Villmarken kaller

"INTO THE WILD" (imdb)
Regi: Sean Penn, o store regissørgud, med: Emile Hirsch (elsk!), Jena Malone (elsk!), Kirsten Stewart, Catherine Keener (elsk!), Hal Holbrook, Vince Vaughn (wtf!?!) og masse andre geniale mennesker.

[Image: Emile Hirsch & Sean Penn iferd med å fange essensen i nok en glimrende menneskeskildring, for å si det med pretensiøse ordelag. En annen måte å formulere det på: to flinke menn lager fin film. Og begge deler er like sant.]

Visste ikke helt om jeg ville klare å anmelde denne filmen, som jeg da var på kino og så i går kveld, men etter å ha lest de vanvittige anmeldelsene i norske aviser - som ga uttrykket "på trynet" en helt ny dimensjon - bestemte jeg meg for at jeg simpelthen ikke kunne la være. Jeg har absolutt ingen anelse om hvordan det er fysisk mulig å gi en film som denne terningkast tre og kalle den mislykket og "pretensiøs". Selv er jeg fremdeles både fysisk og psykisk medtatt, regelrett mentalt utkjørt, etter en to og en halv time lang, underskjønn, magisk filmopplevelse om en ung manns ferd vekk fra materialismens og den menneskelige ondskap. En meget spesiell fyr, må sies, ved navn Christopher McCandless, som forkaster sin familie, sin hjemby, alle sine planer for utdannelse og et videre voksenliv, til fordel for en ensom vandring mot Alaska og den totale uavhengighet. Han har gjort seg opp en mening om at livet handler om utforsking av egen frihet, ingenting annet, med det resultat at han ikke kan basere seg på penger eller jobb eller etablerte, medmenneskelige forhold. Han gjør opprør; bryter med alle relasjoner, alle forpliktelser, alle familiemedlemmer, alt. Nøyaktig hvorfor er noe som blir illustrert gjennom hans handlinger, og hintet til gjennom søsterens (glimrende!) voice-over, mer enn det blir eksplisitt forklart. Filmen får dermed en gåtefull dimensjon, likesom Christophers karakter hviler i et slags mystisk skjær; tross i at handlingen er utpreget biografisk og fortellende. Den er delt opp i en rekke "kapitler" som omhandler mannens utvikling fra barndom til voksenliv; med Christophers litt uutgrunnelige hensikter som en tød tråd gjennom det hele, og med diverse klipp til fortid og fremtid som passer særdeles godt inn, og som gir et mangfoldig bilde av hans utviklingprosess. En interessant vri er derimot at barndommen, i hans forstand, begynner når han forlater redet og reiser ut i den store verden. Og voksenlivet er en jakt på indre modenhet mer enn en aldersmessig forandring. Her er ingen ytre tegn på alderdom; ingen direkte aldring, som sådan, men en stor erfaringservervelse - og dermed, kanhende, et vitensbyrd på hvordan klokskap kan måles i annet enn år, og omfattende, "gammel" viten kan tilegnes selv et ungdommelig sinn. Chris formulerer seg ofte med såkalt "store ord"; men uten at det blir påtatt eller falskt. Til det er han for sympatisk; hvilket muligens kan være en svakhet, siden man ikke klarer annet enn å sympatisere med ham, uansett hva som skjer. Filmens språk er - generelt sett - poetisk, velartikulert og tankevekkende, i tillegg til at det i seg selv synes utstudert tankefullt. Mye symbolikk, mange fiffige fotografigrep, mengder av glitrende musikk; og alt sammen er tilpasset tematikken og replikkene på så utmerket vis at du bare blir sittende og nyte. Sean Penn har skrevet en tiltalende, poengtert, sentimental og klok historie med utgangspunkt i Christopher McCandless høyst reelle skjebne, basert på boken som ble skrevet om ham og utgitt i 1996, og som jeg etterhvert må få lest; og det at den er 100% sannferdig, gjør den desto mer medrivende og tragisk. Som min medsammensvorne kinokompanjong Grete uttalte da vi kom ut: det hadde vært bedre om man kunne si "tross alt, det var jo bare en film", men her puttet de til og med på et bilde av fyren for å understreke enda en gang at det ikke var fiksjon! Vi var enige om at det var en meget sterk opplevelse; en mektig berg-og-dalbane av følelsesmessige utfordringen og ladede sekvenser av nærmest overnaturlig, landskapsmessig skjønnhet blandet med brutal realitet. Og midt oppi det hele: Emile Hirsch, som utvilsomt gjør sitt livs rolle, og hvorfor han ikke ble nominert til Oscar er for meg komplett ubegripelig. Ikke nok med at han er uttrykksfullt tilstede i hver eneste scene, men han utfører også samtlige av stuntene sine selv - og det er ikke noe å kimse av, når disse inkluderer nærgående møter med bjørner, ulver og elger, pluss rafting, tresking, slosskamper og - eh - flørting med danske nudister, i et av filmens mer absurde partier. Han fyller denne rollen perfekt, hvilket óg bevises ytterligere gjennom det overnevnte fotografiet helt til slutt, som tydeliggjør den utseendemessige likheten mellom ham og den virkelige Chris. "Into the wild" er heller ikke en trist affære, ene og alene, den er breddfull av sjarm og humor og fascinerende menneskeskildringer; noe Emile og resten av rollebestningen har full kontroll på. Mine personlige favoritter var hippiene i trailer-campen; med Catherine Keener i en særdeles krevende, men storartet rolle; og scenene derfra er for meg de beste i filmen. På hans ferd gjennom USAs ville byer, inklusive en liten svipptur innom Mexico, møter Christopher de rareste, utroligste, mest bisarre og elskelige folk, som alle kommer til å prege ham og hans skjebne, likesom han etterlater seg et stort savn hos dem når han (uunngåelig nok) må reise videre. Han er fast bestemt på å nå frem til Alaska, og vi forstår allerede ved filmens begynnelse at han klarer brasene, men spørsmålet er hva som skjer med ham når han først er der, ved oppdagelsesturens ende, og skal fungere i pakt med den naturen han sålenge har idyllisert og higet etter. Hva slags menneske er han, eller - har han blitt, iløpet av disse månedene han har vært ute på vandring? Her finnes ingen klar moral eller et overtydelig budskap; filmen er like utforskende som Christopher selv og den forfekter ingen religiøse eller politiske doktriner. Det er ikke et forsøk på overbevisning, men en rekke gode impulser å grunne videre på. En film som kommer til å legge seg på minnet og ha innvirkning på meg i lang tid fremover. Den er original og utprøvende, men fremviser likevel en slags grunnleggende sikkerhet - i form av sin innsikt i menneskets ytterst komplekse vesen. Til syvende og sist er det opp til en selv hvordan man vil tolke Chris og hans handlinger; om han er arrogant, om han er et geni, om han bygger sine oppfatninger på en rigid "moralkodeks" - som er ordet søsteren benytter om hans tendenser når det gjelder å betrakte verden og menneskene i den - om han rett og slett er sinnsyk, eller om han er en idealistisk, om enn litt fortvilet mann som søker en dypere, riktigere mening med tilværelsen, eller kanskje bare en eventyrer som ikke liker å legge bånd på egne tilbøyeligheter. Såvidt jeg ser det er han en salig blanding av alle disse forskjellige elementene. Han gjør som han lyster og blir et forbilde i det at han tør; han tar sjansen, reiser ut; han tar en endelig, drastisk beslutning - og da kan man mene hva man vil om bakgrunnen for dette valget, eller de mindre hyggelige konsekvensene, men i det minste beundre ham for hans eksepsjonelle mot og særegne innstilling til livet.

"Into the Wild" er et av de fremste eksemplene jeg har vært overfor på filmmediets omfattende virkningskraft; som kilde til inspirasjon og forandring og enorm, følelsesmessig effekt. Noen filmer kan forandre livet ditt, ikke nødvendigvis ved å gå foran med en direkte oppfordring, men gjennom å forandre ditt eget syn på hvordan det kan, skal eller bør leves. Filmen handler om natur; menneskelig, amerikansk, indre, ytre, fysisk, geografisk - og det er en av de viktigste, mest fullkomne filmer man noensinne vil få anledning til å se. Jeg er en smule inhabil her, siden den appellerte til meg på absolutt alle, mulige måter; ikke bare på grunn av den filosofiske overtonen, den grunnleggende skjønnheten og road movie-tematikken (slår aldri feil - jeg elsker sånne filmer), men óg på grunn av de flerfoldige referansene til min egen personlighet og personlige lidenskaper; fyren kalte seg tross alt Alexander Supetramp og siterte Thoreau og Jack London over en lav sko. Da han på ett tispunkt satte seg til i en stenrøys med brillene nede på nesen, for å fordype seg i "The Call of the Wild", var jeg forlengst solgt og besatt - og det førte bare filmen opp på et nytt nivå av ultimat briljans. Anbefalses på det varmeste; for lærdom, poesi og gode impulser.

Doctored Angst Some new DW updates!

Be warned! This post contains major, massive spoilers for series four of Doctor Who - also including fangirl musings and squee - to such an extent that I shouldn't even have obtained the knowledge myself, far less explored it in writing. But, whatever, this truly seems amazing enough to make it necessary - and impossibly much so:

Okay, I'm just plain scared. Officially, absolutely, and unavoidibly scared. Yesterday emerged what are the crystal clear and vivid images of Billie Piper and David Tennant, back together again and reunited for an "emotional scene" during the final episodes of the new Doctor Who-series, currently under production in Cardiff. They are filming dramatic scenes with lots of guns and killings and running, but the news value of this has been somewhat disregarded; with the more attention paid to the potentially (well, certainly) heartwrenching rekindling of the Rose/Doctor connection and them eventually meeting up - for the first time since the events of "Doomsday" in series two. According to eavesdropping bloggers who were sneaking around the set, the two share an "intimate moment" after The Doctor is "shot down or something", and Billie's Rose is the first to come to his rescue. She then sits by his side and they cuddle and whisper some almost indistint words to each other, which the same eavedroppers made out to be "missed you" and "missed you too" but they weren't quite certain. Yeah, that helps. Most likely, he gets fatally wounded - adding to the speculation of David's departure leading to Ten's regeneration - and according to the lines picked up from the other dialogue sessions, he is taken back to the TARDIS by a severly worried Rose and she is helped by no other than John Barrowman in his Captain Jack attire, and of course Catherine Tate as Donna. I found myself dumbfounded, flabbergasted, and utterly shaky, if not very surprised, at the presented imagery. We have known for some time that the finale would be voluminous and over the top, with regard to both actors and plot, but this is even more than I had expected in my wildest imaginations. The überdramatic plottings taken to a whole new level, and it makes me slightly disturbed. The last three episodes will, allegedly, be packed with familiar faces ; old companions, friends and foes; including said Rose (obviously and hurray!), her family - Jackie and Mickey were also photographed on set, said Captain Jack with the Torchwood gang, Martha and her new Boyfriend (still nameless), Sarah Jane Smith, as seen on set, the Daleks and their creator Davros, the Sontarans, and more. Much more. I get exhausted from anxiousness, just by looking at this list. It will, no doubt, be overwhelming. And, as if this wasn't enough, there's the constant series four companion as played by the above-mentioned and gorgeous Catherine Tate (The Great!) - who has previously stated that she will accompany The Doctor for one series only, so there is naturally some question and speculation as to how the outcome of the final episodes may affect her and the character of Donna. Most fans, myself included, presume that she will die. A sad fate, but I hope and reckon she'll go down with an appropriate bang. An exit with proper style. Donna rocks, and I'll miss Catherine when she leaves, but her character doesn't hold the same sentimental value as Rose - and consequently her demise would be of a lesser shock. My greatest worry is what writer Russel T Davies has in mind for Billie; how he will solve the issue of her comeback and what he might dare do to the relationship between her and The Doctor (guh). I don't even want to make theories or presuppose anything here; all I can say is I won't survive another massive tragedy ending with tears and beaches. And I know I'm going to cry my eyes out anyway. I'm even more alarmed at the sight of David Tennant lying on the ground and pretending to be unconscious (again), with Rose bending over him with endless grief written all over her face. At least, we now have confirmation that they do meet, physically, and they get to have another chat. Which we need. Thing is, their reunion has been explored so many times and in so many ways by fan(girl)s - in fic, and vid's and picspams, and we all have our defined vision of how it should be; what they should say, and do, and how it must continue; how it should end. However they decide to portray this, some folks are going to walk away disappointed. And I just hope I won't be one of them. I want something happy, something...to further build upon, something that could last. And I don't want either of them to die! On the brighter side, though, there is the whole "old team revitalized" aspect; with The Doctor, Rose and Captain Jack getting back together again; for which I am happy beyond description. David, John and Billie saving the universe together - it's going to be utterly fantastic. I love these actors, more than I can possibly say, both in and beyond the Doctor Who arc. And I try to stick to these thoughts, rather than induldging in the sickening worries involving trauma, angst and discussions of unrequited romance, death, replacements, an 11th Doctor, etc etc; I don't want to make up my mind about so many conflicting issues all at once; I am already half dead from the overwhelmingly tiring speculations thus far. These diverse revelations are more of a background to new uncertainty (and insecurity, haha) than a clarifying piece of info. I need consolation now!

Moreover, my main problem is, I don't care so very much about the action, villains or the story spoilers - that's not what I'm looking for - hence I'm not concerned about the return of the Daleks, nor Sarah Jane, or Torchwood or Donna's mysterious past. I don't care if Martha must deal with further love affair troubles. I don't mind giant murderous wasps through the window, I am completely indifferent to all this because I instead keep gaping at the images of Billie and David cuddling in a deserted Cardiff streat, and that's all I can focus on at the moment. It thus becomes more of a distraction than possibly intended, and maybe not too fortunately so. I must try and focus on the uplifting ideas of alien planets and cool baddies. But, indeed, I allow myself to be a very very happy fangirl today, with oversized amounts of shipper joy - in addition to extreme enthusiasm for the upcoming series, mostly displayed in the form of fright and general, nailbiting nervousness. The producers can pat each others' backs with sole content; for they sure know how to keep us interested, if in particular parts of the concept only. I choose my predilections with careful fan intent. And so: they'd better not ruin this. My new mantra. Although, it doesn't look to bad overall! Here are the pics of proof:

[Image: Billie Piper and David Tennant "share an intimate moment on set" - and make me sound like a bloody tabloid paper. Fangirl angst. I'm crying already!]

[Image: which makes me squeeee!!! out loud. These are, from left to right, no other than Billie Piper, Catherine Tate, John Barrowman and David Tennant - four of my favourite actors in the whole world and the best people ever to have been on Doctor Who - and they're together! I can't wait for the scenes!]

CREDIT: THE BRILLIANT PLANET GALLIFREY HERE AT BLOGGER - WHERE THE REST OF THE IMAGES CAN BE FOUND. THANK YOU SO MUCH, FELLOW BLOGWRITERS! :)

På en snurr

Altså: "Eventyret om Snurrig Sprettvenn og hans store suksess". Forfattet mellom torsdag 13. og lørdag 15. mars. Soundtrack: Roxette - albumet "Joyride". Dette er et ekstremt påske-tematisert stykke om en liten, blå kanin ved navn Snurrig, som har visse likhetstrekk med Ingebrigt Steen Jensen, bor på Danmarksplass og liker turer i skog og mark. Ja, du leste rett. Strengt tatt er det resultatet av litt for mye rød vin og fysisk fostring; iløpet av de siste dagene; et fortvilet forsøk på å starte "fra scratch", hva modenhet og voksne takter innen fantasifullhet angår. Ergo: en høyst realtistisk fiksjonsfortelling om sosiale relasjoner med samfunnskritiske undertoner. Huhei. Jeg aner ikke hvor dette kom fra, det bare dukket opp, og jeg synes det ble en smule søtt. Ikke fullt så selvbiografisk som det kanskje kan høres ut som (spesielt mot slutten), men helt klart nokså selverkjennende. Jeg sier som de fleste andre (blivende) forfattere: jeg kan ikke skrive om noe som ikke er avledet av meg selv, da å skrive er og blir å lese egne tanker. Stor takk til Disney og Cervantes. Strukturen er ikke rent lite inspirert av "Don Quijote", det skal sies. Hvordan selve idéen oppstod er en litt uforklarlig affære, men jeg gjorde da en designjobb for min kjære far der emnet var "påskemotiv" og endte opp med det nedenforstående bildet av denne utrolig søte, blå kaninen. Og siden jeg da ble rimelig fascinert av uttrykksfullheten hans; dette bisarre, røde (!) blikket, blant annet; måtte det jo lede til en historie. Med andre ord ligner det på slik en fancy picture-prompt, som vi fanfiction-mennesker er så glade i - som uansett medførte at jeg ble helt forgapt i denne kaninfyren, og var bare nødt til å utforske bakgrunnshistorien hans nærmere. Faktisk det første eventyret jeg skriver på gudene vet hvor lenge, for ikke å si fiksjonsfortelling om et overstadig besjelet dyr med sprø tendenser, så det blir vel en milepæl i tilværelsen. Som jeg er særdeles fornøyd med, for øvrig. Jeg er kjent for å være innmari glad i rare, søte dyr - så dette føyer seg bare inn i rekken av følgelige fortellinger, med utgangspunkt i noe som definitivt er for godt til å være sant, men har en sterk brodd av sannhet i seg. Og Snurrig er definitivt en liten helt. Fine kaninen. Sist, men ikke minst: legg merke til den aldeles ubevisste referansen til en viss Brian May - skumle greier som lurer i dypet av min hukommelse.

Det var en gang i Bergens skjønne by, en liten blå kanin som kaltes Snurrig Sprettvenn. Snurrig bodde midt på Danmarksplass, i en liten hybelhule med mikrobølgeovn og andre avanserte fasilititeter, og han var det mest elskelige vesen man kan tenke seg; en lystig sak som ønsket kun det beste for sin neste. Han levde tilsynelatende herrens glade dager, med deltidsjobber på lageret i den lokale matbutikken og i en møbelforretning; der både smakssansen og hans utmerkede hoppeteknikker kom til sin rett, når diverse depot med grønnsaker, såvel som fjæringene i de nyankomne dobbeltsengene skulle testes ut. Ved siden av disse akseptable inntektskildene brukte Snurrig meget av sin tid på turer i den lett tilgjengelig asfaltjungelen, og favorittekspedisjonen gikk via Forum Kino, under diverse underganger og opp i åssidene som omringer Bergen. Lett til sinns og utpreget humoristisk spratt han vei, til stadighet, med sin hvite haledusk som en brusende vifte bak seg. Uten å ense hverken mennesker eller biler, med sansene lykket for støy og distraksjoner, rettet han alt sitt fokus mot fjelltoppene i det fjerne, og deres eksosfrie nytelse.

De fleste andre små kaniner ville nok vært meget fornøyde med en slik tilværelse, og det var forsåvidt Snurrig óg, men innerst inne bar han på en enda større drøm. Det hendte at han stilte seg opp foran baderomsspeilet og målte figuren sin fra hode til poter, med mysende øyne, og tenkte; jeg er da en effektiv, selvstendig og flink, liten kanin; jeg har et årvåkent blikk og en lærenem sjel og burde satse mot høyere mål; utrette noe mer med dette liv jeg har fått tildelt av mine bevingede beskyttere. Og etter noen runder med egne overveielser, inkludert en del forkastede alternativer og svermerier, besluttet han å sikte mot den helt spesielle stillingen han forlengst hadde sett seg ut; som byens offisielle Påskemaskot. Han hadde observert dem der de hastet avgårde med kurver fulle av marsipan, godterier og de nydeligste påskedekorasjoner; pyntet med fargesprakende sløyfer og kyllinger med skjeve tær. Den ypperste, stolteste poisisjon for enhver kanin, etter hans oppfatning. Det alle små kaninbarn skulle ønskedrømme om; hadde han blitt tillært; av gull, grønne busker og en endeløs lykksalighet. Og hver gang forestilte han seg at han kunne bli en av dem; ikle seg deres uniformer, motta deres utvalgte frynsegoder, bli en del av denne avholdte kulten med egne navneskilt og utmerkelser og det hele. Han lengtet etter å slutte seg til deres eksklusive, lille klubb med en så tiltagende desperasjon at han innså det var på tide å gjøre noe drastisk. Det forekom ham at med en kanin med hans egenskaper og upåklagelige kvaliteter, måtte være ypperlig egnet for jobben; han hadde et soleklart, livaktig bilde av seg selv i Påskemaskotdrakten allerede - hellig overbevist om at gult var den fargen som kledde ham best, og at fasongen ville sitte som støpt - og selv om han ikke kunne alle reglene på rams, ennå, eller visste nøyaktig hva arbeidsoppgavene deres gikk ut på, syntes han det burde være tilstrekkelig med en genuin interesse og glede over påsketiden - et argument han hadde formulert helt på egenhånd og pugget nøye. Dessuten likte han egg, og han likte å hoppe rundt, og han var utstyrt med en guloransje neseball som han mente passet svært godt til beskjeftigelsen. Umiddelbart etter å ha fattet sin beslutning - for han var en meget bestemt, liten fyr - bega han seg mot sentrum, for å avlegge Kaninenes Utmerkede Karrieresenter et besøk. Sedvanlig fornøyd entret han bygget, men han hadde ikke før kommet inn gjennom glassdørene, før de fiendtlige innstillingene slo imot ham. Ørene trakk seg fryktsomt bakover, ettersom flere og flere av de tilstedeværende og ansatte stirret ned på dette høyst besynderlige vesenet som plutselig hadde dukket opp. Heldigvis forbarmet en elskverdig, om enn overmåte ambisiøs rådgiverske seg over ham, og geleidet den uerfarne jobbsøkeren inn på sitt kontor, der hun plasserte ham i en stol og ba ham lytte nøye. Og gjennom hennes utgreiinger fikk Snurrig Sprettvenn innblikk i de problemer han ville komme til å lide under, i den ubarmhjertige verden av mer prestisjefylte arbeidsoppgaver, mens skuffelsen snart tegnet skrukker på den ellers så blankpolerte snuten.

Det har seg nemlig slik, at ifølge Påsketradisjonen er det visse krav som må oppfylles hvis man skal kunne utnevnes til tittelen "Offisiell Maskot"; visse kvalifiskasjoner som må innehas som man skal få anledning til å holde kulturarven i hevd og bringe malte påskeegg over sjø og land, til alle barn og eldre og andre ufrivillig interesserte. Hverken den blå pelsen, det skarpe blikket eller den bekemerkelsesverdige kondisjonen talte her til Snurrigs fordel. De ideelle kandidatene, forklarte rådgiversken, ville for denne jobben være de mer lubne og dunete eksemplarene av kaninarten, med uskyldsrene ansikt, uherdede poter og plettfritt rulleblad. Da Snurrig hevet øyenbrynene en smule over det siste, utdypet hun straks: ingen sengehopping. Hvoretter hun fortsatte med å forklare ham grunnreglene for Påskemaskotenes organisasjon; hvordan de ble instruert om å te seg, og hvordan de måtte etterfølge bestemte kutymer; og hun trodde overhodet ikke at Snurrig ville egne seg for dette. Hun beklaget det sterkt, men hevdet han ville tape på alle punkter; da både pelsfargen, holdningene og selve livsinnstillingen hans var aldeles feil for dette oppdraget. For å understreke sannheten i sin påstander, beskrev hun meget uttrykelig hvordan menneskene aldri ville komme til å ta ham seriøst; men le rått og slenge døren i fjeset på ham. Slikt var på ingen måte gunstig for påsketradisjonen; han kunne i verste fall risikere å ødelegge hele høytiden. Og med avslaget hennes i hende, måtte Snurrig deretter forlate Karrieresenteret mer slukøret enn han noensinne før hadde vært; med halen bokstavelig talt mellom benene. Han hadde aldri fått sin egen livsførsel analysert på denne måten, og ingen hadde tidligere påpekt såpass alvorlige feil og mangler ved hans personlighet, i allefall ikke like direkte. Når han tenkte seg om, syntes han imdlertid å forstå hva hun siktet til - denne rådgiverfruen, i all hennes oppriktighet - og mens han lot informasjonen synke inn, og fordøyes, kjente han den lumske resignasjonen komme krypende; som et ondskapsfullt salathode fra hans verste mareritt. Han trakk for gardinene, satte stereoanlegget på maks volum, så ingen skulle høre ham gruble, og krabbet inn i sengekroken med et glass tomatjuice - iblandet ulovlige safter han hadde stående bakerst i kjøkkenskapet og kun fant frem i ytterste nødsfall. Deretter satte han seg fore å finne ut hva som egentlig hadde gått galt.

Snurrig Sprettvenn var ingen plettfri kanin. Svært så likandes - utvilsomt - men preget av en rekke, grunnleggende forskjelligheter fra dyrerasens andre representanter. Han var en litt filosofisk type, med bustete fjon overalt og muskuløse baklabber og en forkjærlighet for australske hardrockere. Ofte forestilte han seg at han i sitt forrige livsløp måtte ha vært en kenguru. Så seg selv bykse over markene i fjerne himmelstrøk, mens ørkenrotter strøk forbi, og trummet takten til eldgamle, utdødde rytmer som ingen hadde trodd ville bli gjenoppdaget. Snurrig var en eventyrer; en kraftfull, lidenskapelig hanne med to glinsende hvite, perfeksjonerte fortenner som stakk frem når han smilte. Men han likte ikke folkemengder, han trivdes best utenfor allfarvei, og han manglet fullstendig det godslige preget som kjennetegner kaniner flest. Iløpet av sitt unge liv hadde han greid å utpeke seg til et særegenhetens utskudd, som ikke maktet å utføre en eneste av de dådene hans likemenn pleier å utføre - eller besitte de dyder samme likemenn pleier å besitte - dog uten å være seg dette bevisst. Snurrig var litt særegen, det var han klar over, men ikke før livets kalddusj traff ham rett og uungåelig i knollen, innså han konsekvensene denne særegenheten førte med seg. Det ga ham en intens følelse av maktesløshet; han som før hadde vært en spretten og liketil kanin, fremstod nå som en heller mislykket degradering. Han spekulerte på hvor han hadde feilet, hva som hadde frembragt denne miséren; mens tomatjuicen skvulpet rundt i glasset, grunnet hans dirrende poter. Kanhende var han for naiv, for ubekymret; kanhende hadde han tatt for lett på tingenes iboende vanskeligheter - han hadde aldri latt seg affisere av dem; de angikk ham ikke, så lenge været var godt og grøntforet friskt og hagegangen ryddig. Ytterligere hadde han vært særdeles lite flink med den såkalte sosiale nettverksbyggingen, det måtte han vel innrømme. Hans begrensede antall omgangsvenner i det virkelige liv og i Kaninenes Nettsamfunn, gjorde ham naturligvis til en mindre ettertraktet søker, da der ikke fantes noen som kunne steppe inn for ham i eventuelle perioder sykefravær, og hans liste med referanser var deprimerende kort. Snurrig var i sannhet en ensom, liten kanin - han hadde bare ikke merket det før nå. Han hadde alltid smilt til verden, men plutselig oppdaget han at verden ikke smilte tilbake. Med denne oppdagelsen på minnet, tillot han sine sorger å få fritt utløp og snufset seg høylytt gjennom resten av drinken, med ballademusikken som et skjærende bakteppe. Nå var han ikke lenger hverken lystig eller blå, men tårevåt og grå, og hans elskede hjemby syntes som det mest mistrøstige tilholdssted i verden.

Dette kan virke som en særdeles tragisk utvikling i en ellers oppbyggelig historie, og man skal derfor betrygge eventuelle bekymrede lesere med at Snurrig ikke henga seg fullstendig til den innelukkede depresjonen, men maktet å åpne sinnet for nok en ny dag og nye muligheter. Han skiftet perspektiv og satte alt inn på å finne en løsning, slik driftige små kaniner bør, men tro mot egne særegenheter fikk den ingen åpenbar vri. Siden avslutningen på historien markerer et påfallende brudd med den dystre midtdelen, skal vi derimot bruke noen linjer på grunnlaget for den bedagelige overgangen og hendelsene som ledet frem mot denne. Snurrig hadde tilbragt tre lange dager med akutt sykemelding i sin egen stue, uten bevissthet for tid og ytre hendelser, da hans frustrasjon nådde slike høyder at han ikke lenger holdt den ut. Kjøleskapet var tømt, matskapene ribbet for hermetikk og nødproviant, TV'en viste programmer han hadde sett tre ganger allerede, og musikksamlingen bød ikke på flere overraskende funn. Omgivelsene forsøkte med alle midler å tvinge frem en forandring. Han innbilte seg at de talte til ham, indirekte, og ba ham gjøre noe drastisk; hva som helst, bare ikke gjenta denne prosessen; og han kunne ikke unngå å ta hintet. Morgenen den fjerde dagen ble gardinene i Snurrigs bolig trukket til side og sollyset strømmet innover møblementet; de gledesbringende strålende okkuperte hverte hjørne og hver bortgjemte krok, og satte hybelhulen i et ganske annet lys. Karseblomstene i vinduene begynte å spire og støvkornene forduftet, tilsynelatende, fra bordplatene. Snurrig stod midt i stuerommet, med hevet hode og ørene til værs, og fylte stillheten med en imponerende erklæring: "jeg er en effektiv, lærenem, flink og blå kanin og jeg skal gjøre suksess!" Han hadde på nærmest uforklarlig vis gjenvunnet sin verdighet, og sin positive innstilling til livet, kun gjennom å synke så langt ned at der ikke fantes noen annen retning å skue enn oppover. Og heldigvis for det. Gladere enn på lenge satte han seg til ved arbeidspulten og fant frem skrivesakene. Han hadde kommet på den geniale idé å kjempe mot diskrimineringen og promotere seg selv utenfor systemet; simpelthen fordi det var hans eneste sjanse; hvilket resulterte i en meget interessant åpenbaring i lokalavisen uken etter. Nederst på side 24, blant kontaktannonser og annet pø, stod en liten, men iøyenfallende notis som lød: "Hardtarbeidende påskekanin stiller seg til din disposisjon. Tar alt av forefallende hastarbeid innen levering, organisering og stemningsskapning. Kontakt Snurrig, b.m.: "Nothing but blue"."

Og slik hadde det seg at unge Snurrig Sprettvenn med ett befant seg i en helt uventet posisjon som selvstendig næringsdrivende, meget ettertraktet påskemaskot - mens oppdragene strømmet på. Ved første oppringning var hans så nervøs at han knapt greide å svare for seg, men den hyggelige interessenten bidro med opplysninger som ville gi ham enda mer giv fremover; hun fortalte at Karrieresenterets utsendte medarbeidere tok seg altfor meget betalt, i forhold til en altfor dårlig innsats, og at klassiske påskemaskoter nå var fullstendig gått av moten - "det er direkte kjedelig med disse Disney-kaninene", sa hun, og etterlyste noe "spennende og nyskapende". Flerfoldige telefoner senere innså Snurrig at hun ikke var den eneste; dyr og mennesker i fjern og nær ytret alle håp om at han kunne tilby noe nytt og annerledes til denne feiringen de begynte å bli grundig lei av. De hadde fått nok av påtatt søte og usporty daffinger, og klok av skade etterpurte de nå en mer moderne variant. Og Snurrig oppfylte ønskene deres med letthet, siden han ikke trengte å gi seg ut for å være noe mer enn det han var. Lykkelig spratt han rundt og var blå og rar og intens, og komplimentene haglet fra alle dem som angret sine fordommer omkring "originale" kaniner som brøt med forventningene omkring egne roller. Han fikk stadig flere oppgaver og måtte trappe ned på deltidsjobbene. Men med populariteten fulgte en tiltagende berømmelse, og da butikksjefene forstod at selveste Snurrig Sprettvenn var blant deres ansatte, visste de å belønne ham ekstra. Noen år etter var den lille blå kaninen en rik og mektig forretningsfyrste med en enormt travel timeplan, som tilbragte påsketiden med et fullbooket program for besøk, konferanser og hytteturer. Resten av året reiste han rundt og holdt foredrag for andre kaniner om identitesbygging og troen på egne kvaliteter. Tilhørerne lyttet oppmerksomt til de kloke ordene, og gråt alltid en skvett når han kom til beskrivelsene av sammenbruddet og den hardeste tiden i sitt liv. Siden skrev han óg flere bøker om opplevelsene, som solgte i bøtter og spann, og man skal ikke se bort fra at der en dag vil lages en biografisk film om Snurrigs skjebne. Tross i sin voldsomme suksess beholdt han likevel begge baklabbene på jorden, likesom han ble boende i sin gamle hybelhule og holdt frem med å blande ut tomatjuice på lørdagskveldene. Med en kvalitetssikret detektime på TV'en, og overhodet ingen tanke for Karriesenterets nedbrytende omtale av hans person. Som han selv sa det, under et seminar: "Det var et tegn, og det inspirerte meg til å gjøre et riktigere valg. Egentlig burde jeg takke dem." Og slik ender eventyret om den lille blå kaninen Snurrig som måtte bli sin egen maskot og oppfylle sine egne drømmer, først og fremst, for å bli fullkomment lykkelig.

Protective ways, securing wisdom

I get a lot of inspiration from bus trips, I do. It's one of these great, convenient opportunities to observe people closely - how they lead their lives, how they treat one another, the little things they do; the gestures and mimicry and communcication - without being branded a loonie stalker or aggressively staring, or whatever, and what's better; it's all for free. Well, you need a bus card of course. But at least it's cheap. I cease every such occasion to inspect folks unnoticed; to watch - and be watched, I'm sure - and draw conclusions that I fortunately don't have to present out loud. Not that I intend to put my experiences down in report form, either, these are no direct person attacks or any crazy urge to depict real people in an overrealistic sense. This is, quite simply, a way to make use of one's imagination, to ensure that it never goes idle, and to spend long hours on the bus doing something sensible rather than just sit there and look daft. Also, my brain functions need a bit of challenge every day, I suppose, and creating fictious life stories seem to work perfectly. Only problem is, I must never let myself get carried away. Even observation might turn into ludicrousness after a while. And there's a very thin, fine line between looking at and gazing at and gobbling at and straightforward gaping. Speaking of the tendency, though, this very inclincation of mine, here follows a tiny piece of poem that was written purely out of such personal constructions, within my own mind, based on a 30-min ride back home from the University on Monday, when I happened to sit behind some woman and her son, and I didn't have anything else to do, so I began to study their behaviour. There is a reason why I stressed the non-personal/no-report-issue, for this by no means a critique of anyone, ar anything, in particular; the whole situation became a source of inspiration to me and lead me on a train of thought, which had me ending up at a completely strange place, and that's about it. In the end, I actually forgot the small family, and made up one of my own. Hence, and so, works the mind; that's what I have come to believe. And I reckon it's enjoyable. Further distractions from the tolls of daily life - never rejected, always appreciated.

"Parental guidance" - being an angel to a child
By Scaramouche, the Po(t)et, pleased to write some English again after a wee bit of break, and extremely in love with the opening line I (eventually) managed to come up with and, well, the entire first stanza. To be honest. First three lines, anyway. Rest is more of a draft, not quite perfected. But finished, somehow. Moreover, I like the last part in italics, but it's more of an epilogue and not really a part of the poem itself. It became part of it, by pure and utter coincidence, but then again - if one should listen to people like V (of "V for Vendetta") - there is no such thing as coincidence, and thus the last three stanzas should they where they are and be a kind of random addition that suits the main composition in ways I cannot explain but which are probably due to some connection between thoughs. 'Nuff said.

The little boy who sits upon his mother's lap
and stares within the blazing bricks
of these her starlit eyes
Reflected in his neck and peering through
the fabric of his every garnment
herding him from sins
The apparition of a foregone, lonely time
now layed to rest inside a tiny shell
of heart-shaped boyhood frames
How he belies whatever circumstance or wonder
without words, but by his gestures
simple as they come he proves
Protected by the guardian's arms which wrap
around his skeleton in one embrace
to link them into closure
Whilst often also meeting other points of contact
as he must find to learn, to seek, to mend
be taught as he's envisioned
Hence in his looks the sole, unveiled persistence
stretching out on random for a touch
absorbing everything nearby
The world, to him, is always fresh as dew
beneath the shield of human warmth
to melt communication's tears
He picks the chocolate paper from her pocket
coils it in his hands and tweaks
the corners to a sharpened edge
His face then turns and turns again to face
the features whereto he is long accustomed
never be mistaken for unsure
That he shall know and constantly remember
every minute of a memory and sight
and of the rarest art there is
To figure is to fail and yet regain, recover,
stroke the loosened stray of hair back,
firmly, there behind the ears
Of little men who may seem crafted perfectly in shape
be seated in their velvet place; they should
remain forever where they now belong

and all the while the angels' wings will hold them up
and be a back to all their backless chairs
foresee all moments they might fall

and all the times and times again the angels sing
and cross their praying fists for those
who have not yet been crossed

as all the days and years go by and further on
the angels watch and shelter all of them
who raise their palms not knowing what they'll feel

Spring to mind

Vårlig tilblivelse. En gryende forventning. Av Scaramouche, Po(t)eten, glad i været og Byen. For å vise litt av hvordan været skifter her i Bergen: dette står da som en overtydelig kontrast til sist ukes innlegg om snøkatastrofer og haglskurer og busulykker på glattisen. Byens innbyggere fortjente utvilsomt en forbedring i værsituasjonen etter denne grusomme strabasen, og det fikk vi. En til alt overmål bedagelig sådan. For å understreke at vi ikke må tvile hverken på byens skjønnhet, for den er sedvanlig storslagen på skyfrie dager, eller det tilbakevendende, vedvarende godværet med lengre opphold fra regn og sludd og hagl og alt det der motbydelige. Denne uken har hittil vært usedvanlig befriende paraplyløs, og jeg har dermed klart å beholde mitt nye Deli de Luca-innkjøp lengre enn man på alle måter kunne forvente. Fremdeles både inntakt og hel. Den henger rolig og fredelig og ubrukt på en knagg i gangen og venter på de dystre uværsdagene som jeg jo vet at kommer tilbake. Men enn så lenge nyter jeg dens velsignede unødvendighet, og feirer våren med litt prosagreier. Ønsker den hjertelig velkommen inn i mitt liv, med all den lykksalighet den fører med seg. Ikke minst fordi jeg hater vinteren (bortsett fra høtsmørke og juletid, som kjent); jeg er uendelig lei av kulde og snø og dill, mens jeg derimot elsker varmen, våren, sommeren, ferietiden, sykkelmuligheter, badesesongen. Alt det som hører med når temperaturene stiger og den berømmelige yrheten treffer meg, tar over livsstilen og gir meg påtrengende problemer med å fokusere på innendørs pensumlesning. Det er en slags glede, det óg. Dessuten er jeg ferdig med "Don Quijote" og unner meg en velfortjent liten pause. Som jeg bruker på noe som ikke er fullstendig irrelevant, nemlig (vårlige) bloggskriverier og littegranne repetisjon mot den fryktede eksamen - som også hører denne årstiden til. Dessverre. Dog kan man i det minste høste overskudd fra værets medgjørlighet, ikke bare måtte opparbeide seg den selv, med alle odds imot og været som en nedtrykkende faktor, det er helt klart en fordel. Og jeg har lange, late sommerdager å lengte mot - som kommer desto nærmere for hver vårmåned som går.

Jeg kjenner nå at det er vår. Som det spirer i luften; en streng av noe blomstrende, kvitrende, forblåst. Mens det klarner opp, og alle knuter løses, de hvite flekkene fordufter. En annen tid i emning. Vi vandret gatelangs med årets første is, krampaktig holdt i våre blåsfrosne små hender, i overskyet vær med ytterjakken halvveis av og ullgenseren halvveis på, og telen slipper langsomt taket. Noe er iferd med å skulle bryte ut og skytes frem mot endelig utbredelse; mens annet synker hen og graves ned bak jord og lengre nede i molden. Verden yrer av forventning uten helt å gi seg hen; for tidlig, ikke riktig ennå; den fylles av en nøling og en stemme som nytteløst, men prøvende vil kalle den tilbake, som om den strever i sin egen omskolering, mens den like fullt skal formes om; det er tidligere enn det pleier, det er en gradvis, endeløs prosess. En slik særegen stemning. Gjentagende, men like etterlengtet, like ny. Som om skybankene har en annen farge og trærne rettes opp og strekker seg mot en stigende himmelhvelving. Alt åpnes opp og vides ut og ønsker fotgjengere velkommen. Vi favner om den, tvinger den til å tvinge frem de smilene vi tidligere ikke maktet smile selv, fordi der ikke fantes grunnlag nok. Vi higer etter nnskyldninger for tiltagende, sprudlende humør; benytter hvert et påskudd, hver en liten antydning til distraksjon. Man sitter på hver hagebenk, i kombiklær, med lyst mot annen årstids goder, mens den foregående sesong fremdeles sitter i. Og på alles lepper, glede, og hos enkelte den reneste beruselse. Varmen er vår våpendrager, været ynder gjøre oss til lags. Vi trer ut av en lengre stunds tunnel, av mørke krinkelkroker, mottar våren som et kjærtegn på en avkledd skulder; mens den våte asfalt tørker opp og fjelltoppene skinner. Vinduene åpnes først på gløtt, dernest på vid gapp, og slipper grobunnen og smeltningenes lukter til, så vi kan kjenner endringene rett på kroppen. Inn i selve dagligstuen siver vårlige impulser, hentydninger om noe langvarig og snarlig begynnende, som nå melder sin ugjenkallelige ankomst; et stigende crescendo mot en herligere tid; jeg tenker kun på våren som en etterlengtet anledning for løssluppenhet, trillende latter; en uimotståelige, upåklagelig anledning; for utskiftninger i garderoben, andre sko, og andre vaner; annen fôring, annen input. La ullsokkene hvile, dytte strømpebukser innerst inn i skapet; skyve lue, votter, skjerf innunder kommoden, så jeg slipper synet; trekke alle gardiner fra og gi meg ubegrenset mengde lys. Ja, hele atmosfæren, hele denne kløen, som milde, vene, klare toners klang i luftrommet; de bærer bud om ubevisst forvandling, dog iblandet naturens egne midler. Man lener seg mot solveggen og innhalerer lovnad om en forsommer som man vet kommer; det ligger i hvert forvarsel; flerfoldige, unnselige tegn. De lar oss gripe tak og holde fast og ikke snu oss om før neste vinter, ikke las oss påminne om det som svinner hen før neste gang vi må; til gjengjeld må vi prise denne tid; vi klarer, ønsker, enser aldri annet; slik må vi hylle dagene i spiringen og utfoldelsenes tid, som for å kjenne ekstra etter; som for å mane frem den abolutte sikkerhet i vår erkjennelse - at det er vår. At det igjen, og for de mange påfølgende og lange uker nå kan kalles vår, og derpå følger sommeren; det gjør meg lykkelig.

En lavpannet skarpsynder

Littegranne litteraturuvitenskap på en mandags aften. Jeg driver som kjent på med den famøse "Don Quijote", for øyeblikket, klassikeren over alle klassikere, kåret til tidenes beste bok, første tillegg til "Verdensbiblioteket; som da nytes i små, men fremdeles utmattende porsjoner; dette vanvittige, omstendelige, omfattende ridderverk med et uoverkommelig antall bifigurer, sidekarakterer og uviktige husdyr inkludert; en enorm koloss av en pocketaffære, hvis opphavsmann/mennesker, der han heller burde kommet til saken og fått unnagjort en formidling av begivenhetene, ynder å pøse på med anekdoter og små, innskutte fortellinger og noveller og sangstrofer og masse annet dill. Eller fyllstoff, som jeg velger å kalle det. Uansett; det er og blir en nokså underholdende, tidvis ganske spennende roman - fabel, biografi, vandrehistorie, intellektuelt tullball; hva man enn skal definere den som - og jeg kan ikke si jeg direkte har noe imot den, jeg bare...misliker den litt. Og den er litt (altfor!) lang, igrunn. Jeg har i utgangspunktet ingenting imot lange bøker, heller, jeg sluker 600 siders dannelsesromaner fra gryende norske forfattergenier (ved navn J. Harstad, bl.a.) uten å mukke, men har tydeligvis større kvaler med 900 siders gammelspansk i dårlig oversettelse med prumpehumor og uendelige repetisjonsøvelser attåt. Den kreditterte forfattermann Cervantes synes å ha fått det for seg at idet man finner på noe riktig smart, eller det dukker opp et veldig glimrende poeng, etter hans egen oppfatning, så er det om å gjøre å få mest mulig utbytte av dette; ergo kjører han på med de samme plot'ene og intrigene om og om igjen, bare for å koke suppe på en spiker som etterhvert blir så utvannet at den knapt henger sammen i festene. Og særlig spennende er det definitivt ikke, når samme reglen gjentas for n'te gang, og Ridderen fra La Manchas skjebne stadig er like miserabel. Tragisk fyr. Hjelper ikke akkurat at hans opphavsmann fortsetter å hale ut elendigheten til det nesten ikke er mer å hente, hverken fysisk eller psysisk, hvorpå den nedbrutte ridder-wannabe ender opp i sykesengen med kloremerker etter diverse katteangrep, slåsskamper, væpnede ran og tilfeldige overfall; og så (langtekkelig) videre. Hans hyggelige samkvem med sin beste og eneste kompis, væpneren Sancho Panza, forkludres óg når denne begynner å lide av samme hallusinasjoner som sin herre og får det for seg at han skal oppnå guvernørskap over en imaginær øy, som i realiteten er en fattigslig landsby; nok et resultat av ondskapsfulle hertugers fiffige påfunn og adspredelser fra egne, kjedsommelige tilværelser. Mange slike iløpet av de 900 sidene, skal sies. Her blir den stakkars "lavadelsmannen" utnyttet på det groveste; pint, plaget, lurt i feller, holdt for narr og direkte torturert; mens det hele fomidles i den mest ironiske, lakoniske, observerende ordelag fra en utvendig forteller som ikke kunne brydd seg mindre og som egentlig irriterer vettet av meg med sin manglende delaktighet, men det er kanskje meningen. Man får tross alt et godt innblikk i en kynisk og latterlig verden, og en grei innføring i ridderromanenes mangelfullhet, pluss at "Don Quijote" står steinstøtt som et oldtidens meta-verk; et av de første av sitt slag, på alle måter. Kudos til Cervantes for den bragden. Mye humor, fleip og fjas; mye action, mye romantikk, mange absurde sekvenser - det holder lesegleden oppe. Men litt redigering hadde gjort seg. Språket er like gjentagende som resten, og ikke spesielt elegant; heller oppstyltet og påtatt, til tider, om enn med en del artige momenter. Referansene til Homer og hans kapittelåpninger er ubetalelige. All namedroppingen fra "Aeniden" faller meg derimot tyngre til brystet, men det er kanskje ikke så merkelig. Jeg er ikke Vergils største fan; for å være dønn ærlig og sedvanlig politisk ukorrekt; jeg synes han er en kvasireligiøs hottentott. Cervantes er ikke på lang nær like ille, men han har visse pompøse tendenser. Dessuten hadde jeg, sånn alt i alt, satt pris på litt mer sympati for den stakkars Quijote; at man kunne leve seg litt mer inn i hans situasjon, forstå seg mer på ham; hans tanker og idéer. Identifisere meg med ham, for å dra en horribel standardfrase fra bokklubben. Men jeg er vel for moderne av meg, og jeg foretrekker som alltid førstehåndsberetninger. Også liker jeg grundigere, mer nærgående skildringer av hovedpersoner; det skal innrømmes; likesom jeg synes at den "psykologiske dybden" som ble meg bebudet har uteblitt hittil. Dog, selv med dens mange feil og kritikkverdigheter, lar man seg til syvende og sist engasjere og ikke minst inspirere av denne romanen - og på tross av at sjangeren ikke er helt etter min smak, er det virkelig spennende å prøve noe nytt. Helt festlig. Jeg endte for eksempel opp med å studere de flerfoldige hymner og sanger svært så inngående, i et ambisiøst forsøk på å komponere noe lignende selv; og ikke overraskende ble dét også et metaprodukt. Og en slags innledende hyllest til Mister Ridder himself, som det jo heller ikke skorter på i selve boken, men man kan aldri få nok dikt, man kan aldri skrive nok epigrammer, og stor(e)verk fortjener store mengder avledet ekstramateriale, er det ikke så? Hvilket minner meg på at jeg må få sett filmversjonen snart; det vil si, den storartede musikalen fra midt på syttitallet, med ingen ringere enn Peter O'Toole (ELSK!!) i hovedrollen, og Sophia Loren som hans livs lys og etterlengtede, tilbedte "prinsesse" Dulcinea. Kan ikke bli annet enn morsomt. Enn så lenge koser jeg meg med egne små musings ("muserende versjoner", på elendig norsk) over samme tematikk, med en høyst personlig tapning av den selsomme soge. Altså:

"Mannen fra La Mancha" - i Scaras egen(artede) versjon
Av Scaramouche, Den Episke Po(t)eten, og nok et innlegg i serien av klassiske (og episke) verk kort oppsummert, med visse friheter hva struktur og tone angår; en teknikk man tidligere har sett utøvet på Dantes helligheter, med mer eller mindre heldige resultater. Jeg synes det begynner å bli en særdeles god vane.

hva er vel dette verk
som las bli sidestilt med Dantes
på utsiden står oppført
det er skrevet av Cervantes
gedigen som et uvær, og
med ærvedigheten merkbar
som seg hør og bør, igrunnen,
for det omhandler en storkar

en mann som la sin bok til side,
dernest steg til hesten
han satte ut mot jammerdal
og eventyr i vesten
der ved hans side, væpneren,
som havner fort i trøbbel
snart står de begge overfor
en dysterhetens bøddel

blir trampet ned, blir banket opp,
og dernest sendt på rundgang
av fremmede de møter på sin ferd
og slår seg helt vrang
tilfeldigheter innbyr sjelden
til en enkel løsning
her måles resultater
i tilgivelse og fordring

med hovedrollehelter
som blir saktens stilt på prøve
og ridderen får vist seg frem,
med alt han må utøve
av mot og heltegjerninger
og kløkt den mann anvender
i sterk kontrast til utskeielsene
frontet av hans frender

han svikes snart og farer fort
selv løvene han temmer
beholder konsekvent sin stolthet,
ofrer villig lemmer
og tjeneren beskuer hver er en dåd
med ståk og plundring
og damene de faller flatt, av
tårevåt beundring

ja, heltene de turer frem mot
heder og berømthet
men hva som virkelig skjedde
er det kun skribenten som vet
de store slag avløses av mer
ærefulle oppdrag
og jomfruer i nød de reddes kun
til fryd og behag

dog, den stakkars riddermannen
lever på en fæslig livsløgn
en illusorisk verden
der hans sommer blir et vårdøgn
han slår om seg med kloke ord
som mister meget mening
når lytterne forstår at alt han
sier er ren synsing

her finnes slike floker at man
knapt kan tro på teksten
og alle må de løses før der blir
fart i fremveksten
en litt diffus moral og mange
smått absurde saker
men med slik energi og futt,
da går det så det knaker

så kan man ikke annet
enn å bøye seg i støvet
for mannen fra La Mancha
og alt ridderroman-tøvet
og lese med lykksalighet
den stemningsfulle fabel
hans spenningsfylte krønike
mot ærbarhet og adel

I anledning en gratulasjon

...til alle kvinner, alle blir som én, samtlige
hunkjønn svevende der ute vårt univers
ja; dere, oss, og resten denne dag er til for
heder, gjøre ære på, beskue - nå idag -
og alle andre dager; sees ingen forskjell
men en stor forandring, gjennom tidene
så gir oss en symbolsk verdi og kraft
og skjønn fornuft befrielse - en bærebjelke
lener vi oss mot, og ingen andre enn oss selv
et enslig punkt blant hundretallets mangfold
døgn i tiden, timer, og i hver og én av dem
en kvinne; fødes, skues, dør - blir formet
slik hun gjør sorti, dernest, óg trer inn på ny
kun én, som skyggen av sin egen skikkelse
men aldri slukner gjenskinnet, ei heller svinner
posisjonen man må se mot fremtid for å ane
men som er produkt av andre kjemper
deres kamp og foretaksomhet er vår til eie
slik vi er hverandre på en varierende maner
og utånder hver gnist i våre hjerter likesom
i representasjon over de ord vi tilegnes og
som tilfaller oss, som vi tar i besittelse - den
verdigste, mest fullendte tidentitet, tilfeldig utvalgt
utfra alle våre vaner, alle syn og kjennemerker,
våre særtrekk, særpreg, all vår etablerte status
som bevisstgjort, fortrinnsvis, for oss og
gitt oss utløp for i vår markante femeninitet
sementeres nå i dette sanne, ene øyeblikk,
en renspikket og uforeldet konsentrasjon
av gyllen viten, dagligdags og enestående
bevis på at vi er, får virke, være, dem vi er
så enkelt, ubetydelig - kanhende - i sitt omfang
men like fullt bekreftelse; en sjanse bydd oss
om å kunne hylle kvinnen som et enkeltmenneske
i sin funksjon; som samlet styrke, helhet, samling
blandet tanke og en gjerning; et komplekst symbol
betegner fred og sorg og slag og svart konflikt
mot vakre lende, smekre lanker, fagre lokker
allting som er oppnådd, alt man søker henimot
en dag, og kun en dag; men dagen er for henne,
som for oss.

kjenner fellestrekk mot enhet, setter sannheter på prøve
i et vilkårlig utvalg på bestemte, fastsatte premisser
ingen regler, lenger, ingen fasit, bare foranderlige unikum
som mødre, døtre, søstre, tanter, tvillinger, nieser og kusiner,
skuespillerinner, sangstjerner, forfatterinner med innflytelse
hjemmeværende og kjendiser og hardtarbeidende
studiner, lærerinner, professorer, leger, vaktmestere,
bilmekanikere, snekkere, kjøleskapreparatører, bussjåfører,
tidsreisende - til alle dem som jeg har kjær - til Rose, og Donna,
Scarlett, Natalie, og Trinity, og Juliette Binoche,
til mine firbente venninner som jo selvfølgelig må med;
til Catherine og Keira, Ziyi Zhang og Marie Fredriksson, til Uma,
kvinnene på Roxy Musics covre, og til P!nk, til Anastacia,
Val McDermid, Lise Myhre, hennes Nemi, Amelie og Shreks Fiona,
til Christine, Ana Matronic, Lise Karlsnes og Madonna;
ja, til mine heltinner - og alle andre som jeg ikke glemmer -
på alle språk, i alle roller og enhvers forstand - ved alle navn,
beundringsverdige, fantastiske, gjenkjennelige...

Et kvinnelighetens manifest. Av Scaramouche, den svært hunkjønnede Po(t)eten. Jeg er feminist. Jeg er kvinnebevisst. Jeg er stolt av at jeg er kvinne, og jeg viser det ved å betone min kvinnelighet. Jeg er kvinne i sjel som i kropp. Mine fysiske egenskaper er uopphørlig lenket til mine tankesprang, og de farer sammen gjennom mine handlinger. Jeg er kvinne. Jeg strever, sørger, ler og salutterer; og er, i alle tilfeller, glad for at jeg er kvinne. Jeg gleder meg over at alle dem som tør, og at jeg gjør det selv. Med forhåpninger om respekt for kvinnekjønnet, og for alt dertil forbundet. For det personlige, og utpreget særegne. Alt som hører med, alt vi fører med oss. Jeg er feminist, og jeg krever ingen annen rettmessighet enn det høyst naturlig, medfødte. At alle mennesker er like mye verdt, i egenskap av å være unike. At vi skal verdsette hverandres uforliknelige verdier, liksom det disse skaper, det vi skaper. Og idag; litt i særskilthet for den feminine delen av befolkningen. At vi hyller hverandre, og blir hyllet, fordi vi fortjener det - ikke fordi vi nødvendigvis gjør krav på det. En selvfølge, slik alle mennesker fortjener en hyllest i ny og ne. Vi er kun menneskelige, kun dét, og det gjelder oss alle. Det angår oss alle. Og vi er usedvanlig forskjellige. Det er det aller viktigste. Vi må ivareta vår forskjellighet, vår identitet, vår verdighet. Vi må gledes over dem vi er; uansett hvem, hva eller hvor. Som menn, kvinner, jenter, gutter, tvekjønn, transer, skiftende og andre - i alle fasonger og formasjoner. Og mest av alt, som mennesker.

I think we all might need a Doctor (and soon!)

Noen få, meget spennende oppdateringer på underholdningsfronten - siden det tross alt er fredag. Helgestemning og innevær i Byen, fremdeles, med små planer og stort avslapningsbehov. Har satt på Jerry Lee Lewis på nabo-plage volum, skrudd av den store faglige innsatsviljen og allerede unnet meg en runde shopping/titting i byen med en venninne. Trenger pauser innimellom, selv iherdig og pliktoppfyllende student som jeg (vitterlig) er. Dessuten begynner jeg å bli kraftig lei av Don Quijotes tafatte kamp mot vindmøller, vertshuseiere og ondskapsfulle hertuginner; kjente derfor behov for å fokusere på helt andre ting som absolutt ikke har relevans for studier, andre enn de som er relatert til den egenhendige, mentale og fysiske fordervelsen. Sladreblader og lignende. "Honky tonk woman" på stereoen, med sjokoladesnop til. Synes ikke det er så grusomt, jeg, atte. Jerry Lee burde vært engelskpensum, og mørk sjokolade motvirker hjerneslag. Eller, muligens var det hjerteflimmer. Jeg er ikke helt sikker, men det er utvilsomt megasunt. Spesielt i enorme mengder hver dag. Og hva sladderdosen angår; får tross alt holdt meg á jour med verdenssituasjon og de store, essensielle, sjokkerende begivenheter. Stadig forekommende. Som for eksempel at den legendariske, høyt avholdte Patrick Swayze har fått (det som mest sannsynlig er) uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen, og etter alt å dømme ikke har særlig lenge igjen å leve. Hvilket ikke bare er en enorm tragedie for Hollywood, men en usannsynlig trist nyhet å få midt i fleisen for oss fansen. Patrick er jo verdens rareste, mest veltrente, ubestemmelige nisse, og jeg har aldri fått avklart for meg selv hvorvidt jeg elsker ham av hele min sjel, eller ikke kan utstå ham, uansett vil jeg absolutt ikke at han skal dø fra meg. Håper han holder seg (oppe)gående en god stund til; nok skuespillerdødsfall hittil i år, føler jeg, trenger ikke mer nå. Enten slanker de seg til døde, eller doper seg til døde, eller havner de på rehab, og er like dødsens både før, under og etterpå, eventuelt blir de gravide og må utsette slankeprosessen og dopingen litt, og samme hva går de inn for å ødelegge seg og fremskynde døden og jeg fatter ikke hvorfor. Da kan man begynne å snakke om slasking og pensumpauser og sjokolade. Tror faktisk jeg tar ganske godt vare på meg selv, jeg. I allefall i motsetning til folk som Amy Vinhus og Lindsay Lalala og Nicky Mini-Hilton; hvorav førstnevnte åpenbart er på kjøret igjen og hun i midten er permanent arbeidsledig, og blakk, merkelig nok, og sistnevnte har krympet ned til en skjelett-lookalike; yummy yummy. Når det er sagt; søsteren hennes er ikke det grann bedre. Ingen av de der jentene er særlig innbydende og forbilledlige, spør du meg. Men det er det dessverre ingen eksperter som gjør. Jeg trenger å bli ansatt som kommentator i et eller annet magasin, primært i tabloidformat. Så kan jeg utøse all min kunnskap og sterke meningsytringer over en større lytterskare. Og forbanne de talentløse Hollywood-tøsene. Uten sammenligning med nevnte Patrick S., som er en overmåte sporty og fornuftig og talentfull type. Men eksepsjonelt rar. Veldig glad i sin egen overkropp, blant annet. Men for all del; mange fornuftige mennesker har da vært dét, se bare på min personlige gud Freddie Mercury. Han kledde knapt på seg. Og idet han fikk t-skjorten over hodet, rev han den som regel av seg igjen. Deretter slang han den gjerne litt rundt omkring før han kastet den ut til publium - og kastet seg over gitaren til Brian May. Stakkars Brian, fatter ikke at han klarte å konsentrere seg med alle de særdeles improvisasjonspregede innfallene til Freddie. Nuvel. Umiskjennelig likhet med Swayze-mannen, der, iallefall. Jennifer Grey må ha hatt en morsom tid sammen med ham. Skulle likt å gjøre den vann-scenen om igjen, ja. Og videre; kastet meg over gitaren til Brian May. Med hjertelig, oppriktig glede. Dog tror jeg kanskje ikke jeg ville klart å unngå å kaste meg over selve mannen også. Fine mennene mine.

Andre fine menn(esker) man kan beundre, tross i deres enkelte, besynderlige takter er naturligvis alle de trivelige Doctor Who-elsklingene mine. Og i den leiren kan man jaggu snakke om nyhetsoppdateringer for tiden. Det har seg slik at DW-fans er pågående, innpåslitne folk som ynder å innvadere innspillingssettet og fører til visse forsterkede sikkerhetstiltak for de stakkars produsentene; i tillegg til filming i skjul, casting i hemmelighet, TARDIS undercover - med mer - men opplegget går saktens begge veier, for produksjonsselskapet elsker å gjemme ting for oss nysgjerrige beundrere, likeså, og de skaper ulidelig spenning med falske lekkasjer og unnvikende besvarelser og manglende avklaringer. Og, naturligvis, all denne gjemselen. Når de først bidrar med noe, skjer det fullstendig uventet - iform av radikale, overraskende avsløringer eller nyheter på hjemmesiden. Denne uken offentliggjorde de et par promobilder fra den nye sesongen, som absolutt ikke avslørte noen ting annet enn at Catherine Tate's Donna er en tøff dame som hermer etter Doctoren sin klesstil og nok kommer til å gi ham en del hodebry. Hvilket man må like. Og Steven Moffat skal skrive minimum to episoder, det er mer enn lovende. David Tennant er sitt sedvanlige, ubestemmelige jeg med hevede bryn og grusomt sjarmerende fjes. Men særlig givende er det ikke, annet enn som behagelig blikkfang. Men vår fan-oppmerksomhet beveger seg hovedsaklig mot andre aktører. I øyeblikket gjelder all spenningen en viss frøken Billie Piper, som definitivt er tilbake i serien, men man vet ikke helt omfanget av hennes tilbakekomst. Skal hun være med i én episode eller flere, og hva pokker gjør hun der, det er blant spørsmålene, og tradisjonen tro har vi ikke fått svar på noe som helst. Annet enn i form av den mystiske traileren de la ut, der hun står og glaner rett i kamera i to og et halvt sekund. Med det resultat at de foretaksomme fangirlsene har et voldsomt informasjonsbehov som til en viss grad dekkes via LiveJournals diskusjoner og spekulasjoner, hvilket jeg óg har blitt en del av etterhvert. Og som et resultat av dette, får jeg da innblikk i fangirlsenes mange oppdrag for å skaffe til veie den berømmelige informasjonen. Med alle midler og mye syk taktikk. Her forleden hadde de dratt ut rundt i Wales med kamera, og i motsening til ved mange andre anledninger måtte de ikke vende hjem med uforrettet sak. De havnet nemlig midt i filmingen av diverse episoder, hvis omgivelser produsentene nok hadde foretrukket at ble holdt hemmelig en stund til og hvis innhold de neppe har tenkt å offentliggjøre riktig ennå. Dessverre for oss ga ikke de aktuelle bildene særlig mange flere opplysninger, heller, men bidro enormt til de vidløftige spekulasjonene våre. Man tager da ett stykk Billie, pluss en rekke uidentifiserbare statister og skuespillere, deriblant en som ligner mistenkelig på Camille Coduri. Denne er da moren til Billies rollefigur, Rose, og at hun overhodet er tilstede lover meget...interessant. Ytterligere flakket da Catherine Tate og David Tennant omkring i bakgrunnen, og TARDISen var pent plassert midt iblant dem. Alt vel sålangt. Hovedproblemet er hvor de befant seg. Og hva de bedrev. De stod på en strand; en svært gjenkjennelig, dusfarvet strand, med bølgeskvulp i bakgrunnen. Billie var kledd i en svært kledelig svart skinnjakke, med noe rødlilla under og svarte jeans til. Det hele forekommer oss alle, som har diskutert det, å være den reneste gjenskapning av sluttscenen i "Doomsday"; denne begredelig sorgtunge, men akk så briljante avskjeden mellom The Doctor og Rose. Det eneste som manglet var Murray Golds bevegende soundtrack og bøttevis med rennende mascara. (Inklusive min egen, selvsagt.) Og er det noe vi ikke trenger mer av, er det vel dét. Jeg orker ikke enda mer tårer og snufsepufse og tenners gnissel. Angst og påfølgende hjertesmerte. Endog påtvunget DIKT-skriving. Samtidig elsker jeg denne episoden, og strandscenen er min ubestridte favorittscene fra samtlige Doctor Who's sesonger - likesom jeg elsker Rose Tyler, som en karakter, og Billie Piper er et av mine største idoler, og en av Englands beste skuespillere. Ergo kan det umulig bli så ille. Dessuten; jeg har intense forhåpninger om en annen utgang på den uutholdelig miséren, som etterlot oss i slik grusom uvisshet, og bildebevisene kan jo bidra til å øke sannsynligheten for dette. Og, tross alt skal denne stranden ligge i Norge, så det betyr mer referanser til Bergen og "dårlige ulver". Hvilket jeg ikke klarer annet enn å falle for; det er utrolig genialt og fullstendig bisarr for oss som faktisk bor her og vet at hverken Billie eller David noensinne satte sin fot på norsk jord. Men sltså: hele crewet, utplassert på en forblåst sandbanke, og Billie med dystert ansiktsuttrykk og David med triste blikk. Jeg vet ikke hva jeg skal tørre å håpe på lenger, jeg er i utgangspunktet livredd for at de skal klare å ødelegge hele opplegget, at de skal spolere tre sesongers glitrende oppbygging i en eneste flopp av en finale. Men likevel; jeg gleder meg noe helt vanvittig til at Billie skal komme tilbake og møte Doctoren sin igjen. Selv om jeg har mine tvil om hvor passende og tilfredsstillende og...følelsesmessig oppbyggelig de vil klare å løse dette for oss ihuga shippers. Jeg forestiller (og forventer meg) heller en gedigen tåreperse med en sørgelig utgang. Men akkurat dét har vi jo gode erfaringer med. Kvalitetsmessig, i det minste. Og bare det at et TV-program kan medøre slike vanvittige neglebitingsperioder av ventetid; slik ute-av-enhver-proporsjon type forventningsfullhet; det fascinerer meg, og sier veldig mye om hvor BRA "Doctor Who" egentlig er. Som konsept. Og mental torturmetode. I mellomtiden, før jeg får min tilmålte dose Billie og David og (håpe på!!) kyssing, og verdens forhindrede undergang, eller hva det nå blir, tar jeg til takke med nye sesonger av Torchwood og fanfiction og BBC Books. Og, på toppen av det hele, gleden ved å klikke meg inn og fôre min stakkars fredagshjerne med tvil og redsel, gjennom å glo på dette (nedenforstående) nok en gang og alle de dertilhørende diskusjonstrådene. Ekstra bilder der, ja.

[Image: now, here's a riddle for you all - what do you get if you take BILLIE PIPER, dress her in above-seen outfit, add a PUBLIC POLICE CALL BOX, also known as The TARDIS, and place these opposite one another on a cold, deserted Norwegian (presumably?) BEACH, aptly called "DÅRLIG ULV STRANDEN"? You get FANGIRL ANGST, that's what!!! I CAN'T WAIT (TO SEE WHAT THE HELL THEY'VE COME UP WITH THIS TIME)!!!]

Hvorledes vi takler været

Om ikke Norges offisielle hovedstad, så i allefall regnets; velkommen til et snødekt, regntungt, stormfullt, haglbeskurt Bergen denne 5 mars; som sett fra den selvpålagte isolasjonens vold. Og diverse underforståtte argumenter for at paraplyer, regntøy og gummistøvler bør bli subsidiert for denne bys beboere, spesielt grunnet vår vedvarende trofasthet mot dens skjønnhet og tradisjon.

Man våkner opp til morgenlysets skjær, mens snøen stadig laver ned, og temperaturen synker mot et utakknemlig bunnpunkt. En stille hvithet kapsler inn det ganske sted; mens naboer og ukjente haster målrettet forbi i dagens gry og anmasende hengir seg til været som et hinder, intet skue. Og jeg sitter ved vinduet og drikker min sedvanlige kopp te og tenker at det har vært verre, før jeg sjekker avisene og finner ut at; neida, det er ille nok. En vintertidens plutselig inntreden, en årstid som vi trodde var forbigått - klar for vår - men nei, fremdeles ikke fred. Bare snødrevets akutte fredelighet, som skaper det komplette kaos. Det er et klassisk tilfelle, en sann klisjé, og vårt offentlige hjelpekorps står alltid litt for sent på pinne; de makter aldri brasene tilstrekkelig og ender opp på etterskudd før snøen egentlig har begynt. Idet all vind og stormkast tiltar, sitter de på hver sin plog og skuffer som for harde livet, mens de stakkars fotgjengerne sklir omkring derunder denne dusj som snart er regn, snart sludd, og dertil begge deler. Det kommer og forsvinner fort, imellomtiden er vi skiftningenes offer; må belage oss på konsekvenser av den uforutsette værforandring; som er så uforbederlig grassat i denne byen. Jeg hyller hjulsporene, fylt med vann, og vår høyt avholdte og velbrukte Festplass som snart kun er en diger dam. Med slaps i hver en krok, som trenger inn i skoene og gjør selv GoreTex klissete og klamt. Og menneskene haster så avgårde, de haster videre, forbi trafikklys, krysser overganger, broer, unngår sprut fra bussene som kjører sneglefart i slalåmsvinger, slik vi alle veksler mellom feile filer på en sådan dag, og havner fort med front mot front. Godt dekket av en plastikkfrakk som fratar oss en pust den ikke gir, og hetten trukket over hodet - slik at øynene kan slippe synet av en virkelighet vi umiddelbart blir grundig lei, men fratar oss ethvert perspektiv og lar oss kollidere med hver stolpe, hver en vegg; selv disse imaginære vi bygger opp og former sinnet etter. Like stødig som den fysiske vi støter på i alle utgangsdørers vold; de åpner seg for oss, mot elementene, man bøyer nakken ettergivende og underkaster seg en selsom skjebne. Mengder strømmer nedetter gatene; på brett, på ben, på rygg og alle fire; slik vi forsøksvis kommer oss frem, og holder stand, men i en forfatning vi senere knapt vil være oss bekjent. Kollapser, kanskje, i en pytt - og gjenoppstår med stålgrå render langsmed våre kinn og kåpekraver. Jeg passerer full av medynk, kun i tankene, og ser en storstilt rosse fare hen mens sommerens markiser smeller og paraplydukene skjelver; en brannbil strever seg i konsekvent oppoverbakke, mens en langtransport kapitulerer på sin vei, og busser går i grøften med et sukk. Blir stående et halvt sekund og kjenne etter. Med blikk av ærefrykt, fascinasjon og aggresjon - naturligvis; vi leser været, som en nyhet, men vi holder det foraktfult på en tildekkeet armlengdes avstand. Og alt som her seg hør og bør; vi er det vant, men blir med dette aldri helt forlikt, vi ser det skje, men ønsker det var vekk; forsøker som det lar seg gjøres å la dagen gå sin gang i vanlig gjenge, i sin vante trav, men griper etter fåfengte, traurige sjanser. Jeg hører enkelte benytter krisestundens transportmidler nå; de tyr til båt og skøyter, høye støvler; jeg er inne i mitt oppvarmede hi og smatter kaffe, mens jeg forestiller meg en balanserende meg selv på trippeferd fra tørre flekk til uventede dype sjø (som ei var der igår). Ja, jeg sitter ved mitt lune vindu og betrakter tiltagende hardvær; med skudd av dråper imot ruten og haglkorn oppmarsjert i karmene, og plaskene mot bakken langt der nede, utenfor, og bortenfor min rekkevidde; et bilde på en klimakatastrofe man aldri noensinne kan forhindre; og jeg må tvinges ut, med løfter om en bedre middag eller annet som kan gi meg påskudd for å trosse overmakten; jeg må se alternativet som en mindreverdig løsning; trenger avveksling, men under tvil. Og prisen er for alle og enhver den samme; klissvått hår i nesen og en iskald løpetur fra holdeplass til endelig destinasjon. Og la meg gjenta: Bergen er den eneste byen jeg vet om i hele verden der været er et berettiget, sentralt og høyst akseptert samtaletema. Det hverken fremprovoseres av eller frembringer en pinlig stillhet, derimot er det hyppig brukt og særdeles variert i sine avledninger. Endog utprøvet i praksis, over middagsbordet denne kvelden, med humørfylt resultat. Vi takler det, fordi vi må, og tolerer det fordi vi elsker den byen mest av alt i sol, og solen kommer - bare vent - den var her og den kommer snart tilbake, hvilket vi aldri vil miste vår utrettelig overbevisning om; det får oss til å bære over med den altoverhengende tåkesky av uhyrlighet, og kaotiske omgivelser; den uholdbare om enn forbigående situasjon; som hjemsøker oss til stadighet, og alltid gjør meg - overveldet. Utmanøvrert, satt ut av spill, det beste er å søke ly. Vi lærer oss å finne gode skjulested og dyrke andre mulighets foretrukne utbytte; en tilværelse med gardinen trukket for. Jeg reiser meg ifra min stol og skjuler selv den minste glippe - mot erkjennelsen av værgudenes ubarmhjertighet.

Relativitetens relateringskunst

"En paradoksets hulhet"
Av Scaramouche, Po(t)eten, fordi man trenger å sette seg ned på papiret. Slik det handler om å åpnes opp og åpne opp for noe eller noen.

man kjenner solemerkene igjen
endog med mangelfull belysning
og i en klaustrofobisk inneluft
et driv mot denne skjærende entydighet
man får det på det rene - alskens
endelige nedbygging, dekonstruksjon,
omformulert fullstendig til en sær struktur
som står i mørket med sin nakenhet
og skinner mot en overtydelig
apokalypse, sluttpunkt, evig skjult

mens jeg - tilsynelatende
ekstrapolert fra egne tankebaner
har viderebragt meget mer
enn hva jeg fikk tilbake - og derav
føler meg forledet
likesom de kravene man stilte før,
men viker unna når det gjøres mulig
til en fordelaktig omfordeling
og blir meg til del; geleidet
gjennom forutsette overganger

henimot belæringen der finnes
heller ikke noen annen utvei
ruver ordene på lengst utstrakte strå
og lar det runge hvor man er befordret
helt til dette absolutte endestykket
griper meg så ugjenkallelig og kaldt
allting forekommer meg å snevres inn
og svekkes til et åpent landskap
der man faller for hver sten, hver rot
og ingenting kan lenger overstiges

på en således mer vikende slags front
befinner man seg utenfor ethvert premiss
og rådende er kun befippelsen
i fastlagt ettertrykk strødd over marken
der man ubundet og ufri trår
mens dette meningsmanfold spirer
ned langs muld og jordsmonn, møter stengsler,
strever seg forbi en salig gnagers hjørnetann
og henges rakt fra røtter, og fra oldtidenes kroker
før jeg tar et siste svalestup mot vredens avgrunn

og gir verdig ansikt til fortapelsen,
såvel som døde slik en livfull stemme

Om å sitte helt stille og se verden fare forbi

Soundtrack: Nick Cave & The Bad Seeds - "Love Letter" and "Into my Arms". Inspirert av hendelser og mennesker og forelesninger, som vanlig, og utledet fra en rekke mer eller mindre betydningsfulle ytringer fra fjern og nær. Jeg ser på verden og jeg ser den dreies rundt en kjerne hvis verdier jeg allerede kjenner - kan det synes som, i hvertfall, men ikke desto mindre lar jeg meg fascinere, og frustrere, og fundere. Det er (igjen) noe med disse boksene, disse evinnelige kategoriene, og lysten til å fjerne dem; renske jordens overflate for deres motbydelige eksistens, disse hersens konvensjonene og reglementene; med bakgrunn i den grenseløse fortvilelsen over hverken å få aksept for ønsket om å bryte ut, eller makte mine forsøk på å passe inn. Jeg snakker selvsagt om akademia - men ikke bare; for dertil kommer de mangfoldige, andre eksemplene - og jeg tror jeg har blitt litt besatt, for jeg ser dem hele tiden, overalt; de uutholdelige begrensningene; de hjemsøker meg hvorenn jeg er og hva enn jeg gjør. Og de forfektes av mennesker som begår samme feilene og blir selvsamme spøkelser i min umiddelbare nærhet. Greien er at for disse meget konsekvente representative blir inneholdet likegyldig - uansett og samme hva - sålenge formen er feil. Og dét provoserer meg aller mest. Du kan fremstå så logisk, finurlig, og fornuftig meningsbærende du bare vil, men hvis du ikke snakker deres språk nekter de simpelthen å lytte. Med mindre man innbyr til gjenkjennelse - tilsynelatende lettfattelighet, tilpasset deres egne rammer - velger de å anse det man har å formidle som irrelevant, uinteressant; ja, deres arroganse kjenner ingen grenser og jeg fatter ikke hvordan de tør. At de ikke fatter sin egen destruktivitet, sin absolutte ignorans. Dette gjelder selvsagt ikke akademikere, ene og alene, det angår oss alle. Vi bør lytte til hva våre medmennesker har å si, ikke bare hvordan de sier det og hvilken mimikk de benytter mens ordene blir sagt. Likeledes bør man forsøke å sette seg inn i teksten som blir formidlet, ikke bare den struktur den inngår i - eller mangler - og unngå å rette ensidig fokus mot omgivelsene, men heller sette seg inn i selve budskapet. Kjenne på følelsene; ikke utelukkende ens egne, men også dem man kan tillegge budbringeren selv. Men dette tar man seg oftest ikke tid til, i dagens samfunn. I det minste ikke på dagens universitet. Og det er igrunn litt forkastelig. Jeg snakker i abstrakte, litt uhåndterlige ordelag både fordi jeg ikke ønsker å fornærme noen, eller komme på kant med deres lover, men óg for å eksemplifisere det problem de har tredd nedover hodet på meg. Dette å skulle forholde seg til individer som er direkte umottagelige for alt de ikke selv har godkjent, på forhånd, og som har kategoriske prinsipper de nekter å fire på - i enhver situasjon - det gjør meg indignert og rasende og utslitt, i en kombinasjon som gjør meg desto mer av alt, og jeg skulle ønske de kunne - åpne opp litt. Tror jeg. At de kunne se litt utover randen av sin egen nesetipp og sine egne systemer og slutte å fortelle meg hva som er rett og heller fortelle meg hva som ikke er fullt så galt at det ikke er godt for noe - og gi meg litt mer nevenyttig anskuelser av egne bidrag, i stedet for kun å rakke ned på det de må tolke, ikke bare tyde; alltid dette at de ikke ønsker fortolkning, men renspikket tyding.

Jeg må gå inn på setningsnivå og endre hver eneste bestanddel for at de skal kunne bli fornøyd, takket være en opphopning av "uutalte retningslinjer" jeg innbiller meg at jeg følger, men muligens beveger meg lenger og lenger bort fra. Hovedsaklig fordi jeg mener jeg vet hva de vil ha, og ikke ønsker å gi dem det, og når jeg prøver å bidra med noe som er i nærheten blir det istedet noe helt annet og særdeles motstridende. Jeg betrakter en mann på en stol og jeg plasserer ham på en verdens utpost, i all sin utålelige ensomhet, med fire tynne ben til grunnlag for sin eksistens; på dette møbelet som knapt synes bundet til bakken det står på, og som vakler faretruende hver gang han rører seg; som om tyngdekraften langsomt vil opphøre; som om festepunktene i hans tilværelse er iferd med å snøre seg opp og brytes tvers av, mens han krøker seg sammen og luter ryggen og bøyer ansiktet mot jorden for ikke å falle så hardt. Og nettopp det skriver jeg. Men mine kritikere forlanger noe ganske forskjellig, og idet jeg forsøker å etterkomme dette forkludrer jeg samtidig min egen forståelse av situasjonen og ender opp med en håpløs beretning. Dette er en stol, der sitter en mann på stolen, og nå skal jeg greie ut om hvorfor han sitter der; til hvis gjøremål jeg skal benytte 2500 ord, åtte avsnitt, en overkommelig konklusjon som ikke provoserer en fjert og en innledning som kunne formidlet seg selv uten tenner. Fyren er kledd i ditt, som symboliserer datt, han befinner seg på en krakk som er kjøpt på IKEA av årsaker vi kan spore tilbake til forfatterenes tragiske strøjobbing i studietidens spede begynnelse, og mon tro om jeg ikke kunne namedroppe et par allmennt anerkjente professornisser her og der og borti svingen; via en fasit eller tre, side fire; hvilket kunne underbygge min egen kredibilitet eller den totale ulyst til å tenke selv og gi et tvetydig svar. Det er en herlig ironi i dette at selvstendig kreditteres og originalitet degraderes, og at de fremmedord-infiserte begrunnelsene er så mye mer klarsynte enn de poetiske. Likesom at man på de mest kreative fagstudium universitetet har å tilby, skal være nødt til å forkaste sin egen kreativitet til fordel for den tørreste struktur - og de mest entydige, etablerte, uutforskelige faktum. Men la oss endelig vende tilbake til den stolsittende; som i alle henseende er et symbol på den rakryggede postkolonisten i dematerialiseringens tidsalder, meget heller enn en skjelvende individualist som kjenner verden på kroppen. Han holder seg ikke såvidt oppe i sitt tomhetens skall, som en løssluppet marionett hvis tråder er iferd med å ryke - nei, jeg vil nu heller ta med i betraktningen hvorledes han må kunne sies (kanhende) å være en stivnakket personifiserings av Des-kan-ikke-tess eller hvem det nå var sine filsofiske utlegninger om oppstandelsens bokstavelige forfall; og av den grunn befinner han seg i en sådan sittende stilling, uskadeliggjort som reflektert i Conrad-Joyce-Hamlet og alle de andre verkene vi i teksttilnærmingens ånd skal pugge utenat og sitere direkte, med punktum etter hermetegnene og en parentes imellom. Vi læres opp av mennesker som har blitt tillært tenkemåter via andres tenkemåter, hvis opprinnelige avledete tenkemåter de igjen ynder å tilegne oss slik at vi slipper å tenke på noesomhelst, og i særdeleshet ikke på egen hånd. Vi er en gjennomstrukturalisert bøling med tredje grads usannhetsgjengivere; som ikke bare imitererer virkeligheten, men ignorerer den. Fordi det er slik vi læres opp. Tro mot Platons ånd, og all den tilhørende elendighet av idéer og vanvare, med administratorer som dyrker det overfladiske mer enn de noensinne selv vil kunne fatte. Og midt oppi alt sammen sitter en stakkars, langlemmet mannsperson med alle tenkelige byrder på sine skuldre, som får stolbenene til å bevre mer og mer faretruende, men det er ingen som vil kunne redde ham; da de er altfor opptatt med å sortere restene etter sin egne kildebruk, som de ennå ikke er ferdig med å sope opp fra gulvplankene og dissekere til det ikke er en flis igjen. Og imens nedvurderer de ethvert, tafatt tiltak for å definere denne mannen; de ser ham ikke, de ser bare kontekster de kan putte ham inn i, og en form denne kontekstualiseringen ville passe til, og de glemmer nærmest at han er et menneske, et levende pustende fysiognomisk forbløffende menneske med øyne som skuer i alle retninger; for de klarer ikke uendeligheten, de må konkretisere, og de putter ham inn i en fast og fullstendig form han ikke kan rømme utav, og hvor han synker enda mer sammen til han bare er en prikk og et komma på nest siste side, i en avhandling om stolbyggerkunstens tilblivelse. Med litteraturliste og underoverskrifter og en på centimeteren nøyaktig oppmålt marg; såvel som alle de akademiske felletrekk og -benevnelser man stadig vil kreve å kunne forvente av en sådan tekst. Og i den grad jeg ikke akter å tilpasse meg dette overnevnte - og alle kodeksene; det er og blir min fortvilende skjebne.

Quality for hire

[Image: "I iz very angry man. You be very dead. This look says: I iz enforcer of own laws and pays no heed to tearful prayers, yes." (Behold: the macro way of viewing life!) Og følgelig; det frarådes sterkt å komme i konflikt med denne mannen. Anbefalingen er å ligge lavt og ikke involvere seg med noen som kunne tenkes å ville hyre ham til gjengjeldelsesoppdrag i fremtiden, med mindre man ønsker å stifte nærmere bekjentskap med hevngjerrigheten selv og få et luftborr i pannen. Hyggelig fyr, som sagt. Veldig...omgjengelig.]

Noen ganger blir man genuint positivt overrasket over kinofilmer, i den forstand at man forventet noe helt annet enn det man får servert. Og i disse tider da den dystre og destruktive tendensen råder, er slikt svært befriende. Man går stadig på kino i disse standardiserte tider, og forventer å se noe ytterst politisk, samfunnskritisk, mørkt og truende - og får alt dette, i stor monn, men stundom med en litt annen og mer tilforlatelig vri. Som i Coen-brødrenes Oscarvinner "No country for old men". Den allmenne henrykkelsen og alle prisene hadde allerede tent varsellampene hos undertegnede, likesom responsen fra venner og familie som hadde sett den ikke var veldig lovende. Men selv om jeg ennå ikke vet helt hva jeg skal mene om dette verket, kan jeg ikke si at det er på noen måte rendyrket negativt. Selve filmen er negativ, uten tvil, men i et mye mer givende og positiv format enn hva gjaldt f.eks. "There will be blood" - som jeg fremdeles ikke har kommet over, og som ikke etterlot spesielt mange behagelige
minner, men like fullt la seg på netthinnen og insisterte på å bli der. Som tidligere nevnt; disse er alle glimrende, briljante filmer; vellagde og velspilte og velregisserte til tusen. Helhetlige, fullkomne kvalitetsprodukt men klassikerpotensiale. Det kan jeg, uten et gram av tvil, skrive under på. Men når det gjelder "No country for old men" gjør jeg det óg med lettere hjerte, og lettere til sinns. For dette var ikke bare en dyster virkelighetsanskuelse, dette var en underholdende opplevelse med store doser humor og selvironi - hvilket pleier å kjennetegne Coen-brødrene; som jeg selvsagt er stor fan av, men i dette tilfelle næret en viss skepsis overfor - og skuespillerne portretterte ikke ene og alene slike molefunkne, tragiske sjeler; her var likeledes rom for selvrefleksjon på mer filosfiske, poetiske, billedskjønne nivå; med ekte helter og nydelig fotografering, skyggespill og dvelende fokus på ansikter; mange essensielle, sympatiske trekk, som jeg har behov for hvis jeg skal ha fullt utbytte av en film. Og det hadde jeg altså her. Et særdeles sterkt og brutalt epos; røff og tøff i alle henseende; og meget særegen, samtidig som den opprettholdt de typiske, mer tradisjonelle actionelementene som bruker å være tilstede i virkelig gode spenningsfilmer. Her var intensitet og konflikter så det holdt, fascinerende twist'er overalt, og mest av alt: en rekke vanvittig kule karakterer man kunne la seg fensgle av. Her skal jeg komme med en liten innrømmelse, likeså, for det er nå en gang slik at et viktig holdepunkt - og et nærmest skremmende symptomatisk kjennetrekk - for filmer jeg umiddelbart får en forkjærlighet for, er dette med leiemordere. Jeg har sansen for sadistiske, sjarmerende, gale, skruppelløse, rettferdige - hva de enn er - leiemordere; og hele dette plot-trekket med en ensom sjel som flakker rundt på jakt etter nye ofre. Det skaper alltid spenning og sikrer kvaliteten for min del. Jeg er en lidenskapelig fan av alt som har med denne yrkesgruppen å gjøre, på film, uansett hvor sprøtt og uheldig dette måtte synes. Jeg føler meg hverken abnormal eller sprø, igrunn, det er bare slik det er; leiemorderne fascinerer meg. Og den aktuelle Coen-filmen har en av de beste innenfor sjangeren; nemlig den utrolig begavede Javier Bardem på sitt mest suspekte; med en ufattelig stygg hårsveis. Han som i virkeligheten er en megaattraktiv spanjol med overdådige mengder kjekkasfaktor. Her imponerer han stort med å være aldeles fenomenalt fantastisk subtil; som den (mildt sagt) utspekulerte Anton Chigurh; en mann det ikke går an å forhandle med eller overtale, på noe vis. Han slår kron og mynt om menneskeliv, og han skyter ned kvinner og barn over en lav sko. Hunder også, hvilket jeg personlig satte mindre pris på. Det må gjerne være massevis av blod og gørr i en film, men jeg takler ikke at dyr blir utsatt for vold - så i disse øyeblikkene knep jeg øynene hardt igjen og håpet inderlig at gjerningsmennene fikk svi. Og det gjorde de jo. Det var fordelen med denne filmen; en svært naturlig, nesten forutsigbar spenningskurve der dirrende stillhet og venting ble avløst av brå vold - forutsigbar, men effektfull; drastisk, men ikke uventet - dog skvatt jeg skikkelig til ved et par anledninger. Hele historien er fylt av et konstant, underliggende trykk som ikke slipper taket, selv når man er vel ute av kinosalen. En vedvarende bevissthet om hva som skal skje, og hva som har skjedd. Det er en film som oppfordrer til, nærmest påtvinger, ettertanke. Likeledes er det vel første gang jeg har opplevd total stillhet under rulleteksten; ingen musikk før etter lengre tids lydløs kredittering, og et mettet publikum som hadde behov for å fordøye det de hadde vært vitne til uten å samtale høylytt om det før de kom seg ut i fri luft. Inspirerende! Jeg liker filmer som bidrar til økt filosofering rundt livet, våre felles skjebner, samt døden og drap som generelle begrep; primært på en vesentlig mer konstruktiv måte enn de andre jeg har sett i det siste. Her fikk man anledning til å tolke og vurdere, ikke simpelthen få mengder av eder og galle slengt midt i fleisen. Man måtte fordøye, ikke bare bearbeide og kommer over etterpå. Det er sunt med små pusterom innimellom, og det hadde man valgt å inkludere her; i form av underholdende monologer og fabelaktige, små detaljer her og der. Grensekontrollen og samfunnsstrukturen i USA, generelt sett, får så hatten passer. Blant annet. Og hvilke ytterligheter man kan gå til for å redde sitt eget skinn, hvordan vi alle foretar og må leve med (konsekvensene av) våre egne valg - alt dette settes fokus på, og stilles spørsmål ved, på uhyre interessant vis. Jeg tror også at selve historien fanget meg; enda mer enn i de foregående; at jeg kunne relatere til den i større grad, lot meg rive mer med. Og dessuten; meget sentralt; et skuespillerensemble i særklasse. Nevnte Javier Bardem ruvet over dem alle; som seg hør og bør, i og med at fyren vant Oscar; men (den personlige favoritten) Tommy Lee Jones gjør óg en mer enn hederlig innsats, og Diane Lane's kjæreste Josh Brolin beviser at han er en habil metode-rolletolker. Kelly MacDonald dukker opp, til min store glede, og ikke minst får man anledning til å sikle på Woody Harrelson en stakket stund; hvilket heller ikke er å forakte. Fyren har et helt utrolig blikk. Blå øyne som i sannhet er til å dø for - spesielt under bremmen på en cowboyhatt. Coen-brødrene har virkelig fått ut det beste av samtlige involverte, alle heder og ære til dem for den bragden, og de har skapt sitt eget lille midtvesten-univers, utenfor tid og rom; med en problematikk som angår oss alle - både i dag og i tidligere tider. Biltypene tatt i betraktning er historien hovedaklig satt til syttitallet, eller tidlig åttitall, men tidsaspektet er i grunnen ikke relevant her. Det handler om menneskelig ondskap, råttenskap, og jakt. Om våre komplekse sjeler som alltid består både av ondskap, snillhet og taktikk. Om de reisene vi foretar; både sjelelig og fysisk. Josh Brolin er antihelt-skurken som stikker av med en pengekoffert og får mafia og leiemorder i hælene; en litt intellektuelt begrenset mann som synes å tenke veldig klart, iblant, samtidig som han åpenbart foretar en del feilberegninger - noe som til sist koster ham dyrt. Kelly MacDonald stråler som hans litt "enkle", men elskelige kjæreste. Javier Bardem driver stort sett og kverker folk, og klarer seg fint med dét, mens Tommy Lee Jones er sheriffen som er ute etter alle og ingen og egentlig bare vil holde seg utenfor det hele, holde problemene på behørig avstand, og unngå den fullstendige utmattelsen. Små, geniale grep som besnærende likhetstrekk mellom tilsynelatende vidt forskjellige karakterer og gjentakelser i dialogen mellom selvsamme, vidt forskjellige samtalepartnere bidrar til å øke interessen, likesom publikums engasjement for filmen og dens hovedpersoner. Den er klok og voldelig og dyp og morsom på samme tid. Den overhengende langsomheten brytes opp av plutselig tempo og den støvete, duse fargekoloritten ispes likeledes mengder av hardt, knallrødt blod og andre kontrasterende momenter; de er svært påtagelige hele filmen igjennom, disse bruddene med "hovedhandlingen". Replikkene er skremmende velskrevne og fremføres med vidd og upåklagelig stil. Kostymene og kameravinklene er umiskjennelig Leone-sk, og enkelte av sekvensene ligner ikke så rent lite på Mr. Tarantino himself. Jeg tror dette er en film man kan trenge å se igjen, for å få med seg alt og få sammenheng i alle de motstridende detaljene; jeg hadde tidvis problemer med helt å henge med. En viss kritikk må rettes mot de mange uforklarlige plot-vriene og den litt uforklarlige fortellerstilen. Tvetydig voice-over og en glimrende sluttscene trekker opp. Og Javier er verdt filmen alene, selvsagt. Mannen er ond, ond, ond - og fullstendig herlig å se på. Jeg gjentar: ja, jeg liker leiemorderfilmer, ergo er jeg absolutt ikke i stand til å være objektiv her, og jeg liker stilisert vold, westernstemning, tenksomme herremenn - og action. Store gunnere og intelligente konfrontasjoner. Her får man alt sammen på én og samme tid. Ikke den beste filmen jeg har sett hittil i 2008, og absolutt ikke noen utpreget überklassiker - "Atonement" burde helt klart vunnet Oscar for beste film istedet for denne; men så er da også "Atonement" er vanvittig genial liten sak som fortjener en forgylt plass i filmhistorien - like fullt er det en av årets beste; en svært, svært god film, som jeg falt for uten helt å kunne forklare hvorfor, og som jeg nok var i det rette humøret for i kveld. Heldigvis. Meget glad for endelig å ha fått sett den; denne årets snakkis i de fleste filmmiljøer. Kudos til to stykk altmuligmenn (manusforfatter-regissør-klipper-produsent) som igjen har gjort en heidundrandes jobb og frembragt et påtagelig resultat. Og heia leiemorder-tradisjonen; måtte den leve evig, gjenopptas oftere og stadig fornyes. Finnes ikke noe mer fascinerende å bivåne på det store lerret enn en kompleks morder uten skrupler og med en overtydelig agenda å forholde seg til. Såfremt de lar hundene være i fred. No second chances, no compromises, no discussions. Rett frem og BANG! der gikk den dusten heden. Hvis jeg først må se verden fra dens mest brutale sider, liker jeg å velge brutalitetstypen selv. Og når den fremmes av leiemordere blir jeg desto mer fornøyd.