A title which isn't so inappropriate as one might think, considering the similarities in genre between BG and its counterpart, as discussed below. Soundtrack: "Crowded House" - "Woodface", in particular "All I ask", which is so beautiful, it hurts. Once again, congratulations are in order, and this time directed towards David Tennant, Catherine Tate and the marvellousness that is "Doctor Who". Quite appropriately, my favourite show managed to sweep the TV Quick/TV choice awards, in a procedure identical to that of last year, winning numerous prizes and securing further popularity, or - technically - verifying the popular support that they already behold, which is - moreover - a good indictation of what we might, hopefully, pretty pretty please, expect at the National Television Awards later on. So, whilst we're counting down to that enormously fantastic and anxiously awaited event, let's give a big cheeeeers!!! for Catherine Tate: Best Actress, David Tennant: Best Actor and Doctor Who: Best Loved Show. In all of Britain. Courtesy of the TV Choice "jury", voters, readers, whatever you say. Good representatives, in every respect. Hurray for the achievement, and well-deserved tribute; a fine treat for all their hard work and inhumane working hours and an exhausting schedule, that - still - results in the best television ever made, and boy! is it grand to have that explicitly penned down on a statue. With stars on it. Very nice indeed. Also, must be great for Catherine, who's now left the show, although she's rumoured to make her return after all; rumours which are now soaring even more intensively, and with higher frequency, around the net; through a special cameo in either Series 5 or the "Specials". Whatever they might be. First and foremost, though, she's hereby been honoured for her fantastic performance in Series 4, her incredible acting job as Donna Noble, making her come alive onscreen and, thus, becoming everyone's new favourite character (actually, she is) - now gaining her first, official confirmation that these are not alleged dictinctions, but true facts. Go Cathy! You've earnt it! And I do hope she comes back on the show; properly and for a longer period of time/episodes; whereas another comeback for Billie should be out of the question. She's of course been asked, i.e. in an interview I read on her website just recently, but she replied she hadn't thought about it, and it didn't seem to strike her as a likely thing to happen anytime soon. And she'd better stick to that decision, or refusal to decide. As much as I love Rose Tyler, we've had more than enough now; of drama, sorrow, crying, death threats, partings of the ways; and frankly, I can't bear any further heartaches, or worries that my heart might be completely broken once again. I've spent hours, days, months pining over the 10/Rose dilemma, and their tragic fate. Not to mention how I spent all of last spring dreading the finale, where they were to be reunited, which fortunately turned out to be a really great adventure; and they should - must! - let it end that way. It was a decent, spot-on, albeit heart-wrenching outcome; which, thank god, provided a sense of closure for us post-"Doomsday"-neurotics. It's all settled, now, and we can move on; our speculative minds and hearts can have some rest at last. Rose is happy. The Doctor-Clone is happy. Billie's having a baby. Also, she's promoting a new series of "Secret Diary of a Call Girl", which looks brilliant. The Doctor himself is on the lookout for a new companion, and I do hope David Morrissey gets to stick around for a while. What else; an idea; of managing to combine Catherine Tate, John Simm, David Morrissey, David Tennant and John Barrowman? Then, I would absolutely positively die. Of fangirl squee, that is. I mean, that's every piece of television magic come together creating - what? Possibly a magical overdose. Fandom explosion and fangirl outrage. Makes me inarticulate, already, just thinking about it. So, probably shouldn't start imagining the scenario too vividly. Oh dear. But it would have been amazing. Series 5 casting department, take notice! As for the moment, I think I should focus the more on the imminent Series 4 DVD release and celebrating the award show victories and crossing my fingers that Donna isn't completely out of the picture yet. And that's more than sufficient for my poor fandom-obsessed mind, thank you very much.
What else, on a (further) side note, which is more than related to the above-mentioned subjects, I just learnt from my English Professor that he'd actually been to Straford this summer to watch the David T.-led RSC performance of "Hamlet", lucky bastard, but instead of providing praise and joy, at the recollection of this event, he only wished to criticize it, harshly, and dared dismiss the cast as a group of very poor performers he hadn't enjoyed watching; none whatsoever. When I then declared my fondness for said Tennant, immediately standing up for him, as I tend to do with my favourite folks, defending his skills, Mr. Professor added that it would probably be a "somewhat different experience" if one was under the habit of being "such a big fan". And then he just grinned sheepishly at me. Well, alright, here's fandom retaliation for you; I certianly would not let these comments pass unnoticed, or without reproach. Silly old man. Who, thereafter, went on to call "Ricgard III" a pointless, storyless play - and attack cultural phenomena, in general, with such overwhelming ardour - I don't know with how much seriousness I should regard that particular spurning of his. In any case, though, it doesn't matter if one believes onself to be of a superior rank in the university system, or so highly esteemed, one's ascended above counter-criticism; every argument (given by oneself or others) should be allowed some contradiction, some opposing notion that even the most famous, prestigious lecture type must take to consider. Now, this man is an elderly, infamous, humurous, old school Oxford teacher, with a strong sense of personal preference and self-righteousness, but at the same time an extremely skilled lecturer, and possibly the most knowledgeable Shakespeare interpreter the world ever saw. Cleverest one too. He spent two hours straight, talking about illustrated dramas, "Taming of the Shrew", old and new editions, artists, authors, scholarly work, his own work, everything you need and needn't know about The Bard. Also, he'd brought no books or note sheets with him, to aid his memory, he rather "improvised" throughout, and his discussions went on non-stop; that is, except when interrupted by critical questions, as raised by yours truly. He just sat there, telling, and we were all keen listeners, but after a while I did think it necessary to raise my hand and challenge his assertions, now and again. Especially due to their being presented in such a controversial, (thought-)provoking, critical and dismissive fashion. When you share your opinions at such a level (of reading English), in such a professional capacity; and choose to do it in such a manner, no less; you need to expect an equally terse response. So, I made myself heard. In spite of his not seeming to happy about it; suddenly being cut off by someone disagreeing vehemently with those "asserted" statements, and for once (or, well, for a seldom moment) in his career meeting a student who didn't sigh in awe but scream with anger. One who didn't remain a supporting follower, jotting down notes in silence, but kept on asking, and - even! - ignored that discontent he displayed, when faced with my opposition. However, deep down, I do think he appreciated the exchange of opinions, thereby avoiding the usual situation of onesided monologue; which must be awfully tiring for him, as well, indicating an unpleasant lack of response from the audience, and possible loss of interest; and, all this being said, I do respect him wholeheartedly and I deem him the best professor I've ever had the pleasure of meeting, and - hey! - that's one compliment I very rarely give. Consequently, he really should feel honoured; making me feel the greater need to speak my mind, when in the same room, and produce some contradictions. For he is a man far too brilliant not to be discussed with. And, at last, he gave an honest smile and approached our confrontation with a sincere involvement, continuing his speech - shortly afterwards - completely unaffected, with unaltered enthusiasm about his subject; which seemed a very good sign to me. A very appealing quality. Still, I did trace a hint of annoyance here and there, and I think he found me a little too straightforward, lest to say forthright. But, seriously, when you in one sitting manage to insult David Tennant, Shakespeare and - what more! - Elizabeth Taylor, Meryl Streep, The RSC, The BBC, Wordsworth Editions; the latter being too cheap and "commonplace" for his taste; thus showing the most explicit signs of being overly intellectual, academically arrogant and culturally "advanced", as opposed to the inferior "common men"; then, I can't keep my mouth shut. Far less sit still and agree with him. This is a tendency I despise, and have confronted many a time, but here it was being promoted in a way that was possible to handle, and rightfully contest, not just bound to be dealt with. Thus, our last session became a very intense, very loud and very engaging battle-of-the-whims between Mr. S (hey there, if you're reading this, bear in mind that I'm a devoted student) and myself, and none of us wanted to win, but I bet he wanted to outwit me - and keep me quiet, probably - and personally, I wanted him to jack down quite a bit. And curb his high class expectation, where they aren't fit. We finally agreed on some things, and decided to disagree about others, and I was very tired and very absorbed when we'd finished for the day; loving the subjects, but mentally exhausted from having had to fight so much over them. In other words, it was a blast. And I love my English course. I really, really do. But I want my lecturers to be even more willing to debate and show themselves open to new opinions, new ideas, new impulses. And David Tennant.
Speaking of which, as a slight double-apropos to both posts above, here's that David Tennant again, with his official acceptance speech made for, and broadcasted at, the TV Choice award show - in which he babbles a lot (well, in general, but mostly), and goes on and on about "Doctor Who" and "Hamlet", in the opposite order, and apologizes for his absence at the evening of the award show, tells a little about his current working conditions, gives some further excuses, and also: gives a very nice nod to Catherine, "all hail Catherine", and he mentions Billie (with much fondness!), Jack, Freema, Camille, Noel, etc etc, hence very worth watching, and in particular because of the completely random and somewhat überpersonal comment at the end, about "loose women". Chuckle moment deluxe. I bet he's right, and according to said Billie he's been experiencing downright pursuit. Everyone loves The Doc, some a little too much. I take no responsibility for the actions of others and shall try to compose myself if I ever meet him face to face, whereas I can commit to more excessive drooling and quite liberating fandom outbursts in front of my computer screens. As always. In honour of being a true fan, and those I'm being fan-obsessive of: three times hurray and enjoy the vid!
Wednesday, September 10, 2008
Monday, September 08, 2008
Matters through me
Alright, so: It's time for one of those celebration posts again. I've now been blogging, offically on Blogger, for an astounding two years - !!! - resulting in a similarly overwhelming number of pages, poems, pleasant (and some more patronizing) comments; and, what can I say; after the obligatory congrats, champagne, and balloon snatching; well, it's been interesting. Through and through - it's been wonderful and challenging and rewarding, and sometimes exhausting. Hopefully I've managed to contribute with a decent number of informative articles as well (including last year's anniversary ramble), and some interesting stuff, in addition to a few neat poems; at least, that's what I'm hoping for. That's why I've been writing all these words, all this time. And I love being a Blogger (on Blogger), in spite of not all my posts being as eloquent and well-structured as they'd ought to be, and the numerous cases of excessive fangirling, where I (perhaps?) ought to have restrained myself. But the main objective of my bloggery business, and that of others', is to open up and bring about and present oneself to the world - and to promote my writings along with it. That is; to humbly display various contents of my imagination, as a result of those multiple, alluring sources of inspiration - that constantly seem to be brought to my attention - and then to publish my thoughts as they strike me; both inspirational and imaginative matters; and just bring all my ideas out there, into the vast space that is nerds, fans, internet surfers and others alike. Thereby, to establish a connection between me and them, them and us; to read and be read. That's the mission, so to speak, and without sounding self-asserting. Well, trying not to overdo it, as it were. For, it's not about being a wannabe-Shakespeare or holding the key to intellectuality itself; it all comes down to words; and loving them more than anything, more than love, more than life. To devote oneself to the task of communicating on a written level - and render out of it a product that is meaningful, even remarkable, at least worth gazing twice upon. Not because it's the easiest method, or a fun something to do, but because you have to. Because it's necessary to your living; and because your living, thereby, gains ever the more meaning.
Now, how could anything be so important, you might inquire, and do allow me to elaborate a bit: Thing is, at some points in my life, during my weekly routines, whenever, however, I need to clarify facts more to myself than to anybody else, but in order to do that I need to put them into writing that may be viewed, and read, by others. So I take my thoughts, my suppositions, my fancies - and I contemplate them; I process them, one by one, by using them as topic for a text in which they are both main subject and main catalyst. Whatever triggers me, tickle my senses, I tend to employ it for a writing sesssion. When you reagrd the emotion in its written form, you seem to discover it anew, and the same goes for questions, replies, depictions, stories; you shape them, you observe them, they yield to your recognition. I don't know if I make myself clear, here, but this is what it's like, and I do suppose it's got something to do with the essential purpose, the primary condition of being a writer in the first place. Maybe we need to find the public framing for our messages, for us to understand them ourselves; maybe we need to be able to utter what we wish in a fashion that is appropriate for publishing, before we actually get to say what we wanted, or figure out any of it at all. You polish the words, in a sense, and you get a more precise meaning out of them. Thus, no matter how much structure one believes one is lacking, there's always an intent - in one's mind - of creating a distinct and comprehensible statement, or improving what one's created until it appears to be so. Most of all, as I mentioned, to oneself. The minds of writers seem to work on a manically literary level, where everything is re-thought, re-formulated, re-envisioned, before one feels content. Hence, many won't be that articulate, or behold much general precision, even on paper. We spoke of this today, at the Uni, how most literary scholars have a habit of always providing three synonymous phrases for the same concept; rethinking their answers thrice before concluding; never being able to decide what is right, absolute. It can be somewhat annoying, lest to say a pain in the neck, both to us and to our listeners, yet it's also a matter of perfection; wanting the words to function, symbolize, generate a dynamic, be explicit without a fuss. Which is hard; trust me. I know all about this, it's what I practise. No expert, by far, but slowly learning. Humble. It's bound to take a lifetime, I don't mind; although I have to admit it causes some frustration. You want to express that single, definite truth, at every single instance; and you put down the sentences, one after the other, for the single purpose that they shall form a sensible, effective paragraph that hits the note straightaway, still managing to reflect the honest opinion beheld by you and you only. Proving to be original, and at the same time organized. Such is the magic - and the inhumane demand - proposed by devoting oneself to this activity; the art, and atrocity, of living off one's pen; for you have to make use of both your wit, your heart and your logic, and combine these, into a reader-friendly unity. Whether one is an amateur, an author, a salesman or a blogsite owner; you commit yourself to the same relentless, and often exhausting effort. To speak one's mind freely, yet also poetically, and with so much deliberate distinctness one may be understood by others. An audience one may or may not know. In case of Blogger.com, it's a beautiful mixture - some familiar faces, some new, intriguing friends, and some you never see. Nevertheless, as a writer - there, or anywhere else - you focus on expressivity; to make your point and become its meaning, whilst being the speaker of it. It helps, when you wish to get matters off your chest; when somethings buggering you and you can actually free yourself of it, by letting your soul scribble it out. Then again; sometimes, findinng yourself unable to express what's tormenting you, properly, just increases the difficulty of the whole affair, and you get even more depressed. For hence are we drawn, on the formulation scale, between the prospect of immense success and the possibility of utmost failure. When the words behave, when they serve us rightfully and our brains resolve the puzzle that is sorting them together; rendering a complete, concrete message; it is - nothing less than - perfect. And then, when they fail, everything's lost. The balance between writing and writer's block is minimal, and the consequences of the latter can be devastating. But for people whose greatest love in life is spening life on being writers, you don't really have a choice. You have to risk it. You have to make sense; of it, through it, with it. Life - as well as its vocabulary.
Now, how could anything be so important, you might inquire, and do allow me to elaborate a bit: Thing is, at some points in my life, during my weekly routines, whenever, however, I need to clarify facts more to myself than to anybody else, but in order to do that I need to put them into writing that may be viewed, and read, by others. So I take my thoughts, my suppositions, my fancies - and I contemplate them; I process them, one by one, by using them as topic for a text in which they are both main subject and main catalyst. Whatever triggers me, tickle my senses, I tend to employ it for a writing sesssion. When you reagrd the emotion in its written form, you seem to discover it anew, and the same goes for questions, replies, depictions, stories; you shape them, you observe them, they yield to your recognition. I don't know if I make myself clear, here, but this is what it's like, and I do suppose it's got something to do with the essential purpose, the primary condition of being a writer in the first place. Maybe we need to find the public framing for our messages, for us to understand them ourselves; maybe we need to be able to utter what we wish in a fashion that is appropriate for publishing, before we actually get to say what we wanted, or figure out any of it at all. You polish the words, in a sense, and you get a more precise meaning out of them. Thus, no matter how much structure one believes one is lacking, there's always an intent - in one's mind - of creating a distinct and comprehensible statement, or improving what one's created until it appears to be so. Most of all, as I mentioned, to oneself. The minds of writers seem to work on a manically literary level, where everything is re-thought, re-formulated, re-envisioned, before one feels content. Hence, many won't be that articulate, or behold much general precision, even on paper. We spoke of this today, at the Uni, how most literary scholars have a habit of always providing three synonymous phrases for the same concept; rethinking their answers thrice before concluding; never being able to decide what is right, absolute. It can be somewhat annoying, lest to say a pain in the neck, both to us and to our listeners, yet it's also a matter of perfection; wanting the words to function, symbolize, generate a dynamic, be explicit without a fuss. Which is hard; trust me. I know all about this, it's what I practise. No expert, by far, but slowly learning. Humble. It's bound to take a lifetime, I don't mind; although I have to admit it causes some frustration. You want to express that single, definite truth, at every single instance; and you put down the sentences, one after the other, for the single purpose that they shall form a sensible, effective paragraph that hits the note straightaway, still managing to reflect the honest opinion beheld by you and you only. Proving to be original, and at the same time organized. Such is the magic - and the inhumane demand - proposed by devoting oneself to this activity; the art, and atrocity, of living off one's pen; for you have to make use of both your wit, your heart and your logic, and combine these, into a reader-friendly unity. Whether one is an amateur, an author, a salesman or a blogsite owner; you commit yourself to the same relentless, and often exhausting effort. To speak one's mind freely, yet also poetically, and with so much deliberate distinctness one may be understood by others. An audience one may or may not know. In case of Blogger.com, it's a beautiful mixture - some familiar faces, some new, intriguing friends, and some you never see. Nevertheless, as a writer - there, or anywhere else - you focus on expressivity; to make your point and become its meaning, whilst being the speaker of it. It helps, when you wish to get matters off your chest; when somethings buggering you and you can actually free yourself of it, by letting your soul scribble it out. Then again; sometimes, findinng yourself unable to express what's tormenting you, properly, just increases the difficulty of the whole affair, and you get even more depressed. For hence are we drawn, on the formulation scale, between the prospect of immense success and the possibility of utmost failure. When the words behave, when they serve us rightfully and our brains resolve the puzzle that is sorting them together; rendering a complete, concrete message; it is - nothing less than - perfect. And then, when they fail, everything's lost. The balance between writing and writer's block is minimal, and the consequences of the latter can be devastating. But for people whose greatest love in life is spening life on being writers, you don't really have a choice. You have to risk it. You have to make sense; of it, through it, with it. Life - as well as its vocabulary.
Sunday, September 07, 2008
Heltenes tilbakekomst
Et snev av teve, lissom. Om Scaras nyfunne vanedannelser.
Endelig!! var det klart for premieren på Sesong 2 av "Heroes", her i gamlelandet, på den nye favorittkanalen NRK3. Hvilket betydde 45 helt nye minutter med fantastiske, helt alminnelige, nokså ualminnelig alminnelige, fabelaktige supermennesker, som da setter jorden i akutt fare mens de sånn noenlunde forsøker å redde den. Tilbake til multiplots-himmelen, de nokså fascinerende (brå) sceneskiftene, den (fremdeles) relativt uforklarte mytologien, og en usannsynlig omfattende sammenveving av skjebner. Jeg må innrømme at jeg hadde litt trøbbel med å henge med i begynnelsen, siden jeg - tross alt - har vært ute av serie-universet i mange måneder nå, og ikke har oversikt over alle trådene, twistene, trøbleriene. Men det kommer. De pleier å være ganske så flinke til å nøste opp i alt sammen mot slutten, her; med og uten tilfeller av deus ex machina; og finne på vrier som er såpass uforutsette at man nesten ikke begriper hva man har sett, etterpå. Men alt i alt en struktur som fungerer, en glitrende serie, og et favoritt-program på fjernsynsskjermen; hvis gjeninntreden kommer meget beleilig, idet undertegnede nylig har besluttet å bruke mer tid på nevnte TV'en og faktisk glo litt på alle disse serie-programmene som durer og går der, heller enn å dra en John Travolta fra "Pulp Fiction"; som ikke pleide å gidde, og knapt visste hva en "pilot" var, men som i det minste fikk dét forklart, sånn etterhvert, og i klartekst. På best mulige dialogiserte vis, signert Tarantino, etterfulgt av dansescener og mye moro. Joda. Men tilbake til tema, og i alle tilfellers fall; jeg har store ambisjoner om å faktisk sette av noen halvtimer i ny og ne til å finne ut hva som befinner seg på fjernsynsfronten og ikke bare avskrive det hele som tomt, hensiktsløst - og et dårligere alternativ til en god film. Det er vel hovedproblemet. Det eneste jeg pleier å se på TV er filmer, gode filmer, gjerne sent på natten. Men nå har jeg altså begynt å ty til episode-underholdning likeså. Hvorav perfekt amerikansk drama, signert de aller beste produsenter, manusforfattere og skuespillere landet kan få tak i, helt klart er blant det bedre å bruke av min dyrebare fritid på. Første episoden var nokså oppstykket, forvirrende og tvetydig, men også rørende og meget dramatisk. Muligens med løfter om mer brutalitet, mer futt, enn i forrige sesong; som da endte med en forsonings-finale jeg hadde (og har) visse innvendinger mot. Alt det man hadde brukt en hel sesong på å bygge opp, skape til og forberede seerne på, forsvant liksom inn i ingenting. Plutselig, og uten omhu. Omgjort og dysset ned og avproblematisert; for å avverge drastiske endelikt, og unngå at noen betydeligheter skulle avgå ved døden. Ikke det at jeg hadde noe imot at de fleste av yndlingdkarakterene overlevde, eller at de flotteste skuespillerne blir med videre; for all del. Men det bar litt for mye preg av en uventet suksess, for en serie man i utgangspunktet ikke hadde noen beregninger for, og produsentenes påfølgende krav om å holde på dennes ny-kjendiser; disse som gestalter rollene i utgangspunktet dødsdømt, men takket være publikumspopulariteten gitt en ny sjanse. I Sesong 2 synes imidlertid det hele å ta en ny vending, der man blir kjent med samme rollefigurer i en ny setting, og utforsker nye dimensjoner av deres - vel - skjebner og mål i livet. Vi møter igjen de fleste av hovedpersonene, allerede nå, pluss noen nye fjes; Claire og HRG er hjertelig tilstede, heldigvis, og veldig kjekt å se dem igjen, likeledes Matt Parkmann, spilt av überelskelige Greg Grunberg, og Nathan Pitrelli, av überfavoritten Adrian Pasdar, som da dukker opp med Jesus-skjegg (!?), mens moren hans Angela bedriver uhumskheter, og en annen slektning gjør sin surprise-entré, helt til sist, til store dådyrøyne både for mitt og sitt eget vedkommende, og dennes kompis Hiro støter på en kjekk, men litt uansvarlig brite (som utvilsomt trenger "Yatta!!"-assistanse) - midt inni tjukkeste, japanske bondelandet, dit han har forvillet seg - mens stakkars Ando er i New York og agerer livvakt for pappa'en hans, og dessuten blir man (såvidt) kjent med en ny superheltinne, Maya, som drar selvforsvars-teknikkene sine litt langt, om enn uten overlegg, og hennes overbeskyttende broder, eller type, eller hvordan det egentlig var, og ytterligere man får et ørlite glimt av en hettejakkekledd skurk som åpenbart skal dukke opp igjen vede senere anledninger, til skrekk og grufull advarsel, mens der i bakgrunnen spøker barnetegninger, symbolikk, sverdsmeder, gisseltagninger og The Company, som Mohinder og HRG iherdig prøver å få has på. Spennende saker, med andre ord. Og noe innihelvetes komplisert! Men dynamikken er der; man hektes umiddelbart på og henger sånn circa med og lar seg unektelig fascinere; nettopp fordi de tar steget ut av de forrige historienes parametre, bort fra den avsluttende redningsaksjonen, crash bang kutt; inn på en ny og meget mer utfordrende banehalvdel; samtidig som de makter å bevare stilen, stemningen og formen til de foregående episodene; de legger seg på samme lest og lar det, til egen fordel, bli en naturlig overgang. Det skal godt gjøres å følge opp suksessen med førstesesongen, og holde frem med samme, upåklagelige kvalitet som kjennetegnet denne; og som var gjennomgående, selv når de tok sine friheter og tåpelige nødløsninger på slutten; men jeg synes de kom godt fra det, og er på stødig kurs - mot vellykket fjernsynsproduksjon, og nye publikumsfrieri, men fortrinnsvis med en litt mer passende og logisk-dramatisk sluttnote. Enn så lenge nytes sesongsåpningen, og man gleder seg stort til de kommende ukene med mer TV-titting og mye fint å titte på; litt forsinket i forhold til Amerika, der man snart er igang med Sesong 3 -nummer tre, folkens! - noe vi antagelig må vente en stund på, og det er bare å bebreide NRK for å somle så man havner slik på etterskudd. Men i motsetning til de nye sesongen av "Doctor Who", valgte de i det minste båd å kjøpe inn og få sendt "Heroes", gjøre plass i det overbefolkede sendeskjemaet sitt; om enn midt på natten og på en kanal få mennesker ser på; og det er jeg takknemlig for. Kan ikke be om så mye her i verden, og takker stort for det jeg får. Endog etterfulgt av "Flight of the Concords" - LIVE! - et musikalsk komishow som er verdt å få med seg, ene og alene, fordi duoens yngste halvdel - Bret - er utstyrt med samme sveis som Brian May, og ligner denne på en prikk - også musikalsk sett, og hans kompanjong Jermaine har de musikalske likhetstrekkene inne, han med, om enn ikke hårsveisen; og de er begge to briljante, elskelige, australske galninger som spiller kassegitar (med mer) og synger tullball, slenger ut tørre vitser i hytt og pine, og jeg er fan, megafan, blitt; dessuten har de en sang som er inspirert av K-9, og Cybermen, og de er hysterisk politisk ukorrekte, på en velsignet befriende måte. Anbefales. Så: TV-kvelden, hver søndag, er herved io boks. Først "Heroes" klokken 21:15, med "Concords" på direkten etterpå; og jeg tillater meg å bedrive litt indirekte reklame, her, fordi jeg elsker disse seriene, og jeg vil ikke risikere at NRK fjerner ting igjen, fordi "det var for liten oppslutning omrking dette, dessverre" (les: "Doctor Who"), så - folkens! - grip an fjernkontrollen og gi lisens-tilbudet en sjanse. Jeg prøver iherdig, og lemper på kravene, men er glad jeg har DVD-spiller i tillegg.
Endelig!! var det klart for premieren på Sesong 2 av "Heroes", her i gamlelandet, på den nye favorittkanalen NRK3. Hvilket betydde 45 helt nye minutter med fantastiske, helt alminnelige, nokså ualminnelig alminnelige, fabelaktige supermennesker, som da setter jorden i akutt fare mens de sånn noenlunde forsøker å redde den. Tilbake til multiplots-himmelen, de nokså fascinerende (brå) sceneskiftene, den (fremdeles) relativt uforklarte mytologien, og en usannsynlig omfattende sammenveving av skjebner. Jeg må innrømme at jeg hadde litt trøbbel med å henge med i begynnelsen, siden jeg - tross alt - har vært ute av serie-universet i mange måneder nå, og ikke har oversikt over alle trådene, twistene, trøbleriene. Men det kommer. De pleier å være ganske så flinke til å nøste opp i alt sammen mot slutten, her; med og uten tilfeller av deus ex machina; og finne på vrier som er såpass uforutsette at man nesten ikke begriper hva man har sett, etterpå. Men alt i alt en struktur som fungerer, en glitrende serie, og et favoritt-program på fjernsynsskjermen; hvis gjeninntreden kommer meget beleilig, idet undertegnede nylig har besluttet å bruke mer tid på nevnte TV'en og faktisk glo litt på alle disse serie-programmene som durer og går der, heller enn å dra en John Travolta fra "Pulp Fiction"; som ikke pleide å gidde, og knapt visste hva en "pilot" var, men som i det minste fikk dét forklart, sånn etterhvert, og i klartekst. På best mulige dialogiserte vis, signert Tarantino, etterfulgt av dansescener og mye moro. Joda. Men tilbake til tema, og i alle tilfellers fall; jeg har store ambisjoner om å faktisk sette av noen halvtimer i ny og ne til å finne ut hva som befinner seg på fjernsynsfronten og ikke bare avskrive det hele som tomt, hensiktsløst - og et dårligere alternativ til en god film. Det er vel hovedproblemet. Det eneste jeg pleier å se på TV er filmer, gode filmer, gjerne sent på natten. Men nå har jeg altså begynt å ty til episode-underholdning likeså. Hvorav perfekt amerikansk drama, signert de aller beste produsenter, manusforfattere og skuespillere landet kan få tak i, helt klart er blant det bedre å bruke av min dyrebare fritid på. Første episoden var nokså oppstykket, forvirrende og tvetydig, men også rørende og meget dramatisk. Muligens med løfter om mer brutalitet, mer futt, enn i forrige sesong; som da endte med en forsonings-finale jeg hadde (og har) visse innvendinger mot. Alt det man hadde brukt en hel sesong på å bygge opp, skape til og forberede seerne på, forsvant liksom inn i ingenting. Plutselig, og uten omhu. Omgjort og dysset ned og avproblematisert; for å avverge drastiske endelikt, og unngå at noen betydeligheter skulle avgå ved døden. Ikke det at jeg hadde noe imot at de fleste av yndlingdkarakterene overlevde, eller at de flotteste skuespillerne blir med videre; for all del. Men det bar litt for mye preg av en uventet suksess, for en serie man i utgangspunktet ikke hadde noen beregninger for, og produsentenes påfølgende krav om å holde på dennes ny-kjendiser; disse som gestalter rollene i utgangspunktet dødsdømt, men takket være publikumspopulariteten gitt en ny sjanse. I Sesong 2 synes imidlertid det hele å ta en ny vending, der man blir kjent med samme rollefigurer i en ny setting, og utforsker nye dimensjoner av deres - vel - skjebner og mål i livet. Vi møter igjen de fleste av hovedpersonene, allerede nå, pluss noen nye fjes; Claire og HRG er hjertelig tilstede, heldigvis, og veldig kjekt å se dem igjen, likeledes Matt Parkmann, spilt av überelskelige Greg Grunberg, og Nathan Pitrelli, av überfavoritten Adrian Pasdar, som da dukker opp med Jesus-skjegg (!?), mens moren hans Angela bedriver uhumskheter, og en annen slektning gjør sin surprise-entré, helt til sist, til store dådyrøyne både for mitt og sitt eget vedkommende, og dennes kompis Hiro støter på en kjekk, men litt uansvarlig brite (som utvilsomt trenger "Yatta!!"-assistanse) - midt inni tjukkeste, japanske bondelandet, dit han har forvillet seg - mens stakkars Ando er i New York og agerer livvakt for pappa'en hans, og dessuten blir man (såvidt) kjent med en ny superheltinne, Maya, som drar selvforsvars-teknikkene sine litt langt, om enn uten overlegg, og hennes overbeskyttende broder, eller type, eller hvordan det egentlig var, og ytterligere man får et ørlite glimt av en hettejakkekledd skurk som åpenbart skal dukke opp igjen vede senere anledninger, til skrekk og grufull advarsel, mens der i bakgrunnen spøker barnetegninger, symbolikk, sverdsmeder, gisseltagninger og The Company, som Mohinder og HRG iherdig prøver å få has på. Spennende saker, med andre ord. Og noe innihelvetes komplisert! Men dynamikken er der; man hektes umiddelbart på og henger sånn circa med og lar seg unektelig fascinere; nettopp fordi de tar steget ut av de forrige historienes parametre, bort fra den avsluttende redningsaksjonen, crash bang kutt; inn på en ny og meget mer utfordrende banehalvdel; samtidig som de makter å bevare stilen, stemningen og formen til de foregående episodene; de legger seg på samme lest og lar det, til egen fordel, bli en naturlig overgang. Det skal godt gjøres å følge opp suksessen med førstesesongen, og holde frem med samme, upåklagelige kvalitet som kjennetegnet denne; og som var gjennomgående, selv når de tok sine friheter og tåpelige nødløsninger på slutten; men jeg synes de kom godt fra det, og er på stødig kurs - mot vellykket fjernsynsproduksjon, og nye publikumsfrieri, men fortrinnsvis med en litt mer passende og logisk-dramatisk sluttnote. Enn så lenge nytes sesongsåpningen, og man gleder seg stort til de kommende ukene med mer TV-titting og mye fint å titte på; litt forsinket i forhold til Amerika, der man snart er igang med Sesong 3 -nummer tre, folkens! - noe vi antagelig må vente en stund på, og det er bare å bebreide NRK for å somle så man havner slik på etterskudd. Men i motsetning til de nye sesongen av "Doctor Who", valgte de i det minste båd å kjøpe inn og få sendt "Heroes", gjøre plass i det overbefolkede sendeskjemaet sitt; om enn midt på natten og på en kanal få mennesker ser på; og det er jeg takknemlig for. Kan ikke be om så mye her i verden, og takker stort for det jeg får. Endog etterfulgt av "Flight of the Concords" - LIVE! - et musikalsk komishow som er verdt å få med seg, ene og alene, fordi duoens yngste halvdel - Bret - er utstyrt med samme sveis som Brian May, og ligner denne på en prikk - også musikalsk sett, og hans kompanjong Jermaine har de musikalske likhetstrekkene inne, han med, om enn ikke hårsveisen; og de er begge to briljante, elskelige, australske galninger som spiller kassegitar (med mer) og synger tullball, slenger ut tørre vitser i hytt og pine, og jeg er fan, megafan, blitt; dessuten har de en sang som er inspirert av K-9, og Cybermen, og de er hysterisk politisk ukorrekte, på en velsignet befriende måte. Anbefales. Så: TV-kvelden, hver søndag, er herved io boks. Først "Heroes" klokken 21:15, med "Concords" på direkten etterpå; og jeg tillater meg å bedrive litt indirekte reklame, her, fordi jeg elsker disse seriene, og jeg vil ikke risikere at NRK fjerner ting igjen, fordi "det var for liten oppslutning omrking dette, dessverre" (les: "Doctor Who"), så - folkens! - grip an fjernkontrollen og gi lisens-tilbudet en sjanse. Jeg prøver iherdig, og lemper på kravene, men er glad jeg har DVD-spiller i tillegg.
Friday, September 05, 2008
Høsten setter inn (og setter meg i sving)
purposefully counting days
in falling autumns leaves
the premonitions of another time
displayed within the scales
of burnt-out colours
nature at its very shift
the middle-means between
a giddy growth, the truths that blossom
and the withering of everything well-known,
into a passing of the counted days
and falling carpets covering
what we shall see but as remains
a fleeting fancy to remember
and adore - the clouds - the storm
the closing circles coming full
Høsten er her, med alt dét innebærer; av synkende temperaturer, tiltagende kveldsmørke, og jevnt regnskyll over Bergen. Og et økende behov for å stenge seg inne, og foreta seg hyggelige ting innomhus, under ullteppe, foran teve, og med kakaokoppen lett tilgjengelig. Det gir faktisk mer innsatsvilje i forhold til studielesning, likeså; da denne årstiden synes som skreddersydd for å slenge seg på sofaen og fordype seg i fengende litteratur, med god samvittighet. Man trenger ikke føle seg det minste slapp og dorsk, ved nedgangen i uteaktivitet, siden dens motsats - innesittingen - ansporet ytterligere effektivitet på selvutviklingsfronten, og krever desto mer av hjernen. For å si det filosofisk. Kunsten å trimme små grå muskler, heller enn skjelettets. Foretrekker en god blanding, selvsagt, og veksling mellom aktivitetene, men i øsende pøsende uvær og med en gradestokk som viser maksimum ti, frister det unektelig mest å forbli blant husets fire vegger. Og her inne kan man da, for eksempel, sluke Strindberg, med glupsk appetitt, og fortvilet prøve å få nyansert mening utav "Ett Drömspel", noe som er lettere sagt enn gjort, men som et teaterstykke om teateret som sådan, med endeløse metahenvisninger og tanker om diktning i en drømmesetting, er det upåklagelig, og uovertruffent interessant. Veldig lite konsist, urtypisk forvirrende, modernistisk, absurd, inkonsekvent. Masse rare karakterer som glir over i hverandre, og kommer med lange og utflytende og nokså retningløse monologer, som handler om seg selv mer enn noe annet; det er jaggu ikke enkelt å få tak på. Men stemningen i stykket; det nifse, forvirrede, stedsløse - dette som gjør selve dramtikken til noe drømmeaktig; med undertoner av mareritt - skaper unektelig spennning og er, i alle henseende, en genial form for selvrefleksjon. Strindberg snurrer leseren, eventuell seeren, rundt lillefingeren med stor vidd og innsikt og uforlignelig, dramatisk dynamikk; han snur endog sin egen tekst på hodet og vender tilbake dit den kom fra, med replikker ála kanskje jeg bare har drømt det, kanskje vi lever i en drøm, og hva annet er vel dikterkunsten enn en form for drømmetydning? Appellerte naturligvis meget til meg; på et poetisk, reflekterende plan - likesom det er et evigaktuelt stykke, på alle måter; som dermed imponerer desto mer, siden det ble skrevet ved inngangen til det forrige århundre og fremdeles fremstår relevant for samfunnsmessig struktur og endring. Det handler om menneskesyn, om tortur, om kjærlighet, vold, urettferdighet, klagesang, en "advokat" som motsetter seg systemets indoktrinering og derfor ikke får innpass i akademia, o gjenkjennelighet, og en "officer" som tilpasser seg og blir plassert på skolebenken, les: pinebenken, der han får opplæring av "mestere" han ikke får tale imot. Dessuten har stykket et religiøst aspekt, med "Indras Dotter" som kommer ned fra oven for å betrakte menneskene, og bedømme deres sorg, deres grunnlag for fortvilelse, som en annen Mefisto - et slags kvinnelig motstykke til Goethes antihelt, som ved samme lest ønsker å tilegne seg erfaringer fra menneskesamfunnet, og står igjen med et ganske dobbelt og fortørnet inntrykk fra det hun møter. Hun lærer konvensjonene og den jordlige kvinnerolle å kjenne, og trives ikke med det hun opplever, likesom hun møter vårt syn på kjærligheten, på samlivet, som hun ikke fullt klarer å forstå. Stykket ender med en slags forening (i uvisshet) mellom henne og den eneste potensielle altvitende, "Diktern"; hohoho, er det ikke påtagelig; som gjør plutselig, helt uten forvarsel, gjør sin inntreden mot stykkets slutt - for å undestreke metafiksjonen ytterligere - og de prøver da begge å gi både seg selv og hverandre klargjørende forklaringer på absolutt allting, uten (helt) å lykkes, fordi det meste i bunn og grunn er uforklarlig og ingenting kan fastslås med en sikkerhet som overgår død og liv, ei heller kan man vite hva diktningen, drømmene, døden og livfullheten egentlig er, og det betyr ingenting å ikke vite fordi livet handler om evig lærdom og den utlærte er uten funksjon. Jadda. Med andre ord er det her snakk om et stykket som stiller flere eksistensielle spørsmål enn det gir utgreiende svar; noe jeg synes er helt fint, om enn litt vrient, samtidig som jeg ser at det for andre kan synes altfor vrient, og mest irriterende, til å overhodet være nytelsesverdig. Dog, når det er sagt, får man kanskje et bedre utgangspunkt for å tolke de utolkeligste, og nyte dem, ved å lese utallige av deres like og skaffe seg et større, bedre sammenligningsgrunnlag. Kanhende er dette en absolutt nødvendighet, kanhende er det oppskrytt fra litteraturviternes side; uansett er det nå en problamtikk verdt å merke seg. Og det er et udiskutabelt fenoment at jo mer man leser, jo mer kunnskap besitter man for å angripe lesningen mer konstruktivt. Spesielt innen drama. For mitt vedkommende er det nettopp dét det går i, for tiden; veldig meget teatralsk, både sett og hørt og lest; alt fra sceneoppvisning til lesedrama til Becketts pantomime; og dette er, selvfølgelig, veldig kjekt - men også ekstremt utfordrende. Så, jeg vil ikke si at jeg begriper, fullt ut, hverken Strindberg eller Beckett eller Kane, eller hvem det skulle være, men jeg setter også pris på å ikke få allting forklart, ettertrykkelig, men etterlates i en viss usikkerhet, og med mulighet for å gå eviglenge å grunne - på det teksten, direkte eller indirekte, har satt spørsmål ved. Det er dét modernismen er til for, spør du meg; en kilde til videre filosofering, hjernetrim, uforklarlige fenomener, muligens indignasjon og irriterende mye undring, så absolutt, men likeledes en (stor!) grad av fascinerende mystikk. Derigjennom kan man óg ha mange intense diskusjoner, blant annet om hvor tilnærmelig kulturen skal være for at man skal kunne ha noe utbytte av den; hvor mye man skal måtte fatte for å kunne fascineres. Den store debatt om kunst versus nonsense, og Strindberg svever i en slags mellomsfære, der nonsense'et kan betraktes som meningsfylte kunstneriske innslag. Heldigvis. Og alt dette passer, igjen, perfekt sammen med høstsesongen, høstmørket, Septembers elementer av dysterhet; både i tilgjengelighet og tematikk; idet stormkastene setter inn og man kryper inn i egne huler av beskyttende betong, myk fleece og varmende dråper leskedrikk. Samkjørt med slike dvelende stykker litteratur, og diverse andre impulser av egnet format; dyptloddende, dypsindig, tankevekkende; som dermed synes å eksemplifisere selve høstens atmosfære, i ord og gjerning - det blir, i sannhet, en fortreffelig kombinasjon. Så joda, jeg kan like høsten; jeg liker høsten veldig godt. En arbeidssom tid, med mye plass til hjerneføde, og mange gode inntrykk; det definerer også høst for meg.
Dessuten!! er det behørig, på denne dato, å gratulerer en viss rockestorhet med en posthum fødselsdag; nemlig Freddie Mercury som ville fylt 62 i dag, om han hadde fått leve. Vel verdt en liten markering. Vi savner deg, Freddie, hver eneste dag, og sender gode tanker dithen du måtte befinne deg. I øyeblikket, fortrinnsvis på en himmelsk jamsession med Elvis, Johnny Cash og alle disse andre, hvis fravær har gjort verden til et kjedeligere sted, og hvis like aldri vil kunne gjenfinnes noensinne. Høyt savnet, samtlige storheter. Freddie (og de andre, forannevnte) skapte da også musikk til filosofering, melankoli, drømmer og vidløftige tankebaner, i tillegg til å ha stor underholdningsverdi, og dermed blir han - sammen med lyden av Strindberg et co., det perfekte soundtrack til min nåtidige tilværelse. Sådan lukkes man inne og skuer utover, i ett og samme sekund. Kulturens største fortrinn er at den ikke må oppsøkes, direkte, med én bestemt plassering, den er noe man bærer med seg, i seg, og alltid vil være innen rekkevidde. Den er alltid nærværende, så og si, i eget sinn, og gjennom egne minne. Ikke bare ute i friluft, men også inne blant støvete bøker og tente telys. Perfekt til ethvert formål, og enhver livets stund!
in falling autumns leaves
the premonitions of another time
displayed within the scales
of burnt-out colours
nature at its very shift
the middle-means between
a giddy growth, the truths that blossom
and the withering of everything well-known,
into a passing of the counted days
and falling carpets covering
what we shall see but as remains
a fleeting fancy to remember
and adore - the clouds - the storm
the closing circles coming full
Høsten er her, med alt dét innebærer; av synkende temperaturer, tiltagende kveldsmørke, og jevnt regnskyll over Bergen. Og et økende behov for å stenge seg inne, og foreta seg hyggelige ting innomhus, under ullteppe, foran teve, og med kakaokoppen lett tilgjengelig. Det gir faktisk mer innsatsvilje i forhold til studielesning, likeså; da denne årstiden synes som skreddersydd for å slenge seg på sofaen og fordype seg i fengende litteratur, med god samvittighet. Man trenger ikke føle seg det minste slapp og dorsk, ved nedgangen i uteaktivitet, siden dens motsats - innesittingen - ansporet ytterligere effektivitet på selvutviklingsfronten, og krever desto mer av hjernen. For å si det filosofisk. Kunsten å trimme små grå muskler, heller enn skjelettets. Foretrekker en god blanding, selvsagt, og veksling mellom aktivitetene, men i øsende pøsende uvær og med en gradestokk som viser maksimum ti, frister det unektelig mest å forbli blant husets fire vegger. Og her inne kan man da, for eksempel, sluke Strindberg, med glupsk appetitt, og fortvilet prøve å få nyansert mening utav "Ett Drömspel", noe som er lettere sagt enn gjort, men som et teaterstykke om teateret som sådan, med endeløse metahenvisninger og tanker om diktning i en drømmesetting, er det upåklagelig, og uovertruffent interessant. Veldig lite konsist, urtypisk forvirrende, modernistisk, absurd, inkonsekvent. Masse rare karakterer som glir over i hverandre, og kommer med lange og utflytende og nokså retningløse monologer, som handler om seg selv mer enn noe annet; det er jaggu ikke enkelt å få tak på. Men stemningen i stykket; det nifse, forvirrede, stedsløse - dette som gjør selve dramtikken til noe drømmeaktig; med undertoner av mareritt - skaper unektelig spennning og er, i alle henseende, en genial form for selvrefleksjon. Strindberg snurrer leseren, eventuell seeren, rundt lillefingeren med stor vidd og innsikt og uforlignelig, dramatisk dynamikk; han snur endog sin egen tekst på hodet og vender tilbake dit den kom fra, med replikker ála kanskje jeg bare har drømt det, kanskje vi lever i en drøm, og hva annet er vel dikterkunsten enn en form for drømmetydning? Appellerte naturligvis meget til meg; på et poetisk, reflekterende plan - likesom det er et evigaktuelt stykke, på alle måter; som dermed imponerer desto mer, siden det ble skrevet ved inngangen til det forrige århundre og fremdeles fremstår relevant for samfunnsmessig struktur og endring. Det handler om menneskesyn, om tortur, om kjærlighet, vold, urettferdighet, klagesang, en "advokat" som motsetter seg systemets indoktrinering og derfor ikke får innpass i akademia, o gjenkjennelighet, og en "officer" som tilpasser seg og blir plassert på skolebenken, les: pinebenken, der han får opplæring av "mestere" han ikke får tale imot. Dessuten har stykket et religiøst aspekt, med "Indras Dotter" som kommer ned fra oven for å betrakte menneskene, og bedømme deres sorg, deres grunnlag for fortvilelse, som en annen Mefisto - et slags kvinnelig motstykke til Goethes antihelt, som ved samme lest ønsker å tilegne seg erfaringer fra menneskesamfunnet, og står igjen med et ganske dobbelt og fortørnet inntrykk fra det hun møter. Hun lærer konvensjonene og den jordlige kvinnerolle å kjenne, og trives ikke med det hun opplever, likesom hun møter vårt syn på kjærligheten, på samlivet, som hun ikke fullt klarer å forstå. Stykket ender med en slags forening (i uvisshet) mellom henne og den eneste potensielle altvitende, "Diktern"; hohoho, er det ikke påtagelig; som gjør plutselig, helt uten forvarsel, gjør sin inntreden mot stykkets slutt - for å undestreke metafiksjonen ytterligere - og de prøver da begge å gi både seg selv og hverandre klargjørende forklaringer på absolutt allting, uten (helt) å lykkes, fordi det meste i bunn og grunn er uforklarlig og ingenting kan fastslås med en sikkerhet som overgår død og liv, ei heller kan man vite hva diktningen, drømmene, døden og livfullheten egentlig er, og det betyr ingenting å ikke vite fordi livet handler om evig lærdom og den utlærte er uten funksjon. Jadda. Med andre ord er det her snakk om et stykket som stiller flere eksistensielle spørsmål enn det gir utgreiende svar; noe jeg synes er helt fint, om enn litt vrient, samtidig som jeg ser at det for andre kan synes altfor vrient, og mest irriterende, til å overhodet være nytelsesverdig. Dog, når det er sagt, får man kanskje et bedre utgangspunkt for å tolke de utolkeligste, og nyte dem, ved å lese utallige av deres like og skaffe seg et større, bedre sammenligningsgrunnlag. Kanhende er dette en absolutt nødvendighet, kanhende er det oppskrytt fra litteraturviternes side; uansett er det nå en problamtikk verdt å merke seg. Og det er et udiskutabelt fenoment at jo mer man leser, jo mer kunnskap besitter man for å angripe lesningen mer konstruktivt. Spesielt innen drama. For mitt vedkommende er det nettopp dét det går i, for tiden; veldig meget teatralsk, både sett og hørt og lest; alt fra sceneoppvisning til lesedrama til Becketts pantomime; og dette er, selvfølgelig, veldig kjekt - men også ekstremt utfordrende. Så, jeg vil ikke si at jeg begriper, fullt ut, hverken Strindberg eller Beckett eller Kane, eller hvem det skulle være, men jeg setter også pris på å ikke få allting forklart, ettertrykkelig, men etterlates i en viss usikkerhet, og med mulighet for å gå eviglenge å grunne - på det teksten, direkte eller indirekte, har satt spørsmål ved. Det er dét modernismen er til for, spør du meg; en kilde til videre filosofering, hjernetrim, uforklarlige fenomener, muligens indignasjon og irriterende mye undring, så absolutt, men likeledes en (stor!) grad av fascinerende mystikk. Derigjennom kan man óg ha mange intense diskusjoner, blant annet om hvor tilnærmelig kulturen skal være for at man skal kunne ha noe utbytte av den; hvor mye man skal måtte fatte for å kunne fascineres. Den store debatt om kunst versus nonsense, og Strindberg svever i en slags mellomsfære, der nonsense'et kan betraktes som meningsfylte kunstneriske innslag. Heldigvis. Og alt dette passer, igjen, perfekt sammen med høstsesongen, høstmørket, Septembers elementer av dysterhet; både i tilgjengelighet og tematikk; idet stormkastene setter inn og man kryper inn i egne huler av beskyttende betong, myk fleece og varmende dråper leskedrikk. Samkjørt med slike dvelende stykker litteratur, og diverse andre impulser av egnet format; dyptloddende, dypsindig, tankevekkende; som dermed synes å eksemplifisere selve høstens atmosfære, i ord og gjerning - det blir, i sannhet, en fortreffelig kombinasjon. Så joda, jeg kan like høsten; jeg liker høsten veldig godt. En arbeidssom tid, med mye plass til hjerneføde, og mange gode inntrykk; det definerer også høst for meg.
Dessuten!! er det behørig, på denne dato, å gratulerer en viss rockestorhet med en posthum fødselsdag; nemlig Freddie Mercury som ville fylt 62 i dag, om han hadde fått leve. Vel verdt en liten markering. Vi savner deg, Freddie, hver eneste dag, og sender gode tanker dithen du måtte befinne deg. I øyeblikket, fortrinnsvis på en himmelsk jamsession med Elvis, Johnny Cash og alle disse andre, hvis fravær har gjort verden til et kjedeligere sted, og hvis like aldri vil kunne gjenfinnes noensinne. Høyt savnet, samtlige storheter. Freddie (og de andre, forannevnte) skapte da også musikk til filosofering, melankoli, drømmer og vidløftige tankebaner, i tillegg til å ha stor underholdningsverdi, og dermed blir han - sammen med lyden av Strindberg et co., det perfekte soundtrack til min nåtidige tilværelse. Sådan lukkes man inne og skuer utover, i ett og samme sekund. Kulturens største fortrinn er at den ikke må oppsøkes, direkte, med én bestemt plassering, den er noe man bærer med seg, i seg, og alltid vil være innen rekkevidde. Den er alltid nærværende, så og si, i eget sinn, og gjennom egne minne. Ikke bare ute i friluft, men også inne blant støvete bøker og tente telys. Perfekt til ethvert formål, og enhver livets stund!
Tuesday, September 02, 2008
"Ta-daaah!"
Møt Wall-E: altfor mye tid å ta av, altfor masse rart å gjøre, altfor mange overraskelser i vente. For alle og enhver. Og en sinnsykt bra film.
Soundtrack: David Gilmour - "On an Island". Det er alltid en litt skrekkinngytende affære å (endelig!) skulle få sett filmer man har gledet seg til overmåte lenge; endog siden før innspillingen var ferdig, for ikke å si overhodet påbegynt; og når man da, i tillegg, har foregående suksesshistorier fra samme filmselskap, bakmenn og regissører å sammenligne med, og måle opp mot, og - i det hele tatt - går til seansen med vanvittig store forventninger. Det kan enten bli en gjennomført bekreftelse eller en gedigen nedtur; i alle tilfeller gjør det kinoopplevelsen desto mye mer nervepirrende. Balansegangen her; mellom alle håp innfridd, forlystelse og glede, og potensiell überskuffelse med tårer til følge - den er marginal. Jeg har mang engang opplevd at suksessen uteblir ("Spider-Man 3", o gru), likesom jeg - like ofte - har kunnet forlate kinoen med et digert glis om munnen og lykksalig hjertebank ("The Dark Knight", halleluja). Og sist, nå nylig, en kinobegivenhet av de helt sjeldne, da denne avventingens kriblende uro ihvertfall gjorde seg gjeldende. Inneværende kveld, for å være nøyaktig, og jeg hadde tatt med meg Imaginary Hero for å se "Wall-E", Pixars nye storsatning; med dens enorme hype, i forkant, et utall teasers som har florert rundtom på nettet (les: youtube) i månedsvis, og lovet meget godt, et bisarrt og meget spennende rykte, og særdeles positiv omtale fra alle som har sett den. Top 250-rating (#30) på imdb, av mange kritikere utropt til tidenes beste animasjonsfilm - allerede - og prisene har begynt å strømme på. Det samme har publikum: salen på Magnus Barfot var stappfull, stemningen knallhøy, entusiasmen overveldende; alt sammen høyst bemerkelsesverdig for en barnefilm med original tale, altså ingen norsk dubbing på meg, usj og fysj, og en søppeldynge-robot i hovedrollen. Jadda.
"Wall-E" er en halvannens time filosofisk fremtidsscenario; en litt politisk korrekt og veldig poetisk, vakkert utformet overveielse av menneskehetens vaner, og mulige skjebne. En truende sådan, om vi skal tro spådommene som fremlegges her. Det hele begynner som en merkelig, dysterkomisk affære - da filmen også er på sitt beste - om den gudsforlatte planeten jorden, et sted ute i solsystemet, anno et år som nærmer seg 3000; der det meste er forfallent og brungrått og nedstøvet. Vi møter tittelfiguren selv, den eneste gjenværende jordboer, idet han legger ut på en ny arbeidsdag på sin egen, private søppelfylling. Som da utgjør noe i nærheten av halve USA, Warner Bros-skyskraperne inkludert. Her bor, lever og underholder seg den lille robot-tingesten Wall-E, opprinnelig ment å skulle være en rent maskinell innretning som rensker opp i menneskenes etterlatenskaper; bygget for å rydde opp i, klemme sammen og deponere alt bosset vårt. Imidlertid har han rukket, i all sin ensomhet, å utvikle en personlighet: nokså særegen, og ikke helt tilregnelig, men uansett. Han er en sjarmerende liten sak, der han suser avsted; ordner og fikser og nynner for seg selv; for så å vende tilbake til sitt garasje-hjem - med hyllene fulle av skatter han har funnet på dyngen. Deriblant gamle radioer, lightere, juletrelys, bestikk og en gusjegrønn iPod med videoavspiller. Her inne, samt ute blant byggverk av bossrester og tilfeldige parkerte biler, holder helten vår frem med sine dagligdagse gjøremål, og holder seg i ånde, med sin tilvante eksistens, mens den resterende menneskeheten har flyktet ut i verdensrommet - vekk fra forurensning, naturkatastrofer og hardt arbeid, til sine off-world luksusskip. Noe vi skal se mer til senere i filmen; og hvis kvalitetspåvirkning er diskutabel; men i utgangspunktet er dette beretningen Wall-E selv, og Wall-E's eneste form for sosialisering finner sted overfor en mekanisk kakerlakk, som han stadig kommer i skade for å kjøre over (i ren vanvare, eller trøtthet), og gjennom dypdykk ned i egen videosamling; med dennes fiktive helter og heltinner. Dette resulterer da i en nokså vemodig stemning - av eneboertilværelse - og absolutt ingen dialog. Hele filmens første del er, mer eller mindre, blottet for menneskelig kommunikasjon. Her finnes kun et soundtrack av originale instrumental-partier, blandet med pop-klassikere, og Wall-E's særegne lyder. Som da, til sammen, makter å bli meget uttrykksfullt. Mer enn noen annen "tegnefilm" jeg har sett er dette en personskildring; en studie av en liten tingest sine følelser og særpreg og sære vaner. Wall-E er ikke en figur eller et leketøy - men en helt egenartet, enestående, liten skikkelse. Det er hans film, og hans livshistorie er bærebjelken for handlingen. Selv når han, uungåelig nok, får besøk i all sin eneboer-tilværelse; og må forholde seg til en nyankommen alien-venninne han ikke helt forstår seg på, men umiddelbart faller pladask for; er det fra Wall-E's egen synsvinkel vi beskuer verden. Deres bekjentskap, og tiltagende flørting, blir en naturlig utvikling på historien og skaper mer følelsesmessig dynamikk. Og spenning. Innimellom, selvsagt, de komiske elementene Pixar er kjent for å mestre til fulle; de bittesmå øyeblikkene av pur og ekte briljans, som når en avlagt BH tas ibruk som solbrille, eller man prøver å øve inn musikal-trinn, etter mønster fra "Hello Dolly". Og apropos til sistnevnte; filmreferansene og de interne hintene er påtagelige fra første bilde, og blir bare bedre og bedre etterhvert. Her har man på et vis slått sammen "2001: en romodyssé", "The Matrix", "Star Wars", "Star Trek", "Trollmannen fra OZ", "Hairspray", "Toy Story", "Blade Runner", "Dune", og veldig mye annet rart, og kommet frem til en blandingsmiks som er - i sin ypperste forstand - genial, dog iblant litt inkonsekvent.
Men for å ta det positive først; det er ikke til å komme utenom at man her har prestert en maktdemonstrasjon av en filmproduksjon, og at samme Pixar definitivt kan gi seg selv en fornøyd klapp på skulderen. Både filmingen og animasjonen er i en klasse for seg, og uten tvil det beste vi har sett hittil. Det var da også ambisjonen, fra Pixars side, etter hva jeg har latt meg fortelle. Det er påkostet, rålekkert - og helt klart nyskapende. Detaljrikdommen er overveldende, bevegelsene (relativt) naturtro, i allefall de robotiske, og look'en er 100% gjennomført; denne fremtidsverdenen synes primitiv, absurd, men absolutt troverdig. Vektfordelingen mellom skremselspropaganda og de mer poetiske, underliggende budskap fungerer, etter min mening, fordi man selv kan velge hvilken innfallsvinkel man ønsker å ta i bruk; enten betrakte historien som et innlegg i miljødebatten, og en humørfylt moralpreken for ungdommen, eller som et sansemessig utfordrende, men like fullt behagende kunstverk; vanvittig flott å ta i øyesyn. I og for seg trenger man heller ikke skue lenger enn til overflaten, bokstavelig talt, og de fantastiske, post-apokalyptiske kulissene; for ikke å glemme den mimikken en dataanmiert robot kan makte å fremvise. Likeledes, det engasjement han vekker hos publikum; i likhet med resten av karakterene i filmen, som alle er spennende, komplekse, og vanvittig likandes. Hans venninne intet unntak; hun heter EVE, ser litt ut som en MAC-duppeditt til ukjent formål; og i samspill med henne får Wall-E vist desto flere av sine menneskelige, emosjonelle og sympatiske sider. Bent ut sagt så er de begge folk å bli glad i. Ingenting synes dataspill-aktig eller ensidig action-basert her; intet er flatt, dødt, pregløst; istedet har man - altså - tatt utgangspunkt i en slags kunstnerisk formidling der landskap, bevegelse, musikalitet og følsomhet spiller hovedrollene. Dermed har man óg endret sjangeren fra eventyr og slapstickkomedie, til drama. Romantisk, humoristisk science fiction-drama, intet mindre. Det er en dypt rørende og tankevekkende sak, på den ene siden, og samtidig; uovertruffen, perfekt laget familieunderholdning, med et lekkert, smekkert ytre. For, på det tekniske nivået, har man (tydeligvis) valgt å ville overgå seg selv - denne gang - med effekter langt mer avansert enn tidligere, og med en virkelighetstro stil som nesten hvisker ut skillelinjene mellom datagrafikk og reelt fotografi. Man benytter også levende skuespillere og landskap i enkelte sekvenser. Skremmende i dobbel forstand, med andre ord, da den viser hvor langt teknologien har kommet nå, hva som vil kunne bli mulig fremover, og dernest kan man jo bare spå hvilken fremtid filmbransjen vil gå imøte. Likevel; "Wall-E" fungerer mer som en hyllest til filmhistorien enn en revolusjonering av den. Med alle sine vink og hint, og modenhet, får den et helt annet preg enn sine sjangerbrødre. Dette er da hverken utpreget barnevennlig, eller en rendyrket animasjonsaffære; det er "ordentlig", voksen filmskapning - om man vil - og den har en helt annen effekt enn sine forløpere. Spesielt fordi henvisningene ikke bare parodierer, men har en reell funksjon i filmen. Kameravinklene og landskapene er som tatt rett ut av de overnevnte filmklassikerne; man har endog stjålet en hel sekvens fra "Star Wars: Imperiet slår tilbake", fugleperspektivene er skapt nøyaktig etter "The Matrix", tematikken henspeiler utrettelig på "Blade Runner", og man har benyttet åpningstemaet fra "2001" som tilbehør til en hel scene - men det er gjort så ufattelig elegant at det ikke engang kan settes spørsmål ved. Man godtar lån, referanser, parodier uten å nøle. Fra første sekund, via en usannsynlig stilig introduksjonsvignett, som setter standarden for velegnet musikkbruk og fargespekter, helt frem til Disney-slutten og den påfølgende rulleteksten, med sin "gammeldagse" tegnefilm-look.
Min eneste innvending, som da teller på den negative fronten, er at filmen har en vri, en slags "la oss være mer standard-orientert, og sjangerbunden, enn vi hadde behøvd"-tendens, som medfører - etter min smak - en liten nedtur i dens andre halvdel. Dette beror både på en illusjon om publikums etablerte krav(storhet), tror jeg, og - ikke minst - en god porsjon av ironi. For jeg innbiller meg da at Pixar hadde tenkt å satse helt og for fullt på sin nyskapning, disse sine nye teorier og dialogløse historie, men til syvende og sist feiget litt ut. Noe jeg forsåvidt kan forstå, for nye idéer er alltid en risky business; i særskilthet når de vil kunne medføre en kunstfilm om mimikk-fylte, men ordløse robotvesener, med mye moral og mindre hurlumhei. Spektakulær, såvisst, men ikke nødvendigvis populærkulturell. Så Pixar har ikke tort å gjennomføre planen sin skikkelig, men heller valgt en nesten-løsning som innebærer et glitrende utgangspunkt, en tilnærmet perfeksjonert bunn-historie, som deretter ispes noen late mennesker, klisjéfylt skravling, action-orgie, og litt for mye sentimentalitet. Så kan man velge å se dette som nok en parodi, eller en kritikk, og "Wall-E" som et enda mer alvorstynget produkt enn den i bunn og grunn bør være, men fra mitt ståsted ble det simpelthen for ujevnt; dett er dett, ingen stor feiltagelse; men jeg skulle inderlig ønske at de hadde begått det vågestykke å lage en hel film bare om robotene, og ikke inkludert alt det der andre. Jeg synes de vender for mye tilbake til barnefilmtypen, og til dennes kutymer, istedet for å legge seg på en voksen, og enda mer kunstnerisk lest. Men antagelig hadde ikke dette trukket like mange publikummere, eller appellert i like stor monn til gud-og-hvermannsen. Dessuten kunne de gått i den fellen å lage en slags moderne versjon av "2001: en romoddyssé" - hvilket, som vi alle vet; om vi er, eh, dønn ærlige; ikke er en original så verd å bruke som ideal. I allefall ikke i ukritisk forstand. Men slik "Wall-E", for sitt vedkommende, fremstår nå - er den en rimelig fullendt, god helhet; med store, uforbeholdne kvaliteter, en litt dalende kurve utover, men med en sluttstrek det står respekt av. Og verdens herligste lille boss-tømmer, med like herlige omgivelser; ihvertfall fra et artistisk ståsted. Stundom må man jenke litt på originalitetskravene og "ta til takke" med en mer allmenngyldig pakke. Og stundom er dette mer enn bra nok, satt i sammenheng. "Wall-E" levde opp til bortimot alle mine forventninger, men ble nok ikke den mega-favorittfilm denne kunne ha blitt, men det skyldes da ikke hovedrolleinnehaveren selv, men heller motløsheten - eventuelt idétørken - til skaperne hans. En dag håper jeg vi får en "veien videre"-oppfølger, om enn bare en kortfilm, som kun tar for seg robothelten vår på tur, med alle merkverdige opplevelser det måtte resultere i. Enn så lenge får vi nyte mesterverket, som denne filmen vitterlig er, og rope hurra for en helt ny metode innen såvel produksjon som konstruktsjon av moderne animasjonsfilm. Heia Pixar!
Monday, September 01, 2008
Hjelpende hender og en hjelpeløs hånd
Soundtrack: Kasabian og Bob Dylan. De fleste studenter ved Universitetet i Bergen, kjent som UiB, vil på et eller annet tidspunkt ha måttet stifte bekjentskap med nettsted-fenomenet studentweb.uib.no, populært kalt Studentwebben. Her skal man da; enkelt og effektivt, som nynorsk-reklamen tilsier; ha anledning til å registrere seg, betale studentavgift, og få unna andre formelle gjøremål. Vel og bra, dét. Men problemet med samme Studentwebben, som alle gamle og nye studenter vil vite, er at systemet ikke virker helt slik introduksjonsbrevene, plansjene, katalogene og rådgivermenneskene påstår. Uavhengig av nynorsk ordlegging, eller ei. For å være helt ærlig, må man vel kunne si at det svikter mer enn det strukturerer, og dagen idag markerte for mitt vedkommende det absolutte bunnpunkt; systemet og selvet imellom; idet jeg skulle omregistrere meg, ganske enkelt, fra et alternativ én til et alternativ to på engelskstudiet, og alt jeg fikk opp var en remse med irrgule, lysende, rasende feilmeldinger. Og så måtte jeg (igjen) ty til den nødløsning som heldigvis ennå finnes, endog i vår übermoderniserte, gjennomført teknisk-orienterte samfunnshelvete; nemlig medmenneskelig kompetanse. Rent manuelle omskiftninger og "trykke-taster-for-meg"-hjelp, som utført av meget elskverdige, og ikke minst behjelpelige, ansatte ved infosenteret på HF; som da reddet situasjonen. Traff på en liten, supereffektiv fyr, med bamsefigur og metal-look, som da viste seg å kunne hjelpe med mer enn bare stud-web-trøbbel. Dess mer stresset jeg ble over mangelen på info, og feilende skjema, og knapper som ikke fungerte, dess mer tilbakelent og beroligende ble han; helt til jeg var blitt peonrød i fjeset og han hadde begynt med med buddhist-håndbevegelser ("zeeeen-ro!!!"), og vi begge var enige om at studentwebben, når alt kommer til alt, er noe uhåndterlig drit. Men sammen klarte vi da, endelig, å få orden i sysakene og han fikk byttet over fra det ene til det andre og jeg er meldt opp til eksamen i det jeg skal, og forhåpentligvis er alt nu i den skjønneste, mest harmoniske stand. Moralen må, i alle tilfeller, være at datamaskinene aldri vil kunne erstatte menneskelig viten, eller elskverdighet - om man nå skulle trenge ytterligere bevis for dét; jeg har vært hellig overbevist siden jeg så "Animatrix" (og ble nokså livredd). Man vil aldri kunne stole 100% på mekaniske systemer, eller kunstig intelligens; til syvende og sist bør man kunne ha konkrekt håndkraft i, øh, bakhånd - som en evigaktuell Plan B(est), for å unngå panikken. Ikke minst når man befatter seg med UiBs registreringskanaler; da trenger man en nokså stor porsjon tålmodighet og en god assistent. Like fullt; dette er gjeldende også i andre sammenhenger, jevnt over i tilværelsen, både med henhold til anti-stress og rådgivning. Man må kunne kommunisere direkte, ansikt til ansikt, og - rett og slett - ha en person å spørre til råds. Et fysisk, taleført legeme som gjerne kan bidra både med smil, klapp, klem og trøst i tillegg. (Og noen buddhistiske geberder.) Ellers vil jo all den lærdom vi tilegner oss; alle mer eller mindre hensiktsmessige erfaringer og ubevisste impulser, som med ett kan synes megarelevante; være til ingen nytte. Vi opparbeider oss viten, sosial intelligens, gode relasjoner, nettverk av kontakter, gjennom hele vårt livsløp - for dernest å skulle overlate alle prosedyrer til selvbetjeningens vold, og til nettsteder som stadig kneler? Jeg ser ikke et fnugg av logikk av dette; alle mine datanerd-tilbøyeligheter og teknikk-diller til tross. Og dét, igjen, sier litt. Jeg elsker duppeditter og koder og fiksfakseri, men jeg kan ikke utstå når disse begynner å leve sitt eget liv. Jeg frykter en verden i deres vold, basert på deres regler, deres enerverende evne til å klikke og bli til hindre, mer enn forenklende funksjoner i hverdagen. Noe som, strengt tatt, går imot enhver intensjon. Vi søker ny teknologi, nye oppdateringer og nyvinninger, for å gjøre allting bedre - mer konstruktivt, mer praktisk. Men vi må ikke bli så desperate i vår jakt på det neste fremskritt at vi, dermed, blir skjødesløse. At det vi går for fort frem og glemmer å tilpasse oss teknologien; lære den å kjenne. Se den i forhold til det vi allerede har, og vurdere brukervennligheten. Og, på ny handler dette - i bunn og grunn - om manuell kraft; human involvement; om å ta ansvar og styring selv, også, ikke stole blindt på "brukernavn", "passord", "klikk ok". Jeg tror de fleste oppriktige dataelskere vil være enig i at selv de beste programmer trenger menneskelig overoppsyn; de var jo menneskene som i utgangspunktet begynte å programmere, og som utformet og perfeksjonerte denne kunstformen. Vi må ikke sette vår lit til at automatikken alltid, uten feilskjær, ordner opp. Så får infosenteret (på HF) fortsette å holde åpent, og hyre inn hyggelige menn med harmoniserende krefter, som klarer å hamle opp med systemsvikten og minimalisere min stressfaktor - samtidig. Hurra for ham. Og måtte man aldri slutte med brukerundersøkelser, PC-guider, FAQ og Opplysningen 1881. Det er viktig med en personlig, og personorientert tilstedeværelse oppi all tech-fetisjen vår.
Men - når det er sagt - det er ikke alltid at de manuelle, menneskelige kreftene heller strekker til; og stundom kan disse gjøre vondt verre, istedet for å løse opp i alle flokene. Som for eksempel da jeg, tidligere i ettermiddag, i et øyeblikk av samaritansk barmhjertighet, besluttet å tilby en hjelpende hånd, da en ung mor skulle baksere seg selv, barn og barnevogn av Tide-bussen. Hvilket var en velgjerning jeg begikk for første og antagelig siste gang i mitt liv. Dog, det begynte rimelig greit, med en naturlig håndsrekning og tre steg frem, godt grep - og der, plutselig, stod jeg igjen på stigbrettet med håndtaket i hånden og vognen på full fart ut av bussen, i fanget på mor. Heldigvis opplyste sistenevnte, idet jeg rimelig bekymret kom styrtende ut av bussdørene, etter henne, at det hele kunne fikses uten videre problemer. Håndtaks-anretningen kunne visstnok bare knipses på igjen, knepp knepp og dette var dett, og hva angår barnet, som satt oppi, kom hun fra det med absolutt hele helsen i behold. Ikke nok med det; veslejenten hadde da tilbragt samfulle 20 minutter av bussturen, ifra by'n til Fantoft, med å gnåle og grine og irritere vettet av sitt selskap, med flere - og den uforutsette flyveturen via meg, fikk henne til umiddelbart å holde opp med bråket. Hun stirret opp på meg, og sin mor, med verdens mest enorme, kulerunde, brune øyne - og lurte nok, sannsynligvis, mest på hva vi drev med. Og det gjorde forsåvidt jeg også. Mine egne, akk så gode intensjoner gikk liksom mer i retning av å skulle assisterte kvinnemennesket, ikke ødelegge eiendelene hennes, og jeg hadde vesentlig mer dårlig enn god samvittighet, da jeg ruslet på hjemvei. Hvorvidt det hele var kjøretøyet, limingen, busstrappen eller undertegnedes feil - kan unektelig diskuteres - men heldigvis gikk det bra til slutt, og kan legges bak seg; som et noe pinlig forsøk på å være snill, på en mandag. Neste gang overlater jeg jobben galant til en gentleman; som da, primært, tar initiativet selv. Våre kjære riddere på hvit hest burde kjenne sin besøkelsestid, mer enn de synes å gjøre nåtildags. Spesielt når det gjelder å redde barnevognsbærere i nød. Vi trenger sterke mannfolkarmer! Og litt aktiv ridderlighet; for aldri å måtte frykte dens død. Men datanerder er fine mennesker, så dét er klart. Og forresten, når vi snakker om hjelpende hender og reddende engler; en av tidenes mest ettertraktede og ultimate, i så måte, må (definitivt!) være David Morrisseys Colonel Brandon fra "Sense & Sensibility". Siste episode av miniserien ble sendt på NRK 1 i kveld, passende nok til dagens hendelsesforløp, og det var en uforglemmelig, uforbederlig, fabelaktig bra affære. Ikke minst på grunn av Morrissey, som går Alan Rickmans "originalfortolkning" en høy gang. Snakk om å stille opp for rebellske ungjenter. Ble nesten litt komisk til sist, etter de utallige antall ganger han hadde plukket opp frøken Marianne midt utpå heden. I tiltagende elendig forfatning. Men han tro til og hentet henne hjem og klappet henne på hodet og endelig, helt til sist, klarte hun å gjøre gjengjeld for all godheten, akseptere hans kjærlighet (du-uh!), hvorpå alle giftet seg og ble lykkelige. Spesielt Colonel Brandon. Det er sentimentalt, overdrevent romantisk, deilig forhistorisk, men tilstrekkelig modernisert til å være underholdende, ekstremt vakkert og behørig velspilt. Veldig stereotypisk Jane Austen, naturligvs, men gudbedre så kjekt det er; jeg blir en fnisete, siklende fjortis, og drømmer ikke noe mindre om ridderlighet - for å si det mildt. For noen typer. Så - elegante, oppofrende, høflige, nesten latterlig korrekte. Kjekke er de óg. Alle sammen! Og som en følge av dette: problemet med BBC-serier er at de skaper noen mannfolk-idealer det vil være vanskelig for den allmenne mannlige befolkningen å leve opp til. Men de burde prøve. I allefall litt. Og jeg tillater meg, selvsagt, å drømme intenst om en fremtidig drømmemann ála Brandon. Iblandet litt Edward Ferrars. Og slå et slag for gamledagers verdier; både på teknologi- og mannefronten!
Men - når det er sagt - det er ikke alltid at de manuelle, menneskelige kreftene heller strekker til; og stundom kan disse gjøre vondt verre, istedet for å løse opp i alle flokene. Som for eksempel da jeg, tidligere i ettermiddag, i et øyeblikk av samaritansk barmhjertighet, besluttet å tilby en hjelpende hånd, da en ung mor skulle baksere seg selv, barn og barnevogn av Tide-bussen. Hvilket var en velgjerning jeg begikk for første og antagelig siste gang i mitt liv. Dog, det begynte rimelig greit, med en naturlig håndsrekning og tre steg frem, godt grep - og der, plutselig, stod jeg igjen på stigbrettet med håndtaket i hånden og vognen på full fart ut av bussen, i fanget på mor. Heldigvis opplyste sistenevnte, idet jeg rimelig bekymret kom styrtende ut av bussdørene, etter henne, at det hele kunne fikses uten videre problemer. Håndtaks-anretningen kunne visstnok bare knipses på igjen, knepp knepp og dette var dett, og hva angår barnet, som satt oppi, kom hun fra det med absolutt hele helsen i behold. Ikke nok med det; veslejenten hadde da tilbragt samfulle 20 minutter av bussturen, ifra by'n til Fantoft, med å gnåle og grine og irritere vettet av sitt selskap, med flere - og den uforutsette flyveturen via meg, fikk henne til umiddelbart å holde opp med bråket. Hun stirret opp på meg, og sin mor, med verdens mest enorme, kulerunde, brune øyne - og lurte nok, sannsynligvis, mest på hva vi drev med. Og det gjorde forsåvidt jeg også. Mine egne, akk så gode intensjoner gikk liksom mer i retning av å skulle assisterte kvinnemennesket, ikke ødelegge eiendelene hennes, og jeg hadde vesentlig mer dårlig enn god samvittighet, da jeg ruslet på hjemvei. Hvorvidt det hele var kjøretøyet, limingen, busstrappen eller undertegnedes feil - kan unektelig diskuteres - men heldigvis gikk det bra til slutt, og kan legges bak seg; som et noe pinlig forsøk på å være snill, på en mandag. Neste gang overlater jeg jobben galant til en gentleman; som da, primært, tar initiativet selv. Våre kjære riddere på hvit hest burde kjenne sin besøkelsestid, mer enn de synes å gjøre nåtildags. Spesielt når det gjelder å redde barnevognsbærere i nød. Vi trenger sterke mannfolkarmer! Og litt aktiv ridderlighet; for aldri å måtte frykte dens død. Men datanerder er fine mennesker, så dét er klart. Og forresten, når vi snakker om hjelpende hender og reddende engler; en av tidenes mest ettertraktede og ultimate, i så måte, må (definitivt!) være David Morrisseys Colonel Brandon fra "Sense & Sensibility". Siste episode av miniserien ble sendt på NRK 1 i kveld, passende nok til dagens hendelsesforløp, og det var en uforglemmelig, uforbederlig, fabelaktig bra affære. Ikke minst på grunn av Morrissey, som går Alan Rickmans "originalfortolkning" en høy gang. Snakk om å stille opp for rebellske ungjenter. Ble nesten litt komisk til sist, etter de utallige antall ganger han hadde plukket opp frøken Marianne midt utpå heden. I tiltagende elendig forfatning. Men han tro til og hentet henne hjem og klappet henne på hodet og endelig, helt til sist, klarte hun å gjøre gjengjeld for all godheten, akseptere hans kjærlighet (du-uh!), hvorpå alle giftet seg og ble lykkelige. Spesielt Colonel Brandon. Det er sentimentalt, overdrevent romantisk, deilig forhistorisk, men tilstrekkelig modernisert til å være underholdende, ekstremt vakkert og behørig velspilt. Veldig stereotypisk Jane Austen, naturligvs, men gudbedre så kjekt det er; jeg blir en fnisete, siklende fjortis, og drømmer ikke noe mindre om ridderlighet - for å si det mildt. For noen typer. Så - elegante, oppofrende, høflige, nesten latterlig korrekte. Kjekke er de óg. Alle sammen! Og som en følge av dette: problemet med BBC-serier er at de skaper noen mannfolk-idealer det vil være vanskelig for den allmenne mannlige befolkningen å leve opp til. Men de burde prøve. I allefall litt. Og jeg tillater meg, selvsagt, å drømme intenst om en fremtidig drømmemann ála Brandon. Iblandet litt Edward Ferrars. Og slå et slag for gamledagers verdier; både på teknologi- og mannefronten!
Saturday, August 30, 2008
Fra et speil, til en gåte
Soundtrack: Amy Winehouse - in concert, på SVT1 - "oyh, fuck off, yo just pickin' on me cuz I'm drunk!". Jadda. Men hun klarte i allefall å synge, og stemmen bar som bare fy. Må være noen gamle opptak, dette. Dessuten: mer Pink Floyd og musikk fra "The Patriot", som jeg beglodde innimellom alt annet. Og det var, i sannhet, en veldig patriotisk affære. Ikke alle filmer som lever opp til sin tittel i absolutt alle henseende, men denne klarte bragden. Lyspunkt: Mel Gibson med hestehale, Joely Richardson, alltid en glede, og Heath Ledger - som utmerket seg, selvfølgelig, og gjorde en ufattelig bra innsats; og nesten greide å gi meg et lite sammenbrudd, med det samme. Huff. Har fremdeles ikke forsøkt å se "Brokeback" igjen, og tror kanskje jeg bør la det gå en stund til før jeg innlater meg på den strabasen. Savner Heath, jeg. Stakkars Heath. R.I.P., fine mannen.
Kort oppsummert, og som en klar henvisning og utdypning til et foregående innlegg om emnet; soga om Scaramouche's utfart, av denne dag, til IKEA. Jeg hadde da besluttet, med utgangspunkt i et akutt behov for helfigurspeil til å henge på veggen; noe jeg da har klart meg uten i to år, og savnet like lenge - til jeg nå hadde fått nok, og bestemt for å investere; å ta meg en tur til IKEA-varehuset uti Åsane og se hva de kunne hoste opp. Og i samme slengen, få meg den storartede opplevelse det er å rusle rundt i dette gigantiske bygget og bare glane på alt de har å tilby. Inklusive fine speil. Fant det jeg skulle ha tak i, nesten med én gang, noe som må være en slags personlig rekord - og brukte resten av tiden på å bære rundt på disse "4X LOTS speilfliser", til 20,- per stykk; gjør-det-selv-varianten, meget velegnet for alle på rundt 180 centimeter, hvilket (som allment kjent) er vanskelig å speile i sin helhet; men forbannet tunge, saker prisen og størrelsen tatt i betraktning. Ytterligere benyttet jeg - naturligvis - muligheten til å inspisere produkter, installasjoner og dekorasjonsidéer; prøvesitte sofakroker, trykke på knapper, beundre kunstferdige oppsatser og finurlige "mikro-hjem". Ikke nok med dét; tross i all beundringsverdigheten, klarte jeg endog å forlate butikken med en regning pålydende 120 (!!!) norske kroner, alt i alt, og det ER faktisk en ny pers. Men innen jeg stod ved kassen og skulle betale, hadde jeg altså, allerede, rukket å innkassere en hel rekke interessante, for ikke så fryktinngytende, erfaringer blant hyllemetrene med BILLY (bokhylle), BOLLE (øh, bolle) og LUDDE (saueskinnspledd, og jeg kan ikke fatte å begripe at noen - med fullt overlegg - har bidratt med den benevnelsen). Blant annet, takket være iherdig observasjon av mine med-kunder, hvorav diverse par; det vil si samboende, nygifte, forlovede, ungdomsskolekjærester, hva de nå var; og jeg måtte innse, nok en gang, at det mest iøyenfallende, fascinerende ved en shoppingrunde på IKEA er hverken møblementet, krimskrams-utvalget, alle fargevariantene av Ektorp-sofa, eller det faktum at de har begynt å selge skikkelige lysekroner - deriblant én jeg har sett meg ut til mitt fremtidige, herskapelige hjem; sterkt inspirert av en viss, famøs musikalscene. Nei, det aller mest bemerkelsesverdige ved en ettermiddag tilbragt innenfor murene i dette monument over svenskenes (antagelig) største, kommersielle suksess gjennom alle tider, ved siden av ABBA, er de utrolig sure kjæresteparene som svinser rundt og kjekler og ikke kan bestemme seg for hvilke kjøkkenløsninger de vil ha, fordi de ikke vil ha noen ting, og egentlig begynner å bli ekstremt lei av både kjøpesenteret, hverandre og verden generelt. Alle disse biske kvinnene som tramper avgårde, på mer eller mindre fornuftige sko, og de innelukkede, forsmådde mennene deres, som traver etter dem; og begge parter mumler om hvordan de ikke får det som de vil, og ikke blir forstått og helst skulle sett at den andre forsvant fra jordens overflate, og primært tok hele "selvbetjeningsavdelingen" på møbellageret med seg. Jeg var faktisk vitne til en ung fyr på rundt de tredve som stod og trampet foran sin fru og erklærte at "nå setter jeg foten ned, altså!" - akkurat idet jeg var iferd med å gjøre meg til kriminell over en nydelig, svart messing-chandelier; nesten forsøksvis stjålet, så kanskje det var like greit at jeg ble distrahert. (Dog, den lysekroneanretningen var fin, usannsynlig stilig überfin, måtte jeg bare få understreke det. Og svindyr, selvsagt. Muligens det dyreste som noensinne har befunnet seg på IKEA. Typisk.) Og dette var ingen enestående hendelse; idet jeg beveget meg gjennom denne labyrinten av avdelinger og overfylte krinkelkroker, befant det seg kontinuerlig, overalt rundt meg, skrikende barn, gråtende ungdommer (!), gråtende voksne for den saks skyld, illsinte ungjenter som var "så jævla lei av detta stedet!" og overadministrerende kvinner i femtiårsalderen med litt for mye eyeliner; som prøvde å holde troppene samlet, selv i en krevende stress-situasjon. I det hele tatt var jeg vitne til mye mistrøstighet, og i overkant mange, potensielle familiekatastrofer. Generell menneskelig fordervelse. Også denne ulykksalige duoen, som da forhindret meg i å ta første steg inn på en kriminell løpebane; de kranglet om en lyspære. Og noen gulvtepper, det var i allefall hva jeg maktet å oppfatte. Oftest hadde jeg bare lyst å lukke ørene og stenge meg inne i en dempet, harmonisk boble; med fokus rettet kun mot egen handleliste, og oversikt over alle nødutganger. IKEA er, på alle måter, et interessant sted å bruke noen lørdagstimer; man har i det minste mye å glo på. På godt og vondt. Man får akkurat det man trenger til hus og hjem; det er pent, stilrent, superbillig. Her er lett å finne frem, i allefall når man er kjent; og dét fortrinnet hadde jeg, da, om ikke annet; og det er spennende sted å være på shoppingtur. Det er et opplevelsessenter, mer enn en ren butikk, det skal de ha. Med lekker utforming; man har gjort det mer gjennomført innbydende å handle der enn det pleide å være. Men hist og her er det likevel skitt i krokene; overført betydning eller ei; og man spiller heismusikk på høyttaleranlegget, selger vasne pøser til en femmer, transporterer flatpakket, for allting er minstepris - i enhver forstand - det er plastikk, billigste løsning, man er alltid redd for at kjøpene skal gå i stykker før man har fått dem hjem. Og det samme gjelder kjøperne, vi som surrer rundt og følger pilene på murgulvet; vi blir fort litt ødelagt, vi også, mens vi er der. IKEA er et begrep, mer enn bare et merkevarenavn; en institusjon i samfunnet og en klisjé blitt. Kvinner har dødd, i popmusikken, "i en sofa fra IKEA", og "IKEA-kjøkken" er i seg selv etablert som en skilsmissegrunn. Man innleder de største krangler over de minste bagateller, her i verden, og blant dem finnes altså - av alle ting - interiørutvalget. Slik konfliktfylthet avleder, på sin side, en rollefordeling av "hans" og "hennes" når det gjelder allmenne oppfatninger, og deres forskjellighet, og man skvises dermed inn under stereotypene; man må nesten fly i synet på sitt følge, når man er ute på slikt innkjøpstokt; det er en del av gamet. Også dette bærer kjøpesenteret preg av. Det er et sted med mange kontraster, mye vold, og humørmessige bølgedaler, og folk synes å agere på instruks, mer enn instinkt. Sjelden er det mer åpenbart hvordan vi lever etter ubevisste maler mht egen oppførsel. Både det at vi handler, når vi handler og hvordan vi handler. Og da mener jeg i "gjøre" på lik linje med "shoppe". IKEA reflekterer samfunnsmessige kutymer, til en viss grad, og hvis man føler man trenger impulser til en sosialantropologisk doktorgradsprosjekt, er det liten tvil om hvor man kan begynne. De holder gratis buss og greier. Så kan man streife omkring som en annen agent uten cover, med en gul handlepose-på-lån, og bare observere. Et stort maskineri av tilreisende; litt som en fornøyelsespark, mest som et galehus. Varierende, motstridende inntrykk av idyll (ungt, nettopp sammen-flyttet par på jakt etter matchende kaffekopper) og tragedie (ungt, litt-lenger-sammen-boende par på jakt etter kaffeekopper å knuse skallen på den andre med). På en bakgrunn av de nydeligste stylede stueløsninger, og blomstrede dusjforheng. Det er et spekter uten like. Mye vakkert, en del mindre vellykket, visse syn jeg like gjerne skulle vært foruten. Lørdags-IKEA er ikke for pyser; det er et brutalt samfunn av menneskesjeler som går hverandre og seg selv på nervene. Man bør stålsette seg; være forberedt på hva man gir seg i kast med. Vite hva man går til, bokstavelig talt, og helst reise alene. Det gjør ihvertfall jeg. På innleid Tide-buss, med masse ukjente mennesker, litt som å dra på skoletur uten skolen, og med en helt klar idé om når jeg kan komme meg hjem igjen. Det gjelder å ta sine forholdsregler, her i livet, selv når man kun er på jakt etter et speil.
Kort oppsummert, og som en klar henvisning og utdypning til et foregående innlegg om emnet; soga om Scaramouche's utfart, av denne dag, til IKEA. Jeg hadde da besluttet, med utgangspunkt i et akutt behov for helfigurspeil til å henge på veggen; noe jeg da har klart meg uten i to år, og savnet like lenge - til jeg nå hadde fått nok, og bestemt for å investere; å ta meg en tur til IKEA-varehuset uti Åsane og se hva de kunne hoste opp. Og i samme slengen, få meg den storartede opplevelse det er å rusle rundt i dette gigantiske bygget og bare glane på alt de har å tilby. Inklusive fine speil. Fant det jeg skulle ha tak i, nesten med én gang, noe som må være en slags personlig rekord - og brukte resten av tiden på å bære rundt på disse "4X LOTS speilfliser", til 20,- per stykk; gjør-det-selv-varianten, meget velegnet for alle på rundt 180 centimeter, hvilket (som allment kjent) er vanskelig å speile i sin helhet; men forbannet tunge, saker prisen og størrelsen tatt i betraktning. Ytterligere benyttet jeg - naturligvis - muligheten til å inspisere produkter, installasjoner og dekorasjonsidéer; prøvesitte sofakroker, trykke på knapper, beundre kunstferdige oppsatser og finurlige "mikro-hjem". Ikke nok med dét; tross i all beundringsverdigheten, klarte jeg endog å forlate butikken med en regning pålydende 120 (!!!) norske kroner, alt i alt, og det ER faktisk en ny pers. Men innen jeg stod ved kassen og skulle betale, hadde jeg altså, allerede, rukket å innkassere en hel rekke interessante, for ikke så fryktinngytende, erfaringer blant hyllemetrene med BILLY (bokhylle), BOLLE (øh, bolle) og LUDDE (saueskinnspledd, og jeg kan ikke fatte å begripe at noen - med fullt overlegg - har bidratt med den benevnelsen). Blant annet, takket være iherdig observasjon av mine med-kunder, hvorav diverse par; det vil si samboende, nygifte, forlovede, ungdomsskolekjærester, hva de nå var; og jeg måtte innse, nok en gang, at det mest iøyenfallende, fascinerende ved en shoppingrunde på IKEA er hverken møblementet, krimskrams-utvalget, alle fargevariantene av Ektorp-sofa, eller det faktum at de har begynt å selge skikkelige lysekroner - deriblant én jeg har sett meg ut til mitt fremtidige, herskapelige hjem; sterkt inspirert av en viss, famøs musikalscene. Nei, det aller mest bemerkelsesverdige ved en ettermiddag tilbragt innenfor murene i dette monument over svenskenes (antagelig) største, kommersielle suksess gjennom alle tider, ved siden av ABBA, er de utrolig sure kjæresteparene som svinser rundt og kjekler og ikke kan bestemme seg for hvilke kjøkkenløsninger de vil ha, fordi de ikke vil ha noen ting, og egentlig begynner å bli ekstremt lei av både kjøpesenteret, hverandre og verden generelt. Alle disse biske kvinnene som tramper avgårde, på mer eller mindre fornuftige sko, og de innelukkede, forsmådde mennene deres, som traver etter dem; og begge parter mumler om hvordan de ikke får det som de vil, og ikke blir forstått og helst skulle sett at den andre forsvant fra jordens overflate, og primært tok hele "selvbetjeningsavdelingen" på møbellageret med seg. Jeg var faktisk vitne til en ung fyr på rundt de tredve som stod og trampet foran sin fru og erklærte at "nå setter jeg foten ned, altså!" - akkurat idet jeg var iferd med å gjøre meg til kriminell over en nydelig, svart messing-chandelier; nesten forsøksvis stjålet, så kanskje det var like greit at jeg ble distrahert. (Dog, den lysekroneanretningen var fin, usannsynlig stilig überfin, måtte jeg bare få understreke det. Og svindyr, selvsagt. Muligens det dyreste som noensinne har befunnet seg på IKEA. Typisk.) Og dette var ingen enestående hendelse; idet jeg beveget meg gjennom denne labyrinten av avdelinger og overfylte krinkelkroker, befant det seg kontinuerlig, overalt rundt meg, skrikende barn, gråtende ungdommer (!), gråtende voksne for den saks skyld, illsinte ungjenter som var "så jævla lei av detta stedet!" og overadministrerende kvinner i femtiårsalderen med litt for mye eyeliner; som prøvde å holde troppene samlet, selv i en krevende stress-situasjon. I det hele tatt var jeg vitne til mye mistrøstighet, og i overkant mange, potensielle familiekatastrofer. Generell menneskelig fordervelse. Også denne ulykksalige duoen, som da forhindret meg i å ta første steg inn på en kriminell løpebane; de kranglet om en lyspære. Og noen gulvtepper, det var i allefall hva jeg maktet å oppfatte. Oftest hadde jeg bare lyst å lukke ørene og stenge meg inne i en dempet, harmonisk boble; med fokus rettet kun mot egen handleliste, og oversikt over alle nødutganger. IKEA er, på alle måter, et interessant sted å bruke noen lørdagstimer; man har i det minste mye å glo på. På godt og vondt. Man får akkurat det man trenger til hus og hjem; det er pent, stilrent, superbillig. Her er lett å finne frem, i allefall når man er kjent; og dét fortrinnet hadde jeg, da, om ikke annet; og det er spennende sted å være på shoppingtur. Det er et opplevelsessenter, mer enn en ren butikk, det skal de ha. Med lekker utforming; man har gjort det mer gjennomført innbydende å handle der enn det pleide å være. Men hist og her er det likevel skitt i krokene; overført betydning eller ei; og man spiller heismusikk på høyttaleranlegget, selger vasne pøser til en femmer, transporterer flatpakket, for allting er minstepris - i enhver forstand - det er plastikk, billigste løsning, man er alltid redd for at kjøpene skal gå i stykker før man har fått dem hjem. Og det samme gjelder kjøperne, vi som surrer rundt og følger pilene på murgulvet; vi blir fort litt ødelagt, vi også, mens vi er der. IKEA er et begrep, mer enn bare et merkevarenavn; en institusjon i samfunnet og en klisjé blitt. Kvinner har dødd, i popmusikken, "i en sofa fra IKEA", og "IKEA-kjøkken" er i seg selv etablert som en skilsmissegrunn. Man innleder de største krangler over de minste bagateller, her i verden, og blant dem finnes altså - av alle ting - interiørutvalget. Slik konfliktfylthet avleder, på sin side, en rollefordeling av "hans" og "hennes" når det gjelder allmenne oppfatninger, og deres forskjellighet, og man skvises dermed inn under stereotypene; man må nesten fly i synet på sitt følge, når man er ute på slikt innkjøpstokt; det er en del av gamet. Også dette bærer kjøpesenteret preg av. Det er et sted med mange kontraster, mye vold, og humørmessige bølgedaler, og folk synes å agere på instruks, mer enn instinkt. Sjelden er det mer åpenbart hvordan vi lever etter ubevisste maler mht egen oppførsel. Både det at vi handler, når vi handler og hvordan vi handler. Og da mener jeg i "gjøre" på lik linje med "shoppe". IKEA reflekterer samfunnsmessige kutymer, til en viss grad, og hvis man føler man trenger impulser til en sosialantropologisk doktorgradsprosjekt, er det liten tvil om hvor man kan begynne. De holder gratis buss og greier. Så kan man streife omkring som en annen agent uten cover, med en gul handlepose-på-lån, og bare observere. Et stort maskineri av tilreisende; litt som en fornøyelsespark, mest som et galehus. Varierende, motstridende inntrykk av idyll (ungt, nettopp sammen-flyttet par på jakt etter matchende kaffekopper) og tragedie (ungt, litt-lenger-sammen-boende par på jakt etter kaffeekopper å knuse skallen på den andre med). På en bakgrunn av de nydeligste stylede stueløsninger, og blomstrede dusjforheng. Det er et spekter uten like. Mye vakkert, en del mindre vellykket, visse syn jeg like gjerne skulle vært foruten. Lørdags-IKEA er ikke for pyser; det er et brutalt samfunn av menneskesjeler som går hverandre og seg selv på nervene. Man bør stålsette seg; være forberedt på hva man gir seg i kast med. Vite hva man går til, bokstavelig talt, og helst reise alene. Det gjør ihvertfall jeg. På innleid Tide-buss, med masse ukjente mennesker, litt som å dra på skoletur uten skolen, og med en helt klar idé om når jeg kan komme meg hjem igjen. Det gjelder å ta sine forholdsregler, her i livet, selv når man kun er på jakt etter et speil.
British boundaries (and bliss!)
Soundtrack: Pink Floyd - "Momentary Lapse of Reason", uten tvil noe av det beste fra den kanten, og med Supertramp-Helliwell på sax! O gud, elske elske. "Sorrow" er min absolutte PF-favoritt, og den selvsagt tilstedeværende her. En absolutt fantastisk rockeballade. Var også grunnen for at jeg overhodet gikk til anskaffelsen. Og dét var vel anvendt, øh, tid på å gjennomsøke bibliotek-reolene. Hoho. Forguder bergensbiblioteket for gratis utlån av musikk, og det enorme utvalget! Men, som vi alle vet, allting godt i livet er jo gratis.
Tilbakeblikk, versus refleksjoner i nuet, på en lørdagskveld. Ukene går og studiet tar form og arbeidsdagen struktureres. Det vil si at man venner seg til å skulle prøve å ha en viss struktur på den. Man står opp til nokså uvante tider, i forhold til den foretrukne døgnrytme som ferietiden gjerne åpner opp for. Man spiser annerledes; i henhold til samme, nye leggetider og enerverende vekkerklokke-brøl; besøker kantiner, innfører plikter til visse tider, gjøremål før og etter man har vært på forelesning, vasker klær på en torsdag klokken fem, ikke når man måtte føle for det. Likeledes tilbringer man med ett påtagelige antall timer ved en pult, på en hard kontorstol; med hodet nedi en eller annen (tykkfallen) bok, og med overstrykningspennen og notatblokken klar, i konsentrasjonsøyemed; heller enn å kunne ta med seg samme bokverk ut i en park og slaske seg på en benk, mens man skummer sider men sånn halvveis innstilt oppfattelsesradar, om enn stadig flakkende øyekast. Aktivitene er - med andre ord - nesten de samme; slik de nesten alltid er, for mitt vedkommende; mens den generelle forvaltningen av dem, likesom rutinene de blir del av, har endret seg radikalt. Dog, det er ikke en udelt utfordring, dette; man ser også ganske akseptable vaneendringer involvert. Jeg befatter meg med større grad av oppmerskomhet, årvåkenhet, pågående forskertrang - når det gjelder det aller meste; det være seg både skoleemner og fritidsrelaterte geskjefter. Man skrur liksom hjernen på plass, idet studieåret begynner; som å fin-innstille kikkerten og gjøre seg klar for ekstra nøyaktige fuglekikkingsøkter. Nå arbeider jeg strengt tatt med ord, ikke ornitologi, men metaforen er fortsatt gjeldende. Og jeg tror det kan være sunt å få en slik ny giv; ny energi, ny start, ny livsstil - om man da klarer å opparbeide tilstrekkelig med innsatsvilje til at den lar seg merke; dessuten er det (alltid) morsomt med ny kunnskap, såfremt den er av sorter man har (iallefall det minste) ønske om å tilegne seg. Og med motivasjon fra god pensumlektyre, kombinert med positiv inut fra eksepsjonelt dyktige forelesere, pluss litt hyggelige impulser fra diverse andre kulturfenomener; til avkoblende forlystelse og mer rendyrket underholdning; går det ganske radig unna - for øyeblikket. Lykkeligvis nok. Iherdighet er, som kjent, noe som har en tendens til å komme og gå, og gjerne forsvinne totalt rett før eksamen, derfor lønner det seg å utnytte til fulle de stunder da man faktisk er et iherdig studerende menneske og få unnagjort så mye som mulig iløpet av disse. Ta pensumbolken fatt og bare komme igang, huhei hvor det går, og jeg gyver, for eksempel, umiddelbart løs på alt av gammel britisk dikterkunst - med liv og lyst - hvorav førstekvinne ut i år var (ingen ringere enn) Emily Brontë, søsteren til hun som skrev "Jane Eyre", og hennes klassiske, såkalte übermesterverk "Wuthering Heights". Ikke dum lesning, for å si det mildt, om enn en smule tung og vanskelig å lese raskt igjennom; slik det ideale er, når man har fjorten romaner av samme sort igjen på leselisten. Men å måtte dvele ekstra ved Brontë handlet ikke så mye om vrien engelsk som det skyldtes en fantastisk besnærende historie; brutal, rørende, burlesk, og med særdeles interessante karakterer. Jeg har lenge ønsket å lese om de berømmelige Catherine & Heathcliff; som da i sin tid ble fremstilt på filmlerretet av Juliette Binoche & Ralph Fiennes, i en slags "English Patient"-preunion; og de voldsomt lidenskapelige scenene dem imellom, per bokform, var ingen skuffelse. Man kan innvende at boken er temmelig uryddig, har litt for mange "diegetiske nivåer", altså fortellinger i fortellingen og nytilkomne sub-plots, og at de gotiske trekkende blir for overtydelige, nesten overdrevne. Men likevel: Brontë har et magisk språk, (som nevnt) flotte personskildringer, en effektiv spenningskurve og en sterk penn - spesielt til en kvinne av sin tid å være; uten å ville hisse på meg noen medfeminister, men kvinner dengang da hadde tross alt ikke allverdens med muligheter. Eller utdannelse. Men disse søstrene, i likhet med Emily Dickinson, Jane Austen, alle de der, var nå - nettopp - litt spesielle, og fikk utrettet mer enn de fleste av sine samtidige til sammen. Imponerende nok. Og det er både tankevekkende og berikende å lese bøkene deres, og få et innblikk ikke bare i deres omgivelser, men deres prosa; deres psykologiske såvel som lyriske tilnærminger. For inspirasjonens del lønner det seg helt klart, likeså, at NRK holder frem med sin "Sense & Sensibility"-maraton, og gir meg ekstra mye lyst å fordype meg i britisk attenhundretalls-estetikk, med flotte kostymer og en udødelig historie; etter min mening enda litt bedre enn "Heights", selv om jeg savner en Rochester-aktig mannsperson å sikle på. David Morrissey er selvfølgelig en helt, men han er altfor lite tilstede. Uansett; BBC-kvaliteten er upåklagelig, og Janet McTeer som spiller moren til Dashwood-søstrene i serien, hadde - sånn, for øvrig - rollen som Ellen Dean i "Wuthering Heights"-filmen, anno 1992. Det var dette med gjentatte forbindelsesledd. Og vedvarende referansepunkter. Gleder meg stort. Og som et direkte apropos, til en fyr som definitiv synes å forfølge undertegnede, og har gjort det lenge: returning back to Shakespeare. Ingen; hverken før, etter, over eller ved siden; overgår vel The Bard - i allefall ikke i ømdømme og lesning, den dag idag - og få, om noen, har hatt større innflytelse på skoleelever og studentsamfunn oppgjennom århundrene. Shakespeare er the man innen britisk litteraturhistorie; han har sine egne (fan)forum og lesesirkler på nettet, han er et evig tilbakevendende faktum på timeplanen. Og ja, en deltagende figur i mitt hverdagsliv; rimelig konsekvent og uten unntak. Første studieår tok vi for oss "Macbeth", andre år var det "Hamlet"; an mass og mer enn tilstrekkelig, endog til eksamen; og inneværende høst er det "Taming of the Shrew" som står for tur. Får garantert om den óg, til en eventuell utspørring, men i første omgang måtte jeg nå får lest den, hvilket jeg da satte meg fore å gjøre igår. Og den er da noe av det bedre han har prestert, blant de mer kontroversielle skuespillene, og med et stort tolkningspotensiale - isærskilthet for de overnevnte, og fortrinnsvis ikke fornærmede, feministene. Dog, selv ble jeg - av det hele - mest påminnet "Shakespeare Re-told"-fenomenet, denne glitrende miniserien fra selvsamme BBC (naturligvis), der Shirlet Henderson og Rufus Sewell gikk til kamp, og fikk brynt seg til de grader på hverandres sær(egen)heter, i en meget moderne, meget vellykket og meget underholdende fortolkning av klassikerstykket. Originalen fortoner seg litt annerledes, for å si det diplomatisk, men er også en givende opplevelse. Morsom, til tider, og med den sedvanlige poetiske snerten bare Shakespeare kunne få til, dessuten fikk jeg noen gloser italiano med på kjøpet - noe som er gunstig for en italiensk-lesende studine som leser altfor lite italiensk. Hovedrollemannen her, Petruchio, er imidlertid ikke av de mest tiltalende; jeg foretrekker utvilsomt Rufus Sewell-personifikasjonen, der han fikk tilført en stor porsjon sjarm mer enn han opprinnelig skulle inneha. I Shakespeares tekst fremstår han nokså ufordragelig og manipulerende, og han behandler sin Katherine - i all ærlighet - som en dritt, mens BBC (antagelig) fikk frem de mer følsomme undertonene, og trakk ut all den potensielle, ekte kjærligheten i stykket. Hva Shakespeare selv ville formidle, er noe uvisst, men stykket skulle etter sigende fungere som en slags samfunnskritikk, og sette søkelys på kvinners rolle i ekteskapet. Joda. Men særlig lyst å inngå giftermål får man da ikke, av å lese det. Alle moderniseringene og filmatiseringene jeg har sett, av denne historien, har valgt seg en mer romantisk vri - der det umake paret Kate og Petruchio ender opp med å bli forelsket; på en så oppriktig måte at publikum, uten problemer, vil kunne godta det. Man dysser ned det opprinnelige styrkeforholdet; der han rett og slett temmer henne, og dét på en rimelig usympatisk måte; og fokuserer på den langsomme, men uungåelige tiltrekningsprosessen mellom dem. Shakespeare føyer også til en happy ending, men i mine øyne er det en bittersøt variant - og muligens var det hans intensjon. Stykket har påskriften "komedie", men av en beksvart, dobbeltydig art. Interessant, men ikke bare tilforlatelig. Dog, diktningens viktigste hensikt er å sette fornuften og refleksjonsevnen på prøve, og konfrontere det bevisste, likesom det ubevisste. Man kan si hva man vil om Shakespeare'en, jeg velger ofte å kritisere ham, men han fanger ihvertfall vår oppmerksomhet. Han slipper ikke taket, så lett, han summer rundt oppi hjernen og fremprovoserer nye tankerekker. Best av alt når dette, igjen, fremskaffer BBC-nytelse; med og uten "Doctor Who"-mennesker; verst når det blir til strike, pedantiske, ordrett-fortolkende forelesningsrekker. Forhåpentligvis unngår jeg dét iår, men får et mer nyansert perspektiv på saken. I alle tilfeller: studeringen holder frem, og horisontene utvides stadig. Jeg nyter å dykke ned i litteraturverdenen og finne nye svalganger, nye smug, nye retninger. Finne ukjente skatter og kunne se dem i sammenligning med de tidligere gjennomgåtte. Ny lærdom, gammel bakgrunn, evig søkende, aldri utlært. Men avkoblingene trengs, de også; helt nødvendig for både konsentrasjon og engasjement; og i den anledning valgte jeg denne uken å ha en liten Catherine Denevue-maraton - siden hun er en favoritt og har bidratt til noe av det ypperste innen franks filmskapning - med, først av alt, "8 Femmes" tirsdag kveld; og et helt oppdatert blikk på damen; hvoretter jeg satte meg til med et stort glass vin og lommetørkle og neglebet meg gjennom "Belle de Jour", sent i går. Et fantastisk stykke kunsthistorie; meget røff, hjerteskjærende og bisarr; men så usannsynlig vellaget, da. Bare fotograferingen, interiøret, kostymene, kameravinklene; men óg selve tematikken; det er så forut for sin tid (1967) at det nesten er skummelt. Og, bare så det er sagt: denne filmen var inspirasjonskilde for både bloggen og bøkene til luksushoren ved samme navn, Belle, med hjemby London og ny ITV-serie basert på sine verk; med Billie Piper i hovedrollen. "Secret Diary of a Callgirl", ny sesong på trappene as we speak, og samme Billie hadde da også en av hovedrollene i kapittel to av "Shakespeare Re-told", nyinnspillingen av "Much ado about nothing", i tillegg til å ha spilt Fanny Price i "Mansfield Park", basert på boken til Jane Austen. I rest my case - of fascinating, random connections - og konkluderer med at kulturuniverset er stort, sammensatt, gjennomgående forbundet, åsted for all (i det minste mesteparten av) min lidenskap, og en uttømmelig kilde til glede; både i studiesituasjon, i privaten, og når man har gjester på besøk. Så har man alltid et samtaleemne, eller en film å sette på, eller en bok å anbefale. Kulturen er det beste vi har, og vi må vite å forvalte den vel!
Tilbakeblikk, versus refleksjoner i nuet, på en lørdagskveld. Ukene går og studiet tar form og arbeidsdagen struktureres. Det vil si at man venner seg til å skulle prøve å ha en viss struktur på den. Man står opp til nokså uvante tider, i forhold til den foretrukne døgnrytme som ferietiden gjerne åpner opp for. Man spiser annerledes; i henhold til samme, nye leggetider og enerverende vekkerklokke-brøl; besøker kantiner, innfører plikter til visse tider, gjøremål før og etter man har vært på forelesning, vasker klær på en torsdag klokken fem, ikke når man måtte føle for det. Likeledes tilbringer man med ett påtagelige antall timer ved en pult, på en hard kontorstol; med hodet nedi en eller annen (tykkfallen) bok, og med overstrykningspennen og notatblokken klar, i konsentrasjonsøyemed; heller enn å kunne ta med seg samme bokverk ut i en park og slaske seg på en benk, mens man skummer sider men sånn halvveis innstilt oppfattelsesradar, om enn stadig flakkende øyekast. Aktivitene er - med andre ord - nesten de samme; slik de nesten alltid er, for mitt vedkommende; mens den generelle forvaltningen av dem, likesom rutinene de blir del av, har endret seg radikalt. Dog, det er ikke en udelt utfordring, dette; man ser også ganske akseptable vaneendringer involvert. Jeg befatter meg med større grad av oppmerskomhet, årvåkenhet, pågående forskertrang - når det gjelder det aller meste; det være seg både skoleemner og fritidsrelaterte geskjefter. Man skrur liksom hjernen på plass, idet studieåret begynner; som å fin-innstille kikkerten og gjøre seg klar for ekstra nøyaktige fuglekikkingsøkter. Nå arbeider jeg strengt tatt med ord, ikke ornitologi, men metaforen er fortsatt gjeldende. Og jeg tror det kan være sunt å få en slik ny giv; ny energi, ny start, ny livsstil - om man da klarer å opparbeide tilstrekkelig med innsatsvilje til at den lar seg merke; dessuten er det (alltid) morsomt med ny kunnskap, såfremt den er av sorter man har (iallefall det minste) ønske om å tilegne seg. Og med motivasjon fra god pensumlektyre, kombinert med positiv inut fra eksepsjonelt dyktige forelesere, pluss litt hyggelige impulser fra diverse andre kulturfenomener; til avkoblende forlystelse og mer rendyrket underholdning; går det ganske radig unna - for øyeblikket. Lykkeligvis nok. Iherdighet er, som kjent, noe som har en tendens til å komme og gå, og gjerne forsvinne totalt rett før eksamen, derfor lønner det seg å utnytte til fulle de stunder da man faktisk er et iherdig studerende menneske og få unnagjort så mye som mulig iløpet av disse. Ta pensumbolken fatt og bare komme igang, huhei hvor det går, og jeg gyver, for eksempel, umiddelbart løs på alt av gammel britisk dikterkunst - med liv og lyst - hvorav førstekvinne ut i år var (ingen ringere enn) Emily Brontë, søsteren til hun som skrev "Jane Eyre", og hennes klassiske, såkalte übermesterverk "Wuthering Heights". Ikke dum lesning, for å si det mildt, om enn en smule tung og vanskelig å lese raskt igjennom; slik det ideale er, når man har fjorten romaner av samme sort igjen på leselisten. Men å måtte dvele ekstra ved Brontë handlet ikke så mye om vrien engelsk som det skyldtes en fantastisk besnærende historie; brutal, rørende, burlesk, og med særdeles interessante karakterer. Jeg har lenge ønsket å lese om de berømmelige Catherine & Heathcliff; som da i sin tid ble fremstilt på filmlerretet av Juliette Binoche & Ralph Fiennes, i en slags "English Patient"-preunion; og de voldsomt lidenskapelige scenene dem imellom, per bokform, var ingen skuffelse. Man kan innvende at boken er temmelig uryddig, har litt for mange "diegetiske nivåer", altså fortellinger i fortellingen og nytilkomne sub-plots, og at de gotiske trekkende blir for overtydelige, nesten overdrevne. Men likevel: Brontë har et magisk språk, (som nevnt) flotte personskildringer, en effektiv spenningskurve og en sterk penn - spesielt til en kvinne av sin tid å være; uten å ville hisse på meg noen medfeminister, men kvinner dengang da hadde tross alt ikke allverdens med muligheter. Eller utdannelse. Men disse søstrene, i likhet med Emily Dickinson, Jane Austen, alle de der, var nå - nettopp - litt spesielle, og fikk utrettet mer enn de fleste av sine samtidige til sammen. Imponerende nok. Og det er både tankevekkende og berikende å lese bøkene deres, og få et innblikk ikke bare i deres omgivelser, men deres prosa; deres psykologiske såvel som lyriske tilnærminger. For inspirasjonens del lønner det seg helt klart, likeså, at NRK holder frem med sin "Sense & Sensibility"-maraton, og gir meg ekstra mye lyst å fordype meg i britisk attenhundretalls-estetikk, med flotte kostymer og en udødelig historie; etter min mening enda litt bedre enn "Heights", selv om jeg savner en Rochester-aktig mannsperson å sikle på. David Morrissey er selvfølgelig en helt, men han er altfor lite tilstede. Uansett; BBC-kvaliteten er upåklagelig, og Janet McTeer som spiller moren til Dashwood-søstrene i serien, hadde - sånn, for øvrig - rollen som Ellen Dean i "Wuthering Heights"-filmen, anno 1992. Det var dette med gjentatte forbindelsesledd. Og vedvarende referansepunkter. Gleder meg stort. Og som et direkte apropos, til en fyr som definitiv synes å forfølge undertegnede, og har gjort det lenge: returning back to Shakespeare. Ingen; hverken før, etter, over eller ved siden; overgår vel The Bard - i allefall ikke i ømdømme og lesning, den dag idag - og få, om noen, har hatt større innflytelse på skoleelever og studentsamfunn oppgjennom århundrene. Shakespeare er the man innen britisk litteraturhistorie; han har sine egne (fan)forum og lesesirkler på nettet, han er et evig tilbakevendende faktum på timeplanen. Og ja, en deltagende figur i mitt hverdagsliv; rimelig konsekvent og uten unntak. Første studieår tok vi for oss "Macbeth", andre år var det "Hamlet"; an mass og mer enn tilstrekkelig, endog til eksamen; og inneværende høst er det "Taming of the Shrew" som står for tur. Får garantert om den óg, til en eventuell utspørring, men i første omgang måtte jeg nå får lest den, hvilket jeg da satte meg fore å gjøre igår. Og den er da noe av det bedre han har prestert, blant de mer kontroversielle skuespillene, og med et stort tolkningspotensiale - isærskilthet for de overnevnte, og fortrinnsvis ikke fornærmede, feministene. Dog, selv ble jeg - av det hele - mest påminnet "Shakespeare Re-told"-fenomenet, denne glitrende miniserien fra selvsamme BBC (naturligvis), der Shirlet Henderson og Rufus Sewell gikk til kamp, og fikk brynt seg til de grader på hverandres sær(egen)heter, i en meget moderne, meget vellykket og meget underholdende fortolkning av klassikerstykket. Originalen fortoner seg litt annerledes, for å si det diplomatisk, men er også en givende opplevelse. Morsom, til tider, og med den sedvanlige poetiske snerten bare Shakespeare kunne få til, dessuten fikk jeg noen gloser italiano med på kjøpet - noe som er gunstig for en italiensk-lesende studine som leser altfor lite italiensk. Hovedrollemannen her, Petruchio, er imidlertid ikke av de mest tiltalende; jeg foretrekker utvilsomt Rufus Sewell-personifikasjonen, der han fikk tilført en stor porsjon sjarm mer enn han opprinnelig skulle inneha. I Shakespeares tekst fremstår han nokså ufordragelig og manipulerende, og han behandler sin Katherine - i all ærlighet - som en dritt, mens BBC (antagelig) fikk frem de mer følsomme undertonene, og trakk ut all den potensielle, ekte kjærligheten i stykket. Hva Shakespeare selv ville formidle, er noe uvisst, men stykket skulle etter sigende fungere som en slags samfunnskritikk, og sette søkelys på kvinners rolle i ekteskapet. Joda. Men særlig lyst å inngå giftermål får man da ikke, av å lese det. Alle moderniseringene og filmatiseringene jeg har sett, av denne historien, har valgt seg en mer romantisk vri - der det umake paret Kate og Petruchio ender opp med å bli forelsket; på en så oppriktig måte at publikum, uten problemer, vil kunne godta det. Man dysser ned det opprinnelige styrkeforholdet; der han rett og slett temmer henne, og dét på en rimelig usympatisk måte; og fokuserer på den langsomme, men uungåelige tiltrekningsprosessen mellom dem. Shakespeare føyer også til en happy ending, men i mine øyne er det en bittersøt variant - og muligens var det hans intensjon. Stykket har påskriften "komedie", men av en beksvart, dobbeltydig art. Interessant, men ikke bare tilforlatelig. Dog, diktningens viktigste hensikt er å sette fornuften og refleksjonsevnen på prøve, og konfrontere det bevisste, likesom det ubevisste. Man kan si hva man vil om Shakespeare'en, jeg velger ofte å kritisere ham, men han fanger ihvertfall vår oppmerksomhet. Han slipper ikke taket, så lett, han summer rundt oppi hjernen og fremprovoserer nye tankerekker. Best av alt når dette, igjen, fremskaffer BBC-nytelse; med og uten "Doctor Who"-mennesker; verst når det blir til strike, pedantiske, ordrett-fortolkende forelesningsrekker. Forhåpentligvis unngår jeg dét iår, men får et mer nyansert perspektiv på saken. I alle tilfeller: studeringen holder frem, og horisontene utvides stadig. Jeg nyter å dykke ned i litteraturverdenen og finne nye svalganger, nye smug, nye retninger. Finne ukjente skatter og kunne se dem i sammenligning med de tidligere gjennomgåtte. Ny lærdom, gammel bakgrunn, evig søkende, aldri utlært. Men avkoblingene trengs, de også; helt nødvendig for både konsentrasjon og engasjement; og i den anledning valgte jeg denne uken å ha en liten Catherine Denevue-maraton - siden hun er en favoritt og har bidratt til noe av det ypperste innen franks filmskapning - med, først av alt, "8 Femmes" tirsdag kveld; og et helt oppdatert blikk på damen; hvoretter jeg satte meg til med et stort glass vin og lommetørkle og neglebet meg gjennom "Belle de Jour", sent i går. Et fantastisk stykke kunsthistorie; meget røff, hjerteskjærende og bisarr; men så usannsynlig vellaget, da. Bare fotograferingen, interiøret, kostymene, kameravinklene; men óg selve tematikken; det er så forut for sin tid (1967) at det nesten er skummelt. Og, bare så det er sagt: denne filmen var inspirasjonskilde for både bloggen og bøkene til luksushoren ved samme navn, Belle, med hjemby London og ny ITV-serie basert på sine verk; med Billie Piper i hovedrollen. "Secret Diary of a Callgirl", ny sesong på trappene as we speak, og samme Billie hadde da også en av hovedrollene i kapittel to av "Shakespeare Re-told", nyinnspillingen av "Much ado about nothing", i tillegg til å ha spilt Fanny Price i "Mansfield Park", basert på boken til Jane Austen. I rest my case - of fascinating, random connections - og konkluderer med at kulturuniverset er stort, sammensatt, gjennomgående forbundet, åsted for all (i det minste mesteparten av) min lidenskap, og en uttømmelig kilde til glede; både i studiesituasjon, i privaten, og når man har gjester på besøk. Så har man alltid et samtaleemne, eller en film å sette på, eller en bok å anbefale. Kulturen er det beste vi har, og vi må vite å forvalte den vel!
Wednesday, August 27, 2008
En djevelsk spasertur
"Omgivelsenes hold"
- ventende åsyn, ledsagers blikk, paralysert inn i drømme
Av Scaramouche, Po(t)eten, simpelthen fordi musikaler nå engang er det kjekkeste jeg vet om, og en inspirasjonskilde utenom de vanlige, pluss at en såpass fanatisk inspirerende historie som Goethes, godt og blandet, en himmelsk beretning mer eller mindre, eller nokså lite, i alle tilfeller; trenger sin hyllest, og dette - meine damen und herren - fungerer som en dedikasjon til "FAUST". Som må være noe av det beste jeg har lest, pensum eller ikke, noensinne. Og masse kudos til André Bjerke for input på morsmålet, og - selvsagt - for hans glitrende gjendiktningsevner. Anbefales lest for alle og enhver, både han og "Faust", om ikke annet for å dra kjensel på klassiske teknikker innen historiefortellingen, som ikke er til komme utenom den dag idag, og som best bevitnes i deres opprinneligste forstand!
i djevelens øye
å se
sporene av en ferd
forlorne menns fortellinger
og de langsomme skritt
som når alle illusjoner må las falle
i forfjamselsen
spasere gjennom ødeland
kjenne disse utstrakte hender
gripe etter makten
motløst, pågående
lik en søvngjenger som er seg søvnen så bevisst
og idet man fanger blikket
måtte vike
famler etter ubalanse, snudd på hælen
av en større kraft
en annen hånd
men like fullt gjenkjennelig
ved trådene som dingler fra en åpen himmel
holder elementene i ånde
og skjelettet oppe
mens stemmene hvisker bevis inn i sammenfalne øreganger
maner frem et neste forerak
og steg for steg nedetter skjebnens bølgedaler
med tusener av trapper midt imot
et bøyet hode
absorberer stillstand
tallrekker på fingertuppene, teller videre,
finner tro, en retningsløs erkjennelse
statisk åsyn
og dernest, lagt i mørke
av forutfølelse
trukket nedover skinn, ben, torso, samlet
i en slags stivnende kokong
hvorifra vinger aldri støpes, brister fri
men bibeholder denne tvungne form
et siste grin
en vandringsmanns grimase
imens han skyves frem, forbi, den neste korsvei
aner luftforskyvninger i emning
stedfast
settes i bevegelse
dog føler kun den kuldeløse ro han omgis med og blunker
viten vekk
der uutslettelige minner engang virket
er nå bare påhitt
nyfunne mirakler, fjerne trinn, allverdens lukter
og en magiker
som legger hele dagen for hans fot
så det synes
tilbudt ham å trå den over
hvilken bunnløs helhetsgaranti
et lende uten grensesetting
stopper alle klokker
fryser kroppsfasong og skaker ryggmarg
vekker ham med støt av lammelse
et sendebud
formidler større bilder enn han noensinne skuet før
og maler penselbred kartografi på netthinnen
av tegnsatt glemsel
for dette er hver sjel, hver sannhet, sannhetssøken
denne absolutte kontinuitet
skal ikke røres eller rokkes ved
men kun fortæres
liksom hele reisen
filtrert igjennom hud og muskler
nært - uløselig
igjen er nok et stykke
- ventende åsyn, ledsagers blikk, paralysert inn i drømme
Av Scaramouche, Po(t)eten, simpelthen fordi musikaler nå engang er det kjekkeste jeg vet om, og en inspirasjonskilde utenom de vanlige, pluss at en såpass fanatisk inspirerende historie som Goethes, godt og blandet, en himmelsk beretning mer eller mindre, eller nokså lite, i alle tilfeller; trenger sin hyllest, og dette - meine damen und herren - fungerer som en dedikasjon til "FAUST". Som må være noe av det beste jeg har lest, pensum eller ikke, noensinne. Og masse kudos til André Bjerke for input på morsmålet, og - selvsagt - for hans glitrende gjendiktningsevner. Anbefales lest for alle og enhver, både han og "Faust", om ikke annet for å dra kjensel på klassiske teknikker innen historiefortellingen, som ikke er til komme utenom den dag idag, og som best bevitnes i deres opprinneligste forstand!
i djevelens øye
å se
sporene av en ferd
forlorne menns fortellinger
og de langsomme skritt
som når alle illusjoner må las falle
i forfjamselsen
spasere gjennom ødeland
kjenne disse utstrakte hender
gripe etter makten
motløst, pågående
lik en søvngjenger som er seg søvnen så bevisst
og idet man fanger blikket
måtte vike
famler etter ubalanse, snudd på hælen
av en større kraft
en annen hånd
men like fullt gjenkjennelig
ved trådene som dingler fra en åpen himmel
holder elementene i ånde
og skjelettet oppe
mens stemmene hvisker bevis inn i sammenfalne øreganger
maner frem et neste forerak
og steg for steg nedetter skjebnens bølgedaler
med tusener av trapper midt imot
et bøyet hode
absorberer stillstand
tallrekker på fingertuppene, teller videre,
finner tro, en retningsløs erkjennelse
statisk åsyn
og dernest, lagt i mørke
av forutfølelse
trukket nedover skinn, ben, torso, samlet
i en slags stivnende kokong
hvorifra vinger aldri støpes, brister fri
men bibeholder denne tvungne form
et siste grin
en vandringsmanns grimase
imens han skyves frem, forbi, den neste korsvei
aner luftforskyvninger i emning
stedfast
settes i bevegelse
dog føler kun den kuldeløse ro han omgis med og blunker
viten vekk
der uutslettelige minner engang virket
er nå bare påhitt
nyfunne mirakler, fjerne trinn, allverdens lukter
og en magiker
som legger hele dagen for hans fot
så det synes
tilbudt ham å trå den over
hvilken bunnløs helhetsgaranti
et lende uten grensesetting
stopper alle klokker
fryser kroppsfasong og skaker ryggmarg
vekker ham med støt av lammelse
et sendebud
formidler større bilder enn han noensinne skuet før
og maler penselbred kartografi på netthinnen
av tegnsatt glemsel
for dette er hver sjel, hver sannhet, sannhetssøken
denne absolutte kontinuitet
skal ikke røres eller rokkes ved
men kun fortæres
liksom hele reisen
filtrert igjennom hud og muskler
nært - uløselig
igjen er nok et stykke
Tuesday, August 26, 2008
Theatrum myndig!
Soundtrack: Uwe Kröger an mass, med og uten "Elisabeth", pluss litt teaterfilmmusikk fra "8 femmes" - fin fransk film på teve i kveld. Ikke nok med det; kvinnesagaen var også til inspirasjon, og inkluderte et fikst regigrep man sjelden ser i dagens filmer, men som jeg dyrker heftig innen teatersjangeren og som jeg utbroderer nederst i dette innlegg: nemlig improvisasjonsmusikken - musikalen - sangutbrudd i vilden sky! Herlige saker! Passend, muss man sagen. Og allting er forbundet, bare så det er klart. En gang for alle.
Stundom, bare stundom, gripes man så ufattelig intenst av et dikterisk verk at det synes å åpne nye verdener, for ikke å si transportere en (som leser) inn i et nytt univers. Eller tre. Slik fortonte det seg i allefall for undertegnede, da hun satte seg til for å lese - eller riktigere, oppdage - Goethes store folkediktningsverk "FAUST"; den tyske nasjonalskatten, berømt, beryktet og meget fortolket oppigjennom historien. Et megasvært og uhyre ansett epos, med intertekstuelle referanser helt tilbake til antikken, via Dante, og med mengder av innskutte bemerkninger til Bibler, Homer og diverse, pluss reformasjonen, som jeg da - via noen fordomspregde idéer på forhånd - hadde fryktet skulle være gruelig kjedelig, tung lektyre. Og så viste det seg å være det stikk motsatte. Heldigvis, og meget overraskende sådan. Jeg har sjelden blitt så positivt forbløffet og bent ut overveldet over et verks rykte-motstridende kvaliteter. Her forventer man gammeltysk knoteskrift, og får til motsvar et lettlest, fengende, fantastisk, morsomt, spennende og actionspekket eventyr, et drama på vers, om en meget besnærende fyr ved navn Faust (Doktor) og hans nyfunne følgesvenn på livets ferd, nemlig Mefistofeles (Djevel). Disse to inngår noe som er delvis pakt, delvis veddemål, og hovedaklig et forunderlig forsøk på å utfordre skjebnen, tidens gang og gudenes herredømme, og det resulterer selvsagt i en rekke katastrofale begivenheter, men også latterfrembringende seanser. Mefistofeles er fristeren, full av kynisme, og en representant for alle menneskenes laster og lyter og undertrygte lidenskaper. Faust er den søkende vitenskapsmann som er nær ved å gi opp, og forlate denne verden, da han ikke klarer se hva mer den har å by på, og hvilken ytterligere stimuli den skulle kunne gi ham. Han føler at allting er grått og trist og trøstesløst. Følgelig må man kunne si at Mefistofeles, en satansk figur i "menneskelig ham", kommer på det mest beleilige tidspunkt, da Faust er på sitt mest sårbare, for å tilby ham et utall nye og frigjørende opplevelser, og sine egne tjenester - i så stor, ubregrenset grad som Faust måtte trenge dem - i bytte mot at han oppgir sin sjel og blir Djevelens tjener, når hans opphold på jorden engang er til (mer naturbetinget) ende. Faust synes ikke han har noe å tape og legger ut på tur med sin nye kompis; en sluskaktig skurk av mest fatalt fengende karakter, med karismatisk sans herfra til en annen galakse. Trenger vel knapt nevne at jeg er bittelitt fan av Mefistofeles, blitt, aldri så politisk ukorrekt som han måtte være. Han og Faust utgjør et umake par; en kvasihelt som ikke egentlig er veldig heltemodig, men veldig human, og nokså likandes, i selskap med en vansinnig antihelt, ondskapsfull til tusen og med moderiske tilbøyeligheter, om enn herlig sarkastisk og forførerisk og djevelsk grom, én som definitivt ikke er moden for noen heltedyrkelse, av den sort man vanligvis forbinder med termen, men møter desto mer dyrking ifra dypet av hver fangirls hjerte, og fra et meget fortapt, forsmektet synspunkt. Mefisto er kul. Livsfarlig, superslem, listig, men kul. Han manipulerer sine omgivelser over en lav sko, er generelt misfornøyd, klager og bærer seg, og kommer med utsagt som: "jeg ville ropt på flekken: ta meg Faen! - hvis ikke jeg var Faen selv." Jeg mener, hvordan kan man motstå noe slikt. Hvilket også minner meg på at selve språket i boken er i en klasse for seg, og uhyre betagende å lese. Det vil si: poetisk til tusen, med de nydeligste formuleringer, smektende rim, på lik linje med kommentarer til samfunnslivet, snertne sidespor og vittige bemerkninger, spesielt fra Mefistofeles, men óg kritikk av sosiale aspekter, poengterte utsagn, filosofiske tankerekker, iblandet besk satire og nesten-blasfemisk humor og masse moro. Spesielt på det direkte handlingsplan - noe som i stor grad skyldes disse to hvorom historien kretser; to tilsynelatende perfekte hovedpersoner; en evig vandrer, som kjenner jorden ut og inn, bokstavelig talt, og hans "jordlige motstykke" som gjerne vil kjenne den like godt, og hva de da bedriver etter å ha slått seg sammen og forent sine lyster. Som, igjen, innebærer mye futt og fart; øl og sex og rettssalsdrama; poker, piker, vin og sang. Skildret på fyndig og treffende vis, og ikke minst - hos meg - i gjendiktning av André Bjerke, min absolutte favorittdikter i hele verden, noe som unektelig var et ankepunkt på (den personlige) fordelssiden.
Enn videre, at stykket altså inneholder ett stykk Doctor, som sliter med sine lidenskapskvaler og angst, diverse hekser - deriblant en Lilith (...), og ett stykk fanden(ivold)sk medsammensvoren som da like gjerne kunne hett Captain Jack. Må nevnes at der i forrige pensumverk, "Joseph Andrews", faktisk fant sted en passiar, en reell dialogsekvens, mellom en herr Doctor og en viss Captain, begge med store forbokstaver, hvorpå jeg omtrent fløy i taket, og streket under så mange avsnitt at siden ble en eneste stor blykrussedull. Uansett: det å (kunne) ha personlige referansepunkter som gjør klassiske verk enkle(re), og vesentlig morsommere, å relatere til - må nå bare være et pluss. Å ha anledning til å engasjere seg slik, og få så mye positivt utav å gjøre lekser er for meg en ny og meget positiv erfaring, en voldsom forberdring fra videregående - og tidvis, også, universitetets - pliktløpsinfiserte indoktrinering. Her kan jeg gå på med 100% entusiasme, og med henførte sukk trykke verket til mitt bryst. Dermed skorter det heller aldri på viljen til videre utforskning og studering. Dessuten er det alltid like fascinerende, når man skal studere slik, å kunne kjenne igjen både nyere, populærkulturelle elementer i disse forgagne tiders skaperverk, og - likeledes - å kunne identifisere samme eksemplarer ifra gamledager som inspirasjonskilde for den nye populærkulturen. Å trekke paralleller, de mest usannsynlige likesom de - med ett - aldeles selvsagte. Og tenke i andre baner, andre forbindelsesledd, slik man (instinktivt) gjør når man får økt innsikt i litteraturhistorien og et større spekter av kildekunnskap og impulser å forholde seg til. Dog må man ikke glemme å ta med de gode gamle forkjærligheter i beregningen, og innlemme også dem i "referansepuslespillet"; slik jeg har for utpreget vane. Og Goethes "FAUST" ble da en slags ansamling av alle ting jeg liker, flettet inn mellom to pent utsmykte permer, hvorfra jeg kunne trekke koblinger så langt som til Sapfo og "Jobs Bok", på den ene siden, og (nevnte) "Doctor Who", sidestilt Shakespeare og Eliot på den andre siden. Og som et apropos til akkurat dét:
Dét - at det hele appellerte så umiddelbart og meget intenst til meg, på alle mulige måter, må antagelig tilskrives mine personlige preferanser, mer enn noe annet, siden dikt er det beste jeg vet og skuespill det nest beste, og sådan skuespilleri i diktform er og blir den mest briljante blanding det noensinne lot seg å gjøre å hoste opp. Antagelig det minst tilgjengelige likeså, idet mange lesere enten vil forbinde slik lyrisk fremførelse med døll, ubegripelig, elizabethansk monolog (The Bard) eller handlingsløs studie av folk som snakker forbi hverandre (Godot) eller lavkulturell underholdning på sitt mest trivielle, om rare mennesker som når det minst passer seg, og minst høvelig vis, vil bryte ut i sang (West Side Story m.m.). Mens enkelte, derimot, meg selv innbefattet, elsker både Shakespeare og Beckett og musikalsjangeren til fulle, og er da - lykkeligvis - ikke helt alene om å ense deres overlegne kvaliteter; i særskilthet når det gjelder sistnevnte kategori, som ofte blir nedvurdert og degradert av de fleste kritikerne. Men for å semi-sitere T.S. Eliot så er nå versbinding det mest egnede for teaterscenen; poet og diktelsker som han var, mente den kjære "Cats"-opphavsmannen at poesi i lengden måtte være den eneste, mest hensiktsmessige måten å få frem følelsesmessige reaksjoner på og - i alle henseende - å formidle følelser. (Ta den, alle anti-poeter.) Eliot henviste da også til Goethe, hans store helt, og til Dante, hans enda større helt, som Goethe på sin side hadde latt seg inspirere, og de har da alle tre greid å produsere (evt.: prestere) rendyrket, lyrisk teater, i dets beste forstand, med epos og episk diktning og dikteriske teaterepos på vers, hvis oppgrensninger, kjennetrekk og sjangerskiller er en smule utflytende og dermed lett kan smettes innunder den ene betegnelse: überepisk fremførbar poesi. Eller: musikaler. For, når selv Eliot sier det så eksplisitt, må det være lov å stadfeste dette faktum, at den beste, mest ideelt idealiserte form for teater, er og blir den musikalske typen, der folk synger og jodler, i tide og i utide, og der alle de forskjellige teaterformene kan smelte sammen og bli en stor (hekse)gryte av mangfold, eksperimentell virksomhet, og underholdningsverdi uten sidestykke. Her er rom for alle mulige impulser, drivkrefter og rare innslag. Man kan skrive inn de mest bisarre bifigurer og ta seg de kunstneriske friheter man ønsker, skape den kvalitet man vil. Høy glamfaktor må påregnes, likeså. De tørre og overseriøse, kritiske røster kan si hva de vil - men det er ikke å underslå at teateret i utgangspunktet var ment som nettopp underholdning, en oppvisning som skulle appellere til alle sanser, og de første teaterstykker som overhodet så dagens lys, var av en art som kun nærmet seg lytteren; og delvis øyet; basert på koret, danserne og maskeradespill. Nietsche snakker om det, Aristoteles hyller det, kirken ville ikke vært det foruten. Koret, bakgrunnssangen, er en livsviktig del av kulturarven vår. Og som en helt naturlig avart av dette føler musikalfenomenet; hvorunder Goethe, også, hører hjemme, da hans "Faust" bygger på sang og forkledningstradisjonen, og er blitt omgjort til musikalstykke utallige ganger og historien derfra har også inspirert utallige andre, musikaler. Som kjekt henger alle (mine) ting sammen, her i verden(srommet), og en av hovedkattene i nevnte "Cats"-musikalen, basert på Eliots "Preludes", er jo Mr. Mistoffelees, hvorav sangen med samme navn, og begge er hentet fra "the Mephistopheles-myth". Som, igjen, avleder historier om folk med imaginære og høyst reelle "ledsagere", på livets vei; rådgivere, sjelefrender, mystiske kontaktpersoner som dukker opp i ny og ne og gjør besynderlig entré, og minst like spektakulær avskjed. Ute av sinne, inne i minnet. Dette er óg et megapopulært element i musikaler, må sies. Med Phantom, opp gjennom Operagulvet, Che i "Evita", Lucheni i "Elisabeth", for å nevne noen, og hva angår beretningen om Sisi har jo (hovedrolleinnehaver) Uwe Krögers legendariske "Der Tod", også mye til felles med Mefistofeles. Minst like charmant er han óg. Dessuten snakker de samme originalspråk, hoho, hvilket gir denne koblingen er herlig henrivende vri. Kjekk og barsk ung mann med noe suspekte intensjoner som drar ut for å forføre kvinnemennesker og lære livets syndefulleste sider vel å kjenne? Høres kjent ut! Og alle er de forunt slike magiske dansescener, en skjebnetango av de sjeldne, med kjærlighet, anger og hat blussende samtidig i deres fotspor. Derav, kanhende, dyrket i så stor monn - ikke bare av fangirls, men desto mer av poetene, malekunstnerne, skildrerne og koreografene; i gjensidig inspirasjonssyklus, gjennom i alle år; med blikk for det fargerike, det drømmende, det deilig uskikkelige. Og i beundringen, bevart, likesom formidlet videre for nye generasjoner - enten det er "Faust"; closet drama beregnet på den lesendes interesse, eller en av Andrew Lloyd Webbers nyeste oppfinnelser; hvis egnelse begrenser seg til sceneoppføringen, til nød transkripsjon. De beholder sin plass i teaterhistorien og gjøres plass til på pensum, år etter år; for den utpekt studerende, og for den jevne teatergjenger, eller den som ønsker være begge deler. Og som med stor glede oppdager likhetstrekk, kulturlivsstilene (hun dyrker) imellom. Særpreg går stadig igjen, karakterbrister forblir de samme, lykken står den tapre bi, og handlingen, den finner her sted i sitt retteste element. På plass blant den sanne, teatralske. Tilbake til oldtidens ritualer, med et anstrøk nyskapning attåt, og en god porsjon mystikk. Så har man et godt teaterstykke rede!
Stundom, bare stundom, gripes man så ufattelig intenst av et dikterisk verk at det synes å åpne nye verdener, for ikke å si transportere en (som leser) inn i et nytt univers. Eller tre. Slik fortonte det seg i allefall for undertegnede, da hun satte seg til for å lese - eller riktigere, oppdage - Goethes store folkediktningsverk "FAUST"; den tyske nasjonalskatten, berømt, beryktet og meget fortolket oppigjennom historien. Et megasvært og uhyre ansett epos, med intertekstuelle referanser helt tilbake til antikken, via Dante, og med mengder av innskutte bemerkninger til Bibler, Homer og diverse, pluss reformasjonen, som jeg da - via noen fordomspregde idéer på forhånd - hadde fryktet skulle være gruelig kjedelig, tung lektyre. Og så viste det seg å være det stikk motsatte. Heldigvis, og meget overraskende sådan. Jeg har sjelden blitt så positivt forbløffet og bent ut overveldet over et verks rykte-motstridende kvaliteter. Her forventer man gammeltysk knoteskrift, og får til motsvar et lettlest, fengende, fantastisk, morsomt, spennende og actionspekket eventyr, et drama på vers, om en meget besnærende fyr ved navn Faust (Doktor) og hans nyfunne følgesvenn på livets ferd, nemlig Mefistofeles (Djevel). Disse to inngår noe som er delvis pakt, delvis veddemål, og hovedaklig et forunderlig forsøk på å utfordre skjebnen, tidens gang og gudenes herredømme, og det resulterer selvsagt i en rekke katastrofale begivenheter, men også latterfrembringende seanser. Mefistofeles er fristeren, full av kynisme, og en representant for alle menneskenes laster og lyter og undertrygte lidenskaper. Faust er den søkende vitenskapsmann som er nær ved å gi opp, og forlate denne verden, da han ikke klarer se hva mer den har å by på, og hvilken ytterligere stimuli den skulle kunne gi ham. Han føler at allting er grått og trist og trøstesløst. Følgelig må man kunne si at Mefistofeles, en satansk figur i "menneskelig ham", kommer på det mest beleilige tidspunkt, da Faust er på sitt mest sårbare, for å tilby ham et utall nye og frigjørende opplevelser, og sine egne tjenester - i så stor, ubregrenset grad som Faust måtte trenge dem - i bytte mot at han oppgir sin sjel og blir Djevelens tjener, når hans opphold på jorden engang er til (mer naturbetinget) ende. Faust synes ikke han har noe å tape og legger ut på tur med sin nye kompis; en sluskaktig skurk av mest fatalt fengende karakter, med karismatisk sans herfra til en annen galakse. Trenger vel knapt nevne at jeg er bittelitt fan av Mefistofeles, blitt, aldri så politisk ukorrekt som han måtte være. Han og Faust utgjør et umake par; en kvasihelt som ikke egentlig er veldig heltemodig, men veldig human, og nokså likandes, i selskap med en vansinnig antihelt, ondskapsfull til tusen og med moderiske tilbøyeligheter, om enn herlig sarkastisk og forførerisk og djevelsk grom, én som definitivt ikke er moden for noen heltedyrkelse, av den sort man vanligvis forbinder med termen, men møter desto mer dyrking ifra dypet av hver fangirls hjerte, og fra et meget fortapt, forsmektet synspunkt. Mefisto er kul. Livsfarlig, superslem, listig, men kul. Han manipulerer sine omgivelser over en lav sko, er generelt misfornøyd, klager og bærer seg, og kommer med utsagt som: "jeg ville ropt på flekken: ta meg Faen! - hvis ikke jeg var Faen selv." Jeg mener, hvordan kan man motstå noe slikt. Hvilket også minner meg på at selve språket i boken er i en klasse for seg, og uhyre betagende å lese. Det vil si: poetisk til tusen, med de nydeligste formuleringer, smektende rim, på lik linje med kommentarer til samfunnslivet, snertne sidespor og vittige bemerkninger, spesielt fra Mefistofeles, men óg kritikk av sosiale aspekter, poengterte utsagn, filosofiske tankerekker, iblandet besk satire og nesten-blasfemisk humor og masse moro. Spesielt på det direkte handlingsplan - noe som i stor grad skyldes disse to hvorom historien kretser; to tilsynelatende perfekte hovedpersoner; en evig vandrer, som kjenner jorden ut og inn, bokstavelig talt, og hans "jordlige motstykke" som gjerne vil kjenne den like godt, og hva de da bedriver etter å ha slått seg sammen og forent sine lyster. Som, igjen, innebærer mye futt og fart; øl og sex og rettssalsdrama; poker, piker, vin og sang. Skildret på fyndig og treffende vis, og ikke minst - hos meg - i gjendiktning av André Bjerke, min absolutte favorittdikter i hele verden, noe som unektelig var et ankepunkt på (den personlige) fordelssiden.
Enn videre, at stykket altså inneholder ett stykk Doctor, som sliter med sine lidenskapskvaler og angst, diverse hekser - deriblant en Lilith (...), og ett stykk fanden(ivold)sk medsammensvoren som da like gjerne kunne hett Captain Jack. Må nevnes at der i forrige pensumverk, "Joseph Andrews", faktisk fant sted en passiar, en reell dialogsekvens, mellom en herr Doctor og en viss Captain, begge med store forbokstaver, hvorpå jeg omtrent fløy i taket, og streket under så mange avsnitt at siden ble en eneste stor blykrussedull. Uansett: det å (kunne) ha personlige referansepunkter som gjør klassiske verk enkle(re), og vesentlig morsommere, å relatere til - må nå bare være et pluss. Å ha anledning til å engasjere seg slik, og få så mye positivt utav å gjøre lekser er for meg en ny og meget positiv erfaring, en voldsom forberdring fra videregående - og tidvis, også, universitetets - pliktløpsinfiserte indoktrinering. Her kan jeg gå på med 100% entusiasme, og med henførte sukk trykke verket til mitt bryst. Dermed skorter det heller aldri på viljen til videre utforskning og studering. Dessuten er det alltid like fascinerende, når man skal studere slik, å kunne kjenne igjen både nyere, populærkulturelle elementer i disse forgagne tiders skaperverk, og - likeledes - å kunne identifisere samme eksemplarer ifra gamledager som inspirasjonskilde for den nye populærkulturen. Å trekke paralleller, de mest usannsynlige likesom de - med ett - aldeles selvsagte. Og tenke i andre baner, andre forbindelsesledd, slik man (instinktivt) gjør når man får økt innsikt i litteraturhistorien og et større spekter av kildekunnskap og impulser å forholde seg til. Dog må man ikke glemme å ta med de gode gamle forkjærligheter i beregningen, og innlemme også dem i "referansepuslespillet"; slik jeg har for utpreget vane. Og Goethes "FAUST" ble da en slags ansamling av alle ting jeg liker, flettet inn mellom to pent utsmykte permer, hvorfra jeg kunne trekke koblinger så langt som til Sapfo og "Jobs Bok", på den ene siden, og (nevnte) "Doctor Who", sidestilt Shakespeare og Eliot på den andre siden. Og som et apropos til akkurat dét:
Dét - at det hele appellerte så umiddelbart og meget intenst til meg, på alle mulige måter, må antagelig tilskrives mine personlige preferanser, mer enn noe annet, siden dikt er det beste jeg vet og skuespill det nest beste, og sådan skuespilleri i diktform er og blir den mest briljante blanding det noensinne lot seg å gjøre å hoste opp. Antagelig det minst tilgjengelige likeså, idet mange lesere enten vil forbinde slik lyrisk fremførelse med døll, ubegripelig, elizabethansk monolog (The Bard) eller handlingsløs studie av folk som snakker forbi hverandre (Godot) eller lavkulturell underholdning på sitt mest trivielle, om rare mennesker som når det minst passer seg, og minst høvelig vis, vil bryte ut i sang (West Side Story m.m.). Mens enkelte, derimot, meg selv innbefattet, elsker både Shakespeare og Beckett og musikalsjangeren til fulle, og er da - lykkeligvis - ikke helt alene om å ense deres overlegne kvaliteter; i særskilthet når det gjelder sistnevnte kategori, som ofte blir nedvurdert og degradert av de fleste kritikerne. Men for å semi-sitere T.S. Eliot så er nå versbinding det mest egnede for teaterscenen; poet og diktelsker som han var, mente den kjære "Cats"-opphavsmannen at poesi i lengden måtte være den eneste, mest hensiktsmessige måten å få frem følelsesmessige reaksjoner på og - i alle henseende - å formidle følelser. (Ta den, alle anti-poeter.) Eliot henviste da også til Goethe, hans store helt, og til Dante, hans enda større helt, som Goethe på sin side hadde latt seg inspirere, og de har da alle tre greid å produsere (evt.: prestere) rendyrket, lyrisk teater, i dets beste forstand, med epos og episk diktning og dikteriske teaterepos på vers, hvis oppgrensninger, kjennetrekk og sjangerskiller er en smule utflytende og dermed lett kan smettes innunder den ene betegnelse: überepisk fremførbar poesi. Eller: musikaler. For, når selv Eliot sier det så eksplisitt, må det være lov å stadfeste dette faktum, at den beste, mest ideelt idealiserte form for teater, er og blir den musikalske typen, der folk synger og jodler, i tide og i utide, og der alle de forskjellige teaterformene kan smelte sammen og bli en stor (hekse)gryte av mangfold, eksperimentell virksomhet, og underholdningsverdi uten sidestykke. Her er rom for alle mulige impulser, drivkrefter og rare innslag. Man kan skrive inn de mest bisarre bifigurer og ta seg de kunstneriske friheter man ønsker, skape den kvalitet man vil. Høy glamfaktor må påregnes, likeså. De tørre og overseriøse, kritiske røster kan si hva de vil - men det er ikke å underslå at teateret i utgangspunktet var ment som nettopp underholdning, en oppvisning som skulle appellere til alle sanser, og de første teaterstykker som overhodet så dagens lys, var av en art som kun nærmet seg lytteren; og delvis øyet; basert på koret, danserne og maskeradespill. Nietsche snakker om det, Aristoteles hyller det, kirken ville ikke vært det foruten. Koret, bakgrunnssangen, er en livsviktig del av kulturarven vår. Og som en helt naturlig avart av dette føler musikalfenomenet; hvorunder Goethe, også, hører hjemme, da hans "Faust" bygger på sang og forkledningstradisjonen, og er blitt omgjort til musikalstykke utallige ganger og historien derfra har også inspirert utallige andre, musikaler. Som kjekt henger alle (mine) ting sammen, her i verden(srommet), og en av hovedkattene i nevnte "Cats"-musikalen, basert på Eliots "Preludes", er jo Mr. Mistoffelees, hvorav sangen med samme navn, og begge er hentet fra "the Mephistopheles-myth". Som, igjen, avleder historier om folk med imaginære og høyst reelle "ledsagere", på livets vei; rådgivere, sjelefrender, mystiske kontaktpersoner som dukker opp i ny og ne og gjør besynderlig entré, og minst like spektakulær avskjed. Ute av sinne, inne i minnet. Dette er óg et megapopulært element i musikaler, må sies. Med Phantom, opp gjennom Operagulvet, Che i "Evita", Lucheni i "Elisabeth", for å nevne noen, og hva angår beretningen om Sisi har jo (hovedrolleinnehaver) Uwe Krögers legendariske "Der Tod", også mye til felles med Mefistofeles. Minst like charmant er han óg. Dessuten snakker de samme originalspråk, hoho, hvilket gir denne koblingen er herlig henrivende vri. Kjekk og barsk ung mann med noe suspekte intensjoner som drar ut for å forføre kvinnemennesker og lære livets syndefulleste sider vel å kjenne? Høres kjent ut! Og alle er de forunt slike magiske dansescener, en skjebnetango av de sjeldne, med kjærlighet, anger og hat blussende samtidig i deres fotspor. Derav, kanhende, dyrket i så stor monn - ikke bare av fangirls, men desto mer av poetene, malekunstnerne, skildrerne og koreografene; i gjensidig inspirasjonssyklus, gjennom i alle år; med blikk for det fargerike, det drømmende, det deilig uskikkelige. Og i beundringen, bevart, likesom formidlet videre for nye generasjoner - enten det er "Faust"; closet drama beregnet på den lesendes interesse, eller en av Andrew Lloyd Webbers nyeste oppfinnelser; hvis egnelse begrenser seg til sceneoppføringen, til nød transkripsjon. De beholder sin plass i teaterhistorien og gjøres plass til på pensum, år etter år; for den utpekt studerende, og for den jevne teatergjenger, eller den som ønsker være begge deler. Og som med stor glede oppdager likhetstrekk, kulturlivsstilene (hun dyrker) imellom. Særpreg går stadig igjen, karakterbrister forblir de samme, lykken står den tapre bi, og handlingen, den finner her sted i sitt retteste element. På plass blant den sanne, teatralske. Tilbake til oldtidens ritualer, med et anstrøk nyskapning attåt, og en god porsjon mystikk. Så har man et godt teaterstykke rede!
Sunday, August 24, 2008
Pieces come together
Soundtrack: Los Lobos, Santana, Eminem, husbråk. Steve Buscemi-monologer, Tarantino-vitser, Salma Hayeks hviske-sang. Mye rart og mere til og jaggu fikk jeg ikke en telefon sent på natten også.
Short summary of past week; including university start-up, lecture times, lecturers in funny outfits, but with great skills too, and frequent socialising; measured, moreover, in entertainment business and busyness and all the things with which I'm occupied, at this very moment and will be - for numerous weeks to come. I seem to be drifting; along some rocky, roughened path, still chasing that ancient routine with which I am not yet familair, and reaccustomed to. It's all about tiny adjustments; getting used to different hours, doings, performances, every day all day. And it sure is demanding. Am still learning, to be redeemed in being learned, once again; and on the way, attempting to educate myself - of sorts - at least to gain the appropriate sense of schooling back into my system, being the dutiful student that I can be, if I try hard enough and really aim to do my best, which I don't always manage, but I'm getting there. I know where I'm headed, at least, making an effort to continue onwards, in that same constructive, effective manner; blah blah blah self-fulfilment; upholdning the promising tendencies and those magic, positivity-filled vibes. Yo. Spending my time gaining knowledge from that old and steady library of lust; opening books, disc covers, consuming the material, leaving it to be processed, later on, pondering as I go along. And (constantly) adding new points of reference, thereto; anchors to lean on, from various sources, impulses, impulsuve resourcefulness. You give and you get. Like, I been watching too many gangsta movies lately. No particular reason, or idea why; just needed to divert myself from all the serious studing, I suppose, and look up something rather contrasting - which translates to rewarding; in a diverse, yet stylistically reminiscent way. Culture is culture, whether it's "high" or "low", in my opinion, for I require elements from all levels, and I see (quite clearly) the wonderful advantage in being able to utilize the varying examples; classic versus western versus gangsta movies, per say; on varying occasions, each being perfectly fit for its own, specific one. And thus, maximizing the profit of the experience, since you adjust your own choices and preferences to your own state of mood; whatever you should feel like watching, reading, listening to; that very instant. Wishfulness, right there and then - and hence, you never grow uncomfortable with any of the cultural aspects, regardless of status; seeing that one follows the other, directly, due to a natural, logic-based order, and they don't get mixed and messes up the brains of those receiving. Makes sense to me. Sometimes, of course, we're talking obligarory course reading; one might be "forced" to delve into, say, the literary world - both reading and interpreting in a rather out-of-the-customary-way, as opposed to how I tend to do it; how I'd rather do it; after which the gain also differs vehemently from what's usual. That being said, it doesn't mean I love the pieces any less because I deal with them differently; having to study them, not just enjoy them; since the two methods can, actually, be combined - and, for my personal sake, often work very well together, too. I don't see them as disconnected, opponents, I see them as parts of this logical chain (of events). So I start with a 18th century burlesque novel, for my university course, and continue with some obscure years-later-poetry, my for own enjoyment solely, more or less, or - preferrably - second task on my to do-reading list, and end the whole seance with "Training Day", to blow off built-up steam and abreact, as it were. And I can happily admit, that I appreciate this pattern of daily topics. That I induldge in their likes, every day, as I alternate between the mandatory, the mundane and the merry. And BOOM!, that is one fine technique you got, right there. Applies to the strictly literary studies too, even.
For instance: more specifically, uni-related, I have been reading Sarah Kane's "Blasted" for my English course, and - immediately after turning the final page - felt somewhat blasted myself, in my own head. And really confused, shocked, abhorred; you name it. She certainly knows how to evoke feelings. Then I decided she's so downright, unbelievably brilliant, too, that the related provocation could - without doubt - be easily forgiven. And that the play, as such, is one of the best things that ever came out of the British theatre scene. Including quotes such as: "I've seen dead people. They're dead. They're not somewhere else, they're dead." Most inappropriate place to laugh out loud, of course, but I must confess I did. Moreover, cried and shook with dread and got the chills and felt my heartstrings being pulled to pain-inducing lengths. Cruel intentions, there you have it. Cruelty personified and displayed for all the audience to see. It's beyond dark, it's horribly vivid, it's off-the-scale paranoia, madness, all of it, but so fascinating. And beautiful, in its absurd ways. Albeit Kane does leave you (in) an emotional mess, exhausted to the point of worry. So, in the end, with all that over and done with, I figured it was time to read something slightly more accessible and less unsettling. Consequently, I turned to T.S. Eliot, the master himself, my absolute, never-disappointing favourite, and that beloved "Love song of J. Alfred Prufock"; at which I found myself completely out of breath - until I realised it was due to the poem's being so breathtakingly beautiful, and then I almost started weeping out loud, of joy and sadness altogether, because it's so goddamn heartbreakingly, breath-deprivingly, sinisterly smashing, magnificent indeed, and - thereafter - I managed to recompose myself and had some cake and all was very well again. Not that it had been any worse, just a bit strenuous. Anyways, getting in touch with one's sensitivity, those infamous emotional centres, never hurt. It's more of a healthy confirmation. A small reminder, too, based on own reactions et cetera, of the indisputable grandness of both Kane and Eliot, the latter providing some impossibly fabulous poetry, some of the finest lines ever having been produced by his hand; such seemingly random and sudden rhymes, which then form a perfect unity and hold a continuity that can hardly be fathomed, far less copied by anyone at all. Truly masterful, a single outstanding poet genius. Strongly admired, and one for whom I hold a very strong affection and will never tire of reading. This one poem in particular; it's truly exceptional. A life story, with philosophical considerations, common concerns and observations of an elderly wanderer. Utterly descriptive, very wise. "For I have known them all already, known them all - Have known the evenings, mornings, afternoons, I have measured out my life with coffee spoons". Not to mention that it inspired an entire "Doctor Who"-episode, both with regard to thematics (Lazarus) and dialogue (time to murder and create). Yup, righty-right, "The Lazarus Experiment", ep. 3.7, The Doc knows his literature as well. And I, what more, I love the city-by-night perspective of rain-covered asphalt, cold facades, dark alleys, fading lights, coming sunsets, forgotten sins. Cats on the corners, non-figuratively speaking, and some extremely touching points of human observation. None could describe loneliness, emptiness, failure, demise and despise - but also passion, admiration and yearnings - such as Eliot. And for that, I've idolized the man. Next piece on the agenda, however, was of an extremely dissimilar kind; and much less inspiring; being one of the so-called mystery plays, namely "The Second Shepherd's Play", which had me simply confused. Nothing more, nothing further; just absolutely, unpleasantly bewildered. Boring prose and one-dimensional, commonplace characters; in terms of "new-age-criticism" and modern standards. Which perhaps is the wrongest basis for compariosn imaginable, but I couldn't help placing it on the same scale as Kane, Beckett, and the rest - which, after all, is the very purpose of my study; to draw lines and make connections between the new and old - and, compared to the others, this one was deeply inferior. Some re-rendition of our Christmas Day Gospel, nativity play and all, with some shepherds and their sheep and a misplaced angel. Not very exciting, probably needs a bit of explanation, I can't wait to hear it discussed. For the time being, I went on to read said Beckett's "Breath", to recover from the decline of quality, and got at least my breath back; and more; to the extent that I felt "inspired" into hyperventilation, and had to calm myself by adding some Whitman to the list; feeling compelled to end the reading sessions with "I hear America singing", which is about as far from any of the above-mentioned as you can possibly get, but it was a pleasant change and a wonderful poem and a delightful tale, of typical Whitman-ish detail, explicitness, and sophistication. The voices of the working class, united, pretty political in its orientation - but fortunately, very poetic too. Just like Eliot, Whitman has a peculiar ability of presenting the world - urban, gritty, dark or romantic - in an imaginable, painting-like fashion that allows you to picture for yourself the scenery, word-by-word; pulling you in with mood-reflecting imagery and striking metaphors. He tickles your nerves, challenges your soul, plays with your heart. Apostrophes, similes, fanciful means. But it's elaborate and it's got a deep sense of purpose behind all those illustrious designs. However, when you've had your share of the slightly inaccessible, difficult, complex and very mind-challenging stanzas, that they undeniably are, with all their poetic components, set to register, whose conveyed meaning you might still feel attached to and thus, don't completely wish to leave the roughness of their depicted underworld; then, practically enough, you may turn to poets of another spfere, another genre, another class - like Eminen. And his semi-bio-thriller-movie, "8 Mile", which I watched for the first time this Saturday and loved wholeheartedly. Say what you will of the politically incorrect, immoral, uncontrollable brat; he knows how to write good songs. Also, he battles like a demon, he's got this subtle, sulky look that completely suits his character, and he's got Kim Basinger for a white trash mother - with style! I absolutely adore that woman, and she was the main reason why I wanted to see the movie in the first place. Then I discovered it had Brittany Murphy (apparently wearing her "Sin City"-outfit again, lol) in a leading role, some really cool minor characters, who - like Eminem in the lead - gave surprisingly apt performances, literally speaking, plus an overall depressing, but similarly appropriate atmosphere, some swell photography work, and the major star himself was rightfully awarded an Oscar for the stunning movie tune, "Lose Yourself"; possibly my favourite hip hop song ever. It has some of that old school feel to it, that I like; being a fan of the old days hip hop of 2Pac and Biggie, only; and so had the film. None of the unbearable glossiness of the new features; all about street cred and wheelers and bikini babes and shit. Instead, the almost over-realistic, dreary world of under-priviledged, midwestern teenagers, just longing to get out, get away, get a life. Trying to pursue their (often) overambitious dreams, for which they have to strive inhumanely hard. Like Eminem himself, of course. And the movie tells his low-life story in a heartbreakingly truthful way; definitely not 100% flawless throughout, but pretty intense nonetheless. And yes, no doubt, a brilliant way to be shaking off long hours of literary study. Adrenalin kick, arms in the air, heavy beats, hoods and spinning discs. Just like the order of my life, these days. One by one, impulse after impulse, purpose versus purpose; I grab my share of each and every piece.
Short summary of past week; including university start-up, lecture times, lecturers in funny outfits, but with great skills too, and frequent socialising; measured, moreover, in entertainment business and busyness and all the things with which I'm occupied, at this very moment and will be - for numerous weeks to come. I seem to be drifting; along some rocky, roughened path, still chasing that ancient routine with which I am not yet familair, and reaccustomed to. It's all about tiny adjustments; getting used to different hours, doings, performances, every day all day. And it sure is demanding. Am still learning, to be redeemed in being learned, once again; and on the way, attempting to educate myself - of sorts - at least to gain the appropriate sense of schooling back into my system, being the dutiful student that I can be, if I try hard enough and really aim to do my best, which I don't always manage, but I'm getting there. I know where I'm headed, at least, making an effort to continue onwards, in that same constructive, effective manner; blah blah blah self-fulfilment; upholdning the promising tendencies and those magic, positivity-filled vibes. Yo. Spending my time gaining knowledge from that old and steady library of lust; opening books, disc covers, consuming the material, leaving it to be processed, later on, pondering as I go along. And (constantly) adding new points of reference, thereto; anchors to lean on, from various sources, impulses, impulsuve resourcefulness. You give and you get. Like, I been watching too many gangsta movies lately. No particular reason, or idea why; just needed to divert myself from all the serious studing, I suppose, and look up something rather contrasting - which translates to rewarding; in a diverse, yet stylistically reminiscent way. Culture is culture, whether it's "high" or "low", in my opinion, for I require elements from all levels, and I see (quite clearly) the wonderful advantage in being able to utilize the varying examples; classic versus western versus gangsta movies, per say; on varying occasions, each being perfectly fit for its own, specific one. And thus, maximizing the profit of the experience, since you adjust your own choices and preferences to your own state of mood; whatever you should feel like watching, reading, listening to; that very instant. Wishfulness, right there and then - and hence, you never grow uncomfortable with any of the cultural aspects, regardless of status; seeing that one follows the other, directly, due to a natural, logic-based order, and they don't get mixed and messes up the brains of those receiving. Makes sense to me. Sometimes, of course, we're talking obligarory course reading; one might be "forced" to delve into, say, the literary world - both reading and interpreting in a rather out-of-the-customary-way, as opposed to how I tend to do it; how I'd rather do it; after which the gain also differs vehemently from what's usual. That being said, it doesn't mean I love the pieces any less because I deal with them differently; having to study them, not just enjoy them; since the two methods can, actually, be combined - and, for my personal sake, often work very well together, too. I don't see them as disconnected, opponents, I see them as parts of this logical chain (of events). So I start with a 18th century burlesque novel, for my university course, and continue with some obscure years-later-poetry, my for own enjoyment solely, more or less, or - preferrably - second task on my to do-reading list, and end the whole seance with "Training Day", to blow off built-up steam and abreact, as it were. And I can happily admit, that I appreciate this pattern of daily topics. That I induldge in their likes, every day, as I alternate between the mandatory, the mundane and the merry. And BOOM!, that is one fine technique you got, right there. Applies to the strictly literary studies too, even.
For instance: more specifically, uni-related, I have been reading Sarah Kane's "Blasted" for my English course, and - immediately after turning the final page - felt somewhat blasted myself, in my own head. And really confused, shocked, abhorred; you name it. She certainly knows how to evoke feelings. Then I decided she's so downright, unbelievably brilliant, too, that the related provocation could - without doubt - be easily forgiven. And that the play, as such, is one of the best things that ever came out of the British theatre scene. Including quotes such as: "I've seen dead people. They're dead. They're not somewhere else, they're dead." Most inappropriate place to laugh out loud, of course, but I must confess I did. Moreover, cried and shook with dread and got the chills and felt my heartstrings being pulled to pain-inducing lengths. Cruel intentions, there you have it. Cruelty personified and displayed for all the audience to see. It's beyond dark, it's horribly vivid, it's off-the-scale paranoia, madness, all of it, but so fascinating. And beautiful, in its absurd ways. Albeit Kane does leave you (in) an emotional mess, exhausted to the point of worry. So, in the end, with all that over and done with, I figured it was time to read something slightly more accessible and less unsettling. Consequently, I turned to T.S. Eliot, the master himself, my absolute, never-disappointing favourite, and that beloved "Love song of J. Alfred Prufock"; at which I found myself completely out of breath - until I realised it was due to the poem's being so breathtakingly beautiful, and then I almost started weeping out loud, of joy and sadness altogether, because it's so goddamn heartbreakingly, breath-deprivingly, sinisterly smashing, magnificent indeed, and - thereafter - I managed to recompose myself and had some cake and all was very well again. Not that it had been any worse, just a bit strenuous. Anyways, getting in touch with one's sensitivity, those infamous emotional centres, never hurt. It's more of a healthy confirmation. A small reminder, too, based on own reactions et cetera, of the indisputable grandness of both Kane and Eliot, the latter providing some impossibly fabulous poetry, some of the finest lines ever having been produced by his hand; such seemingly random and sudden rhymes, which then form a perfect unity and hold a continuity that can hardly be fathomed, far less copied by anyone at all. Truly masterful, a single outstanding poet genius. Strongly admired, and one for whom I hold a very strong affection and will never tire of reading. This one poem in particular; it's truly exceptional. A life story, with philosophical considerations, common concerns and observations of an elderly wanderer. Utterly descriptive, very wise. "For I have known them all already, known them all - Have known the evenings, mornings, afternoons, I have measured out my life with coffee spoons". Not to mention that it inspired an entire "Doctor Who"-episode, both with regard to thematics (Lazarus) and dialogue (time to murder and create). Yup, righty-right, "The Lazarus Experiment", ep. 3.7, The Doc knows his literature as well. And I, what more, I love the city-by-night perspective of rain-covered asphalt, cold facades, dark alleys, fading lights, coming sunsets, forgotten sins. Cats on the corners, non-figuratively speaking, and some extremely touching points of human observation. None could describe loneliness, emptiness, failure, demise and despise - but also passion, admiration and yearnings - such as Eliot. And for that, I've idolized the man. Next piece on the agenda, however, was of an extremely dissimilar kind; and much less inspiring; being one of the so-called mystery plays, namely "The Second Shepherd's Play", which had me simply confused. Nothing more, nothing further; just absolutely, unpleasantly bewildered. Boring prose and one-dimensional, commonplace characters; in terms of "new-age-criticism" and modern standards. Which perhaps is the wrongest basis for compariosn imaginable, but I couldn't help placing it on the same scale as Kane, Beckett, and the rest - which, after all, is the very purpose of my study; to draw lines and make connections between the new and old - and, compared to the others, this one was deeply inferior. Some re-rendition of our Christmas Day Gospel, nativity play and all, with some shepherds and their sheep and a misplaced angel. Not very exciting, probably needs a bit of explanation, I can't wait to hear it discussed. For the time being, I went on to read said Beckett's "Breath", to recover from the decline of quality, and got at least my breath back; and more; to the extent that I felt "inspired" into hyperventilation, and had to calm myself by adding some Whitman to the list; feeling compelled to end the reading sessions with "I hear America singing", which is about as far from any of the above-mentioned as you can possibly get, but it was a pleasant change and a wonderful poem and a delightful tale, of typical Whitman-ish detail, explicitness, and sophistication. The voices of the working class, united, pretty political in its orientation - but fortunately, very poetic too. Just like Eliot, Whitman has a peculiar ability of presenting the world - urban, gritty, dark or romantic - in an imaginable, painting-like fashion that allows you to picture for yourself the scenery, word-by-word; pulling you in with mood-reflecting imagery and striking metaphors. He tickles your nerves, challenges your soul, plays with your heart. Apostrophes, similes, fanciful means. But it's elaborate and it's got a deep sense of purpose behind all those illustrious designs. However, when you've had your share of the slightly inaccessible, difficult, complex and very mind-challenging stanzas, that they undeniably are, with all their poetic components, set to register, whose conveyed meaning you might still feel attached to and thus, don't completely wish to leave the roughness of their depicted underworld; then, practically enough, you may turn to poets of another spfere, another genre, another class - like Eminen. And his semi-bio-thriller-movie, "8 Mile", which I watched for the first time this Saturday and loved wholeheartedly. Say what you will of the politically incorrect, immoral, uncontrollable brat; he knows how to write good songs. Also, he battles like a demon, he's got this subtle, sulky look that completely suits his character, and he's got Kim Basinger for a white trash mother - with style! I absolutely adore that woman, and she was the main reason why I wanted to see the movie in the first place. Then I discovered it had Brittany Murphy (apparently wearing her "Sin City"-outfit again, lol) in a leading role, some really cool minor characters, who - like Eminem in the lead - gave surprisingly apt performances, literally speaking, plus an overall depressing, but similarly appropriate atmosphere, some swell photography work, and the major star himself was rightfully awarded an Oscar for the stunning movie tune, "Lose Yourself"; possibly my favourite hip hop song ever. It has some of that old school feel to it, that I like; being a fan of the old days hip hop of 2Pac and Biggie, only; and so had the film. None of the unbearable glossiness of the new features; all about street cred and wheelers and bikini babes and shit. Instead, the almost over-realistic, dreary world of under-priviledged, midwestern teenagers, just longing to get out, get away, get a life. Trying to pursue their (often) overambitious dreams, for which they have to strive inhumanely hard. Like Eminem himself, of course. And the movie tells his low-life story in a heartbreakingly truthful way; definitely not 100% flawless throughout, but pretty intense nonetheless. And yes, no doubt, a brilliant way to be shaking off long hours of literary study. Adrenalin kick, arms in the air, heavy beats, hoods and spinning discs. Just like the order of my life, these days. One by one, impulse after impulse, purpose versus purpose; I grab my share of each and every piece.
Subscribe to:
Posts (Atom)