Hjelpende hender og en hjelpeløs hånd

Soundtrack: Kasabian og Bob Dylan. De fleste studenter ved Universitetet i Bergen, kjent som UiB, vil på et eller annet tidspunkt ha måttet stifte bekjentskap med nettsted-fenomenet studentweb.uib.no, populært kalt Studentwebben. Her skal man da; enkelt og effektivt, som nynorsk-reklamen tilsier; ha anledning til å registrere seg, betale studentavgift, og få unna andre formelle gjøremål. Vel og bra, dét. Men problemet med samme Studentwebben, som alle gamle og nye studenter vil vite, er at systemet ikke virker helt slik introduksjonsbrevene, plansjene, katalogene og rådgivermenneskene påstår. Uavhengig av nynorsk ordlegging, eller ei. For å være helt ærlig, må man vel kunne si at det svikter mer enn det strukturerer, og dagen idag markerte for mitt vedkommende det absolutte bunnpunkt; systemet og selvet imellom; idet jeg skulle omregistrere meg, ganske enkelt, fra et alternativ én til et alternativ to på engelskstudiet, og alt jeg fikk opp var en remse med irrgule, lysende, rasende feilmeldinger. Og så måtte jeg (igjen) ty til den nødløsning som heldigvis ennå finnes, endog i vår übermoderniserte, gjennomført teknisk-orienterte samfunnshelvete; nemlig medmenneskelig kompetanse. Rent manuelle omskiftninger og "trykke-taster-for-meg"-hjelp, som utført av meget elskverdige, og ikke minst behjelpelige, ansatte ved infosenteret på HF; som da reddet situasjonen. Traff på en liten, supereffektiv fyr, med bamsefigur og metal-look, som da viste seg å kunne hjelpe med mer enn bare stud-web-trøbbel. Dess mer stresset jeg ble over mangelen på info, og feilende skjema, og knapper som ikke fungerte, dess mer tilbakelent og beroligende ble han; helt til jeg var blitt peonrød i fjeset og han hadde begynt med med buddhist-håndbevegelser ("zeeeen-ro!!!"), og vi begge var enige om at studentwebben, når alt kommer til alt, er noe uhåndterlig drit. Men sammen klarte vi da, endelig, å få orden i sysakene og han fikk byttet over fra det ene til det andre og jeg er meldt opp til eksamen i det jeg skal, og forhåpentligvis er alt nu i den skjønneste, mest harmoniske stand. Moralen må, i alle tilfeller, være at datamaskinene aldri vil kunne erstatte menneskelig viten, eller elskverdighet - om man nå skulle trenge ytterligere bevis for dét; jeg har vært hellig overbevist siden jeg så "Animatrix" (og ble nokså livredd). Man vil aldri kunne stole 100% på mekaniske systemer, eller kunstig intelligens; til syvende og sist bør man kunne ha konkrekt håndkraft i, øh, bakhånd - som en evigaktuell Plan B(est), for å unngå panikken. Ikke minst når man befatter seg med UiBs registreringskanaler; da trenger man en nokså stor porsjon tålmodighet og en god assistent. Like fullt; dette er gjeldende også i andre sammenhenger, jevnt over i tilværelsen, både med henhold til anti-stress og rådgivning. Man må kunne kommunisere direkte, ansikt til ansikt, og - rett og slett - ha en person å spørre til råds. Et fysisk, taleført legeme som gjerne kan bidra både med smil, klapp, klem og trøst i tillegg. (Og noen buddhistiske geberder.) Ellers vil jo all den lærdom vi tilegner oss; alle mer eller mindre hensiktsmessige erfaringer og ubevisste impulser, som med ett kan synes megarelevante; være til ingen nytte. Vi opparbeider oss viten, sosial intelligens, gode relasjoner, nettverk av kontakter, gjennom hele vårt livsløp - for dernest å skulle overlate alle prosedyrer til selvbetjeningens vold, og til nettsteder som stadig kneler? Jeg ser ikke et fnugg av logikk av dette; alle mine datanerd-tilbøyeligheter og teknikk-diller til tross. Og dét, igjen, sier litt. Jeg elsker duppeditter og koder og fiksfakseri, men jeg kan ikke utstå når disse begynner å leve sitt eget liv. Jeg frykter en verden i deres vold, basert på deres regler, deres enerverende evne til å klikke og bli til hindre, mer enn forenklende funksjoner i hverdagen. Noe som, strengt tatt, går imot enhver intensjon. Vi søker ny teknologi, nye oppdateringer og nyvinninger, for å gjøre allting bedre - mer konstruktivt, mer praktisk. Men vi må ikke bli så desperate i vår jakt på det neste fremskritt at vi, dermed, blir skjødesløse. At det vi går for fort frem og glemmer å tilpasse oss teknologien; lære den å kjenne. Se den i forhold til det vi allerede har, og vurdere brukervennligheten. Og, på ny handler dette - i bunn og grunn - om manuell kraft; human involvement; om å ta ansvar og styring selv, også, ikke stole blindt på "brukernavn", "passord", "klikk ok". Jeg tror de fleste oppriktige dataelskere vil være enig i at selv de beste programmer trenger menneskelig overoppsyn; de var jo menneskene som i utgangspunktet begynte å programmere, og som utformet og perfeksjonerte denne kunstformen. Vi må ikke sette vår lit til at automatikken alltid, uten feilskjær, ordner opp. Så får infosenteret (på HF) fortsette å holde åpent, og hyre inn hyggelige menn med harmoniserende krefter, som klarer å hamle opp med systemsvikten og minimalisere min stressfaktor - samtidig. Hurra for ham. Og måtte man aldri slutte med brukerundersøkelser, PC-guider, FAQ og Opplysningen 1881. Det er viktig med en personlig, og personorientert tilstedeværelse oppi all tech-fetisjen vår.

Men - når det er sagt - det er ikke alltid at de manuelle, menneskelige kreftene heller strekker til; og stundom kan disse gjøre vondt verre, istedet for å løse opp i alle flokene. Som for eksempel da jeg, tidligere i ettermiddag, i et øyeblikk av samaritansk barmhjertighet, besluttet å tilby en hjelpende hånd, da en ung mor skulle baksere seg selv, barn og barnevogn av Tide-bussen. Hvilket var en velgjerning jeg begikk for første og antagelig siste gang i mitt liv. Dog, det begynte rimelig greit, med en naturlig håndsrekning og tre steg frem, godt grep - og der, plutselig, stod jeg igjen på stigbrettet med håndtaket i hånden og vognen på full fart ut av bussen, i fanget på mor. Heldigvis opplyste sistenevnte, idet jeg rimelig bekymret kom styrtende ut av bussdørene, etter henne, at det hele kunne fikses uten videre problemer. Håndtaks-anretningen kunne visstnok bare knipses på igjen, knepp knepp og dette var dett, og hva angår barnet, som satt oppi, kom hun fra det med absolutt hele helsen i behold. Ikke nok med det; veslejenten hadde da tilbragt samfulle 20 minutter av bussturen, ifra by'n til Fantoft, med å gnåle og grine og irritere vettet av sitt selskap, med flere - og den uforutsette flyveturen via meg, fikk henne til umiddelbart å holde opp med bråket. Hun stirret opp på meg, og sin mor, med verdens mest enorme, kulerunde, brune øyne - og lurte nok, sannsynligvis, mest på hva vi drev med. Og det gjorde forsåvidt jeg også. Mine egne, akk så gode intensjoner gikk liksom mer i retning av å skulle assisterte kvinnemennesket, ikke ødelegge eiendelene hennes, og jeg hadde vesentlig mer dårlig enn god samvittighet, da jeg ruslet på hjemvei. Hvorvidt det hele var kjøretøyet, limingen, busstrappen eller undertegnedes feil - kan unektelig diskuteres - men heldigvis gikk det bra til slutt, og kan legges bak seg; som et noe pinlig forsøk på å være snill, på en mandag. Neste gang overlater jeg jobben galant til en gentleman; som da, primært, tar initiativet selv. Våre kjære riddere på hvit hest burde kjenne sin besøkelsestid, mer enn de synes å gjøre nåtildags. Spesielt når det gjelder å redde barnevognsbærere i nød. Vi trenger sterke mannfolkarmer! Og litt aktiv ridderlighet; for aldri å måtte frykte dens død. Men datanerder er fine mennesker, så dét er klart. Og forresten, når vi snakker om hjelpende hender og reddende engler; en av tidenes mest ettertraktede og ultimate, i så måte, må (definitivt!) være David Morrisseys Colonel Brandon fra "Sense & Sensibility". Siste episode av miniserien ble sendt på NRK 1 i kveld, passende nok til dagens hendelsesforløp, og det var en uforglemmelig, uforbederlig, fabelaktig bra affære. Ikke minst på grunn av Morrissey, som går Alan Rickmans "originalfortolkning" en høy gang. Snakk om å stille opp for rebellske ungjenter. Ble nesten litt komisk til sist, etter de utallige antall ganger han hadde plukket opp frøken Marianne midt utpå heden. I tiltagende elendig forfatning. Men han tro til og hentet henne hjem og klappet henne på hodet og endelig, helt til sist, klarte hun å gjøre gjengjeld for all godheten, akseptere hans kjærlighet (du-uh!), hvorpå alle giftet seg og ble lykkelige. Spesielt Colonel Brandon. Det er sentimentalt, overdrevent romantisk, deilig forhistorisk, men tilstrekkelig modernisert til å være underholdende, ekstremt vakkert og behørig velspilt. Veldig stereotypisk Jane Austen, naturligvs, men gudbedre så kjekt det er; jeg blir en fnisete, siklende fjortis, og drømmer ikke noe mindre om ridderlighet - for å si det mildt. For noen typer. Så - elegante, oppofrende, høflige, nesten latterlig korrekte. Kjekke er de óg. Alle sammen! Og som en følge av dette: problemet med BBC-serier er at de skaper noen mannfolk-idealer det vil være vanskelig for den allmenne mannlige befolkningen å leve opp til. Men de burde prøve. I allefall litt. Og jeg tillater meg, selvsagt, å drømme intenst om en fremtidig drømmemann ála Brandon. Iblandet litt Edward Ferrars. Og slå et slag for gamledagers verdier; både på teknologi- og mannefronten!