Epic Flail

and now, my bird of prey
whom will you next betray?

Scaramouche bedriver aktiv raljering med klassiske verker. Også kjent som blasfemi i visse...kretser. Lol. Intern humor på Litt.vit.-studiet. Og en meget lite høytidelig og likeledes meget høy og tydelig hyllest til denne Dunt-av-Allegorieri, også kjent som Dante Alighieri. Hva er dette? Vel, mest av alt et resultat av to laaange forelesnings-sesjoner om Vergil og nevnte Dante. Jeg er ikke ekstremt fascinert av noen av delene, egentlig, i allefall ikke når det puttes inn i en UiB-isk kontekst av historiske og betydningsmettede bestanddeler - og faktum. De elsker faktum der nede. Vi vet med sikkerhet og vi kan utvilsomt tolke det dithen, blablabla, men det kan vi jo definitivt ikke, da disse verkene ble skrevet en stund før vår tid, for å si det mildt, og ingen uansett kan gjengi nøyaktig hva Mr. Dante himself hadde av rare idéer oppi hjernen. Nuvel. Mer enn nok (mer eller mindre) urimelig kritikk; jeg innrømmer at jeg ikke er verdens mest positive og entusiastiske student for tiden, men jeg stiller da i det minste på forelesning, jeg følger (nøye!) med, og jeg får da litt ut av det. Stiller kritiske spørsmål, tegner ikke fullt så mye i margen, og greier og greier. Men da foreleseren erklærte at "Dantes verdensbilde likner til forveksling et kvinnelig brystparti" klarte jeg rett og slett ikke holde meg lenger. Verden er en PUPP! Så vet vi dét! Og dermed ødela jeg selvsagt for konsentrasjonen av resten av forsamlingen også. Klarte jo ikke la være å si det høyt. Host. Og hva pokker har egentlig Vergil å gjøre nedi Helvete? Er ikke det et rimelig spørsmål å stille hva han i realiteten bedriver nedi der? Det vil jeg mene. Mr. Foreleser, derimot, gjorde seg kostbar og litt arrogant og mente jeg nesten burde vite dette, til han selv innså at den sangen (= kapittelet, eller cantiche for de som er mer inni denne terminologien) der noe av dette hintes om ikke står på pensum. Heia UiB. Ytterligere forklares det nå aldri hvorfor Vergil blir utpekt som Dantes guide, ei heller i denne utvalgte sangen, men jeg antar at Mr. Foreleser heller ikke visste dette, at han overhodet ikke kunne besvare spørsmålet mitt, og bare ville unngå å virke litt teit. Da blir man gjerne litt ovenpå. Ellers er han en flink og tydelig fyr, så han er veldig tilgitt. I motsetning til fakultetet hans, som ER skikkelig teit. Jeg er så moden og reflektert atte. Ikke langsur heller. Men pokker til intoleranse, da! Nuvel. Altså. Jeg skulle få noe fornuftig ut av Dante; og danne meg et koherent, utfyllende, forklarende resymé. Det ble...en litt moderne versjon av dette Episke Diktet, som jeg - personlig - igrunn har blitt litt fascinert av. Det er jo intrikat oppbygd, om ikke annet. Jeg fatter fremdeles ikke hvordan NOEN kan makte å skrive en hel bok på versemål. Eller komme opp med den glupe idéen å begynne på en slik oppgave. Særlig bra blir det ikke, uansett, og - jeg mener - at de orker! Prosa er fint. Vers er - også - fint. Men, for å sitere Poe, dikt skal kunne leses på rimelig kort tid under rimelige omstendigheter. Jeg tror ikke meningen er at gedigne epos skal skrives på (påtatt og påtvungen og regelrett uleselig!) verseform. Dikt, derimot, kan godt være litt eposiske. Pluss at jeg da måtte finne en måte å summere opp "Den Guddomelige Komedie" på, som IKKE var langtekkelig og som ga et greit bilde av handlingsforløpet, GROVT sett. Litt overfladisk skumming her. For de som IKKE studerer litt.vit. og derfor er fritatt fra slik tung, klassisk lesning med mindre de frivillig går inn for det: "D.G.K." er et enormt diktverk, på ca 900 sider, om Dante og Vergils ferd gjennom Dødsriket, Skjærsilden og opp i Himmelen, hurramegrundt, og den har en MEGET åpen slutt, på et vis uten ende, uten en skikkelig avslutning; som etterlater leseren relativt i beit for all mulig forståelse og forklaringer - whatsoever. Den er historien om Dante, av Dante, med Dante. Men hvorfor han i det hele tatt skrev den er uvisst, likesom hvorfor han la ut på denne ferden. Den har egentlig ingen sammenheng med noe som helst. Men er likevel et utrolig kult meta-epos, med mange artige vrier og et helt sykt plot, som i bunn og grunn dreier seg om å formes som dikter og finne seg selv (som skaper av høyverdige epos). Min utfordring var derfor, i metadiktningens egen ånd, å lage et selvstendig vers som i forhold til "D.G.K" kunne 1) utgjøre en rimelig grei oversikt over handlingen, 2) ikke bruke altfor mye tid/ord/plass og 3) gjøre budskapet en smule mer oversiktlig, da dette er en svinvanskelig bok å memorere hva kronologiske hendelser angår og heller bør tolkes for det den er: en gedigen allegori. Og muligens en innbilt (eller reell???) ferd ned i Underverdenen. Mye dill, dall og tallsymbolikk. Mye unødvendig mas. Men en del fancy sitater, utvilsomt. Blant annet skriver han en del om Roser. Visstnok er det salige roser i Skjærsilden, like under Himmelporten, som absorberer all skjønnhet og bekjenner all visdom. Fine Rose. Og dette visste jeg jo allerede. Det er ekstremt mye referanser til "Doctor Who" her, eller omvendt, at DW har latt seg inspirere litt, og for alle dem som har sett "The Satan Pit" er handlingen rimelig velkjent. Møtet med Lucifer, alltid like festlig. Her er han dog frosset fast i isen og får ikke gjort mye skade. Men den pels-sekvensen er ubetalelig. Og hedninger er fine mennesker, det slås fast. Skjærsilden, derimot, minner mer om det der Dalek-moderskipet. Men, tilbake til saken, man tager en bok og man herpeserer debn litt og lager en FRI tolkning. Med all mulig ærbødig respekt for forfatteren og null til overs for de sære og sneversynte (uten å nevne navn eller tilholdssted). Dette er hva jeg klarte å mekke sammen:

"Den omstendeligste tragikomedie"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som egentlig er veldig glad i Dante, og ekstremt-veldig glad i enderim, ekstremt-veldig lite glad i Vergil, óg veldig lite glad i den nynorske oversettelsen vi ble pådyttet, hvilket synes. Ekstremt-veldig tydelig. Jeg fant da den engelske utgaven på nettet, og dette er naturligvis en hyllest til den, min egen studering, dikterkunsten som sådan, Den Store André Bjerke - som lærte meg å rime på denne måten, og som er min egen Vergil - og til Mr. Dante; hvis italienske skriblerier jeg faktisk begriper noe av. Slå den! Ikke en omskriving, dette, for de som måtte tro dét. Det er en dedikering, og en personlig tolkning; jeg må bare understreke. En personlig VRI, med lett gjenkjennelige Scara-uttrykk. Here goes:

det var en gang en liten, tunghørt fanboy, han het Dante
han elsket lese tunge vers med rim på alle kante
og dyrket deres skapere som guder, der kan plante
guddomelige vers på rams, som bryter med det vante

den lille mann sa, skjønne er de, tilba deres virkning
og han studerte verden nøye, klokskap ingen hindring
vel ansett for en ekte, upåklagelig erkjenning
av filosofer, apostrofer, vitenskap og vinning

han var sympatisk, tøff og kjekk, men nokså tørr og dumsnill;
før den erverdige og salige herr Dante lot det stå til
ble inntatt litervis med mjød, først da ble mannen helt vill
men alt i alt var han fornuftig, lærd skribent med midtskill

men plutselig en dag, han tok seg håpløst frem på turen
og endte opp forvillet; blant de høye trær forloren
han klatret opp, han klatret ned, og kom seg over muren
men endte opp i klørne på den fæle trubaduren

han unnslapp, heldigvis, men måtte spørre etter veien
og etter viden leting, fant den surmagne lakeien;
en spydig ulv som trodde han var ute på galeien
men han sa han var ensom drott, og heller trengte pleien

dog ulvens skarpe klo, den gav ham mang en bitter kvale
for lunefulle rovdyr liker ei slik usann tale
til sist ble han befridd av én som var foruten hale,
og hvis dikterkunst var ypperlig, bevinget som en svale

i redsel for de skumle ting, han søkte livets viten
men tross i hans geni så følte han seg stadig liten
hans liv det var et puslespill, og Dante var for sliten;
han visste aldri hvor han skulle legge første biten

vår kjære helt besluttet derfor; jeg skal fare lenge
og måtte mitt idol, den store Vergil, på meg klenge
slik kan jeg tyde budskap jeg blir gitt, og få i gjenge
den epos-diktersyklus hvorinn jeg min sjel skal vrenge

mot redningen han stevnet, gjennom flere lag på reisen
han søkte svar på livets gåte, fikk den midt i fleisen
det skulle vare år, før han igjen ble varm ved peisen
i mellomtiden fryktet han for vindens kraft mot sveisen

i form av straff, i motsatt fall, og alltid med sin troen
på egne evner, lykken, og en tillit ifra noen
han la seg flat og krysset selv det smaleste av broen
i jakten på den fullkomne og opplysende gloen

Vergil og Dante, radarparet, meget sterkt beseiret
de mange krappe svinger, og utfordringer, de herjet
utallige av døde sjeler; tilbedt liksom feiret
en engel der, et esel her, en syndeflod beleiret

og skal man se tilbake, og det skal man jo i diktet
så kan man tro at Vergil denne unge mannen sviktet
når begge havnet hodestups i nedre pinselssjiktet
og måtte gnafse pels før de igjen fikk sol i siktet

men over himmellegemer og planetbaner mange
de fortsatte, utrettelig, mens nettene ble lange
og skyggene ble kortere, og begge ble litt bange
for Helvetet er ensomt selv for Paradisets slange

til slutt, eller på nytt, da de kom luntende mot målet
Vergil var luta lei av Dante; alt det epos-gnålet
erklærte, han, med brask og bram, så brenn ham da på bålet
men Djevelen sa nei og nei, vi sløyer ham med stålet

og Dante ble så deprimert og skuffet over vennen
som viste seg å ikke leve opp til dikterpennen
nei, han var bare brøkdeler av überpoet-stemmen
forrådt og sint han vendte seg mot lyset i loftslemmen

og gudene sa: kom, vår helt, gå dit ned ikke atter
la alle tanker fare fritt, fjern dine yogamatter!
så tok de ham imot, så fromt, med heder og med latter
besørget ham en kone og en herlig, vakker datter

slik ender ikke dagene, han har det bare skjønt,
vår Dante ble en kul poet; så dyktig og berømt
han levde meget bedre enn han evig kunne drømt
mens Vergil selv forble i Limbo som et usselt skrømt