Ondt Blod i Vest (og en rasende synder)

Soundtrack: Crowded House - "Mean to me"; fordi den passer så forsmedelig godt, da. Pluss en dose "Hole in the river", fordi det er en fiiiin sang. Og resten av albumet. Fine albumet.

Hvis folk lurer litt på hva skribenten Scara; "det skrivende menneske", som hun så fint kaller seg; driver på med for tiden - så er de i sin fulle rett. For all del. Hun vet det faktisk ikke selv, heller, og dette igjen figurerer som irritasjonsmoment av realtivt anselig art i hennes liv (i ganske lang tid, for å være ærlig) og det gjør henne - meg - en smule febrilsk. Problemet er at når tilstrekkelige antall mennesker i ens umiddelbare omgangskrets, hvis godkjennelser og bifall man endatil er avhengig av i evalueringssammenheng, på toppen av det hele: ens overordnede, overansvarlige på universitetet, bidrar med til de grader negativ omtale av blogg-mediet, og ens bloggende skrivestil, og blogging generelt, så klarer man liksom ikke å unngå å bli...skeptisk. Eller anti. Eller hva man nå skal kalle tilstanden. Kort fortalt mistet jeg både lyst, glød og gode forsetter, og det ville ikke gå over. Jeg visste ikke lenger hva jeg skulle skrive, OM jeg skulle skrive, hva jeg KUNNE skrive overhodet. Jeg fjernet meg fra helle nett-samfunnet og unngikk både egen og andres blogger (sorry, frender!), i ren frustrasjon. Og apati, nærmest. Men da jeg tidligere idag fant ut at det måtte være en måned siden jeg sist hadde blogget, minst; et foruroligende faktum i seg selv; besluttet jeg å gi det hele en ny omgang i revurderingskvernen. Teste egen viljestyrke, tøye egne hjernestrenger, snu det litt opp ned attevar, hvorpå jeg fant at denne siden er såpass viktig for meg at det blir tøysete simpelthen å kutte den ut. Eller "det", burde jeg vel omformulere, siden hele skrivearbeidet for mitt vedkommende har hengt i en tynn tråd den siste tiden. Dessverre. Jeg tror de fleste skribenter, selverklærte eller ei, har det slik i ny og ne; for ikke å si absolutt alle; og det avhenger ofte(st) av negativ input fra omverdenens side. Når man får så til de grader i overflod av destruktiv, demoraliserende, nedbrytende omtale, les: tåpelige tilbakemeldinger, gir det seg gjerne ingen umiddelbare utslag, men desto mer dramatiske konsekvenser på lengre sikt. For meg utviklet det seg til en slags resignasjon - det "funket" liksom ikke lenger, jeg fant ingen innskytelser til blogging, jeg kunne likesågodt la være - det hele fikk bare uinspirerende konnotasjoner uansett. Jeg skal innrømme at det var mange stunder den siste måneden da jeg tenkte "dette er tåpelig", og "dette burde jeg da nevne i ett innlegg", men så ble det aldri til. Og ordene ville ikke samarbeide med meg, her. Så jeg skjøv både dem og selve bloggen unna, for en periode, til jeg nylig fant ut at det gjorde for vondt i hjertet. Hjernen min har det sikkert fint, den, med sine formuleringer på reservelager og ordbøker i hyllen, men hjertet synes den kritiske mangelen på blogg-updates ble for vanskelig. Følgelig ble det også for vrient å gi slipp. Og jeg antar det er et godt tegn. Selv om det var en skremmende opplevelse da ikke hjemmesiden dukket opp automatisk blant mine hurtiglinker (antagelig siden jeg har slettet internett-minnet nylig for å unngå treghet og temporary virus files, forhåndsregulert som jeg er, men likevel) og ikke umiddelbart å kunne huske passordet på blogger.com, og da jeg oppdaget at siste innlegg var datert for nøyaktig en måned siden og ikke kunne huske å ha skrevet det, langt mindre hva det handlet om, ja: det skremte meg. Likesom jeg frykter at ordene forsvinner helt og at skriveulysten tar overhånd. Det er ingen hyggelig tanke. Men jeg tar ikke på meg all skyld selv, hverken for pausen eller uviljen; jeg kjenner istedet en voldsom bitterhet mot dem som har bidratt til å forårsake situasjonen og som har gitt meg såpass mye pepper at det bare var en utkrydret suppe igjen av inspirasjonsbarken - og det smaker som kjent ikke godt, det gir kun et intenst ubehag. Langt inn i hjerterøttene. Pepret full de óg.

Men altså. Grunnen til at jeg beretter alt dette, og dermed utleverer meget mer av egne frustrasjoner enn jeg har for vane; og vil fortsette med fremover, all den selvoppholdelsesevne jeg fremdeles har i behold; er at jeg synes følgene - de siste ukers reaksjon (hos undertegnede) - er noe blant annet anmeldere, redaktører og ikke minst universitetsansatte bør kunne legge seg på minnet. At hvilke beskjeder man mottar omkring egne "verker" gjør noe med en; noe som vedvarer; en til alt overmål slagkraftig innvirkning på eget arbeide og egen selvfølelse videre. Kanskje burde man være seg dette (enda) mer bevisst innen offentlige tevlinger som Idol og X-factor og andre obskøniteter, likeså, idet jeg forestiller meg at de kontante avvisningene mange der blir møtt med, kan ha en rimelig ugunstig effekt på slike unge, sårbare, påvirkelige individ som de medvirkende - vitterlig - ofte er. Talent eller ei. Det er ikke talentet det handler om, her, eller står på. Det er brutaliteten deltagerne skal avskrives med. Etter min oppriktige mening burde de ikke avskrives i det hele tatt; Simon Cowell, regjerende idol-drittsekk, har faktisk sagt det best selv - da han fortalte med-dommer Paula Abdul at man burde "tillate mer konstruktiv kritikk". Ja, Simon. Og alle dere andre. Snu det gjerne til en diskusjon om konstruktivitet. For det handler om å formidle og følge opp, ikke bare ydmyke, det handler om å holde noen oppe og veilede, ikke skyve dem ned i en selvbebreidelsens og selvransakelsens og latterliggjøringens pøl. (Nei, jeg liker ikke "hysteriske auditionrunder" og "pinlige klipp", jeg kan ikke utstå dem og skyr dem som pesten. Så, ha i mente.) Om det så står om fem skarve minutter man har til rådighet: det er mer enn tilstrekkelig til å gi en nøktern, om nødvendig avvisende, men ikke frekk kommentar til vedkommende. Men selvsagt, det minsker undeholdningsverdien. Fjernen den, rettere sagt. For vi ynder visst bare å se folk bli ledd ut eller ljomende applaudert, i dagens samfunn, ingen mellomting. Der finnes ingen stille utgang, bare salutter eller hånflir.

Samtidig, for å vende tilbake til emnet "meg og mitt", som jeg strengt tatt (og tross min såvidt opprettholdte Blogger-status) ikke er så forferdelig glad i; uansett, hva meg angår dreier det ikke om fem minutter og "der er døren", eller hånlatter - strengt tatt - men heller ingen applaus; det gjelder, i all hovedsak, de siste to og et halvt årenes kontinuerlige "dette holder ikke mål" og "skrivestilen din er feil" og "du er ikke akademisk nok" og "du er på feil planet", opp og ned og herfra til månen i mente. Rett ut: "du passer ikke inn, og hvis du ikke skjerper deg har du ikke noe her å gjøre". Nei, jeg befinner meg ikke på mindreårig-nivå i grunnskolen, jeg er ingen plagsom matte-hater, jeg er ikke til hinder for undervisningen, jeg er hverken voldelig eller utpreget arrogant, jeg er litteraturstudent - og stolt av det. Prøver ihvertfall. Men jeg har da for uvane å være altfor lite taktisk av meg, og jeg sier meningene mine når jeg har noen, eller bare får lyst å si noe som jeg mener gir mening. I motsetning til mange medstudenter som vet å innordne seg og gjøre som de blir bedt om, og skrive som de "skal", blir jeg istedet mer vrang og møter desto mer motstand, men ikke for å provosere. Til dét er jeg for faginteressert, for ydmyk overfor emnene våre. Jeg vil ikke være plagsom! Jeg leser fagbøkene - ikke for å skryte, eller namedroppe, men for å lære noe nytt. Og det føler jeg at jeg har gjort, iløpet av disse årene; misforstå meg rett; det faglige utbyttet har vært fabelaktig. Downright fabulous. Men jeg har fremdeles til gode å møte ett jævla fornuftig menneske i undervisningsposisjon. Og det toppet seg liksom da det eneste mine engelsk-sensorer hadde å bidra med til muntlig eksamen var at jeg var "livlig", men "synset for meget". Og at jeg var altfor "tilgjengelig" (når ble dét noe negativt?) i min tilnærming, altfor "allmenngyldig", og ikke minst: "way too bloggish". Sistnevnte ble et skjellsord, formelig, og et gjentatt argument på alle mine veileldninger - for at tekstene mine ikke var stort å skryte av. Ikke nok med dét: jeg turde da å sitere disse forhatte bloggene på min oppgave også, siden jeg syntes teateranmeldelsene jeg hadde funnet der var rimelig essensielle for å forstå moderne teaterstykkers mottagelse i vårt moderne samfunn, men ble avspist med at "dette var ikke interessant". Neivel. Og når man forsøker å forklare hvorfor blir man igjen møtt med "ikke passende", "ikke egnet", endog: "jeg liker virkelig ikke denne stilen din i det hele tatt". Smør på flesk, og jeg backet til slutt helt ut. Kanskje ikke så rart, i ettertid, for det er begrenset hvor mye man gidder å høre på av slikt. Dette var ingen konstruktiv kritikk på noe jeg selv hadde valgt å sende inn til et forlag; ingen refusjon på et fornuftig, begrunnet grunnlag - det kunne jeg uten problemer godtatt, det hadde jeg måttet akseptere - men nei. De forlangte at jeg skulle forandre hele meg, hvis de ikke skulle stryke meg til eksamen, de raljerte med mine obligatoriske oppgaver, og bloggingen som konsept - uten at jeg overhodet var enig med dem, for jeg syntes artiklene mine var langt fra bloggish'e, men i alle tilfeller: det hele forekom meg å ha bakgrunn iurimelige argumenter, det hele var for meg blodig urettferdig, og da jeg endelig klarte å tilpasse hovedoppgaven min tilstrekkelig, var det kun med det resultat at den ble dårligere, og jeg følte ikke jeg kunne stå inne for den, men fikk tommel opp av dem - sensorene - og endte opp med en D like fullt. Og da blir man unektelig litt snurt. Også gir man opp hele blogg-trenden, etterhvert, fordi den føltes som indirekte årsak til hele kostespinneriet, og føler seg noenlunde inkompetent generelt sett; men nei - igjen! - det holder jo ikke. Det skal jeg ha. Jeg har mine svake, svarte, stygge øyeblikk, men jeg er sta som faen når det gjelder. Av en eller annen årsak. Det gjentar seg til det kjedsommelige. Og nå har jeg besluttet å be dem dra dit pepperen gror, heller enn å la meg bli overstrødd av den, og satse på det jeg brenner for og er istand til å forsvare - til enhver tid; i fremtiden; det være seg innenfor skriving, fotografering, skydiving, rakettforskning, whatever else - og tillate Universitas Bergensis å seile sin egen sjø. Jeg beklager, til alle entusiaster, men jeg har fått mer enn nok. Og er lykkelig over snart å være ferdig og kunne leve mitt eget liv. På mine premisser. Jeg har ikke avlagt noen hellig ed, ennå, om aldri å vende tilbake til Universitetet som institusjon, men jeg er så uendelig lei av å være lei av å sloss med UiB og jeg synes, for å være helt oppriktig, at de det gjelder - dem jeg har måttet kjempe mot og streve med hittil - er en gjeng med sneversynte, piss-sure, gammelmodige, indoktrinerende, nokså inkompetente, asosiale, uvitende, uoppdaterte, stillesittende, gjenstridig refuserende, ignorante, likegyldigighets-infiserte, selvhøytidelige, selvgode, superarrogante, forsmådde kontor-rotter. Og det er jeg mer enn modig nok til å kunne kalle dem midt i fleisen, på en god dag, med hevet, noenlunde modighets-bedugget hode, fordi de faktisk fortjener det. Mens jeg føler jeg fortjener meget bedre. Og de skal ikke få lov å forpurre og forsurne og ødelegge mine lidenskaper - for meg. Jeg vil ta mine egne valg, på egne vegne, uten å la meg påvirke av deres dårlige vibber. Det er det bare ikke verdt. Men: visse endringer må nå engang til, for å komme seg ut av slike elendige sirkler, for ikke å bli et elendig menneske selv. Det er jeg klar over. Smertelig. Det er forbannet innviklet. For jeg vet ikke hva som er alternativet! Jeg er skadelidende under verdens mest forbitrende, forbannede paradoks, og det er som følger:

Jeg - Scaramouche Tyler, yours truly - betegner seg, og oppfatter seg selv, og vil gjerne fremstå, som verdens mest lidenskapelige, intenst litteratur- og kulturelskende vesen. Jeg forguder litteraturen og språket og performance-kunsten, og alt som har med dét å gjøre, men jeg finner ingen aksept, oppmuntring eller forståelse hos dem som - etter sigende - skulle bidra til kreativitetens fremme; disse som burde fremstille, hylle, dyrke den i all sin prakt. Og det gjør meg rasende! Og frustrert! Det gjør meg uforsiktig og provokativ og sørger for manglende lyst til det meste! Jobbing, skriving, lesing, tegning, fotografering, forskning! Det gjør meg apatisk, stillesittende, forbitret - selv også! Og fyller meg med enda mer raseri! Jeg trodde mine år på såkalt humanistisk fakultet skulle bidra til oppmuntring og glede og faglig inspirasjon. Og jeg har (skal sies) funnet fantastiske medstudenter, nydelige romaner, flotte felleslunsjer og givende vennskap - dog, tilsvarende meget mer forferdelige forelesere og veiledere og ufattelig ansvarshavende, hvis intoleranse synes å stige proporsjonalt med min tilfredshet på andre områder av studiet, slik at den også kommer sterkere til uttrykk. Det er ikke mulig å ignoere utilfredsheten med fag-koordinasjonen når den står i slik klar kontrast til et idyllisk miljø og pensum som burde blitt håndtert på uendelig meget bedre måte. Det er under enhver verdighet at Rilke blir herset med slik, for eksempel. Men la meg ikke komme med personkritikk; det ønsker jeg heller ikke. Jeg ønsker å bruke det eneste offentlige medium jeg kjenner, bloggen min, til å angripe de eneste idiotene jeg må omgås daglig, for å fortelle dem - eller, i realiteten, dette blir vel mest en hilsen til alle dem jeg kjenner som antagelig er enige med meg - at det ikke er akseptabelt å møte forsøksvis, strebende skrivende mennesker med slik nyansefri arroganse. Det er mitt budskap. Det er alt.

...og det er i øyeblikket mitt problem, og forsmedelige skjebne. Jeg må også understreke at jeg her skriver i affekt, aldeles carried away, og ikke fullt så sint som jeg kan høres ut, men tross alt: det er sent. Og jeg er ganske sint. Men egentlig skulle jeg bare informere om at jeg ikke har tatt kvelden en gang for alle, men fremdeles er noenlunde tilstede i bloggersfæren, mens dette ble noe ... heftig, antar jeg. Like fullt. Ingen fornærmelser intendert, og jeg håper da (som det svært innlevelses-besatte og temperamentsfulle - på godt og vondt; følgelig også meget følelsesmessig deltagende) menneske jeg er, at ingen vil ta seg nær av det jeg skriver, men for all del: ta det seriøst. Jeg mener det, men mener intet vondt med det, men selv jeg kan altså få nok. Fordi jeg mistet helt troen på meg selv, fordi jeg mistet troen på skrivekunsten, fordi det var så nedslående alt sammen. Og da var, paradoksalt nok, Bloggen god å ha. Dog også til andre formål, fremover. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal oppfordre folk til å påvirke andre til å tro på seg selv. Dette innlegget, i tillegg til å gi utløp for all mulig aggresjon og frustrasjon, har en moral om å gjøre noe positivt for andre; fordi det ikke er noe godt å stange mot en vegg av stengte ører og selvoppnevnte lyttere som ikke gjør jobben sin. Man har ikke lov, mener jeg, til å bryte ned andre mennesker på den måten, og dét er mitt hovedbudskap. Fra en som selv opplever det til stadighet, så tro meg på min ektefølthet. Jeg er her, hangin' in and holdin' on, som det heter, og jeg hadde noen storslagne ambisjoner om layout-endringer, skrift-utskiftning, og en ny start, som muligens skal få tre i kraft etterhvert. Jeg har nå rablet eksaltert ivei i evigheter om ting jeg ikke liker, i den hensikt å erklære at jeg herved skal rable mer om ting jeg liker, og det ble noe omstendelig, men antagelig nødvendig, for jeg føler meg aldeles lettet nå - og har da skrevet en hel del. Allerede! Sesåh; dét fikk de meg til! Litt godt kommer da ut av allting forsmedelig.