they didn't put so much effort into this after all. The entire group looked very serious, even grave, except for one shot were the girls attempt a tiny smile. I suspect the story of the film isn't too hilarious either, the cast is supposed to deal with emotional challenges and Bond's grief over lost love Vesper. Not too funny, but hopefully they'll add some fancy gadgets, lines and action sequences to lighten up the tone a bit. And, no matter; as long as it's well-made, and essentially BOND, I honestly don't mind some genuin feelings and sorrow. Director Marc Forster looked particularly gloomy at the press conference, though, no idea why. I know he's been working with Heath Ledger before, they did "Monsters Ball" together, maybe that has something to do with it? I think all of Hollywood is somewhat shaken by his death. But, if lacking in smiles and glee, we at least got a proper introduction to the new film and an official initiation of the hype process. Start of a long round of waiting. May they succeed once more. For, I must admit; all in all, the information we've got so far, the plot and details, it all does sound...quite wonderful. Can't believe I'm saying that, but indeed I am. For some reason I am extremely excited and eager and positive with regard to this film. Truth be told. I really really look forward to it, I swear I do - and that suprises me, considering my amount of scepticism towards its predecessor "Casino Royale". Still, the latter gave me chills and made me happy, and seeing that the new one is supposed to be the second feature in a two-parter, simply continuing the theme and tone of the other, I can't have that much to fear - and can't be let down too heavily, either, can I? November, premiere time, the Big Day, I anticipate thee with anxious joy.
**
Also, a slight note to add; that I am increasingly excited - as the fandoms intertwine! Colin Salmon, regularly seen as hunky sidekick for James (Bond, that is) - playing fellow agent Charles Robinson during the Pierce Y Brosnan era - will star in the new series of Doctor Who!!WEEEEE!!!! And as breaking news for this series is being revealed continuously, my excitement never gets to rest. Confirmed details thus far include a very promising list of co-stars, guest stars and guest writers. Steven Moffat: WHEY-WHOOO! Predictions, with or without the official trailer taken into account: Giant wasps, meeting Rose, snogging Donna, visiting Rome, playing dead, taking on the Masters of Evil (may that involve Davros, the Master, the Rani, whoever, I cheer for all and all together), return of Rose, dark end streets, loads of running, "come with me!", snogging Martha (or not, let's hope), saving worlds, mentioning Gallifrey, sobbing over Gallifrey, sobbing in general, laughing a lot, inappropriate undertones, sublots and/or direct references to things Steven Moffat should know that children do not understand and their parents understand too well, more fancy costumes and - did I mention - Rose comes back? Got that? Billie Piper, leather jacket, big baraboom, save the day? I am increasingly enthusiastic. Agitated. Sceptical. Over-eager. You name it. Takes Bond and a Doctor to evoke all my most overpowering feelings at the same time. Oh, the love!

Evading reason(ing) On the lyrical I

Well, I just don't know the reason,
I don't know what to say,
it just seems a normal day,
and, I've got to live my own life,
I just can't spare the time,
But, you've got strange things on your mind

Sometimes, when I'm not distracted, I get these real ideas. Not necessarily great, as such, but regardless, I can't let (them) go. So, I keep contemplating them. I keep constructing material therefrom, based thereupon, I can't forget and it's buggering me. Cos I can't seem to catch the perfect, pinpointed view on the specific case, I can't find the form, but I work on relentlessly until I find something that is close enough to be accepted. Or be useful, anyhow. Somehow. In whatever shape I manage to come up with, intelligible in meaning or not.

This was one such occasion.

Last week, or I don't remember exactly when it all started, these four lines appeared in my mind whilst writing instant messages on msn - of all things. I don't think when I write, I compose with a strain. But I write from my heart and it's there you reside. Final stop, end of story. I sent it off to a friend of mine and I'm not sure that he replied, can't recall any exact words, I doubt he even noticed the full message, but I still copied and saved the words. For later. And suddenly, this week, must have been the day before yesterday, the next chapter dawned on me. No cause, just effect. Bang. I won't talk if not heard, for I strive to find meaning. As of most times I'm drifting, and yet sometimes I'll do...And I realized I had to make something out of this shit, only problem was I didn't know what. So I started changing the words. And albeit it wasn't very sophisticated or advanced, any of it, the lines soon turned into the foundation for a poem. A meta-poem, no less. I then discovered where my inspiration must come from, in the first place, for this monday we were reading Alice Walker in class and she's written this absolutely fabulous piece called "How poems are made/A discredited view"; and yeah, there's a reason why I link to that particular site; which is one of my personal überfavourites, if such exist within the poetic category. Consequently, my thoughts started eloping. I guess. And I tried my hand at something relatively similar, dealing with the poetic voice, not just the utterings we contribute. I find learning about poetry is easier when one has some direct experience with poetry itself, something specific to relate to. Suppose that's why our lecturer asked, at this very lecture, whether there were people present who write poems themselves, in their spare time. I believe two hands were raised, or something fairly like that, one obviously belonging to myself. But it's a good advice for anyone, to try their hand at writing poetry and thereby perhaps understanding the poetic code. Otherwise interpreting poems will prove extremely complicated. Suppose that is also why many people do find it complicated to interpret in the first place. It's my technique, anyway, but I can't provide a guide as to how to do it. Just got to try, that's all, and there's no guarantee you won't fail. I often do. That's what separates poetry from the other genres, presumably; the ridiculously high percentage of chance that you might actually never get it. A poem has a life of its own and it's not for anyone to conquer. Or fully understand. We are blessed with the opportunity to create, utilizie and yield. Finito. And sometimes, the articles accessible for these purposes turn a bit vicious and run away from us. They escape us; in essence, tone or message. Such are the words. They're magical. They're alive. And Alice Walker at least managed to put that into writing. Interpretation is, again, a whole different matter. What I, on my hand, is attempting to explain is the subjective view on life and the position of the infamous, lyrical I and how they all come together in the mess we call poesy and its relevant techniques. All the while, I admit, trying to interpret Walker. That's how this originated and eventually came into being. Very long, very abstract, cannot be explained; nor is that the intention or the intended purpose. Not with any poem. They're here for our common pleasure. Simply. We are supposed to ride the wave of emotions they provoke, enjoy the mixed appreciation they invoke. Whether they're cruel in intention or meaning or not whatsoever. We are not to look for the basic, deepest, concrete MEANING. Never. Hate that expression, even. Basic real meaning, to write down in a concise three sentences, was constructed sometime by insanely bored professors, longing for the lecture to end. Poems never mean, they exist. And their greatest advantage is that they give readers, writers, and lecturers, the most absolute and unlimited freedom there is. To make them be whatever you want them to be and hold whatever meaning you wish; and that's what they'll mean to you. The aftermath. You ought to read poetry for the breathtaking aftermath and your own reaction. How you can lay yourself on their beds and sleep within their visionary dreams. Such is my reply. And this:

"Poet's Voice"
By Scaramouche, the Po(t)et, and Eternal Lover of Poetry. Proud to call herself parttaker in the maintenance of the genre. Loved that visionary dreams-stuff, by the way.

I don't think when I write
I compose with a strain
yet I speak from my heart
on what therein resides

I don't talk when I listen
I strive to find meaning
and sometimes I do
but more often I'm drifting

The Poems are places
where I find the matters
I once sought to forward
or rendered dismissed

The Poems are mine
a sanctuary to crave
Which I rarely pay visit
but still often leave

I remit the pains
and stock in this storage
poetic transfusions
for winnowing grace

I spot only this
advantageous purpose
that writings be limitless
never may end

My deflected intentions
kept safe with the metre
Regardless of anguish
the retelling continues

My overflowed feelings
superfluous needs
erratic, the senses,
behold I no more

Will you recognise me
when you skim through the ages
whilst you seek all forlorn
whom I strongly resemble

Will you complement me
if receiving my scripture
Will you open the doors
That I closed on myself

Say I entered a room
to be caught in a sentence
left no space for discussions
nor the option to mourn

Said I wondered too far
as I walked in the shadows
I see lyrical mixtures
But what else, I am blind

In my voice, jointly held,
whether processing falsehood
I can alter my view
as I circle the truth

I do write, and I think
it's a phrase I compose
of the paradox throb
taking sides with my heart

And, more on the by-way. The quotation at the very beginning was from "Just a normal day" by Supertramp. FYI. Snatched from the inlay of "Crisis? What Crisis?", and probably some of my favourite lines from a song ever - as written by the human hand. (There I go again; humans! Gotta love the humans!) Consequently, the album where it features was given the honour of being soundtrack to this post. Along with "Breakfast in America". Guess who ordered more nice music right away. Major thanks to the SuperMen! ;) Post composed, late in the evenings from 23.1-25.1. Started off eating rumcakes and finished with a soup. Getting better at nutrition by the hour. Happy friday everyone.