ingen spøk, om enn april.
som et følge av at Scara idag har tilbragt altfor mye tid 1) inne på forelesning og 2) ute i gudenes utsøkt frihetsgivende natur, og derfor ikke klarer å bruke mer tid på skole idag, men havnet på "heimestaden" (ergo hjemmesiden, ergo skriveimperiet) istedet.

Som de fleste i min umiddelbare omganskrets, av nære og kjære, vil vite - har jeg i det siste anskaffet meg en ny livrett (!), som hovedsaklig består av loff med brunost, noe jeg da konsumerer i omtrent like store mengder som jeg konsumerer alt annet innen sjangeren; altså mat(varer) jeg blir hektet på; det være seg lefser, sjokolade, sjokoladelefser, meksikanske tomatsupper og lignende, men for å komme til poenget, som jeg da iherdig forsøker å fremstille så klart og blogger-aktig som overhodet mulig, her, for å hengi meg til den bloggishe standard innen talemåter, hvilket jeg på ingen måte synes å beherske, ennå, idet dette hittil er blitt et overflødighetshorn av utenomsnakk, men POENGET ER AT: den nye reklamen for Synnøve Finden Fløtemysost går meg så til de grader på nervene at den nesten fikk meg til å miste appetitten på hele brunostsystemet, idet denne aktuelle varianten tilfeldigvis er den bruonsten jeg generelt seg har pleid å bespise og jeg nå, på null komme null, har opparbeidet meg en bråte av antipatier. "Mer geit", du liksom. Enkelt og konist, joho, men så uhyre utiltalende. Jeg vil ikke ha geit, jeg vil ha ost! Men takket være denne stygge, dyrevernsneglisjerende tagline vurderer jeg nå seriøst å gå over til min danske Gräddost igjen, på permanent basis, og endre mine livrettsvaner deretter.

Som et ytterligere apropos-eplemos, slår det meg at standard-blogging veldig fort kan bli et trivielt anliggende, at "vanlige folks blogger" - som jeg hyppig havner oppi, via VGs omfattende direktelink-tjeneste - er preget av ting jeg ikke kan betegne som noe annet enn skjære trivialiteter, og at dette (meta-mating) var en utrolig lite givende diskusjon, før den gikk over til å handle om noe fullstendig annet og smått målløst samfunnskritisk, les: skravlefiendtlig, og selvhevdende overintellektuelt, og at jeg dermed ikke kan påberope meg å være særlig kapabel når det gjelder å problematisere det dagligdags allmenngyldige, rent grunnleggende hverdagsrettede, til noe mer enn fullstendig platte reklamekritikker; som på et eller annet punkt, uansett, vil måtte dreies over på min usigelige forkjærlighet for - ja, nettopp - sjokolade, og/eller andre ting som på ingen måte ville kunne relateres til det opprinnelige, og som jeg knapt erindrer, men som neppe handlet om melkende husdyr (engang). Og igjen, dette blir et heller dårlig bevis på min såkalt allemenn-vennlige litteratur-tilnærming og motvilje mot det eksklusive; det såkalt sære, tilpasset de såkalt innvidde, i det like eksklusivitets-pålydende såkalte intellekt-forbund, tralala; men passer desto finere som et argument for at stundom må man bare skrive noe og da kan det like gjerne handle om ost.

Av andre småbegivenheter og bagateller kan nevnes at det eneste vårtegn iløpet av samfulle, sammenhengende siste tre dager, var et fem og et halvts sekunds ettermiddagssol-gløtt i skrivende stund, og i det øyeblikk da jeg endelig hadde kommet meg inn etter å ha tilbragt to timer ute under hel-vis overskyet tennissokkfarget april-himmel, på spasertur rundt halve nordre Bergen, via en rekke små og større vann, i den hensikt å være mosjonerende sunnhetsorientert og noenlunde helseansvarlig studinemenneske; hvilket til slutt ble så kjedelig, energikrevende at jeg måtte kompensere både for den fysiske fostring og det urkjipe været med å kjøpe masse smågodt på Rema. Så nei, jeg er ikke så ulik meg selv blitt, plutselig.

Bør også nevnes at jeg er stadig like overkritisk og etterhvert ganske vrangvillig overfor hele den litterære elite, her i landet, spesielt de av den som befinner seg i Universitetsssystemet - og at jeg; på helt seriøse, oppriktige, fokusert-ambisiøse grunnlag, og av hele mitt hjerte, ønsker å dedikere mitt resterende liv til kampen for å "folkeliggjøre" poesien - så den óg blir noe de selger på hvilkensomhelst lokale matbutikk, sammen med påskegodtet, og dermed kunne gi meg min eneste sjansen til faktisk å stå i kassen på Kiwi, eller Rema, eller Rimi, eller primært alle tre - hvordan det nå ble - altså, at man kan gjøre poesien tilgjengelig, rimelig, og dermed meget mer lest. Dette er en komplisert og nokså omstendelig diskusjon, selvsagt, og vil sikkert bli møtt med grenseløs uvillighet fra diverse vitere over hele den store fjel, og andre steder, fordi "poesien som kjent ikke er for alle, men forbeholdt de spesielt interesserte og ualminnelig opplyste", ikke faen, men likevel: for meg er det blitt en kjepphest, et viktig mål for fremtiden, dette at man faktisk skal kunne velge mellom Stieg Larsson og Stein Mehren (som begge er blant undertegnedes absolutte favoritter i denne skjønne påsketid), på et noenlunde likelydende grunnlag; at man skal kunne stå med én kriminalroman og én diktsamling i hver hånd og like gjerne kunne kjøpe begge, eller velge bort den ene fordi man hadde aller mest lyst på den andre, alternativt var nødtvungen av finansielle årsaker; ikke forkaste den andre og hylle den ene av mer fordumsfulle overnevnte. At man velger dikt fremfor krim, eller omvendt, eller prosa fremfor klassisk, eller oppdagelsesroman fremfor dannelsesroman, på grunnlag av dagsform, ikke tradisjonsbundne kutymer. Det er mitt store saksanliggende for livet, til offentlig fremme, og her er det visst bare å sette igang. For i min ellers vel utrustede Remaforretning selges nå kun Gossip Girl og Ken Follett, og for å være ærlig er jeg sjelden i dagsform til noen av delene; da skal jeg i såfall ha gått en forbannet lang tur og være veldig høy på KvikkLunsj. Hva jeg ville foretrukket var et desto større utvalg av slikt som vanligvis står bakerst i hyllene på Norli (som muligens snart er nedlagt, wtf?) og som burde bli lest av desto flere, fordi ikke alle kan lese Larsson og Mehren, heller, noen må faktisk lese Løveid og Mehlum, likeså. Vi, man, kanskje jeg, må bidra til frembringelsen av et videre spekter innenfor litteraturen generelt, et større tilfang, ikke (bare) denne ekstreme dyrkelsen av noen få utpekte forfattere, denne voldsomt stereotypiske skildringen - og, likeledes, dyrkelsen - av noen få, velkjente sjangre. Med et nokså vanvittig utgangspunkt. "Hva liker folk å lese?" - vel, det er omtrent som å spørre hva de liker å spise; nøyaktig det de blir fortalt at smaker godt, og får oppmerksomhet i hyllene på grunn av kvalitet og mulige gourmetvalører, og fortrinnsvis ikke inneholder for mye geit, men desto mere brun ost, og altså: jeg tror "det folk liker å lese" avhenger mest av hva litteraturformidlere - enten de er ansatt ved Norli, UiB eller Kagge forlag - klarer å fortelle dem at de bør lese, og med hvilke begrunnelser de forsøker å overbevise dem, ergo er det så forferdelig viktig hvorledes vi fremstiller vår litterære kanon og dens ytterpunkter og dens mange ankepunkter med, og la meg understreke: det er ingen absolutt sannhet som lyder at man må lese en bok fordi alle andre har lest den og sier den er bra. Ei heller noen regler om at ingen, unntagen de særdeles få, bør lese dikt, fordi nettopp så få leser dikt, og dikt er generelt sett ubegripelige, og at de kalles bra betyr ikke nødvendigvis at de blir noe enklere å forstå seg på. Når det er sagt; og jeg innser at jeg snakker både forbi og rundt meg selv, her; det er aldri feil å lese (noe), det er aldri feil å ikke lese (noe), ingen bøker bør forbli ulest, men ingen bøker bør heller påtvinges leseren, der finnes ingenting man så instendig trenger å ha lest at man er idiot om det motsatte er tilfelle, dog finnes der selvsagt bøker som kan berike ens liv så kraftig at man gjerne bør ha gitt dem en sjanse, kort fortalt: alle bøker er for alle, og de er en livets gode. Det er nå min grunnfilosofi. Følgelig kan også alle bøker selges overalt, til alle, fordi der - etter min mening - finnes svært få utgitte bøker, om noen, som er uforsvarlig å stille ut for salg til et bredt og ukritisk utvalgt publikum; men, dét betyr ikke at alle lesere definitivt har utbytte av alle sine leste verk, eller at alle lesere på død og liv må begi seg ut i alle verk som noensinne er blitt skrevet - poenget er at ingenting må falle bakenfor fordommenes mur, eller i promoteringskunstens bakevje, så de forblir i skyggen av én stor blockbuster - eller "megahit" som de heter på bokfagspråket, av annen eller samme sjanger - eller fullstendig ignoreres til fordel for andre sjangere, medprodukter av samme sjanger, ene og alene fordi de hadde feil appell utad eller ikke kult nok cover, hva vet jeg. Jeg innser at Sarah Kane, for eksempel, ikke selger en dritt og er stuet vekk på Studia og jeg forstår ikke hvorfor. Men nok om akkurat dét, for denne gang, jeg synes vi skal fokusere mer på litteraturens storhet, mangfold og evne til å nå frem til de rareste avkroker av verden, og vi må huske at gjennom litteraturen har man alltid noe felles, med allslags mennesker, og dét å ha lest samme bok - likesom å ha sett samme film, hørt samme plate - er en universalnøkkel til bekjentskapsstiftelse og samtaleinnledning, uavhengig av kontekst eller samfunnsrolle. Dét er ordenes magi, de treffer alltid. Og når de ikke treffer, er dét også et poeng.

Og - med ett, må jeg erkjenne, handlet dette på ingen måte bare om ost, eller Synnøve Finden, eller geiter; nøyaktig som forespeilet; men om disse tre satt i sammenheng med noget meget viktigere, og vesentligere for mitt personlige vedkommende. La meg imidlertid understreke at i ordenes makt ligger også muligheten til å hinte gjennom linjene, og drive frem en relativt forbauset konklusjon. Følgelig er det en viss forbindelse fra ost til helsekost til litteraturens vitenskap, og det er i seg selv fascinerende.

himmel über mich

the hills nearby, and sun-torn sky above me
the blurring fields of grey, the whistling wind,
and everything goes into dark with evening lights

som nevnt, om dagens vakre himmellegemer,
og utgravningshull i min umiddelbare nærhet.
scara distraherer seg selv med nyladet fotokamera
og vakre, om enn smått uinnbydende værforhold
bak vindusglasset, hvis kjølighet formelig kan
anes gjennom saturerte skimmertoner

der skyene deler seg, og må bevege.
Soundtrack: David Bowie - "Earthling" & "Let's Dance". Mandag er, etter sigende, den dag i uken da folk flest er (mest) motløse, deprimerte, uopplagte og tiltaksløse. Og dét trenger man ikke engang nedbryte seg selv ytterligere ved å lese på nettet eller finne i avisartikler, det er å spore overalt, i ord og ytring, selv i ansiktstrekkene. I enhver stille parkeringsplass og tom bakhage. Søndags-bakrus. Hverdagsbombe. Likeledes, den dag da flest folk har behov for støtte, oppmuntrende input, gode råd, grønn te, alternativt psykologhjelp. Etter hva man har latt seg fortelle, altså undertegnede, altså per de evig like deprimerende nettspalter; det er aller verst mellom klokken ett og klokken tre, og det er relativt vanskelig å få gjort noe med, og det hele blir vanligvis illustrert med en geipende hestehalekvinne i lyseblått cardigansett, på en pute, med en avslått pc, nippende til et blekt glass vann. Festlig. Direkte oppbyggelig. Men poenget var: det øs-pøs-sluddehagler i byen min, på denne sure mandag, akkompagnert av fire varmegrader og tiltagende oversvømmelser (samt et svartsmurt Bybane-utgravningshull) og jeg forsøker å få hodet mitt på plass, og rede til å absorbere gammelengelske inflasjonstendenser, eller muligens inflections, og det er en smule tungt i sin altoppslukende, fortærende ukebegynnelse. Enn videre, i manglende vilje til å tilskrive all denne, øhm, uvilje til meg selv, måtte jeg da finne en allmanna-akseptert forklaring innbygd i den store, allmennsgyldige verdensvev - hvilket viste seg å være barnemat - fordi vi alle, øyensynlig, selvsagt, har det nettopp slik og leter etter godkjente unnskyldninger for vår lite opprømte tilstand. Og der var altså her jeg kom over den blåskimrende modell-furting, psykologiske utredning med avsindig mye mer og sikkert noen detox-kurer på kjøpet. Min personlige mirakelmedisin ble, til slutt, å barrikadere meg godt påkledd innomhus, fordype meg i bokhyllens mange avkoblende skatter, innimellom engelsken, skru på ovnen, koke kaffe, og sjenke meg selv en diger bokklubbskopp med sistnevnte, hvori jeg dyppet en dagsgammel tykklefse, som jeg mumset vellystig i meg mens jeg fordypet meg i Stein Mehren og hans vidunderlige "Partybusteren ser seg i morgenspeilet" fra Samlede Dikt 02-06; "Du har begynt å ligne andres syn på deg mer enn du ligner deg selv, det er som om du sover på innsiden av en du ikke kan vekke deg selv opp av. Nådeløst begynner du å rasere ditt eget liv" - i en motvekt til det meningsløse! og det selvmedlidende! Av og til trenger man - nemlig, altså - velartikulerte poeter som kan sette ord på det større og mer overveiende, så man ikke går seg vill i egen surmuling, men evner å se at verden er noe mer, og fremtiden alltid bringer nye uværsdager man må være skodd for,

mens regntrommene gyver løs med sine drønn
og virvlinger, der utvendig, med serier av dråpeslag,
ubrukelige kvern av vann som lager kaos,
krever av vår energi og intet gir, med enda flere brudd
til bry, før skybankene flerres opp av solstrimer;
et nøysomt gløtt som for å si, de har oss ikke glemt, i gode tider;
dernest pakkes sammen av et nytt tilbakefall
og solospill fra tordenguder ingen tilber, men som tilmaner seg
alles blikk, vi ber mot oven og en adspredt flørt av vår,
mens stormene bekjemper båre håp med sine mesterkast,
olympiade for en overmektig abstraksjon, hvorunder
menneskene flykter inn i vannavstøtte midler gore-tex

...hvilket (igjen) viser en Scara som prøver å være poetisk anlagt, og like gjerne ender opp med å være fullstendig usaklig saklig eller saklig usaklig eller hvordan det var. Mehrensk inspirert, i allefall, og like forfrossen i sin kropp som hun er overopphetet i sitt hode. Det er noe med Mehren og regnvær, jeg (innser at jeg) gjentar, og at dagene ligner; jeg tror han minner meg om et overveldende regnskyll, samme dikterkongen, eller kanskje det er ordene hans som skyller over meg og etterlater meg i en slags fragmentarisk, høyst figurativ dam. Noen synes sikkert at han er pompøs (fremdeles), mens jeg må si jeg synes han er praktfull (alltid), selv til frokost.

[Etter samtale med min mor på msn. Som for øvrig var helt enig med meg - "selv om" hun er en ytterst velreflektert dame som har levd vesentlig lenger.]

Vurderer nå seriøst å slutte å lese aviser. Om ikke annet for å beskytte meg selv fra all mulig destruktiv input og forferdelige kjensgjerninger. Jeg har vent meg til å skumme gjennom nettaviser opptil flere ganger om dagen, på flere språk, og gjerne se litt fjernsynsnytt i tillegg, men synes nå å ha fått en slags akutt nyhetsoverdose. Evt nådd et tragedie-metningspunkt; idet jeg føler at at alt er iferd med å gå på dunken og åt skogen, og at alle er døden nær omkring meg, samt i resten av verden; selv Steinar Lem. Hvilket for øvrig er en stor tragedie, og jeg må si jeg føler med både ham og hans familie - han er en meget klok mann og viktig motvekt til dagens overmaterialitiske samfunn. (Og ja, selvsagt er jeg medlem av Fremtiden i Våre Hender, og de gjør en kjempejobb.) Men altså, alle er syke og alle er triste og økonomien går i dass; det er omkvedet i alle oppdaterings-kanaler. Mens strømforbruket når nye høyder og lisensene økes og politistyrkene blir mer og mer voldelige. Bybanen graver opp Bergen, Inndalsveien er blitt en slum, Universitetene sliter, skolene råtner, de eldre går på luft og iskaldt vann, og snart suser vi inn i streikesesongen med alt dét involverer av kansellerte flyreiser og stengte butikker, etc. Henrivende. Det er bare så mye på én gang at man ikke finner noen vei ut av det hele, og ender gjerne opp med enten å forenkle verden til noe platt, Paradise Hotel-aktig (måtte de brenne og fordufte, hele gjengen) eller forverre den til noe aldeles uoverkommelig uutholdelig, apokalypseaktig. Kjipe greier generelt. (Ikke noe mål (om) å bli Col. Kurtz, heller.) Men uansett hvor man snur og vender seg er det hemmeligheter som skal deklameres og utroskap som skal avsløres og elendighet som skal ettergås i sømmene. Vi, moderne mennesker, har tilsynelåtende et så stort skandalebehov at vi endog må fabrikkere forferdelige opplysninger for å få tilstrekkelig tilfredsstillelse. Før het det seg: "jeg forsøkte å begå selvmord, men vil egentlig ikke snakke om det", nå er det "jeg vil ikke snakke om dette overhodet, men snakker gjerne om dét at jeg har noe å snakke om som ingen får vite - ennå - før jeg er klar for det, eller skal utgi en selvbiografi, og alle skjønner at jeg egentlig ville begå selvmord på grunn av miséren, men dét nevner jeg iallefall ikke, jeg bare nevner at jeg ikke vil nevne det!" og jeg blir så inderlig lei. Man slår opp, med enorme krigstyper, at "dunkle fortider" og "dystre detaljer" skal komme for dagen, også er det egentlig bare ord og tomme fraser og likegodt kunne forblitt mørklagt. De har bare behov for å ha det ille, eller ha hatt det ille, er inntrykket jeg da blir sittende igjen med, om disse prangende utvalgte, og de har behov for å dele sine skandalescener, sykdommer, selvmordstanker, og nevroser generelt, med verden ikke (nødvendigvis) for å få medlidenhet; idet den største andel sådan får vi fra oss selv, idag; men bare for å dele og snakke om det og utlevere! En slik voldsom utleveringstrang! Vi er en selvfremmende og egodyrkende menneskehet blitt. Selv har jeg skrevet talløse blogg-innlegg om meg og mitt og mine, jeg skal ikke si noe, og vi er da alle tilbøyelige til å grave oss ned i dagbøkenes egofokus innimellom. Men hvorfor må det dominere også samfunnslivet rundt oss? Hvorfor finnes der ingen oppbyggelig kontrast til all potensiell egenkreert pine, hvorfor er det nettopp den vi dyrker? Jeg vurderer altså å kutte ned på nyhetsinput'en og avislesningen fordi det gjør meg så uendelig nedbrutt. Fordi jeg ikke orker å ta innover meg alt som går galt når jeg har mer enn nok med alt som kan gå galt; er vel en slags selvsentrering i dét også, men det er den falske - eller overdrevne - negativiteten og melodramatikken som går meg på nervene, det er alle disse historiene om hun som fikk seg en kilevink da hun var tre og fremdeles lider under ettervirkningene og han som mistet sin far da han var fire og fremdeles lider av komplekser, det er dét som gjør meg tullete, fordi der finnes så mange slike skjebner der ute! Og så ufattelige mange flere enn dem man leser om i spalte opp og spalte ned, som har det vondt - slike endeløse rekker med mennesker som burde fått hjelp og ikke får det, og burde blitt hørt, men ikke blir det, fordi det naturlig nok ikke finnes ører til alle - og hvis man som enkeltindivid skal ta innover seg allverdens tristesse, blir man, antagelig, litt som hun søsteren i "Bienes Hemmelige Liv"; som måtte ty til en egen klagemur for å ha plass til alt sammen, og som skrev lapper over hver eneste pinefulle begivenhet for å kunne brette den i to og aldri lese den mer, og det lyder egentlig som en god idé nå. Legge enkelte av fortidstingene til side for overhodet å komme oss igjennom, spesielt hvis det er lite å gjøre med dem per idag. Jeg fatter ikke hvorfor vi må repetere vanskelighetene for oss selv, om igjen og om igjen, til det er det eneste vi ser. Da blir vi også vanskelige, og verden som sådan blir vanskeligstilt. Fordi vi ikke enser annet. Akkurat som jeg ikke tror det ikke hjelper mennesker som faktisk går rundt og har det oppriktig ille - endog vurderer å avslutte livet for å få en slutt å elendigheten - å lese om kjendiser som engang muligens hadde det likedan og nå har det mye bedre fordi de er blitt programleder for et realityshow, og det visstnok gjør livet meget bedre. Med all respekt for dem som sliter, synes jeg vi bør være oss bevisst hvilket fokus våre medieressurser innehar og hvilke saker som opptar oss; på papir såvel som per nett. Samtidig handler ikke dette om at folk som har opplevd forferdelige ting skal fortrenge dem, eller at man på død og liv må komme over tragediene med én gang om de rammer en - men jeg synes ikke vi skal utnytte deres virkningskraft eller "leve på dem", av dem, slik at vi fôrer oss selv med offentlig tragedie som et slags narkotikum. Det er bare creepy. Og det er den voldsomme dvelingen ved mer eller mindre relevante triste saker man kanskje bør revurdere, og hvis nedtoning kanskje ville gjøre det enklere for sånne som meg å lese aviser igjen, men før den tid akter jeg å simpelthen beskytte meg selv fra allting overilt, for å kunne handskes med det nærliggende og ikke lulle meg inn i en slags nedover-farende spiral av vårmelankoli, som er en større paradoks enn hva fornuftig kunne være. For, hva med solen, og den varmegradssmektende vårbris, som rusker oss livlig i håret og - aldeles ubesværlig - feier slik fortvilelse bort?

Jeg spaserte ned til en innsjø i solen, i går, og satt på en benk og kjente vårluft mot kinnene, mens jeg pludret med endene, og nøt bølgeskvulp i hvert øre, og jeg tenkte for meg selv at i all enkelhet finnes også den største glede.

Morgen, tidlig, tåkehode. Våknet klokken elleve og innså at den egentlig var tolv, at det var søndag, og at det dermed ikke gjorde noen forskjell whatsoever. Hadde selvsagt glemt å stille samtlige av husets klokker, men i min bevissthet er dét kun synonymt med å kunne sove én time lenger; ergo intet å forakte eller problematisere noe særlig. Man er da ikke kronisk B-menneske for ingenting. (Glemte forøvrig av hele Earth Hour-dillet, likeså, men det er en annen sak, og vesensforskjellig mer frivillig-overlagt.) Før den tid, dog: drømte søtt om Bruno Ganz fra "Der Himmel über Berlin", som jeg endelig fikk sett om igjen i går, og som jeg brukte flerfoldige timer av i går/dag natt på å spole frem og tilbake i; fordi jeg aldri får nok, når jeg først setter i sving, og til slutt hadde sittet og sukket meg gjennom siste halvdel fire ganger. En absolutt favoritt, fra et personlig ståsted, og en av de nydeligste filmene som noensinne er laget, noenlunde objektivt sett. Men, igjen, jeg klarer sjelden uttale meg nøkternt og ovenifra særlig lenge. Spesielt ikke når det sakens anliggende er som skreddersydd for undertegnedes smak, idet filmen foregår i min absolutte favorittby (Berlin) med flere av mine favorittskuespilllere (Ganz, Peter Falk, Otto Sander) i hovedrollene, og handler om engler (som jeg er sterkt fascinert av), som på noe uortodokst vis beveger seg omkring i all storbyens fargerikdom og filsofoserer over livets trivielle, essensielle, goder; omtrent slik jeg ville gjort det; enten det gjelder å drikke kaffe på en fortauskafé, luske rundt på biblioteket, beundre Berlin-muren, mate svanene langs Spree, snylte på velferdsstatens mange gratistilbud, og annen epleslang / kollektivtrafikk (Schwarzfahrender Engel, anyone?), gå på sirkus, lese Rilke eller nyte en Nick Cave-konsert. Og ja, det er antagelig bare i Wim Wenders fantastiske univers at slike himmel-figurer digger hardrock. Til slutt får da også hovedpersonen Damiel, i Bruno Ganz' uforlignelige skikkelse, nok av engel-tilværelsen og dennes utilnærlighet, og skaper seg om til menneske - for faktisk å kunne gjøre, ta del i, alt dette han har drømt om; alt dette han (iløpet av hele filmens første del) har grublet på, og snakket om, og mener lykken innebærer; og det første han tar for seg er selvsagt morgenkaffen, klesbutikken, Peter Falks filminnspilling, og oppsporingen av sin store kjærlighet; Marion. Som, passende nok, er en fransk sirkusartist, les kunstnersjel, med tanker nesten for store for seg selv, og sitt eget ve og vel. Den forhenværende vinge-bærer og den nylig arbeidsløse trapes-flyverske kommer siden sammen, naturligvis, og finner i hverandre den perfekte motpart, det mest perfekte første kyss (dån!) - og et absolutt perfeksjonert filmatisk skildret kjærlighetsforhold. Inklusive pauker og basuner og elgitarer og en meget vidløftig monolog med fancy lyssetting. I det store og det hele, ergo, en strålende film - vanvittig romantisk - og aller viktigst: en klok, vidunderlig vakker historie om liv, død og tilværelsen i sin helhet. Med flotte flyfoto av åttitallets delte tyske hovedstad og avansert, innskutt tanklesning. Frakke-kledde beskyttere som sitter vaglet på alskens fine statuer og gatehjørner, rundtomkring, mens de glaner på folket og trøster de som har det kjipt. Dessuten: flust med litterære referanser, det være seg dikt-sitering eller intellektuell parafrasering, endog en gammel mann som kalles "Homer, the aged poet" og som vandrer gatelangs og siterer "Odysséen". What's not to like! Jeg tror jeg er litt hektet.

Ny layout. Noe jeg har tenkt på lenge og endelig fikk anledning til å sette ut i livet. På en noenlunde rolig søndag med pliktløse, avtale-fri formiddagstimer, mens det lir mot slutten av mars. Fordi man (fremdeles) trenger et sted å poste bilder, tanker, inntrykk og avarter av nyfunne lidenskaper, samt andre tilfeldige inspirajonskilder hist og her, og man har savnet et tilgjengelig kommunikasjonsorgan og en formidlingskanal for disse.

og, okay, så er det ikke bare det strenge, innsnevrende universitetsregimet som har ødelagt for blogginspirasjonen den siste tiden. (for ikke å si: i lange tider. uhorvelig mange uker siden siste innlegg, jeg skammer meg i stillhet.) det har også noe med meg - og bare meg, personlig - å gjøre. at livet mitt synes å være i radikal endring, for øyeblikket, som under-nevnt, og en del gamle vaner (må) forkastes, dermed, liksom, og mer eller mindre ubevisst; idet man føler seg litt fanget i gamle doktriner og mønstre og får behov for å forandre format. at omgivelsene må tilpasses eget humør (som svinger fortløpende) og nye impulser (som er i et stadig, like omskiftelig tilsig; ikke lett å være meg), for kanskje å hente ny inspirasjon nettopp ved egen inspirasjonshenting og -fremstilling, som for i overkant å filosofisere det hele. noe i den duren, lalala. poenget er at alle andre er på twitter og facebook og myspace og skriver tilfeldige (uhyre kortfattede) kommentarer om sitt eget liv, og jeg fikk lyst å gjøre noe av det samme, så den nye varianten av "stories" er nu mer fragmentariske, om enn ikke alltid like korte, refleksjoner rundt eget liv og levnet; med en mer sprelsk struktur, sjargong, og - ja - layout-fargespill. ytterligere inspirert av de noe flyktige og inkonsikvente romanene jeg leser for tiden. (mann, rilke, broch & bjerke.) og en besnærende trang til å "reinvent myself" som nok i større grad skyldes koffein-overdose enn en plutselig oppstått eksibisjonisme. igrunnen greide mitt blogg-forbilde og, også, skrivemessige inspirasjonskilde - belle (de jour) - å definere det best da hun for en tid siden erklærte: "As time goes on, it would seem, the strapline of this site is increasingly inappropriate. I am no longer a sex worker. This is only occasionally a diary. And soon the geographic notation will also be incorrect. I may as well apply for gender reassignment now, and complete the set." ikke at jeg kjenner meg igjen i så mye av det hun driver med, rent yrkesmessig (...), men jeg kjenner meg igjen i konseptet hun beskriver - i følelsen av at en selv er i utvikling og at settingen stagnerer, at det man er vant med går ut på dato, der en selv holder tritt med en travel kalender, og nettopp dette reflekteres i fora som Blogger og dagbøker, hvorpå man trenger alle de utskiftninger man kan få til.

Med andre ord: man forsøker herved å fornye seg litt, og med dét bli et nytt og bedre menneske hvis output til den store verden reflekterer den identitet man forsøker å projisere på seg selv. Altså, jeg vet fremdeles ikke hvem jeg er men grubler i vei på hvem jeg vil være og noen av mine mange innskytelser i den anledning skal jeg da forsøke å utbrodere her. Fullstendig distré og subjekt-orientert, som sedvanlig, og kritisk mot det meste og de fleste og de beste; det er som det alltid har vært.

Initiativ til infinitiv

Soundtrack: Ute Lemper - albumene "But one day..." og "Punishing Kiss", hvorav sistnevnte er noe av det vakreste som noensinne har vært innspilt på CD, samt noen godbiter fra Die Dreigroschenoper (der hun har medvirket sterkt) og, altså, mengder med David Bowie, spesielt "Ashes to Ashes" og "Because you're young", fordi jeg er overbevist om at overdådig cabaretmusikk og teatralske tendenser gjør oss alle til bedre, mer impulsive og mer entusiastiske mennesker.

La det ene (ordet) ta det andre og tilfør littegranne Ute Lemper, så får man gjerne en liste over dagens tilfeldige trivialiteter i noenlunde sporadisk, avsporende rekkefølge, med noget poetisk/kritisk attåt, og jeg etterstreber da som regel (litt av) begge deler. Litt av alt, igrunn, og først som sist; dette - at det vitterlig er når man befinner seg ute i friskluft og guds frie natur at idéene melder seg, og påhittene strømmer på, og - igjen - jeg forstår hvorfor de greske filosofene insisterte på å sprade rundt hele tiden og avholde sine allmannamøter under improviserte mosjonsøkter. Ytterligere, dog, at det ikke er spesielt behagelig (eller gunstige) for disse travingens hovedinstrumenter, altså apostlenes hester, altså mine føtter, å få kokende vann(dråper) strødd over seg, idet man ble noe overivrig med nuddelkokingen, og at man heretter bør unngå åpne sandaler på kjøkkenet, alterntativt bare være litt mer forsiktig med boblende vann på kokeplaten. Forsåvidt også et bevis på at ting går litt (for) fort unna i svingene for tiden og jeg føler meg litt overlesset og at: det er en smule for travelt med alt mulig som plutselig skal, må, bør - og uavlatelig imperativt umiddelbart, på én gang - burde unnagjøres. Med andre ord, jeg trodde jeg skulle kare til meg en vinterferieuke og improvisere frem litt studiefri, men nei. Det finurlige er, imidlertid, at jeg ikke har noen påtrengende frister og faenskap som jeg må overholde, men simpelthen er overlesset med ting som burde ha vært ordnet allerede; eller en lang venteliste med ting som bør gå i orden; jeg føler i øyeblikket at jeg har et helt liv som, bokstavelig talt, burde vært administrert litt bedre, og klarer knapt å holde styr på mine egne ben - langt mindre min egen matlaging. Such is the big issue. Man skal liksom planlegge så nøye og ta én ting av gangen og holde energinivået på topp og ikke stresse, samt alle disse andre uforenlighetene som går meg på nervesystemet løs. Men det hjelper på med sosialisering og slikt, såh:

Som et hyggelig avbrekk fra travelheten lot man seg ikveld by med på fagfest i anledning fagkritisk dag, i anledning universitetets faglige fremme eller hva det nå var, med tidlig oppmøte på Opera for paneldebatt med "profilerte litteraturvitere", noe som utviklet seg forbausende kranglevorent og lystig kontroversielt. Tilstedeværende var Erlin Aadland og Erik Bjerck Hagen, mine forelesere, samt en fyr ved navn Eivind fra Nordisk som sa masse klokt med lukkede øyne og hadde kledd på seg altfor mye klær (så det ut til) i forhold til en relativt høy innetemperatur - kort oppsummert: skjorte, islender, tjukke dressbukser, dressjakke OG ytterjakke - mens de to andre så ut, og tedde seg, akkurat slik de pleier; følgelig ankom den eldre i utvasket svart pologenser og slitte jeans, og den ynge i en altfor trang "kul t-skjorte" og altfor trange jeans og en dressjakke såpass for liten at han ikke klarte lukke den engang. Førstnevnte var like saktmodig og ironiserende som sistnevnte var nervøst fiklende og bedrevitende (samtidig), med svaiende tenke-bevegelser versus tilbakelent alderdomserfaring. Påtatt, naturligvis. Og som om ikke dét var nok ble den trangkledde fullstendig utmanøvrert og overhøvlet av sin eldre kollega, som konsekvent omtalte ham - nedsettende? ironisk? lakonisk? - som "Bjercken", og avspiste alle hans innlegg med at han var fastlåst på attenhundretallet, og Nordisk-Eivind i midten måtte megle, noe han hadde sitt svare strev med, siden han på ingen måte var enig med noen av dem, og helst ville kritisere hele studiet (vårt) sønder og sammen. Den jobber klarte dog herr Aadland fint selv, idet han erklærte at alt var iferd med å gå lukt til Helvete, nu, på litt.vitt. - og at litteraturviterne generelt er ute og kjører på den absolutte vidvanke; at studentene kun snakker kaudervelsk, uforståelig og roter seg bort i sitater de ikke skjønner seg på uansett, mens lærerne deres mangler kompetanse, ikke er lydhøre og har strandet i en eller annen fordums tid, alle sammen, ikke minst Bjercken med sin Hamsunske modernisme, og jeg kunne selvsagt ikke vært mer enig - jeg applauderte stort - men så tok han en helomvendig og definerte alt som bedritent i dagens litterære samfunn, ikke minst bokanmeldelsene, og ingenting var liksom aktverdig nok, ingenting syntes tilstrekkelig meningsfylt eller verdig å vie oppmersomhet, alt var meget bedre under krigen (og Georg Johannesens retoriske enevelde, og forresten: husk å stemme Grønmo under rektorvalget, for han vet jo best og er den eneste kapable), hvorpå jeg tok til orde - med et hjertesukk om hvor vanskelig det kan være å vite hva man skal si, i den litterære sammenheng, fordi man uansett blir oppfattet negativt; som kaudervelsk, synsende, uvitende eller overmodig; og at mange studenter av denne grunn antagelig kvier seg for å åpne kjeften overhodet, siden de lurte på hvorfor, men han avspiste meg kun med et surmulende "ja, vi er vel slemme med dere", og ville visst helst ha parkert hele diskusjonen der og da; nok sagt, nok gjort, intet håp å ane; og jeg følte meg rimelig teit. Like etter var det hele over, og vi gikk hver til vårt; undertegnede med en viss skuffelse innabords, som steg proporsjonalt med at samtlige deltagere syntes å unngå hverandre og forsvant i en mumlende hop av felles innvidde som liksom skulle være kritiske og nå plutselig bare var avvisende, innelukkede. Og dermed maktet å beviste hele problematikken ettertrykkelig; for egen maskin; som de liksom hadde skullet debattere og foreslå en ende på, men istedet valgte å være representanter for, på et vis, og jeg tror ikke dette var hovedintensjonen - men underholdende var det nå like fullt, det hele. Sånn alt i alt. Det var utfordrende, interessant, ikke nødvendigvis tilforlatelig, men absolutt utholdelig. Man diskuterte litteraturens autonomi, forskjellige sjangre som enten innfridde eller syntes utilregnelige, utilstrekkelige, uforbederlige, samt dagens -vitere og deres tradisjoner, hvem de slekter på, hvem de henter info fra og hvorfor, hvilke kilder som er troverdige og nødvendige, hva som er verdt å diskutere, egentlig, hvem som bør være med og om det egner seg for alle, om det kan gjøres allmenngyldig, om det fungerer i dagens samfunn, om litteraturvitenskapens kulturer og klisjéer, hva er språk, hva er kritikk, om litt.vitere nødvendigvis er litt.krikere, og jeg mener nei; de kan like gjerne være idioter, oftest er de innkapslet i sin egen lille snever-verden og foretrekker å parafrasere fremfor å finne på noe selv, hvilket er en dårlig egenskap jeg ikke kan identifisere meg med, på godt og vondt, fordi ens egne meninger ikke alltid gir mening, men man hoster opp noe meningsbærende likevel, men det interessante var at jeg under kveldens debatt følte meg i selskap med kritikere som i utgangspunktet hevdet likedan; at de heller ikke syntes der forekom nok diskusjon, nok nyskapende tenkning, nok kritisk sans, og ikke på noe vis var fornøyd med måten fakultetet blir bestyrt og forvaltet på, men deres metoder for å angripe dette ble for meg ikke tilfredsstillende, idet de kun valgte å utgangspunkt i det gamle, håpløse, sendrektige, heller enn å rette seg fremover mot noe nytt og bedre - og dermed gjorde oss alle noe fryktsomme og stilltiende, fordi alt igrunn er sagt og gjort bedre før oss - hvorpå det hele virket mer mot sin hensikt enn greide å skape noe revolusjonerende nytt. Men et interessant munnhuggeri, de tre imellom, fordi det beviste i hvor stor grad man trenger slike tilstelninger og hvor overmåte mye man trenger kritikk av UiB, litteraturvitenskapen, intellektualiteten som sådan. Dessuten fikk man gullkorn internt fra fakultetshierarkiet, fra tre mennesker som ser fagmiljøet innenfra og agerer utifra egen, professorisk overbevisning, og jeg har voldsom respekt for deres virke, for all del, men synes de gjør seg selv svært så utilnærmelige, nesten avvisende, og kanhende er det fordi de også er litt redd for avvisningen, for ikke å si det rette tingene, og dermed - hele tiden - gir inntrykk av å skulle ha rett, fremstiller seg selv som de ypperste klokskapsinnehaverne og samtidig nekter for at der finnes en sannhet, nekter å søke den, konkluderer med at allting er vrient og ingenting egentlig finnes. Hvilket irriterer meg - noe så grenseløst vanvittig. Spesielt Aadland snakket mye om Sofistene og streben etter sannhet, som vi er så redde for idag; denne irrasjonelle engstelsen for å uttrykke seg eksplisitt og være mer entydig, rett frem, Georg Johannesensk; men åpnet ikke for dialog eller for uenighet, han forsøkte vel å eksemplifisere Sofismen ved å hevde sin absolutte riktighet, men fremsto - for mitt vedkommende - mest unnvikende. La det være sagt at det både fenget og fascinerte å høre dem diskutere, jeg må understreke dét, debatten var morsom, intens og faglig relevant hele veien, på høyt nivå, med spennende innlegg om litteraturens utvikling og (mulige? umulige?) eksistens videre, og potensiale, men det jeg savnet var som vanlig entusiasmen. Jeg savner høylytt, manusfri gestikulering, og latter, smil, tårer, håndgemeng og hyggelig prat rundt det gøyeste i verden (litteraturen), mens jeg istedet fikk en nøktern "jeg har sluttet å lete etter meningen med livet i bøkene, nå leter jeg etter den annensteds og i meningen med litteraturen omkring litteraturen" fra mister Nordisk, med øynene aldeles gjenklistret, og det er helt greit - men hvorfor all denne stagnasjonen? Aggresjon, frustrasjon, forargelse, bitterhet, skuffelse, opprørthet (og jeg kjenner på alle disse, hele tiden, er det rart jeg tror jeg er litt overfylt) - dette er helt akseptabelt og håndterbart, mens snøftende negativitet bare virker usunt (på meg); trist, stilltiende, resignert. Vil vi ikke ha noe av. Jeg vil ha liv og leven! Og det påstod jo disse tre herremennene at de var ute etter, de óg, mens de i all selvmotsigenhet satt der bak sine mikrofonstativ og manuslapper og mumlet frem Ibsenske aforismer og var omtrent like livaktige som en dørstokk. Så, alright, fagfesten var strålende gjennomført (igjen, jeg prøver å trekke inn det positive), men det ihuga entusiasmenivået var under pari. Aller mest fordi det ble konsumert slike forbausende mengder alkohol; samtlige deltagere måtte ha minst to glass alkoholholdig væske før de overhodet kunne bevege seg opp på podiet og fikk, i tillegg, vinflasker i premie; og konsumerte minst én halvliter hver i hver eneste pause; og fremdeles er det liksom ingen futt i dem. De skal være så ettertenksomme, beleste, belærte, gi slikt intellektuelt inntrykk...også lurer de på hvorfor 100nivå-studenter fordeler seg pent og lydløst utover benkeradene og tar notater uten å mukke; hvorfor man forlater lokalet uten å ha satt spørsmålstegn ved så mye som et kvekk fra dem, de forelesende? Ja, de spurte faktisk om dette, og jeg spør dem tilbake - i mitt stille sinn, i ettertid - om de ikke ser hvilket holdninger de utstråler, hvilken atmosfære de inngir seg på. Så også på kaféen denne kvelden. Man føler seg fryktelig intellektuell, med ett, og tilsvarende institusjonalisert, og jeg kan nå - de facto - se tilbake på den lystige tid da jeg var ung og søkende og hang på Opera med selverklært overoppplyste med-litterære og fagfolk med gjenkjennelig stil (og omdømme), joda, og foldeskjørt/ mariusgenser/ strikkejakke-faktoren var skyhøy, men fortsatt. Jeg vet ikke helt hva det er jeg forventer som jeg ikke får, jeg tror jeg ønsker meg litt snillere innstilling. Et litt vennligere innstilt samfunn, overalt. Jeg tror jeg er et menneske litt på utsiden av dagens realiteter, som går rundt og lengter etter blomstrende, uforpliktende, ukritisk hippie-tilværelse i en tid da alt er knallhardt og kravene over all fornuft. Jeg ser for meg dette:

To kvinner av nøtralt opphav og utseende, ikledd relativt ikke-uniformerte antrekk (én cardigan pluss levis-bukser, én hettegenser pluss dressbukser, eller et blyantskjørt, noe mismacthende ihvertfall, og diskréte sølvsmykker) som sitter og har en relativt normalisert diskusjon om en bok de har lest og den ene sier, vet du, jeg synes den boken er så utrolig koselig, den minner meg om landstedet vårt da jeg var liten og min far som alltid tok meg med på fisketur selv om jeg hatet fisk og vi ikke fikk noe uansett, og den andre svarer: så gøy, da, og vet du - den minner meg om en artikkel jeg leste her, av en Walter Benjamin som handlet om forfatterens rolle og jeg tenkte på hvordan den - rollebesetningen - gjennomgående kan betraktes som et speil på egne liv, og når man ikke lenger har noe eller noen å speile seg i, blir man kanhende litt gal og må finne fiksjonelle univers å flykte inn i, istedet, og de snakker selvfølgelig om Rilke, også ler de litt; over livets underfundigheter og/eller tristesse; og de drikker cappuccino, ikke sur traktekaffe, og de befinner seg på et trendy utested, ingen brun bule, og de fortsetter å le og utveksle sitater og diskutere hvorfor de kan relatere til verket og vi tilhørerne forstår at de studerer litteraturvitenskap og de er lykkelige og de liker å lese og de er trofaste bokklubbmedlemmer med planer om en snarlig Sydentur som synes solen er flott og håret bør vaskes minst én gang om dagen. Fordi det ikke trenger å være så forbannet vanskelig og fordi det essensielt sett handler om en lidenskap, og fordi den angår oss alle - også dem som stiller seg fullstendig nøytralt - og det burde være tilgjengelig for alle, likeså. Åpnet opp for åpenhet. Slik vi burde fremme, ikke skremme. Slik tenker jeg - og kanskje er jeg fanget i fordommene, jeg med. Kanskje, antagelig, er jeg ikke det spor bedre. Men det er da ingen av oss, det er poenget, men jeg beretter i allefall og forsøker å tro på at jeg har noe å tro på som jeg kan si og at det gir mening, for noen.

Enn videre, noen korte tilfeldige observasjoner, ellers, fra et mer egosentrisk standpunkt: at vårmoten er satt i fargekombinasjoner, -sjatteringer og stoffer jeg kan like (så absolutt!) og at jeg har begynt å spise sjokolade nesten hver dag; ikke som en foranledning til vårsesongen og all dens lettkleddhet, men fordi det er godt og gjør godt for sjelen (dog ikke for samvittigheten som tross alt er en stor del av denne; så jeg bør muligens kompensere for inntaket i en eller annen forstand), desssuten inntar jeg uhorvelige mengder koffein-ting fordi det smaker så fortreffelig, og gjør gode ting for hoderegionen, igjen, også fordyper jeg meg i deilige kulturelle impulser som Life on Mars og Ashes to Ashes og har oppdaget - i den anledning - David Bowie, den storartede, som jeg ikke kan fatte og begripe at jeg ikke har fått (mer) sans for tidligere; i første omgang går det, av overnevnte høyst naturlige årsaker, stort sett i "Scary Monsters"-albumet og diverse BBC-relaterte og -inkluderte låter, og jeg savner Doctor'n og gleder meg - desto mer - til påske, ytterligere trenger jeg oversikt, mindre overveldelse, mer kontroll og mindre kontortid og mindre frykt for det rigide og mer kompromissløs fandenivoldskhet. Jeg blir stadig flinkere til å gå sent til sengs, og mindre flink til å stå opp i alminnelig fornuftig respektabel tid, jeg bruker stadig mer penger på skrot (og snop) og mindre på sparekonto, jeg har satt ting på ubestemt vent, som jeg sannsynligvis burde fått unna forlengst, og jeg kjaser og maser med ting som godt kan vente, men som jeg gjerne skulle hatt ferdig i morgen. Sånn er det. Og jeg strener omkring og forsøker å holde tritt med meg selv.

Ordskifte og glidende overganger

Hvordan man vet at man har arbeidet for mye med gammelengelsk fonetikk: når man, i siste avsnitt i artikkelen om zhe greit vovvov-skift (GVS, lissom) skriver inn det fonetiske tegnet ε og dernest et kolon og dernest, helt feil, parentes slutt - og knekker sammen av latter over at det dukker opp et smilefjes på skjermen, sånn helt av seg selv. Man kan si hva man vil om /wз:d/ (vørdende vorden) og automatiske funksjoner, men det evner ihvertfall å more en overarbeidet fagnerd. Always.

And next (to nuthin'): når man i en siste instans sender e-mail til faglærer og lurer på om hun kan skaffe meg en Ould Eenglish Dikksjånærri (per internettens kostnadsfrihet) fordi jeg blir tussete av å ikke finne frem til den komplette relaterte verb-bøyning i mine nokså u-komplette, om enn enkle nok, informasjons-pamfletter, les: kompendium (i lekse til neste tirsdag), og legger til noen kritiske spørsmål om preposisjonssyklus samt adjektiv-korrelasjoner, og alt dette foregår klokken halv syv en fredag kveld. Mens man drikker kakao og lurer på om Arnold Schwarzenegger kan frelse meg.

...and last, but never least: når man til slutt blir så distrahert av seg selv at man begynner å skrive i blogger-vindu heller enn i word-dokument og innser at språket flyter helt naturlig slash vilkårlig på egenhånd, om det samme, uten at man egentlig er seg bevisst hva man skriver, hvor man skriver det - og det antagelig blir så internt, dette, at det knapt egner seg for et blogg-lesende publikum, knapt egner seg for noen overhodet, så la meg endelig bevege meg over i en annen sjanger

**
an assigment! - i mente - assignimente
mente jeg, til dem som måtte undres
dundrer ned over meg, som bombefly,
og jeg flykter inn i sendrektigheten, kun
avbrutt av norsk folkehjelps telefonselgere som vil ha hjelp, overhjertelige, og jeg gir dem et like hjertefølt neisorry, jeg beklager, fordi jeg er studine med trang økonomi og har mer enn nok med egne budsjetter om ikke jeg skal hjelpestøtte deres også, og han gir meg avbetalingstilbud til en postadresse som ikke lenger er min, er ikke betalt for å høre etter, jeg legger på
an alignment, ment to mend, I reckon
rørte jeg engang ved noens fintfølenhet
ført nedover meg som tvangsstrømper
og stramme tanker, tvunget innpå meg
kun formildet av datoangivelsens omstendigheter og en sen fredagskveld, selskap av en teveskjerm med fjorten kanaler, sinna psykologer, bedende gatebarneøyne (som jeg nå angrer stort over ikke å ha støttet med tonittifem,femti per brevgiro fra folkehjelpen) og en svensk forlovelse, royale proporsjoner, og mennesker som skilles, kanskje også blant de kongelige, mens de på en annen svensk kanal synger sekstitallssving og kaster gitarene i været, og tobias moretti fanger lebestift-tildekkede skurkekvinner på direkten med en eldre utgave av rex, som dog lager samme gomodige golydene, og jeg foretrekker nok brandtner (og, i en viss forstand, rhett butler - sammen med sin burkhard-herre) men ser på likevel, og blir minnet på dette:

[fordi kommissar rex + quentin tarantino + brad pitt + filmklassiker-referanser herfra til pluto passer meg helt flott, ja, for ikke å glemme det faktum at man parafraserer dalek-skjellsord og synes sergio leone er et flott forbilde, fremdeles, jeg gleder meg til å kunne glede meg over følgene]

også hørt (og sett) idag.
1) at anne grosvold synger, som de svenske, men på siste verset - og skal legges vekk - men får i mellomtiden hjelp av visesang og linn ullmann til å holde seertallene oppe, og 2) jeg er sliten av alle disse realityseriene om vanlige mennesker som gjør vanlige ting i femten minutter og derav mottar fem hundre nye venneforespørsler per facebook og lurer på om jeg er den eneste som ikke har deltatt i et virkelighetsskildrende dokudramaprogram om meg selv og mine medalminnelige, og ikke kan jeg synge heller, og 3) jeg lurer på om tevetre har innledet en slags ubegrenset repetisjonsturnus spesialdesignet for oss kappe-fans, idet de har begynt å sende "v for vendetta" ca én gang i uken, gjerne fredag natt og 4) enerkå én oversendte siste episode "life on mars", første sesong, her om dagen og det var en nytelse både for øyne, ører, sjel og hjerte, og det kilte i magen, og var så nerveødeleggende spennende at jeg klamret meg fast til stolen og jeg gjentar: john simm er noe av det beste som finnes på planeten, og utenfor, og philip glenister er ikke dum han heller, og siden alle gode ting er 5): jeg vil ha burkhard, tarantino, pitt, leone, simm og glenister, sammen med schwarzenegger, eastwood, donald sutherland ("space cowboys" før vendetta'en, o nytelse, samt pierce brosnan på hesteryggen i hver reklamepause) og én schaefer og et stort herskapshus i hollywood. vær så snill.

tingenes godhet og andre variabler

løsrevne fragmenter og innfall fra dagen som var og har vært; fra po(t)etens eget liv, levnet og lurveleven; med nogen supertrampsk musikk attåt og vekselvise avbrudd til familiær kommunikasjon

gode ting: som at været var vakkert, solfylt, usedvanlig forfriskende, og vi kunne sitte ute i solen utenfor dragefjellet og kjenne våren komme, med jus-studiner i altfor tette tights flagrende omkring og i forbifarten: en rekke stygge øyekast mot disse nyankomne, uinnvidde, fnys mot fremmede fjes, men vi brydde oss da ikke; vi er kule litteraturvitere med baggy jeans og skinnvesker, vi gjør som vi lyster; og invaderer kantinen deres med den største selvfølge, nyter at den har så mye bedre utvalg - likeledes, at auditoriumene har så mye bedre seter, at arkitekturen er så meget mer tiltalende, sammenlignet med hva vi er vant med, o stygge, men tross alt sjarmante gamle sydnesplass - og solen skinte innover verden nydeligste våg, mens vi inntok vår lunsj ved panoramavinduene, en formidabel utsikt, så igrunnen har jeg ingenting å innvende på rom-bytter og formaliteter, og etter forelesningene kunne jeg forbli utendørs, eller valgte sådan; fordi det fristet så intenst å nyte solskinnet litt til, og dagens innsatskvote, innebærende innesitting, syntes mer enn oppfylt; så jeg tillot meg å sprade hele veien hjem, med vinterkåpen åpen og flagrende hår i brisen, også møtte jeg sigvart dagsland på danmarksplass og han så - ironisk nok - veldig forfrossen ut, men det er jo alltid kjekt å treffe kjendiser; sist var han på tur rundt tvetevannet, for å kjøpe is til sine barn, og i vesentlig bedre humør grunnet forsommer og stekende varme, jeg tror ikke fyren liker senvinteren noe særlig, men desto bedre var det - like før - å møte kristian valen, på torvallmenningen, som kom spradende forbi, og jeg holdt butikkdøren åpen for ham og han sa "taaaakk" på bred stavangersk og ga meg sitt "vinnende smil" og jeg ble en smeltende fangirl, for et øyeblikk

mindre gode ting, avløst av godtgjørelses-gjenopprettende bikommentarer: at jeg blir så infernalsk lei av disse mastergradsstudentene som brisker seg med sin utstudert svulstige sjargong, som de synes å ha lagt seg til forlengst, helt bevisst, og i sedvanlig perfeksjonistisk stilart vil utmanøvrere oss andre med - totalt - hvilket de da ikke klarer, sålenge de har selskap av kranglevorne 200nivå-studiner som insisterer på å argumentere imot og løfte diskusjonen ned på et mer nøkternt, refordelt og systematisert nivå, som får filosofien til å bli filosofisk, og noenlunde fattelig, og tekstanalysen til å dreie seg om teksten, ikke overganger mellom ting og rom i tid og ting og romligheten som omslutter det hele, følgelig: ikke bare en strøm av tomme, fancy ord, "som perler på en snor", eller utmalende, overavanserte begreper som ikke betyr noenting når de bare slenges ut i luften for å skryte, for å prange seg til status, men - det jeg misliker aller mest, og som til syvende og sist nok ligger til grunn for min forakt for deres væremåte, tror jeg - det er at de fremmer slik en traurig tilnærming til faget! at alt skal være så harsk og litt sarkastisk, som om de angriper teorien med et hånflir og tvinger alt inn i en destruktiv, litt dyster form som kun skal overgå seg selv; være helt utenfor det presise, klare, naturligvis; meget mer enn å dyrke det lyriske som inspirasjonsgrunnlag - de synes helt å ha stagnert i sine karikerte viter-roller og klarer ikke lenger fremskaffe noen instinktiv entusiasme eller løsrevne impulser, alt blir bare tørt og ... kynisk, faktisk, mens jeg sitter der og kjenner meg så ilter over at de fornærmer litteraturens gledesfaktor, slik, idet jeg synes dens fremste formål er å underholde, gjøre menneskeheten glad, gjøre meg glad; for jeg har alltid tydd til bøkene og filmene og musikken på dårlige dager, latt dem muntre meg, mens disse bedreviterne får slike remedier til å anta en aldeles frustrerende ettervirkning, og gjøre dagen dårligere, ekstra dårlig, de sturer og styrer og syter og mumler og jeg fatter ikke hvorfor det ikke kan forekomme flere smil, mer latter, mer lidenskapelig lykke i salen når man snakker om proust; marcel proust; som er både festlig og fantastisk, selv når han er på sitt mest destruktive, i det minste kunne man vise seg oppriktig og utagerende engasjert i emnet; reise seg i sinne, gjerne, hamre i kateteret om hvor forskrekkelig emo han er; det ville jeg gjort - problemet er at jeg på en måte har valgt å gjøre det, allerede, idet jeg utbasunerte for min veileder (og resten av klassen) at jeg syntes han (marcel) var en stakkarslig emo med - høyst! - bekymringsverdige tendenser og en livsfjernhet som burde vitne om kroniske plager, og en frivillig tilbaketrukkethet som både forekom meg arrogant mot omverdenen og direkte usympatisk, og uverdig for slik en stor poet og, uimotstridelig, genial mann; men han (min veileder) var ikke spesielt enig med meg i dette, faktisk ble han veldig sint og vil nå ikke ha stort mer med meg å gjøre, og jeg har aldri vært spesielt taktisk av meg (som nevnt), ei heller spesielt reservert og diskré i mine tolkninger, men jeg har lært at så lenge man har evnen til objektiv redegjørelse, kan man være så subjektiv man bare vil i sine oppfatninger, og det er en leveregel jeg etterlever, strengt, mens denne mannen (min veileder) mente jeg hadde fullstensig misforstått; og helst burde tiet stille; punkt nummer tre er at jeg (stadig) selvsagt ikke vil noe vondt med mine høylytte utlegninger, jeg har bare behov for å la dem komme til uttrykk, og vise litt ektefølt innlevelse i disse verkene, jeg leser dem jo med lupe, mens jeg gjerne får mitt pass påskrevet som en uanstendig synser og det er ... litt teit, relativt idiotisk, fullstendig på vrangen, så nei: jeg er ingen spesielt tilfreds forelesningsgjenger for tiden, men jeg stiller da opp og jeg stiller mitt raseri til overtydelig offentlig skue, så får de heller finne seg i det og finne det formålstjenlig at noen, ihvertfall, tør å uttale seg, opponere; måtte dere andre komme etter, dere óg! det trengs! jeg etterlyser ytterligere entusiasme, her, og glede - leserglede! - vi trenger ord for godord og nesegrus beundring for de store dikterne, tørre å vise hva man synes, rope ut ens fryd og gammen, eller jevngode frustrasjon, ikke bare rote oss inn i refleksjoner som ikke leder noensteds hen og ender i den totale resignasjonen - over livet, dikterkunsten, tekstteorien og tekstforståelsen i samlet monn - nei, det holder ikke!

enn videre, problem fire er kanhende rekkefølgen på mine uttalelser, som tidvis får en noe uheldig oppfølging, og at man som en behendig og durkdreven krigspragmatiker burde vite bedre, kjenne sitt spill, holde ens teorier for en selv til eksamens komme og bruke dem der, til eget utbytte og ikke la seg utnytte, men istedet buser jeg ut med konklusjonene først og nøster opp bakgrunnsresonnementet etterpå og skyter gjerne inn en del banneord underveis, og går ikke av veien for å kalle proust en potet, men for meg er det et kompliment, et gedigent kompliment; jeg synes fyren er et komplett selvmotsigende fascinasjonsobjekt, blandet med emo-absistenser og forakt og forelskelse, og divergens, og jeg blir ikke forstått! men jeg forstår meg på modernistene, i deres idérikdom, og det er kanhende poenget - kanhende må man lide under slik manglende imøtekommenhet for virkelig å fatte deres idéer og kvaler og jeg tror jeg står overfor et teorikurs i praksis, indirekte, noe ufrivillig, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dét

...og det var, kanhende, heller aldri meningen

Forsettlig, fortsatt

Soundtrack: Supertramp - tilfeldig utvalgte godbiter fra katalogen; hvori snart befinner seg samtlige utgitte album, hvilket gjør meg til en stolt fangirl. Dog, "Child of Vision" er fremdeles den aller beste sangen, og det sier sitt. (At det er en vanvittig bra sang, altså.) Dertil behører seg óg en takk, og en liten dedikasjon, til Tom Tykwer - som er en überflink mann og har laget en überfin (favoritt)film ved navn "Der Kaiser & Die Kaiserin", som alltid lykkes i å inspirere meg. Kloke ord om livet, og vanvittige rolleprestasjoner, anbefales så sterkt at jeg nesten får hoste.

"Ok. Så jeg tror jeg forstår bedre, nå, hva problemet er. Ikke at jeg har tenkt så forferdelig mye over problematikken som et emne, selvsagt; det er bedre å la tankene fare; men man kommer gjerne dithen at man begraver seg i komplikasjonsmassen, like fullt, og selvforskyldt eller ei, hvorpå man ofte ender ender opp med en slutning. Om enn midlertidig. Om enn flyktig, for et sekund eller tre, forbigående med overmetthet og hikkeanfall, men jeg kom da frem til en slags innsikt her. Verdensforståelse. At verden er for liten og for stor på samme tid. Det er hva det dreier seg om. At man henfaller til trivielle punkter og banalisert nyhetsverdi, fordi større og varierende inntrykk blir for voldsomme, for uinntagelige, at de slår en helt ut. Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg strever med å skrive på nye steder, hvorfor diktningen stopper opp - nærmest - når jeg leker turist, og fremlegger herved en teori om at det skyldes overveldelse; jeg blir så lammet av alt dette nye, nyfunne, på én gang at hodet ikke makter å omsette det i formuleringer, men istedet begrenser seg til mindre, enklere begivenheter, og erindringer man har bearbeidet lenge nok til at de synes små og enkle nok. Dette forklarer også hvorfor Marcel Proust skrev fra en seng, og P.D. James utgir bøker i overdreven pensjonistalder. Mer overkommelige omgivelser, en mer stødig setting. Beskyttelse. Stabilitet. Man får livet på avstand, som det heter, og slipper å håndtere det samtidig med ordene, fordi sistnevnte kan være mer enn tilstrekkelig mektige, og overmåte krevende i stundens hete; eller kulde, avhengig av hvor man befinner seg på kloden; uansett, man må prioritere i hjernen, man må fungere, også avstedkommer denne besnærende (foruroligende) problemstilling om man faktisk kan funke i livet samtidig med å skrive, og skrive om livet mens man fysisk lever det, og dette er (antagelig) årsaken til at så mange skrivende mennesker ikke funker i det hele tatt. Eller bare drikker. Fordi ordene er minst like store som livsløpet selv, i sin helhet, de skal tross alt kunne stå utenfor og makte skildre det - enhetlig, helhetlig - og dette blir da en proporsjonalt stor byrde man må handskes med ved siden av levingen, og for å holde orden på alt sammen er det kanskje enklest å ha litt heimebrygget innabords. Men ja. Det blir mye iblant, for mye, for mange inntrykk og ting man kunne skrive om, burde ha skrevet om - men har nok med å absorbere fortløpende - så penneholderen, min hånd, paralyseres og hjernesentrumet innskrenkes til en liten dirrende ert som nedprioriteres til fordel for sin større halvsøster motorikken, og jeg ender opp med å lese kart og vandre gatelangs, heller enn å dikte sonetter - om gatelivet. Forbipasserende, trikkeskinner, kirketårn. Observert, ikke notert. Hvorfor skulle det ellers ha blitt skrevet så meget vakkert om selve skrivingen? Også på reise? Om reiser; at man snakker om dette å være på farten, men ikke skildrer bevegelsen som sådan? Og alle sier at det er så meget viktig som står å lese om litteraturen, alle er så meget mer glad i å snakke om den enn å faktisk dypdykke inn i den; de tar heller utgangspunkt i det omkringstående enn saken selv. Det er typisk for menneskeheten, forfatterne også, oss alle; i alle sammenhenger, ved samfulle anliggende. Vi elsker omstendighetene og formen, mer enn innholdet og den enerverende kjerne; vi foretrekker å danse rundt, uten egentlig å berøre. Samtidig som tilbakeblikk, biografier og assosiasjonshistorier fascinerer oss til døde, mens eventyrromanen synes å ha dødd hen. Og derfor: ingen fantasifulle, utsvevende, inntrengende, instendige beretninger - som favner brøkdeler av allting på veien. Derfor ingen reisebrev. Utsnitt av landskapsmaleriene som beveget seg forbi et togvindu. Nei. Selvsamme togturen hver dag, åtte dager i uken føles det som, og dernest en detaljert redegjørelse og refleksjoner om dette å kjøre kollektivt. Det er slik det går til. Men jeg er lei av å prøve å være et rutinemenneske, nå; følge planer, føle forpliktelser, jeg får det ikke til. Kom jeg frem til, her. Så: problemløsende, tilslaget, jeg har lyst å angripe livet bit for bit og beskrive det jeg ser; kontinuerlig, etterhvert; uten nødvendigvis å stanse og stirre, men bringe fornemmelsene med meg videre. Broker. Det er også noe å ta med seg på ens omflakkingsferd. Disse små...øyeblikkene. Noe om å måle hele tilværelsen i dét, og ikke reell tid. Ja, jeg har vært og sett "Benjamin Button", og det var en klok og fin film; ihvertfall første halvdel. I motsetning til alle andre, tydeligvis, syntes de jeg innledende to tredjedeler var aldeles nydelige, mens den sporet fullstendig av mot slutten. Igjen, jeg liker da ikke hverdagsdramatikk og familiekonflikter og syntes de kunne holdt seg for gode for dette. Forholdsintriger. Bedende hundeøyne. Quentin Tarantino er kjemisk fritatt for slike tendenser og kjører på med vold og restaurant-samtaler istedet. Meget fortrinnlig. Men altså, jeg ble minnet på det øyeblikksvise, dessuten de store oppfinnelser, og jeg innser, nok engang, at jeg peiler meg inn mot det uoppnåelige og dveler ved det ikke-etterlengtede, for hvilket der ikke finnes noen skjellig grunn, og at det fortidsbeskuende og smålige og selvbejaende aldri helt var min greie, idet jeg lever mitt liv i ord og ikke lenger orker flykte fra dem, dét, at jeg ikke lenger behøver å kaste meg til siden og føle meg overkjørt likevel, at der finnes en mulighet for disse to komponentene til å eksistere i harmoni, og at man kan hente litt herfra og litt derfra, hele tiden, ikke måtte tre ut av livsløpet for å kunne ordlegge seg omkring det; slik lød sluttsalutten. I slutningen. I min forestående tankerekke som sendte meg hodestups ut i dette, som jeg ikke helt kan forklare hvordan oppstod, men altså; mitt formål. En forbigående tanke. Og jeg har begynt å like dem, jeg tror jeg kan lære å leve med dem. De lyriske døgnfluene. De store teoriene i en fastslått aforisme. Ytterligere, at man kan fremkalle visjonene igjen, ikke bare dvele ved dem man en gang hadde. Kanskje ordene er en medisin, som de så ofte også hevder, at de vitterlig kan fungere som en metode ut av uoverkommeligheten, så man kan utstå dette hurtiggående liv vi er eslet til; joda, jada; at man må slå seg til tåls med det som er, ikke skyve det unna som en mardrøm og begrense det til definerbarheter. Fordi slikt ikke finnes uansett. Og det er jo greit. Svevende utenfor boksen, med en bredere pensel, finne opp en verden utenfor den man faktisk erkjenner, møte menneskene, formidle dem i sko og frisyrer. Greit, det. Dog slår det meg likeså, i nuet, at dette blir nok en tekst om det tekstlige og tanker om å tenke og at definisjonen egentlig omfatter nettopp det udefinerbare selv, noe som gjør meg fullstendig forvirret, men også litt glad, fordi det igrunnen bekrefter alt sammen. Det minner meg også om filosofene jeg leser, har lest, har kastet ut gjennom vinduet i frustrasjon over siden å måtte skrive om den til eksamen, o grufylde, som hevder at ingenting beviselig eksisterer og at allting er egenskapt, men sannsynligvis usynlig, derfor, og det føyer seg inn i rekken av ting man kan nevne i ord, men som likevel ikke lar seg fange, fordi det bare blir ord, og ordene er meget mer enn seg selv, og de lar seg ikke fange, ergo blir dét de representerer bare skyggetegninger og svake refleksjoner som antyder, men aldri fylllestgjør, og dét behager meg - absolutt - i sin endelige bekreftelse. Nemlig. Hvoretter man ikke forstår noe som helst, og bare kan kalle det en livets ironi, og det må man leve med - så ja, jeg begriper at enkelte drikker."

Tunes and tones and memories of snow

I do believe this is my 600th post, or something. And that such an event, if in accordance with reality (I never was very good at counting), should be a pretty big deal. To me. But it's a bit late, or early in the morning, depending on one's state of mood and strange hours being kept fully intact and making me even stranger, so: just a poem, then, to celebrate. Or mark. Or whatever you want, whatever you need, I'm sleepy in my head and silent in my thoughts, but I wrote this a while ago and thought I should post - if only to launch the new Po(t)et style sheet, which isn't actually anything new, but it's got a bit of blue (to match above-mentioned mood) and some italics and proves I can still do html-coding at a quarter to four in the morning.

"withdrawing crusade"
by Scaramouche, the Po(t)et, and now the snow's all gone again. Furthermore, this is actually a song, and I don't write songs that often, but this is actually supposed to go with a proper melody. Wooha. But my beloved instruments, for purposes of the sort, are a couple (or, some four hundred) miles away, so I wasn't able to come up with something really tuney, so; you get the lyrics first. That being said, I miss them lots. My piano and guitar, that is. And my notebooks! Appropriately enough, then, a song about reminiscencing and memories and stuff. Winter away. Always coming back to chill me out.

this snowy path leads up to my back door
where I must cover up my tracks
on my way in, I slipped, I hurt my knee
on my way out, I staggered, hurt my heart
that’s how it goes, we said,
the snow keeps falling,
always keeping me within
and keep me safe (and keep me sane)
the clatter brings me here
the clamour brings me home

and I’ll be waiting at your window
watching flakes of ice be melting
making faces, gotten no reply, receiving nothing
here, at the opposite side of the gutter,
the barrier, keeping solid

the silky road leads up to my back yard
where I shall rest when summer come
on my way out, I swallow, hurt my voice
on my way back, I melt, I cannot speak for softness
that’s how it shows, we say,
the truths expire, all devour
always keeping me therein
and keep me swift (and keep me swill)
the chatter brought me here
the cats will bring me home,

I shout into the empty filled with quiet
cramming white leaves in my hands
as I am walking, waiting somehow
next to throw, or end up falling,
gushing out excuses,
all too soon instead

and I’ll be lingering at your step
straying only there to kneel
no solace, making failures, getting no encouragement
from any other side of this dark asphalt, drawing near,
retreating further back,

and farther from
I send out emptiness, I'm filled with quiet
crammed with sharpening sense of lief
as I am waiting, watching someone
next to no-one, end up falling
gulping up refusals
all the time too soon

like any cat, kept swell,
I’ll take me home

Små, gyldne menn (og pene kjoler)

notat af fireogtyvende februari med henvisning til toogtyvende januari

...og jeg erindrer at på omtrent samme tidspunkt som dette, foregående måned, ble OSCAR-nominasjonene offentliggjort, og i så måte er det forsåvidt bare passende at utdelingen ble avholdt i går natt (norsk tid), og at mine favoritter faktisk - vant! Det vil si, ikke alle. Sean Penn skrev seg nok en gang inn på min irrasjonelle hatliste; om enn noe uforskyldt, siden The Academy tross alt er de som bestemmer, og Penn er da noenlunde kompetent, men han danket ihvertfall ut min yndling Mickey Rourke og besørget enda en pris til "MILK" (som jeg ironisk nok var og så sist fredag og likte veldig veldig godt) og jeg ble en smule rasende siden dette da føyer seg elegant inn i minneboken - på neste side etter Johnny Depp-fiaskoen for noen år siden, der Sean Penn triumferte med "Mystic River" og Johnny gikk tomhendt hjem og dernest spilte inn to oppfølgere om Captain Jack som han heller ikke fikk Oscar for og nå planlegger en fjerde, lov å håpe, men jeg er lei av at de samme gamle erobrer nytt lende, og skulle gjerne sett at Rourkes såkalte "gjenoppstandelse" i showbusiness ble kronet med et trofé, mens det istedet resulterte i en fortsatt (nesten!) tom peishylle og oppfyllelse for hans spådommer om at bransjen misliker hans utagerende oppførsel de siste årene såpass at de ikke vil beære ham i slik en "betydelig" forstand. Stakkars fine mannen. Som et lite plaster på såret kompenserte vinner-Penn med å erklære at Mickey var en flink mann, og "you're my brother", og fikk et slengkyss tilbake. Dessuten ga han sin oppriktigste støtte til alle homofile og uttrykte sin komplette forakt for alle fordomsfulle. Respect, man. På den (enda) mer oppløftende siden, må nevnes at Kate Winslet endelig mottok sin velfortjente statuett (for "The Reader", som jeg ikke skal uttale meg om siden jeg ikke har sett den ennå; i likhet med en hel den andre, ser det ut til) og at Penelope Cruz fikk en overraskende, men minst like rettmessig gull-mann for sin rolle i "Vicky Christina Barcelona". Men aller viktigst: at Heath Ledger, vår elskede og høyt savnede, faktisk fikk Oscar for rollen som The Joker i "The Dark Knight" - !!! - og at "Slumdog Millionaire" sopet inn 8 statuetter, i alle unntagen to (uviktige) av kategoriene den var nominert i. Storeslem! Og meget strålende sådan! (En Britenes aften, på alle måter, hvilket man elsker her i gården.) Stakkars "Benjamin Button", derimot, var nominert i absolutt alt og fikk stort sett ingenting, og superduperparet Brangelina måtte begge gå tomhendt (og sikkert furtende, forståelig nok) hjem til ungeflokken sin. Angie kompenserte nå for alle tap med en overjordisk nydelig kjole i svart, samt noen like nydelige øreringer med smaragder - og Brad var så kjekk at det var latterlig - hvorpå de (selvsagt!) befestet sin posisjon som verdens vakreste duo og tro meg, de er fullstendig klar over det. Litt ekkelt. Personlig synes jeg nå Marisa Tomei var kveldens aller vakreste, og en fabalektig dame generelt - hun er simpelthen vanvittig sexy! - og Natalie Portman var ikke dum, hun heller, sammen med Taraji P. Henson, Evan Rachel Wood, Virginia Madsen, men hvor var Scarlett? Johansson? Savn! Dog, Michael Sheen dukket da opp og bidro med massevis av mannlig eyecandy og det var mer enn nok for meg, bare litt synd at "Frost/Nixon" ikke vant stort. Ikke Daniel Craig heller, for den saks skyld, men han så uforskammet godt ut, og har en kjæreste som er uforskammet heldig (og bør vurdere en Bond-rolle snart). Halle Berry kunnet tatt på seg en sekk og sluppet unna med det, men valgte en nydelig gullkjole og jeg blir misunnelig bare av tanken. For en dame. Meryl Streep hadde en schtilig grå sak, Anne Hathaway en stilig hvit sak, og Amy Adams ville skille seg ut (og klarte det) i fancy rød column gown med kveldens fineste smykke. Yay. Marion Cotillard er alltid fin, og spesielt i blått (men hadde valgt et direkte upassende belte), mens Madonna fremdeles tror man vil se undertøyet hennes, og det vil man jo egentlig ikke på en Oscar-utdeling, men jeg irriterer meg mest over hvor fin den kjolen ville vært om den ikke var gjennomsiktig. Tilda Swinton irriterer meg alltid, denne gangen fordi hun hadde glemt mascaraen hjemme, men hun får kred. for aktiv originalitet. Mens Jessica Biel med fordel kunne vasket håret, og byttet ut kjolen, og jeg lurer litt på hva som gikk galt. Eller er galt. Philip Seymour Hoffman hadde tatt på seg lue for anledningen, det var heller ikke så veldig lurt, men han skjulte iallefall sveisen. Av enda mindre tiltalende faktorer bør nevnes boytoyet til Jennifer Aniston, fordi han er sleip og fæl, og Adrian Brody som stilte ubarbert, og Reese Witherspoon; ene og alene pga den blå øyenskyggen. Ikke pent, nei. Kate Winslet - derimot - bar en meget spesiell kjole med en utskjelt sveis, og jeg syntes begge deler var aldeles flotte, hun liknet Grace Kelly og jeg håper hun er klar over det - mens selvsamme Mickey Rourke hadde tatt på seg fineste hvite dressen og glitrende sølvkjeder helt ned i buksen og et halskjede til minne om hans nylig avdøde, elskede lille hund Loki, og det rører jo et hundemenneske som meg nesten til tårer. Da Penelope Cruz kom opp på scenen i brudekjolen sin og snakket om barndommen i Spania da Oscar-utdelingen virket som et uoppnåelig drømmescenario, kjente jeg at det presset enda hardere på i øyekroken - for ikke å snakke om da søsteren til Heath tittet opp mot taket og hilste til ham med klump i halsen; herre! Men da jeg endelig tok til å grine var det ikke av vemod eller sinnsbevegelse, men - av latter. Rett og slett. For det som virkelig tok kaken, og står igjen som festens definitive høydepunkt, var - ironisk nok - åpningsnummeret (også kjent som det aller siste klippet jeg fant frem til på Youtube). En fantastisk hyllest til årets nominerte for beste film (pluss et par forglemte mesterverk fra året som gikk) ved Hugh Jackman, the one and only, som overbeviste stort som årets vert - og som cabaretartist. Åpningen ble nemlig etterfulgt av en fullstendig vanvittig musical-potpurri i pausen, med ørten dansere på scenen og Hugh som Billy Flynn. Han sang, danset og fleipet seg til den store gullmedalje og tok pusten fra de fleste, helt på egen hånd, og etterlot meg hikstende, hylende og i krampe under skrivebordet. Hurra for fine, fine mannen. At det går an å ha alle disse kvaliteten på én gang. Han er kjekk, sjarmant til tusen, sympatisk så det står etter, og han er morsom, fantastisk morsom, dessuten: han kan spille, han kan forføre, han kan sloss, han kan trylle, han kan kunsten å fremføre de mest krevende sangnumre uten besvær, og han gjorde det hele for å annonsere at "the musical is back!". Jadda. Jeg er så forelsket. Men selvsagt, som den hyggelige mannen han er, er han lykkelig gift og har masse barn. Rettferdigheten gjør seg gjeldende i verden. Enn videre forgudet jeg dog hans meget interne hilsen ved showets begynnelse: "I'm Wolverine!", og hans meget glimrende duett med den stadig (les: alltid!) tilbakevendende Beyoncé Knowles. Fremdeles ikke tilgitt, helt, for Phantom-fadesen for en del år siden, da hun sang "Learn to be Lonely" iført et eller annet satin-skapt som ikke var spesielt kledelig, og en øyenskygge som burde vært avskaffet. Med en eller annen Phantom-impersonator flagrende omkring seg, som ikke kledde parykken sin og som ikke kunne bevege seg rundt på en scene for fem øre, og som liksom skulle være Gerry Butler. Men altså; igår hadde hun fin rød kjole og selskap av en fin flott mann og det var meget bedre, alt sammen. Jeg misliker irriterende unge mennesker fra "Mamma Mia!", men har innsett min skjebne (i at jeg er relativt alene om dette) og kunne forsåvidt godta deres lille gjesteopptreden. Jeg tolererte til og med at High School musical-utskremte blandet seg inn - og lot meg samtidig imponere over egen selvbeherskelse. Zec Efron var tross alt med i "Hairspray". Og han var glimrende. Og! Ytteligere! La meg igjen repetere, for å understreke, at ingenting kunne hverken overgå eller ødelegge gleden over dette; tidenes beste OSCAR-åpning; og noe av det morsomte som noensinne har vært vist på TV:

O nytelse! Og takk til produsentene for et alt i alt storslagent show! Jeg er faktisk fornøyd i år, who'd have believed. Bilder finnes her på Yahoo, og her på Imdb, samt noe på VG, og den komplette listen over alle vinnerne følger...her:

Best Motion Picture of the Year
Slumdog Millionaire (2008): Christian Colson

Best Performance by an Actor in a Leading Role
Sean Penn for Milk (2008)

Best Performance by an Actress in a Leading Role
Kate Winslet for The Reader (2008)

Best Performance by an Actor in a Supporting Role
Heath Ledger for The Dark Knight (2008)

Best Performance by an Actress in a Supporting Role
Penélope Cruz for Vicky Cristina Barcelona (2008)

Best Achievement in Directing
Danny Boyle for Slumdog Millionaire (2008)

Best Writing, Screenplay Written Directly for the Screen
Milk (2008): Dustin Lance Black

Best Writing, Screenplay Based on Material Previously Produced or Published
Slumdog Millionaire (2008): Simon Beaufoy

Best Achievement in Cinematography
Slumdog Millionaire (2008): Anthony Dod Mantle

Best Achievement in Editing
Slumdog Millionaire (2008): Chris Dickens

Best Achievement in Art Direction
The Curious Case of Benjamin Button (2008): Donald Graham Burt, Victor J. Zolfo

Best Achievement in Costume Design
The Duchess (2008): Michael O'Connor

Best Achievement in Makeup
The Curious Case of Benjamin Button (2008): Greg Cannom

Best Achievement in Music Written for Motion Pictures, Original Score
Slumdog Millionaire (2008): A.R. Rahman

Best Achievement in Music Written for Motion Pictures, Original Song
Slumdog Millionaire (2008): A.R. Rahman, Sampooran Singh Gulzar ("Jai Ho")

Best Achievement in Sound
Slumdog Millionaire (2008): Ian Tapp, Richard Pryke, Resul Pookutty

Best Achievement in Sound Editing
The Dark Knight (2008): Richard King

Best Achievement in Visual Effects
The Curious Case of Benjamin Button (2008): Eric Barba, Steve Preeg, Burt Dalton, Craig Barron

Best Animated Feature Film of the Year
WALL·E (2008): Andrew Stanton

Best Foreign Language Film of the Year
Okuribito (2008) (Japan)

Best Documentary, Features
Man on Wire (2008): James Marsh, Simon Chinn

Best Documentary, Short Subjects
Smile Pinki (2008): Megan Mylan

Best Short Film, Animated
Maison en petits cubes, La (2008): Kunio Katô

Best Short Film, Live Action
Spielzeugland (2007): Jochen Alexander Freydank

Ondt Blod i Vest (og en rasende synder)

Soundtrack: Crowded House - "Mean to me"; fordi den passer så forsmedelig godt, da. Pluss en dose "Hole in the river", fordi det er en fiiiin sang. Og resten av albumet. Fine albumet.

Hvis folk lurer litt på hva skribenten Scara; "det skrivende menneske", som hun så fint kaller seg; driver på med for tiden - så er de i sin fulle rett. For all del. Hun vet det faktisk ikke selv, heller, og dette igjen figurerer som irritasjonsmoment av realtivt anselig art i hennes liv (i ganske lang tid, for å være ærlig) og det gjør henne - meg - en smule febrilsk. Problemet er at når tilstrekkelige antall mennesker i ens umiddelbare omgangskrets, hvis godkjennelser og bifall man endatil er avhengig av i evalueringssammenheng, på toppen av det hele: ens overordnede, overansvarlige på universitetet, bidrar med til de grader negativ omtale av blogg-mediet, og ens bloggende skrivestil, og blogging generelt, så klarer man liksom ikke å unngå å bli...skeptisk. Eller anti. Eller hva man nå skal kalle tilstanden. Kort fortalt mistet jeg både lyst, glød og gode forsetter, og det ville ikke gå over. Jeg visste ikke lenger hva jeg skulle skrive, OM jeg skulle skrive, hva jeg KUNNE skrive overhodet. Jeg fjernet meg fra helle nett-samfunnet og unngikk både egen og andres blogger (sorry, frender!), i ren frustrasjon. Og apati, nærmest. Men da jeg tidligere idag fant ut at det måtte være en måned siden jeg sist hadde blogget, minst; et foruroligende faktum i seg selv; besluttet jeg å gi det hele en ny omgang i revurderingskvernen. Teste egen viljestyrke, tøye egne hjernestrenger, snu det litt opp ned attevar, hvorpå jeg fant at denne siden er såpass viktig for meg at det blir tøysete simpelthen å kutte den ut. Eller "det", burde jeg vel omformulere, siden hele skrivearbeidet for mitt vedkommende har hengt i en tynn tråd den siste tiden. Dessverre. Jeg tror de fleste skribenter, selverklærte eller ei, har det slik i ny og ne; for ikke å si absolutt alle; og det avhenger ofte(st) av negativ input fra omverdenens side. Når man får så til de grader i overflod av destruktiv, demoraliserende, nedbrytende omtale, les: tåpelige tilbakemeldinger, gir det seg gjerne ingen umiddelbare utslag, men desto mer dramatiske konsekvenser på lengre sikt. For meg utviklet det seg til en slags resignasjon - det "funket" liksom ikke lenger, jeg fant ingen innskytelser til blogging, jeg kunne likesågodt la være - det hele fikk bare uinspirerende konnotasjoner uansett. Jeg skal innrømme at det var mange stunder den siste måneden da jeg tenkte "dette er tåpelig", og "dette burde jeg da nevne i ett innlegg", men så ble det aldri til. Og ordene ville ikke samarbeide med meg, her. Så jeg skjøv både dem og selve bloggen unna, for en periode, til jeg nylig fant ut at det gjorde for vondt i hjertet. Hjernen min har det sikkert fint, den, med sine formuleringer på reservelager og ordbøker i hyllen, men hjertet synes den kritiske mangelen på blogg-updates ble for vanskelig. Følgelig ble det også for vrient å gi slipp. Og jeg antar det er et godt tegn. Selv om det var en skremmende opplevelse da ikke hjemmesiden dukket opp automatisk blant mine hurtiglinker (antagelig siden jeg har slettet internett-minnet nylig for å unngå treghet og temporary virus files, forhåndsregulert som jeg er, men likevel) og ikke umiddelbart å kunne huske passordet på blogger.com, og da jeg oppdaget at siste innlegg var datert for nøyaktig en måned siden og ikke kunne huske å ha skrevet det, langt mindre hva det handlet om, ja: det skremte meg. Likesom jeg frykter at ordene forsvinner helt og at skriveulysten tar overhånd. Det er ingen hyggelig tanke. Men jeg tar ikke på meg all skyld selv, hverken for pausen eller uviljen; jeg kjenner istedet en voldsom bitterhet mot dem som har bidratt til å forårsake situasjonen og som har gitt meg såpass mye pepper at det bare var en utkrydret suppe igjen av inspirasjonsbarken - og det smaker som kjent ikke godt, det gir kun et intenst ubehag. Langt inn i hjerterøttene. Pepret full de óg.

Men altså. Grunnen til at jeg beretter alt dette, og dermed utleverer meget mer av egne frustrasjoner enn jeg har for vane; og vil fortsette med fremover, all den selvoppholdelsesevne jeg fremdeles har i behold; er at jeg synes følgene - de siste ukers reaksjon (hos undertegnede) - er noe blant annet anmeldere, redaktører og ikke minst universitetsansatte bør kunne legge seg på minnet. At hvilke beskjeder man mottar omkring egne "verker" gjør noe med en; noe som vedvarer; en til alt overmål slagkraftig innvirkning på eget arbeide og egen selvfølelse videre. Kanskje burde man være seg dette (enda) mer bevisst innen offentlige tevlinger som Idol og X-factor og andre obskøniteter, likeså, idet jeg forestiller meg at de kontante avvisningene mange der blir møtt med, kan ha en rimelig ugunstig effekt på slike unge, sårbare, påvirkelige individ som de medvirkende - vitterlig - ofte er. Talent eller ei. Det er ikke talentet det handler om, her, eller står på. Det er brutaliteten deltagerne skal avskrives med. Etter min oppriktige mening burde de ikke avskrives i det hele tatt; Simon Cowell, regjerende idol-drittsekk, har faktisk sagt det best selv - da han fortalte med-dommer Paula Abdul at man burde "tillate mer konstruktiv kritikk". Ja, Simon. Og alle dere andre. Snu det gjerne til en diskusjon om konstruktivitet. For det handler om å formidle og følge opp, ikke bare ydmyke, det handler om å holde noen oppe og veilede, ikke skyve dem ned i en selvbebreidelsens og selvransakelsens og latterliggjøringens pøl. (Nei, jeg liker ikke "hysteriske auditionrunder" og "pinlige klipp", jeg kan ikke utstå dem og skyr dem som pesten. Så, ha i mente.) Om det så står om fem skarve minutter man har til rådighet: det er mer enn tilstrekkelig til å gi en nøktern, om nødvendig avvisende, men ikke frekk kommentar til vedkommende. Men selvsagt, det minsker undeholdningsverdien. Fjernen den, rettere sagt. For vi ynder visst bare å se folk bli ledd ut eller ljomende applaudert, i dagens samfunn, ingen mellomting. Der finnes ingen stille utgang, bare salutter eller hånflir.

Samtidig, for å vende tilbake til emnet "meg og mitt", som jeg strengt tatt (og tross min såvidt opprettholdte Blogger-status) ikke er så forferdelig glad i; uansett, hva meg angår dreier det ikke om fem minutter og "der er døren", eller hånlatter - strengt tatt - men heller ingen applaus; det gjelder, i all hovedsak, de siste to og et halvt årenes kontinuerlige "dette holder ikke mål" og "skrivestilen din er feil" og "du er ikke akademisk nok" og "du er på feil planet", opp og ned og herfra til månen i mente. Rett ut: "du passer ikke inn, og hvis du ikke skjerper deg har du ikke noe her å gjøre". Nei, jeg befinner meg ikke på mindreårig-nivå i grunnskolen, jeg er ingen plagsom matte-hater, jeg er ikke til hinder for undervisningen, jeg er hverken voldelig eller utpreget arrogant, jeg er litteraturstudent - og stolt av det. Prøver ihvertfall. Men jeg har da for uvane å være altfor lite taktisk av meg, og jeg sier meningene mine når jeg har noen, eller bare får lyst å si noe som jeg mener gir mening. I motsetning til mange medstudenter som vet å innordne seg og gjøre som de blir bedt om, og skrive som de "skal", blir jeg istedet mer vrang og møter desto mer motstand, men ikke for å provosere. Til dét er jeg for faginteressert, for ydmyk overfor emnene våre. Jeg vil ikke være plagsom! Jeg leser fagbøkene - ikke for å skryte, eller namedroppe, men for å lære noe nytt. Og det føler jeg at jeg har gjort, iløpet av disse årene; misforstå meg rett; det faglige utbyttet har vært fabelaktig. Downright fabulous. Men jeg har fremdeles til gode å møte ett jævla fornuftig menneske i undervisningsposisjon. Og det toppet seg liksom da det eneste mine engelsk-sensorer hadde å bidra med til muntlig eksamen var at jeg var "livlig", men "synset for meget". Og at jeg var altfor "tilgjengelig" (når ble dét noe negativt?) i min tilnærming, altfor "allmenngyldig", og ikke minst: "way too bloggish". Sistnevnte ble et skjellsord, formelig, og et gjentatt argument på alle mine veileldninger - for at tekstene mine ikke var stort å skryte av. Ikke nok med dét: jeg turde da å sitere disse forhatte bloggene på min oppgave også, siden jeg syntes teateranmeldelsene jeg hadde funnet der var rimelig essensielle for å forstå moderne teaterstykkers mottagelse i vårt moderne samfunn, men ble avspist med at "dette var ikke interessant". Neivel. Og når man forsøker å forklare hvorfor blir man igjen møtt med "ikke passende", "ikke egnet", endog: "jeg liker virkelig ikke denne stilen din i det hele tatt". Smør på flesk, og jeg backet til slutt helt ut. Kanskje ikke så rart, i ettertid, for det er begrenset hvor mye man gidder å høre på av slikt. Dette var ingen konstruktiv kritikk på noe jeg selv hadde valgt å sende inn til et forlag; ingen refusjon på et fornuftig, begrunnet grunnlag - det kunne jeg uten problemer godtatt, det hadde jeg måttet akseptere - men nei. De forlangte at jeg skulle forandre hele meg, hvis de ikke skulle stryke meg til eksamen, de raljerte med mine obligatoriske oppgaver, og bloggingen som konsept - uten at jeg overhodet var enig med dem, for jeg syntes artiklene mine var langt fra bloggish'e, men i alle tilfeller: det hele forekom meg å ha bakgrunn iurimelige argumenter, det hele var for meg blodig urettferdig, og da jeg endelig klarte å tilpasse hovedoppgaven min tilstrekkelig, var det kun med det resultat at den ble dårligere, og jeg følte ikke jeg kunne stå inne for den, men fikk tommel opp av dem - sensorene - og endte opp med en D like fullt. Og da blir man unektelig litt snurt. Også gir man opp hele blogg-trenden, etterhvert, fordi den føltes som indirekte årsak til hele kostespinneriet, og føler seg noenlunde inkompetent generelt sett; men nei - igjen! - det holder jo ikke. Det skal jeg ha. Jeg har mine svake, svarte, stygge øyeblikk, men jeg er sta som faen når det gjelder. Av en eller annen årsak. Det gjentar seg til det kjedsommelige. Og nå har jeg besluttet å be dem dra dit pepperen gror, heller enn å la meg bli overstrødd av den, og satse på det jeg brenner for og er istand til å forsvare - til enhver tid; i fremtiden; det være seg innenfor skriving, fotografering, skydiving, rakettforskning, whatever else - og tillate Universitas Bergensis å seile sin egen sjø. Jeg beklager, til alle entusiaster, men jeg har fått mer enn nok. Og er lykkelig over snart å være ferdig og kunne leve mitt eget liv. På mine premisser. Jeg har ikke avlagt noen hellig ed, ennå, om aldri å vende tilbake til Universitetet som institusjon, men jeg er så uendelig lei av å være lei av å sloss med UiB og jeg synes, for å være helt oppriktig, at de det gjelder - dem jeg har måttet kjempe mot og streve med hittil - er en gjeng med sneversynte, piss-sure, gammelmodige, indoktrinerende, nokså inkompetente, asosiale, uvitende, uoppdaterte, stillesittende, gjenstridig refuserende, ignorante, likegyldigighets-infiserte, selvhøytidelige, selvgode, superarrogante, forsmådde kontor-rotter. Og det er jeg mer enn modig nok til å kunne kalle dem midt i fleisen, på en god dag, med hevet, noenlunde modighets-bedugget hode, fordi de faktisk fortjener det. Mens jeg føler jeg fortjener meget bedre. Og de skal ikke få lov å forpurre og forsurne og ødelegge mine lidenskaper - for meg. Jeg vil ta mine egne valg, på egne vegne, uten å la meg påvirke av deres dårlige vibber. Det er det bare ikke verdt. Men: visse endringer må nå engang til, for å komme seg ut av slike elendige sirkler, for ikke å bli et elendig menneske selv. Det er jeg klar over. Smertelig. Det er forbannet innviklet. For jeg vet ikke hva som er alternativet! Jeg er skadelidende under verdens mest forbitrende, forbannede paradoks, og det er som følger:

Jeg - Scaramouche Tyler, yours truly - betegner seg, og oppfatter seg selv, og vil gjerne fremstå, som verdens mest lidenskapelige, intenst litteratur- og kulturelskende vesen. Jeg forguder litteraturen og språket og performance-kunsten, og alt som har med dét å gjøre, men jeg finner ingen aksept, oppmuntring eller forståelse hos dem som - etter sigende - skulle bidra til kreativitetens fremme; disse som burde fremstille, hylle, dyrke den i all sin prakt. Og det gjør meg rasende! Og frustrert! Det gjør meg uforsiktig og provokativ og sørger for manglende lyst til det meste! Jobbing, skriving, lesing, tegning, fotografering, forskning! Det gjør meg apatisk, stillesittende, forbitret - selv også! Og fyller meg med enda mer raseri! Jeg trodde mine år på såkalt humanistisk fakultet skulle bidra til oppmuntring og glede og faglig inspirasjon. Og jeg har (skal sies) funnet fantastiske medstudenter, nydelige romaner, flotte felleslunsjer og givende vennskap - dog, tilsvarende meget mer forferdelige forelesere og veiledere og ufattelig ansvarshavende, hvis intoleranse synes å stige proporsjonalt med min tilfredshet på andre områder av studiet, slik at den også kommer sterkere til uttrykk. Det er ikke mulig å ignoere utilfredsheten med fag-koordinasjonen når den står i slik klar kontrast til et idyllisk miljø og pensum som burde blitt håndtert på uendelig meget bedre måte. Det er under enhver verdighet at Rilke blir herset med slik, for eksempel. Men la meg ikke komme med personkritikk; det ønsker jeg heller ikke. Jeg ønsker å bruke det eneste offentlige medium jeg kjenner, bloggen min, til å angripe de eneste idiotene jeg må omgås daglig, for å fortelle dem - eller, i realiteten, dette blir vel mest en hilsen til alle dem jeg kjenner som antagelig er enige med meg - at det ikke er akseptabelt å møte forsøksvis, strebende skrivende mennesker med slik nyansefri arroganse. Det er mitt budskap. Det er alt.

...og det er i øyeblikket mitt problem, og forsmedelige skjebne. Jeg må også understreke at jeg her skriver i affekt, aldeles carried away, og ikke fullt så sint som jeg kan høres ut, men tross alt: det er sent. Og jeg er ganske sint. Men egentlig skulle jeg bare informere om at jeg ikke har tatt kvelden en gang for alle, men fremdeles er noenlunde tilstede i bloggersfæren, mens dette ble noe ... heftig, antar jeg. Like fullt. Ingen fornærmelser intendert, og jeg håper da (som det svært innlevelses-besatte og temperamentsfulle - på godt og vondt; følgelig også meget følelsesmessig deltagende) menneske jeg er, at ingen vil ta seg nær av det jeg skriver, men for all del: ta det seriøst. Jeg mener det, men mener intet vondt med det, men selv jeg kan altså få nok. Fordi jeg mistet helt troen på meg selv, fordi jeg mistet troen på skrivekunsten, fordi det var så nedslående alt sammen. Og da var, paradoksalt nok, Bloggen god å ha. Dog også til andre formål, fremover. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal oppfordre folk til å påvirke andre til å tro på seg selv. Dette innlegget, i tillegg til å gi utløp for all mulig aggresjon og frustrasjon, har en moral om å gjøre noe positivt for andre; fordi det ikke er noe godt å stange mot en vegg av stengte ører og selvoppnevnte lyttere som ikke gjør jobben sin. Man har ikke lov, mener jeg, til å bryte ned andre mennesker på den måten, og dét er mitt hovedbudskap. Fra en som selv opplever det til stadighet, så tro meg på min ektefølthet. Jeg er her, hangin' in and holdin' on, som det heter, og jeg hadde noen storslagne ambisjoner om layout-endringer, skrift-utskiftning, og en ny start, som muligens skal få tre i kraft etterhvert. Jeg har nå rablet eksaltert ivei i evigheter om ting jeg ikke liker, i den hensikt å erklære at jeg herved skal rable mer om ting jeg liker, og det ble noe omstendelig, men antagelig nødvendig, for jeg føler meg aldeles lettet nå - og har da skrevet en hel del. Allerede! Sesåh; dét fikk de meg til! Litt godt kommer da ut av allting forsmedelig.