Mer om Mehren (og om regn)

Soundtrack: Philip Glass, igjen og igjen, og i opptil flere forskjellige varianter; samt noen truddelutter fra "Garden State" som jeg nøt meg gjennom sent i går. Fine rare indiefilmen sin, det. Men ingenting slår en dose krystallklar Glass med fiolinene strykende saktmodig i bakgrunen, og dysterheten lurende bak neste trommeslag. Gjennomført behagelig, inspirerende - og vanedannende. Meryl Streep! Som stirrer inn i kamera! Og senker oppvaskkosten! Liker stemningsmusikk, jeg. Spesielt fra gode filmscener. Som også får meg distrahert fra værforholdene, og andre ubehageligheter.

En typisk morsom regnværsdag her i Bergen, som startet med eksplosjoner og tordenskrall, og fortsatte med så intense regnskyll at alarmene begynte å gå på bilene utenfor. Det smalt både i vindusruter og bilpansre og takskjegg, og jeg tar meg i å synes mektig synd på bybanearbeiderne som jobber døgnet rundt her; uansett vær og med fjorten lar klær; og som vandrer hvileløst omkring på parkeringsplassen med hodelyktene tent, mens det blåser friskt rundt ørene på dem. Memo til meg: yrkesvei man ikke skal begi seg inn på. Selv begrenset jeg meg til en liten luftetur og ellers fortrukne gardiner, mens jeg forsøkte å begrense sjokoladeinntaket og faktisk få gjort noe fornuftig (skole)arbeid. Man regner ikke dagene i jobb versus helg, lenger, man gjør det man kan når man kan, og mest mulig på kortest mulig tid så det blir effektivt. Hvilket, selvfølgelig, fungerer best i teorien og nokså dårligere i en praksis med full internett-tilgang og flakkende blikk mot TV-skjermen. Nuvel. Man innser liksom ens skjebne, og omfanget av ens eksamensinfiserte tilværelse, idet "søvn" innebærer "lesefri", og "matlaging" tilsvarer "avkobling", og "jeg må ut en tur med bosset" fortoner seg som den mest gyldige unnskyldning for å smekke bøkene igjen. Også prøver man å ikke få dette, sopt sammen til en konstatering, til å indikere at man er et tragisk tilfelle; men heller at man er en dedikert, aktiv, flink student...hvis største, og mest påtrengende konsentrasjonsproblem er trangen til å ta seg pause fra andres diktning - til fordel for å skrive på min egen. Det vil si, trangen til å fjerne seg fra pensumdiktene og fordype seg i egne, nøye utvalgte favorittpoeter, som inspirerer egen skriving desto mer. For å komme til saken: vi har ikke Stein Mehren på pensum, noe jeg synes er en absolutt forsmedelighet, og derfor velger jeg å bruke samme mann som ekstramateriale, sekundærkildestoff, og lese ham istedet for det jeg egentlig burde lese, som er Welhaven, Wergeland, og andre urkjedelige, utleste eksemplarer (og resten av sekundærlitteraturen som jeg gjerne velger å avskrive). Det er ikke så lett å være fan. Blir sittende her, fullstendig betatt, med "Samlede Dikt" i hende og gape over "Syn", "Alt vi ser", "Den første sneen". "Daggry ved havet", "Fossiler", "Forlatt". Nøye utvalgt, som sagt. Og jeg gjentar mine høytsvevende deklamasjoner; at der finnes ingen over, ingen ved siden, mannen er den flinkeste nålevende poeten vi har i dette landet. I og med at Mester Johannesen, André Bjerke og Gunnar Alme er gått bort, mener jeg. Og han viser, gjennom sitt lange dikterskap; gjennom sine utallige, ulike utgivelser; noe jeg alltid har syntes er blant det viktigste med skrivingen - at den får lov å utvikle seg. Forme seg etter omstendighetene, forandres på naturligste vis og ikke tilpasses til det forserte, ei heller las forbli statisk. Man må leve med poesien som en egen streng fra hjerteroten og ut i offentlighetens rom. Ordene las komme og man griper dem, og de reflekterer den man er i øyeblikket, de impulser man tar til seg her og nå, og hadde de fortonet seg annenlunde, ville de syntes forfalsket og forstilt. Man skal ikke tvinge skriften, man skal åpne opp for den. Føre den inn i åpenheten. Det er mitt syn. Og Stein Mehren viser hvor fengslende dette kan gjøres; nettopp ved å la ordene gripe seg, gripe fatt i sinnstemningen, hvoretter han benytter dem, foredler dem, setter dem inn i sammenhenger sett i forhold til den tid han lever i - hans verden - og de forestillinger han bærer med seg. I nuet. Så er det blomstrende, og ikke alltid like stilisert, men gud så vakkert. Om havet, vinden, døden, hatet, nye Telenorbygg. Om blomster og bier (bokstavelig talt) og kjærligheten som ble for "stær". Store ord og tunge stunder, dype lengsler, uavklarte fremtidsbilder. "Evighet er en felle livet går i." Vi kunne trengt en dose Mehren på litt.vit., tror jeg, men han er vel ikke akademisk nok. Pffffftsk. Enn så lenge bidrar jeg med litt.viterens tolkning, og tagning, og presenterer herved et lite Mehren-inspirert stykke arbeid (mens jeg egentlig, altså, skulle bearbeidet noe vesensforskjellig mer akademia-orientert):

Mehren-mania: en liten innflytelsesøkt
Av Scaramouche, Po(t)eten, som lot seg rive med, og føre hen, og følte seg (på samme tid) besnærende affisert av regnet. Jeg tror jeg både snakker og skriver for mye om værforholdene her, men i likhet med den skolerettede tankegangen, har det også sin forklaring - og en ganske ubehjelpelig sådan - nemlig at jeg bor i Verdens Mest Værfokuserte By, og at Bergensere flest anser "været" som et helt akseptabelt og veldig lite uviktig samtaleemne. Man diskuterer, til den store gullmedalje, både værmelding, værhistorikk og værkatastrofer, og det har ikke fnugg av stillhets-fyll eller sjenanse over seg; det er et helt naturlig forekomst, og hele emnet ble med ett så meget mer spennende enn en tilfeldig dialog om sølepytter på en Oslotrikk (som jeg engang var vant til). I alle tilfeller, dette er en slags hyllest både til Bergensværet og til den dikteriske agitatoren, Stein Mehren, som da fikk meg over på - ehem - andre tanker, i en litt overført betydning, og stimulerte den Po(t)etiske skapervilje. Og -kraft, ikke minst. Heftig og begeistrende, som vanlig, og særdeles klok mann til ettertanke. Anbefales!

"fengslet"
påbegynt fredag aften, mens jeg gikk nedover mot Vannet og det slo meg at jeg bor i en forstad bakom syv fjell (og at det kan føles noe innelukket) - avsluttet lørdag kveld, før middag, etter luftetur (ned til og rundt om Vannet) da det slo meg at idéen kunne relateres, på et vis, til fangenskap og dermed ikke var så dum

smale gater
gratinerte vandringsveier
gråsoner, om krokstier
og krinkelkroker, gatestumper
sammenpakket mikroverden
inngang til utlendigheten
porter mot det fjerne,
fjerner seg - så sakte,
om enn sikkert, skrenkes inn
lar seg bli omgitt, inngjerdet,
innkomprimert, og utelukket;
slik vi finner tilflukt
trygget bakom tykke murer utav luft
men visshet
så vi kan oppsummere, ord for ord,
med fellestrekk og tordenvær
og overbygde broer, trær
som luner, aldri lunefulle
synonymer for et omgitt enemerke
oppmålt, utstrakt, innbakt
vårt gebet bak høye fjell av viten
tunge, taler ikke
ruver rundt oss, rundt i ring,
i stram givakt, i stillhet
loddet, og ugjenomtrengelige
mot en aspirerende miniatyr
der nedenfor, med ærefrykt, i ødet
hvor vi lar oss oppholde
hvor vi lar oss føre så, hitover,
hitinn, oppetter, innover
smalner gater, låste porter
vandringsruter tillagt stopp
en egen ende, uten ende
der ordene plasseres enkelt,
besørger oss en funnet plass
bak lag på lag med konsesjoner
alt betegnes, uten å berette
øker bare våre stengsler
gir oss fred, men ingen fare
totaliteten står meg fjern
jeg er begrensningenes egenbundne slave
og jeg er ikke lenger redd

**

"fordunstet"
trist og sårt, som det skulle være, om regnet som faller utenfor vinduene og som man aldri får tak i - og alt det andre som bare glipper og sildrer ut gjennom fingrene, samt mer om det å stange mot usynlige, selvoppførte vegger og kjenne på livets forgjengelighet - det var ihvertfall målet

inn i regnet faller tårene
og blandes sammen, binder meg
til smale strimer fukt
som alltid daler, aldri lar meg lande
under disse grå skylag
talløse, melerte, bortfarende uværsdotter
flakkende og furtende
viker de, i vertikale svev
herover himmelen spyler oss,
vekselvis, trekker seg like fort unna
smuldrer opp, fremfor mine utstrakte hender
bak flyvindu
bak husmorglass
bak vindskjermen
bak hvert tilgjengelige skille
så vi aldri skal få fange

åpner vi våre vinduer
mot verdslig vakuum, dets verdier
løses opp i skimlede gardiner
bløtt og kaldt mot kinnet, ned mot haken
skjermer ikke lenger
knuste glass
forkrøplede i forsøk på å gripe
tåken, tåkelagt,

og inn i tåken fjernes rammene
og lar oss famle, fjetres
inn på smale ruter
sprekker alltid, lar meg aldri slippe,
jeg skyver dem til side
smaker vannets elde, tidens tanker
som en uopphørlig strøm igjennom meg
der skylagene trykker,
vekslende, utallige, uvennlige, bortfalne
stotrer seg videre på en halv himmel
kaster lange skygger ned mot mål
men flykter unna mine fremstrakte håndflater
svinner, holder ingen oppe

bøtteskyll av regn berørte meg
men lot meg aldri røre ved det