Et solfylt stykke dagsarbeid

...og litt lokalkunnskap. Det vil si, meget lokale impulser, på én innskutt sommerdag mot slutten av fellesferien, som man tilbragte tilbake i hjembyen (altså Bergen) - mens man tok for seg av alt den har å by på av bedagelige sommeropplevelser, hyggelige kulturbegivenheter, deilig solskinn, og muligheter for å observere morsomme mennesker gjøre uforutsette ting. Med påfølgende refleksjoner, i kortfattet oppsummerende forstand. Inspirert av en lærer jeg hadde, for langt, lenge og tilsynelatende evigheter siden; som instruerte meg om aldri å slutte å skrive -aldri gi opp - men produsere skriftstykker, uopphørlig og til stadighet, selv om det eneste jeg kunne host opp av tematikk for dem, var dagligdagse triviliateter. Ganske enkelt fordi det dagligdagse aldri kan bli trivielt. Fordi skriverier aldri kan bli meningsløse. Og fordi hver dag bør kunne inneholde noe verdt å skrive hjem om. Det er en god porsjon livsmoral i de utsagnene, synes jeg. Oppbyggelig og nyttig sådan. Man bør aldri gi opp trangen hverken til å utfylle tiden eller skildre den i oppmerksomme ordelag. Går det an å hevde at ingenting er grunnleggende uviktig, her i livet? Jeg tror alle former for tilegnet signifikans hviler på oss selv, på vår egen selvbestemmelsesrett, da det meste kun er så uvurderlig som vi evner å betegne det. Vi trekker i trådene, ingen kan klippe dem av for oss. Vi sliter dem ut, for egen hjelp, og må lære oss å knyte dem sammen igjen når det trengs. Selv spinner jeg små nett av synsinntrykk og følelsesmessige responser, som jeg dernest ynder skrible ned i svart på hvitt - dog noe digitalisert, her, i sin endelige utgave.

Soundtrack: The Jesus and Mary Chain - "Honey's dead". Det blir tidligere mørkt om kveldene. Det er det første som slår meg, alltid. Når lyset fra vårmånedene synes å tre til side, for å slippe løs forvarslene om høst. Et kaldt drag i luften som ikke pleide å være der. Noen visnende blader på bakken, side om side med brunsegler avgått ved sykkelpåkjørselsdøden, kort og brutalt, og på et vesentlig senere stadie i forråtnelsesprosessen. Blomstene forsvinner, eller skiftes ut. Alt tilpasset det sesongbetonte. Fargene på nattehimmelen; vakre, men uvante. Lang tids fraværende, nylig tilbakekommen - rosa skyer å sveve på, over en svarmalt asfalbakke med veiarbeidshull innimellom. Og veiarbeidere som har måttet bite i støvet, eventuelt dekke seg til for det, da de plutselig er ikledd langt flere plagg enn tidligere denne måneden. Bybanebyggingen deres har óg kommet seg et par steg videre, men virker fremdeles kaotisk, og rimelig besværlig å skulle ferdigstille. Langt mindre å kunne se for seg i ferdig stand. Likevel, den har visse bieffekter man må kunne betrakte som festlige, endog elskelige, deriblant den nyoppfunne Bussrute 1, retning Minde; med et stoppested Nymark som er så endelig at det nesten er påfallende. Sjelden kost, dette, i vestlandets überurbane og nokså velutbygde hovedstad: å kjøre på tur med en søt, liten, hvit miniatyrbuss over provisoriske broer og forbi begynnende bygningskonstruksjoner, gjennom passasjer så trange at man nesten blir nervøs, for så å stoppe opp ved fabrikkene, snu hele kjøretøyet, og slippe av passasjerene, i den hensikt å kjøre nøyaktig samme strekning tilbake med nye, lokale beboere som skal inn til sentrum. Gir assosiasjoner til asfaltleggingsarbeider man har vært vitne til, og veivesenets varselbiler som kjører først i køen i den feile kjørebanen, for så å vende om og geleide den motgående trafikken på samme måte. Like fascinerende hver gang. Jeg tror faktisk jeg kommer til å savne ener-bussen når banen står klar til å erstatte den. Men, tross alt er det en stund til slike omstruktureringer kan tre i kraft og bybanen overhodet las bli en realitet, og inntil videre har jeg det moro med å kjøre improvisert hyperlokalbuss frem og tilbake til Minde. Som om ikke det var nok utfarting, har jeg vært på besøk på Slottet idag; den offisielle Kongsgården avdeling Bergen, sånn circa; det vil si naturskjønne og usedvanlig populære Gamlehaugen, et eventyrslott av de helt spesielle - dog uten å bli invitert inn. Måtte nøye meg med benkeplass utenfor hovedinngangen, uten at jeg hadde noen innvendinger mot dét. Benyttet meg dessuten av badeplassen nedenfor, likeså, og det var en herlig fornøyelse, selv om badevannet var en smule nedkjølt. Direkte iskaldt er vel en mer passende betegnelse. Typisk norsk sommer, men vi staute nordboere lar oss da ikke stoppe av slikt. Jeg la på svøm med et stønn. Og heldigvis var det stekende varme i været, for en stakket ettermiddagsstund, som man etterpå kunne sitte og nyte og la seg soltørke i. Ingenting, i allefall bortimot ingenting, slår gleden over å kunne slenge seg ned på et svaberg, med saltvann mot huden og en god bok i hende og nybakte boller lett tilgjengelig (fra Safaributikken, vel og merke, ikke mitt kjøkken; for å ikke komme med noen feilaktige indikasjoner her). Legg til den behørge sommeratmosfæren med andre badgjester spredt omkring, måkeskrik, motorbåter, vannskiutøvere (som var avsindig flinke, hvilket gjorde det desto mer underholdende å se på), solbriller, sjøstjerner, klissvåte hårtjafser ned i nakken - i det hele tatt. Skal ikke mere til, heller, for å gi meg den nødvendige ferie-input'en, som jeg har higet så sårt etter, iløpet av de mange regnværsdagene hittil i sommer, og sette meg i akutt avslapningsmodus. Og det er jo meningen. Det er hva jeg satser på og legger opp til, for tiden. Som en figur fra en Postgirobygget-melodi, eller fra Lars Lillo Stenbergs mest naivistiske, nostalgiske fabuleringer. Veksler mellom populærkulturelt påfyll - bøker, film og musikk; Haruki Murakami, bokstavelig talt på stranden, dyster fiksjon fra Coetzees penn, for å stille bekymringsløsheten i et visst perspektiv - og lettbent omflakking, benkesliting, late pustepause; etterfulgt av kafébesøk, iskrem, vennetreff, flere turer i behagelig tempo; med og uten busskort; nyter lange og gode kvelder med utpreget energigivende bivirkninger. Det handler om å planlegge sin egen hverdag etter et bestemt formål; gjennomgående, kontinuerlig; nemlig lykkelighetens absolutte opprettholdelse. Noe man burde klare å ha et bevisst forhold til, også når færre av døgnets timer står en til rådighet som ferietid, og dagene ikke ene og alene består av frihetstilskrivelse. Menneskene snakker alltid så flott og så meget om ambisjoner, om langsiktig planlegging, men glemmer fort å leve livet fullt ut, underveis, og la seg oppsluke fullstendig av det nuet de faktisk befinner seg i. Og, samtidig, gjøre seg tilgjengelig for verdens mange kilder til stimuli og inspirasjon; alle inntrykk, uttrykk, øyeblikk. Åpne sansene, likesom man gir rom for mer tilfeldige hendelser; av varierende spenningsgrad; som man ikke kunne planlagt, om man aldri så mye ville, men - når alt kommer til alt - gir et like storslagent utbytte. Alle de rare situasjoner man havner i, alle de bisarre individer man treffer på. Gatemusikantene, jeg elsker gatemusikanter, som spiller fletten av samtlige "Kjempesjansen"-deltagere og knapt får betalt for innsatsen. Tyskeren med sitt bærbare flygel, som trakterer Elton John av sine tangenters fulle kraft - midt på Torvallmenningen, når værgudene tillater det. Hyggelig er han også, etter hva jeg har vært så heldig å erfare. Og det aldeles upåklagelige låtvalget er jo et pluss. Stjerner i min bok for en fabelaktig tolkning av "Your song"; spesielt fordi den er såpass ihjelspilt, allerede, men han greide å dra noe bemerkelsesverdig nyskapende utav det hele. Ytterligere, over i en litt annen kategori; jeg lar meg óg imponere av de mange alminnelige hardtarbeidende der ute; iherdige som de er; med sine hverdagslige, pliktmessige, høyst trivielle oppgaver de er pålagt å utføre, selv når solen steker utenfor kontor- eller butikkdørene og allting er stille og det store kundeinnrykket glimter med sitt fravær. Bak kassen, ved disken, ved bordet, langs reolene. Jeg misunner dem ikke, men har stor respekt for deres vedvarende stå-på-vilje. Det er deilig å ha et mer fleksibelt stykke arbeid som man kan ta med seg på ferden, hvorenn man ferdes; og jeg håper at jeg, i mitt fremtidige, (u)etablerte, meget vagt forestilte ordentlig-voksenliv vil (fortsette å) kunne ha en stilling som gir meg slik anledning til å ta pliktene under armen og fare avsted, jobbe der jeg vil og når jeg vil og hvorledes jeg vil. Være utøvende, ikke bare øvet. Føre noe med seg, mer enn simpelthen å utføre; det er målet. Og som et apropos til ambisjonene; som da er viktige å dyrke, selv om de ikke må få overskygge livsnytelsen; vil det alltid være mitt hovedforsett å kunne skape en egen tilværelse, fra grunnen av, mer enn å eksistere i den og ta til seg det forhåndsskapte som man kun får skape om. Basere seg på egne krefter, egne evner; lykkes og feile og skuffe og skaffe, selvsagt, men på bakgrunn av idéene man hentet fra ens eget sinn. Primært bør man jo få utrettet noe, likeså; og gjøre reell karriere, på et eller annet tidspunkt, så man har noe erfaringsmessig, økonomisk, konkret og stabilt å støtte seg til. Fornuften har talt. Og jeg er, og forblir, dens lyttende samtykkende. Men aldri - tenker jeg, for meg selv - ønsker jeg å måtte lene meg på andres ansvarsutforming og oppgavegivning. Jeg kjenner det i marg og ben og hjerte, fra det sekund jeg står opp om morgenen, gjennom lange dager fylt med sommerlige forgodtbefinnende, som nevnt ovenfor, eller pensumlesning, for den saks skyld, praktiske gjøremål, økter av kreativitet på bestilling; knust kunst og hærværk, eller hvordan dét nå var; skriblerier, drodlerier, generell rabling og babling - hvordan der hele tiden, uavbrutt, svirrer en beslutning rundt i mitt legeme; en beslutning som igjen har sitt utspring i et instinktiv og ufravikelig behov; om å være selvstyrt. 100% selvstendig, styreformann i eget livsselskap, bestyrer over ens egen skjebne. Om det så er svømming versus spasertur det står mellom. I sannhet vil jeg aldri kunne klandre noen utenforstående for mine valg - men de er mine, mine egne, fattet av meg for egen maskin; og slik kan jeg også, meget mer og meget bedre, stå inne for dem. Det er en krevende livsstil man legger seg på, når man ønsker å forme tilværelsen utifra de indre, iboende beskjeder; ingen andres; og alltid, til syvende og sist, måtte stole på den egenfattede konklusjoners riktighet. Det hender ofte nok at man tar seg i å tvile på hjernen, og dennes kapasiteter, men det forringer ikke min oppriktige trang til å gi den en sjanse. Å finne ut hva hjernebrasken tåler, samme hvilke utfordringer den skulle måtte bryne seg på. Det er moralen, denne dagen; leve i eget sinn og skinn og kjenne sin plass der. Klare å føle seg hjemme i ens eget skall. Som en annen skilpadde. Hensatt til feriemodus, i hvertfall, og langsomt krabbende fremover - mot utsikter jeg ikke helt har fått klarhet i, ennå, og som stadig vekk går i dekning for meg; slører seg til, gjør voksenlivet desto mer utydelig. Men ett sted må man begynne; som filosofen engang filosoferte. Og i tankespinneriene finner man alltid en slags tendens til tegn, om ikke svar på alle spørsmål, dette ville nok oldtidens filosofmenn også sagt seg enig i. Livsløpet er en omstendelig affære; det er ikke til å komme utenom, ei heller fornekte. Men i dets ferieperioder synes man å kunne få litt mer oversikt - i allefall når det gjelder hvilke figurative joggesko man bør snøre på seg, foran neste etappe.

Om å se trærne fordi de er skog

"Forst og melodi"
Soundtrack: Roxette - "Pearls of Passion", spes. "Call of the Wild", "From one heart tp another", "So far away", og litt behørig Eddie Vedder, om Alaskafareren ved kallenavn Supertramp, spes. "Long Nights". Tilegnet hjemmet og hjemligheten; for deres upåklagelige stemning; påkalt savn, etter lengsel, på et eget felt. Av Scaramouche, Po(t)eten, som igjen har tatt runden innom de dikteriske fronter, nærmere bestemt lagt den daglige fotturen til områder som inspirerer den dikteriske ånd. Intet mindre. Og det var da det slo meg, akkurat da, idet jeg nådde bakketoppen; pesende og støl og med overarbeidede lungene på høygir, etter mosjonsrunden; i det øyeblikk jeg kom opp på platået, høyt over alle de dalstrøkene, og skuet over kanten, vidt utover - og naturen simpelthen foldet seg ut foran øynene på meg. Med et grenseløst, imponerende inntrykk av fritt landskap; uendelig befriende; med øyeblikksvis, perfekt timet solskinn, og spekket med all den bugnende, brusende granskog man kan forestille seg; inntagende, imponerende, og hvilken virkningsfullhet! - ja, det var i denne stund, ved dette utsyn, at jeg innså hvordan man alltid vil kunne verdsette naturens skjønnhet; uansett hvor den er sentrert, eller hvor man befinner seg; og at det alltid må være i menneskenes interesse, likesom at det las forbli vår hensikt, å bevare våre mest naturskjønne områder. Iverta deres uforfalskede preg. Fordi de innehar et gjennomgående snev av friskhet og en opprinnelig nerve vi trenger - til naturens egne kretsløp, såvel som til turgåernes inspirasjon. Og for mitt vedkommende; en ansporing til refleksjon, energigivende tankespinnerier, og lyrisk utfoldelse. Noe jeg ikke er alene om å sette pris på. Helt siden Vergils dager, via Thoreau og andre skogelskere - Whitmans gresstrå, Jack London uti ødemarken, Conrad inni jungelen, diverse oppdagelsesreisende midt i bushen; villfarende europeiske eventyrere, og gudene vet hvor Defoe beveget seg hen - har dikterne søkt mot det naturlige. Det som har fått stå uberørt av foredlernes hender, og dermed forblitt en slags evig kilde til visdom. Næring til sinnet. Ingen andre steder finner man slik ro, og samtidig slik livfullhet. Man lar seg fascinere av det faste, av steiner og jordsmonn og røtter, som lever i samspill med oss, men også vil overleve videre - lenge etter at vi er passé. Skrevet inn i vår egen historie. Mens naturen har sine egne beretninger, sin egen mystikk, og stadig sås der frø som danner grunnlag for ny og ytterligere vekst. I alle dens ettertrykkelige, selvstyrte, mangslungne utviklingsprosesser. Nye impulser kommer til, nesten umerkelig. Liv leves; av egen maskin og på egne premisser. Et nettverk av næringskjeder, systemer, hierarkier. Grobunn - i sin mest overførte betydning. Hvor det mystiske spiller inn? Nettopp i dét at den ikke trenger vår deltagelse; for én gangs skyld er ikke den menneskelige hypereffektiviteten involvert, ei heller vår sans for produktivitet, gunstig bruk av kreftene - nei, vi har ingen reell innvirkning på naturens velbefinnende, det som skapes der. Granskogen fortsetter å eksistere, selv om vi ikke rører den, tross i om vi ikke bidrar. Muligens ville den óg hatt et bedre utgangspunkt hvis vi lot være å blande oss, overhodet, og bare lot den spire i fred. I det minste, om vi unnlot å endre så drastisk på så meget bestående - en vane vi nå synes å ha lagt oss til. Dessverre. Ansvarsfulle i den verst tenkelige retning. For, vi stikker ikke bare kjepper i hjulene for omgivelsene, vi ødelegger også for opplevelsene de har å by på; opplevelser som tidligere var til vår egen gagn, og som kunne tjene både kropp og sjel. Følgelig; vi vandrer ikke lenger ut i naturen for å finne skogens ro, men for å finne trær å hugge. Vi leter ikke etter vakre syn, men dyr å slakte, mat å spise, og åpne plasser vi kan bruke til bebyggelsesutvidelse. Entrepenører, nå, ikke eventyrere. I den hensikt å ta planeten i bruk, utnytte ressursene; forståelig nok; men vi kjenner ikke vår besøkelsestid, eller de nødvendige begrensningstiltak. Men, mest av alt erkjenner vi ikke hva vi mister; alt det som neglisjeres i vår iver til utbygging, utsmykking, utforsking. Som vi selvsagt har behov for, og er i vår fulle rett til å gyve løs på, men ikke skjødesløst. Vi er ikke fullstendig fritatt for alt ansvar, bare fordi den planet vi har tatt i besittelse óg synes å stå til vår fulle disposisjon - dermed være støpt i en tilgjengelighetens, avkastningenes form. Men det er ikke endeløse fruktlagre, alt vi høster fra. De er på ingen måte "uviktige", alle de dyreraser vi utrydder. Og, desto viktigere, og litt mindre politisk orientert, så handler det om prioriteringer. Hva vi ønsker å åpne øynene for. Naturen er ikke der for vår leilighet, vår uregulerte utnyttelse. Vi burde lære å verdsette den, igjen, og - først og fremst - oppleve hva den har å by på. Nyte utsikten. Stå på fjelltoppene og bare glane utover. Hvile mot en trestamme og beskue soloppvarmede dalfører. Lytte til lyder uten volumkontroll. Hente energi fra livfullheten som omslutter en, samtidig som man respekterer de levende organismer nok til å vise hensyn. Fremholde tradisjonene som gamledagers diktere etablerte og som ga dem inspirasjon til å skrive uvurderlige, magiske signaturverk. Det ligger i vår natur å ville kjenne naturen, og kjenner etter på det den gir oss. Dét er en gjensidighet vi aldri må la gå tapt.

som bakkens gjenklang
når jeg spoler over notebrettet
demper lyd av fotsål imot sten
og møter, uvilkårlig
ingen
motstand ifra luft
men følger kun en sitring,
las meg oppholde
i steg, i tone, stemningsmotorikk
jeg ville kjenne rytmen
av en vind
og la den puste meg i nakken
mens kjennemerker bøyes, senkes,
raskt forseres
utsiktene åpner seg
og ligger langflatt, hviler, vidt og vidstrakt
utover
mitt åsyn
i én betrakters stille stund
med blikk å feste
peile inn, plassere, hvorpå
glassklart tomrom
hit, hvor jeg kan være stifinner
for ledighet
idet man etterkommer hver en trang, i hug,
til minnesmerke
øyet blir et apparat
bestyrt av sårbar mekanikk
av spente muskler
tømmes raskt for motstand, fyller meg med kraft
óg i en gjenvunnet balanse
får jeg stevne frem og sette fart
hitover, blanke felter,
lysningen,
å løpe langsmed
berget
nok en gang

Anbefalinger & allmenngyldiggjøring

Dette, mine damer og herrer, er mitt 500. blogginnlegg. Skrevet inneværende aften, i dette nu, på denne blogg, den herrskapeligens dag tyvende juli totusenogåtte - til toner av stillhet og durende kjøleskap. Og med diverse, strålende kulturopplevelser friskt i minnet - meget verdig en redegjørelse, likesom en økt av refleksjon. Med andre ord: det påfølgende vil bli en høyst representativ skildring, for dette skrivested, av en høyst representativ dag, i den skrivendes tilværelse. Jeg holder tritt med tiden, forsøksvis, og egne tanker. Hvilke også til stadighet utplasseres her, i mer eller mindre redigert forfatning - til allmenn beskuelse og overveielse, en livlig blandet mottagelse. Fortrinnsvis, for alle dem som måtte ønske innblikk i Scaras liv, levnet, lurveleven og lidenskapeligheter. Et nettsted å besøke, for de utenforstående, og et fristed å tilbringe tiden, for mitt vedkommende. Som for alle andre Bloggere; der man kan utfolde seg, fritt, slik man ønsker - kunstnerisk, ettertenksomt, overfladisk, privat, hva det skulle være - og samtidig vite at det ikke går helt upåaktet hen, at man vil få en slags respons. Og måtte tilpasse seg omverdenen. Jeg har tenkt en del på dette, nylig, hvordan det beste med bloggingen er dens øyeblikkelighet, dens umiddelbare relevans, at den eksisterer i en frisk og oppdatert nåtid og bibringes ut til et publikum som stiller krav - og blant hvem der alltid vil finnes noen som kan vise interesse, noen som kan identifisere seg med dem som står skrevet. Mens bloggen, likeledes, makter å være en kanal for personlige oppfatninger, og mer eller mindre bemerkelsesverdige, og tildels altfor personlige ytringer. Usammenhengende skvalder, neppe helhjertet, på lik linje med fantastiske formuleringer og utsøkt skrivetalent. Mye rart, mye tilfeldig, slik det alltid er i internett-samfunnet. Men, i alle tilfeller, man møter ikke lenger en likegyldige skrivebordskuff. Man bringer det man har å si ut til et vell av lyttere og beskuere og det innehar en uvurderlig, gjensidig nytterverdi og et utbytte som går alt avisstoffet en høy gang. Av dette følger også formålet med min bloggingsvirksomhet; min agenda og mitt ønske; å kunne bearbeide det som surrer og durer og går, oppi hjernen - endog i en konstruktiv forstand. Siden jeg må konstruere skrifttegn av tematikken, og dernest kan formidle dem her; omformulert til noe forståelig, noe undertegnede må ta innover seg at andre vil bli konfrontert med. Sunne takter. Fornuften frembringes av å tenke fornuftig, er det ikke dét man sier? Og derved får man også anledning til å dyrke nettopp fornuftssansen. Aristoteles ville vært stolt av meg. Jeg er sikker på at hadde Aristoteles, Platon, Sokrates og Horats - og Sapfo, for den saks skyld - levd idag, ville de vært de mest aktive bloggerne av oss alle. For å få ut budskapet til alle og enhver, ikke de spesielt utvalgte elever - og dermed spre det videre, utover universitetsmiljøets grenser, ut til allmennheten og dermed gjøre det allmenngyldig. Bloggingen har blitt et middel, et behendig verktøy, for å skape noe generelt interessant utav emner som tidligere kun interesserte de få, og var forbeholdt enkelte innvidde. Bloggingen kan brukes til absolutt alt, på absolutt alle områder, hvilket er det som kjennetegner dennes nytteverdi, og som har gjort meg til slik en hyppig bruker, slik en stor fan. Tilhenger av ytringsfriheten, av underfundigheten, de intense refleksjoner og det spennende ved hverdagsmenneskets tankespinnerier. Bloggingen beviser, på sitt snodige vis, hvordan vi alle er unike og hvordan vi alle har noe å si, i alle betydninger av ordet. Derfor er det viktig å holde denne relativt nyskapte tradisjonen å hevd, promotere den, oppdatere dem og promotere den til alle og enhver der ute. Og det er bare én måte å gjøre det på; nettopp ved å fortsette å blogge, så ivrig og ofte man klarer!

Selv har jeg tenkt å eksemplifisere egen bloggutøvelse ved et kort ressymé av dagen som var, for: man haver da benyttet eftermiddagen til filmatisk underholdningskunst av mest kvalitetssikrede, fabelaktige, sort, og dets like; hvorav to gangsterepos som utspant seg i nøyaktig samme miljø, men på vidt forskjellige tidspunkt, og med vidt forskjellig innfallsvinkel, bakteppe og stemning. Nemlig "American Gangster" og "Gangs of New York". Kraftig kost, utvilsomt, men meget vellaget sådan. Om den evige, konfliktfylte, men skjønne stad New York - og de helter og skurker som har bebodd denne, opp gjennom århundrene. Inklusive et detaljert innblikk i byens mer belastede strøk, såvel som de strålende eksklusive; og en brutal, men nydelig utformet skildring av menneskeskjebnene der. Deres liv, død og hyppige kamp for å overleve. Ispedd store sorger, gleder, kjærlighetsaffærer, rovmord, familietragedier, desperate mødre, besatte fedre, irske banneord, kyniske narkotikasmuglere og stilistisk våpenføring. Og et par überonde megaskurker, versus mer komplekse mafiabosser, i møtet med noen mislykkede helter, en hel del utkjørte semihelter, enda flere - og desto mer sjarmerende - antihelter, eventuelt en gjeng med mannfolk det er umulig å plassere i bås, men som utgjør en god blanding av det meste, det beste og det verste - pluss, deres bekymrede frender. I hovedrollene: Leonardo DiCaprio (overstadig galant kriger med mørke undertoner og litt for nyvasket hårsveis), Daniel Day-Lewis (utpreget slaskemann med bestialske, hypermørke overtoner, om enn et par tilforlatelige trekk likeså), Denzel Washington (vesentlig mer likandes slask, på alle måter, men óg med sine svin på skogen og flerfoldige lik i lasten; pun intended) og, ikke minst, Russel Crowe (tidenes mest elskelige politispaner, sympatisk og rettskaffen så det holder, tross sitt uhyre usunne kosthold og tendens til å forbruke sine damebekjentskaper over en lav sko). Litt av alt og mere til, just the way we like it - og nøyaktig slik man forventer, slik det seg hør og bør og vanligvis pleier å være, i enorme Hollywood-produksjoner. Disse med megaproffer i alle ledd, regissørmenn hvis ressymé strekker seg herfra og rundt månen, og som kan smykke seg med et titalls A-kjendiser på plakaten; langt flere enn de jeg gadd å ramse opp. Likeledes - Oscarnominasjonsambisjoner, kritikerfavoritter, generelt lovordspotensiale. Får behørige doser av dét også, selvfølgelig. Man snakker her to gedigne suksessfilmer som har blitt sett av millioner av mennesker, verden over, og nytt en like gedigen popularitet - på allmenn basis, i de aller fleste kretser. Imponerende nok. Og stundom er det bare deilig å la seg forbløffe, nesten overvelde, av all storslagenheten. Av disse vanvittige scenene, budsjettene, skuespillerprestasjonene; de endeløse mulighetene man har tatt for seg av og foredlet, til et genuint godt stykke filmhåndverk. Selve målestokken. Innimellom blir det unektelig for teatralsk; man lar latt seg rive med til ytterpunkter man burde greid å unngå. Spesielt "Gangs of New York", med sin litt overdrevne symbolikk og litt for pompøse tone. Dens moderne motstykke, "American Gangster", holdt stilen mye bedre, og mye mer konsekvent - etter min (meget beskjedne) mening. Sistnevnte var, dessuten, velsignet med enda mer habile karaktertolkere i sin besetning, og et manus som overgikk det meste annet jeg har sett innen sjangeren. Simpelthen genial, en ubestridelig klassiker. Helt og holdent og umiddelbart. Om ikke annet fordi Russel Crowe er umulig å heie på, føle med og bli oppriktig glad i - uansett hvem han spiller, og hva han måtte ha fore. Her er han minst like god som i "Gladiator", "Master and Commander", "3:10 to Yuma", og er blitt tilgodesett en rollefigur som er - om mulig - minst like interessant som hans foregående prestasjoner. Ikke mer, men på tilnærmet samme nivå. Filmen likeså; den er helt på høyden med andre av historiens mesterverk, inklusive Crowes. Og vil blir husket for lange tider fremover, la oss endelig satse på dét. Dog, minneverdig er de begge; glatt plassert blant de mest definitive, essensielle filmer å ha sett, hittil i dette århundre - så la meg bare anbefale dem; først som sist; på det varmeste, og for alle og enhver, der ute. I den sanne og anselige Bloggingens ånd, som jeg er sedvanlig tro mot; og hvis hovedmål forblir en effektiv innvirkning på allmuen. Forhåpentligvis kan jeg bidra litt, i den anledning, til å inspirere filmentusiaster og actionelskere og alle de andre; til å gjøre et givende valg, heller enn et skuffende ett, i usikkerheten over hvilken tittel de skal bestemme seg for - på en regntung lørdagskveld. Som denne. Man gir og tar av eget liv. Og skribler ned - i svart på hvitt - på digitale tegnebrett; i vår tilgjengelighetens tidsalder, med kommunikasjonsforbedringer i høysetet, i folkeopplysningens øyemed, og med alle disse våre teknologiske nyvinninger - hvorav vi bør være ekstra takknemlig for et par helt spesielle, utvalgte, uvurderlige. Som virkelig gode, nye filmer. Og tilkommende, nye bloggere. Og oppdateringer, nye sådan, av de gode, gamle - både innen filmbransjen og bloggsider.

Entertaining eventfulness

Memorandum of the moment: featured updates, briefings and fandom details. And some frenetic hotlinking. Because things, if not that many accidents, still do happen - despite of summer's being the (arguably) most silent period, throughout the year. Calm and uneventful, in general; hence, ever the more pleasant. And due to the undramatic status of the world as such, we have the chance to stress, to a greater extent, the importance of the littler matters - those slight, yet often very significant ones; that would otherwise pass by unnoticed, by most people. However, with the popular space of all tabloid pages and multiple internet sites left open, to fill with whatever incoming news their editors might get hold of, whatever pops up and appears relevant, there is the opportunity to open our eyes and absorb, as well as bring forward, these new and exciting facts which have just been waiting, out there, to be discovered. Thus far, that is. For, regardless if the sunbeams continue their failing attempt to shine on us; in this the lousiest of summers, if basing judgment strictly on the weather conditions; we can (just as well) project the same amount of limelight onto alternative areas of our involvement - that might prove equally (heart)warming, too. Like, let's say, entertainment. TV, movies, books and stuff. The happy trivialities, ready for consideration. Nuff said; there; I've opened my mind long ago. I promote the minor details as much as I possibly can, especially right now. And as a direct consequence, I give you listings. Hear hear, open-minded searchers everywhere, abound; among other, eh, such things - worth noticing and well worthy of being mentioned here - we have these:

It's time for those infamous British television awards, as per usual around these dates, with massive promotion and public interest to follow. TV Choice, TV Quick, and - most importantly - the National Televion Awards. And, as always, at the centre of common attention sparkles "Doctor Who". Honoured with several nods of recognition, loads of support and good chances of sweeping the shows once again. Including one nomination for "Most Popular Drama", at the NTA's, plus two nominations for David Tennant and Catherine Tate, in the brand new category called Outstanding Dramatic Performance; wonderful indeed, I have to say, especially when considering the chances that one of these personal favourites might win and receive this aptly named distinction. Which would be well-earnt, downright proper, just fair and, of course, a hardly disputable decision. In any case. Nor is there any real competition to speak of, since "Doctor Who" remains in a league of their own and no-one seems willing, or particularly determined, to change that situation. No debating it, either. The Brits love their Doctor and fortunately, they know how to put this loving on display. Last year, DW returned home from the Nation Television Awards with two awards in hand; for best drama and best actor. And these brilliant folks, as well as their enormous fanbase, quite deserve to see that successful experience all over again. The most popular, most respected drama series in Britain, ever, and the longest running one, too - for that matter. With everyone's favourite darling, David Tennant, in his star part as everyone's favourite hero; still shining bright. It's the icon role of a life time, for which he is absolutely perfect, and it doesn't hurt that he's got the team of awesome behind him. Obviously enjoying their job so much, it nears the point of ridicule; and, hence they keep doing it in an unparallelled, marvellous style; attracting more and more viewers to the program, increasing its quality by the mile with every new season. Which was also confirmed, excplicitly, when a baffling 10,5 mill. - that's million - people tuned in to watch the final episode of series four, "Journey's End", the highest ratings in the history of the show. Happily enough, it was a well-spent 65 minutes of finale, too; no disappointments, this time around, instead we were all in for an incredible treat of gargantous, dramatic and literally epic proportions; fully loaded, at times slightly overcrowded, with fun and joy and tensions and a whole bunch of lovely characters. No match for that, out there, nothing even comes near. Thus, no wonder they deserve all the prizes they can get, and allow me to point everyone and anyone - interested or not, to this site where you may all vote for your personal choices, and please - pretty pretty please - do make that David, Catherine and "Doctor Who". Remember, also, the many other award shows to which they are related, and where they should be crowned champions. Due to the many true and powerful reasons, as stated above - and, quite simply, because it really is the best choice of them all, in addition to being the best TV show ever made; crammed with the greatest action imaginable, and the very best, over-the-top notch of performers to star in it. Fingers crossed, let's take for granted that justice is served and the true winners (actually get to) win!

Moreover - but, well, on the same note - DW magazine is out, this month, with a brand new and very desirable issue. Seeing that it's a brilliant, well-written, informative and superbly designed mag, of course, but also because this particular edition comes with an impressive FOUR different front pages to choose from, and collect, all of which are stunning. Naturally due to the (unfathomably) large number of actors involved in the final episodes - who are all present here, and have been granted one front page each. So that every fan might find one to suit their own predilections. My personal cover of choice has the entire Tyler family on it; Mickey, Jackie and Rose, plus her new hubby - the Clone Doctor, or "Cloney" as he is affectionately (?!) known by most fan(girl)s. Other pet names for him include, by the by-way, "Other Doc", "Rose's Doc", "Mr. Blue", "the stupid one", "Evil!Ten", "the one who got the ugly suit and The Tylers", and "Instant Time Lord copy thing" (my favourite). Additionally, it has some swell photoshopping and neat "cloud effects", and all the nicey people involved - as portrayed on the various covers - are interviewed inside, too, no less. So, you get lots and lots of goodies, and Billie Piper in all her glory; no reasons to stay away. Money rarely was better spent. Second, with regard to other items, upon which one might consider spending some cash, there's tickets to David Tennant's rendition of "Hamlet"; as staged by the Royal Shakespeare Company this summer, in Stratford Upon Avon, opening next week - on the 24th, to be precise. Apparently, they plan a small tour around England - and intend to put up a show in London, among other places, sometime later on. What else; this happens to be the "official" reason why the 2009 season of "Doctor Who" has suffered a slight rearrangement and will be carried out as three longer-running specials, not an entire series. We have to wait till 2010 for another proper 13 episodes. But, hey; I look forward to the fillers, too - in fact, I think they will be gloriously grand. All of them. Starting off with Cyberman at Christmas, only to be followed by further, as of yet unknown, but presumably even more villainous villains. Next; lots of new action, great special effects, potentially classic and definately brilliant new stories, as managed and provided by new head writer Stephen Moffat - along with, let's hope, continuously fab direction, more of Murray Gold's haunting music, and some brand new companions. Exciting, to say the least. I can hardly wait, but in the meantime I relish in the wake of what's been the most accomplished, most ambitious and most successful series to this point, namely series four, which will be rewatched with joy when I get hold of the soon-to-be-released DVD collection. And I rejoice at its disctinct popularity, excellence and, overall, extremely high standards that will put smiles on our faces and be remembered with joy, for many many years to come. As brought about by its contributors, the cast and crew; in particular Catherine the Great; and through wonderful acting, re-appearances of old heroes, well-turned plotlines, brilliant twists, non-stop action, emotionally engaging stories, stargazing granddads and lots more - all we've come to connect with "Doctor Who", today, and what's made it such a triumph. The very charactertistics of a true quality show. And, forever and for ever, my favourite.

On a differening, if not completely diverse, note - I've revisited another, much older fandom, lately; the "Terminator" anthology. Watched number one and three this week, with immense fondness, and also reliving a lot of fond memories thereby. These are some of my all-time-favourites, within the action genre, and amongst the classics I hold the most dear. And, what's even more important, there's leading lady Linda Hamilton, who (still!) remains one of the greatest action heroines ever to have hit the big screen. Superior to the likes of Billie Piper and Catherine Tate, even. She's just fabulously strong, and so gorgeous. A female icon for the ages. She's got that massive attitude, the coolest of weapons, along with kickass lines, killer costumes and - not to forget - the vulnerability of a human being. She's the most human of all. An "ordinary" waitress, taking on an unfathomable responsibility, and fate; an almost unbearable task to deal with. And who, consequently, dares to express more instinctive softness and empathy than the similar tough chick characters. She couldn't suppress it, simply, for it's in her nature, it's part of her very identity. And it makes her even more admirable. Hamilton's portrayal of Sarah Connor gives way to a role model she should be extremely proud of, and take great pride in having created; which only emphasizes the cruelty of her being snubbed at the Oscars. Shame on the jury, once again, but at least she's got a monumental performance to look back upon. Indeed, it took quite a bit of effort; subesequent trauma, health troubles, too - for Hamilton herself, it was particularly hard, poor woman. But still, what a wonderful cinematic achievement that came out of these ordeals; hopefully sufficient to make up for all the pain of going though the process involving them. Whenever actors like Linda Hamilton should feel insecure or saddened, they ought to think of fans like us, like myself; for whom these works that they've been part of and created, induces such immense happiness. The greatest fun there is. Yes, what a delight it is, to rewatch and (re)view such a timeless piece of motion picture artistry; like the "Terminator" saga, mainly the first two, which have both retained their relevance, as well as their undeniable quality - and has been allowed to grow stronger, more striking, over the years, rather than being weakened by time taking its toll. I fear that is a fate that will come to apply to the action flicks of today, with their boundless budgetry and lack of brains, but most of all the non-existent sense of feeling. That they will perish into the pits of anonymity and increasing forgetfulness; since they hold no sincere depth, no originality, no memorable individuals resembling the Sarah Connor type. And, as distinct from the classics, no aspects - whatsoever - of tangent sensitivity. It's all become so superficial, now, and every production is slick, fast, carefree, elegant. But no sheer emotion. Whereas "Terminator I", for one, is packed with emotional scenes and beautiful relationships, in addition to its thriller notion. And its successor, "T-2: Judgement Day", only takes it further, playing on the same notes, employing the same mix of character and characteristics; hard-boiled fighting sequences relieved by the impressively tender moments and a true dimention of humanity; a humane approach. For better or for worse, but in this case it's plain luck, and the film is in no way inferior. It actually manages to be a vast improvement of the first chapter, resulting in one of these absolute classics, as commonly considered; one you'll bear in mind for as long as you live and want to watch over an over again, just like the first outing, just like "The hunt for Red October", which I watched earlier this week, and "Léon", "Scarface", other Schwarzenegger-memorablia, the lot of them. For me, these are, and will always be, the best of the best; it's wonderful times well spent, it's a bliss - not only because they're great movies, but because they're proper movie experiences. Apparently, in most cases, I must return to the grand old days to find more unforgettable pieces of their kind, that puts me in a similarly happy mode. There are some brighter spots, here and there; these days too; like the Bourne-films, some of the Jason Statham-flicks, and "Casino Royale". Old-fashioned quality action. For which I am eternally grateful, and I just hope they'll be able to maintain this tradition and never leave the past behind, but let themselves be inspired, thoroughly, as they should continue to inspire me - with the immediate joy I get, when faced with really good, thought-provoving, classy, whole-hearted movie making. Positive vibes, swinging through the otherwise compact and rainy and depressing summer air. To give me what I require; what this fangirl longs for, often, always; the cultural impulses that stirs up any grey day. Enlivens any and all downtrodden, blue and lifeless moments. To enlighten and please. To serve and to save. Quite simply; I need my frequent rush of fandom blood to the head. Preferrably on a daily basis. I need my dose of proper entertainment, cultural impressions, brand new or rediscovered impulses. And what more, I love it. Every step of the route, every moment, every sting. I absolutely love it. I reside in the Universe of Fandom, an existence ruled by will, by choice, and by pure desire; and I wouldn't have it any other way.

Moral til medgjørlighet

Soundtrack: diverse fra Elton, pluss Barbra Streisands "Guilty" (med Barry Gibb, the one and only!) og annen fin musikk av en annen (og muligens, antagelig, definitivt bedre) tidsalder. Jeg har sansen for sommermoralen. Den ekte. Den som inspirerer til avslappet solbrillemodus, tillater ferienytelse, oppfordrer til behørige aktiviteter i dette henseende. Lar oss se verden fra en solstol. Setter oss i en skikkelig, helhjertet, overveldende sommerstemning. Jeg har sansen for å dyrke slik moral, etterkomme alt den måtte oppfordre til, alt den måtte føre med seg, la seg rive med og leve i og smile av. Slå seg til ro i ferien, ikke komplisere den. Ikke hause opp hva den bør inneholde, men hva den faktisk kan inneholde, og i seg selv har å by på, nemlig genuin hygge. Ikke minst har jeg óg sansen for mennesker som er hjertens enig med meg i det overstående, og som tør å gi uttrykk for dette i all offentlighet. Og som dermed skaper mer glede rundt hvordan disse få, men deilige månedene hvert år kan fortone seg, og alt det feriestemning i realiteten vil kunne medføre. Som for eksempel Nemi. Ja, jeg har sansen for moralisme spesielt når den fremmes av (folk som) Nemitegner Lise Myhre - "jeg tror på Enhjørninger hvis de sier at jeg må kose meg!", som lest i siste nummer av hennes månedsblad - og innebærer at man kan spise så mange mer eller mindre egendyrkede jordbær man bare vil, med eller uten krem, sitte hele formiddagen i selskap med Elton John på fullt volum, med eller uten ekstra subwoofer-bass, og fordype seg i bunkesvis med herlige tegneserier, ørten Don Rosa-historier og nevnte Nemi-striper, kjenne befrielsen over å vandre omkring barbent, i et gress som dog er mer regnvått enn duggvått, og alt det andre som hører sommerdagen til. Ikke alle er, naturligvis, forunt tilfredsheten med slike gjøremål, eller har anledning til å bruke dagene - sommeren igjennom -på deres like. Av mange årsaker. Og jeg synes mektig synd på dem som forhindres fra det, ved makt, eller ved uleilighet; eller som nekter seg selv en sådan frihet. Fordi vi, i bunn og grunn, fortjener det. Alle som en. Vi fortjener muligheten til over lengre tid å gjøre nøyaktig det vi måtte ønske og føle behov for og oppleve den tilfredsstillelse dette gir. Ja, jeg har sansen for at man - i akkurat denne stund - får lov til å gjøre tilværelsen så gjennomført idyllisk som man bare vil og makter; hvorpå man, når idyllen eventuelt måtte opphøre, eller tilværelsen måtte få innslag av noe mindre tilforlatelig, alt som måtte evne å formørke helhetsinntrykket; da har man en sinnstemning å vende tilbake til, i tankene, og erindre med gledesfrembringende, eh, glede. Lyspunkter inne i selve tunnelen, lenge før man når frem til åpningen. Små gløtt av sol på veien, bokstavelig talt; og kriblingen i tærne over hvilke hyggelige ting man foretok seg, i det øyeblikk da solen faktisk skinte. Dét er min filosofi. For å tåle disse utfordringene som uvilkårlig kommer, smått om senn, og ta fatt på dem med opparbeidet energi og idéberiket kraft. Og derfor føler jeg meg fullstendig berettiget til å nyte, til å utbrodere nytelsen, til å leve mitt slaraffenliv - og det med stil. Være sommermenneske, helt og fullt, likesom jeg forbli del av en altovergripende tradisjon som lykkeligvis fortsetter å sluke meg - i hvert eneste, samfulle sekund av ferien. Så jeg aldri slutter å kjenne sanden mellom tærne, eller saltvannslukten i nesen, eller smaken av jordbær på tungespissen. Noe som også hjelper på, i denne ferietid som ikke kontinuerlig las bli fylt med slikt, da vi er ofre for værgudenes ubønnhørlighet og de stadig sender voldsomme skyer for solkulen. Men livet, tilværelsen, dagene nytes - og jordbær er godt uansett; hvilket óg blir mine siste ord, i denne sammenheng, som sier sitt og mere til og mer enn nok, og oppsummerer det lidenskapelige sommermenneskets standhaftighet. Gir aldri opp, og dropper aldri mine forkjærligheter, likesom entusiasmen aldri las dø ut. Farlig, det. Så, la gå, noen få ord til, og en aller siste konklusjon, på en tirsdag: om at man alltid må huske å bevare entusiasmen. I særskilthet når den skaper grunnlag for lykke!

Om sommer, sol og syngescener (men bare på kino)

Sountrack: ABBA, selvsagt. "Arrival", "Greatest Hits II", med mer. Fine svensker, flott musikk, fantastisk nostalgi. Utdypende forklaringer følger, nedenunder et sted.

Mer om sommeren. Eller, mangel på sommer og erstatning for dette og forsøk på å opprettholde sommerfeeling'en likevel. Ufortrødent og entusiastisk; til et visst punkt. Man tager det man haver, skaffer til veie det man klarer, tar til takke med alt man får - det er moralen. Og sist, men viktig nok, frembringes (dessuten) enda en kvasianmeldelse av enda en budsjettmessig storslagen sommerfilm; men en helt annerledes en, denne gang, av et helt annet slag, en helt annen sjanger, og en helt forskjellig form for kvalitet. Der "The Bank Job" var en intens actionopplevelse var dette en, øh, interessant sprudleferd inn i spretthopp-land. Men ikke dumt, det heller, av og til. Dog, jeg foretrekker Jason, Saffron og Stephen any day; la det bare være sagt.

Det etterlengtede sommerværet velger da fremdeles, og like hardnakket, å glimte med sitt fravær her i landet. I allefall innen de geografiske beliggenheter hvor jeg befinner meg. Så, istedet for ypperlige ferieforhold med varme, sol og himmelblå, får vi desto større doser med kjølig bris og himmel grå. Skaper, unektelig, en viss stemning - det også - siden kveldene raskere blir mørke, tunge, lune; man kan sitte inne og kose seg med vin og stearinlys og se ut på nattens mulm, med god samvittighet. Gjerne foran peisen. Gjerne foran TV'en, likeså, med et pledd over nakne tær og med tiltagende lyst på en kopp kakao; og det er greit nok, det, men ikke helt juli. Selvfølgelig. For å være ærlig. Men som de utlærte nordboere vi er, vet vi jo å innfinne oss med realitetene og gjøre det best mulige utav deres manglende samarbeidsvilje når det gjelder våre behov - óg for ekte sommerlighet. Kort sagt, man finner frem til disse (like berømmelige) alternative måtene å utnytte fellesferien på; for å få kosen, om ikke annet. Den nødvendige familiehyggen i hjemmet; de lykkelige stunder, som kompenserer for de meget begredelige faktum vi ellers hadde skulle måttet ta innover oss, etc etc, og annet konjuktivrelatert; om uteblivende feriestemning, horrible temperaturkiftninger, lite ideelle værforhold, tralala. Men neida. Istedet nyter man da disse andre, nyfunne, og minst like givende aktivitene det nå står oss fritt til å bruke ferieukene på. Med en viss bismak, unektelig, fordi de prioriteres til fordel for båtkos, badeliv og allting annet som krever 30 varmegrader og solstek; óg, som man pleier å kunne hengi seg 100% til iløpet av juni, juli, august. Dog, like fullt, med en glimrende uproblematisk samvittighetsfølelse for å velge bort nettopp dette og utnytte hverdagsøyeblikkene til fulle - innomhus, inne bak lukkede vinduer, under teppet; beskyttelse for vind og regn. På restaurant, om så er, eller på disco, på teater, på shoppingsenter, i et caféhjørne, i sofakroken og - aller helst - i kinosalen. Valgmulighetene er talløse, og de benyttes i så stor monn man bare klarer, for i det minste å holde på det gode humøret; føle at man får noesomhelst ut av fridagene, og da noe grunnleggende positivt, energigivende; til tross for det lite tiltalende utgangspunktet av mørke regnværsskyer, som forkludrer de opprinnelige planer totalt. Enhver planlegging for denne sommeren er, i og for seg, kansellert; da utfallet av ethvert forsøk på de egentlige sommerstemningstendenser, synes å bli at man må hente frem paraplyen. Dessverre. Men man trenger da ikke bekymre seg for at TV-tittingen går utover solstol-tilværelsen, hvilket er en slags trøst. Bisarr, men akseptabel nok. Og man trenger ikke føle behovet for å drikke iskald farris, hvitvin, eller annet leskende; til ethvert måltid; siden den skoldhete cappuccinokaffen - tross alt - smaker meget bedre. Det er en merkverdig setting, en følge av et merkverdig tvangsforhold, og det gir en merkverdig atmosfære; men det er nå slik vi lever oss gjennom det hele. Og det er ikke utpreget ille - faktisk kan det være avsindig kjekt. Slik man både har observert og erkjent, i den senere tid, ved aktiviseringsforetak lignende dem der står beskrevet ovenfor. I omfang såvel som sasong.

Selv har jeg (bl.a.) tilbragt inneværende søndagskveld; hvilket dermed fortoner seg høyst representativt, som et eksempel på den standard man har satt for sommeren 2008; i selskap av nevnte kinovarianten. Nærmere bestemt i lykksalige selskapeligheter, samme sted, med Meryl the Miracle, Mr Darcy, James Bond og hun som melder været via puppene. "Mamma Mia! The Movie!", med andre ord, hvis medvirkende også er kjent som Meryl Streep, Colin Firth, Pierce Brosnan og (gudbedre så distrahert av "Mean Girls"!) Amanda Seyfried. Som, for øvrig, var megaglimrende i sin rolle; og vesentlig mye bedre der enn i High School-eventyret hun med fordel kan skrive inn i karriereglemmeboken. Pierce var ikke dum, han heller, som gentlemansfiguren Sam; ei heller hadde man noe imot å se Mr Darcy, muligens heter han fortsatt Colin Firth, i platåsko og latex; og, ikke minst, Stellan Skarsgård i absolutt ingenting - mer enn godkjent, etter min smak. Oppfatning. Preferanseområder, Fangirl-vridninger, whatever. Fine menn som gjør sitt ytterste for å være nettopp fine menn - og lite annet. I dobbel forstand. Det må være konklusjonen. Ingen dype rolletolkninger å spore, her, men utvilsomt mye moro; en rekke fantastiske sekvenser der man formelig lå på gulvet og vred seg i gapskratt-magekramper, en del musikalske innslag som bare var til å gi seg over av, endog applaudere høylytt, og et cast & crew som helt åpenbart hadde det hysterisk-kjempe-megaartig mens de spilte inn affæren. Det synes; så til de grader. Menger av smil og latter og tull og fjas - og svømmeføtter. Hoppla-vi-lever, opp ned og i mente. Amerikansere, briter, grekere og semi-grekere som løper rundt og har det festlig og hvis liv bare er en lek av lyst og, eh, leven. Nesten for mye av det gode, til tider, men til sitt formål fungerer den da utmerket. Om filmen generelt (og historien som sådan) kan sies lite annet enn at det er en urtypisk sommerflørt; lettbent, humoristisk, innsmigrende, humørfylt, gledesspredende, full av kjærlighet og følelsesladde relasjoner og komplikasjoner og annet deilig dill. Noen ubeskrivelig briljante detaljer; deriblant et vanvittig akrobatnummer, les splitthopp, diverse tilfeller av blå øyenskygge, og et svensk flagg vaiende i brisen, tillagt de mest utsøkte prestasjoner på kostymefronten. Og masse fine ABBA-toner, ikke minst. Ytterligere er den skrekkelig dårlig regissert, med elendige sangprestasjoner, null koreografisk håndheving, fæl kameraføring og en klipping som bokstavelig talt ligner grisen; pluss noen horribelt platte humorinnslag, her og der, visse dramaturgiske feilgrep og temposlingringer, det komplette fravær av sync og en nokså nedsettende fremstilling av greske bondekoner; men alt dette legges herved tilside, meget dødt, for å kunne fokusere på det viktigste, og det som fullstendig overskygger de eventuelle (og meget ubestridelige) ulempene; nemlig filmens appell, som er særdeles medrivende. Underforstått - all genuin entusiasme, humørgiv og glede den greier å vekke, og opprettholde, hele veien igjennom. Dermed kan den óg sies å fortjene alt det overstrømmende publikumsoppudd, hver brøkdel av vår entusiasme, som den hittil har greid å kare til seg. Overraskende, kanhende, men ikke desto mindre tilsiktet. Med bakgrunn i tidenes skandinaviske supergruppe - og en tilsvarende, storartet, musikalsuksess - via en enorm, superproff markedsføringsprosess, selvsagt, og en rolleliste som virkelig må sies å være imponerende. Selv om et fåtall av de involverte, altså, kan synge. Eller danse. Eller i det hele tatt bevege seg i en musikalsetting. Og selv om tekniker-teamet bak dem knapt greier å gjøre jobben sin, og det de gjør blir nokså mislykket, eller så unnlater de å gjøre noe og lykkes enda mindre. Øyensynlig må de ha misforstått et og annet, og det meste, jeg vet ikke helt hva som gikk galt. Men sammenlignet med mange av de andre musikalfilmene jeg har sett er "Mamma Mia!" direkte elendig, rent produksjonsmessig - den når hverken "Chicago", "Sound of Music", "Rent", "Phantom" eller "Hairspray" til anklene, engang, når det gjelder gjennomført stil og kvalitet. Følgelig: når man tenker på den publikumsinteressen filmen møter, og de ufattelige summer den spiller inn på billettinntekter og besøkstall og spin-off-produkter; blir det kanhende litt urettferdig. Og litt feil - siden den er de andre produksjonene så underlegen, og siden den overhodet ikke kan måle seg med mange av disse mindre musikalfilmene; filmer som da, igjen, har oppnådd en brøkdel av dennes popularitet, og som aldri kunne drømt om de samme, allmenne anerkjennelsene. Jevnfør "Rent", blant annet, og flere med den. Små, uforglemmelige, men likevel forglemte saker. Simpelthen fordi de øredøves, så grundig, av all hype'en og opphausingen - og fordi man her har lagt alt til rette for en kommersiell bragd; gjort seg opp en formening, så og si, og valgt å følge denne som en mal for hva filmen skal inneholde, hvordan den skal være oppbygd, hvorledes den skal fortone seg. Og vi, de påvirkelige publikummere, biter på. Fordi det er sommer og det er slaraffenlivtid og agurknyheter i alle aviser og vi har behov for lite annet enn hetebølge, Hellas, og henrykkelse. Lystige mennesker, fest på terrassen, dansing over stenhellene; lettlivet, forførerisk, stilistisk fjas. Det er akkurat hva man forventer, og det er akkurat hva man får. Heldigvis, vil jeg si, for derfor blir heller ikke filmen noen skuffelse. På ingen måte. Først og fremst grunnet Meryl Streep; som nok litt for god, i forhold til resten av ensemblet, men det er hun jo alltid. Inspirerende dame, en stadig favoritt, garantert å innfri. Kan aldri bli direkte dårlig, sålenge hun er involvert. Men hun stiller de andre litt i skyggen, det skal sies; hun setter liksom tilskueropplevelsen i perspektiv, får oss til å innse hva som ikke helt hører med, oppi alt det meningsløse, hva som kunne lagt grunnlag for noe litt mer, litt annerledes, litt mer substansfylt. Men hun tilpasser seg filmen tilstrekkelig til å passe perfekt inn i den, og gjør en heidundrandes innsats som hovedrollemadammen Donna; ekshippie, alenemor, entrepenør, hotelleier, og iherdig brullypsplanlegger. Driftig dame. Ubetalelig morsom. Gedigen sangstemme. Om alt annet slutter å fungere, dukker alltid Meryl opp for å bevare godfølelsen og sikre kvaliteten. Derfor fungerer også filmen, som sådan, sånn bortimot omtrent helt fint. Dessuten: frøken Amanda får vist sitt sanne talent, som Meryls sukkersøte brud av en datter, ABBA-musikken holder seg like bra, og forblir like evigaktuelt klassisk som den alltid har vært, likesom Pierce bare blir kjekkere med årene, og Mr Darcy; jeg mener, Colin Firth; er en nytelse på skjermen i enhver mulig og umulig sammenheng. En sånn fyr som kunne sitte på en scene og lese høyt fra telefonkatalogen og fremdeles ville bergtatt forsamlingen til fulle; kan bli oppslukt Fangirl-istisk av mindre. Sluttscenene og rulletekst-akkompagnementet er en fullstreffer av de helt sjeldne, og er i seg selv verdt billettpengene. Ellers får filmen store plusspoeng for humøret, la meg understreke det, både fordi den formidler slik glede - og klarer å fremprovosere den. Det er en genial idé, og den er nokså genialt utført. Man tager en gjeng habile skuespillere, som lett kan tilgis for det meste, plasserer dem i superidyllisk omgivelser, gir dem en katalog med ubeskrivelig allsangvennlige, velkjente evergreens å jodle på, og en flortynn story å spille ut, med nok twist'er for å gi grobunn til et naturlig handlingsforløp, og huhei - man haver en sommersuksessfilm. Jeg aner ikke hvem som hostet opp denne oppskriften, eller hvordan de greide å utforme den, men de har åpenbart forstått seg på befolkningens ønsker. Og her lykkes de, galant, med en film som er proppfull av gode vibber og pur lykksalighet og tipp-topp stemning og umiddelbare fniseanfall. Alt på ett brett. Ikke minneverdig av rang, men severdig til tusen, og det ypperligste underholdningstilbud som tenkes kan - på en grå søndagskveld. Midt i en mistrøstig utgave av fellesferien. Vi gjør så godt vi kan. I konkurranse med undertegnedes favorittmusikaler faller den totalt til jorden; dessverre; dog akter jeg ikke å utmale min tristhet over dette, men kun fokusere på det gledelige ved å gå på kino der en selv og medpublikummerne begeistres til å klappe, juble og synge med, kontinuerlig, og dét var en opplevelse i seg selv. Hurra for Saga, sal 1, og den steingode stemningen!

Grand Old Style Structures

Sountrack: Katie Melua, Whitney Houston - og Elton John. Fordi akkurat han var meget passende, stunden og omstendighetene tatt i betraktning, og fordi jeg elsker syttitallet med alt det førte med seg; med stil, trøkk, hud, hår. Som sagt, vist og stadig bekreftet. Jeg er nok temmelig retro av meg, får heller bare leve med det. Og har, for å være ærlig, ikke spesielt mye imot slike tilbøyeligheter.

Om flotte filmer, fine folk, og forgagne tiders fordelaktighet. Også inkludert diverse fangirl-grublerier, mye namedropping, og en kvasianmeldelse av "The Bank Job" - eventuelt gjennomgående analyse - hvis offisielle Norgespremiere man nettopp har hatt gleden av å overvære, på den splitter nye og superfancy og veldig dårlig promoterte Felix Kino, Aker Brygge, Oslo sentrum. Med takk til Familien for innspill, respons, kritikk og generelle kommentarer.

[Image: typisk scene fra "The Bank Job" - fem litt for uerfarne bankranermenn i en litt for liten tunnel, forhåpentligvis uten grevlinger i taket. Nummer 1 og 2 fra venstre er Jason Statham og Stephen Campbell Moore, henholdsvis, og de er da mer enn gode nok grunner i seg selv til å få med seg denne filmen. Dessuten kan man jo velge å se den fordi den er glimrende, velspilt og vellaget til tusen og, ytterligere, med begrunnelse i den nedenforstående.]

Jeg etterlyser stadig filmer etter den gode, gamle skolen - historier med ordentlig klassikerpotensiale, der dialog, regi, kontinuitet, stil, produksjon og musikk legges tilstrekkelig vekt på, og skuespillerprestasjonene fremstår som det mest iøyenfallende, essensielle kvalitetsmomentet. I like strålende motsetning til alt man kan oppdrive av CGI, datateknikk og hysteriske spesialeffekter; som, generelt sett, pleier å kjennetegne de moderne storproduksjonene, hvis budsjettprioritering ikke ligner grisen, og som setter kommersiell "appell" såpass i høysetet at de synes å ignorere det meste annet av minneverdig, akseptabelt filmhåndverk. Og makter å gjøre hele opplegget så glattpolert, overbetalt, avkompleksisert, dybdeløst at man sitter igjen med absolutt ingenting av utbytte, etterpå, kun en følelsesmessig tomhet. Hvilket jeg, for min del og kort oppsummert, er grundig lei av nå. Hollywood slår fremdeles til, en sjelden gang, med store, mot-alle-odds-vellykkede, superactionfilmer av typen "Iron Man", "Street Kings", "21", og deres like; som da klarer å kombinere det kommersielle med en tiltalende egenart, endog eksentristet, man ikke kan annet enn å elske. I "Iron Man"s tilfelle skyldtes det selvsagt Robert Downey Jr., hovedsaklig, og hva de andre angår har man nok folk som Hugh Laurie og Kevin Spacey takke; pluss noen relativt heldige tilfeldigheter. Uansett, de er og blir sjeldne unntak fra regelen - om at den moderne storfilmen, i særskilthet innen actionsjangeren, preges av effektmakeri; likesom spektakulær, men hjernedød ultravoldelighet; og lite annet. De mangler, kort sagt, substans. Minneverdighet. Og dermed; mulig klassikerstatus.

Men, til min enorme glede, de små lyspunktene er fremdeles å finne, og stundom glimter de til såpass sterkt at man blir nesten slått i bakken. Som av lynnedslag. Eller, eh, sveisebrennegnister. I dette aktuelle, utpekte tilfellet handler det om et bankran, som ikke forløper helt slik man hadde planlagt det, og om den (forklarende nok) litt amatørmessige, men ytterst sjarmerende gjengen som utfører jobben. Og ikke minst; om de uhyre kompliserte omstendighetene som omgir dem, og det nokså belastede miljøet de vanker i. Om deres fiender, frender og familier. Passende påskrevet tittelen "The Bank Job", og skapt av manusforfatterduoen Dick Clement og Ian La Frenais ("Across the Universe"! Hurra!) i samarbeid med Roger Donaldson - mannen som har gitt oss TV3-favoritten "Dante's Peak" og Kevin Costner-epsodet "Thirteen Days", med (mye) mer. Åstedet er London, årsakene mange og mangfoldige, og året for begivenhetene er 1971. Så ja, man har faktisk måttet legge handlingen helt tilbake til det glade syttitall for å oppnå den gjennomgående stilismen, det nostalgiske preget. Referansene til noe som engang var, som fungerte, og som bør tas opp igjen med umiddelbar virkning. Dermed har man også, fiffig nok, klart å unngå kravet om alle effektene og den nevnet animasjonen. Imidlertid er det store porsjoner følelser involvert; humor, sarkasme, svart fleip, brutal død, tristesse, kjærlighet, familiebånd, kameraderi og savn. Og heftig, dog også følelsesladd action. Spenning, kampsport, biljakter, tortur, konpirasjonsteorier og intriger - herfra til månen, via Merkur og tilbake igjen. Lite fiksfakseri, roboter, gigantiske gunnere og manipulerte eksplosjoner; og, imponerende nok, en tilnærmet nulltoleranse for klisjéer. Rensket for de typiske Hollywoodsekvensene; de "obligatoriske" konfrontasjonene som alltid kommer, men som her gis en egen og bedre vri. Eksempelvis erstattes det gedigne familieoppbruddet med en bittersøt, oppklarende gjenforening; skandalene er reelt skandaløse, og ikke påtatte; kulturkollisjonene er sammensatte, ikke ensidig kritiske; og mannfolkene er hardbarkede, men aldri uten glimt i øyet, og de handler med hjertet, ikke bare med knyttnevene; tross i karakterpersonlighetens mange, dystre, uflatterende biaspekter, og tross i at samme karakteren har karriere som paparazzifotograf, eller tilbringer fritiden med å spille inn pornofilmer; likesom kvinnene, med alle sine svakheter, ikke er tilstede bare som pene fjes, myke tåreperser og kjærestealibi, men opptrer minst like beregnende, sammen med gutta, og er like frempå som taktikere og tøffinger i felten, som hva de selv kan skilte med. Personlig høydepunkt; da antiheltinnen og semiforræderen Martine klatrer ned i den underjordiske gravegangen iført kjeledress, knebeskyttere og fornuftige sko; ingen høye hæler der i gården; og når hun kommer opp igjen er det med jord i håret og skitt på klærne, langt fra nyfrisert og utspjåket. Hvilket óg sier mer enn nok om filmen hun befinner seg i. Befriende utradisjonell, plusspoeng for å være lite politisk korrekt, stjerne i margen for manglende selvsensur. Dessuten, hvilket er et meget stort fortrinn; de logiske bristene forklares ikke med en innskutt sidekommentar, eller oversees galant, men får sine behørige konsekvenser. Katastrofale, tildels overmåte brutale; blod og gørr og brannsår; men det hele setter, like fullt, en realistisk tone som kler formatet og som står perfekt til resten av historien. Man vil muligens kunne hevde at stemningen blir for gammeldags, for retropreget; siden filmen mangler det glossy, utstuderte, sammensatte snevet, og aldri blir plettfri, men til gjengjeld er den så gjennomført, så helproff og så grunnleggende likandes som vel tenkes kan; på høyden med enhver, lignende Hollywoodaffære, om enn på dette sitt usedvanlige vis. Kvalitetssikret på ethvert nivå, det er åpenbart, for produksjonen er i særklasse; plot'et, regien, klippingen, bakgrunnen, og bakgrunnslyden, likesom kulisser, kostymer og replikker sitter som et skudd - og er som tatt rett ut av en Steve McQueen-thriller, fra selvsamme tiår hvori denne liksom skal finne sted. Påfallende nok var det regissør Donaldson som, i sin tid, stod bak remake'en av McQueens "The Getaway" - det vil si 1994-utgaven med Alec Baldwin og Kim Basinger. Ingen storslagen sak, og ikke særlig respektfull overfor originalen, men det sier da noe om regissørens egen smakssans, som her definitivt kom mer til sin rett. Av andre kulturfenomener filmen deler likhetstrekk med, må nevnes James Bond, Sam Peckinpahs mesterverker, "Chinatown" og film noir generelt, Roger Moore's "The Saint", og - i klartekst - den britiske kriminalserien "Hustle". Alle kjennetegnet av bunnsolide historier, særegen atmosfære, dystre undertoner og karakterdreven dramatikk. Nøyaktig som i "The Bank Job"; der det óg figurerer i kombinasjon med skinnjakker, skjeggstubber, automatvåpen, lekre biler, slemme politimenn, snille kjeltringer, og omvendt, fancy kameravinkler, høy fart, stilige musikkvalg; alt i alt hypereffektiv underholdning.

Det kunne i sannhet ikke blitt gjort bedre; de involverte synes å ha en vanvittig artig dag på jobben; alle går - tilsynelatende - inn for å gjøre en så vanvittig bra innsats som de for sitt bare liv kan greie. Spesielt innen rollebesetningen. For, i tillegg til en slick, original setting, har man da spedd på med det som kan krype og gå av storartede, britiske karakterskuespillere, Shakespeare-tolkere, BBC-yndlinger - OG Hercule Poirot. Som suspekt, livsfarlig, direkte motbydelig pornosjappebestyrer. Jadda. Men først og aller fremst; Jason Statham. På sitt ypperste, i upåklagelig storform. Og lykkeligvis pent plassert (og antrukket!) i hovedrollen. Herved las superbriten befeste sin posisjon - og det ettertrykkelig - som en av det 21. århundres største actionhelter, etter lang og tro statistrolle-tjeneste. Det var sannelig på tide, og måtte han få et drøss med nye og tilsvarende velskrevne oppgaver å bryne seg på i fremtiden; jeg ser frem til å følge hans karriere videre, med glitrende argusøyne, og motta flere geniale, filmatiske argumenter i den hensikt å oppgradere min fangirl-lidenskap - for hans spesifikke vedkommende. Det fortjener både han og jeg. Og i den anledning; "The Bank Job" er utvilsomt en veldig god start og et veldig passende gjennombrudd. Terry Leather er en rolle som skrevet for Statham, den er ham til de grader verdig. Ytterligere håndterer han den på strak arm; med kløkt, vidd og glans. Samtidig skal han prise seg lykkelig over denne muligheten, da han har fått lov å ta steget inn i foregangsfigurenes, de store helters rekker med en film han bør være veldig, veldig stolt av å være bidragsyter til; i sin helhet; med et talentfullt, friskt crew ved spakene - og et herlig skuespillerensemble til å flankere seg, der ingen kan karakteriseres som det svake ledd. Blant de heller sterkere elementene her, befinner seg Saffron Burrows, som hunndjevel av rang, Bridget Jones-gjengangeren James Faulkner; der som den nokså vulgære Onkel Geoffrey, her som en småsvindler med bart; den fabelaktige Colin Salmon, kjent fra både "Doctor Who", "Secret Diary of a Call Girl", "Hex" OG Bond-filmene med Pierce Brosnan, intet mindre, og (min personlige megafavoritt) Stephen Campbell Moore, som overstadig charmant sidekick. Keeley Hawes bidrar óg som sterk, stolt og flott konefigur, veldig ulik rollen man sist så henne i - som Lady Macbeth i "Shakespeare Re-told". John Lennon dukker opp, i Alan Swoffers lookalike-skikkelse, det samme gjør Lord Mountbatten og en britisk prinsesse hvis identitet aldri blir avslørt, men hvorom man står fritt til å spekulere. Tilsammen blir alle disse dynamitt - ren, pur, himmelsk, dynamisk underholdningsverdi. Også grunnet det bakteppe de er velsignet med; et meget flatterende sådan.

Kort fortalt dreier det seg om en arbeiderklasse-basert kompisgjeng som trenger cash, og det litt kvikt, fordi de er lei av den fattigslige standard på Londons østkant. De griper sjansen idet den enes forhenværende love interest kommer med et tilbud om rask rikdom og liten risiko, noe som selvfølgelig ikke er fullt så problemfritt som man i utgangspunktet skulle tro. De skal bryte seg inn i en bank, stjele innholdet i noen hundre bankbokser, deretter komme seg usett ut igjen; det er planen. Lyder enkelt og velkjent; med utsikter til et megakupp av uante, saliggjørende dimensjoner; og gjengen takker - etter visse overveielser - ja. Men det de ikke er blitt gjort fullstendig klar over, er hva innbruddet vil kunne medføre, for dem selv og for eierne av boksene; hvor sensitivt mye av innholdet i disse er, og hvilke faretruende maktsentrum deres kupp har forbindelser til og synes forhåndsbestilt av. Her snakker man torpedovirksomhet, horekunder, politikere på høyeste hold, MI-5, og andre som ynder å trekke i trådene; en ansamling korrupte, kyniske, hensynsløse individer, hvis verden vår lille bande uheldigvis makter å filtre seg inn i, og som de oppdager at det er særdeles vrient å kare seg utav igjen, i allefall med livet i behold. Hverken Stathams Terry eller kompanjongene hans er tapt bak en vogn, heller det motsatte, men de manglende erfaringene taler til deres ulempe og de får mye å bryne seg på; når problemene tiltar, kontaktene svikter og truslene begynner å bli virkelige alvorlige, endog gjort alvor av. Det er heftig, for å si det mildt, og avsindig intenst actionfylt hele veien. Mye slagkraftighet, spennende konflikter, mange oppgjør, en god del sex, desto mer sex-prat - og, som nevnt ovenfor, tilstrekkelige mengder komikk innimellom. Utprøvingen av ransutstyret er et annet høydepunkt i filmen, og slutten er en perle. De gode relasjonene florerer, og man fatter sympati for samtlige av hovedpersonene; velskildrede og velspilte som de er. At "skurkene" her er de minst skurkaktige av dem alle, og at lovens håndhevere er er de soleklart mest ondskapsfulle, blir umiddelbart slått fast og er ikke vanskelig å godta. Legg til noen eksotiske sidespor, et par bihistorier som gjør hovedgeskjeften desto mer infløkt, stereotype britiske sedvaner som fish'n'cips, kostskoleminner, venstrekjøring, you name it, og man sitter igjen med en fascinerende bra filmopplevelse; med så uendelig mange, tiltalende detaljer å spore - overalt hvor man vender seg. Og følgelig kan man forlate kinosalen med en utpreget tilfredshet i kroppen; helt ned i tærne, fra toppen av hårfestet; over at der fremdeles, heldigvis, produseres slike filmer og at folk som Jason Statham (og Stephen Campbell Moore!) får anledning til å spille i dem - og dermed gjøre enda større karriere, på best mulig grunnlag. Dog, "The Bank Job" hører altså til de berømmelige sjeldenhetene; ironisk nok, siden den er slik en fabelaktig, velspilt, sjeldent briljant film - i alle tilfeller, og på alle mulige måter - som det, likeledes, var en sjeldent stor nytelse å overvære; blant alle andre uhumskhetene som dukker opp rundt forbi. Anbefales varmt for alle dem som liker genuint god film, og bør nok sees den allmenne hopen, likeså, som en påminnelse om hva klassiske, actionfylte godfilmer kan være - og hvordan vi aldri må glemme av kunsten å lage dem. Masse kudos til britene for bragden!

Feriebedrifter og sommervirksomhet

Soundtrack. Elton John - diverse rarieteter og potensielt klassiske pianotoner. Gjør oppmerksom på at der på min spilleliste faktisk finnes en sang som heter "I've seen the saucers". Jeg mener, altså, hallo, altså, host host. Ja, nemlig. Med tekstlinjer som "It's so endless whirling onwards, wonder what's cooking at home tonight. Maybe if I promise not to say a word, they can get me back before the morning light?". Og, vi minnes. Fine, fine mannen; med en superfin låtskriver attåt; som jeg er mer glad i enn hva helt alminnelig beundrende er. Beundringsverdig, derimot, det må man kunne si - om mitt særdeles intense elskforhold. Ikke nok med det, nå har jeg gått løs på pianonotene likeså, inklusive en 500-siders "Collected Works"-utgave, som er omtrent like vrien som den er fascinerende besettende, og begynnende klimpringsforsøk på "I don't wanna go on with you like that" dundrer nå ut fra tangentsystemet, til omgivelsenes bestridelige fornøyelse, om enn til kjernefamiliens bifall. Heldigvis. Man er da velsignet med to stykk foreldre som aksepterer øvingsprosessen fra start til mål, selv når man ikke treffer en eneste note og bassen høres foruroligende bastant ut. Hurra for dem - og jeg bedriver aktive forsøk på å vri hjernen rundt de musikalske teknikker (og akkorder) jeg ikke helt behersker, men gjerne vil ha tak på. Uansett, er vanvittig deilig å kunne spille piano igjen. Hver dag. Ikke noe Mozart-Falco-Freddie'sk vidunderbarn; på ingen måte, dessverre; men læreviljen er nå absolutt tilstede!

Om definisjoner av sommerferiestemning og dertilhørende lykkefølelser. Akkurat dette, tenker jeg; å sitte fremst på dekket og se utover fjorden, med saltvann i håret, nakne føtter over rælingen, motordur som bakteppe og solnedgangen foran meg. Det er en slags standardklisjé i dobbel, genuint positiv forstand; siden det er et faktum at utsynet jeg stilles overfor kun kan beskrives i klisjéens utpregegede ordelag, likeledes er det en skjønnhet som lykkeligvis inntreffer og skaper idyllen vi priser med de selvsamme klisjéer. Dessuten er det en nødvendighet, for min del; dette å oppleve Oslofjorden på sitt vakreste og mest ideelle; midt i julimåned, midt i fellesferien, under en strålende solkule som klitrer i vannskorpen og sender brunfarge, vannpolo og ferieatmosfære i alle retninger - og medfører jublende østlendinger, fastboende, turister, deltidsbeboere og andre tilfeldige tilkommende; undertegnede og dennes familie medregnet; som stevner ut i sine fartøyer av ymse størrelse, standard og med uhyre varierende fartskapasitet, for å dele stemningsfullheten og utnytte godværet mens man ennå har det. I motsetning til de tidligere dagene i uken, da værforholdene var på sitt aller verste og tidvis nesten høstlige; altså ned mot peisfyrende kuldegradsnivå; har nå sommeren inntruffet for fullt - med (sterkt kontrasterende) varmegrader, skyfri himmel, deilige temperaturer og generell bedagelighet. Enn så lenge, skal sies, da det skifter fortere enn hva beroligende ville være. Men, som sedvanen og tilvenningsautomatikken tilsier; vi nyter sommeren når den er her, og dét så intenst som bare desperate, ferierende nordboere kan. Et akutt behov for varme og avslappet midtsommernytelse; som da ble stilt - for min del, i det minste - iløpet av én skarve ettermiddag med båtliv og koldtbordmat og iherdig, gjentatt bading i saltvann. Stupte uti det imponerende antall av tilsammen åtte ganger - og frøs til slutt så skrekkelig at jeg måtte pakke meg inn i strikkekardigan og langbukser for ikke å krepere. Fikk krampe i leggen og greier, men litt må man da ofre; med andre ord, lide; anledningen tatt i betraktning. Det er ikke hver dag man kan oppleve slike tilstander i Norges hovedstad, og de utnyttes da som best de kan - for oss mest sultne på real sommerkos. Som, igjen, innebærer saltvannsdufter, svaberg, dypdykking i et hav som var godkjent oppvarmet helt i overflaten og desto kjøligere nedover mot bunnen, og tilbakelent fortæring av medbragt boklektyre, og overnevnte middagsretter, mens man da skaffer seg noen etterlengede doser solvitaminer; akutt, komprimert sunnhet for kropp og sjel. Og det er på byferie slikt er å finne, for mitt vedkommende. Som kjent: jeg er et urbant menneske, så også når det gjelder hjemmetilværelsen og dennes relaterte aktiviteter. Hvilket medfører at man umiddelbart, omtrent i det øyeblikk man ankommer familiebostedet, forlater huset og setter kursen mot stor-Oslo og alt det den berømmelige sentrumskjernen har å by på: for kinofilm (søndag); og meget vellykket sådan, nemlig "21" som var strålende vellaget og velspilt; før man tro til med shopping, restaurant og byopplevelser (mandag); da man óg høstet den høyst interessante erfaring det er å bivåne 150 hysteriske fans avvente Bruce Sprintsteens utkomst fra Grand Hotell, i et opptog som blokkerte for både biltrafikk og fotgjengere og opptok mesteparten av både gaten, den rundtomliggende bebyggelse og den allmenne oppmerksomhet. Og, skal si de fikk valuta for ventetiden. Selv fikk jeg intet glimt av The Boss, men han rakk visstnok både å hilse de fremmøtte, sjarmere disse i senk, og signere et par autografer før han forsvant inn i en limousin og reiste avsted til Valle Hovin for å holde en, igjen visstnok, aldeles fabelaktig fantastisk uovertruffen rockekonsert. Skulle gjerne vært der, men billettene ble - etter hva jeg har latt meg fortelle - utsolgt på ett, eneste frustrerende minutt. Huhei, populære mannen. Og ikke er jeg spesielt überfan, heller, så jeg overlater galant dette til den harde kjernen og satser på at de hadde en glitrende stund med rockemannen og hans E Street Band. Kult at de kommer til gode gamle Norge, i alle tilfeller. Dernest var det, denne inneværende onsdag, og da for oss andre uinnvidde, tid for båtutfart og badeliv og selvbruningsprosjekt, og annet slikt. Herlig. Scaras lille familie er da de stolte eiere av en passende lite plastsnekke ved navn "Sjøulken", behørig døpt av gjett hvem; i en alder av snaue åtte år, gudbedre som tiden flyr; og denne bevegeligheten har da blå kalesje, sammenleggbare spisebordsfasiliteter, lekre skinnseter og en lampe i taket som funker når vi slår til den. Dessuten har den tøff-tøff motor, bokstavelig talt, og en badestige som er så bærbar at den knapt henger sammen. Men badingen fungerer utmerket, og jeg tyr da helst til mitt improviserte stupebrett fra tre meters båttak-høyde. Ingenting slår følelsen av å bryte vannskorpen, i solspekket saltvann, og skyte nedover i alt det blågrønne mens benene padler av seg selv og man er vektløs for en stakket stund. Slik taler en ekte badenymfe, selvsagt, men sommeren og høsten er nå engang mine årstider og badevirksomheten er en essensiell del av disse; som jeg har hatt et tilsvarende lidenskapelig forhold til siden jeg var så liten at man måtte kaste meg uti og hale meg opp før jeg led en uheldig drukningsdød. Dette er også sesongen for bær; nærmere bestemt blåbær, jordbær, bringebær og rips, hvorav førstnevnte er det aller aller beste jeg vet i hele verden; til og med bedre enn sjokolade og kaffe og rødvin, hvilket sier sitt. Dog, kombinasjonskunsten slår til, og å blande sjokoladen med kaffen og vinen og bærene, forekommer meg stadig like uslåelig. Nettopp dét har man også hatt mulighet til, nå nylig, og denne smakssammensetningen innbragte en lykksalighet det skal urimelig mye til for å kunne overgås. Men, jeg mener, hva annet er vel sommerfeien til for, enn å nyte de særskilt sjeldne øyeblikkene, for alt de er verdt, og leve litt ekstraordinært? Det handler stadig om de små tingene, de små detaljene, disse sekundene da man vet at man ikke ville vært noe annet sted; bare puste inn og ut og kjenne tilfredsheten bre seg. Julefeiring, nyttår, påske, sommer, Halloween; stadig om det samme, og til syvende og sist konkluderer jeg alltid med at vi bør overføre noe av den gleden vi frembringer i disse periodene, og alt det vi dermed unner oss, til vårt daglige liv, vår hverdagslige tralt, og gjøre denne litt mer minneverdig, litt mer nytelsesfull, litt mer levelig - og fylt med godtgjørelser, rett og slett. Lære av våre evner til å gjøre egen eksistens gjennomført behagelig, i ferietiden, for oss selv likesom for våre omgivelser. Viderebringe disse til Januar og September, som det synes å være alminnelig obligatorisk å skulle lide seg gjennom, i sorg over det som ugjenkallelig er overstått, og ferdig "for alltid", om enn i realiteten bare midlertidig, nemlig julen og sommertiden. De kommer alltid igjen, de avventes alltid med nervespenning, og de planlegges alltid nord og ned - istedet for at man kunne slappe av og hente elementer ifra dem iløpet av året, og gjøre dem til inspirerende festligheter; ikke noe som skal gjennomleves og tilbakelegges. Jeg er ikke en verdensener, selv, når det gjelder å utnytte feriene til det maksimale maksimum, bygge opp energilagre og la dem påvirke meg positivt resten av året; men jeg prøver så godt jeg kan å være deres oppbyggelige effekter, og ettervirkninger, bevisst. Jeg prøver å stupe inn i disse øyeblikkene og være 100% deltagende, i dem, og bare leve og nyte og kjenne meg tilfreds. Smile mot solfyltheten. Eller, eventuelt, dennes minst like tiltalende alternativer; slikt man kan finne for godt å ta seg til når værgudene utvikler humørskiftninger og skybruddene tiltar. Der finnes alltid et fordelaktig aspekt man kan la seg henfalle til, om man bare våger, og velger rett. Og i dette nu føler jeg at sommeren viser seg fra sin beste side, og derved bidrar sterkt, til å la meg foreta de retteste valgene som gir meg den retteste av alle sommerfølelser: en gjennomsyrende ferieatmosfære - fra mitt flokete, lufttørrete hår til mine nakne, solbrunede tær - som bare må og skal nytes; i allefall fortrinnsvis. En fortsatt riktig god sommer til alle involverte, og mer eller mindre bekjente lesende, hvorenn man er og hvaenn man bedriver tiden med. Det handler om å gjøre det beste utav det meste, og sommeren er defintivt det ultimate tidpunkt for å gå inn for dette. Herfra sendes der ut givende, moralske vibber i øst og vest, forseglet med et blåbærpreget smil! Happy hours, now!

En selsom virkningshistorie ...om kjærlighet til en reddende Hvem!

Enda litt mer om "Doctor Who", simpelthen fordi sesongen er forbi og man kjenner et akutt oppsummeringsbehov, blandet med trang til tilbakeblikk; mimring, snufsing, sorg, fundering; og lengsel mot nye eventyr, nye episoder, ny spenning, nye bekjentskaper; dog, mest av alt, et intenst savn. Både etter serien som sådan og etter menneskene i den, deriblant dem man vet ikke vil komme tilbake med det første, dem som er tapt for alltid, enten i sinn eller skinn eller begge deler, og - ikke minst - etter hovedpersonen selv, som man håper vil bli med videre en stund til og fortsette å behage oss seere (og fangirls, hoho) med sitt vinnende, sjarmerende, utsøkt mimikkpregede åsyn. I det hele tatt; utsynet mot verden er en smule farget av omstendighetene, og derav en smule ensporet. Ensidig, om man vil, for anledningen og antagelig for en lengre periode fremover. Fordi man fremdeles er i aktiv DW-modus, som det heter, og det intense engasjementet er hjertelig tilstede; stadig og like besettelsesfylt; og man ikke helt greier å komme seg ut av den oppslukende, kompakte boblen som er innlevelsen i dette berømmelige Whoniverset og dets beboere og alt det programmet innbefatter. Likeledes svirrer hjernen fremdeles rundt i svimete sirkler omkring disse utallige intrigene, oppbruddene, spekulasjonene, karakterkonfliktene, tristessene, flasbacks'ene, den mangfoldige koloritten, landskapene, begrepene, mystikken, den herlige humoren, den smittende opplevelsestrangen, og generelt henrykkelsen over nok en fantastisk, fabelaktig, gjennomført vellykket sesongavslutning. I en TV-serie som, i sannhet, har alt. Det er få lignende konsepter man kan si det samme om, med ett hundre prosent sikkerhet og uten fnugg av nøktern, kritisk tvil; nemlig at "Doctor Who" er utpreget kvalitet, på alle måter, ubestridelig vellaget, velspilt og effektivt -underholdende. Det er altoppslukende og medrivende, selvsagt, men ikke nok med det: man får faktisk noe mer utav å følge med på denne serien, et helt reelt utbytte; følelsesmessig som selvutviklende; siden historiene utfordrer hjertet såvel som intelligensen. Det er en utfordrende affære man ikke kan stille seg likegyldig til; inklusive moral, etikk og upåklagelige budskap; med fantasifullt, gjennomtenkt konstruerte karakterer man på ingen måte ønsker å la være å la seg affisere av, og føle med, men heller forelsker seg i totalt; det er besnærende effektfullt, det er fascinerende på så mange nivåer at jeg forlengst har gått i surr og bare suser avgårde på flodbølgen. Og jeg elsker det. Som TV-program står "Doctor Who" i særklasse, både når det gjelder produksjon, oppslutning, bidragsytere og levetid; som tidenes lengstlevende, mest varig populære serie, rundet tredve sesonger hittil. Verdt å like, med andre ord, og verdt å anbefale for alle som ikke allerede har åpnet øynene for det attråverdige ved den. For alle oss andre er det obligatorisk, et konsekvent must, og en uimotståelig lidenskap man ikke glemmer av og aldri legger død. Og akkurat nå, muligens, på sitt mest ypperlig utmerket likandes; da man nettopp er ferdig med en sesong jeg vil anse for å være den hittil beste. Der samfulle tretten episoder syntes å være av episke proporsjoner, og der alle ledd av produksjonen fungerer utmerket; sitter som et skudd; likesom historiene, settingene, det formelle; regiarbeid, klipping, fotografi; det formmessige; kostymer, farger, musikk; og formidlingsprosedyrene forløper knirkefritt. Jeg får ikke berømmet dem nok. Spill og dialoger river oss med, men effektmakerne er jaggu ikke tapt bak en vogn, de heller. "Doctor Who" er superb - som en helhet. Og, som det mest hovedsaklige og fortrinnlige punkt på deres agenda; de er velsignet med en enestående rollebesetning som ikke er sett maken til noe sted tidligere, i noen BBC-serie overhodet. Hvor ellers kunne man finne et ensemble bestående av Catherine Tate, David Tennant, John Barrowman (lalala-i-hodet-mitt), Billie Piper, Simon Pegg, David Morrissey (kommer i den neste julespesialen! hipp-hopp-hurra-glede-seg-enormt!), Lesley Sharp, Thomas Sangster, Sarah Parish (min heltinne!), Colin Salmon (Robinson fra Bond-filmene!), Alex Kingston, David Troughton, Nina Sosanya, Christina Cole (frøken superflink!), Shirley Henderson, Peter Davison, Marc Warren, Noel Clarke, Sophia Myles (fineste damen!), Bernard Cribbins, Kylie Minigue (!!!), Jessica Hynes, Derek Jacobi (SIR Derek Jacobi! han, ja!), - samlet på samme sted, omtrent samtidig? Det i seg selv gir en magisk tiltrekningskraft; og samtlige av disse stjernene synes å ville yte det lille ekstra, alltid, i sine bidrag til denne serien, likesom arbeidsmiljøet der ikke kan være annet enn inspirerende. Hvilket, igjen, gir desto mer inspirasjon til fansen. Og, som de trofaste støttespillerne vi er, ser vi vårt snitt til å fremme, formidle, promotere, og generelt sett mase om temaet - til såvel fremmede som gode bekjente, og eventuelle andre som måte være tilgjengelig for påhør. Konsekvent og uansett, som grunnet årsak og virkning; i en kjede av produkt, terapi, engasjement; det er ikke til å komme utenom. Og følgelig, som om ikke dette overstående oppramsings-bestyret var nok, jeg har stadig mer å by på. For, i alle tilfeller og i egen adspredelses sprudlende øyemed, jeg har da fordypet meg i litt listemani her; på nok en regntung sommerformiddag, da intet annet enn innendørs aktiviteter virker forlokkende; og skapt noen høyst fleksible og evig relevante lister, i dette nu relatert til Doctor-drømmeriene mine; på linje med alt det andre jeg lar meg oppsluke av med hud og hår, alt det som hjernen skrur seg inn på. For øyeblikket og til stadighet og med forbehold om tilleggspunkter, utskiftninger, bommerter og personlige feiltagelser. Enjoy!

Først og fremst og mest av alt; mennesker jeg håper at snart dukker opp og gjør et fortreffelig inntog i WHOniverset - på en liste som utvilsomt bør, kan og vil bli utvidet:

Gerard James Butler, pop. kalt Gerry (min ultimate kandidat til å overta etter David, noe som sannsynligvis er ganske langt unna å noensinne kunne bli oppnåelig, men det er veldig mulig å drømme og mine drømmerier blir veldig søte av slike forhåpninger)
Alan Rickman (godt andrevalg, og mere til)
Michael Sheen (les: Tony Blairs dobbeltgjenger, og meget akseptabelt tredjevalg til samme rollen, selv om Catherine T. allerede har spilt mot originalen til Sheens mange parodier, altså Blair, altså host host)
Bill Nighy (fordi han faktisk kunne vært troendes til å ta på seg oppgaven og prestere med glans)
Kris Marshall (fordi han er fantastisk og har spilt teater med Billie Piper og ville passet perfekt til det meste; fine poteten)
Laurence Fox (fordi han er GIFT med Billie, ergo lett kan overtales)
Steven Campbell-Moore (som allerede har forført Scarlett Johansson og Christina Cole, sånn apropos, på det store lerret - OG meg, selvsagt, om enn via TV-skjermen)
Toby Stephens (...Rochester? Doctor? Fangirl-himmel?)
James McAvoy (alle elsker Tumnus!)
Colin Firth (enda et Jane Austen-menneske, og enda større fangirl-base)
Emma Thompson (som er nydelig og helt genial og sånn circa Oscar-verdig)
Peter O'Toole (hva er bedre enn dobbel-Tennant? jo, dobbel-Casanova i fordoblet utgave!)
Sean Bean (brite, talentfull, med skurkefjes; og enda flere avkrysningsbare kriterier, I'm sure)
Keira Knightley (lov å be veldig pent)
Martin Freeman (helten! Arthur Dent! hva er vel bedre enn Douglas Adams-referanser i "Doctor Who"? har fungert før og ville fungert ypperlig igjen! selv Doctor'n er jo fan!)
Richard Armitage (Sir-GUH!-of-Gisborne)
Steve Buscemi (fordi, hallo, tuddelu, tralala, jeg mener; mannen trenger ikke en gang sminke for å virke aliensk, pluss at han er briljant!)
Christopher Walken (se forrige, overstående argument - og "Sleepy Hollow")
Michelle Yeoh (fordi hun er en real kick-ass, superkul, forhenværende Bond-dame, og med überpotensiale som skurk)
Johnny Depp (joda jada meh, men det hadde da vært fantastisk, og dessuten var det min mors eminente forslag, fremlagt med 100% seriøse overtoner, og derav verdt å få med!)

To be continued; shortly, afterwards, and for times to come!

FANGIRL ÜBERMOMENT:

[Image: Billie Piper. David Tennant. Snogging. Best scene of "Doctor Who" - EVER. Doomsday reversed: doing it wrong, but making it right. Crying, now, ain't I just. Poor fangirl.]

My theories. My ramblings. My bittersweet joy.

Sometimes, I think we all need someone, and more than anything; someone who'll go that extra mile, and say exactly what we need to hear. Who'll dare to step up, to any usual, unusual occasion, someone who will say it, dare to speak the words and do what you expected, never hesitate - from more experience than both of you had shared. Sometimes, the only thing we crave is that one thing we've always longed for, what we've been begging for, hoping for; subconsciously or with firm expression, explicitly or in subtle reference. That one gesture. Those three words. To hold one's hand; tight, not letting go. To utter that sentence; in a whisper, or a shout. Furthermore, from time to time, we need for someone just to hold us, care for us, and give us that special touch, to embrace us with all the heart and soul and might that's necessary for us to feel secure. Most often, the world never grants people such a chance. In lives and times of crowded places, tumults, tremor, noises; still, we live and die alone. Despite the company we keep, and all the joy, content, excitement. In spite of all; remaining unfulfilled, the loneliest of beings. But then, once in a while, you're lucky. Once, and just a single once, you may have that chance of utmost happiness. You hear those magic words, expressed by someone perfect, someone who could dare and someone who'll be there; the man who'll stay behind. The one and only, him you thought you'd never see again, and now behold. With all his pain and rage, that's true, yet at the same time all his smiles, and all his softness. More intense and forward, more aggressive. More of passion, less suppression. More of fear. Another, you'll admit, he's not the same. He's got the face, the suit; identical appearance and a laughter none can match. The memories, the instincts. One to recognize. He holds your hand, and gives you that old feel, the tingling down your spine. He's the same; the one who fought, the one who sacrificed; but he's the one who wasn't changed, not further, the one who still could be, and who'll remain. Sometimes, you might need more than just belief; to know instead of thinking that you know, to be assured insetad of feeling almost sure. Sometimes, the second best is nothing short of being better. Because, quite simply, he's the one that's left; the one you're left with; and the only one with whom you possibly could carry out and wander on; with love; the life you always wished for, and with whom you'll lead your life the way you'd always wanted. Out of love, no less.

Rose Tyler, defender of the Earth. Returned to her Alternate Universe, again, but this time she's not on her own. The Doctor must leave her, but not alone; he leaves her to stay along with his alternate self, as suitable as it comes, the one man with whom she can continue the life she once had, and with whom she can experience the same kind of love; with their shared memories, shared sufferings, shared love. And, consequently, the only way in which The Doctor can stay with Rose, for the rest of his life, forever and ever, and be the one she's missed, the very Doctor she's been yearning for, and coming back for. He gives her an "older" part of himself, the part that isn't altered, the part she knows; sculpted in the way he was when they first met, behaving in a similar fashion, from the times they had, the best of times; granting them both a fresh start, and a better alternative, based on these. Admittedly, not the exact same man; it's written on their faces, all of them, how this is bittersweet and never easy; seeing how the outcome must be based on choice, on loss, on consequences. The man is different, and he comes with a price, a call for strong development, and he is hers to change -into somebody known, and something better. Once again. (It's the Christopger Eccelston-version, in a David Tennant-body, but who would oppose.) It's the offer of a lifetime, and instead of refusing, she grabs hold of him and kisses him and he is all hers. The ultimate gift, along with all the sacrificing, and the ultimate gesture - given from someone beloved to someone he loves - and she's the only one it could be done for, she's the one derserving, she's the one whom he might trust to do it. For her to make him into someone she'll always know, and always love, the way he is right now - all thanks to her. That's what he says, she's made him better, and the memories shapes themselves, they're coloured, shifted, brought to rest. They stand in sand, and watch the exits fade away, and they grab hold. Not just because she needs it, because she needs him, but - more than anything - because he desperately needs her. The very essence of The Doctor, her Doctor, is that he needs his Rose. That is the point; he's given her the parts of him, the corners of his hearts, that never would stop needing her, and transferred all into the casket of a human body granted her to savour, to caress and care for. And he's got her; for saving, caring and caressing. They've got each other, and the life they never really thought they'd have, but now can spend together. It's good, it's promising, it's tender, sad, miraculous, it's brilliant, hartbreaking, heartwarming and; should you choose to see it that way; every shipper can relax and cheer!