Redd(et) av innredning

"katalogiserte timer"
av Scaramouche, Po(t)eten, som fikk det for seg at hun burde skrive et dikt om IKEA-katalogen; likesågodt; fordi den er stor, bokstavelig talt, god og inspirerende lesning - i disse dager - men óg for å skape en motvekt til alle disse fordumsfulle kategoriserende kritikerne (hvis uttalelser har stått gjengitt i norske aviser, nylig, og generelt florert rundtom i norske mediers mange kanaler); en gjeng utpekte ekspertiseinnehavere, som da omtaler interiøsdesign, og -interesse, som en kvinnegreie. Utpreget, uten unntak sådan, intet mindre. Menn liker dingser og teve og data og dill, og kvinnfolk foretrekker sjeselonger og mugger med rosemotiv. Det er de samme menneskene som mener at guttebabyer ikke kler rødtoner og at jenter for guds skyld ikke skal bruke blått. Jeg blir ilter bare ved antydningen, les: antydningene, eksplisitt bestemt flertall, og ønsket derfor å ta bladet fra munnen (uten å antyde at jeg noengang har latt meg bringe til taushet, slik), og herved få argumentere kraftig imot denne slutningen, gjennom å ekseplifisere dens rakeste motsetning: et menneske (altså undertegnede), endog en kvinne, utsøkt feminin og utvilsomt kvinnegreiebefengt, som føler seg like hjemme blant det svenske varehusets bugnende husdekor-reoler og flatklemte bokhyller, som ved kurvene på Clas Ohlson. For ikke å snakke om Byggmakker, Ekspert, Lefdahl, versus Norway Design, Skeidar, Glasmagasinet. Jeg sier ja takk begge deler, og aller helst det meste; litt av alt, som vanlig. Besøker alle disse, titt og ofte, og kjenner meg nøyaktig like veltilpass samtlige steder. Kunne saktens ikke hatt det bedre. Eller mer økonomisk ruinerende. Likesom jeg aldri ville maktet å velge; hverken bort, eller imellom slike (såkalt) uforenelige alternativer. Kan ikke like båssetting. Kan ikke puttes i bås. Da heller i en sofa type Ektorp (min favoritt - i hele katalogen). Se også: ikeafansen, hemsiden, officiella katalogen. Jag älskar nu Ikea, och det gör mig visst inte ondt. Men for all del, og for ikke å forlede noen til å tro annerledes; dette er definitivt ikke en reklamekampanje - hverken skjult eller utilslørt annonsering for IKEAs kvaliteter. For å være ærlig synes jeg de sammenleggbare møblene deres er noen smått begredelige greier. Faller fort sammen. Er ikke lett å montere, samme hva (den virkelige) reklamen måtte hevde. Men de har fine tallerkener, det skal de ha. Masse fancy nips. Irrgrønne frottéhåndklær som lyser opp og ikke avgir lo. Dessuten er det billig. Billigting er flott. (Håndklær og tallerkener til ti kroner, tro min erfaring.) Også liker jeg å la meg inspirere av aktuelle nyhetssaker og umiddelbare impulser og mer konkret materiale; som det jeg har foran meg på kjøkkenbordet og bedriver aktiv lesning av, akkurat nuh, før litt.vit.-semesteret starter igjen (og det er muligens på høy tid, tatt i betraktning hva jeg har fordypet meg i); nemlig denne tjukksaken av en møbelkatalog.

når papirformatene folder seg ut
og avdekker interiøret
i sin tredimensjonale fasongrikdom
langs skarpsnodde kanter
og hjørner med utsikt
til tapetets beskyttende omriss
mens det knitrer i brettede sider
og flatpakket funksjonalitet
slik vi skrur dem sammen
bys opp til velkjent dans
med trinn for trinn av instruksjoner
langt om lenge, helt til side opp
har blitt den neste
i et annet, annenlunde, nok et nytt kapittel
trukket fra konto
merket tålmodighet - og av forbruk
kjent som observert nå
med våre nedtegnelser i påminnelsenes bok
lik i vårt møblementrepertoar
det enkelte
og samtidig vennlige
imot oss, innbydende, til invitt
alltid praktisk anlagt
hverdagsluksus inn i hverdagen
ta fatt, antatte sjanser, konstruksjoner
komplimentert fremfor utredet
av enkle linjer, legger inn praktiske gjøremål
i våre tidsskjema
og deler inn våre liv, såsom vi las delta
idet de åpner opp våre hjem
og lukker dem igjen
hvert eneste år
til allmennhetens utvalg og beskuelse

slik vi vil ha det