Møter & minner & imaginasjoner

Sondtrack: Barbra Streisand - "Emotion". Jeg har ikke for vane å skrive blogg ála dagbok, i allefall ikke utlevere meg selv (som f.eks.) i stil med Maria Mena, frøken "har jeg ikke flere nye problemer å skrive om, finnes der alltid noe gammel gruff å grave opp", men i visse tilfeller må man da krype til korset og gjøre ære på bemerkelsesverdige øyeblikk her i livet. Store som små. (Slikt den samme Maria Mena ikke makter; hun synes kun å ville fokusere på de stunder da man helst vil synke under jordoverflaten, grine ut en foss, og bokse en eller annen i fjeset. Nuvel.) Og, ikke dermed sagt at dagen i dag var spesielt enestående eller vanvittig eller überfantastisk, det bare...skjedde en god del. Føler jeg har løpt fra ærend til kaffe til konversasjon og til plikter og tilbake igjen, kontinuerlig, med og uten oppakning, og er i dette nu temmelig kaputt i hodet. Hvilket forekommer meg en gjenkjennelig, tilbakevendende, høyst menneskelig tilstand det kan være greit å skildre her, en gang i blant; i all dens generelle, øh, gjenkjennelighet; om ikke annet, for å få den ut av systemet. Eksempelvis, kvitte seg med det strabasiøse stressmoment av timene som aldri strekker til, og ens egen timeplan, som man liksom konstruerte for å få oversikt, ro og en logisk tilværelse, men istedet kjennes mer som et dukketeater; der man trekkes, dras og slenges omkring, og knapt får rekke bussen. Eller trekke pusten. Et hersens, infantilt marionette-system, av all utfordringenes overdrivelseskonjunktur, der jeg samtidig får utrettet ganske så mye, opplever ganske så meget, og holder et forbløffende høyt energinivå. Følgelig, en viss grad av moral her, idet arbeid under press medfører - muligvis - en større arbeidsvilje. Tro det den som vil, og - like mye mulig - bør, for det er sikkert sunt å bevare både troen og fatningen oppi det hele. Hva har jeg gjort på? (Hva har jeg trodd på, og igjen å tro på?) Vel; tirsdagsmorgenen begynte storslagent, med iskald sol, rasende vekkerklokke og biblioteksbesøk, dessuten ble jeg forsøkt sjekket opp av en middelaldrende business-herremann med grønne press-bukser. Jadda. Han satt og gliste og blunket til meg hele bussturen og jeg ble en smule pinlig berørt, men også smigret. Skal innrømmes. All news are great news, osv, og alle jenter liker komplimenter. Det er antagelig en svakhet, men én av våre mer sjarmerende; vil jeg mene. Fyren fikk et nikk og et smil og et veldig ettertrykkelig "bye bye". Videre, ankom Universitas Bergensis til forelesning om rituelle handlinger innen den metafysiske avdelingen av dramasjangeren, og gudenes symbolske betydninger og funksjoner og mere til i den afrikanske, populærkritiske, nobelpris-vinnende litteraturtradisjonen. Noe sånt. Men spennende, for all del, selv om jeg stilte mange kritiske spørsmål jeg ikke fikk klare nok svar på; omkring de nokså overfysisk-metaaktige fenomener og deres representanter. Fortsatte med en introduksjon, del to, av romantikkens diktning, mer tilbake i gamlelandet og med fokus på norske storheter, pluss diverse britiske, og et par tyske unikum; min favorittperiode, mine favorittmennesker, mine favorittverk, ergo et utpreget kjekt tema. Enda kjekkere enn det forrige, for å være ærlig. Og ikke nok med det: jeg gjorde meg endog bemerket under denne forelesningsøkten, ved å fremføre et favorittdikt av Shelley, "Ode to the West Wind", til allmenn beskuelse og på sterk oppfordring fra samme allmennhet; forsåvidt selvvalgt, ikke helt komfortabelt, men fikk applaus og greier og det var egentlig innmari artig. Stod foran ved kateteret; utmanøvrert av Herr Foreleser, som en annen ungdomsskoleelev; og deklamerte med hes røst vestavindendens urkrefter. Minner meg på at diktopplesning er noe man burde ha mer av her i verden, primært ved profesjonelle utøvere, og at diktningen generelt får for lite oppmerksomhet; som ikke kan understrekes nok, eller for hyppig. Hvilket min forelesermann også sa seg enig i, idag, i et sjeldent øyeblikk av imøtekommende entusiasme og inderlighet. Uten å si det var kjedelig. Fikk ham i tale om sine personlige favoritter, hvorpå det var som om noe løsnet i mannens kommunikasjonsevner, og han ramset opp en hel liten skokk med helter og heltinner innen romantisk lyrikk som han hadde sans for; fremdeles litt beskjedent, litt unnvikende, men i allefall mer oppriktig. Skader ikke å bøte på dårlige førsteinntrykk, så heder og ære til ham for dét, og jeg gir ham definitivt en ny sjanse på aksept-fronten. Ytterligere skrev da jeg sider opp og sider ned om Wordsworth og Keats, i selvsamme manns regi, stilte meg rungende usammentykkende, dvs totalt stum, til et utsagn om "Composed upon Westminste Bridge"; orket ikke krangle mer om den, valgte heller å bruke engasjementet på dikteren selv, som er mer verdt det. Resten av dagen gikk med til praktisk dill, og et forsøk på å begynne på en annen storhet, nemlig Kafka, som er litt for utilgjengelig (hittil) etter min smak, og litt for...uferdig, på et vis, pluss - en rekke spankulerturer over brosteiner og ned sidegater og mumsing av rundstykker med brunost, som er den nye "dillen", og diverse, tilfeldige sosiale (sammen)treff. I alle henseende, en innholdsrik, interessant, og definitivt variert studiedag. Og, det er ikke alltid at dagene; hverdag, lørdag, påske, lesedag, når det måtte være; kan måles i begivenheter, iøyenfallende hendelser eller oppnådd kjendisstatus; stundom er det de små tingene, disse berømmelige miniøyeblikkene da verden bare glimter til, som virkelig teller. Og da blir dét det beste, det viktigste, det eneste. Mer enn bra nok. Så kanskje er det en god idé å fokusere mer på hverdagslige "trivialiteter", også her, på min ellers så seriøst anlagte bloggelogg, og gi dem den oppmerksomhet de sannelig fortjener. Hver eneste dag er (og forblir) enestående; fordi den er den siste av vår forbipasserte fortid, og fordi vi er enestående mennesker hvis historikk, hvis fortidige gjøremål, aldri skal gå i glemmeboken, idet hvert fotspor er et merke i vår virkningshistorie på jorden, og deres etterskjelv kan merkes helt ned til jordens innerste kanaler. Hvis jeg sier mer nå, kommer jeg sannsynligvis til å høres ut som Paulo Coelho (i et dårlig møte med Maria Mena), og det vil jeg ikke; har ikke havnet helt der, riktig ennå, så jeg sier dett var dett om dagens oppsummering, og går over til noe helt annet som også er datert dagen idag, nemlig et lite stykke versemål om forestillingsevner som jeg rablet ned mens jeg hørte på Texas i, øhm, dag natt.

what is imagination -
but a set of expectations
forming any constellation
further than your second thought

beyond the rims of your belief
and where the corners make no end
you peek across to other edges
raise yourself above suspicion
far from condescending looks of sceptic feint
the lowered bars, the brittle cease
main targets make no interesting apporach
nor do they hold sufficient shield
against all firm, debriefed consent
demanding certainties of yet unknown
you cannot ever tell and next retell
shall never more find proof to solve
but be resolved and trod another path
where your imagination
lead you on to different expectations
forming new, unforseen constellations
further than your every thought

Tre filmer i et nøtteskall

Soundtrack: Texas - "Ricks Road" - nettopp fått tak i noen flere album med disse gamle kjenningene, i et av tidenes beste britiske rockeband, og har totalt lagt min elsk på denne. "I've been missing you" er en ny favorittlåt. Herlig!

Kort om ukens kulturelle impulser; dvs en rapport om mine små glimt av avkobling, innimellom all studiejobbingen. Jeg er, som kjent, ganske flink til å unne meg seg konstruktive, kulturelle pauser - og dét til stadighet - og denne uken har vært temmelig innholdsrik i så måte. Kan synes som at jo mer jeg jobber jo mer behov har jeg for kulturpåfyll og, følgelig, jo mer går jeg inn for å (få anledning til å) dekke akkurat dette behovet. Har for eksempel vært tre ganger på kino, inneværende uken, nærmere bestemt: innenfor de siste fem dagene, og har da klart å få med meg den tilmålte dosen både med kostymedrama, "Doctor Who"-mennesker, tørr komikk, helte-gjensyn, actionorgie, adrenalinkick, britisk politikk, biljakter, russisk stilisisme og diverse Hollywooddamer i bare undertøyet. Har vært og sett tre særdeles forskjellige filmverk, må sies, men betraktet under ett synes det likevel å ha en god del fellestrekk. Og som en litt alternativ vri på mine sedvanlige filmrapporter er det disse jeg har tenkt å fokusere på. Jeg har nemlig tenkt å bedømme dem etter de samme kriteriene; på et noenlunde likelydende grunnlag, fra et individuelt ståsted, med personlige og meget subjektivt-orienterte kvalitetskrav. For å vise, på mest direkte mulige vis, hvordan filmers kvalitet ikke avhenger av sjangerbestemmelser eller tradisjonsbundne forventninger, fra publikummernes side, men slike helt individuelt bestemte særtrekk som går i oppfyllelse og sikrer den herligste filmopplevelsen. Noe jeg alltid ynder å understreke. Og, når man da maser og maser om hvordan man hater kutymer, regler og generalisering, får man sørge for selv å unngå nettopp disse når man selv strider til (kunst)verket. Og derfor: vurdere filmene på deres egne premisser, ironisk nok nettopp ved å trekke paralleller. Jeg må da si jeg har vært vitne til tre svært sterke, gjennomførte og heftige produksjoner, utifra hvilke det er svært vanskelig å trekke én favoritt; også derfor denne sidestillingen; men jeg har mange personlige "favorittmomenter" ved hver enkelt - som jeg da har tenkt å understreke her:

"The Other Boleyn Girl" (imdb)

Romantisk, historisk, klesdrakt-preget, flott og intrigespekket drama om Henry 8, satt til Englands gullalder, om hans herskesyke og to av damene som fikk unngjelde; nemlig Anne og Mary Boleyn, kjent fra utallige andre filmer av nøyaktig samme sorten, men her med en hel skokk überskuespillere på rollelisten; deriblant mine to favorittskuespillere fra Nyere Hollywood, nemlig Scarlett Johansson og Natalie Portman (sammen!), pluss Eric Bana, David Morrissey, Kristin Scott Thomas og Jim Sturgess (!), og i det hele tatt. Dette er først og fremst et fantastisk skue av en film, med noen kulisser av en annen verden, bokstavelig talt, og en slags lekker, nostlagisk "slik man laget kostymedrama på syttitallet"-feeling jeg muligens er alene om å ha kjent på, men likevel; for meg var den påfallende, men behagelig tilstede. Det er rett og slett en fryd for øyet, og med pene mennesker i alle roller som det er en sann glede å beskue. Ifølge mange anmeldere er også dette alt den har å stille opp med, men jeg stiller meg rungende uenig til den kritikken. Filmen er både følelsesladd, ironiserende, dypt medrivende, og dyster; nesten grotesk, til tider; og med et skuespillerensemble som vet å røre ved hjerterøttene. Jeg hadde i utgangspunktet et voldsomt sett med forventninger til hele prosjektet, grunnet de to damene i hovedrollene, men etter å ha lest anmeldeler og publikumsomtaler på nettet ble jeg istedet nokså skeptisk, og forventningsnivået sank drastisk, men i ettertid var det kanhende bare en fordel - for jeg gikk dit da uten den helt store entuasiasmen, og ble eksepsjonelt positivt overrasket. Joda, den er storslagen, betagende og pompøs, utvilsomt, men slik var óg tidsepoken den er satt til. Filmen er gjennomført middelaldersk, ned til minste detalj, og den skildrer både tiden, kongedømmet og menneskene som lever i dem usedvanlig bra. Og på toppen av dét, er den spennende, morsom, sensuell, intens, og vanvittig dramatisk, endatil med en slutt som fikk tårene til å trille hos en undertegnede som aldri pleier å grine av denne typen filmer. Dialogen skjemmes av et par banaliteter, og det er ikke alle scener og all kjemi som funker like utmerket, men er man i det rette humøret for en overdose historisk relevanse er den perfekt. Og: Scarlett Johansson og Natalie Portman er verdt billetten, uansett. Som überfan av dem begge, spesielt førstnevnte, er det vanskelig for meg - helt objektivt - å peke ut hvem som er den flinkeste. Men jeg vil hevde at forholdet dem imellom slår gnister, og de bør helt klart vurdere å gjøre flere filmer som denne, i slikt kompaniskap, det egner de seg for. Jeg kan óg nevnte i en beskjeden bisetning at Scarlett er den mest karismatiske, med størst personlighet, og Natalie er den beste karaktertolkeren, og muligens den med seriøse skuespillerinnen av de to. Søsterrelasjonen dem imellom var det beste ved filmen; slutten var knall, og fikk alle oss som har sett Cate Blanchett i aksjon de siste årene til å humre; og det er alltid kjekt å se David Morrissey som skurk. Jeg hadde ventet lenge og jeg ble ikke skuffet. Heldigvis. Og jeg skal innrømme at jeg hadde ikke, i noen tilfeller, forventet å bli så rørt av denne historien. Desto bedre å felle en tåre eller tre, og kjenne at filmen gjorde inntrykk.

"Get smart" (imdb)

Fredag kveld, og jeg hadde ingen andre planer, så jeg dro på en film jeg egentlig ikke trodde ville være noe for meg, men den hadde nå The Rock (tidenes mest vellykkede tilfelle av wrestler-turned-actor) på rollelisten, og det er en grunn i seg selv for meg til å komme meg på kino. Han har vært en personlig megayndling helt siden "Scorpion King", og skuffet ikke her heller, men han var såpass lite med at de måtte mer til for å skape en skikkelig velfungerende film, helhetlig sett. Men med Steve Carrell i hovedrollen, og Anne Hathaway som kickass-sidekick, og et særdeles velskrevet manus, var suksessen sikret. Jeg har aldri vært noen kjempefan av Carrell som komiker, sant å si har jeg aldri hatt den helt store kjennskapen til fyren, men her ble jeg definitivt overbevist. Han har en uimotståelig, tørr humor, og en enorm presisjon, dessuten er han inni granskauen kjekk. Høy og mørk og komisk, for pokker! Slikt finnes der ikke mange av! Og han vet å ikke tøye strikken for langt, og variere mimikken og gags'ene sine. Kudos til mannen, og jeg tar gjerne mer av ham i samme setting i fremtiden. Filmen, på sin side, er en form for Bond-parodi, blandet med referanser til den originale TV-serien og en god porsjon spesialeffekter; biljakter, gadgets, eksplosjoner, etc; og en nyskreven historie som sitter som et skudd. Jeg hadde da, på forhånd, høynet min egen toleranse for guff og gørr og underbuksehumor betraktelig, fordi jeg forventet meg en del plattheter fra en Hollywood-affære av sådan kaliber og nyere komediedato, men ble da overrasket over hvor lite, for ikke å si ingenting, den hadde å by på av slikt. Med unntak av én spyscene, der jeg faktisk hadde medlidenhet med Carrell (vi har alle sett "Top Gun" og vet hvordan det er å fly jet), var det forbausende liten ekkelhetsfaktor her. Istedet fikk man mengder med treffende dialog; med velrettede spark både hit og dit, noen politiske undertoner, masse flotte detaljer; i det hele, en intelligent, moden, velspilt, actionspekket, veldig rar, og sær, i mest positive forstand, og ikke minst kjempemorsom komedieseanse med enorme mengder kjendis-cameos (Bill Murray inni et tre; jeg mener, hallo!) og The Rock i storform, når han var tilstede, pluss storartet kjemi mellom Carrell og Hathaway; som da overbeviste med et komisk talent jeg overhodet ikke ante, eller kunne trodd, hun var i besittelse av. Stort pluss for lite CGI, realistisk filming, den behørige syttitalls-stemningen, dansescene med festlig vri, vanvittig god bruk av musikk, lekre kostymer, og tidenes mest originale bruk av en swiss army kniv. Dessuten dukket Masi Oka fra "Heroes" opp. Og de hadde animert Warner Bros.-logoen. Jeg pleier ikke å like komedier, jeg pleier ikke like Bond-parodier, jeg pleier absolutt ikke å like i det hele tatt sånne up-and-coming komikere med egne talkshows, så filmen hadde alle odds imot seg, men tross i alt dette lot jeg meg overbevise. Og, derfor, imponere. Og jeg lo kontinuerlig, hele tiden! Igjen, det handler nok litt om sinnstemning, behov og humør, og med toleranse for litt tull og fjas, noen ikke fullt så morsomme spøker hist og her, som må påregnes, kan dette bli årets uten tvil beste komedie. Selv for dem som aldri går på kino for slikt.

"WANTED" (imdb)

Og dernest, til sist, var jeg ikveld på KP for å endelig få med meg den lente etterlengtede, og vanvittig opp-hypede, skrekkelig stjernespekkede superfilmen "Wanted". Som da viste seg å leve opp til alle forventningene på noen områder og skuffe litt på andre, og mer uventede. Jeg hadde, opprinnelig, gledet meg ut av mitt gode skinn til å se James McAvoy og Angelina Jolie bedrive aktiv ass-kicking i en slags intrigeløs utgave av "Mr. & Mrs. Smith", med "The Matrix"-inspirasjon, og akkurat den biten innfridde fullstendig. Dessuten vil jeg, aller først og fremst, få hylle verdens nye action-übermester, nemlig russiske Timur Bekmambetov, kjent for "Night Watch"-trilogien, som snart skal fullføres, et enormt talent og en kommende stjerne på regissørhimmelen. Her får han leke seg fritt med et gedigent budsjett og endeløse ressurser; både mht til dataanimasjon, skuespillere, rekvisitter - ja, det meste. Og utav dét skaper han da en film som på sitt beste er veldig spennende og intens og på sitt verste er ekstremt dust. Anmelderne valgte, igjen, feil fokus - etter min oppfatning - da de kritiserte filmen spesielt for sitt mystisisme-element og dens bruk av en vevstol som grunnlag for historieforløpet, og kommunikasjonsmiddel for hovedpersonene. Personlig har jeg ingenting imot verken mystiske sidespor, skjebneprat eller vevstoler; jeg er nok, dessverre eller ikke, litt for langt inni science fiction-universet til å bry meg (negativt) med slikt, eller synes det forringer underholdningsverdien. Jeg synes faktisk idéen var noe av det bedre, her. Manuset, derimot, er forferdelig, forferdelig elendig. Dialogen er, bent ut sagt, grusom. Og platt. Og klisjéfylt. Selve plot'et og et par, enestående replikker er det ikke noe å si på. Tidvis glimter den til med noen kommentarer som bare slår en rett ut, og jeg lo så jeg hikstet, men: timingen er så ulidelig feil, og de kommer altfor sjelden. Mesteparten av replikkvekslingene er enten hentet direkte fra andre filmer eller basert på disse, og da spesielt overnevnte "Matrix". Like fullt, for ikke å virke feilaktig irritert her, med en slik fantastisk gruppe skuespillere i hovedrollene kan det ikke bli bare dårlig. Det er vel hovedforskjellen mellom B-actionfilmer og de virkelig vellykkede, at sistnevnte har visse elementer - folk, prioriteringer, hva det skulle være - i seg, som umiddelbart kjører dem opp i en annen divisjon; som James McAvoy. Fyren er gull. Han spiller som en gud, uansett hvilken rolle man putter ham i, og fra et jente/homse/liberalt mannfolk-ståsted: han er ikke stygg å se på. Et par bar overkropp-scener, ene og alene inkludert for forannevnte tilbederes skyld, trekker opp flerfoldige hakk. Men i motsetning til mange andre filmkjekkaser, har han også følelsesregisteret og mimikken i orden. Han kler så ufattelig bra å være frustrert, ualminnelig alminnelig skøyer, med hundebølikk, rufsete sveis og skinnjakke; dermed var han i sitt ess, akkurat her. Også har vi Angelina, som er en skuespillerinne av diskutabelt kaliber, og med sine mer tvilsomme sider, også privat; hvilket såpass ofte har overskygget selve filmene hennes, at man nesten må ta det med; men jaggu har hun utstråling nok til at man glemmer dette, etter sånn circa fem sekunder. Hun er seg selv lik; om man sammenligner med Mrs Smith, Lara Croft (favorittfilmene sine, de!), og, eh, alle de der; med minimal(istisk)e klesplagg, tatoveringer, lekker makeup, trutmunn og en aura av forførerisk uutgrunnelighet og uutgrunnelig nærvær. Hun er så skarp, så subtil, sender så skjeve øyekast, vrir og vender på seg som en annen gepard - man kan ikke annet enn å la seg fascinere. Samspillet med McAvoy er aldeles supert, og ytterligere har hun da et effektivt, flott ensemble å spille mot - i sin helhet - der alle gjør sitt, og gjør det bra. Også her spiller cameos en viktig rolle; med mange kjente fjes i uventede sammenhenger. Kjære, gamle David O'Hara; super-iren fra "The District", min gamle favorittserie på TV; får åpne ballet, med en spektakulær Trinity-aktig flukt ut gjennom et vindu. Dernest dukker ingen ringere enn Marc Warren (!) opp; kjent fra "Hustle" og "Doctor Who" og allting annet som er britisk og bra her i verden; og, sammen med ham, Terence Stamp, kjenningen fra "Get Smart", Thomas Kretschmann, som da har spilt i diverse tyske suksessfilmer jeg liker, blant annet i selskap med Gedeon Burkhard, og Konstantin Khabensky - hovedrolleinnehaveren i "Night Watch". Altså, Anton. Og ham er vi jo blitt glad i etterhvert. Her leker han dessverre litt for mye med noen stakkars rotter; noe jeg ikke satte spesielt stor pris på; men nok sagt om den biten. "Det er bare film", som min følgesvenn Imaginary Hero påpekte. Fikk i overkant mye CGI her, likeså; men jeg er nok en smule overdreven i mine antipatier, der i gården, og når det gjøres diskrét og tilstrekkelig elegant, ser også jeg at det kan fungere. Tog-scenene her gjorde heldigvis det, og glass-splintringen innimellom var kul. Dessuten vet vi jo fra de russiske grøsserne at regissør Bekmambetov liker trailere, og her kom mange gamle amerikanske vogntog til sin rett, og ble meget stilig anvendt. Generelt sett var bilene en fryd for øyet, det samme var bybildene, kulissene, naturen; i tillegg til det mest åpenbare, som McAvoy og Jolie og, øhm, deres respektive, blottede legemsdeler. Også musikken må nevnes, for den var fantastisk; og jeg elsker original orkestermusikk i actionfilmer, måtte jeg bare få understreke dét. Aller viktigst ble likevel sluttreplikken - som da var i en helt egen divisjon. Muligvis den beste jeg har hørt, noensinne, og den overgikk absolutt all den andre dialogen med god margin Uvisst hvorfor, men den gikk altså rett hjem hos meg. Jeg fikk lyst å klappe, så bra er den. Hele sluttsekvensen, og sluttmonologen til MacAvoy, er på alle måter storartet, og ga en pangfinale jeg ikke hadde forventet, men som hevet sammenlagtresultatet radikalt. Synd at resten av ytringene ikke var på samme nivå, og at story og spill ikke helt levde opp til den fantasifulle grunnidéen, men adrenalininnsprøytningene og mytologien kompenserte greit; og i litt mer ukritisk, popcorn-underholdningsøyemed, var dette mer enn godkjent. Litt dum, ja, men ingen dum opplevelse. Alt i alt en lekker, liten action-flick, en strålende avslutning på helgen, og et verdig punktum for en filmmaraton av de sjeldne; som gjorde meg veldig fornøyd, litt forvirret, veldig forelsket og i vesentlig mer energisk form. Hurra for kinotilbudet i Byen min!

Utgravninger uten hodelykt, men med måneskinn

Dette har sitt utspring i en byvandingsekspedisjon sist onsdag, da jeg på mest bedagelige vis ruslet langsmed Smålungeren, på vei mot et kinobesøk, og med ett fant frem notatboken, fordi det var slik en nydelig, slående utsikt å skue - bent imot meg - der jeg gikk. Også satte jeg meg til på benken på Festplassen og rablet ned noen linjer om rådhusblokken og andre bygg jeg så omkring meg, pluss litt om farger og nattemørke, og glemte egentlig av alt sammen, til ikveld - da jeg, etter å ha bøttet nedpå tre glass rødvin og sett "Haisommer" for n'te gang, besluttet å ha meg en skriveøkt, og revidere gammelt materiale, hvilket da resulterte i de påfølgende små vers. Nok sagt. Diktene er skrevet "back to back", på samme verse-grunnlag og rytmiske grunnidé, med gjennomgående begreper og en nokså likelydende struktur, og til tonene av Kieslowski-filmsoundtrackene "Bleu" og "Le double vie de Veronique", som da bør kreditteres for å være eksepsjonelt god inspirasjon. Og til Bergen, gode gamle Bergen min; som er en vakker by, selv om den er iferd med å brenne ned. I allefall store deler av den. Noe som, igjen, er skrekkelig uutholdelig urettferdig trist, og jeg håper bare inderlig at det ikke er en pyroman som går løs. Han/hun/de burde, i såfall, skamme seg - og det grundig. For det går for vidt, nå; med brannstiftelser og falne sjøboder omtrent hver eneste uke. I den anledning; man ble også litt influert av et stunt BA arrangerte nylig, som gikk ut på å la elever fra Skrivekunstakademiet i Bergen formulere noen avsnitt om hvorfor Byen vår er så vakker - hvilket definitivt trengs i disse dager; da vi patriotiske Bergenserne må trå til og vise vår støtte til en skadet stolthet - og, jeg synes det disse aspirerende skrivekunstnerne hadde skrevet var veldig fint, såpass veldig fint at jeg ville forsøke meg på det samme selv, men på vers heller enn i prosaform. Så her er "min variant" av hjemsted-hyllesten, med mer overførte betydninger og satt i en litt annen tone; en ode til kveldsmørket, Smålungeren, og favorittantikvariatene mine. Som sannelig lukter mugg, selv om jeg ikke har så mye imot dem som dikt nummer to muligens skulle tilsi. Det er bare det at å dykke ned i gamle minner ikke alltid bringer til overflaten like positive sinnstemninger, likesom ikke alle erindringsmuligheter er ubetinget givende. Stundom bør man være føre var når det gjelder å avduke fortiden, og kanskje heller ty til uviss fremtid, selv om man ikke vet hvor den stammer fra; selv om den kan basere seg på gamle synder; for, det er bedre å være lykkelig uvitende enn å ha vondt av det man vet, eller dette at man alltid skulle vite.

"To dimensjoner av varighet og vedvarende søken"
Av Scaramouche, Po(t)eten, fordi natten er en god tid til skriverier og fordi Kieslowski er en god mann når det gjelder å finne stemningssettende pianotoner. Jeg tror alle mennesker er fanget i en slags runddans med seg selv om hvorvidt de skal (fortsette å) basere seg på fortiden og erfaringene de har tilegnet seg oppgjennom årtiene, og lære av sine feil, eller sette strek over alt å gi seg selv en skjebnesvangert usikker, men oppfriskende ny start der nye feil kan begås eller unngås, alt etter som. Livgivende eller nyttesløs, det kommer helt an på situasjonen. Og skjebnen. Ikke minst, dette lunefulle, forræderiske konseptet vi kjenner så altfor godt. Men, nå og da kjennes det like fristende å bare gi slipp, ruske opp, og begynne forfra. Ikke måtte slite med spøkelsene i skapet og gammel samvittighet, ikke måtte stamme fra en barndom, ungdom, allerede levd tilværelse, men leve - her og nå - i dette nu. Spørsmålet er om man kan være levende i samsvar med fortiden og samtidig utnytte øyeblikket for alt det er verdt, uten å la seg hemme hverken av minner, anger, eller pålagte kutymer. Men, for å halv-sitere Brecht, "...one must have a certain inclination to penetrate deeper into things - a desire to make the world controllable - if one is to be sure of enjoying its poetry". Jeg dypdykker ned i selve diktningens underetasjer, og prøver å lete meg frem til sannhetene, men hva jeg oppnår - vel - det er nok bare enda mere sannhetssøken, uten mål om endelige svar. Vi vandrer stadig rundt i våre egne formørkelser og evner sjelden å tenne lys, igjen, før det er for sent.

bebygget, bebodd og beglodd;
langs smålungeren

lenge, lenge
langt om lenge, senn
var jeg
som husene som smetter inn
blant prydbusker
og innlemmes i landskapet
for lenge siden
jeg, som husvegger
som flettes inn imellom
bøketrær, av boligbloggparade,
sløyfes sammen
til en skjønn oase
folder sine grenevinger
rundt et hjørne,
holder tett på allting,
alle hemmelige rom
som åpenbarer seg igjennom vindusruter
opplyst fargespill
og fargespilt belysning
tetner til
utfolder seg, utover
hav og strand og land
med plutselige tårn mot himmelskaren
peker ut mot oven
slumrer inn
med sammenfiltret skyggelegging
alt konturløst
vårt kulturlandskap
det skjøre, myke
mønstret

lengsler mot stengsler;
om antikvering av gammelt og søken mot nytt

sakte, sakte
følgesvenner
ser meg om
i antikvariatet
over mine livsløp
som så ofte
sier til meg selv,
"for det er fine ting"
men siden - jeg går inn
det lukter bare mugg
av glemte lengsler
sakner farten
ned i støvete, forgråtte landskap
lengst ned i dypet
der man kveles blant reolene
finner ikke frem, forvirres,
fortiden - den foreligger, åpen,
jeg ville helst ha lagt den bak meg
stenge ute, stenge dørene
for hele verdens brukthandler
men jeg er stum, febrilsk
som fisk på landjord,
skvetter jeg, omkring
nytt forbuk, nye muligheter
hvor moralsk forkastelig
forderves
kjøper nye lag av pynt
polerer sannhet
mens innholdet, hver innholdsrikdom,
gjenfunnet, oppfunnet, fanget,
nå, fremdeles kun det samme,
vintage-elskere
ser sidene av gulnet, tørt papir
og skriften skildrer fortsatt samme utukt
skjeldner ord for ord som løgn
forblir i sine nedtegnelser
om gammel ondskap
aldri kan fornyes
heller ei forglemmes
las være gjemt i pappesker på sjelelige loft
og jeg forbryter meg mot fortiden, fortrenger den,
mens de fordømmer fremtiden
og fremelsker forbrytelser fra fordums tider
også de
finner tilbake, jeg vil finne frem,
fornekte, tenker jeg, forenkle
hva forfektes
vi samler alle støv
og sakte, så saktmodig, blåser vi det rent
ser gamle rester eller rengjort pryd
skuer imot nye tider
eller uavvendelige tidsforløp
så vel bevart
i vårt antikke skattkammer
må jeg få vende andre kinnet til
og ikke måtte, nå, erkjenne
hvor vi skaper nytt av allting gammelt,
og på eldre stier trer vi ned
for evig nedadstigende,
i understliggende etasjer, imot evigheten
de uutslettelige følger
frender, sier ofte til meg selv
om antikvariatene
at - "det er fine ting"
men så går jeg inn
og det lukter kun av mugg

Streben mot forståelse

Soundtrack: The Bee Gees - Number Ones - "Night Fever", "Stayin' Alive", etc etc, og vi tenker "10th Kingdom", "10th Kingdom", yeah!!! Morsomme trollene på båttur, og vi ler! Takk, nok en gang, til Katrin som gjorde meg oppmerksom på dét mesterverket. Fantastiske saker. Også er jeg fan av originalen ("Saturday Night Fever"), da, selvsagt. Fine John Travolta. Ingen kan svinge seg som ham, endog i fatsuit. Og det sier en hel del.

Det har, i sannhet, vært en travel og anstrengende arbeidsuke, dette, som jeg nu etterhvert legger bak meg til fordel for sårt tiltrengt helgeavslapning. Kjører et rimelig stramt program for tiden, med lesing, forelesning, foredrag, og diverse, som utført av meg selv og andre, og det tar på å hele tiden skulle (be)holde fokus, tungen bent i munnen, ikke glemme allverdens obligatoriske gjøremål. Det er så mange frister, plikter, deadlines, at jeg tror jeg skal krepere, og på toppen av det hele befinner jeg meg da på et fakultet som ikke evner å gi klare beskjeder, for ikke å si dele ut de arkene de skal, når de skal, eller sitere de riktige oppslagsverkene. Forekommer ikke, noensinne. Og jeg tenker for meg selv at det er greit de kaller seg Historisk-Filosofer, men de burde klare å frigjøre seg såpass fra filosoferingen, engang i blant, at de skaffer oss en timeplan og skikkelig pensumlister. Så kunne de båret sine kapper med enda større stolthet, og litt mindre distrésjon. Hadde vært å foretrekke. Ytterligere vil jeg hevde at forelesere som begynner dagens økt med de velvalgte ord "sorry, men jeg vet det er kjedelig" burde fjernes fra universitetet med umiddelbar virkning, i det minste ta seg et kurs, primært over så lang tid at man ikke trengte se ham igjen på en stund, men det er nå bare min personlige oppfatning. Naturligvis, og meget beskjedent lavmælt. Eller ikke. Han kom seg noe, utover i forelesningen, men da var jeg allerede så forarget at jeg ikke hørte etter hva han sa. Dog, klarte faktisk å styre meg og kjefte løs utenfor fyrens hørevidde. Men tematikken for øyeblikket; derimot; tematikken som sådan, er nå flott! Selv den som mister Mindre Begavet Taktisk Ulur, valgte å ta for seg. Vi har begitt oss inn i lyrikkens univers, og jeg er i mitt ess; med Wordsworth, Goethe (mere mere!) og Novalis på programmet. Ingen innvendinger der. Dog, vi tok for oss en del poetikk og teori først, slik vi dessverre har for vane, og kom egentlig ikke i gang med selve diktverkene - før senere. Og da med denne vesentlig dårligere foreleseren. Men har store forhåpninger om at dette, dvs begge deler, vil bedre seg iløpet av neste uke. Jeg har lyst å tolke poesien, ikke bare undervises i hvordan den oppgjennom tidene er blitt fortolket, av andre og mer "skolerte" folk, før meg, som selvsagt mener de er aller mest berettiget til å mene overhodet, og degraderer oss unge studenter til en lyttende, påtvunget nikkende hop. Og her henviser jeg da til tekstforfatterne, ikke foreleserne; disse gamle, selverklærte überekspertene, som opphøyde seg selv til en akademisk elite; en kald og uimotagelig kjerne på toppen av universitetshierarkiet, som skrev belærende, indoktrinerende, og uten rom for motsetningsforhold. Eller hensyn til (mulige) illsinte studiner som siden ville nekte å inngå enighet. Typisk meg. Men likevel; ensidig instruerende verk er det verste jeg vet. Det eneste som kan godtas der, på dét området, er tekster fra folk som er diktere selv, og som skriver på grunnlag av egen diktning, med en viss ydmykhet, og en vesentlig større erfaringsmessig innsikt, som for eksempel Wordsworth. Og lykkeligvis var det hans "Vers og Prosa" vi i hovedsak tok for oss. Dette er da en slags forsvarstale for hans romantiske, tilbake-til-naturen-måte å komponere diktverk på, med inspirasjon fra den franske revolusjon, og vakre, definitivt utilslørte bondepiker, pluss noen vandringer i det skotske høylandet. Charming. Wordsworth er slikt et idol for mitt vedkommende spesielt fordi han var av de første folkelige dikterene, i den engelske litteraturhistorien, og bygget sin poesi på idealer om å skulle være tilgjengelig, for gud og hvermannsen, og tro mot den muntlige tradisjonen; den mer lettbente, musikalske overbringelse av verselinjene. Han var befriende lite selvhøytidelig, og veldig "enkel" i sin formidling; dette er, med all tydelighet, dikt som passer for alle og som kan tolkes, forstås, og appellere til selv det mest uerfarne lesermenneske. Og det er en tankegang mange poeter i ettertiden burde tatt innover seg, og tatt til følge. Det er en grunn for at Wordsworth er så kjent og elsket, og har et slikt popularisert renommé. Ingen andre kunne fått (tilegnet) sin egen serie med billig-utgaver av de store litteraturklassikerne; myntet på allmennheten, med utforming, priser og introduksjoner som alle kan like. Man burde lære av denne praktiske, positive allmenngyldiggjøringen; spesielt dem som (med rette) mener at poesien lider under for dårlig oppslutning, men samtidig idoliserer kun de vanskeligste, mest utilnærmelige, mest ukjente av poetene - og deres likelydende poesi - fordi, og i det at den er så vanskelig og utilnærmelig, og igrunnen foretrekker den høykultur-status dette frembringer, siden den da forblir noe for de få, nøye utvalgte. Jeg har aldri vært noen støttespiller for dette, og legger meg da heller på en Wordsworthsk standard der poetvirket må fremmes som noe alle kan ha utbytte av, og som ikke er forbeholdt de med en helt ekstraordinær dikterisk skjønn. Fordi poesien fortjener det. Og fordi noe annet blir fullstendig urettmessig. Det gjelder poetene selv, også; man ønske å promotere egen dikterkunst som noe forståelig, på tross av at den kanskje - ved første øyekast - ikke er det. Dette handler nemlig ikke om vanskelighetsgraden, men måten denne blir fremstilt på. Det handler om å hige etter flere lesere, ikke forandre på egen skrivemåte, definitivt ikke forenkle eller forandre på noe, men gjøre seg selv mer attraktiv som poetisk skribent; fortsatt med de særpreg man måtte inneha. Ingen "vanlige", ikke-litteratur-studerende mennesker vil falle for fristelsen å dypdykke inn i, for eksempel, Dadaismens krinkelkroker, om disse kun beskrives som "ubegripelig tunge", eller komplett utilgjengelige. Hvilket mange (jeg kjenner, i visse kretser) synes å henfalle til. Da heller fôre leserne i sin allminnelighet med smaksprøver, forklaringer, generelle idoliseringer, og Wordsworth-aktig "folkelighet"; ja, selv av slike unektelig mer vriene tema som Dada. Det er mulig, man må bare ville det. Og Dada er ikke dumt, så det er sagt. Men - man må lære det å kjenne. Bringe poesien ut til folket, og vise den i all dens fulle, allmektige prakt, dens sanne natur; bokstavelig talt; det er en god misjon. En versjon av poesilæren, som burde vært hyppigere brukt.

Dette samme gjelder folk som Hegel, enda en litteraturkritiker, og dennes skrifter; og vi fikk på ukens forelesning en meget omfattende introduksjon til de mest dyp-filosofiske (sånn apropos), megakompliserte, tese/antisese-tankeganger han har bidratt med, inklusive noen syntetiske overganger og sammenkoblinger, litt bortenfor vår unisone fatteevne, som frembragte en hel del sukk og stønn og oppgitt fnising i salen, men tross alt: et meget fascinerende tema. Og et forholdsvis genialt tankesett. Problemet er bare, igjen, at det må fremstilles i større klartekst; og ikke nødvendigvis med Hegels opprinnelige ordvalg. Som, strengt tatt, var nokså uklare. Personlig valgte jeg da å fremlegge en aldri så liten teori, på tampen av timen, om hvordan det kan ha seg at Hegels momenter går oppi hverandre; om at livet og døden er evig forenelige, den ene med det andre, i særskilthet gjennom en kulturrelatert erkjennelse der man benytter kulturelle impulser som en slags katalysator for å se deres uløselige forbindelse; for eksempel ved å betrakte et kunstverk der de to motpolene fremstilles i tilknytning, til en fast enhet, og derved deres bindeledd tydeliggjort. En slutning som ikke akkurat ble møtt med rungende applaus-bifall, imidlertid med et litt forvirret nikk fra en mister Mye Flinkere Foreleser; tilstede for en stakket stund før han (uheldigvis) lot sin kollega ta over stafettpinnen; og en tørr kommentar (fra Flinkisen) om å "ikke kunne avkrefte det utsagnet". Nuvel. Jeg vet ikke om noen av oss ble så mye klokere, men jeg opparbeidet meg usannsynlig mye food for thought iløpet av disse timene. Konklusjonen er, ihvertfall, at man ikke må undervurdere "the common reader", som han kalles, ei heller "the slightly tired listener", haha, og tro at når folk ikke skjønner seg på diktningen er det folkets egen feil, eller diktingens, ikke måten folket får diktningen overbragt på. Jeg lanserer herved påstanden om at det oftest handler om det siste; at den såkalte uvitenheten om litteraturen, i særskilthet poesien, er en illusjon. At den eventuelle manglende populariteten, og allmenne anerkjennelsen, ikke beror på mangelfullhet hos de opprinnelige kilder, men på en feilslutning fra PR-avdelingens side. Forlagene, om du vil. Og kritikerne. Og, ikke minst, Universitetsprofessorene. Hvorfor tør de aldri å nærme seg populærkulturen? Hvorfor rangere kulturbegrepet, i første omgang, og fordele det på båser kalt "høy", "lav" og "hverdagslig"? Der finnes ikke noe slikt som generaliseringer; dvs i min ideale verden, altså et fremtidsscenario der blå telefonbokser er nettopp hverdagskost, men altså; det burde ikke være lov å generalisere kulturen. Den baserer seg på originalitet, på kreative nyvinninger, og ironisk nok er den det vi mest av alt elsker å putte merkelapper på og definere innen fastlåste kategorier. Fremste kriterium for å unngå dette må være å selv beskjeftige seg aktivt med et kunstnervirket, og fremstille slikt som mottar kritikk; for å fatte hvor sårbar man gjør seg, og hvor feil det blir å ty til avskriving, underminering; hva det skulle være for noe møkkabefengt man tillater seg. Wordsworth visste hva han snakket om, fordi han møtte det hver gang han utga en ny diktsamling, og "Vers og Prosa"-utdraget vårt var et utdrag fra en slik; et litt sårt, sint innlegg om å ville gjøre som han lystet, ikke måtte lytte til anti-romantikerne og tilpasse skrivestilen sin etter deres mer høystil-pregede idealer. All heder og ære til ham for dét. Også er jeg ham en stor takk skyldig for å ha senket totalsummen på pensum-budsjettet mitt radikalt, ved at jeg oppdaget de Små Blå, altså "Wordsworth Editions", som anbefales for alle som liker å lese klassikere uten for mange fotnoter og annet distraherende dill. Som ønsker å nærme seg verket i seg selv; i sin rene original; uten rammer av oppgjorte synspunkt, og enerverende besserwisser-introduksjoner. Dessuten er de megabillige. Og veldig fine.

Så, alt dette tenkte jeg på mens jeg satt der på forelesningen, og samtidig irriterte meg grønn over den toskete mannen med pipestemmen og de negative vibbene - sorry, men skjerpings! - og jeg funderte på hvordan man skal bringe dette allmenngyldiggjøringsbudskapet jeg er så opphengt i ut til allmennheten. Tips mottas med takk. Jeg har bare lyst at folk flest, herr og fru Hansen på gaten, skal få øynene opp for poesien, med alle sine rare finurligheter og bisarre kjennetegn, i alt sitt omfang; på godt og vondt; men de synes kun interessert i det bokhandlerne plasserer på mest beleilige, iøyenfallende plass, nemlig det de vet selger best; og, ikke misforstå, jeg fryder meg over hver solgte krimbok, jeg elsker krim, jeg synes norske oppvekstromaner er flotte, om enn i mer begenset monn, men man må kunne lese litt Stein Mehren iblant, likeså. Han har kommet med ny bok nå, kalt "Ordre", og den fikk masse panegyriske og "forstå-seg-på"-ete omtaler, fylt med upassende fremmedord og teoretiske termer og vås, og masse tvetydige lovprisninger, og det er ufortjent både overfor Mehren selv og kjøperne. Her har man en av de mest spennende, brukervennlige dikterne i dagens Norge, som skriver rare, fine, festlige dikt om alt fra Ari Behns, øh, ben til stjerner og måner og sånn, også fremstiller man fyren som en slags overjordisk ordforedler bare de spesielt interesserte bør stifte bekjentskap med, og gå til anskaffelse av. Tull og fjas, løp og kjøp! Det er bare å gi seg i kast med Mehren, samling for samlig; gjerne de illustrerte, for han er en strålende maler i tillegg; og ikke la seg avskrekke av noen "tunge ord", iblant, men ta diktene for det de er og sakte (men sikkert) finne frem til deres nytelsesfulle klang. Den gode rytmen, og påfølgende effekten, for en årvåken leser. For den er der. Det gjelder bare å lytte, å se, å kjenne etter. Hvilket er noe vi alle er i stand til, om vi tør å satse en smule. Og gi slipp på våre indoktrinerte forsvarsverk av skjønn og bønn og sømmelighet. Men det krever nok i overkant mye, og relativt drastiske tiltak, å få hele samfunnet til å endre seg slik; i samsvar med nye teorier; og såpass at alle føler seg kapable til å begi seg ut på dypest vann. Dog, hvis ingen våger å ta til orde for frustrasjonen, skjer det absolutt ingenting i noen retning. Så jeg holder frem med å gi lyd fra meg.

Men; hele min tilværelse handler ikke om studering, eller å lage lyd, i allefall burde den ikke det, og jeg nekter å forholde meg ene og alene til Nygårdshøyden i løpet av ukens syv virkedager. Derfor, innimellom alt universitetsrelatert, skal man liksom sette av tid til seg selv, egenpleie, kos, avslapning, jobb; hvilket er sunt både for å roe ned stressnivå og irritasjons-spente nerver, og for å få unna slike nødvendige ting som 1) middagsmat, 2) klesvask og 3) TV-titting. Hva angår sistnevnte må det dog innvendes at jeg er tilbake i gamle vaner og tyr til filmer på fjernsyn, mer enn tradisjonelle serier. Ikke at det er en ulempe, men altså. Forsettet var å skulle få med seg hva som durer og går på populærkanalene av show og reality, og istedet blir jeg sittende å glo på nattfilmer på TV2 Zebra. Jaja. Dessuten, med hensyn til resten, så går det mye i omeletter og reservesokkeskift, hvorav det ene blir svidd og knapt synes spiselig, men smakte greit nok til at den kunne bespises, og det andre er hullete, men godkjent grunnet Tussi-motiv. Det går rundt, med andre ord. Selv med kjas og mas og et utall pålegg som blir litt mange i lengden, men da setter jeg meg altså til foran skjermen og lever meg inn i andre univers, igjen, eller stuper ned i en Wordsworth-samling og litt instant overflow of captivating feeling stuff, eventuelt stikker på kino. Noe jeg har benyttet denne uken til, det også, og det er alltid like kjekt. Så jeg overlever; så absolutt; og studiet engasjerer nok til at jeg ikke blir lei, selv om jeg blir litt sliten. Tørt og kjedelig er det nå ikke, fortrinnelig nok, heller nokså oppskakende og utfordrende, an mass. Arbeidsmengden kunne vært litt mindre, og strukturen litt bedre, men - no matter - provokasjoner er også et grunnlag for økende deltagelse. Og man må ikke falle av; la hjernen slentre avsted for vidt og for lenge. Da heller tilegne seg så mange, varierte inntrykk at samme hvor langt tankesprangene tar en, holder man seg (alltid) innenfor grenselinjene for litteraturrelaterte emner!

Battlestar Gallantricate

A title which isn't so inappropriate as one might think, considering the similarities in genre between BG and its counterpart, as discussed below. Soundtrack: "Crowded House" - "Woodface", in particular "All I ask", which is so beautiful, it hurts. Once again, congratulations are in order, and this time directed towards David Tennant, Catherine Tate and the marvellousness that is "Doctor Who". Quite appropriately, my favourite show managed to sweep the TV Quick/TV choice awards, in a procedure identical to that of last year, winning numerous prizes and securing further popularity, or - technically - verifying the popular support that they already behold, which is - moreover - a good indictation of what we might, hopefully, pretty pretty please, expect at the National Television Awards later on. So, whilst we're counting down to that enormously fantastic and anxiously awaited event, let's give a big cheeeeers!!! for Catherine Tate: Best Actress, David Tennant: Best Actor and Doctor Who: Best Loved Show. In all of Britain. Courtesy of the TV Choice "jury", voters, readers, whatever you say. Good representatives, in every respect. Hurray for the achievement, and well-deserved tribute; a fine treat for all their hard work and inhumane working hours and an exhausting schedule, that - still - results in the best television ever made, and boy! is it grand to have that explicitly penned down on a statue. With stars on it. Very nice indeed. Also, must be great for Catherine, who's now left the show, although she's rumoured to make her return after all; rumours which are now soaring even more intensively, and with higher frequency, around the net; through a special cameo in either Series 5 or the "Specials". Whatever they might be. First and foremost, though, she's hereby been honoured for her fantastic performance in Series 4, her incredible acting job as Donna Noble, making her come alive onscreen and, thus, becoming everyone's new favourite character (actually, she is) - now gaining her first, official confirmation that these are not alleged dictinctions, but true facts. Go Cathy! You've earnt it! And I do hope she comes back on the show; properly and for a longer period of time/episodes; whereas another comeback for Billie should be out of the question. She's of course been asked, i.e. in an interview I read on her website just recently, but she replied she hadn't thought about it, and it didn't seem to strike her as a likely thing to happen anytime soon. And she'd better stick to that decision, or refusal to decide. As much as I love Rose Tyler, we've had more than enough now; of drama, sorrow, crying, death threats, partings of the ways; and frankly, I can't bear any further heartaches, or worries that my heart might be completely broken once again. I've spent hours, days, months pining over the 10/Rose dilemma, and their tragic fate. Not to mention how I spent all of last spring dreading the finale, where they were to be reunited, which fortunately turned out to be a really great adventure; and they should - must! - let it end that way. It was a decent, spot-on, albeit heart-wrenching outcome; which, thank god, provided a sense of closure for us post-"Doomsday"-neurotics. It's all settled, now, and we can move on; our speculative minds and hearts can have some rest at last. Rose is happy. The Doctor-Clone is happy. Billie's having a baby. Also, she's promoting a new series of "Secret Diary of a Call Girl", which looks brilliant. The Doctor himself is on the lookout for a new companion, and I do hope David Morrissey gets to stick around for a while. What else; an idea; of managing to combine Catherine Tate, John Simm, David Morrissey, David Tennant and John Barrowman? Then, I would absolutely positively die. Of fangirl squee, that is. I mean, that's every piece of television magic come together creating - what? Possibly a magical overdose. Fandom explosion and fangirl outrage. Makes me inarticulate, already, just thinking about it. So, probably shouldn't start imagining the scenario too vividly. Oh dear. But it would have been amazing. Series 5 casting department, take notice! As for the moment, I think I should focus the more on the imminent Series 4 DVD release and celebrating the award show victories and crossing my fingers that Donna isn't completely out of the picture yet. And that's more than sufficient for my poor fandom-obsessed mind, thank you very much.

What else, on a (further) side note, which is more than related to the above-mentioned subjects, I just learnt from my English Professor that he'd actually been to Straford this summer to watch the David T.-led RSC performance of "Hamlet", lucky bastard, but instead of providing praise and joy, at the recollection of this event, he only wished to criticize it, harshly, and dared dismiss the cast as a group of very poor performers he hadn't enjoyed watching; none whatsoever. When I then declared my fondness for said Tennant, immediately standing up for him, as I tend to do with my favourite folks, defending his skills, Mr. Professor added that it would probably be a "somewhat different experience" if one was under the habit of being "such a big fan". And then he just grinned sheepishly at me. Well, alright, here's fandom retaliation for you; I certianly would not let these comments pass unnoticed, or without reproach. Silly old man. Who, thereafter, went on to call "Ricgard III" a pointless, storyless play - and attack cultural phenomena, in general, with such overwhelming ardour - I don't know with how much seriousness I should regard that particular spurning of his. In any case, though, it doesn't matter if one believes onself to be of a superior rank in the university system, or so highly esteemed, one's ascended above counter-criticism; every argument (given by oneself or others) should be allowed some contradiction, some opposing notion that even the most famous, prestigious lecture type must take to consider. Now, this man is an elderly, infamous, humurous, old school Oxford teacher, with a strong sense of personal preference and self-righteousness, but at the same time an extremely skilled lecturer, and possibly the most knowledgeable Shakespeare interpreter the world ever saw. Cleverest one too. He spent two hours straight, talking about illustrated dramas, "Taming of the Shrew", old and new editions, artists, authors, scholarly work, his own work, everything you need and needn't know about The Bard. Also, he'd brought no books or note sheets with him, to aid his memory, he rather "improvised" throughout, and his discussions went on non-stop; that is, except when interrupted by critical questions, as raised by yours truly. He just sat there, telling, and we were all keen listeners, but after a while I did think it necessary to raise my hand and challenge his assertions, now and again. Especially due to their being presented in such a controversial, (thought-)provoking, critical and dismissive fashion. When you share your opinions at such a level (of reading English), in such a professional capacity; and choose to do it in such a manner, no less; you need to expect an equally terse response. So, I made myself heard. In spite of his not seeming to happy about it; suddenly being cut off by someone disagreeing vehemently with those "asserted" statements, and for once (or, well, for a seldom moment) in his career meeting a student who didn't sigh in awe but scream with anger. One who didn't remain a supporting follower, jotting down notes in silence, but kept on asking, and - even! - ignored that discontent he displayed, when faced with my opposition. However, deep down, I do think he appreciated the exchange of opinions, thereby avoiding the usual situation of onesided monologue; which must be awfully tiring for him, as well, indicating an unpleasant lack of response from the audience, and possible loss of interest; and, all this being said, I do respect him wholeheartedly and I deem him the best professor I've ever had the pleasure of meeting, and - hey! - that's one compliment I very rarely give. Consequently, he really should feel honoured; making me feel the greater need to speak my mind, when in the same room, and produce some contradictions. For he is a man far too brilliant not to be discussed with. And, at last, he gave an honest smile and approached our confrontation with a sincere involvement, continuing his speech - shortly afterwards - completely unaffected, with unaltered enthusiasm about his subject; which seemed a very good sign to me. A very appealing quality. Still, I did trace a hint of annoyance here and there, and I think he found me a little too straightforward, lest to say forthright. But, seriously, when you in one sitting manage to insult David Tennant, Shakespeare and - what more! - Elizabeth Taylor, Meryl Streep, The RSC, The BBC, Wordsworth Editions; the latter being too cheap and "commonplace" for his taste; thus showing the most explicit signs of being overly intellectual, academically arrogant and culturally "advanced", as opposed to the inferior "common men"; then, I can't keep my mouth shut. Far less sit still and agree with him. This is a tendency I despise, and have confronted many a time, but here it was being promoted in a way that was possible to handle, and rightfully contest, not just bound to be dealt with. Thus, our last session became a very intense, very loud and very engaging battle-of-the-whims between Mr. S (hey there, if you're reading this, bear in mind that I'm a devoted student) and myself, and none of us wanted to win, but I bet he wanted to outwit me - and keep me quiet, probably - and personally, I wanted him to jack down quite a bit. And curb his high class expectation, where they aren't fit. We finally agreed on some things, and decided to disagree about others, and I was very tired and very absorbed when we'd finished for the day; loving the subjects, but mentally exhausted from having had to fight so much over them. In other words, it was a blast. And I love my English course. I really, really do. But I want my lecturers to be even more willing to debate and show themselves open to new opinions, new ideas, new impulses. And David Tennant.

Speaking of which, as a slight double-apropos to both posts above, here's that David Tennant again, with his official acceptance speech made for, and broadcasted at, the TV Choice award show - in which he babbles a lot (well, in general, but mostly), and goes on and on about "Doctor Who" and "Hamlet", in the opposite order, and apologizes for his absence at the evening of the award show, tells a little about his current working conditions, gives some further excuses, and also: gives a very nice nod to Catherine, "all hail Catherine", and he mentions Billie (with much fondness!), Jack, Freema, Camille, Noel, etc etc, hence very worth watching, and in particular because of the completely random and somewhat überpersonal comment at the end, about "loose women". Chuckle moment deluxe. I bet he's right, and according to said Billie he's been experiencing downright pursuit. Everyone loves The Doc, some a little too much. I take no responsibility for the actions of others and shall try to compose myself if I ever meet him face to face, whereas I can commit to more excessive drooling and quite liberating fandom outbursts in front of my computer screens. As always. In honour of being a true fan, and those I'm being fan-obsessive of: three times hurray and enjoy the vid!

Matters through me

Alright, so: It's time for one of those celebration posts again. I've now been blogging, offically on Blogger, for an astounding two years - !!! - resulting in a similarly overwhelming number of pages, poems, pleasant (and some more patronizing) comments; and, what can I say; after the obligatory congrats, champagne, and balloon snatching; well, it's been interesting. Through and through - it's been wonderful and challenging and rewarding, and sometimes exhausting. Hopefully I've managed to contribute with a decent number of informative articles as well (including last year's anniversary ramble), and some interesting stuff, in addition to a few neat poems; at least, that's what I'm hoping for. That's why I've been writing all these words, all this time. And I love being a Blogger (on Blogger), in spite of not all my posts being as eloquent and well-structured as they'd ought to be, and the numerous cases of excessive fangirling, where I (perhaps?) ought to have restrained myself. But the main objective of my bloggery business, and that of others', is to open up and bring about and present oneself to the world - and to promote my writings along with it. That is; to humbly display various contents of my imagination, as a result of those multiple, alluring sources of inspiration - that constantly seem to be brought to my attention - and then to publish my thoughts as they strike me; both inspirational and imaginative matters; and just bring all my ideas out there, into the vast space that is nerds, fans, internet surfers and others alike. Thereby, to establish a connection between me and them, them and us; to read and be read. That's the mission, so to speak, and without sounding self-asserting. Well, trying not to overdo it, as it were. For, it's not about being a wannabe-Shakespeare or holding the key to intellectuality itself; it all comes down to words; and loving them more than anything, more than love, more than life. To devote oneself to the task of communicating on a written level - and render out of it a product that is meaningful, even remarkable, at least worth gazing twice upon. Not because it's the easiest method, or a fun something to do, but because you have to. Because it's necessary to your living; and because your living, thereby, gains ever the more meaning.

Now, how could anything be so important, you might inquire, and do allow me to elaborate a bit: Thing is, at some points in my life, during my weekly routines, whenever, however, I need to clarify facts more to myself than to anybody else, but in order to do that I need to put them into writing that may be viewed, and read, by others. So I take my thoughts, my suppositions, my fancies - and I contemplate them; I process them, one by one, by using them as topic for a text in which they are both main subject and main catalyst. Whatever triggers me, tickle my senses, I tend to employ it for a writing sesssion. When you reagrd the emotion in its written form, you seem to discover it anew, and the same goes for questions, replies, depictions, stories; you shape them, you observe them, they yield to your recognition. I don't know if I make myself clear, here, but this is what it's like, and I do suppose it's got something to do with the essential purpose, the primary condition of being a writer in the first place. Maybe we need to find the public framing for our messages, for us to understand them ourselves; maybe we need to be able to utter what we wish in a fashion that is appropriate for publishing, before we actually get to say what we wanted, or figure out any of it at all. You polish the words, in a sense, and you get a more precise meaning out of them. Thus, no matter how much structure one believes one is lacking, there's always an intent - in one's mind - of creating a distinct and comprehensible statement, or improving what one's created until it appears to be so. Most of all, as I mentioned, to oneself. The minds of writers seem to work on a manically literary level, where everything is re-thought, re-formulated, re-envisioned, before one feels content. Hence, many won't be that articulate, or behold much general precision, even on paper. We spoke of this today, at the Uni, how most literary scholars have a habit of always providing three synonymous phrases for the same concept; rethinking their answers thrice before concluding; never being able to decide what is right, absolute. It can be somewhat annoying, lest to say a pain in the neck, both to us and to our listeners, yet it's also a matter of perfection; wanting the words to function, symbolize, generate a dynamic, be explicit without a fuss. Which is hard; trust me. I know all about this, it's what I practise. No expert, by far, but slowly learning. Humble. It's bound to take a lifetime, I don't mind; although I have to admit it causes some frustration. You want to express that single, definite truth, at every single instance; and you put down the sentences, one after the other, for the single purpose that they shall form a sensible, effective paragraph that hits the note straightaway, still managing to reflect the honest opinion beheld by you and you only. Proving to be original, and at the same time organized. Such is the magic - and the inhumane demand - proposed by devoting oneself to this activity; the art, and atrocity, of living off one's pen; for you have to make use of both your wit, your heart and your logic, and combine these, into a reader-friendly unity. Whether one is an amateur, an author, a salesman or a blogsite owner; you commit yourself to the same relentless, and often exhausting effort. To speak one's mind freely, yet also poetically, and with so much deliberate distinctness one may be understood by others. An audience one may or may not know. In case of Blogger.com, it's a beautiful mixture - some familiar faces, some new, intriguing friends, and some you never see. Nevertheless, as a writer - there, or anywhere else - you focus on expressivity; to make your point and become its meaning, whilst being the speaker of it. It helps, when you wish to get matters off your chest; when somethings buggering you and you can actually free yourself of it, by letting your soul scribble it out. Then again; sometimes, findinng yourself unable to express what's tormenting you, properly, just increases the difficulty of the whole affair, and you get even more depressed. For hence are we drawn, on the formulation scale, between the prospect of immense success and the possibility of utmost failure. When the words behave, when they serve us rightfully and our brains resolve the puzzle that is sorting them together; rendering a complete, concrete message; it is - nothing less than - perfect. And then, when they fail, everything's lost. The balance between writing and writer's block is minimal, and the consequences of the latter can be devastating. But for people whose greatest love in life is spening life on being writers, you don't really have a choice. You have to risk it. You have to make sense; of it, through it, with it. Life - as well as its vocabulary.

Heltenes tilbakekomst

Et snev av teve, lissom. Om Scaras nyfunne vanedannelser.
Endelig!! var det klart for premieren på Sesong 2 av "Heroes", her i gamlelandet, på den nye favorittkanalen NRK3. Hvilket betydde 45 helt nye minutter med fantastiske, helt alminnelige, nokså ualminnelig alminnelige, fabelaktige supermennesker, som da setter jorden i akutt fare mens de sånn noenlunde forsøker å redde den. Tilbake til multiplots-himmelen, de nokså fascinerende (brå) sceneskiftene, den (fremdeles) relativt uforklarte mytologien, og en usannsynlig omfattende sammenveving av skjebner. Jeg må innrømme at jeg hadde litt trøbbel med å henge med i begynnelsen, siden jeg - tross alt - har vært ute av serie-universet i mange måneder nå, og ikke har oversikt over alle trådene, twistene, trøbleriene. Men det kommer. De pleier å være ganske så flinke til å nøste opp i alt sammen mot slutten, her; med og uten tilfeller av deus ex machina; og finne på vrier som er såpass uforutsette at man nesten ikke begriper hva man har sett, etterpå. Men alt i alt en struktur som fungerer, en glitrende serie, og et favoritt-program på fjernsynsskjermen; hvis gjeninntreden kommer meget beleilig, idet undertegnede nylig har besluttet å bruke mer tid på nevnte TV'en og faktisk glo litt på alle disse serie-programmene som durer og går der, heller enn å dra en John Travolta fra "Pulp Fiction"; som ikke pleide å gidde, og knapt visste hva en "pilot" var, men som i det minste fikk dét forklart, sånn etterhvert, og i klartekst. På best mulige dialogiserte vis, signert Tarantino, etterfulgt av dansescener og mye moro. Joda. Men tilbake til tema, og i alle tilfellers fall; jeg har store ambisjoner om å faktisk sette av noen halvtimer i ny og ne til å finne ut hva som befinner seg på fjernsynsfronten og ikke bare avskrive det hele som tomt, hensiktsløst - og et dårligere alternativ til en god film. Det er vel hovedproblemet. Det eneste jeg pleier å se på TV er filmer, gode filmer, gjerne sent på natten. Men nå har jeg altså begynt å ty til episode-underholdning likeså. Hvorav perfekt amerikansk drama, signert de aller beste produsenter, manusforfattere og skuespillere landet kan få tak i, helt klart er blant det bedre å bruke av min dyrebare fritid på. Første episoden var nokså oppstykket, forvirrende og tvetydig, men også rørende og meget dramatisk. Muligens med løfter om mer brutalitet, mer futt, enn i forrige sesong; som da endte med en forsonings-finale jeg hadde (og har) visse innvendinger mot. Alt det man hadde brukt en hel sesong på å bygge opp, skape til og forberede seerne på, forsvant liksom inn i ingenting. Plutselig, og uten omhu. Omgjort og dysset ned og avproblematisert; for å avverge drastiske endelikt, og unngå at noen betydeligheter skulle avgå ved døden. Ikke det at jeg hadde noe imot at de fleste av yndlingdkarakterene overlevde, eller at de flotteste skuespillerne blir med videre; for all del. Men det bar litt for mye preg av en uventet suksess, for en serie man i utgangspunktet ikke hadde noen beregninger for, og produsentenes påfølgende krav om å holde på dennes ny-kjendiser; disse som gestalter rollene i utgangspunktet dødsdømt, men takket være publikumspopulariteten gitt en ny sjanse. I Sesong 2 synes imidlertid det hele å ta en ny vending, der man blir kjent med samme rollefigurer i en ny setting, og utforsker nye dimensjoner av deres - vel - skjebner og mål i livet. Vi møter igjen de fleste av hovedpersonene, allerede nå, pluss noen nye fjes; Claire og HRG er hjertelig tilstede, heldigvis, og veldig kjekt å se dem igjen, likeledes Matt Parkmann, spilt av überelskelige Greg Grunberg, og Nathan Pitrelli, av überfavoritten Adrian Pasdar, som da dukker opp med Jesus-skjegg (!?), mens moren hans Angela bedriver uhumskheter, og en annen slektning gjør sin surprise-entré, helt til sist, til store dådyrøyne både for mitt og sitt eget vedkommende, og dennes kompis Hiro støter på en kjekk, men litt uansvarlig brite (som utvilsomt trenger "Yatta!!"-assistanse) - midt inni tjukkeste, japanske bondelandet, dit han har forvillet seg - mens stakkars Ando er i New York og agerer livvakt for pappa'en hans, og dessuten blir man (såvidt) kjent med en ny superheltinne, Maya, som drar selvforsvars-teknikkene sine litt langt, om enn uten overlegg, og hennes overbeskyttende broder, eller type, eller hvordan det egentlig var, og ytterligere man får et ørlite glimt av en hettejakkekledd skurk som åpenbart skal dukke opp igjen vede senere anledninger, til skrekk og grufull advarsel, mens der i bakgrunnen spøker barnetegninger, symbolikk, sverdsmeder, gisseltagninger og The Company, som Mohinder og HRG iherdig prøver å få has på. Spennende saker, med andre ord. Og noe innihelvetes komplisert! Men dynamikken er der; man hektes umiddelbart på og henger sånn circa med og lar seg unektelig fascinere; nettopp fordi de tar steget ut av de forrige historienes parametre, bort fra den avsluttende redningsaksjonen, crash bang kutt; inn på en ny og meget mer utfordrende banehalvdel; samtidig som de makter å bevare stilen, stemningen og formen til de foregående episodene; de legger seg på samme lest og lar det, til egen fordel, bli en naturlig overgang. Det skal godt gjøres å følge opp suksessen med førstesesongen, og holde frem med samme, upåklagelige kvalitet som kjennetegnet denne; og som var gjennomgående, selv når de tok sine friheter og tåpelige nødløsninger på slutten; men jeg synes de kom godt fra det, og er på stødig kurs - mot vellykket fjernsynsproduksjon, og nye publikumsfrieri, men fortrinnsvis med en litt mer passende og logisk-dramatisk sluttnote. Enn så lenge nytes sesongsåpningen, og man gleder seg stort til de kommende ukene med mer TV-titting og mye fint å titte på; litt forsinket i forhold til Amerika, der man snart er igang med Sesong 3 -nummer tre, folkens! - noe vi antagelig må vente en stund på, og det er bare å bebreide NRK for å somle så man havner slik på etterskudd. Men i motsetning til de nye sesongen av "Doctor Who", valgte de i det minste båd å kjøpe inn og få sendt "Heroes", gjøre plass i det overbefolkede sendeskjemaet sitt; om enn midt på natten og på en kanal få mennesker ser på; og det er jeg takknemlig for. Kan ikke be om så mye her i verden, og takker stort for det jeg får. Endog etterfulgt av "Flight of the Concords" - LIVE! - et musikalsk komishow som er verdt å få med seg, ene og alene, fordi duoens yngste halvdel - Bret - er utstyrt med samme sveis som Brian May, og ligner denne på en prikk - også musikalsk sett, og hans kompanjong Jermaine har de musikalske likhetstrekkene inne, han med, om enn ikke hårsveisen; og de er begge to briljante, elskelige, australske galninger som spiller kassegitar (med mer) og synger tullball, slenger ut tørre vitser i hytt og pine, og jeg er fan, megafan, blitt; dessuten har de en sang som er inspirert av K-9, og Cybermen, og de er hysterisk politisk ukorrekte, på en velsignet befriende måte. Anbefales. Så: TV-kvelden, hver søndag, er herved io boks. Først "Heroes" klokken 21:15, med "Concords" på direkten etterpå; og jeg tillater meg å bedrive litt indirekte reklame, her, fordi jeg elsker disse seriene, og jeg vil ikke risikere at NRK fjerner ting igjen, fordi "det var for liten oppslutning omrking dette, dessverre" (les: "Doctor Who"), så - folkens! - grip an fjernkontrollen og gi lisens-tilbudet en sjanse. Jeg prøver iherdig, og lemper på kravene, men er glad jeg har DVD-spiller i tillegg.

Høsten setter inn (og setter meg i sving)

purposefully counting days
in falling autumns leaves
the premonitions of another time
displayed within the scales
of burnt-out colours
nature at its very shift
the middle-means between
a giddy growth, the truths that blossom
and the withering of everything well-known,
into a passing of the counted days
and falling carpets covering
what we shall see but as remains
a fleeting fancy to remember
and adore - the clouds - the storm
the closing circles coming full

Høsten er her, med alt dét innebærer; av synkende temperaturer, tiltagende kveldsmørke, og jevnt regnskyll over Bergen. Og et økende behov for å stenge seg inne, og foreta seg hyggelige ting innomhus, under ullteppe, foran teve, og med kakaokoppen lett tilgjengelig. Det gir faktisk mer innsatsvilje i forhold til studielesning, likeså; da denne årstiden synes som skreddersydd for å slenge seg på sofaen og fordype seg i fengende litteratur, med god samvittighet. Man trenger ikke føle seg det minste slapp og dorsk, ved nedgangen i uteaktivitet, siden dens motsats - innesittingen - ansporet ytterligere effektivitet på selvutviklingsfronten, og krever desto mer av hjernen. For å si det filosofisk. Kunsten å trimme små grå muskler, heller enn skjelettets. Foretrekker en god blanding, selvsagt, og veksling mellom aktivitetene, men i øsende pøsende uvær og med en gradestokk som viser maksimum ti, frister det unektelig mest å forbli blant husets fire vegger. Og her inne kan man da, for eksempel, sluke Strindberg, med glupsk appetitt, og fortvilet prøve å få nyansert mening utav "Ett Drömspel", noe som er lettere sagt enn gjort, men som et teaterstykke om teateret som sådan, med endeløse metahenvisninger og tanker om diktning i en drømmesetting, er det upåklagelig, og uovertruffent interessant. Veldig lite konsist, urtypisk forvirrende, modernistisk, absurd, inkonsekvent. Masse rare karakterer som glir over i hverandre, og kommer med lange og utflytende og nokså retningløse monologer, som handler om seg selv mer enn noe annet; det er jaggu ikke enkelt å få tak på. Men stemningen i stykket; det nifse, forvirrede, stedsløse - dette som gjør selve dramtikken til noe drømmeaktig; med undertoner av mareritt - skaper unektelig spennning og er, i alle henseende, en genial form for selvrefleksjon. Strindberg snurrer leseren, eventuell seeren, rundt lillefingeren med stor vidd og innsikt og uforlignelig, dramatisk dynamikk; han snur endog sin egen tekst på hodet og vender tilbake dit den kom fra, med replikker ála kanskje jeg bare har drømt det, kanskje vi lever i en drøm, og hva annet er vel dikterkunsten enn en form for drømmetydning? Appellerte naturligvis meget til meg; på et poetisk, reflekterende plan - likesom det er et evigaktuelt stykke, på alle måter; som dermed imponerer desto mer, siden det ble skrevet ved inngangen til det forrige århundre og fremdeles fremstår relevant for samfunnsmessig struktur og endring. Det handler om menneskesyn, om tortur, om kjærlighet, vold, urettferdighet, klagesang, en "advokat" som motsetter seg systemets indoktrinering og derfor ikke får innpass i akademia, o gjenkjennelighet, og en "officer" som tilpasser seg og blir plassert på skolebenken, les: pinebenken, der han får opplæring av "mestere" han ikke får tale imot. Dessuten har stykket et religiøst aspekt, med "Indras Dotter" som kommer ned fra oven for å betrakte menneskene, og bedømme deres sorg, deres grunnlag for fortvilelse, som en annen Mefisto - et slags kvinnelig motstykke til Goethes antihelt, som ved samme lest ønsker å tilegne seg erfaringer fra menneskesamfunnet, og står igjen med et ganske dobbelt og fortørnet inntrykk fra det hun møter. Hun lærer konvensjonene og den jordlige kvinnerolle å kjenne, og trives ikke med det hun opplever, likesom hun møter vårt syn på kjærligheten, på samlivet, som hun ikke fullt klarer å forstå. Stykket ender med en slags forening (i uvisshet) mellom henne og den eneste potensielle altvitende, "Diktern"; hohoho, er det ikke påtagelig; som gjør plutselig, helt uten forvarsel, gjør sin inntreden mot stykkets slutt - for å undestreke metafiksjonen ytterligere - og de prøver da begge å gi både seg selv og hverandre klargjørende forklaringer på absolutt allting, uten (helt) å lykkes, fordi det meste i bunn og grunn er uforklarlig og ingenting kan fastslås med en sikkerhet som overgår død og liv, ei heller kan man vite hva diktningen, drømmene, døden og livfullheten egentlig er, og det betyr ingenting å ikke vite fordi livet handler om evig lærdom og den utlærte er uten funksjon. Jadda. Med andre ord er det her snakk om et stykket som stiller flere eksistensielle spørsmål enn det gir utgreiende svar; noe jeg synes er helt fint, om enn litt vrient, samtidig som jeg ser at det for andre kan synes altfor vrient, og mest irriterende, til å overhodet være nytelsesverdig. Dog, når det er sagt, får man kanskje et bedre utgangspunkt for å tolke de utolkeligste, og nyte dem, ved å lese utallige av deres like og skaffe seg et større, bedre sammenligningsgrunnlag. Kanhende er dette en absolutt nødvendighet, kanhende er det oppskrytt fra litteraturviternes side; uansett er det nå en problamtikk verdt å merke seg. Og det er et udiskutabelt fenoment at jo mer man leser, jo mer kunnskap besitter man for å angripe lesningen mer konstruktivt. Spesielt innen drama. For mitt vedkommende er det nettopp dét det går i, for tiden; veldig meget teatralsk, både sett og hørt og lest; alt fra sceneoppvisning til lesedrama til Becketts pantomime; og dette er, selvfølgelig, veldig kjekt - men også ekstremt utfordrende. Så, jeg vil ikke si at jeg begriper, fullt ut, hverken Strindberg eller Beckett eller Kane, eller hvem det skulle være, men jeg setter også pris på å ikke få allting forklart, ettertrykkelig, men etterlates i en viss usikkerhet, og med mulighet for å gå eviglenge å grunne - på det teksten, direkte eller indirekte, har satt spørsmål ved. Det er dét modernismen er til for, spør du meg; en kilde til videre filosofering, hjernetrim, uforklarlige fenomener, muligens indignasjon og irriterende mye undring, så absolutt, men likeledes en (stor!) grad av fascinerende mystikk. Derigjennom kan man óg ha mange intense diskusjoner, blant annet om hvor tilnærmelig kulturen skal være for at man skal kunne ha noe utbytte av den; hvor mye man skal måtte fatte for å kunne fascineres. Den store debatt om kunst versus nonsense, og Strindberg svever i en slags mellomsfære, der nonsense'et kan betraktes som meningsfylte kunstneriske innslag. Heldigvis. Og alt dette passer, igjen, perfekt sammen med høstsesongen, høstmørket, Septembers elementer av dysterhet; både i tilgjengelighet og tematikk; idet stormkastene setter inn og man kryper inn i egne huler av beskyttende betong, myk fleece og varmende dråper leskedrikk. Samkjørt med slike dvelende stykker litteratur, og diverse andre impulser av egnet format; dyptloddende, dypsindig, tankevekkende; som dermed synes å eksemplifisere selve høstens atmosfære, i ord og gjerning - det blir, i sannhet, en fortreffelig kombinasjon. Så joda, jeg kan like høsten; jeg liker høsten veldig godt. En arbeidssom tid, med mye plass til hjerneføde, og mange gode inntrykk; det definerer også høst for meg.

Dessuten!! er det behørig, på denne dato, å gratulerer en viss rockestorhet med en posthum fødselsdag; nemlig Freddie Mercury som ville fylt 62 i dag, om han hadde fått leve. Vel verdt en liten markering. Vi savner deg, Freddie, hver eneste dag, og sender gode tanker dithen du måtte befinne deg. I øyeblikket, fortrinnsvis på en himmelsk jamsession med Elvis, Johnny Cash og alle disse andre, hvis fravær har gjort verden til et kjedeligere sted, og hvis like aldri vil kunne gjenfinnes noensinne. Høyt savnet, samtlige storheter. Freddie (og de andre, forannevnte) skapte da også musikk til filosofering, melankoli, drømmer og vidløftige tankebaner, i tillegg til å ha stor underholdningsverdi, og dermed blir han - sammen med lyden av Strindberg et co., det perfekte soundtrack til min nåtidige tilværelse. Sådan lukkes man inne og skuer utover, i ett og samme sekund. Kulturens største fortrinn er at den ikke må oppsøkes, direkte, med én bestemt plassering, den er noe man bærer med seg, i seg, og alltid vil være innen rekkevidde. Den er alltid nærværende, så og si, i eget sinn, og gjennom egne minne. Ikke bare ute i friluft, men også inne blant støvete bøker og tente telys. Perfekt til ethvert formål, og enhver livets stund!

"Ta-daaah!"

Møt Wall-E: altfor mye tid å ta av, altfor masse rart å gjøre, altfor mange overraskelser i vente. For alle og enhver. Og en sinnsykt bra film.

Soundtrack: David Gilmour - "On an Island". Det er alltid en litt skrekkinngytende affære å (endelig!) skulle få sett filmer man har gledet seg til overmåte lenge; endog siden før innspillingen var ferdig, for ikke å si overhodet påbegynt; og når man da, i tillegg, har foregående suksesshistorier fra samme filmselskap, bakmenn og regissører å sammenligne med, og måle opp mot, og - i det hele tatt - går til seansen med vanvittig store forventninger. Det kan enten bli en gjennomført bekreftelse eller en gedigen nedtur; i alle tilfeller gjør det kinoopplevelsen desto mye mer nervepirrende. Balansegangen her; mellom alle håp innfridd, forlystelse og glede, og potensiell überskuffelse med tårer til følge - den er marginal. Jeg har mang engang opplevd at suksessen uteblir ("Spider-Man 3", o gru), likesom jeg - like ofte - har kunnet forlate kinoen med et digert glis om munnen og lykksalig hjertebank ("The Dark Knight", halleluja). Og sist, nå nylig, en kinobegivenhet av de helt sjeldne, da denne avventingens kriblende uro ihvertfall gjorde seg gjeldende. Inneværende kveld, for å være nøyaktig, og jeg hadde tatt med meg Imaginary Hero for å se "Wall-E", Pixars nye storsatning; med dens enorme hype, i forkant, et utall teasers som har florert rundtom på nettet (les: youtube) i månedsvis, og lovet meget godt, et bisarrt og meget spennende rykte, og særdeles positiv omtale fra alle som har sett den. Top 250-rating (#30) på imdb, av mange kritikere utropt til tidenes beste animasjonsfilm - allerede - og prisene har begynt å strømme på. Det samme har publikum: salen på Magnus Barfot var stappfull, stemningen knallhøy, entusiasmen overveldende; alt sammen høyst bemerkelsesverdig for en barnefilm med original tale, altså ingen norsk dubbing på meg, usj og fysj, og en søppeldynge-robot i hovedrollen. Jadda.

"Wall-E" er en halvannens time filosofisk fremtidsscenario; en litt politisk korrekt og veldig poetisk, vakkert utformet overveielse av menneskehetens vaner, og mulige skjebne. En truende sådan, om vi skal tro spådommene som fremlegges her. Det hele begynner som en merkelig, dysterkomisk affære - da filmen også er på sitt beste - om den gudsforlatte planeten jorden, et sted ute i solsystemet, anno et år som nærmer seg 3000; der det meste er forfallent og brungrått og nedstøvet. Vi møter tittelfiguren selv, den eneste gjenværende jordboer, idet han legger ut på en ny arbeidsdag på sin egen, private søppelfylling. Som da utgjør noe i nærheten av halve USA, Warner Bros-skyskraperne inkludert. Her bor, lever og underholder seg den lille robot-tingesten Wall-E, opprinnelig ment å skulle være en rent maskinell innretning som rensker opp i menneskenes etterlatenskaper; bygget for å rydde opp i, klemme sammen og deponere alt bosset vårt. Imidlertid har han rukket, i all sin ensomhet, å utvikle en personlighet: nokså særegen, og ikke helt tilregnelig, men uansett. Han er en sjarmerende liten sak, der han suser avsted; ordner og fikser og nynner for seg selv; for så å vende tilbake til sitt garasje-hjem - med hyllene fulle av skatter han har funnet på dyngen. Deriblant gamle radioer, lightere, juletrelys, bestikk og en gusjegrønn iPod med videoavspiller. Her inne, samt ute blant byggverk av bossrester og tilfeldige parkerte biler, holder helten vår frem med sine dagligdagse gjøremål, og holder seg i ånde, med sin tilvante eksistens, mens den resterende menneskeheten har flyktet ut i verdensrommet - vekk fra forurensning, naturkatastrofer og hardt arbeid, til sine off-world luksusskip. Noe vi skal se mer til senere i filmen; og hvis kvalitetspåvirkning er diskutabel; men i utgangspunktet er dette beretningen Wall-E selv, og Wall-E's eneste form for sosialisering finner sted overfor en mekanisk kakerlakk, som han stadig kommer i skade for å kjøre over (i ren vanvare, eller trøtthet), og gjennom dypdykk ned i egen videosamling; med dennes fiktive helter og heltinner. Dette resulterer da i en nokså vemodig stemning - av eneboertilværelse - og absolutt ingen dialog. Hele filmens første del er, mer eller mindre, blottet for menneskelig kommunikasjon. Her finnes kun et soundtrack av originale instrumental-partier, blandet med pop-klassikere, og Wall-E's særegne lyder. Som da, til sammen, makter å bli meget uttrykksfullt. Mer enn noen annen "tegnefilm" jeg har sett er dette en personskildring; en studie av en liten tingest sine følelser og særpreg og sære vaner. Wall-E er ikke en figur eller et leketøy - men en helt egenartet, enestående, liten skikkelse. Det er hans film, og hans livshistorie er bærebjelken for handlingen. Selv når han, uungåelig nok, får besøk i all sin eneboer-tilværelse; og må forholde seg til en nyankommen alien-venninne han ikke helt forstår seg på, men umiddelbart faller pladask for; er det fra Wall-E's egen synsvinkel vi beskuer verden. Deres bekjentskap, og tiltagende flørting, blir en naturlig utvikling på historien og skaper mer følelsesmessig dynamikk. Og spenning. Innimellom, selvsagt, de komiske elementene Pixar er kjent for å mestre til fulle; de bittesmå øyeblikkene av pur og ekte briljans, som når en avlagt BH tas ibruk som solbrille, eller man prøver å øve inn musikal-trinn, etter mønster fra "Hello Dolly". Og apropos til sistnevnte; filmreferansene og de interne hintene er påtagelige fra første bilde, og blir bare bedre og bedre etterhvert. Her har man på et vis slått sammen "2001: en romodyssé", "The Matrix", "Star Wars", "Star Trek", "Trollmannen fra OZ", "Hairspray", "Toy Story", "Blade Runner", "Dune", og veldig mye annet rart, og kommet frem til en blandingsmiks som er - i sin ypperste forstand - genial, dog iblant litt inkonsekvent.

Men for å ta det positive først; det er ikke til å komme utenom at man her har prestert en maktdemonstrasjon av en filmproduksjon, og at samme Pixar definitivt kan gi seg selv en fornøyd klapp på skulderen. Både filmingen og animasjonen er i en klasse for seg, og uten tvil det beste vi har sett hittil. Det var da også ambisjonen, fra Pixars side, etter hva jeg har latt meg fortelle. Det er påkostet, rålekkert - og helt klart nyskapende. Detaljrikdommen er overveldende, bevegelsene (relativt) naturtro, i allefall de robotiske, og look'en er 100% gjennomført; denne fremtidsverdenen synes primitiv, absurd, men absolutt troverdig. Vektfordelingen mellom skremselspropaganda og de mer poetiske, underliggende budskap fungerer, etter min mening, fordi man selv kan velge hvilken innfallsvinkel man ønsker å ta i bruk; enten betrakte historien som et innlegg i miljødebatten, og en humørfylt moralpreken for ungdommen, eller som et sansemessig utfordrende, men like fullt behagende kunstverk; vanvittig flott å ta i øyesyn. I og for seg trenger man heller ikke skue lenger enn til overflaten, bokstavelig talt, og de fantastiske, post-apokalyptiske kulissene; for ikke å glemme den mimikken en dataanmiert robot kan makte å fremvise. Likeledes, det engasjement han vekker hos publikum; i likhet med resten av karakterene i filmen, som alle er spennende, komplekse, og vanvittig likandes. Hans venninne intet unntak; hun heter EVE, ser litt ut som en MAC-duppeditt til ukjent formål; og i samspill med henne får Wall-E vist desto flere av sine menneskelige, emosjonelle og sympatiske sider. Bent ut sagt så er de begge folk å bli glad i. Ingenting synes dataspill-aktig eller ensidig action-basert her; intet er flatt, dødt, pregløst; istedet har man - altså - tatt utgangspunkt i en slags kunstnerisk formidling der landskap, bevegelse, musikalitet og følsomhet spiller hovedrollene. Dermed har man óg endret sjangeren fra eventyr og slapstickkomedie, til drama. Romantisk, humoristisk science fiction-drama, intet mindre. Det er en dypt rørende og tankevekkende sak, på den ene siden, og samtidig; uovertruffen, perfekt laget familieunderholdning, med et lekkert, smekkert ytre. For, på det tekniske nivået, har man (tydeligvis) valgt å ville overgå seg selv - denne gang - med effekter langt mer avansert enn tidligere, og med en virkelighetstro stil som nesten hvisker ut skillelinjene mellom datagrafikk og reelt fotografi. Man benytter også levende skuespillere og landskap i enkelte sekvenser. Skremmende i dobbel forstand, med andre ord, da den viser hvor langt teknologien har kommet nå, hva som vil kunne bli mulig fremover, og dernest kan man jo bare spå hvilken fremtid filmbransjen vil gå imøte. Likevel; "Wall-E" fungerer mer som en hyllest til filmhistorien enn en revolusjonering av den. Med alle sine vink og hint, og modenhet, får den et helt annet preg enn sine sjangerbrødre. Dette er da hverken utpreget barnevennlig, eller en rendyrket animasjonsaffære; det er "ordentlig", voksen filmskapning - om man vil - og den har en helt annen effekt enn sine forløpere. Spesielt fordi henvisningene ikke bare parodierer, men har en reell funksjon i filmen. Kameravinklene og landskapene er som tatt rett ut av de overnevnte filmklassikerne; man har endog stjålet en hel sekvens fra "Star Wars: Imperiet slår tilbake", fugleperspektivene er skapt nøyaktig etter "The Matrix", tematikken henspeiler utrettelig på "Blade Runner", og man har benyttet åpningstemaet fra "2001" som tilbehør til en hel scene - men det er gjort så ufattelig elegant at det ikke engang kan settes spørsmål ved. Man godtar lån, referanser, parodier uten å nøle. Fra første sekund, via en usannsynlig stilig introduksjonsvignett, som setter standarden for velegnet musikkbruk og fargespekter, helt frem til Disney-slutten og den påfølgende rulleteksten, med sin "gammeldagse" tegnefilm-look.

Min eneste innvending, som da teller på den negative fronten, er at filmen har en vri, en slags "la oss være mer standard-orientert, og sjangerbunden, enn vi hadde behøvd"-tendens, som medfører - etter min smak - en liten nedtur i dens andre halvdel. Dette beror både på en illusjon om publikums etablerte krav(storhet), tror jeg, og - ikke minst - en god porsjon av ironi. For jeg innbiller meg da at Pixar hadde tenkt å satse helt og for fullt på sin nyskapning, disse sine nye teorier og dialogløse historie, men til syvende og sist feiget litt ut. Noe jeg forsåvidt kan forstå, for nye idéer er alltid en risky business; i særskilthet når de vil kunne medføre en kunstfilm om mimikk-fylte, men ordløse robotvesener, med mye moral og mindre hurlumhei. Spektakulær, såvisst, men ikke nødvendigvis populærkulturell. Så Pixar har ikke tort å gjennomføre planen sin skikkelig, men heller valgt en nesten-løsning som innebærer et glitrende utgangspunkt, en tilnærmet perfeksjonert bunn-historie, som deretter ispes noen late mennesker, klisjéfylt skravling, action-orgie, og litt for mye sentimentalitet. Så kan man velge å se dette som nok en parodi, eller en kritikk, og "Wall-E" som et enda mer alvorstynget produkt enn den i bunn og grunn bør være, men fra mitt ståsted ble det simpelthen for ujevnt; dett er dett, ingen stor feiltagelse; men jeg skulle inderlig ønske at de hadde begått det vågestykke å lage en hel film bare om robotene, og ikke inkludert alt det der andre. Jeg synes de vender for mye tilbake til barnefilmtypen, og til dennes kutymer, istedet for å legge seg på en voksen, og enda mer kunstnerisk lest. Men antagelig hadde ikke dette trukket like mange publikummere, eller appellert i like stor monn til gud-og-hvermannsen. Dessuten kunne de gått i den fellen å lage en slags moderne versjon av "2001: en romoddyssé" - hvilket, som vi alle vet; om vi er, eh, dønn ærlige; ikke er en original så verd å bruke som ideal. I allefall ikke i ukritisk forstand. Men slik "Wall-E", for sitt vedkommende, fremstår nå - er den en rimelig fullendt, god helhet; med store, uforbeholdne kvaliteter, en litt dalende kurve utover, men med en sluttstrek det står respekt av. Og verdens herligste lille boss-tømmer, med like herlige omgivelser; ihvertfall fra et artistisk ståsted. Stundom må man jenke litt på originalitetskravene og "ta til takke" med en mer allmenngyldig pakke. Og stundom er dette mer enn bra nok, satt i sammenheng. "Wall-E" levde opp til bortimot alle mine forventninger, men ble nok ikke den mega-favorittfilm denne kunne ha blitt, men det skyldes da ikke hovedrolleinnehaveren selv, men heller motløsheten - eventuelt idétørken - til skaperne hans. En dag håper jeg vi får en "veien videre"-oppfølger, om enn bare en kortfilm, som kun tar for seg robothelten vår på tur, med alle merkverdige opplevelser det måtte resultere i. Enn så lenge får vi nyte mesterverket, som denne filmen vitterlig er, og rope hurra for en helt ny metode innen såvel produksjon som konstruktsjon av moderne animasjonsfilm. Heia Pixar!

Hjelpende hender og en hjelpeløs hånd

Soundtrack: Kasabian og Bob Dylan. De fleste studenter ved Universitetet i Bergen, kjent som UiB, vil på et eller annet tidspunkt ha måttet stifte bekjentskap med nettsted-fenomenet studentweb.uib.no, populært kalt Studentwebben. Her skal man da; enkelt og effektivt, som nynorsk-reklamen tilsier; ha anledning til å registrere seg, betale studentavgift, og få unna andre formelle gjøremål. Vel og bra, dét. Men problemet med samme Studentwebben, som alle gamle og nye studenter vil vite, er at systemet ikke virker helt slik introduksjonsbrevene, plansjene, katalogene og rådgivermenneskene påstår. Uavhengig av nynorsk ordlegging, eller ei. For å være helt ærlig, må man vel kunne si at det svikter mer enn det strukturerer, og dagen idag markerte for mitt vedkommende det absolutte bunnpunkt; systemet og selvet imellom; idet jeg skulle omregistrere meg, ganske enkelt, fra et alternativ én til et alternativ to på engelskstudiet, og alt jeg fikk opp var en remse med irrgule, lysende, rasende feilmeldinger. Og så måtte jeg (igjen) ty til den nødløsning som heldigvis ennå finnes, endog i vår übermoderniserte, gjennomført teknisk-orienterte samfunnshelvete; nemlig medmenneskelig kompetanse. Rent manuelle omskiftninger og "trykke-taster-for-meg"-hjelp, som utført av meget elskverdige, og ikke minst behjelpelige, ansatte ved infosenteret på HF; som da reddet situasjonen. Traff på en liten, supereffektiv fyr, med bamsefigur og metal-look, som da viste seg å kunne hjelpe med mer enn bare stud-web-trøbbel. Dess mer stresset jeg ble over mangelen på info, og feilende skjema, og knapper som ikke fungerte, dess mer tilbakelent og beroligende ble han; helt til jeg var blitt peonrød i fjeset og han hadde begynt med med buddhist-håndbevegelser ("zeeeen-ro!!!"), og vi begge var enige om at studentwebben, når alt kommer til alt, er noe uhåndterlig drit. Men sammen klarte vi da, endelig, å få orden i sysakene og han fikk byttet over fra det ene til det andre og jeg er meldt opp til eksamen i det jeg skal, og forhåpentligvis er alt nu i den skjønneste, mest harmoniske stand. Moralen må, i alle tilfeller, være at datamaskinene aldri vil kunne erstatte menneskelig viten, eller elskverdighet - om man nå skulle trenge ytterligere bevis for dét; jeg har vært hellig overbevist siden jeg så "Animatrix" (og ble nokså livredd). Man vil aldri kunne stole 100% på mekaniske systemer, eller kunstig intelligens; til syvende og sist bør man kunne ha konkrekt håndkraft i, øh, bakhånd - som en evigaktuell Plan B(est), for å unngå panikken. Ikke minst når man befatter seg med UiBs registreringskanaler; da trenger man en nokså stor porsjon tålmodighet og en god assistent. Like fullt; dette er gjeldende også i andre sammenhenger, jevnt over i tilværelsen, både med henhold til anti-stress og rådgivning. Man må kunne kommunisere direkte, ansikt til ansikt, og - rett og slett - ha en person å spørre til råds. Et fysisk, taleført legeme som gjerne kan bidra både med smil, klapp, klem og trøst i tillegg. (Og noen buddhistiske geberder.) Ellers vil jo all den lærdom vi tilegner oss; alle mer eller mindre hensiktsmessige erfaringer og ubevisste impulser, som med ett kan synes megarelevante; være til ingen nytte. Vi opparbeider oss viten, sosial intelligens, gode relasjoner, nettverk av kontakter, gjennom hele vårt livsløp - for dernest å skulle overlate alle prosedyrer til selvbetjeningens vold, og til nettsteder som stadig kneler? Jeg ser ikke et fnugg av logikk av dette; alle mine datanerd-tilbøyeligheter og teknikk-diller til tross. Og dét, igjen, sier litt. Jeg elsker duppeditter og koder og fiksfakseri, men jeg kan ikke utstå når disse begynner å leve sitt eget liv. Jeg frykter en verden i deres vold, basert på deres regler, deres enerverende evne til å klikke og bli til hindre, mer enn forenklende funksjoner i hverdagen. Noe som, strengt tatt, går imot enhver intensjon. Vi søker ny teknologi, nye oppdateringer og nyvinninger, for å gjøre allting bedre - mer konstruktivt, mer praktisk. Men vi må ikke bli så desperate i vår jakt på det neste fremskritt at vi, dermed, blir skjødesløse. At det vi går for fort frem og glemmer å tilpasse oss teknologien; lære den å kjenne. Se den i forhold til det vi allerede har, og vurdere brukervennligheten. Og, på ny handler dette - i bunn og grunn - om manuell kraft; human involvement; om å ta ansvar og styring selv, også, ikke stole blindt på "brukernavn", "passord", "klikk ok". Jeg tror de fleste oppriktige dataelskere vil være enig i at selv de beste programmer trenger menneskelig overoppsyn; de var jo menneskene som i utgangspunktet begynte å programmere, og som utformet og perfeksjonerte denne kunstformen. Vi må ikke sette vår lit til at automatikken alltid, uten feilskjær, ordner opp. Så får infosenteret (på HF) fortsette å holde åpent, og hyre inn hyggelige menn med harmoniserende krefter, som klarer å hamle opp med systemsvikten og minimalisere min stressfaktor - samtidig. Hurra for ham. Og måtte man aldri slutte med brukerundersøkelser, PC-guider, FAQ og Opplysningen 1881. Det er viktig med en personlig, og personorientert tilstedeværelse oppi all tech-fetisjen vår.

Men - når det er sagt - det er ikke alltid at de manuelle, menneskelige kreftene heller strekker til; og stundom kan disse gjøre vondt verre, istedet for å løse opp i alle flokene. Som for eksempel da jeg, tidligere i ettermiddag, i et øyeblikk av samaritansk barmhjertighet, besluttet å tilby en hjelpende hånd, da en ung mor skulle baksere seg selv, barn og barnevogn av Tide-bussen. Hvilket var en velgjerning jeg begikk for første og antagelig siste gang i mitt liv. Dog, det begynte rimelig greit, med en naturlig håndsrekning og tre steg frem, godt grep - og der, plutselig, stod jeg igjen på stigbrettet med håndtaket i hånden og vognen på full fart ut av bussen, i fanget på mor. Heldigvis opplyste sistenevnte, idet jeg rimelig bekymret kom styrtende ut av bussdørene, etter henne, at det hele kunne fikses uten videre problemer. Håndtaks-anretningen kunne visstnok bare knipses på igjen, knepp knepp og dette var dett, og hva angår barnet, som satt oppi, kom hun fra det med absolutt hele helsen i behold. Ikke nok med det; veslejenten hadde da tilbragt samfulle 20 minutter av bussturen, ifra by'n til Fantoft, med å gnåle og grine og irritere vettet av sitt selskap, med flere - og den uforutsette flyveturen via meg, fikk henne til umiddelbart å holde opp med bråket. Hun stirret opp på meg, og sin mor, med verdens mest enorme, kulerunde, brune øyne - og lurte nok, sannsynligvis, mest på hva vi drev med. Og det gjorde forsåvidt jeg også. Mine egne, akk så gode intensjoner gikk liksom mer i retning av å skulle assisterte kvinnemennesket, ikke ødelegge eiendelene hennes, og jeg hadde vesentlig mer dårlig enn god samvittighet, da jeg ruslet på hjemvei. Hvorvidt det hele var kjøretøyet, limingen, busstrappen eller undertegnedes feil - kan unektelig diskuteres - men heldigvis gikk det bra til slutt, og kan legges bak seg; som et noe pinlig forsøk på å være snill, på en mandag. Neste gang overlater jeg jobben galant til en gentleman; som da, primært, tar initiativet selv. Våre kjære riddere på hvit hest burde kjenne sin besøkelsestid, mer enn de synes å gjøre nåtildags. Spesielt når det gjelder å redde barnevognsbærere i nød. Vi trenger sterke mannfolkarmer! Og litt aktiv ridderlighet; for aldri å måtte frykte dens død. Men datanerder er fine mennesker, så dét er klart. Og forresten, når vi snakker om hjelpende hender og reddende engler; en av tidenes mest ettertraktede og ultimate, i så måte, må (definitivt!) være David Morrisseys Colonel Brandon fra "Sense & Sensibility". Siste episode av miniserien ble sendt på NRK 1 i kveld, passende nok til dagens hendelsesforløp, og det var en uforglemmelig, uforbederlig, fabelaktig bra affære. Ikke minst på grunn av Morrissey, som går Alan Rickmans "originalfortolkning" en høy gang. Snakk om å stille opp for rebellske ungjenter. Ble nesten litt komisk til sist, etter de utallige antall ganger han hadde plukket opp frøken Marianne midt utpå heden. I tiltagende elendig forfatning. Men han tro til og hentet henne hjem og klappet henne på hodet og endelig, helt til sist, klarte hun å gjøre gjengjeld for all godheten, akseptere hans kjærlighet (du-uh!), hvorpå alle giftet seg og ble lykkelige. Spesielt Colonel Brandon. Det er sentimentalt, overdrevent romantisk, deilig forhistorisk, men tilstrekkelig modernisert til å være underholdende, ekstremt vakkert og behørig velspilt. Veldig stereotypisk Jane Austen, naturligvs, men gudbedre så kjekt det er; jeg blir en fnisete, siklende fjortis, og drømmer ikke noe mindre om ridderlighet - for å si det mildt. For noen typer. Så - elegante, oppofrende, høflige, nesten latterlig korrekte. Kjekke er de óg. Alle sammen! Og som en følge av dette: problemet med BBC-serier er at de skaper noen mannfolk-idealer det vil være vanskelig for den allmenne mannlige befolkningen å leve opp til. Men de burde prøve. I allefall litt. Og jeg tillater meg, selvsagt, å drømme intenst om en fremtidig drømmemann ála Brandon. Iblandet litt Edward Ferrars. Og slå et slag for gamledagers verdier; både på teknologi- og mannefronten!