Confirmations and explorations

Soundtrack: Whitney Houston - "I'm not your baby tonight", proving a logical part of my new, very sudden and equally intense dance music passion (=addiction), which has resulted in numerous genre-related additions to my record collection, involving a.o. Madonna, Kylie, Annie and - Hercules and Love Affair. Love me a bit of boogie, as alwaus.

So, what have I been up to lately? It's been a while, I know; trust me - I am well aware of it; and it's been buggering me, but I've had my reasons. First and foremost, however, some of my absence is due to actual staying away - meaning, I've had the pleasure of travelling a bit recently. In fact, I've had myself a trip abroad - this very weekend - which was absolutely grand; a marvellous mix of necessary relaxation and tourist interest. Or "craic", as it were. Paid Mr. Correspondent a visit, over in Dublin, and spent 3 days in the beautiful, unique, old city that is the Irish capitol. Great to see my friend again as well. He's part of the ERASMUS student exchange program this semester, and attends political science courses at the UCD - that is, University College Dublin, or so he calls it. He's got hold of a nice little place to live, too, taking lodgings with a local landlady. Quite an achievement, actually, considering the housing market there at the moment, which is mad, making it extremely difficult to find residence that is at least fairly tolerable. Fortunately, he's been lucky. But he doesn't exactly have a lot of space, especially not for visitors, so we stayed at a hotel for the few days I was there. Conveniently located, nearby the Uni, we had just a few minutes bus ride to the city centre - and what a brilliant travelling spot that city is; truly; so charming, so peculiar, and perfectly reminiscent of to the notions one's got from the movies. As mentioned here, sometime before, I went to see "Once" earlier this year; the Oscar-nominated Irish film about two street musicians falling in love; and the impression you get from this film is almost identical to the real-life impressions of Dublin. I even came across the street were they'd filmed most of the initial outdoor scenes, the one with the red paving stones and small shops, and I spotted numerous artists and guitarists and accordionists, looking just like the characters depicted in this tale. Maybe not as talented, all of them, but definitely part of the same trend. And although I didn't particularly love the film, I do enjoy the music, and seeing it live and in action provided some of the magic that maybe was lost, to a certain extent, in the transfusion onto screen. Folk songs seem the most impressive, no doubt, when performed accoustically, right in front of you; by real, physically present people, not fictional figures on the silver screen; and live performances are the most appropriate way of communicating them too, I suppose. Still, I had an idea - beforehand - a set of mental imagery, regarding what I imagined Ireland to be like, and indeed; all my prejudice and expectations were proven to be true. For better and for worse. To emphasize, once more, this country's exactly what you've read and heard and seen; it's just as green, in between all that's been industrialized, it's modern, albeit very working class-ish too, and yes, they do have pubs on each and every corner. It's dirty, rugged, slightly old-fashioned, versatile and honest. People are straightforward, but polite, they are kind, if very frank. They call you "love", then ask you what's wrong with your hair. They behave correctly, with utmost concern, but not always that gently or discreety. But I liked them, I did, at least the ones I had the chance to get to know a bit. The hotel staff at the Montrose were for the most part excellent, but they lacked some service instincts at breakfast. Maybe because I couldn't eat their English überdish of sausages, bacon and beans; hence, they thought serving toast and tea immediately wasn't too crucial, and allowed themselves some slack. But my companion ordered the entire serving, and I would have expected something more from a hotel which, after all, charged us 30 euros for the whole meal. No kidding. Which reminds me: Ireland is terribly expensice. Up to Norwegian standards; food, clothes, music and such cost as much as it would here, if not more; and I was quite shocked and disappointed at this discovery. It really isn't too ideal for a poor student intending to spend a few days in holiday luxury, because it's supposedly so very cheap everywhere else, outside our borders, then having to improvise a new budget because her original ones do not suffice. That aside, the shopping opportunities as such were superb, and the shops amazing, and the shop assistants very friendly and helpful. So, in the end, the prices didn't matter that much and I exceeded my money limits considerably, because there was such amounts of nice things being offered. Like, DVDs and stuff. Western films, to be more specific. What else, they were on sale. Thus, I've now completed my Sergio Leone collection, adding thereto the rest of the Dollar Trilogy and "Fistful of Dynamite"; no wonder, I am quite content. Additionally, I bought "Secret Diary of a Call Girl", "Angel-A", "My Blueberry Nights: Special Edition"...all those classics I wouldn't get hold of back home, and most of which I've been searching for a long time already, not to mention they were all reasonably priced - as opposed to most other products, ironically. I adore HMV, Golden Discs, Tower Records, you name it. They're even open on Sundays! Absolutely fucking fantastic shopping opportunity, leaving me most satisfied with my bargains. Also, they had "Doctor Who" merchandice and memorablia everywhere; consequently, I - of course - had to spend a number of hours just walking about patting, stroking and gazing at the various DVDs, browsing through books and magazines, and, er, kissing Series 2 covers. Oh, those poor buyers, hope that's cooties they can handle. I simply couldn't resist. Anyways, and truth be told, I love being surrounded by those fabulous familiar cultural phenomenons (that I love, and always have loved), and finally have the chance to come face to face with them all; within their "own environment", rather than purchasing through the anonymousness that is Amazon. In fact, I love the entire Irish (and British) culture, the nature of their beings and doings. And I wholeheartedly cherish their pubs. For someone as dedicated a cafégoer as myself, Irish streets is Paradise on coffee-hungry-earth. Aside from the obvious (and obligatory) Starbucks, and 7-11-lookalike; but with better quality; Insomnia (who serve the best ever Moccas), we tried out a number of Irish specialities. Friday, we visited a Russian joint called "Pravda"; which - funnily enough - functions as the inspiration, in concept and naming, for the title of my old school paper ("Bravda") for which I was editor in chief (et al). Those striking co-incidences, eh? And they served some delicious Cappuccino too. Saturday was pub-nite big time, and we went to a lovely bar downtown which had leather chairs, great beer and live music; the latter from a guy with red beard and self-written songs, and a hoarse voice to die for. Lots of noise and action, all around, and perfect entertainment in itself; through the customers' keen, enthused presence and the bartenders' impeccable routine. Sat there for a couple of hours and just absorbed the atmosphere, and the sheer joy of the experience; which is representative for most of the activities I induldged in, whilst there, I simply joined in and embraced the sceneries. Very eventful, very affecting, granted a catalogue of long-lasting memories. As for the pub rounds; I was, again, reminded of the differences in drinking cultures, when watching Dubliners delight in a fresh pint, not bucketing down like there's no (chance) tomorrow. Scandinavians certainly have something to learn. Sunday we visited a beer museum, no less, something that would neither happen in Norway; where everything's closed and alcohol unavailable, this time of the week; whereas in Dublin every door is open, and the beer taps at Guinness Store House are well and running sans stop. First, we had a slight tour around the facility, and an introduction to their history and many significant contributions to alcohol consumers all over the world, from which I soon grew a bit tired (seeing that I do, incorrigibly, hate museums) but managed to stay alert and interested, nonetheless; mostly for the sake of my enthusiastic companion, who is a No 1 Guinness fanatic, but also due to this being the most exciting theme park imaginable and probably the most ingenius museum ever made. I'll admit. If nothing else, because they serve free beer on the top floor, included in the ticket price, in a beautiful panorama-view-themed place called "Gravity Bar", from which you may admire an unlimited spectacle of the city; through all-over window panes in the 360 degrees room. Stunning. Resembles the TV towers of Berlin and Toronto, which I've visited before, if not that many metres above ground level. Moreover, as for the typical tourist things, that you feel sort of obliged to get your share of when on holiday, we did stop by both the Dublin Castle and its beautiful outdoor area, albeit with a colour scheme that is awfully inconsistent, and some build-ups that ought have been revised more carefully, but it was a nice experience overall; moreover, we visited the Donnybrook suburbs, the UCD campus, and the huge public park near the HMV store, with some rather strange statues (in honour) of famous Irish artists, rebels and generally influential personalities. Where I, then, had the pleasure of encountering the stone-carved likes of Joyce and Yeats, making my trip more course related than I'd perhaps have liked. Indeed, there were quite a few downright schoolish instances, like when we waltzed into a second hand bookshop, one of many vintage-inspired places we happened to pop by, and right on front of me, an entire shelf for himself, there was Samuel Beckett - offering every single edition of his works ever published, with the more exclusive ones bordering on the insanely costly; 1000 euros and upwards. Although I never got to buy anything, I did seize the opportunity to flip through the originals and just sniff the pages of "Waiting for Godot", in French, anno the year of first publishing. Indescribable. And wow, everyone was so excited and initiated about him, and I suddenly felt very much at home; these are my heroes, these are my subjects, this is the purpose of my life - and here, it was unavoidable! They had them pictured on tourist postcards, immortalized through said statues, incorporated in popular culture everywhere. So delightful; and I am filled with swell impressions of this kind that I may live on for quite a while. After each event, in-between all the sought-out occurences, we went for yet another stroll around the city's main core, like we had the previous day; just taking a walk and breathing in the scent; the wilderness, the views, the many intriguing Kodak moments; and, summing up the whole affair, it was just great. Flew back Monday morning, packed with thoughts and new notions, watching the fields (of green) become blurred and smaller and, eventually, fading away - as the plane ascended. Ok, so my theories were all confirmed, and seldom have I seen to a country more lacking in unexpectedness, apart from the price levels, but that does - in no sense - cheapen the sole experience of having been there. I recomment Ireland to every traveller out there, and every culture-oriented, literature/film-loving fangirl like myself, and I send my sincerest thanks to Monsieur Correspondent for a stellar weekend! As for the rest of the news, and my reasons for being not-in-attendance, I'll leave that for later. Be reassured, though, that I am back and staying put and holding on to whatever it is life offers me of steadfast levers. Like fun trips abroad. And exciting encounters. Brightens up my day, yes.

Gjenspilt, men velspilt

Soundtrack: Bee Gees og Eastwood After Hours; filmmusikk fra Eastwoods mange epos. Passende, tids- og stemningsmessig, og meget vakkert. Hadde en særdeles merkverdig filmopplevelse i kveld, og når det er sagt; ikke nødvendigvis i negativ forstand, om enn litt på dét planet også, bare veldig uhåndgripelig, udefinerbart...rar. Blandingsartet. Generelt blandet. Uansett, meget verdt å skrive om på Bloggen. Filmer er tross alt noe av det viktigste i livet, i allefall mitt liv, muligens det aller viktigste her i gården; noe Bloggen selvsagt er preget av; for de unnlater aldri å gjøre meg tankefull, lykkelig inspirert, og sette meg i kreativ modus. Såh! - som sett, så følger:

Som (viden) kjent er undertegnede ekstremt stor fan av Clint Eastwood, og da jeg oppdaget at en av hans eldre og mindre berømte filmer; "Play "Misty" for me"; gikk på TV idag, måtte jeg jo få med meg begivenheten. Så da ble det halvannen times uforutsett klassiker-anskuelse på NRK3 etter middag; absolutt ikke meg imot. Først, to ord om trivia - da dette ikke bare er en spesiell filmproduksjon, den har også litt av en bakgrunnshistorie. Den er kjent som Eastwoods regidebut, hans aller første egenkomposisjon, følgelig; en forgjenger til "Madison County", "Million Dollar Baby" og alle de andre sagnomsuste verkene, og forsåvidt en god indikasjon på hva man kunne ha i vente. Den er gjenkjennelig ham på en del områder, det kom tydelig frem - til hans fortjeneste - og på sitt beste var det en spennende, fabelaktig sammensnekret prestasjon. Han laget den dessuten av ren lyst, uten å en krone for jobben; siden han lenge hadde villet forsøke seg som regissør, og Universal var vennlige nok til å gi ham sjansen. Noe de ikke kom til å angre på, for filmen har blitt en kulthit og er særdeles populær blant fansen. Men, altså, ikke helt på nivå med "Dirty Harry" og Leone-verkene; som durer og går på diverse kanaler, stadig vekk og hele tiden. Mens dette, for å si det mildt, er en mer utprøvende og ujevn - bent frem ustadig - affære, som blander et utall sjangre og havnet et sted mellom musikk-film, romantikk og voldsaction. Det begynner som et litt svevende portrett av en radioprater ved navn Dave - hvis kjæreste nettopp har gjort det slutt (skjønner man sånn etterhvert) - en nokså flørtete, overfladisk fyr med hockeysveis og Hawaii-skjorter og fløyelsstemme. Mengder av kvinnetekke, naturlig nok. Og, la meg bare understreke her; det å i det hele tatt få kunne ta i øyesyn Clinter'n iført ettersittende olabukser, gjennomsikte hvite underbukser, eller ingen bukser overhodet, det er en glede uten sidestykke. Og et herlig skue, for slik en post-pubertal fangirl. I særskilthet når han fremstår som sitt sedvanlige, veltrente jeg, med Wolverine-look og smale blikk i alle retninger. Plystre plystre. Men bortsett fra dette meget åpenbare, så har karakteren hans - likeså - mange interessante personlighetsmessige trekk, og er en meget atypisk variant, for Cowboy-helten, idet han hverken er spesielt heltemodig eller snartenkt. Imidlertid er han følsom, sjarmerende og har et stort hjerte (for damene sine), og han er veldig glad i god musikk. Filmen preges av fancy syttitallsstil, på alle måter, med lekre biler, klær og låtvalg fra sin samtid, hvilket også gjør den høyst severdig. Og Eastwood egner seg godt som radiomann; uten tvil, jeg ville blitt en slavisk lytter til natt-programmet hans, dog ikke med samme suspekte intensjoner som hans største fan her, en viss frøken Evelyn - spilt med bravur av dramaserie-veteranen Jessica Walter - som da forfører hovedpersonen, med all mulig sluhet, etter i lange tider å ha ringt inn sine musikkønsker til radiostasjonen. (Noen flere som vil gjette opprinnelsen til filmens tittel?) Først lar han seg fascinere av hennes impulsive, pågående vesen, deretter blir han irritert - mest fordi han egentlig er forelsket i eks-kjæresten fremdeles og vil ha henne tilbake og Evelyn blir i veien - og til slutt blir han redd. Veldig redd. For Evelyn gir seg ikke, og går til særdeles drastiske skritt for å beholde ham og, ikke minst, ha ham for seg selv. Så langt så vel, for Walter er skummel som fy, og Eastwood er strålende som usikker, overmannet forelskelsesobjekt. Historien har klare likhetstrekk med den senere "Misery", basert på Steven Kings roman, men der denne holder seg innenfor thrillersjangeren og rendyrker de skrekkinngytende elementene til fulle, og blir mer og mer klaustrofobisk forferdelig, lar Eastwood seg dessverre friste til å mikse inn en hel masse annet malplassert. Deriblant en lang musikkvideo-aktig sekvens, til den akk-så-nydelige "The first time I ever saw your face", etterfulgt av en enda lengre og totalt poengløs konsert-seanse, med akk-så-fantastiske jazzmusikere. Begge deler er kjekt å se på, og musikken er fremdeles enestående, men hvorfor i allverden tok han det med? Spurte jeg meg. Sånn, midt inni en spenningsfilm, som egentlig var veldig spennende, hvorpå man - imidlertid - blir sittende og ikke begripe noe som helst; og lure på når handlingen skal komme igang igjen, om man da ikke har falt fullstendig av; og jeg tok meg i å spekulere på om filmen i utgangspunktet var for kort og noen ikke visste hva annet de skulle legge til, så de valgte fritt fra Eastwoods platehylle og tilføyde noen doser fin natur. Eventuelt var det Clinter'n himself som ville eksperimentere litt. Det funket dårlig - for resultatet er at den overnevnte spenningen settes på vent og filmen føles ekstremt oppstykket. Noe ála "Cobra" og Brigitte Nielsens modellerings-seanse. Til "Angel of the City". Jeg liker åttitallsmusikk óg, for all del, men disse scenene har absolutt ingen mening whatsoever. Eastwood redder seg nå heldigvis inn igjen og vrir filmen sin tilbake på actionsporet med et forrykende sluttoppgjør mellom den besatte unge damen, hennes stakkars offer, og den noe naive ekskjæresten. Som nå er blitt kjæreste igjen. Med tidenes største, blå hundeøyne og veldig pene ben. Joda. Ytterligere får man mer enn nok av blod og vold, og menneskejakt i halvmørket, idet regissørdebutanten viser tiltagende lovende takter. Forholdet mellom Evelyn og Dave er kanhende en smule søkt; ikke realistisk, i og for seg; men som det gnistrer! Kameraføringen er meget fiffig, og bidrar til de effektive personskildringene, likesom cinematografien er upåklagelig, men de klipp-ansvarlige sliter. Redigeringen her er mangelfull - og ustø. Bruken av voice-over, likeledes, er rimelig elendig, og de evigvarende spaserturene ved sjøen (som akkompagnerer denne) får et anstrengt preg, meget mer enn å virke lidenskapsfulle eller rørende. Det til tross for rolletolkninger godt over gjennomsnittet, og at Eastwood stadig er et like betagende skue. Flere plusspoeng for neglebitingsfaktor, innimellom, og for den autentisiteten og inderligheten som alltid kjennetegner filmer av et annet århundre; og som jeg savner oppriktig, hos alle dem som lages idag. Man fikk frem en gjennomført annerledes atmosfære, en helt annen stil, og jeg elsker det - uendelig mye - selv om jeg ikke kan forklare nøyaktig hvordan det skiller seg fra dagens nyskapninger. Det er bare - bedre. Ærligere. Tøffere. På sitt vis. Så, tross sine smått usammenhengende tendenser, og skjemmende, unødige skjønnhetsfeil her og der; en gjennomført proff film, og en meget god begynnelse for mannen som senere skulle utvikle legende-takter, også på dét området. All heder og ære til Eastwood, og takk til statskanalen som skjemmer meg bort med slike filmskatter på en helt alminnelig onsdag!

Frihetsfølelser og generelt føleri

Soundtrack: AC/DC - "Highway to Hell" & "Powerage", samt noe forstummet værmelding på TVNorge, innimellom diverse programmer som nevnt nedenfor. Og jeg innrømmer gladelig min egen forelskelse - i en forfyllet, smått sinnsforvirret, desto mer forfjamsende, forbasket kjekk og fordømt flink skotsk sanger, som dessverre falt fra så altfor tidlig og skulle fått oppleve så utrolig mye mer, og fått en desto lenger karriere; men som er blitt en legende i alles øyne likevel. Og heldigvis for det. R.I.P, elskede Bon, og heia!

Man trenger alle litt avkobling - iblant. Jeg gjentar meg selv her, kanhende, men det er en gjentakelse som er nødvendig å, eh, gjenta. Og, dermed, understreke. Man trenger rett og slett å koble ut og gi hjernen velfortjente pusterom; hensette seg til en sinnsstemning av radikalt annen, vesensforskjellig, desto mer positiv input - og for meg vil dét oftest være av den filmatiske sorten. Noe jeg på ingen måte skammer meg over, eller finner ensformig, kjedsommelig, hva man måtte påstå, i lengden. Jeg trenger mine doser film og fjernsyn, mine dypdykk inn i fiksjonelle univers og innlevelse deri og innblikk i fine menneskers finurlige vesen, per skjermoverføring. Gode forbilder, likeså. Og deilig distraherende fra en virkelig verden som ikke alltid er like tilfredsstillende, eller velgjørende, spesielt ikke i disse finanskatastrofe- og valgkamptider. Som sagt, jeg kjenner et behov for å slippe fri og stupe ut i noe genuint annerledes. Inneværende mandag, ukestart og det hele, hvor sådan avslapning og diverse kulturelle impulser er på sitt mest tiltrengte, valgte jeg derfor å "slenge meg på soffa'n"; altså, min improviserte sovesofa-seng-madrass-ting; med (intet mindre enn) sesongavslutningen på briljante, fantastiske, underskjønne "Mistresses". Denne BBCs siste genistrek, som tidligere beskrevet her på Bloggen, med flerfoldige av mine favorittskuespillere i hovedrollene og et manus som overgår det meste annet av sin sjanger. Og finaleepisoden ble, likeledes, en storartet, oppløftende opplevelse som innfridde alle mine forhåpninger og ga meg den forløsende, moralsk riktige slutt jeg hadde håpet på, men av bitter erfaring (fra ymse dramatiske serier signert samme produsent) ikke hadde tort å satse på, fullstendig, da BBC er kjent for å vri og vrenge våre hjerterøtter; gjennom frustrerende, sjelelig ødeleggende, demotiverende sluttsalutter med tåreperse-preg. Jeg nevner "Robin Hood" og "Doctor Who" og lar det blir med det, før jeg overveldes av pinefulle minner. Jeg mener: død og likvidering og fordervelse og parallelle universer. Urettferdig. Men altså, "Mistresses" var en annen slags vri på dramatikken, med et bittersøtt ettespill for noen; Hari tilga Siobahn, på et vis, og de ga hverandre en ny sjanse, likesom Sam ga Katie tenketid, etter at begge hadde innrømmet sine varme, om enn vanskelige følelser - og et, kanhende rettmessig, brudd for én; idet Jess avbrøt sin affære med Alex, fordi hun ikke orket skape sårhet og splid i dennes ekteskap, desto mer sørgelig fordi venninnegjengens største flørt endelig hadde forelsket seg, til fulle, og funnet én hun ville dele livet med, men typisk nok ikke kunne få. Igjen; leksjoner om en tøff, men sannferdig - og ikke minst virkelighetstro - realitet. Best av alt, imidlertid, var Trudis "søte hevn" - dog mest ulykkelig, igrunnen, men veldig bra at hun greide å gjennomføre - over eksmannen Paul, som hadde latt som han var død (!) i flere år; og forsøkt å svindle henne for egne forsikringspenger, den dritten, pluss at han hadde vært utro både før og etter eget, påstått dødsfall; og hun klarte til slutt å angi ham til politiet og få en slutt på egne, følelsesmessige tumulter og skape seg (mulighet for) en fremtid med sin nye kjæreste Richard, og hun var nok den i gjengen for hvem dette var mest nødvendig og oppriktig ønskelig. Og jeg satt der med en salig blanding av tårer i øyekroken og lykksalig smil og gledet meg over alle gode utfall. Man fikk slik voldsom medfølelse og forkjærlighet for alle disse kvinnene, med deres problemer og forhold og hjertesorger, og ønsket dem alt vel, selv om allting - som vanlig her i verden - ikke alltid kan løses på et blunk, og stundom må man inngå kompromisser. Se og lær, lissom. Jeg er ingen ekspert og kjenner det behagelig å kunne identifisere meg med andres feiltagelser og komplett katastrofale veivalg, i ny og ne, for da å vite at nei, man er ikke alene, og joda, det ordner seg på et vis, ved veiens ende. Dessuten, i en serie som var utrolig velspilt, velskrevet, vellaget og troverdig, la meg bare understreke det, og så lite klisjéfylt - faktisk! - og så veldig oppslukende. Stor takk til BBC og de involverte for seks ukers nytelsesverdig føljetong, og jeg håper stadig på en sesong 2. Det hadde gjort seg. For, kompromisser og nødløsninger og åpne slutter er greit nok, men aller helst vil man selvsagt ha en skikkelig, god, gammeldags, megahappy-ending der alle levde lykkelig alle sine dager, og fikk sine utkårede servert på en fjøl. Men det er drømmen (me ber på) og i mellomtiden tar vi (me, whatevva) til takke med de melankolske som følger livsløpets strabaser og forsøker å gjøre det beste, mest fortrinnlige utav situasjonen, som best vi kan, og foreta de best mulige avgjørelser, på alle plan, med litt hjelp - og inspirasjon - fra fine rollefigurer ála de fire "Elskerinnene"; og deres hyggelige, hyggeskapende like. Og nå gleder jeg meg bare til NRK får ræven i gir og kjøper inn den nyeste storsatsingen "Merlin", med DW-mennesker i alle ledd. Huhei. Mer om det siden, hvis det dukker opp i nærheten av meg. Enn så lenge er jeg misunnelig på alle dem som befinner seg i utlendighet, med fri tilgang på The Beeb itself!

Enn videre, og angående studium, mitt studium; eller litteraturvitenskapen generelt, for å være spesifikk; så er en viss Gunnhild Øyehaug ute med en ny liten roman i disse dager; hennes første; etter i lengre tid å ha eksistert som en av disse erketypiske undergrunnsforfatterne i Bergens litteraturmiljø, som da markedsfører seg for en meget selektiv og, igjen, spesifikk liten gruppe medmennesker, hovedsaklig universitetsfolk og selverklærte überintellektuelle, som forkaster allting mulig mainstream og stiller meget sneversynte, sinte krav til hva som skal være "akseptabelt litterært", og dermed putter det meste på bås (hoho) og gjør meg en smule forarget. Nok en gang. Men altså. Det er et faktum at disse folkene skriver både om og for hverandre, og i særskilthet seg selv, på sin egen utstuderte sære egen-godkjente måte, hvorav Gunnhild ikke er noe befriende unntak. Dessverre. Hennes nye roman handler, ikke overraskende nok, om en litteraturstudent; dvs, etter hva jeg forstått og latt meg fortelle (gjennom akk-så-panegyriske anmeldelser i BT), opptil flere; og denne/disse har, blant annet, ambisjoner om bokskriving, politisk korrekte meninger (tilpasset visse sentrale kretser), og bilder av filosofer på veggene hjemme og den/de prøver å stable på benene en konstruktiv, meget-meningsfylt, hyperintellektuell tilværelse; meget politisk korrigert og aktualisert og joda, hele pakken. Men! Unge frøken Gunnhild har da lykkes på ett punkt; idet hun har mikset inn noen andre faktorer, i tillegg til litteraturen, deriblant musikk og kjærlighetskonflikt og film som medium. Og hun viser, etter sigende, stor innsikt i disse - spesielt sistnevnte - hvilket fikk meg til å fatte litt mer interesse. Umiddelbart. En dame som henviser til "Lost in Translation" og "Kill Bill 2" i og klarer å flette inn begge to i én og samme historie, og enda kalle det "høykulturelt"; ja, det - mine damer og herrer - står det respekt av. Så, tross i alle verdensforminskende, sneversynsbefengte, selvhøytidelige idealer: jeg vurderer faktisk å lese "Vente, Blinke". På nynorsk. Mens jeg fremdeles befinner meg på litteraturvitenskap. Og omgås disse folkene daglig, og må forholde meg til deres oppfatninger og fortolkninger og kritiske røster på alle andre plan med. Gudbedre, jeg overgår meg selv. Jeg må få lest Nobelprisvinneren også, kanskje, antagelig, men han er satt på vent. Ennsålenge. Han må bli litt mindre offentlig snakkis og litt mer interessant i egenskap av egen skrivekunst, så skal jeg nok få festet leserblikket på hans sangnomsuste verker. Uansett: jeg har innsett, sånn halvveis, at man må gi opposisjonen en sjanse. Lære sine "fiender" å kjenne, før man (evt) kan ta avstand fra dem - og hvaenn de står for - er det ikke så? Man har åpenbart sett litt for mye på "Terminator" her, og adoptert litt for mange av Lena Headeys livsfilosofier, naturlig nok; bekjemp de onde på deres egen arena, vet å kjenne dem bedre enn de kjenner seg selv på sine egne roboter; men det er konstruktive tanker, det óg, og Sarah Connor er ihvertfall et idol å henge på veggen. I helfigurstørrelse. Så smått betatt av den opprinnelige Hamilton i sin tid, ja, men Lena er som nevnt ikke noen dum "erstatning". Flotte damen.

Og forresten! mht noen flotte menn; en litt trist nyhet, og en stor skuffelse, tross i at man ikke hadde hatt de aller største forhåpninger; jeg fikk ikke tak i billetter til AC/DC-konserten i Bærum neste vår. Snufs. Det vil si; vi lyktes ikke - for min kjære far satt pal i to timer og forsøkte å skaffe familien adgang til årets største musikkbegivenhet, men til liten nytte da billettsystemet (billettservice, møkkafolk) brøt sammen og man ikke fikk utrettet noe som helst. Synd, men sant. Supermusikantene, Favorittbandet, et av tidenes største, kommer til Noreg og jeg er ikke tilstede. Men, det er ikke første gangen. All ære til faren for hans iherdige innsats, og jeg - på min side - kompenserer med intens AC/DC-dilla, of late, med Bon Scott-plater på repeat og full allsang i stuen. Altså, min improviserte kombinasjon av stue, soverom og arbeidskrok; igjen, i den komplette studenttilværelsens ånd. Gleder meg vanvittig til den nye platen ("Black Ice") som skal innkjøpes i special edition og spilles enda høyere enn hva nabohensyn tilsier, selv om jeg bare må bare få nevne at det aldri blir det samme uten Bon, at bandet aldri blir så bra som de var på "Highway to Hell", men det skal jo en del til, og; minne selvsamme snille familiemedlemmer på at jeg ønsker meg "Bonfire"-boksen til jul. Det er et evig privilegium og en uavvendelig visshet, dette at man trenger - og kan tilføre seg - noe som varmer sjelen, så inderlig, der den ellers synes kjølnende og tiltagende motløs. Det synes som om verden er på vei til å gå under, iblant, og da snakker jeg ikke bare om miljø, penger, kroppshysteri og inkompetente statsledere. Vi synes å være inne i en (selv-)destruktiv bølge, en nedgangstid på flere plan enn de rent nyhetsaktuelle - og jeg kjenner at det også forsterker trangen til, stundom, å la seg rive vekk av noe såkalt forgjengelig. Noe som ikke trenger å ha konsekvenser, eller politisk relevans, noe som er til forpleining for hodet og hjertet, på godt og vondt, i sorg og i lykke; fordi vi (som Aristoteles bekreftet) trenger begge deler, og å renses derigjennom. Man må gi seg selv lov til å være åndsfraværende i verden. Og bare svirre med på andres underfulle bevissthetsvri. Inn i fiksjonen, det følelsesladde, og ut - i den absolutte, uhildete, uendelige frihet!

Dalai Lama og et døgn forbi

Som et motstykke til den nedenforstående, smått dystre og kritiske livsanskuelsen, i forrige innlegg, kommer her et mer drømmerisk lite skriv om tingenes forgjengelighet og nattetimenes kjølige mørke - noen frihetsbejaende, hverdagsfilosofiske tanker, som da passet påfallende godt til kveldens andre kulturelle input; doku-drama-filmen om Tibet og Dalai Lama, signert den berømmelige Martin Scorcese og kalt "Kundun"; som jeg hadde sett litt av, sist den gikk på TV, og nå ønsket å overvære i sin helhet. Det var en merkelig blandet opplevelse, for å si det mildt; først og fremst en estetisk nytelse med fantastiske landskap, farger og kameraføring, vanvittig flotte kostymer og en helt ufattelig stemningsfull musikk - av en personlig favoritt, Philip Glass, kjent for sine hypnotiske, suggererende, moderne-klassiske soundtrack til bl.a. "The Illusionist", "Notes on a Scandal" og "The Hours". Den ble også nominert til Oscar i alle disse kategoriene, og Glass burde definitivt ha vunnet. Samtidig, hva angår resten av filmen, fremstod den for meg litt tom og uengasjerende; den grep meg aldri skikkelig, tross all sin brutale realisme, og autentisitet. Man fikk aldri den store medfølelsen med noen av de involverte, eller den store interessen for handlingens problematikk eller karakterkonfliktene. Skuespillerne var over gjennomsnittet gode formidlere, alle sammen, og de skal ha all mulig kreditt; tatt i betraktning at ingen av dem er profesjonelle utøvere (!); men jeg fatter og begriper ikke hvorfor de måtte snakke engelsk! I Tibet?! Bønder, i Tibet, med et vokabular ála Oxford Dictionary, og diksjon på nivå med en nyhetsoppleser? Og Formann Mao med amerikansk aksent? Altså, what? Men ytterligere mangler og kritikkverdier punkter, tilfaller absolutt ikke de lokale medvirkende, ei heller hovedrolleinnehaverne som gestaltet Dalai Lama himself. De hadde en enormt vanskelig oppgave, og de bestod med glans; sett i forhold til forutsetningene. Men selv ikke de beste skuespillerprestasjoner holder mål, når dialogen svikter. Og hovedproblemet her, slik jeg ser det, var nettopp manuset - det var noe utflytende og inkonsekvent og unnvikende med hele historien; man fikk aldri helt tak i hverken den, eller hva Scorsese selv egentlig ville formidle, og det ble litt...overfladisk, bare, litt for pent og pyntelig og følelsesløst. Dessuten er filmen i overkant lang og altfor utmælende, og det siste kvarteret ble direkte kjedelig. På den annen side, det overjordiske elementet kom tydelig frem og ble behandlet med aktsom verdighet; som en gjennomgående kvalitetsfaktor; det rituelle, det dvelende og mystiske ved en fremmed religion og et eksotisk landskap, likesom kontrasten mellom Dalai Lamas beskyttede opplæring og den brå, brutale virkeligheten i filmens siste del, var meget nøysomt skildret. Enkelte typiske Scorsese-trekk, hist og her, til min store gjensynsglede, men ellers en høyst atypisk film for gangster-regissøren. Jeg tror nok jeg foretrekker "The Departed", "Mean Streets", med mer, men dette var en annerledes og spennende opplevelse. Skulle bare ønske han hadde maktet å inkorpere noe av intenisteteten og nærværet fra action-eposene sine i "Kundun" og gjort den litt mer jordnær, rett og slett, og mindre svevende. Endog for meg, som tilber det abstrakte; slik jeg tidligere har utbrodert; men altså - der finnes en grense. Like fullt, noe av den forgjengelige, "buddhistiske" stemningen; "det som skjer det skjer, og lite vi kan gjøre med det"-typen moral; den går igjen også i mine skriverier nedenfor. Hvilket er en nokså post-fyllekule-preget og natt-atmosfære-inspirert sak, om å vandre omkring i Bergen sentrum og ikke helt ense sine omgivelser. Sulle rundt på bakrus-skyer. Mens Dalai Lama, på sin side, promenerte omkring og stirret på munkene, og bedrev tungetale, og lyttet til de messende stemmene, og bedrev fredsvirksomhet med sine store brune bedende tankefulle klokskapsfylte øyne...litt sånn film, ja. Men man skal ha ens dose av det óg, iblant. Og jeg digger Scorsese, det er et faktum. Forresten var dette et modig prosjekt, fra hans side, og meget kontroversielt; filmen fikk store politiske konsekvenser, og medførte at han på et tidspunkt var forbudt innreise Tibet. Idag har den jo også fått ny relevans, med oppblussingen av konflikten mellom Tibet og Kina, så - i det hele tatt - mer enn mange nok grunner for å få med seg dette viktige verket. Om ikke annet fordi det er et ufattelig vakkert skue. Nå, over til noe fullstendig annet (men, som sagt, atmosfærisk likesinnet):

"ferden hjem"
av Scaramouche, Po(t)eten, i en poetisk utførelse som handler om nettopp det tittelen tilsier, nemlig hjemturen fra sentrum sent i går kveld; da jeg løp gjennom natten og mistet bussen og hoppet direkte inn på en annen og møtte en fyr som ikke ville snakke med meg, dernest ankom heimen, og var såpass lite overtrøtt at jeg ble sittende til langt på natt, dvs utpå morgenkvisten, og rable skriblerier istedet for å sove av meg aftenenens opplevelser, dvs et MEGET moderat alkoholinntak og flere, meget festlige diskusjoner; helt i den litteraturvitenskapelige ånd - kalles ikke "fagfest" for ingenting, og det var faktisk utrolig mye moro og veldig god avkobling. For øvrig, om diktets struktur, så er det i form (dog, ikke så veldig i mening) inspirert av modernismen og av Sarah Kane, bare så det er nevnt. Vet ikke om jeg får det helt til, men skal ha for forsøket.

og senkes, synker ned i stripen mellom brostenene,
sklir sidelengs, henover tepper av vann, slepende,
stavrende i skjev balansegang på smale hæler,
trafikklys midt imot, og følger - kun forbudte skilt,
formaninger, med hatt og frakk og barn ved fote
svanser, svever, man avsted i mørkets makt
det åpne rom av kulde, tidløshet, og treffpunkt
yndefulle - laster, og tillatelser - men stanser aldri
strever, strener fremad, peilet inn på én destinasjon
mitt skjønn, blant glinsende lanterner, fremmede, passasje
skygger over gatehjørnet, strømninger - forbi -
forledet, snart forsvunnet, evig, så utrettelig

ser du meg nå, idet jeg gikk på bussen, betalte,
stilte meg bakerst, så meg tilbake, og så deg
stå ved fortauskanten, enkel, enkelt nok,
med hendene hengende ned langs siden
og et slikt urørlig blikk, ditt fastlåste ansikt
i denne evigvarte stund, i ventetidens nu, betimelig,
med skotupper som pekespiss, frempekende
indikasjon, at vi er alle her i samme ærend
andre hensikter, kanhende og en annen pris
men alle svir vi av sekundene foruten glød
vi skuer mot oss selv, i bussdørenes speil
og husmødrenes øyne, lar en helaften passere
som revy, med stumme bilder, broker, bragder,
utav støy, på hver ens sjelelige statskanaler,
svimler, synker inn, og dunster deilig bort
i røken av en kveld forbi -
som livet, så forgjengelig

**
Bitteliten og komplett useriøs fotnote, sånn helt til slutt: er jeg den eneste som tenker på Sandra Bullock i "Miss Undercover" hver gang noen nevner Dalai Lama?! Huff, traumatisert. Ikke bare av litteraturvitenskapens tenkemåter, som vi pleier å gå rundt og hevde, men definitivt også av filmerfaringer. Varige mén! Og jeg ser for meg den bikinikledde, der hun står på scenen og skal agere missekandidat og snakke om viktige verdensproblemer, og gjentar "Dalai Lama, Dalai Lama, Dalai Lama" om og om igjen for seg selv - "for å holde seg seriøs". Hvilket hun, selvfølgelig, ikke klarer. Og det er en fryktelig morsom scene, i en fryktelig morsom (og bra!) film - men veldig lite politisk korrekt og passende, i sammenhengen. Som vanlig. Dét man har fotnoter til, vett'. Noe Universitetet neppe ville sagt seg enig i. Men et eller annet sted må man da få lov til å plassere de personlige innspillene.

Rablerier

Soundtrack: Whitney Houston - "Whitney" - nydelige damen, fantastiske stemmen, åttitallspop for alle pengene. Eller, strengt tatt, ingen penger - for jeg har lånt og brent og snyltet overstadig på biblioteket, og må sende dem en stor takk for dét. Fantastiske utlånsagenten min.

Disclaimer - sånn i etterpåklokskapens høflighetsinnstilte navn: det påfølgende er en smule kritisk og en smule sint, i forhold til UiB, åsted for studieutøvelse og hverdagens strabaser, og jeg må få understreke at dette på ingen måte skal fungere som noe personangrep eller fornærmelse mot overmakten; det er simpelthen en ytring for min akutte utilfredshet, i øyeblikket, over å ikke bli tatt seriøst som litteraturstudent - og et nødvendig motsvar til bedømmelsen av min semester-oppgave som, igrunnen, fortjener harsk kritikk tilbake. Jeg håper ingen vil ta seg nær av dette; det finnes der intet grunnlag for. Men som det engasjerte, intense og utilslørt ærlige individ jeg er, har jeg jo for vane å være høylytt og oppriktig om det meste, så jeg tviler på at noen blir spesielt overrasket.

Rablerier, ja...uten å antyde (noe om) at det har rablet for meg; for all del; man henfaller bare litt til slike tilfeldige skriblerier og drodlerier, uten noen spesiell sammenheng - i øyeblikket - løse tanker, løse tråder, finurlige innfall; forhatt og forbudt av akademia. Sammen med alle andre egenrådige idéer. Og jeg har nå, igjen, nådd det punkt - altså, kommet til det meget ubeleilige stadium - da jeg sier fuck'em all, og gjør som jeg selv vil, noe som har resultet i en ganske stor, vond og tilnærmet uløselig konflikt med engelsk-fakultetet mitt; hvilket preger hverdagen og gjør meg en smule trist. For å si det kort og konsist, slik de gjerne vil ha det: vi er ikke helt på bølgelengde. Vi snakker ikke samme språk. Vi forstår ikke hverandres tankegang, intensjoner eller ideologiske ståsted - overhodet. Og vi liker hverandre ikke særlig godt. Til utdypende forklaring skal sies at jeg da, til alt uhell, har klart å vikle meg inn i et rigid og sneversynt samfunn av mennesker som nekter å ha en dikterisk innfallsvinkel til dikterkunsten, eller en litterær tilnærming til litteraturen, som sådan, og som mener disse to (diktningen som konsept og den historiske diktskrivingen) er uforenelige motpoler, og - istedet - konsekvent konkretiserte, definerte, avgrensede begreper de ynder å analysere ihjel, og plassere i bås, mens jeg foretrekker å se dem som svevende, magiske, inspirerende abstraksjoner som for evig og alltid vil overlappe, og gi liknende assosiasjoner, og aldri vil kunne betraktes uavhengig av hverandre. Samtidig som de jeg står overfor; sensorer og veildere og utdanningsansvarlige, uten å nevne navn; mener det motsatte - at det er utelukket å behandle diktskrivingen innenfor en sfære av diktning, og man kan eksperimentere så meget man lyster med tankeretninger og diskusjoner, og underbyggende sitater; i dialog med vitenskapen; men aldri med skriveteknikken - og som (følgelig) synes jeg er en kursiverende kløne. Jeg fikk, faktisk, eksplisitt kritikk for at jeg brukte for mye kursiv; "de var ikke barn", ble jeg fortalt, og de visste da godt hvilke ord som trengte utheving uten at jeg på død å liv måtte utheve dem. Ikke trengte de å forklares hva Dada var, heller, "for det er jo noe alle vet". Fanatisk pirk. Frenetisk meg. Ytterligere, at de ikke har noe som helst til overs for prosaen min; den er for muntlig, for dum, for gjenfortellende, for umoden, for lite "sober"; i det hele tatt, at teksten min er komplett ubrukelig. And so are you. Hvorpå jeg spør meg: hvordan kan man si noe slikt til et skrivende menneske? En skrivende student? Endog når man selv studerer og skriver og jobber med tekst og vet, ofte meget bedre enn anmeldelere og forleggere, hvor sårbart dette temaet er? Jeg lurer på om universitetsansatte (på mitt fakultet, i allefall) er i stand til å innse hvilken effekt, hvilke konsekvenser, det kan ha å gi så plump og hard kritikk; så blottet for nyanser eller fintfølelse; hvor ufattelig demotiverende det er å få slike nedlatende, nedsettende kommentarer, alt er galt, alt er feil, som fjerner absolutt all selvtillit og ødelegger innsatsviljen totalt - om man er i det rette, mottagelige humøret. Og jeg prøver, så klart, å holde dét på avstand; og ikke ta disse idiotiske utsagnene personlig, eller - egentlig - på alvor; men det gjør meg utrolig forbitret. Og rasende. Og...demotivert. Med andre ord er jeg ikke så grusomt trist over det jeg har fått høre, men desto mer forbløffet over at det er fysisk mulig å prestere en slik tilbakemelding. Og takk som byr, jeg bruker akkurat så mange kursiveringer og parenteser (!) og spørresetninger og innskutte avsnitt som det passer meg, det kan de bare la være å blande seg borti, for det har virkelig ikke noe med saklighet eller kunnskap å gjøre. Om de hadde gitt meg en konstruktiv kritikk på språk og stil og tilnærming; setningsledd å endre på, avsnitt å kutte, meninger som ikke var berettiget; så skulle jeg med glede tatt det til etterretning. Det hadde jeg kunnet forholde meg til, og rette meg etter, det hadde vært helt okei. Men en generell avfeielse og en konklusjon om at "du er teit", det holder jaggu ikke mål. Dette er ingen akademic paper? Nei vel. Men så se til innigranskauen å fortelle meg hva en akademisk peiper er, da! Og ikke bruk anti-akademiker-tendensene mot meg, det er mitt begrep! Jeg finner meg ikke i å bli tråkket på, og ikke bli lyttet til, uansett hva jeg hevder, bare bli anmodet om å legge om livsstilen ellers har jeg ikke noe på UiB å gjøre. Og her siterer jeg ordrett. Hvis man ikke vil innrette seg 100%, så er det over og ut. Hva slags inkluderende læresetting er nå dét? Og, la det være klart, jeg sier ikke at jeg har rett, hele tiden og nødvendigvis, eller at de alle er stupide sjeler uten vidd og vett, bare litt, men altså: det å bli avfeid, avvist, utvist fordi man tør å bryte barrierene, og gå utover det "aksepterte, allmennt anerkjente", det er en uting. Det er uakseptabelt. Det er ufint. Det er utilgivelig. Jeg har min peiper å jobbe med, og skrive om, for resten av måneden, og et raseri å komme over, og jeg har en innstilling å bearbeide og et universitet å befatte meg med, og det er i sannhet ikke enkelt. De er en gjeng med tåpelige, manipulerte og videre-manipulerende mennesker, og jeg har mistet all respekt for dem, og det er ene og alene deres egen feil. Men å engasjere skribenten Scaramouche - det klarer de stadig. Og til overmål. Jeg blir en levende, ildfull vendetta av å gå der, og jeg tror kanskje det er en hensikt i seg selv? Jeg kommer aldri mer til å være likegyldig til noe, hva det skulle være, for resten av mitt liv, og jeg kommer aldri mer til å samtykke uten å kjenne hele sakens historie og det har gjort meg til en bedre person; uten tvil. Og, sånn i alle tilfeller, gudbedre så deilig det er å få utløp for all denne aggresjonen i skriftlig forstand; idet man ettetrykkelig beviser at skriftformen tjener til sitt formål og lever i beste magiske velstående. De kan kalle meg så "bloggish" og inkompetent de bare vil, men interessen for dikterkunst og filosofiske tankesprang skal de hverken få drepe eller ta ifra meg. Det hever jeg meg galant over. Så kan de sulle videre i sitt insausete, indoktrinerte lille miniunivers av Aristoteles og Adorno, og neglisjere den virkelige verden fullstendig; det er meg revnende likegyldig; men dessverre må jeg - inntil videre - makte å takle faget mitt, og det tyder på å skulle bli en utfordring.

"encouraging response"
by Scaramouche, the Po(t)et, who always tries her best, and shouldn't have to crave respect, all the time, but receive it - without exception, and as a matter of course. Who'd dare oppose the system, if one's never acknowledged for one's efforts? Who'll be left to argue with the authorities, if they keep shutting us out before we get there? And, more than anything else, however controversial or dislikeable I may be, I demand to be taken seriously. That's the least they can do. Criticise me, dismiss my theories, whatever you wish, but never, ever dare accuse me of not being serious about my writings. Not to mention, being a dedicated student. I don't deserve that. I really don't. And this is my well-earnt, ironic take on academia; it's childish, cliché, pointless - just the way you described me - but with a twist. Italics, and all. And it better leave you with a sour aftertaste, you punks.

dribble drabble, scribble scrabble
thousand comma's, lots of babble
doodle poodle, like mephisto
send-off to the distant disco
never overheard the ring
of warning or of comforting
to keep the focus, hocus-pocus
constant and consistent locus
hustle bustle, through the rustle
pampering like pompous thrustle
musty and malicious fling
[I] need to rewrite everything

Skimming through

Celebrity newsflash, as seen from a Scaramouche-Point-Of-View! Whilst watching "Heroes"! Which is brilliant!

Most recently: in one rather interesting and strangely original poll carried out by the Brits; more specifically, Royal National Institute of Blind People, of all - er - people; David Tennant was once again crowned Number One. This time, in terms of "Best Eyes"; that is, best "come-to-bed"-gaze; amongst male celebrities in Great Britain. As for the equivalent female vote, Billie Piper made it to number three, beaten only by Cheryl Cole (guh) and Kelly Brook, meaning two of the silliest, most pointless, least talented, albeit prettiest famous girls alive. David, on his hand, beat Simon Cowell, which is strange in every respect; first and foremost, because Simon Cowell is a butt-ugly jerk, and second because David is in a completely different league, but then, after all - and fortunately - he did win. As for Billie's achievement, I suspect it has something to do with "Secret Diary of a Call Girl", which is all about looking like you want to come to bed, and wish for others to join you, and I do hope Billie feels honoured. She should be. She's very convincing. And the series serves it purpose quite impeccably; bed sharing and all. Then again, I am a huge fan of Belle de Jour, both as a writer and Blogger, and I love Billie beyond compare - so, not very objective there, no. I love David too, and I love his eyes, those big brown puppy dog eyes, ooooh lalala - what else can I say? Great voting! Still, why did I catch interest in the first place, you may feel inclined to ask; well, being exceptionally short- and cross-sighted sort of affects one's general perspective in life, on things, and makes certain topics promoted by certain kinds of people seem the more relevant - in addition, of course, to my having a interest in everyting that has anything to with my favourite people, in general, and these two (in question) are both top-ten on my list. Really, no wonder. But sincere congratulations and ten cheers for the lucky winners!

Moreover, and much more importantly, in the long run: Quentin Tarantino has now finished the script of his long-awaited war epic "Inglorious Bastards", which he's spent the past ten years planning and patching up, and tempting us with, and the initial responses from net critics who have got hold of the first draft (somehow) are overwhelmingly commendatory. What else, filming is now underway; according to Imdb and various different reports, overall, it is scheduled, expected, intended, whatever, to begin next week - quite imminent, as it were! - and producers Weinstein clap their hands, say yeah, and I consent. In the leading roles we find none other than Brad Pitt and Diane Krüger, promising some bizarre "Troy" reunion, and Til Schweiger is, apparently, also attached for a minor part, along with a number of famous, German actors - this is a World War II drama, after all, dealing with the battles in France, between the Germans and the locals, and a group who - affectionately - call themselves "The Bastards". Sounds swift to me. Michael Fassbender, for one, sexy brute and wonderful actor from "300", will be there to accompany Til, whilst Daniel Brühl remains in talks. Hurrah, I say! And as if these were not enough, further down the cast list, amongst the rumoured appearances, we find a very unexpected, yet extremely familiar and highly cherished face, namely a certain Gedeon Burkhard (!!!), who is - for the moment - only reproted to have been seen on screen tests for the film, but I happened to come across some news at an Angelina Jolie-fansite (and by the way, "Changeling" looks fab!) were he is cited as to having said that Brad Pitt is an exceptionally grounded and lovely guy to work with, which should indicate that he is, indeed, involved on a serious level. They even managed to mispell his name; lisiting him as Burkhardt on Wikipedia; but it's got to be him, it's got to be true, and this has all got to be a good sign, eh? I really am at loss for words, to describe my reactions at the sheer prospect of having Alex Brandtner star in the new Tarantino-flick. I mean, oh dear, "Rex" and Tarantino. Together. Combined, onscreen, immortalized. Gedeon goes Hollywood, at last, that is just...a bit too much for my fangirl heart. I am so in love with the idea, I cannot fully make myself expressed or clear or...anything, beyond some indistinct guttural noises that resembles a squee. And I probably haven't been more anxious about a film since, well, ever. Or, technically, "Casino Royale".

Which reminds me (of two things, first); Daniel Craig has, as we all should know by now, and thus be able to handle, become famous for his loose-tongued sense of adressing the press, revealing heavy news from the Bond set, continuously and progressively, and in a most reversed, obscure manner. And he's surely been out and about of late, declaring (among other things) that, for one, the new Bond film is NOT haunted, if anyone should be under such an impression (due to the increasing number of damages and deaths, Daniel?), oh no, by all means; shit happens; however, he himself has been injured enough to start fearing for his looks, that pretty little face, and is earnestly planning for cosmetic surgery if it gets any worse (...); possibly, and understandably, wanting a prosthesis for that missing tip-of-a-finger caused by a stunt accident, because he insisted on proving own bravery and braving own health, and next - before you know it - he'll be shifting, nipping and tucking, both here and there, if/when the wrinkles get to him, poor lad. Oh well. He then added, or maybe that was somebody else, how the Bond car which suffered an accident and ended up in the sea, pretty wrinkled indeed, was sold at an auction recently, for a prize surpassing its original value, I mean wow, and - that the (slightly controversial) title of the film was actually his idea. As were the posters. That's right; "Quantum of Solace"; sounds great to me, and - my god! - is that a big gun he's holding? What's happened to Mr. Once-Discreet-a-Gentleman? And, who'd know Mr. Craig had such an eye for the artistic, such poetic values? I thought he was a bit (too)...daft. Now, as far as I've heard; and this comes straight from the lion's mouth, beware; the other promo suggestions were so poor and ridiculous, he was literally offended, and he certainly did not want anything with "death" and "blood" and "gutters" in the name. At least, someone's learnt their lesson from "Die Another Day"et al. So, inspired by the title of one of Ian Fleming's short stories - which, for the record, has nothing whatsoever to do with the content of this film - he opted for the most pronunciation-unfriendly slogan in the history of Bond; and, arguably, the most intriguingly beautiful, too. Like I said, what do you know. And hence - with regard to the consequences of these latter details; these may be the only facts that ever made me, and ever will make me, want to express any gratitute and admiration towards Craig the Clown; and I do (honestly, sincerely) have to give the man some credit; for, unlike most people, I LOVE that title with all my mindfull heart - and the poster campaign, but what's with the PhotoShopped-off face, eh? - and apparently, we owe it all to him; so thanks, Craig. But, take note, you're still a clown.

Anyways! November 7th, that's the date, and counting, and the Coke commercial runs steadfastly accross my TV screen as I do; zero zero zeven; moreover, I've got my new wallpaper set and ready, directly from the "Universal Exports" store room, showing Clowny at his finest (bloody, bruised and battered, feelin' blue, and - imagine! - clad in that same colour, too). I can hardly wait. It looks impressive, everyone involved seems great, the girls are fabulous, the villain is top-of-the-class, and I absolutely adore him, also; The Danes are present (Jesper! Jadda!) Judi Dench is a Dame (she is, too!), and she's back, and the action looks cool, the stunts look impressive (and, apparently, they did hurt, if you'll believe said Clown) and I can't help looking forward to this. A lot. Much more (heartfelt, and uniquely positive, now) than with "Casino Royale". But, the latter having cleared the way, we suddenly have something to expect and something to be eager about, which feels a lot better than just waiting and be nervous and fearing Craig is going to crack things open and fuck it all up. (To be harsh.) I still do, mind you. But the former adventure sort of convinced me, and this one has Paul Haggis onboard - which is a safety device, truly - and they're all the more experienced, they claim to know what they're doing, and...it's not haunted. Seriously, it's not. Just a little spooky, that's all. And his head looks way too small on that poster.

Finally, about someone I hold much dearer than Daniel, no offense, and would have preferred (big time) in the role of James Bond, namely: Gerard Butler. Who has also been on the loose, lately, meaning out on the town and party-partying a little (too much), and suddenly he popped up on Norway's own msn-site, big surprises there, being interviewed by some nosy, annoying journalist from a Norwegian tabloid (must have been), asking him if he really is having a relationship with Jennifer Aniston, which has been the talk of tinseltown over the past few days, and which - sadly - must be the only reason why the press would be interested in him in the first place. And he denied everything firmly. Well, actually, he just shook his head, laughed, said no and went away. To chat with some odd woman, standing by his car, and then he drove off. Got a brief glimpse, a proof of paparazzi terrorism, and the journalist's voice over continuing to inform us, first of all, who this guy really is ("he was a strong man in "300", yay"), who he's been dating, whom we ought to know, ("Cameron Diaz, like whoa", which is bollocks, and I have no idea where that came from), giving the impression that Gerry is a constant flirt ("Cameron, cool, and next, he was using his pick-up lines on some accidental bypasser"), and adding some completely insignificant info about Jennifer, who was probably the main object of interest - in any case - then it was bye bye Gerry, that was all for now, see you later (or not, in which case I will be sorry). Just a second to gaze upon his lovely laced shirt, and those lustrous looks. I think he deserves more, I think he deserves better, and more and more I hope he finds himself a better girlfriend soon. Me, for example. I'm right here, Gerry love, and I've been waiting far too long already. Generally, I keep myself in wait, as it seems, with numerous new projects coming up, for which I take no responsibility, and over which I maintain no control, but criticise and contemplate with all my might and anticipate more than I ought to, considering the fangirl condition and so on. Might cause serious heart trouble. But, with the help from my friends and beloved ones, at least I'm sure it'll never fail. Happy stuff. Very happy makey stuff, and promises of grandeur!

Of course it's a contradiction

"So, maybe this is what love reduces us to; booze...and bonfires?" - Katie (Sarah Parish), from "Mistresses", ep 5.

I've been thinking about love, lately. In a Woody Allen-kind of way. Because it's an ever-relevant, ever-occupying subject, because my mind keeps straying constantly, off required tracks and onto sidings, loose ends, and because that is exactly what films tend to do to me, and why I love them; why they have me captivated. They distract me, and they provoke furter contempation, and they get me absorbed. If also cornered, sometimes, in the myriad that is my mind. Which is where I am, right now; fascinated by the complications of loving, that is the topic of love's being complicated and how me make it so; and I keep seeing connections, reflections, similarities, new issues - trailing trains of thoughts, everywhere. Dance around a bit, like you do, attempt to fool myself, and understand all that I cannot. Then, I end up in a destructive triangle of Woody, worries and own shortcomings. I am pensive, and I am equipped with a fanciful mindset. I try to focus on my subject in class, which unfortunately involves a certain focus on Heathcliff; mysterious madman and maniacal loverboy of "Wuthering Heighs"; and there you have it. I try watching television, which is all about "Mistresses" and Sarah Parish's heartbreak and relationship anguish, in general, and there you go again. Followed by "Sex & the City", which leaves no questions unaccounted for, yet the more uncleared. And last, I tried editing a poem draft, which was - originally - about arrogant bosses with flushed cheekbones and heavy-weighed opinions, then it seemed to transform itself into this; the following; which is something entirely different, and a lot more...sore.

"(Com)parables"
By Scaramouche, th Po(t)et, who finds believing in the nature of succesful love increasingly difficult. But refuses to give up, ever. That is not in the nature of me. Like Woody Allen would have said, and actually he did - well, in all terms of technicality, he wrote; "Maria Elena used to say, that only unfulfilled love can be romantic". Word, Woody.

side to side, your cheekbones
flushing, flapping, like a fan
we speak, we spoke, of nothing
and you smile, for nothing
we're leaving with a nod, no more

step by step, you're promenading
straddle, stutter, like a fox
we greet, we grate, as though it's nothing
you lie, and it means nothing
we're left now with a nod, no further

stop and stop, you're changeless
losing, looking, through the fall
we furl, we followed, nothing,
so replying, turn the heel,
the different cheek, but no
we take the final leave and kneel, nonesuch

we never bother
never save the moment
or each other

**
when I step into your dark corners
I see but one side of your marble skin
and the dimmed and soft, evasive dimples
the way the fabric of your clothes ruffle
around you, the silky creases, the way
you tug on your shirt and you don't notice

when I stalk, behind those dark corners
seeing but one side of your misleading pose
and the drained and straightened features
the way you are impregnable to velvet
and never slip into caress again, the way
I used to try on your shirts and wink

and you would peak, you'd hold me in your gaze
coming out of every shadowy landscape
you'd find me find my place with you,
and I would always know, and now I don't
I cannot tell my path about these dark corners,
within your world, and you have bent away
against another pillar, offering me your back
but not, and not again, to lean on

(for katie & sam, and hari, siobhan & dominic,
who inspired me)

Very Woody

Sloundtrack: fra noe jeg liker meget bedre enn det nedenforstående, må sies - nemlig musikken fra "Dances With Wolves", signert John Barry, og med overtydelige referanser til James Bond (ihvertfall enkelte steder) og de mest nydelige, såre, betagende overganger. Jeg elsker klassiske filmsoundtrack. Og jeg elsker orkestmusikk til westernfilmer. Også elsker jeg den filmen, selvsagt, over alt på denne jord. Besteste Kevin Costner-bragden sin, det.

Først og aller fremst: jeg er ingen fan av Woody Allen. For å være (dønn) ærlig har jeg særdeles lite til overs for fyren. Men han har da, i det siste, hvilket vil si de siste tre årene, utviklet et nært samarbeid og, etter sigende, vennskap med min absolutte favorittskuespillerinne i hele verden, Scarlett Johansson, hvilket betyr at selv undertegnede har måttet pitle seg på kino og få med seg Allens nyeste prosjekter, endog mot min vilje, og opptil flere på rappen, da han som kjent er en overmåte produktiv filmskaper. Hittil har jeg, uheldigvis, følt dette mer som et pliktløp og en tyngende bør, mer enn et underholdningstilskudd; basert kun på godvilje overfor Scarlett, og selv denne har holdt hardt i visse øyeblikk ("Match Point"), men er man fan så er man fan, og jeg klarer ikke la være å se filmene hun spiller i, samme hvor stor idiot bakmannen eller -mennene måtte være. På en annen side er det jo praktisk at hun har gitt meg et påskudd, rettere sagt en godkjent unnskyldning, for overhodet å få sett noe av Woody Allen, da jeg neppe ville gjort det ellers. Jeg synes han er en arrogant, nevrotisk nisse, og jeg synes han skriver kjedelige, bisarre, ukomfortable historier, også synes jeg veldig synd på Mia Farrow, men nok om det. Til mannens fortjeneste skal det nevnes, i en bisetning, at jeg har hatt ekstremt vanskelig for å glemme disse filmene hans, som jeg har blitt pålagt å overvære, nærmere bestemt har jeg aldri maktet det - og, at jeg definitivt ikke klarer å stille meg likegyldig til noen av dem. Hvilket da begynner å bli en anselig del, og sikkert flere i årene som kommer. Men med hovedfokus på Scarlett-antologien; som jeg har valgt å kall den, for å gi det hele mer positive konnotasjoner; den siste i rekken er blitt hetende så meget som "Vicky Christina Barcelona", og er - kort oppsumert - utvilsomt den beste, av den mer likandes sorten; etter min personlige mening, og på direkten tilbakekommen etter kinobesøk nå ikveld. Fant ut at jeg trengte litt ordentlig avkobling og, derav, et kinobesøk - på slik en regntung, typisk høstlig søndag. Og joda, om ikke annet så maktet dette lille Barcelona-eventyret virkelig å trekke meg ut av regnværs-tilværelsen og hverdagen generelt, og puste litt spansk lidenskap inn i min akk så pensum-fokuserte sjel, dertil friste meg med late dager i solveggen og iherdig alkoholskonsum. Dessuten gjenvant jeg den komlette, absolutte sommerferiefølelsen; kanskje ikke ideelt, med henblikk på alle mine forestående innleveringer og eksamener og - vel - alt det der. Men, altså, en uhyre sommerlig og vakker film, hovedsaklig, full av betagende skuer og lekker kunst og flotte mennesker og, selvsagt, den alltid billedskjønne og fabelaktig fantastiske Scarlett; hvis prestasjoner jeg overhodet ikke kan stille meg objektiv til, noensinne, da jeg forguder kvinnemennesket - så la meg bare konkludere, kjapt, med at hun var aldeles vidunderlig, spilte fletten av samtlige medsammensvorne, og jeg trenger da (som beskrevet ovenfor) lite annet for å ha en fullverdig filmopplevelse. Hennes kvaliteter er nå, åpenbart, noe som heller ikke har gått upåaktet hen hos den samme mister Allen, så jeg bør kanhende gi ham en porsjon ære for å verdsette og dyrke hennes talent, og vite å utnytte det, men likevel. Jeg hadde helst sett at Scarlett fant seg en annen mentor, og at noen andre valgte å bruke henne som muse. Men, som sagt, nok om det. Lite man kan gjøre med kjemien som stemmer. Hva angår filmen, desto viktigere, så handler den - på mest litterære, berettende måte; da den styres av en anonym, mannlig voice-over som rett og slett forteller seg gjennom hele seansen - om to unge damer, nemlig Vicky og Christina, som skal på ferie til Barcelona for å komme seg litt vekk fra egne, smått frustrerende, stillestående liv; Vicky sliter med sin irriterende planleggingsfanatiker av en forlovede og Christina med sin nokså strandede kunstnerkarriere. Sistnevnte ønsker, likeledes, å finne tilbake til sin kreative sans og finne (overhodet) sitt talent, mens Vicky skal skrive masteroppgave om Katalanske impulser. Der den ene er dristig og eventyrer-aktig, og såkalt "søkende", er bestevenninnen hennes rake motsetning; fornuftig og analyserende og nervøs overfor allting impulsivt, uoversiktlig. Det vil si, helt til de treffer på Juan Antonio (Javier Bardem), som er akkurat så forførerisk uimotståelig som navnet tilsier, og skaper akkurat så mange intriger som man kunne forvente. Han snurrer den tilreisende duoen rundt lillefingeren, uten videre problemer, og bringer til overflaten sider ved dem begge som de (antagelig) ikke var seg bevisst; hvilket, igjen, medfører krusninger både i vennskapet og i andre etablerte konstellasjoner. Vickys forlovelse, blant annet. Ytterligere har denne vår spanske helt en eksfru ved navn Maria Elena (Penelope Cruz) som er uhyre vilter, forbannet og kjærlighetsbesatt, og disse fire havner raskt både i tottene på og til sengs med hverandre. Filmen følger dem på vandringer rundtom i den fagre turistbyen, på besøk hos hverandre og hos Vickys slektninger Judy og Mark, og på sightseeing ut i det spanske bondelandet. Fortellerstemmen vår guider oss nøkternt og uforstilt fra den ene begivenheten til det andre, og gjør rede for nøyaktig så mange følelser og reaksjoner som manusforfatter Allen fant nødvendig; hvilket innebærer en viss sparsommelighet på de fleste områder; mens de fire sentrale rollefigurene, sakte men sikkert, vikler seg inn i et infløkt nett av begjær og bebreidelse, som foranlediger enda mer av både dette og det andre, og det er - fra første scene til siste slutt - spekket med erketypiske Woody Allen-trekk. Alt fra det mest overbrukte nevrotiske - alle involverte går til psykolog, og har et utall nervøse sammenbrudd iløpet av ferieperioden - pluss de eviglange konversasjonene og fokuset på intens prat, komisk prat, ulykkelig prat, rasende prat, flørtende prat, og atter prat, men også til det mer subtile, som den forsettlige bruken av musikk, den merkelige klippingen, fargeskalaen, og de særegne intro-vignettene. Filmen har en særegen atmosfære, en nesten hypnotisk og samtidig uforklarlig klang, som sitter - men som óg gjør den vanskelig å plassere, og sette pris på, innenfor en bestemt sjanger. Det er forsøksvis morsomt, og i overkant dramatisk, ikke spesielt romantisk, men veldig pasjonsfylt, og det er en effektiv menneskeskildring, samtidig som man ikke får allverdens til overs for noen av karakterene. Penelope Cruz er glitrende, med alle sine humørsvingninger, og Javier Bardem er innigranskauen charmant og nesten ugjenkjennelig fra "No Country for Old Men"; heldigvis. Scarlett og Rebecca Hall er finurlige, smarte, sterke kvinneskikkelser, ikke et vondt ord å si om noen av dem. Her begås upåklagelige skuespillerprestasjoner i alle ledd, det er ikke innlevelsen det skorter på. Kulissene er, i sannhet, guddommelige, naturen mer enn enhver cinematograf kunne drømt (og bedt) om; en velsignelse både for historien og for dem som gestalter den. Konfliktene gjenkjennelige og nokså utspekulerte, i det hele tatt: de fleste, rette elementene er på plass. Så hva er, nødvendigvis, feil? Vel, jeg antar det må være sammensetningen, Allens måte å konstruere handlingen på, hvilket jeg ender opp med å mislike hver eneste gang. Det er noe med hans lett unnvikende, lett uforløste måte å sette folk og scener opp mot hverandre på; at det aldri skal klaffe, funke, ordnes opp i, bare humpe avsted og bli til nye problemer. At det aldri, egentlig, blir til noe - bare en vandring på livets landevei av trøbbel, tøys og tull. Det forundrer meg, tatt i betraktning at fyren på selverklært initiativ lager film for å unnslippe det slit og strev som er livsløpet i sin alminnelighet. Man skulle tro han ville lage noe rosenrødt, lovende, bedagelig, men istedet blir det nettopp så strevsomt og utslitende som han beskylder livet for å være. Og midt oppi alle nevroser og komplikasjoner; denne dogme-aktige, flyktige, utforskende metoden å filme på - denne underlige magien - for, det skal han ha, Woody Allen gjør alt på sitt bestemte vis. Han er umiskjennelig seg selv, han utmerker seg, han etterlater seg et helt bevisst preg på alt han frembringer, også får man like eller ikke like det man ser, alt ettersom hvilken filmsmak man har; med stor respekt for at han er en legende, at han tør å satse slik han ønsker, gjøre nøyaktig det han vil og få det til, og - naturligvis - han er en gudbenådet regissør; men for meg blir dette altfor mye prat og altfor lite...mening. Jeg blir sittende og lure, hele tiden, og ikke komme noen vei, for jeg sitter igjen uten egentlig å vite noen ting, bare lure enda mer, og det er ingen interessant uvisshet, jeg blir mest irritert. Og dette kommer fra en som i utgangspunktet elsker "smale pratefilmer" og europeisk kultur og menneskelige relasjoner, og som ikke nødvendigvis trenger så mye action; uten at det skortet på dét i akkurat denne filmen, for her var mer enn nok temperament og smelling med dører; men det blir aldri medrivende nok, for min del, og jeg føler meg uendelig tom og utilfreds etter Allens filmer. Ikke kan jeg forklare det, heller, enda mindre gi en forklaring på filmen som sådan, hva det er jeg ikke kan fordra ved den, eller dens like. Og kanskje er det meningen, kanskje vil han bare provosere tankestrømmene, ikke hjertestrengene, aldri kile tårekanalene, aldri beta, men for meg er det altså ikke nok; det blir ingen skikkelig godfilm, etter min oppfatning, den innfrir ikke. Synd men sant, selv med Scarlett i hovedrollen. Kanskje blir det aldri den virkelighetsflukten jeg har en tendens til å ville at filmer skal være, kanskje er den for realistisk om livet og menneskeheten, men jeg er ikke sikker på at jeg hverken vil tro på, eller vil anerkjenne, en slik realitet; den er simpelthen for destruktiv. Like fullt; "Vicky Christina Barcelona" har sine øyeblikk, og den har en lunhet, en tilbøyelighet mot geniunt humør og klokskap som jeg ikke har sett hos Allen tidligere. Derfor, ingen katastrofe (som "Match Point"), men en over gjennomsnittet interessant affære (noe ála, men vesentlig bedre enn, "Scoop") og et hyggelig gjensyn med Scarlett. Som alltid leverer, uansett sammenheng, og det er - vitterlig - et gedigent stort kompliment. Det er så kjekt med yndlingsskuespillere som gjør ehver film verdt å se, og tvinger meg til å gi alle regissører en sjanse!

Andre liv og andres levninger

Soundtrack: Carla Bruni. Som kjent har da amerikanerne valgt å produsere en remake-versjon av "Life on Mars"; den fantastiske krimserien fra BBC om politimannen som reiser tilbake i tid og ender opp i skinnjakkenes glansperiode på syttitallet; med Jason O'Mara i hovedrollen og en del andre rare mennesker, hvis innspillingsperiode er i full gang og hvis pilot-premiere er satt til den 9., inneværende måned. Det store spørsmålet er nå hvordan i allverden dette kan komme til å bli, og hva man egentlig skal mene om saken; produksjonen som sådan - om man har klart å gjenskape stemningen, kjemien, magien til The Beeb, og jeg tviler - såvel som det faktum at man kopierer noe allerede eksisterende og meget vellaget, i manges øyne umulig å overgå, helt uten å nøle. Eller ta med i beregningen at en del fans vil synes dette er upassende. Personlig er jeg av den ramsalte oppfatning at nyinnspillinger er en uting, noe ordentlig drit for å være ærligere, og iallefall når originalutgaven ble spilt inn for bare et par år siden, og fremdeles er tilgjengelig på TV. Til uheldig sammenligning, og bitter påminnelse - hvis det nå viser seg at de har frembragt en katastrofe. Jeg hadde nå helst, i alle tilfeller, sett at man lot europeiske/asiatiske/hva det skal være av kulturelle fenomener være i fred og unnlot å amerikanisere dem frem til bleke etterligningsforsøk, jevnfør nyinnspillinger av japanske grøssere og Hong Kong-actionfilmer og franske klassikere, til stor ergrelse for min del. Såvidt jeg har kunnet bedømme, får alle disse "based-on-blablabla"-filmene og seriene et falskt og påtatt preg, uungåelig nok, som jeg ikke kan utstå, og jeg skjønner ikke hvorfor man - med alle Hollywoods, likesom de store fjernsynsselskapenes, ressurser - ikke kan prestere noe banebrytende nyskapt, heller enn å basere seg på noe andre uansett vil ha gjort bedre før. Like fullt vil det, i lengden, kunne gi både økt oppmerksomhet og seeroppslutning rundt det opprinnelige fenomenet med en ny, amerikansk/internasjonal variant; man finner stadig vekk relanserte DVD-utgaver av gamle kjenninger på Platekompaniet, takket være planlagte remakes en gang i fremtiden, og TV-kanalene ynder jo å vise originalen hver gang en ny oppfølger eller, likeledes, remake har premiere på kino. Til min store henrykkelse, selvfølgelig. Fordi jeg er filmsamler og klassikerne blir vanskeligere og vanskeligere å få tak i, spesielt til en billig penge. Videre er det også, som vanlig, når ting ankommer amerika at norske medier først får øynene opp for deres eventuelle potensiale og, vel, popularitet - og at butikker, kanaler, bibliotek, etc, overhodet fatter interesse og vurderer innkjøp. Eksempelvis er det idag en omfattende artikkel på VGnett om "ABC-konsernets nye storsatsing", selvsamme "Life on Mars"; hvilket var det som i utgangspunktet minnet meg på problematikken; inkludert en god porsjon info om den britiske originalen, og en meget irriterende og erketypisk stavelsesblemme - nemlig omtalen av den berømmelige, guddommelige John Simm; eller "Jim Simm" som han ble hetende hos VG-journalisten. Og ikke nok med dét; ansvarshavende så seg da ikke nødtvungen til å bruke mer enn én setning på fyren, som da er en legende borti Storbritannia og hvis fortjeneste det (i all hovedsak) er at serien ble en slik enorm suksess. Skuffende! Og for et elendig research-arbeid! Dessuten; siden undertegnede på toppen av det hele er "Doctor Who"-fan, og nærmest tilber Simm i rollen som The Master, føler hun seg (om mulig) enda mer sviktet, såra og vonbroten, i og med at nordmenn flest - i tillegg til ikke å vite hvordan navnet hans skal staves eller, med all sannsynlighet, hvem han er - aldri fikk være vitne til denne hans eksepsjonelle, briljante skuespillerbragd, fordi NRK valgte å kutte ut Series 2, 3 og 4, grunnet "dårlige seertall", og dermed sørget for at folkets generelle kunnskaper om DW begrenser seg til Billie Piper, Christopher Eccleston, og en ufullendt omforvandling til David Tennant. Gah. Man kan bli rasende frustrert av mindre.

For, det er en underlig og sneversynt oppmerksomhet rundt hype, i dette landet; som begrep og som teknikk; derved, en tendens til å følge strømmen så blindt, så gjennomført ukritisk, at det ofte går både på helsen, refleksjonsevnen og kvalitetssansen løs. Folk løper avgårde for å kjøpe det samme som naboen, og omverdenen i sin alminnelighet, dvs eie de samme bilene, båtene, terrassemøblene, ikle seg de samme plaggene, utføre de samme miljøvennlige gjerningene, gi de samme julegavene, se de samme filmene som naboen så forrige uke; i det hele tatt. "Mamma Mia!" går fremdeles sin seiersgang på norske kinoer; snart overværet av en halv million eller mer; den er blitt årets snakkis i alle aviser, BT skriver om den nesten hver dag, den har resultert i "musikal-feber", økt platesalg for ABBA, og et utall annonsører som gnir seg frydefullt i hendene. Uforståelig nok, sier jeg. Og saktens urettmessig. Misforstå meg rett, det er en festlig film, og den har fått karrieren til Pierce Brosnan opp og kjøre igjen, fortrinnlig nok, men jeg vil hevde der finnes mange andre og vesensforskjellig bedre musikaler, der ute, som hadde fortjent meget høyere seertall; både generelt sett og i forhold til denne. "Hairspray", for eksempel, som forsvant i et dragsug av manglende oppslutning og ignorerte Oscar-nominasjonssjanser. Og "Rent" - som gikk én uke på Saga før den ble tatt av, og aldri dukket opp på DVD siden. Jeg måtte bestille den per nett, og det tok en måned før jeg mottok den i posten. Mens overnevnte Platekompaniet allerede har begynt promokampanjen for "Mamma Mia!: Special Edition", endog på tilbud før den er lagt ut for salg, påstått å være årets julegave, og jeg avstår gladelig; til fordel for en samleboks med Batman-filmene, Trinity-filmene, hva som helst annet og hint hint til min kjære familie. Muligens er det et emne man kunne (og burde) forske på, dette, og skrive lange avhandlinger om; hvordan folkemassen følger opp visse tendenser. Hvordan vi strømmer til - i overveldende antall - når noe; spesifikt, utpreget, påstått publikumsvennlig; blir hauset opp tilstrekkelig og gjort allmennt kjent, via offentlighetens famøse søkelys. Ja, nettopp der ligger sakens kjerne. Det gjelder å bruke de riktige kommunikasjonskanalene, for å skaffe seg tilhørere - benytte seg av talspersoner, markedsandel og effektfulle, øhm, effekter, som folk overhodet vil velge å høre på. Og dette er en utstudert metode, åpenbart, hos dem som lykkes og opplever "overraskende voldsom suksess"; det fungerer og det forundrer meg; det er en virkelighet jeg har problemer med å fatte, men ingen vanskeligheter med å se. Hvordan det er det rareste, mest uventede som får størst etterspørsel; og all ære til dem som begår slike kupp, slike funn, men jeg stiller meg litt skeptisk til midlene de bruker - for ikke å snakke om den kollektive tilstrømmingen de oppnår. Jeg har svært lite til overs for å løpe etter alle andre og tilpasse ens preferanser etter hva alle andre liker, i dette nu. Jeg synes det blir manipulerende og ensartet, og skaper et kulturliv av for lite mangfold og for mange enestående superhit'er. Det gir allmennheten noe felles, velkjent, å prate om; hvilket er hevet over enhver tvil og sikkert nyttig; men det fratar oss, samtidig, et større spekter av referansegrunnlag og alternativer å berette om, og det skyver de mindre, og desto mer interessante fenomenene langt ut i kulden, på lik linje med store fenomener i andre land, som vi øyensynlig ignorerer, til fordel for det renspikket kommersielle, gjerne amerikanske - uten å si et vondt ord om amerikansk filmkultur, for den er glitrende og uunværlig - og viktigst av alt, altså, hyppig omtalte. Moralen er, til syvende og sist, og som en liten konklusjon, at man bør forsøke å bevege seg utenfor - altså, bortenfor - det nærmest tilgjengelige, og skue utover det alle andre har beskuet før en. Man bør ikke ta til takke med det første og enkleste, for det enkle er ikke alltid det beste; stundom er det bare grunt og grumsete, og fratar en videre innsyn. Man trenger perspektiv, her i livet. Å tenke på utsiden av boksen; evt forkaste hele boks-opplegget, slik enkelte av oss har valgt; og anerkjenne mangfoldet av allting rundt en, istedet for å dyrke anerkjennelsen, og alt det man ikke tør å mangle - fordi man tror at det som er i fellesskapets eie må man også eie selv. For å si det litt mindre komplisert, og litt mer entydig: ikke stol på hvermannsens beslutninger alene. Da er det mer fornuftig å stole på egne krefter; og alt det man kan få vite, og oppleve, her i verden. Det er, i sannhet, meget mer enn hva ens nabo allerede vet og har opplevet.

Proceeding onwards

"arranged approach"
by Scaramouche, the Po(t)et, a continuation of my slightly angry input, of late, also in reference to former post, and the people mentioned there, and "in honour" of those (people) who never engage, but remain distant and always keep their cool. I don't. And it certainly gets me into trouble, now and again, especially at the Uni and for job interviews. But I couldn't mind less, really. I never tried becoming untouchable, afraid of becoming only shallow - just like I never managed being invulnerable; eventually ended up being ever the more frank, instead. Enthusiasm is a bliss; it's my spark of life, and I depend upon it. Be it as it may, that I cannot "do" objectivity, that it simply doesn't apply to my reasoning mind, and my subconscious seems to forbid any attempted change. So I settle for a subjective approach, again, being more earnest than I should, and admitting to it. Certainly not flawless. Certainly not forced. But completely in touch with own opinionated honesty. Now, fake THAT, you fuckers.

you meet
people
closed faces strict hair straight smiles
stiffened poses; prose; they're performing
block figures
never shifting, they mimic themselves
in the mirror, this morning, yesterday,
last week, same pressure; impression
no breach, peace. please. stranger,
let's talk, empty bottles, unfilled plates,
no losing, no completion, filling up
we meet
people
blank faces strong glare strange smiling
stuffed poses; praising; that's performance
brick features
never shocking, they murmur, mirror other selves,
in the generic sense, sensing; this minute,
every day, this weekend, same pleasure; implementing
no breaks, fakes. fuckers. strummer,
let's play, procedure, empty halls, unfilled squares,
lonely bedrooms, no loving, no forgiving,
no complying, noting complemented, filling in
once met
people

**
Not quite as anger-filled as one might sound, please note. Still, there is a sense of bitter reflection in all my thoughts, at the moment - and a yearning for proper honesty and candour, in life, that never seems to be fulfilled. Tolerance for an opened mind, if you will. For once, Paul Rodgers (or maybe it was somebody else) managed to put something sensible - about this - into writing, and write it well: "Anger burns in bitterness and fills me up inside. Without your love, there's nowhere I can hide." Need a bit of lovin', too, yeah. And I like "The Cosmos Rocks".

Kar for sin karriere

Soundtrack: Goldfrapp. Gode gamle Goldfrapp. Nå med i parfyme-reklamefilmer og det som merkverdigere er. Og selv er jeg intens tilhenger, rettere sagt slave, av "Horse Tears", nydeligste sangen, og synes "Felt Mountain" er et magisk album. Nevner óg, i en bisetning, at det er dedikert til Sergio Leone. Sånn, for sikkerhets skyld.

Så, idag var det igjen tid for Den Store Karrieredagen her i Bergen, eventuelt Det Komplette Kaos, som jeg velger å kalle den. Arrangementet foregår over 5 timer i Grieghallens oppholdsrom og oppganger, og består av et utall stands, informasjonsskranker, pågående representantmennesker; noen overelskverdige, andre ikke fullt så hyggelige, deriblant et par sure bankfunksjonærer; samt boller med seigemenn, Twist i stor monn, diverse kaffekokere og litt for få sitteplasser - som da, ifølge seg selv og i sin helhet, skal besørge oss studentene, spesielt dem av oss som er ferdig på Universitetet i rimelig overskuelig fremtid, en plan for videre arbeidsliv. Gjennom, naturlig nok, å promotere aktuelle jobber i egen og felles bedrift, gi oss yrkestips, utbrodere fremtidens krav og retninger, og forklare oss CV'ens kunstform. Pluss "hvordan takle jobbintervjuet", "hvordan bli din egen sjef", "hvordan lykkes som andres sjef", komplekse søkemetoder, kurs og dill, og "hvorfor du valgte feil og hva du heller burde velge". Også underholdt Tine meierier oss med en kampanje om å drikke mer melk og juice og tran (?!), sånn for å overleve overhodet. I likhet med i fjor ankom jeg uten noen primær, nedtegnet agenda eller spesifikke bedrifter jeg ønsket å besøke, kun med en genuin interesse for hva de tilstedeværende måtte ha å by på - hvilket var en elendig idé, tatt i betraktning hvor stort og uoversiktlig dette opplegget er, og hvor målrettet man bør være på karrierestigen, og i klatringen av den, hvilket syntes å være det eneste folkene her ønsket å formidle, og jeg lå da i utgangspunktet dårlig an. Fordi jeg hadde misforstått, eller misfortolket, karrierestigens presskurve. Og det ble ikke bedre av at det hovedsaklig, blant utstillerne; mht karriefelt; dreide seg om oljeboring, rettsinstanser, regnskapsføring, ingeniørvirksomhet, medisin, og andre ting jeg er fullstendig ukvalifisert til, og som - enda viktigere - er langt utenfor både rekkevidde og interessefelt for de aller fleste av dem som studerer på Humanistisk Fakultet. For øvrig det største ved Universitetet her i byen, og utvilsomt det som i størst grad preger (i det minste det kulturelle) bybildet. Derfor fascinerer det meg hvordan vi, øyensynlig, er blitt utelatt fra den intenderte målgruppen til et slikt "karrieremarked". Det gir en temmelig elendig magefølelse å gå rundt, time etter time, og beskue plakater og brosjyrer og resentasjonsmaterielle beregnet på helt andre studenter, for ikke å si mennesketyper, og møte informasjonsfolk som - umiddelbart etter spørsmålet om "hva studerer du" - erklærer at "dette er nok ikke helt ditt felt, da, hehe". For en som i utgangspunktet ikke riktig VET, men gjerne hadde ønsket å FÅ VITE, hva som kan være "hennes felt" her i verden, og generelt sett er nysgjerrig på alle aspekter av sistenevnte, er det ikke enkelt når utdanningsmesser blir en sneversynt demonstrasjon av hvilke muligheter man ihvertfall IKKE har, og hva man IKKE vil kunne stile mot, mer enn hva som er innenfor rekkevidde. Og nei, de har ingen rådgivere som løper omkring og hjelper til, eller geleider mer forvirrede sjeler mot et konstruktivt mål, ei heller noen som forteller en at "universet ligger åpent, uansett, og mulighetene finnes - for alle som velger å gripe dem"; nei, her er det meget utpregede poster, programforplitelse, hodejegertendenser, og kun "ambisjonsrettede" holdninger å spore; her må man finne veien helt alene, promotere egne "mest egnede kunnskaper", alternativt: bli overfalt av en fra Universitetet (!) som fortalte meg at "om ikke annet kan du ta en master". Også var det hun fra kommunen som mente jeg burde vurdere barnehager. For å undervise, altså, ikke begynne på nytt i livet. Dog, for meg blir det å velge det verste av to onder. Uten egentlig å ha noe valg. Karrieredagen er et fornuftig tiltak; den er sikkert både "kult" og profesjonelt gjennomført, med rike tilbud for dem med litt klarere siktemål, på tampen av studietiden; men for oss andre, usikre, uvitende, smått ubehjelpelige omflakkere, kan det bli en meget deprimerende og lite konstruktiv affære. For å si det mildt. Man føler seg med ett stilt overfor en uoverkommelig, ubehagelig lite imøtekommende arbeidssfære, der man veldig fort kan falle utenfor - eventuelt ikke få en fot innenfor i det hele tatt. Det lønner seg selvsagt ikke å gi opp, noe jeg heller ikke har noen intensjoner om, jeg ble bare litt oppgitt av å flakke på måfå og sulle og lure og aldri komme noen vei. På et eller annet tidspunkt må man jo kunne få svar på det man ikke vet at man ikke vet; det vil si, treffe på noen kyndige konsulenter og sette seg ned for en samtale med vedkommende, som da kan gi fornuftige tips på ferden inn i en ny (og meget annerledes) tilværelse. Men ikke her; min mest overveldende fornemmelse var at denne dagen ble arrangert for dem som allerede hadde en jobb i øyekroken og ønsket å skaffe seg kontakter innenfor dette avgrensede området, der det - likeledes - var realistisk å få innpass. For dem som var nysgjerrige og ville finne ut mer, ble det simpelthen for stort og sprikende, for unkonsentrert, anmasende og, åpenbart, ikke allmenngyldig. Samtidig fungerte det som et absolutt, og smått ulykksalig, bevis på hvor tøft yrkeslivet er og hvilke krav som stilles; til alle oss unge som begir oss ut i det. At det er abnormt, krevende, utrygt - sammenlignet med den organiserte studietiden. I så måte ble det en nyttig forsmak. Men den gjorde meg ikke velvillig innstilt eller forhåpningsfull, den satte vel heller studieretning og fremtidsutsikter i et litt uheldig perspektiv. Og jeg kjente - kjenner - meg mest tom, innvendig, og maktesløs; opp imot dette store arbeidsmaskineriet.

Følgelig, og tilbake til saken, ble ikke det reelle utbyttet fra besøket så stort som det kunne/burde ha hatt annlegg for å bli, etcetera, imidlertid - igjen - nøyaktig det samme som det foregående året. I form av gratis lunsj, tre kopper kaffe, og en hjembragt bærepose full av 50 nye kulepenner, en liten bunke med nødvendige brosjyrer, og en vesentlig større bunke med unødvendige sådan; kun medbragt for syns skyld, som en unnskyldning for å grafse til seg flere penner - og annet stæsj. Masse merkelig og nokså ubrukelig, men festlig, plastikk-stinkende stæsj. Prisen for mest originale, i så måte, går definitivt til Xtra Personell som valgte å gi meg en jojo. En gedigen, hvit jojo med telefonnummer på. Sånn, for å understreke hvordan det går opp og ned her i livet, og ring hvis det henger seg opp. I rest my case. Mitt hovedproblem på slike tilstelninger; og jeg har erfaring fra en hel liten rekke av dem, da man ynder å arrangere slikt for oss studentmassen; er at jeg egentlig ikke kan utstå stemningen der, og derav reagerer omtrent slik jeg reagerer når noen kaller meg for en anti-akademiker, nemlig ved å bli en sur og opponerende padde, som vandrer omkring blant "bodene" med nedlatenhet i blikket; i ens ærend - nettopp - for å "stjele" gratisting, spise "pyntefrukten" de har stilt frem, grafse til meg godteri, og kaste brosjyrene deres i bosset med stor glede, dessuten; glo uhemmet på folkene rundt meg. Og det fikk jeg gjort særdeles meget av, iløpet av dagen, det skal sies. Masse rare folk. Masse sjokolade. Jeg trøstespiste Twist til den store gullmedaljen og kjente meg komplett utilstrekkelig. Deilig. Men så, og her kommer hovedpoenget, etter meget om og men og deprimerende utladninger; helt til slutt, rett før jeg skulle til å forlate bygget med et snøft, kom jeg over Karrieresenterets (lysende, oransje) langbord. Der satt utplassert diverse rådgivere for dem som ikke riktig vet; o lykke, tenkte jeg; men samtlige var da tilegnet folk med medbragt, fullgod CV og klare ambisjoner, nok en gang, og ingen av dem beveget seg omkring i lokalet; de forflyttet seg ikke en millimeter, men satt konsekvent opptatt i samtale med unge kvinner hvis perleøredobber skinte i lysekronelyset og jeg ble desto mer betuttet. Men helt ytterst, i all ensomhet, befant seg da en middelaldrende fyr som så litt humoristisk ut, og jeg ilte bort for å gi ham en sjanse - noe jeg ikke kom til å angre det spor på. Han het Atle, kom fra BT, var forfatter og visste knapt hva han gjorde der. Det han derimot var meget klar på, var at han ville prate med meg, og gjerne diskutere skriverimuligheter; "sitt ned og ro ned og fortell alt!", erklærte han, til åpningsreplikk, og jeg tok ham på ordet. Så kom vi i prat, og han viste seg å være en megahyggelig type; med mange "faderlige" formaninger å komme med, mens han henviste til egne opp- og nedturer som skribent, fortalte meg litt om hvordan jeg burde satse, skravlet generelt om alt mulig rart innenfor litteraturen og journalistikken - også måtte han dessverre gå, etter en ti minutters tid, men før dét tok han meg i hånden, nikket, og sa han gledet seg til å "høre mer fra meg" siden. I alle henseende, fyren reddet dagen min. Stundom er alt man trenger, i øyeblikket, et varmt, smilende, trivelig vesen som vet å berolige ens eget, oppfarende. Jeg har visst fått en vane med å møte slike harmoniserende mannspersoner, idet panikken og uvisstheten er iferd med å ta overhånd; jevnfør "zen"-guiden min på HF; og det er forsåvidt meget beleilig, jeg skulle bare ønske at de dukket opp innledningsvis, gjerne som velkomstkomité, og ba meg sitte ned og fortelle, uten å måtte roe meg ned først. Dog, han klarte, et stykke på vei, å motbevise det generelle inntrykket jeg hadde blitt sittende igjen med; at skrivende mennesker ikke har en sjanse i "den virkelige verden" av fast heltidsarbeid, utenfor universitetets akk så usikre vegger. Han beviste, likeledes, at det går an å satse på det man liker, og fortsatt komme seg opp og frem; selv hadde han produsert seksten (!) bøker, og var visst for kjendis å regne. I allefall var han den eneste representanten som fikk blomsterkvast i mitt påsyn. Pluss at han bragte litt godt humør og hyggeligere vibber inn i en sinnstemning, altså min, som var så til de gader preget av omstendighetene at den begynte å ta farge av dem. Og da mener jeg i kullsorte sjatteringer. Så; herved må man få utbringe en stor takk til velgjører Atle, som bragte fargerikdommen tilbake til mitt verdensbilde og fikk karrierebegrepet til ikke kun å virke synonymt med business-woman, strøkne penbukser, fjorten engelske titler foran egennavnet, komplett med stavefeil, og en lederstilling med færre oppgaver enn dette innlegget har banneord, sa den fordomsfulle, og - like fullt - mer prestisje og "rangordning" enn undertegnede noensinne kommer til å etterstrebe. Det gjør meg uvel. Måtte faktisk kompensere ytterligere for den dårlige opplevelsen (overfor disse glattpolerte karrieresliterne, og deres utrivelige medsammensvorne) med en omgang impuls-shopping, hvoretter jeg er den lykksalige eier av "Bonnie and Clyde" på DVD, endelig, i Special Edition Double Disc-sett, med ekstramateriale herfra til Pluto og slettede scener inkludert. Så ble ikke ettermiddagen så dum, likevel. Men noen må snart lansere "kreativ egenart" som en overordnet kvalitet, les: kapasitet, i CV-øyemed. Jeg orker ikke mer av referansesamling og erfaringsbygging og taktiske beregninger. Det har ikke en dritt med skaperkraft å gjøre. Ei heller effektivitet og positiv personlighet. Noen må snart se forbi standardjobbene og "prestisjebedriftene" og de "viktige utdannelsene" og sette fokus på andre - humanistiske - bidrag.