Hvorledes vi takler været

Om ikke Norges offisielle hovedstad, så i allefall regnets; velkommen til et snødekt, regntungt, stormfullt, haglbeskurt Bergen denne 5 mars; som sett fra den selvpålagte isolasjonens vold. Og diverse underforståtte argumenter for at paraplyer, regntøy og gummistøvler bør bli subsidiert for denne bys beboere, spesielt grunnet vår vedvarende trofasthet mot dens skjønnhet og tradisjon.

Man våkner opp til morgenlysets skjær, mens snøen stadig laver ned, og temperaturen synker mot et utakknemlig bunnpunkt. En stille hvithet kapsler inn det ganske sted; mens naboer og ukjente haster målrettet forbi i dagens gry og anmasende hengir seg til været som et hinder, intet skue. Og jeg sitter ved vinduet og drikker min sedvanlige kopp te og tenker at det har vært verre, før jeg sjekker avisene og finner ut at; neida, det er ille nok. En vintertidens plutselig inntreden, en årstid som vi trodde var forbigått - klar for vår - men nei, fremdeles ikke fred. Bare snødrevets akutte fredelighet, som skaper det komplette kaos. Det er et klassisk tilfelle, en sann klisjé, og vårt offentlige hjelpekorps står alltid litt for sent på pinne; de makter aldri brasene tilstrekkelig og ender opp på etterskudd før snøen egentlig har begynt. Idet all vind og stormkast tiltar, sitter de på hver sin plog og skuffer som for harde livet, mens de stakkars fotgjengerne sklir omkring derunder denne dusj som snart er regn, snart sludd, og dertil begge deler. Det kommer og forsvinner fort, imellomtiden er vi skiftningenes offer; må belage oss på konsekvenser av den uforutsette værforandring; som er så uforbederlig grassat i denne byen. Jeg hyller hjulsporene, fylt med vann, og vår høyt avholdte og velbrukte Festplass som snart kun er en diger dam. Med slaps i hver en krok, som trenger inn i skoene og gjør selv GoreTex klissete og klamt. Og menneskene haster så avgårde, de haster videre, forbi trafikklys, krysser overganger, broer, unngår sprut fra bussene som kjører sneglefart i slalåmsvinger, slik vi alle veksler mellom feile filer på en sådan dag, og havner fort med front mot front. Godt dekket av en plastikkfrakk som fratar oss en pust den ikke gir, og hetten trukket over hodet - slik at øynene kan slippe synet av en virkelighet vi umiddelbart blir grundig lei, men fratar oss ethvert perspektiv og lar oss kollidere med hver stolpe, hver en vegg; selv disse imaginære vi bygger opp og former sinnet etter. Like stødig som den fysiske vi støter på i alle utgangsdørers vold; de åpner seg for oss, mot elementene, man bøyer nakken ettergivende og underkaster seg en selsom skjebne. Mengder strømmer nedetter gatene; på brett, på ben, på rygg og alle fire; slik vi forsøksvis kommer oss frem, og holder stand, men i en forfatning vi senere knapt vil være oss bekjent. Kollapser, kanskje, i en pytt - og gjenoppstår med stålgrå render langsmed våre kinn og kåpekraver. Jeg passerer full av medynk, kun i tankene, og ser en storstilt rosse fare hen mens sommerens markiser smeller og paraplydukene skjelver; en brannbil strever seg i konsekvent oppoverbakke, mens en langtransport kapitulerer på sin vei, og busser går i grøften med et sukk. Blir stående et halvt sekund og kjenne etter. Med blikk av ærefrykt, fascinasjon og aggresjon - naturligvis; vi leser været, som en nyhet, men vi holder det foraktfult på en tildekkeet armlengdes avstand. Og alt som her seg hør og bør; vi er det vant, men blir med dette aldri helt forlikt, vi ser det skje, men ønsker det var vekk; forsøker som det lar seg gjøres å la dagen gå sin gang i vanlig gjenge, i sin vante trav, men griper etter fåfengte, traurige sjanser. Jeg hører enkelte benytter krisestundens transportmidler nå; de tyr til båt og skøyter, høye støvler; jeg er inne i mitt oppvarmede hi og smatter kaffe, mens jeg forestiller meg en balanserende meg selv på trippeferd fra tørre flekk til uventede dype sjø (som ei var der igår). Ja, jeg sitter ved mitt lune vindu og betrakter tiltagende hardvær; med skudd av dråper imot ruten og haglkorn oppmarsjert i karmene, og plaskene mot bakken langt der nede, utenfor, og bortenfor min rekkevidde; et bilde på en klimakatastrofe man aldri noensinne kan forhindre; og jeg må tvinges ut, med løfter om en bedre middag eller annet som kan gi meg påskudd for å trosse overmakten; jeg må se alternativet som en mindreverdig løsning; trenger avveksling, men under tvil. Og prisen er for alle og enhver den samme; klissvått hår i nesen og en iskald løpetur fra holdeplass til endelig destinasjon. Og la meg gjenta: Bergen er den eneste byen jeg vet om i hele verden der været er et berettiget, sentralt og høyst akseptert samtaletema. Det hverken fremprovoseres av eller frembringer en pinlig stillhet, derimot er det hyppig brukt og særdeles variert i sine avledninger. Endog utprøvet i praksis, over middagsbordet denne kvelden, med humørfylt resultat. Vi takler det, fordi vi må, og tolerer det fordi vi elsker den byen mest av alt i sol, og solen kommer - bare vent - den var her og den kommer snart tilbake, hvilket vi aldri vil miste vår utrettelig overbevisning om; det får oss til å bære over med den altoverhengende tåkesky av uhyrlighet, og kaotiske omgivelser; den uholdbare om enn forbigående situasjon; som hjemsøker oss til stadighet, og alltid gjør meg - overveldet. Utmanøvrert, satt ut av spill, det beste er å søke ly. Vi lærer oss å finne gode skjulested og dyrke andre mulighets foretrukne utbytte; en tilværelse med gardinen trukket for. Jeg reiser meg ifra min stol og skjuler selv den minste glippe - mot erkjennelsen av værgudenes ubarmhjertighet.