Examen Articularum

Soundtrack: Snow Patrol - "Eyes Open". Those three words are said too much - and not enough. Gudbedre, jeg holder på å grine, og jeg ser ikke engang på "Doctor Who"; jeg bare hører på musikk som er vagt inspirert og såvidt tilknyttet, og likeledes fullstendig altoppslukende og vanvittig vakker og altfor dekkende for forholdet mellom Doctor'n & Rose. Joda. Representative strofer, I rest my case indeed.

Jeg har det med å få slike inspirerte innfall, i øyeblikket tilsynelatende strålende idéer, som da viser seg å bli bittelitt mer krevende enn jeg hadde tenkt. Denne gang handlet det om eksamen, og om en særdeles overraskende B på skriftlig heldag anno slutten av mai, engang; hipp hopp hurra for meg og min plutselige akademiske vellykkethet; men jeg fikk det da iallefall for meg at jeg skulle renskrive oppgaven min, som jeg brukte denne dagen på å tenke ut og knote ned, og gjøre den allmennt tilgjengelig. Joda, som sagt så gjort, før jeg plutselig innså at den var nokså lang og at jeg hadde sittet og knotet iherdig i tre timer allerede og ikke fullført mer enn en tredjedel. Min håndskrift er som kjent ikke spesielt vakker, ei heller utpreget lettleselig, og det blir desto verre når jeg skriver under press og må tenke fort og kulepennen gjerne foretar helt andre bevegelser på papiret enn det jeg i utgangspunktet hadde tenkt. Så, en "innføring" av mine eksamenstekster er ikke en fullt så enkel og kjapt unnagjort prosess som det kanskje kunne høres ut som. Dog, ble nå ferdig til slutt, etter circa fem timer til sammen, og det var da omtrent like lang tid som jeg brukte på å komponere teksten i første omgang; altså, den originale; og det føles rimelig voldsomt omstendelig, selv om rettingene jeg har foretatt er deretter - og teksten er vesensforskjellig mye mer givende (og, ikke minst, leselig) nå. Hvor bra den er, vet jeg ikke, men den kvalifiserte da til universitetets nest beste karakter - utrolig nok, siden jeg er og blir en antiakademiker, som fremdeles ikke forstår meg på noe av det universitetsfolk driver med og besitter av generelle, universitetsmessige oppfatninger. Handler om to ting som antagelig ikke har noen sammenheng for andre enn oss som studerer litteraturvitenskap, nemlig Shakespeares teaterstykker og antikkens tekstuelle strukturoppsett. Nuvel. Den er, som tidligere bebudet, en smule lang; men leseren kan jo da prøve å forestille seg hvordan det var å skulle skrive dette med en deadline på seks timer maks hengende over hodet på seg, og en enslig sjokoladerull som eneste ernæringstilskudd underveis, og fortrinnsvis bli en smule imponert. Heller enn, ja, jeg vet ikke - foruroliget. Skremt langt bort, før lesingen overhodet er påbegynt. Det er ikke typisk akademisk, dette, tror jeg - hvilket bør hjelpe litt på - og ikke er det spesielt tørt eller redegjørende eller noe annet som får meg til umiddelbart å skygge banen. Men noen detaljer er nok mest for de spesielt innvidde, underforstått de som studerer faget og kjenner begrepene. Men tror jeg har forklart det meste. Så gjenstår det bare å ønske de i denne omgang interesserte god fornøyelse; og la meg bare gjøre oppmerksom på at jeg innehar absolutt alle rettigheter på dette dokument, at absolutt alt er produsert for egen resonnerende hjernemaskin; uten andre hjelpemidler enn ett stykk blyant og kladdepapir, pluss en synonymordbok i etterpåklokskapens navn; at de nødvendige kildelister befinner seg oppi undertegnedes hode, at Smil-sjokolade er veldig ernærende og smakfullt, og at "Veronikas to liv" er en fabelaktig inspirasjonskilde foran skriftlige eksamener. Here goes:

De uadskillelige – om tidslinjenes forenelige elementer.
En nokså akademisk artikkel, med personlig preg, om ”Kong Ødipus” av Sofokles og ”Hamlet” av William Shakespeare. Av Scaramouche, Po(t)eten, og åpenbart tilbøyelig til å utvise akademiske tendenser når hun må. Copyright 2008 © Scaramouche Tyler.

Vi mennesker har til stadighet, og i all hovedsak, em tendens til å skue bakover i tid når vi søker grunnlag og mening. Oppskrifter og regelgivende tekster; instruksjoner om hvordan man skal forholde seg til verden, væren og en selv – det er mot fortiden vi skuer, for å finne dem. Ikke minst når det gjelder kulturelle arbeider; hvordan man skal befatte seg med de klassiske likesom de samtidige verker; enten de er oppført på lerret, tonesatt, orkestrert eller nedtegnet på papir og pergament. Og til syvende og sist, når man har dypdykket langt nok ned i de eksisterende utredningene, kommer man (som regel) frem til noe avledet fra antikken; med denne som opprinnelse, bakgrunn, fundament. Spesielt siden antikkens periode, med sine filosofiske, estetiske og etiske retningslinjer, utgjør selve fundamentet for vår vestlige verden og våre tenkemåter. Vi ynder å legge den til grunn, likeså, det synes å være en slags trygghet for oss å vite hvilke absolutte faktum man etablerte dengang da, som fremdeles kan være gyldige, som ennå ikke har latt seg motbevise; at vi fremdeles har dens varige idéer å sette vår lit til, og bygge videre på. Antikisering kaller man dyrkelsen av antikken, inklusive bruken av den som referansepunkt, og denne epoken har da igjen og igjen fått sin renessanse – man har gjenopptatt den helt spesifikk utforsking av dens tenkere og arv, dens tekster og vitenskap – eksempelvis i klassissimen, da det antikke utgjorde et absolutt ideal, og i renessansen og opplysningstiden, da dens viten endog ble stilt hyppig på prøve. Dens uforlignelighet er ubestridelig; den står som et etterstrebet mål for skribenter, filosofer og vitenskapsmenn – nå idag, og for all fremtid, tilsynelatende.

Den største andel ”kred” for bragden å ha gitt antikken dens evige status, må nok kunne tilskrives én enkelt mann, som da maktet å bringe oss det aller første ”skoleverk” om diktning; en stilmessig forutseende og innflytelsesrik, såvel som tematisk uvurderlig tekst ”om diktekunsten”. Videre beskjeftiget han seg med retorikken og filosofien – i alle deres former – men det er hans dikteriske teorisering som skal få stå i fokus her, da hans tragedieidealer er det viktigste i akkurat denne sammenheng. Mannens navn var Aristoteles, elev av Platon, og i motsetning til denne hadde han et mer positivt syn på diktningen som sådan; iform av hans katharsis-begrep kan man óg vurdere samme tragedien som en kilde til reell, fysisk sunnhet og innvendig harmoni. Livsgivende, på lik linje med å være teknisk intrikat. I sitt teoretiske essay; kanskje det aller første, opprinnelige i sin sjanger; diskuterer han samtlige av datidens dikteriske elementer. Han tar for seg hvert enkelt; nøyaktig, konsist og drøftende; og han avdekker, i tillegg til ettetrykkelig å slå fast, en rekke absolutte faktum. Mange har latterliggjort retorikerne, og de (mer eller mindre) selverkærte viterne fra Aristoteles’ era – endog noen hans samtidige våget å komme med krass kritikk mot deres doktriner. Deriblant Aristofanes, i sin komedie ”Skyene”, som går til frontalangrep på filosofenes opphøyde, nærmest uangripelige (i allefall etter egen oppfatning) skolesystem. Men selv de som parodierte ham, selv de som forsøkte å frigjøre seg totalt fra hans systemer, kan ikke underslå betydningen av – og relevansen ved – Aristoteles lærdom; noe som óg kommer tydelig frem gjennom dens innflytelse på utallige, kommende generasjoner, og ved det at den har blitt stående som slikt et foregangsverk, forbilde i sin egen rett. Aristoteles lanserte idéene om at skriving – ”poiesis”, poesien – kan læres, i det minste utformes, etter spesifikke og perfeksjonerende retningslinjer. Han lanserte óg begrepet ”techné”, som av mange tolkere har blitt misoppfattet til å skulle bety at skriving er enkelt; er lik overkommelig; er lik noe alle kan få til. Alle kan skrive. Fordi alle kan lære teknikken bak skrivingen. Kanhende er det en viss grad av sannhet i disse påstandene, men Aristoteles’ tekst kan likeledes tolkes i den retning at teknikken er et middel for å nå de ypperste nivå, da man til fulle mestrer skrivekunsten, og veien dit er lang og omstendelig og uhyre arbeidskrevende. Dessuten ligger der alltid en naturbegavelse i bunn; det gir han eksplisitt uttrykk for når han snakker om hvorledes dikteren skal se. Med blikk for helheten, det passende, med tillærte formularer til hjelp for bearbeidelsen; videreforedlingen; av inntrykkene. Men i all hovedsak, basert på egen gudegave, det store talentet. Aristoteles lister opp, punkt for punkt, sine mål, krav og ønskede ferdigheter. Etter hans mening er det kun et fåtall som oppfyller disse, og som kan sies å ha skapt epos – bokstavelig talt – verdt å merke seg for ettertiden. I overført, klassisktekstuell betydning såvel som sjangermessig ordrett. Aristoteles fremhever blant annet Homer, og berømmet ham for det enhetlige ved hans diktverk ”Odysséen”. Der andre anså dette for å være primitivt og lite idealiserbart – helt frem til romantikken, da man gjenoppdaget Homer som en storhet innen litteraturen – mente Aristoteles å finne høyst aktverdige kvaliteter; blant annet ved individskildringene og bruken av vendepunkt, peripeti. Spesielt dette med enhetlig oppbygning ble dog fremhevet av ham som det aller beste. Og selv ”Odysséen” kom til en viss grad til kort på dét området. Aristoteles så helst at historiene som skulle fortelles, uavhengig av sjanger, passet inn i et meget begrenset mønster av tidslinje, sted og handlingsforløp. Noe man óg viderefører, i enda større monn, tusener av år senere – med klassissismens enhetsprinsipper for teaterkunsten. Og det er innenfor teateret at Aristoteles, likeså, finner sine ultimate preferanser – og det verk han til slutt anser som mest høyverdig; dermed berettiget til å trone på toppen av hans liste over ideale henvisningspunkter og forbilledlige kreasjoner. Det samme verk som igjen, etter hans personlige oppfatning, oppfylte alle de strukturelle kravene som kjennetegner en god tragedie. For i motsening til, eller – om ikke annet – desto mer enn eposet, var tragedien det overlegne diktefelt for denne mannen. Og Sofokles, med sin ”Kong Ødipus”, var altså det ypperste av det ypperste – som skulle eksemplifisere den riktigste måten å dikte på. Dermed kom han til, på alle steder i sin diktekunst-teori der han trengte et overlegent sammenligningsgrunnlag, å henvise til nettopp dette stykket.

I etterpåklokskapens lys må man kunne påpeke en viss gjensidig nytteverdi ved denne hyllesten; dette uforbeholdne skrytet. Sofokles fikk sin status som – muligens – den beste av tragediedikterne, i en tid da denne kunsten var den – igjen, muligens – mest prestisjetunge å beherske. Likestilt med talekunst og naturviten; område for utmerkelser, suksess og renommé uten sidestykke. Samtidig fikk Aristoteles sin eksemplariske referanse; som både utgår fra og danner basis for hans egen litterære teori. Men, så spør man seg, hva er det egentlig med dette verket som gjør det såpass særegent at vår største, første og mest anerkjente litteraturkritiker ville opphøye det slik?

Aristoteles skriver, blant annet, at tragediens hovedfortrinn; i forhold til eposet; er lengden – og det at den tar for seg, eller bør ta for seg, begivenheter av et begrenset omfang, innenfor et avgrenset aspekt av tid og rom. Dette kan vi se svært tydelig i ”Kong Ødipus”. Der den ovenfornevnet ”Odysséen” er en lengre, mer utflytende og kompleks affære; som tar for seg begivenheter av utallige, varierende arter, over en vesentlig mer omfattende tidsperiode – i det hele tatt, inneholder mye mer, mange fler, og spenner mye videre – er ”Kong Ødipus” på et vis enklere, mer ensidig. Historien har allerede skjedd; den oppsummeres kort i prologen. I ”Odysséen” reiser hovedpersonen Odyssevs, vår helt, land og strand rundt mens han oppsøker farer og møter de mest merkverdige kreaturer og nedkjemper ondskapsfulle antagonister. Mens Ødipus, som den tragiske utgaven av heltefenomenet, setter spillet igang simpelthen ved sin ankomst; han gjør sitt inntog i byen der tragedien etterhvert får utspille seg (fritt!), og rundt ham befinner det seg kun en nøye utvalgt gruppe medvirkende; likesom det hele rammes inn av stramme, nøye opptegnede omgivelser. Eposene var, for Aristoteles, et heller umulig prosjekt å iscenesette; grunnet den enorme spennvidden. Tragediene, derimot, passet fint inn i scenebildet; og her kommer vi da til et av mannens hovedpoeng – noe han óg fremsatte i særskilthet ved ”Kong Ødipus” – nemlig tragediens bestanddeler. Deres struktur og oppbygning, hvorved de overgikk alt annet; fordi de fremstod slik de gjorde, så også i sin fremføring, om det hele ble gjort på riktig måte.

Nok en gang var det enhetlige siktemål, og de seks delene som utgjorde dette var; i rask, tilfeldig rekkefølge; historien (eller fabelen), karakterene, meningen (eller budskapet), det språklige uttrykket, scenekomposisjonen, og sangene (og koret). Alt dette skulle flettes inn i tragediens hovedstruktur, bestående av noe som ligner – men ikke helt kan sidestilles med – nåtidens akter. Prologer og epiloger; først og sist; med episoder (epeisoidos) og sanger (kommoi) innimellom. Sangstrofene, som fremført av koristene i perfekt samklang – selvsagt også i ”Kong Ødipus” – har vært gjenstand for meget diskusjon oppgjennom årene. Enkelte (inklusive Vernant) ser dem som ”dommere”, en slags lyrisk domstol over skjebne, død og rettferdighet (les: fordervelse), mens andre ser dem som spennende brudd med det vanlige dialogdrevne; allmuens berettende syn på saken; et forførende, smektende, endog hypnotiserende innspill. (Nietzsche jevnførte dem omtrent med beruselse.) I ”Kong Ødipus” kan de vel sies å sette konflikten i perspektiv; dessuten er de nok et eksempel på disse omstendighetene som omkranser kongen selv, og som han står maktesløs overfor – da hele hans fremtid er ”forhåndsbestemt”; i den forstand at den går i oppfyllelse uten hans bevisste medvirken, enten han vil eller ikke, men tragisk nok ved hans ubevisste feiltagelser. Aristoteles fremhever også dette, hva tematikken angår. Tragediens hovedkjennetegn er et omslag fra lykke til ulykke, og dens hovedperson er en som involveres i denne ulykken, oftest mot sin egen vitende og vilje, da han i utgangspunktet er både edel og god; som Aristoteles sier, ”han er bedre enn oss”. Kong Ødipus er óg en slik mann, forsåvidt, og han havner i en situasjon han ikke hadde forutsett – relativt uforskyldt – der hele hans liv snus på å hodet, og til slutt ødelegges. Han gifter seg med en lokal enke, dronningen som viser seg å være hans mor, etter å ha myrdet en fremmed mann han ikke ante var hans egen far, og som endatil fornærmet ham slik, forut for mordet, at man vil kunne mene det ble fremprovosert. Vendepunktet i historien oppstår ved avsløringen av disse familiebåndene; de tilfeldigheter som definitivt ikke har vært på Ødipus’ side, men som like fullt blir katastrofale for ham. Satt ut av sorg, blinder han seg – hvorpå han óg blir blindet av sorgen, om man tolker det metaforisk; den fratar ham evnen til å se – og senere kastes han ut av byen som en fæslig syndebukk; farmakos, mens hans kone tar sitt eget liv. Tragedien er komplett, han har mistet alt. Og likevel, det er hans skjebne, det er ikke mulig å komme utenom; hans foreldre visste om den og prøvde å unngå konsekvensene ved å sette ham bort som liten. Publikum skjønner det også, gjennom et visst innblikk i sammenhengene før Ødipus selv skjønner seg på dem, og vi kan ikke annet enn å føle medynk.

For, etter nok et aristotelisk begrep, hans ”tragiske feil”, hamartia, er nettopp dette at han ikke kan unnslippe den ulykke han er forutbestemt for, tross i hans gode kvaliteter, tross i uvitenheten om hans egne, fatale bane. I prologen leser vi at han er mannen som kunne løse Sfinxens gåte, og vite svaret på hva et menneske er. Han kjenner med andre ord menneskene, men han kjenner ikke seg selv; han er medrivende, han er ulykksalig, han gjør rett og urett – alt som rotekte menneskelig, og alt for tragediens effekt. I dobbelt henseende. For, ved egen (altså publikummerens) frykt og medynk; stort sett det man føler gjennom hele ens (forhåpentligvis) entusiastiske beskuelse av ”Kong Ødipus” og dens like; skulle man la seg ”rense” for disse, gjennom å la tragedien spille på dem – som her i form av skjebnens luner og mannens fall, henholdsvis. Slik frigjorde man destruktiviteten fra sinnet, og unngikk å beholde den der som en underliggende, nedtrykkende kraft. Derav ”katharsis” – for Aristoteles en renselsesprosess. Når hjembyen hans støter ham ut som et syndefullt utskudd; og dermed blir ”renset” for sin forhenværende konge, Ødipus; er er dette óg en bieffekt, og en annen betydning av samme begrep. Det handler om innsikt, og håndteringen av denne, det handler om å skue utover og takle det som møter en av forskjellige syn. Og som et apropos, mht dette å blindes; å lukke øynene for verdens realiteter er et mye brukt tema både i epos og i tragedier. Hvem kan sies å være seende, hvem har den sanne innsikt; hvem tror de forstår, men beskuer bare overflatene? Kanhende vil tragediene – i fremførelsen – også kunne bidra til økt forståelse for det menneskelige, for menneskenes lunefullhet, og for de puss skjebnen stadig vil greie å spille oss? Aristoteles’ idealer dreier seg mye om det lettfattelige; at tilskuernes interesse lett skal kunne vekkes, at de lett skal oppfatte, og dermed fatte, det de er vitne til. Han etterspurte et nøysomt, konsist språk – og om man skulle eksperimentere, måtte man kompensere med å la selve historien omhandle noe mer velkjent. I det hele tatt; det gjenkjennelige står, for ham, meget sentralt – og bør alltid ha en gjennomgående funksjon i teaterstykket. Som publikums identifikasjonsgrunnlag og som gjenkjennelse i eksplisitt forstand; anagnorisis. Hendelsen, oppdagelsen, erkjennelsen; igjen – det som gjorde ”Kong Ødipus” enda mer perfekt. Helt naturlig følger de hverandre, gjenkjennelsen og vendepunktet, mot en forløsende slutt. Strukturen står dermed klar.

Det begynner med et saksanliggende; her besørget av ”hybris”, overmot, det aristoteliske ord for å prøve å endre noe som ikke kan endres. Skjebnen, i denne aktuelle sammenheng. Vi fortsetter med en konfliktens (eller knutens) stramming; når stakkars Ødipus innser at det er ugler i mosen – og, videre, når hans omstendelig konstruerte tilværelse går totalt i oppløsning. Knutens oppløsning, på sin side, er mannens undergang. Formasjonen er feilfri, nærmest matematisk. Påvirket av datidens forskning, oppdagelsesreiser og vitenskapelige fakta, var kanskje dette alt Aristoteles søkte – likeså – en nøktern, strukturelt utgrunnelig og enkelt redegjort for fabel som innehadde både moral og dypere lag av mening, men samtidig passet inn i hans eget, allerede oppsatte program av hvordan verden skulle fortone seg. Med hans lære og ”Ødipus”-eksempelet som rettesnnor, har folk som Horats, Bioleau og (overnevnte) Vernant satt seg ned i den hensikt å frembringe like oppskriftsmessige guider til litteraturvitenskapen, og de skrivemessige teknikkene dens representanter skal og bør benytte. Renessansen var en blomstringstid for slikt; klassissismen enda mer. Aristoteles er toneangivende til stadighet, for de skrivende såvel som de lesende mennesker, og ikke minst de tolkende, men hvordan passer hans idealer inn i tolkningene som foretas av våre klassiske verker; også av nyere dato; hvordan har man våget å bryte med hans tradisjoner og pålegg – alle hans grunnleggende bestanddeler – hvem har, om mulig, våget å utfordre det regulerte, tidvis rigide systemet han frontet, og tale Diktekunstens Mester midt imot?

Vel, det måtte da en Brite til før man fikk en skikkelig omveltning i tragediens oppsett. Fra det gudekontrollerte, omgivelsesstyrte og forhåndsbesluttede, skiftet man nå beite til noe individbasert, ukontrollerbart og uforutsett; mørkt og mystisk og radikalt annerledes, det hele – dog uten å miste tilknytningen til det grunnlaget Aristoteles i sin tid hadde lagt. William Shakespeare bryter, i sitt hovedverk ”Hamlet”, med mange av antikkens klassifikasjoner, samtidig som han en fullendt tragedie, der mange av de viktigste elementene er hjertelig tilstede. Han banet vei også for andre forfattere, og for ytterligere forandring, med en ny og særegen vri på det fortiden hadde hatt å bidra med. Det interessante blir derfor å trekke parallellene direkte fra Ødipus til Hamlet, fra en helt til en annen, oppdage de mange likhetstrekkene disse to stykkene imellom. Undergraver man dermed Aristoteles rolle og fratar ham noe meningsmakt eller kredibilitet? Nykritikere med sans for verkets autonomitet ville nok se koblingen uten å nøle, og unnlate å trekke inn Aristoteles overhodet; de ville antagelig avskrive mange av hans strukturelle og kontekstuelle forestillinger, og la stykkene leve sine egne liv; spesielt siden de virker på såpass lignende vis, og fremkaller samme effektene; samme grøsningene, om man vil. Nok en gang; en mann av kongelig byrd, pålagt et dråg av en skjebne, og dertil ufattelig tungsinn; men i dette tilfellet er mannen seg meget bevisst sin skjebnebestemmelse, da han får den utførlig forklart og ved flere anledninger blir minnet på dens realitet. Hamlet, prins av Danmark, møter sin avdøde far som et spøkelse i natten, og får i oppdrag å ta knekken på den uhyrlige forræder som besørget farens endelikt. Denne heter Claudius og er uheldigvis gift ned Hamlets mor, som Hamlet har et noe underlig forhold til – av enkelte beskrevet som nærmeste incestuøst. Hamlet må håndtere sin oppgave, sin plikt og sin rolle i kongefamilien, samtidig som han funderer over menneskenes ondskap og verdens finurligheter. Det hele fremkaller, umiddelbart, minner om et til forveksling likt scenario – dog av en annen tidsepoke. Ødipus lider under de samme kvaler, hans gjerninger resulterer i samme komplekser, men etterhvert dukker også forskjellene opp; da ”Hamlet” følger sin tittel, mer slavisk, og er sentrert rundt hovedpersonen selv – med dennes monologer, tankebanker og tilfeldige tilskudd, heller enn et kollektivt motsvar fra bystatens korsangere. Hamlet, som mannsperson, er utspekulert, nokså besatt, rimelig gal, og aldeles ikke tilregnelig. For å si det mildt. Muligens er han en helt, eller en anti-variant av denne, men spesielt edel er han ikke. Sammenlignet med Ødipus avviker han dermed en god del fra de klassiske idealene, og i henhold til Aristoteles direktiver, har tragedien med Shakespeare tatt en helt ny vending. Her er skifter i tid; årene går, Hamlet eldes – og i rom; med reiser mellom landene og forflytninger i landskap. Om ikke ettertrykkelig vist på scenen, så omtalt av de medvirkende. ”Hamlet” inneholder avsporingene, beretningene og subplot’ene som ”Kong Ødipus” i klartekst mangler; hvilket skyver det desto lenger vekk fra Aristoteles’ reglementer.

Like fullt; som kontrasterende og utfordrende sammenligningsmomenter, er de begge uvurderlige, også kvalitetsmessig. Nok en gang ser vi vår verden i henhold til tidligere tiders fastlage konvensjoner; og makter sjelden annet enn å befatte oss rent slavisk med det disse har å formidle – men, hvordan kunne man ellers omtalt Shakespeare som nyskapende, hadde han ikke hatt slike etablerte tradisjonsprinsipper å skille seg fra? Og når det gjelder de samme tradisjonene, er det igjen antikken man sikter mot: hva oldtidens tenkere måtte mene om dette. Aristoteles fremhever det stødige, jevne og fornuftige, i samme åndedrett som det gude styrte, gudenes egne inntredener, elementenes absolutte utilnærmelighet; naturlig nok, fordi samtlige faller innunder teaterstykket funksjoner – og funksjonalitet. Shakespeare har en liknende tilnærming, ved at han er seg funksjonene like bevisst, men han dyrker det lidenskapelige, ubeherskede, uventede, sekulære – med avstand fra det hellige, det opphøyde; til fordel for det individuelle og utprøvende. Han er ikke redd for å blande inn karakterer som kanhende ikke hører hjemme innenfor tragediesjangeren; og som kanhende ikke er slik man forventer av en tragedieperson. Aristoteles påpekte at det hørte komedienes personligheter til å være ringere enn oss, mens Shakespeare slår om seg med latterlige bifigurer og ”uvesentlige” infall fra disse. Viktig å bemerke er det også at hos ham spiller kvinnene en mye større rolle enn i antikkens drama, der de var henvist til mindre, endog helt betydningsløse posisjoner. Kvinneskikkelsen ble ikke tilkjent nok kraft til å fylle de mer krevende, komplekse individene. På dette området viste heller ikke Aristoteles seg som noen foregangsfigur, imidlertid viste han seg å ha heller negative og meget umoderne tendenser – da han likestile kvinnene med slaver og andre uvesentligheter som potensielt sett kunne virke edle, men definitivt ikke i egenskap av å være hovedrolleinnehaver. I ”Hamlet”er kvinnene i fokus som katalysatorer, selv om de er mer passive – i sin deltagelse og i sine konkrete roller – enn i mange av Shakespeares andre stykker. Men de fremkaller fortsatt betegnende egenskaper hos hovedpersonene – deriblant Hamlets absurde, tiltagende galskap; som vist i samspill med Ophelia – og de besitter posisjoner med høy grad av konsekvens for stykkets utgang. Hovedsaklig er ”Hamlet” en beretning om individer, og individenes handlinger, overfor hverandre og stilt opp mot resten av deres verden. Kong Ødipus fikk aldri noe reelt alternativ; her får man valget. Og spørsmålet er hva et slikt valgaspekt gjør med mannen selv. Ødipus snur seg unna, bort fra omverdenen; tross i egen klokskap; og fratar seg muligheten til forståelse, fordi stykket han er del av omhandler en komplett innstikt man kanskje aldri får før man kjenner sitt eget indre, og det han oppdager av representative faktorer i så måte er så grufullt at han henfaller til panikken, og til fornektelsen. Hvorpå ”Hamlet”, istedet, blir beretningen om hva man gjør om man har fått innsikten og må takle den, om man holder øynene åpne, og hvordan erfaringene former en, hvordan knuten strammes ytterligere til og løsningen kanhende aldri vil finnes, eller vil kunne fremskaffes; den vil aldri kunne forekomme så uunngåelig, som en slik naturlig følge. Aristoteles ga oss disse begrepene, Shakespeare leker med dem. Tøyer dem. Røsker opp i de vante rekkefølgene. ”Kong Ødipus” var et genuint ideal, et klassisk forbilde – ”Hamlet” er genuin, utvilsomt klassisk; for noen forbilledlig; men motstridende, epos-aktig, mer besværlig i sine utlegninger. Stykket er skrevet i en tid (1600-tallets spede begynnelse) der historien ble gjenopptatt, gamle skrifter studert. ”Hamlet” tar også for seg de eldre, norrøne, Skandinaviske, historiske skriftene – virkelige mennesker med daterbare eksistenser – og legger til et psykologisk nivå som er særpreget og meget eksplisiitt, mens det i ”Kong Ødipus” kun baserer seg på fortolkning av en upolert fremstilling; det allegoriske, det moralske, det indirekte. Shakespeares stykke får en helt annen dybde, med sine lange, utmalende, skiftende og fortellende sekvenser – uten innslag av korgrupper, men med Ophelias sanger som en fiffig hentydning – men får også en uutgrunnelig dimensjon, der ”Kong Ødipus” går rett på sak. Hvilket kan bidra til forvirring, mer en mystikk, om man ikke trår varsomt i dets divergerende fotspor – og det passer, altså, under ingen omstendigheter inn i Aristoteles’ bilde på den typiske tragedie.

Nøyaktig slik som da han skrev sonetter og brøt med Petrarcas tradisjonsbundne former, for heller å skape sine egne, visste Shakespeare hvordan han skulle nyttiggjøre seg idealene; vri og vende på dem, bearbeide deres mulige variasjoner; til han hadde funnet seg noe nytt og egenartet. Det skal óg sies at han skrev for det Elizabethanske, ikke det klassissistiske teateret – som sett i Frankrike – og hadde dermed noen ganske andre retningslinjer for sine oppsetninger. Det publikumsorienterte, spekulative og filosofisk grunnende ble et skarpt motstykke til klassissismens klarhet, uttrykkelighet, og enklere sinnelag. Sistnevnte holdt seg da tett(ere) opptil Aristoteles, Platon og Horats – likesom perioden visste å idealisere disse, akkurat slik de i sin tid bedrev idealisering av stykkene klassissismen, igjen, la sin elsk på. Alt sammen førte til en oppblomstring av interessen for antikkens kulturarv; poesi, filosofi, vitenskapeligheter – det går som alltid i sirkler – og antikkens humanisme, dens mange kjennemerker, står hyppigst i sirkelens sentrum. Slik blir dens tragedieteori relevant for å kunne begripe, tolke, overhodet angripe et stykke som ”Hamlet”, likeså – selv om det tilhører en annen tankeretning. Denne antikkens mester, Aristoteles, har gitt oss en tekst som fungerer – eller, kan fungere; om man velger å benytte den reflekterende, ikke som en nitid lovsamling – som en rekke positive påbud, fordi de viser en oppriktig tro på diktekunsten. Aristoteles tok dikterne seriøst; han vurderte deres kunst som noe relevant, særdeles interessant og teknisk uovertruffent; vidunderlig for kropp og sjel. Tragedieforfatterne Sofokles og Shakespeare viser, likeledes, at de tar sin skrivekunst på alvor – idet de utformer sine stykker med omhu; med tekniske ferdigheter, og spissfindigheter, som grenser mot det ufattelig briljante. Glem forskjellene i opprinnelsesår og -land; glem at den ene skrev sitt forut for tragedieteorien, og den andre skrev sitt som for å motarbeide den. De går ikke på akkord med dens intensjoner. Sofokles var av teoretikerenes egen tid, han kjente dens vilkår; Aristoteles bare evnet å formulere dem. Shakespeare skrev for sine tilhørere, for etterspørselen; for deres omfattende fordringer; og det var en variant av tradisjonen som han bidro til å utvikle, som han behersket. Alle tre lyktes de, i sitt nu og i sitt arbeide, fordi de videreutviklet det bestående, og dermed kunne las stå som milepæler for ettertiden; vår tid. Fordi de i språk, skildring og karakterbygging ble eksempler til etterfølgelse; modeller for nye tradisjoner som de selv skapte, basert på noe allerede akseptert, og som deres etterkommere er nødt til å forholde seg til. Enten det innebærer å motsette deres lære eller ei. Enten vi føler tvangen til å innrette oss, eller avviker herdig; diktergeniet forblir, dets status udiskutabelt, samme hvilken tid det måtte ha virket i, eller kommer til å ha sin innvirkning på. Diktningen er fremdeles evig. Og tragediene – de er fremdeles tragiske.

”Hamlet” ender sine dager som en fadermorder, han óg, med alle forsøk på å holde galskapen i sjakk gått til spille. Han mister grepet på besettelsen og den besetter ham – på et vis – likesom Ødipus mangler synet på virkeligheten, og ikke oppnår det til fulle før han har fjernet det totalt. Det er en bisarr ironi ved disse tragediene som kanskje ikke Aristoteles selv, engang, kunne forklare. Han så det ytre, det meningsbærende, men hva med det dypereliggende, det underforståtte? Det som har utgangspunkt i mottager, og en hvilken som helst sådan, ikke den profesjonelle tolker? På det nivået er muligens Ødipus og Hamlet sjelefrender, med samme sluttnote, selv om innpakningern varierer drastisk. Så, trenger man en tragedieteori, om man bare vil studere dette meningsinnholdet, denne undertonen; vil den overhodet være brukelig om man leter etter skjulte lag? Om man anser den dypere forankrede meningen som noe projisert gjennom en bearbeidet, gjennomtenkt struktur – om man igjen fokuserer på budksap og teknikk under ett, som én virkningsfull helhet – da er teoretikere, som Aristotelesm så absolutt essensielle; for alle fremtidens og fortidens og nåtidens tragedier, for alt som som tilhører diktekunsten, i all sin generelle dikteriskhet, og lyriske rikdom. Det handler, simpelthen, om å verdsette kunsten. Å dyrke sjangerkvalitetene. Å konstruere produktete på bakgrunn av idéene. Aristoteles fremstilte mimésis som noe rendyrket positivt, og givende – i nok et uenighetsforhold til Platons; her i motsetning til hans syn på dette som en billig etterligning av tredje grad, dermed unødvendig. Mimésis er å etterligne virkelige livet i alle dets former og formater. Og forstå det man foredler. Der finnes ikke en tilfeldig linje i hverken ”Kong Ødipus” eller ”Hamlet”, der finnes ingen meningsløse sekvenser eller tåpelige vendinger som burde ha blitt fjernet. Kan man mene. Diskutabelt, selvsagt, men i Aristoteles’ ånd; det er en oppfatning, og som enhver annen har den livets rett. Hva er vel de selvkonstruerte meningsytringer om de ikke blir ytret? Da reduseres de til ubetydeligheter, og blir i allefall ikke hørt. Denne kan sitere høylytt, fra et manus svart på hvitt, og priser to tragedier som – for sin del – består, uten like, i den allmenne litteraturhistorien. Tuftet på en antikk viters idealer, og med et mål om å skape noe komplett; noe varig; og med så stor arbeidsinnsats lagt til grunn at dét i seg selv synes forbilledlig; og man kan ikke avskrive dem, eller nedvurdere dem, man vil aldri kunne viske ut de sporene de har etterlatt seg.

Men hva med tragedieteorien – og kommentaren om man skulle trenge den? For å lese, lytte, skue; nei. For å forstå og komponere, for eget utbyttes skyld – et ubetinget ja. Aristoteles er en hjelp og en kilde; for skribenter som for tolkere; og hans tid vil komme, igjen og igjen. Enda nye, aspirerede storheter vil etterstrebe hans læren; enda flere, gamle helter vil falle under nye, aspirerende tolkeres knallharde dom; på bakgrunn av nøyaktig det samme, de samme teorier, som samme mann lanserte for en halv evighet siden – mens hans konvensjoner lever med oss; hans sjangre blir til våre, idet vi plasserer våre tilkommende verker i dem; hans ord blir til våre, når vi gjengir dem; antikken føres videre, i selve det at vi er skapende, lesende, skrivende – og blir en slik essensiell bestanddel i hver enkelts liv, i selve det at vi er mennesker. Å utforske skrivingen er en livsnødvendighet, det viser menneskeheten og det viser hvorledes vi er menneskelige. Og – som mennesker trenger vi teoriene, teknikkene, for å formidle det vi vet og perfeksjonere all vår viten og danne grobunn for nytt vitebegjær.

Ceremonies for the Mount

Har da nettopp returnert fra en aldeles impulsiv, liten hyttetur med familien; besluttet på meget kort varsel og bestilt akkurat passe for sent, men som endte opp med å bli (nok) en meget vellykket, superkoselig ferieopplevelse. Opp i fjellheimen med meg, via den gode gamle Norges Statsbaner, populært kalt skrangletog, for å tilbringe noen få, men usedvanlig behagelige dager i et lite hus langt fra folk, midt i fjellets absolutte, uforlignelige ro. Gjorde godt. Selv om jeg da elsker storbyatmosfæren; leven, shopping, moro; er det noen ganger helt himmelsk deilig å bare lene seg tilbake og gjøre seg komplett utilgjengelig og nyte stillheten. En sterk kontrast, men en udelt positivt én. Fordi begge deler passer meg like bra, og jeg trenger dem nøyaktig like ofte, og i like stor monn, i allefall sånn omtrentlig. Natur og kultur; og jeg liker nok kulturlivet aller aller best, men føler ofte behov for en visitt innom de uberørte, ville naturområdene likeså. Og her befinner man seg virkelig midt i villmarken, middle of nowhere; med et par hyttenaboer, som vi dog ikke så snurten av mens vi var der, og enorme åpne lender av kratt, stein og fjelltopper i nærmeste nærhet. Det er påtagelig vakkert, det er mektig og friskt. Det gir energi, dette å legge hverdagen bak seg og stupe inn i hyttetilværelsen; bevege seg ut av arbeidsstresset, igjen, og skru på avslapningsmodusen. Hadde med meg datamaskinen min, hvilket i lengden er å foretrekke når man er ute på tur, synes jeg, men var velsignet med den totale mangel på internett-tilgang og kunne dermed unne meg en kort periode mail-fri og generell avkobling fra omverdenens kjas, mas og mer eller mindre katastrofale begivenheter. Fylte formiddagene med fotturer over viddene; skuing utover dalstrøk, fjord og fjell - med postkortmotiv på alle kanter, omgitt av de mest fantastiske høyfjellsområder - og innomhus; lange pratestunder ved stuebordet, mange kopper svart kaffe, en god del snop og annet snask, god musikk, kortspill, og "Jane Eyre"-maraton på kveldstid. Et velkomment gjensyn, for å si det mildt, og nok et argument for det praktiske ved å medbringe PC - selv når man velger mer "primitive" reisemål. Det er innmari kjekt å ha tilgang på DVD-spiller, hvorenn man er, og å kunne sitte til langt ut i de små timer i selskap med Toby Stephens' Rochester og et glass smakfull vin og bare nyte livet. Den ultimate sommerferiestemning for min del. Og det trengs. Gjør meg óg tilfreds at jeg faktisk klarer å gjennomføre slike i utgangspunktet uforutsette utflukter; at jeg foretar meg noe utenfor det fastlagte, planlagte, og simpelthen følger egne umiddelbare lyster. Noe som for mitt vedkommende må trenes opp litt; denne evnen til å handle utenfor det alminnelige oppmarkerte; tenke litt nytt, litt større, litt mer frigjort. Og dernest, for eksempel, velge å bare reise vekk, helt uten foranledning. Moralen er at man må bruke livet, når man har det, da det ikke er noen vits i å se tilbake på et liv man aldri levde til fulle, eller hele tiden tenker at man kunne levd annerledes. Vanskelig å etterleve, selvsagt, men jeg forsøker. Opparbeider meg også ny giv, ved å unne meg (desto) mer hverdagsluksus når jeg har anledning til det - oppsøker fristeder, bruker tiden nyttig - og kobler ut for bedre å kunne ta meg inn igjen. Det handler om å lade disse berømmelige batteriene, og det føler jeg at jeg har fått gjort en god del av i det siste; i nødvendig, og genuint positiv forstand. Det er dessuten noe helt eget ved dette landskapet langs Bergensbanen, noe som gir en ekstra dytt fremover og et sug i mellomgulvet; denne betagende, svimlende kombinasjonen av snø og hav og stupbratte åssider; stenrøyser, svingete krøtterveier, turstier på de mest usannsynlige steder; og togstrekninger gjennom ufattelig naturskjønne dalføre, dit man senere kan drømme seg bort og ved drømmeriene gjenoppleve denne absolutte frihetsfølelsen. Så ufattelig åpent og mottagelig, og likeledes ufremkommelig. Som om landet lokker oss til seg og samtidig setter oss på prøve. Og det skifter, som været, det er så evig og så foranderlig, så tidløst og så preget av tidens tann. Togturen var óg et egnet eksempel, i så måte, og overtydelig innblikk både i naturen som sådan og i hvordan den fortoner seg som et levende, uforutsigbart slags vesen. Vi skrenset over perrongen på Finse i akutt sluddstorm og svingte innom Myrdal i strålende solskinn og landet på Voss med et regnvått plask. Mitt siste (og på tilbaketuren, første) stopp var Hallingdalen, og der yret det, med tidvise opplett og påfølgende gløtt av sol og en del tettere skylag som ikke riktig ville forsvinne og som avledet ytterligere sip. Men bortsett fra været; som alt i alt ikke var så begredelig, dog det kunne vært bedre; hadde jeg en fantastisk tur fra startgrop til målstrek, med mange trivelige småopplevelser innimellom og en god porsjon avspenningsteknikk. Stemningsfullt, humørspredende, utpreget kos. Og, et kort apropos til de overnevnte rusleturene i fjellheimen:

Hilsener til gjesteboken på Sangefjell
Som gjengitt samme sted, og nedtegnet av Scaramouche, turgåeren; fordi der finnes en vakker nut, ovenfor en like vakker hytte, dit jeg ynder å legge formiddagsturen når jeg er i nærheten, og på hvis høyste punkt, på hvis steinete topp, jeg ynder å sitte og skue utover og bare filosofere over synet, over nuet og over det betagende ved fjellet - stort, åpent lende; friskt, upolert og uten den påtagelige, menneskelige innvirkning, eller ødeleggelse, det er et av disse stedene vi ennå har greid å la være litt ifred og gå sin gang, i all egenhet, heldigvis. Så jeg hviler der, på en stenhelle, og tillater meg å bare puste inn luften, i dype drag, uten å grunne for meget, men kjenne det besynderlig harmoniske ved å befinne meg akkurat der, på akkurat denne plassen, og ta inn inntrykkene derfra - jeg absorberer dem og lagrer dem i hjernebanken; nøyaktig, uforfalsket, slik de fremstår, slik manifesterer seg evig og uten endringer foran meg. og tross i det monumentalt overveldende ved fjellets størrelse, er det kun et avslappende, betagende syn.

jeg elsker dette stedet over alt på denne jord,
og å et vis er det nøyaktig slik det føles, her,
å sitte høyt der oppe, hevet over alt på jorden,
skue ned på alt som er å kunne elske, likeledes,
elske alt som er - i nuet - der man måtte være;
også jeg, i dette riket, som jeg ynder kalle mitt
jeg vender stadig vekk tilbake, føler alltid at
det er et velkjent, elsket sted; jeg vender hjem

dagen derpå, likeså, for igjen jeg måtte hitopp
skue utover på ny, med samme blikk, dog
med en ny, på ny oppvåknet glede, instinktivt
et ønske om å falle inn i fjellets rytme, å ta del
og bli forbundet, slik man senere forbinder,
man lar seg oppsluke med all ens hud og hår
går opp i øyeblikket, smaker landskapets essens
og klatrer ned med tilskudd på erindringer

endog en tredje tur, for alle gode ting er tre (skrev faktisk dét)
med myke steg mot toppen, tinden, varden
kjenner hver en sten og stubb og holder farten
likesom min lengsel så forblir den samme
og jeg trekkes hit, mot det selvsamme sted
som like fullt forandres, aldri forekommer,
aldri ligner helt, men for meg - evig annet
for hver gang, slik spenning, underskjønnhet

nøyaktig slik det var ved første gangs besøk
og slik det blir hver gang jeg kommer hit igjen
den samme kjærlighet til samme fjelltopp og
derfor, slik en liten hyllest som den så fortjener
jeg smiler mot et vindpust og en regndråpe
vil kunne speile meg i mørke fjellvann, siden
allting er det velkjente, og kjenner meg, samtidig
kjent for meg, og er meg usedvanlig kjær

Der Tod und ich

Jeg har vært og sett mange musikaloppsetninger iløpet av mitt liv; bivånet mange fantastiske, superproffe, gedigne produksjoner, med stor glede; men sjelden har jeg blitt så imponert (og så rørt!) som av "Elisabeth: das Musical", som jeg hadde gleden av å overvære under mitt opphold i Berlin. Dette er den slående, berømte og hyppig prisbelønte (i forbløffende øyeblikk av kritiker-rettferdighet!) musikalen om Sisi, keiserinnen av Østerrike-Ungarn; opprinnelig satt opp i Østerrike, på et teater i Wien i 1992, dernest på rundtur via et par utskiftninger og forflytninger, til den nu har funnet veien til det klassiske, nostalgiske og (dermed) stilistisk perfekte Theater des Westens; midt i den tyske hovedstaden. Kjent som tidenes mest suksessrike tyskspråklige musikal, i tillegg til at den har blitt oversatt til utallige andre språk og gått sin seiersgang på scener verden over. Deriblant har den hatt diverse opphold i mange av Tysklands naboland, i et par skandinaviske land (utenom Norge, selvsagt, vi har jo ikke skjønt noenting) og i Japan. Jada, gjendiktet til Japansk, og det høres faktisk utrolig bra ut. Dog, ikke på langt nær like fabelaktig som den forestilling jeg var publikum til sist tirsdag. Som da, igjen, var noe av det aller beste jeg har sett på en teatescene - noensinne - og med mine to nye musicalstjernefavoritter i hovedrollene: Pia Douwes og Uwe Kröger.

[Image: promobilde av f.v. Markus Pol, Pia Douwes og Uwe Kröger, fra relanseringen av "Elisabeth" i Berlin, våren 2008. Skal også nevnes at bildet er tatt på Scloss Charlottenburg, utenfor hovedinngangen, som jeg også var innom under mitt besøk i byen - et usedvanlig vakkert sted!]

Kort oppsummert er dette historien om en enestående, vakker og særdeles selvstendig kvinne og hennes turbulente liv; presentert som skildringen av en sann skjebne, og med en historisk kontekst som bakteppe. Inklusive passende, historiske elementer hva kostymer, kulisser, dialog og effekter angår. Her var det høy kjoleføring og mye galla, for å si det slik, og det var et usedvandlig overdådig syn. Artig å se teateroppføringer med stort nok budsjett til at de kan tillate seg å skeie ut litt, hvilket de definitivt hadde gjort her. De sang endog om kitsch, og det var særdeles passende, for dette var storslagent, uovertruffent og helmaks - kontinuerlig - men aldri for mye av det gode, heller, det var simpelthen en perfeksjonert dose; en nøye sammensetning av dyster realitet, bisarr fantasi, voldsomme konfrontasjoner, henrivende musikkstykker, sentimentale og velskrevne tekstlinjer, og vanvittig karakterskuespill. Her er politiske, samfunnsmessige og svært sosialkritiske nivåer, såvel som de rent musikalske, romantiske og følelsesladde. Men, til syvende og sist er det jo musikken som står i hovedfokus, og denne var så nydelig at det nærmest gjorde vondt. Jeg satt konstant med gåsehud, iløpet av de samfulle 3 timer eposet varte, og rytmene rev i kroppen. Derfor, hva det tonemessige, likesom hva det tekstlige, og dialogdrevne angår, var dette ett hundre prosent ypperlig. Musikalen er proppfull av potensielle hitlåter, i det minste er alle sangene særdeles nynneverdige, og den er da gjennomført poetisk; hjerte, smerte og frustrasjon legges her for dagen - heldigvis aldri fpor pompøst, men med den største eleganse. Slik det strengt tatt bør, men ikke alltid forekommer, i påkostede musikaloppsetninger. Men her har man funnet mirakeloppskriften, og skapt en fullkommen, vidunderlig helhet av skuespillere som briljerer, melodier som kiler i øregangene, og tekster som river opp i mine hjerterøtter. Stakkars arme følelsesmennesket. Her er det mye å føle, og mange å føle med. Det dreier seg rundt menneskelige relasjoner; mellom Sisi, hennes mann keiseren, sønnen Rudolf, deres hoff, den grusomme svigermoren, de korrupte styresmaktene, og det klasseskille-pregede samfunnet rundt dem. Dramatisk og mektig, det hele. Og interessant, fordi sannhetsdimensjonen gjør at man kan ta til seg det man ser som faktuell lærdom. Selv kjenner jeg fortellingene om Sisi mest fra en episode av "Kommissar Rex", ved samme navn, der en ung dame innbiller seg at hun er en slags reinkarnasjon av keiserinnen og deretter begynner å ta livet av folk som motsetter seg denne illusjonen, eller generelt kommer i veien. Glimrende sak. Men dette var noe ganske annet, det ble raskt klart; i allefall idet dødsenglene dukket opp på scenekanten og el-gitarsoloene satte igang, vi alle innså at her var selveste Døden hjertelig tilstede - åpenbart - med alt dette måtte medføre. En hel del, skulle det vise seg, for stykket omhandler da, hovedsaklig, Sisi dragning mellom livet og dets avslutning; mellom livlighet og uungåelig "Todessehnsucht", som på norsk må kunne oversettes til dødslengsel; og Døden blir her personifisert som en høyreist, mystisk, superkjekk, nokså suspekt og tidvis direkte djevelsk ung mann - utvilsomt med mange onde hensikter, men likevel overmenneskelig sjarmerende. Bokstavelig talt. Jeg var solgt - etter sånn circa ti sekunder - og deretter var det ingen vei tilbake; hverken for Sisi eller meg. Hun ble ubarmhjertig dradd mellom det pliktfylte, krevende liv som kongelig høyhet, og lysten til å gi seg hen, og forsvinne, inn i armene på en, øhø, dresskledd, kappekledd, mørk og avsindig tiltrekkende fyr som disponerte en veldig fancy gondol med svanevingedekor, og joda - jeg ser helt klart likhetstrekkene her, men de var udelt fordelaktige, og selve stykket var såpass gjennomført at man glemte "lånene" fra diverse andre sjangermedsammensvorne. Og da i særskilthet "Phantom of the Opera" - det var til tider nesten komisk. Men "Elizabeth" henter ut det beste av de beste, og foretar unektelig sine kopieringstriks med stil. Dessuten har jeg da aldri hatt noe imot at folk lar seg inspirere av Andrew Lloyd Webber, selv om det her kanskje var litt i overkant, men i alle tilfeller: den har gjort seg fortjent til det. Den originale grøsserfortellingen som la grunnlaget for "Phantom of the Opera" som musikal, finner for eksempel sted på samme tid og i samme miljø som "Elizabeth", likesom at i filmatiseringen fra 2004 bærer Emmy Rossum en kjole som er identisk med det hvite ballkostymet Sisi ble så kjent for, og som Pia Douwe selvsagt bærer her. Dessuten er Sisi den reelle personen, tross alt, og Christine en oppfinnelse fra forfatter Gaston Leroux sin side, og selv om likheten mellom dem er mer enn påfallende, er det nok ingen tvil om hvem som opprinnelig hentet inspirasjon fra hvem. Og når det medfører slikt gjensidig, strålende utbytte som her, kan ikke en hengiven fangirl annet enn å applaudere. For min del var det også moro å observere enda en korsettpresset krølltopp, med Swarovski overalt, som synger fletten av de fleste og tar ariene med et henslengt skuldertrekk. Vokalprestasjonene var, i det hele tatt, i en klasse for seg; spesielt når det gjaldt de to hovedrolleinnehaverne. Nevnte Uwe Kröger er et utrolig talent som da også fikk sitt gjennombrudd med dette stykket; i rollen som Der Tod, intet mindre; og fyren har senere gått hen og spilt rollen som selvsamme Phantom, hvilket merkes. Han har alt som trengs; både når det gjelder utseende, holdning og stemmeprakt. Og en vanvittig tilstedeværelse på scenen. Karisma er ikke dekkende; jeg vil heller si at fyren har en magisk kraft; og han fyller sin rolle til fingerspissene, gir den en enorm dybde, gjør den uforglemmelig. Hvilket er en prestasjon i seg selv, siden han spiller en fiktiv figur som egentlig er ment symbolsk, som en levendegjøring av begrepet, mer enn som en konkret mannsperson. Likevel er historien bemerkelsesverdig realistisk, og flørten mellom de to - Sisi og Døden - er på ingen måte abstrakt, den er høyst håndfast. Og hudnær, må man kunne si. Dermed, tross i de påtrengende mange referansene, er "Elizabeth" mye mer direkte i sin romantikk enn "Phantom", og mye mer fysisk lidenskapelig i sin fremstilling av forholdet mellom den kappekledde, og den unge damen han forelsker seg så hodestups i. Nettopp fordi Sisi var den hun var, og fordi døden som sådan spilte en såpass stor rolle - med og uten figurative undertoner - i hennes virkelige liv. Alle rundt henne, alle hun elsket, ble tatt fra henne; hun var omgitt av fattigdom, sykdom, intriger og undergang. Hun ble stilt under umenneskelig press fra alle kanter om å være korrekt, sterk, plettfri, underskjønn og rettskaffent klok - i absolutt alle situasjoner. Som Uwe Kröger selv har sagt, i mange dokumentarer til musikalen; døden som person dukker opp for Elisabeth, i stunder da hun er på nippet til å gi opp, og i verste fall ta sitt eget liv. Samtidig som han er hennes store fristelse, er han hennes siste utvei; kanhende óg til noe bedre. Derfor kan man tolke avslutningen som lykkelig, om enn med en tragisk brodd: ved hennes endelige, uavvergelige overgivelse til ham, idet hun til slutt møter sitt endelikt, og blir myrdet av en italiensk anarkist, for så å bli forent med denne sin egentlige hjertens kjær, i et øyeblikk da hennes liv er i ruiner, hennes ekteskap ødelagt, og hun kun lengter etter - ja, selvsagt - døden. Og han - til sin egen uttalte overraskelse - erklærer sin kjærlighet til denne jordlige kvinnen; hvorpå de gir seg hen til hverandre, og får evig liv sammen. Jeg velger derfor, som en konklusjon, å innbille meg at denne musikalen godt kan ha blitt skrevet av en eller annen "Phantom"-fanatiker, som meg selv, som heller ikke var helt fornøyd slutten på denne og helst ville gitt samme historien en annen vri - og som følgelig, i et innfall av konstruktiv kreativitet, bestemte seg for å skrive sin helt egen versjon istedet, som et slags bedre alternativ, der de involverte møter en annerledes utgang med litt mer idyllisk preg. Sisi er nok en sterkere, mer reflektert kvinne enn Christine Daaé, og når hun tar sitt valg, er det døden hun velger, og det innebærer da død på en annen måte enn det ville gjort for Christine. Hun må ikke stikke av med et stakkars, vannsiret operafantom som er ettersøkt for rovmord; hun forsvinner inn i tåken sammen med denne overjordisk kraften, som kan ta så mange liv han bare lyster, da han er dødsfullmakten selv. Ingen over, ingen ved siden. Slik løftes hun ut av alle vanskeligheter, all tristesse - og bæres avsted på glinsende, skreddersydde dressermer. En merkverdig, men usannsynlig likandes sluttsekvens; der deres bånd blir forseglet med et relativt heftig kyss, Som sagt, et bedre alternativ.

[Image: beviset for at denne slutten er å foretrekke, fremfor fallende gardiner og knuste speil og sorgtunge skotter som får meg til å gå inn i alvorlige sorgprosesser - hver gang. Dog, posituren her er faktisk like kjent (og mye brukt) som den fra "Don Juan". Men, altså, i lykkeligere omstendigheter!]

Uansett, og i alle henseende, har jeg har fått meg en ny personlig dille. En ny musikal å være hektet på, og nytt par å digge - eller, shippe om man vil. Også denne gang handler det om en sånn halvveis ustabil fyr og en ung sangfugl; med gjensidige, mørke tilbøyeligheter; og om deres udødelige, umulige og like fullt altoppslukende kjærlighet. Og, her får de til og med lov til å danse opptil flere danser, og synge ut sin lengten ettertrykkelig, og endatil ende opp sammen; det er utvilsomt en annerledes vri. Medrivende saker, likeså. Jeg koste meg glugg ihjel og har hatt soundtracket på repeat, nonstop, siden. Dessuten har jeg fått "Die Schatten werden länger" på hjernen, og den vil liksom ikke ut igjen. Men jeg har ingen motforestillinger om at den blir der, jeg. Ville dog vært enda bedre om han som synger den også kunne dukke opp, med dødsskipet sitt og et par åpne armer, men det er nå en annen sak. Admittedly; jeg ville blitt med ham på flekken. Men heller enn å gi inntrykk av den totale fan-galskap, vil jeg bruke dette som nok et argument for hvor vellaget denne musikalen i realiteten er. Den får meg til å lengte etter Døden selv, fordi han er Uwe og har ufattelig lekker klesstil og synger som en gud, ironisk nok, og har mer tiltrekningskrefter enn hva sunt er. Det var simpelthen en ufattelig bra teateropplevelse, som hører til de etterlengtede sjeldenheter man vil minnes resten av sin levetid. Helt fantastisk! Toppkarakter med ekstra plusspoeng!

Som på en annen planet

Vi snakker om minner, alltid, og om dette å erindre. Og noe av det deiligste med en ferie, en total avveksling fra hverdagen, er altså muligheten til å ha noe å se tilbake på; noe som ansporer intens, berusende glede i hver muskel; fordi man nårsomhelst i dagdrømmen kan hensette seg til en annen stemning, en kriblende stund da man transporteres direkte til et annet sted, en annen tid - og, i mitt tilfelle, idet jeg igjen befinner meg i Berlin, og midt på Alexanderplatz, mitt favorittsted i byen; sittende på stenbenkene ved fontenen, mens vannspruten føres med vinden og dråpene kiler meg i nakken. Óg med solsteken rett i fleisen, spansk middelaldermusikk i bakgrunnen, det yrende storbylivet overalt omkring meg, og med lukten av tyske pølser snikende inn gjennom neseborene. Boder og stemmer og plakater og lyder, hvorenn jeg snur meg, og gedigne kjøpesentre på alle kanter. Som å bli forvandlet til en menneskelig magnet og kjenne alle verdens inntrykk komme mot seg; likeledes trekkes jeg mot dem, og tar dem til meg, sluker alt de har å by på, bærer dem med meg videre. Fylles opp til bristepunktet med sanselige utfordringer og jeg elsker det. Aller mest dette å bare sitte og glo, å være del av dette hele, voldsomme, overveldende spennende. Lik en beruselse, som sagt. Jeg lener meg mot vannet og bare observerer. Til venstre; Galleria kaufhaus, som har utallige etasjer med fine kjoler og fancy skjorter og alt annet attråverdig, hvor jeg da kjøpte en nydelig, brun pentopp på min venninne Katrins anbefaling; vi falt for den begge to, umiddelbart og samtidig, og den satt som et skudd. Og med samme Katrins fabelaktige overtalelsesevner ("du kjøper den!!") kunne jeg ikke annet enn å handle. Rad på rad, rekke på rekke, reol på reol med plagg, smykker, hatter, sko, vesker, alt man kan tenke seg, til slutt så altfor mye for mye at jeg måtte dra med meg Katrin ut igjen, før fristelsene ble for store og kontoen tømt, allerede ved feriens begynnelse. Ville vært en smule upraktisk, da jeg ennå ikke hadde vært innom hovedattraksjonen, shoppingturens egentlige mål - dermed, sende et blikk fremad, mot bygget rett overfor meg, men nei - jeg snur meg heller mot høyre, og der skimtes New Yorker, min absolutte favoritt-klesbutikk i Tyskland, hvor jeg har tenkt meg senere på dagen og hvor jeg kommer til å finne en topp med påskriften "Help me! I am blond", som jeg ikke kunne kjøpe fordi den var altfor stor og hadde en aldeles grusom farge, men jeg klarte ikke slutte å le av den teksten - og bakenfor denne igjen, såvidt synlig, den røde mursteinsbygningen som er for god til å være sann, og nesten helt ny; var ennå ikke ferdigstilt da jeg var her sist; nemlig Alexa, kaufhaus am Alex, med verdens største MediaMarkt - for underholdning og elektronikk og, eh, slikt; kort fortalt et sted for meg å bruke masse penger - og haugevis med andre butikker, pluss en nydelig dagligvareforretning der jeg hamstret Kinder SchokoBons, hvilket er noe av det beste som finnes i hele verden, dagen før jeg skulle dra hjem. Et genialt hus, fryktelig mange fristelser der óg, men det når ikke opp til selve hovedsynden, ikke i nærheten av engang; det er ikke på langt nær like uimotståelig tiltrekkende som denne horrible syndens pøl jeg prøver ikke å sikte meg inn på, der jeg sitter, men øynene mine taper motstandskampen; de trekkes uvergelig mot det store bygget foran meg, der det tårner seg opp foran de små menneskene ved fontenene og verdensuret, oss små uskyldige, og bedriver heftig, manipulerende overmanning av våre viljestyrker, som for å drive oss i sine ganger, sine mange baner, som for å dra oss inn gjennom de blå hovedørene, inn under den oransje logoen, og fange oss for evig. Også er jeg der igjen. Hos Saturn. Nok en elektronikk- og underholdningskjede, men tre ganger så innholdsrik som f.eks. MediaMarkt, etter hva jeg har erfart, og desto mer innbydende. Det er noe med denne kjeden som appelleler grenseløst til meg, noe ved disse butikkene jeg simpelthen ikke kan motstå. De innehar for meg en genuin trivselsfaktor og jeg kan tilbringe tid der i timesvis uten problemer; likesom jeg stadig vender tilbake, jeg kan ikke la være, jeg må innom. Opptil flere turer, bare til denne ene butikken, det er min absolutte nødvendighet når jeg er på besøk i landet. I den Hamburgske filialen greide jeg nesten å bosette meg, for et par år siden. Her i Berlin nøyde jeg meg med fire besøk, iløpet av dagene jeg var i byen, og jeg begrenset meg til en times opphold; hverken mer eller mindre, men det holdt i mengder. Det er bare å innrømme det; jeg har brukt uforutsmessig mye tid og lagt igjen uforutsmessig mye penger hos Saturn opp gjennom årene, og disse visittene var ingen unntak. Likevel, og for å være ærlig, er dette et faktum jeg erkjenner med en nokså stor grad av tilfredshet. Fordi det er og blir et fantastisk sted å oppholde seg; mye artigere og mer interessant enn hva lignende, norske kjeder har å tilby. Saturn kombinerer alle de forskjellige tingene jeg liker, her i livet; allting på én gang; i form av å være en slags kombinasjon av Expert, Clas Ohlson, Platekompaniet og Spaceworld. Et IKEA for populærkulturen. De har alt. Og det er billig. I allefall relativt. Men er man først i utlandet, og har anledning til en sjelden shoppingrunde her, så klarer man ikke tenke så mye på de eventuelle, uheldige, økonomiske konsekvenser. Jeg går berserk, med smil om munnen. Det er utrolig gøy, tiden flyr, og jeg synes i det hele at det er vel anvendte penger, likeså, for de forbrukes alle på slik kjøp jeg har en oppriktig forkjærlighet for; på ting med uendelig holdbarhet, som er evig aktuelle og varer lenge. Filmer og musikk. LP-plater, CD'er, DVD'er, videoer og Blu Ray. Tilbudet er enormt. Betjeningen er elskverdig. Garantiene på tekniske duppediter suger, men så er det heller ikke dét jeg er på jakt etter. Mine aktuelle ønsker befinner seg i stabler ved kassen, merket nice price, og involverer en del gjemte skatter man kan lete lenge og vel etter, som en annen desperat sjørøver, før de plutselig dukker opp og jeg seiler på de syvende himmelhav av pur entusiasme. Snart lykksalig eier av et nytt Steve McQueen-epos, på salg - ved forrige besøk var det "The Magnificent Seven"-samleboken, denne gang nøyde jeg meg med "Le Mans". En butikk tilpasset mine preferanser, med andre ord. Dessuten har de opprettet små stands med skjermer og hodetelefoner der man selv kan søke etter album og lytte til musikken før man eventuelt kjøper den; en tjeneste jeg benyttet meg overstadig mye av. Det slår meg óg at jeg vendte hjem med posen full av nye tilskudd fra de fleste av mine favoritter; nevnte Steve McQueen, et album fra Bryan Ferry som jeg hadde lett etter i evigheter, pluss det nyeste fra Carla Bruni, filmsoundtrack fra et par yndlingsfilmer, og - ikke minst - det som må være tidenes lykketreff; hele to filmer med "Kommissar Rex"-legenden Gedeon Burkhard. En av mine absolutte, absolutte favorittskuespillere; fra min absolutte, absolutte yndlingsserie på TV, som da overgår selv "Doctor Who"; mannen jeg har vært tenåringsforelsket i siden jeg var ti år gammel og antagelig aldri kommer til å miste sansen for. Tidligere har det å få tak i hans produksjoner på DVD vært en tilnærmet umulighet. Men her tok jeg en råsjanse, og spurte høflig mannen i infoskranken om han kunne søke etter et par utvalgte, og da han sa han fikk opp et par treff, erklærte jeg enkelt nok at jeg tar det dere har. Uansett hva det måtte koste, uansett kvalitet. Jeg vil ha. Og infomannen ga meg "Goldene Zeiten" og "Der letzte Zug"; til en hysterisk ublu pris, men med lekre cover og masse ekstramateriale; og jeg var helt ør i hodet og måtte spise tre is etterpå for å døyve hyperheten. La meg bare gjenta, til det kjedsommelige, at jeg elsker Saturn. Og Gedeon, selvsagt. Dessuten: tysk skuespiller, i tyske filmer, i originalversjoner; det er jo nesten lærestoff for meg, dét. Kan nesten betraktes som pensummateriale. Dog, i Saturn-sammenheng trenger jeg knapt argumentere for å skaffe meg god samvittighet etter endt handleøkt; det holder å kjenne på eget humør, før og etter. Sjelden har en butikk klart å gjøre meg så gledesstrålende harmonisk innvendig. Shopping til egenpleie, altså, og hva er vel bedre enn dét? Ikke nok med at jeg drømmer meg tilbake, jeg planlegger allerede returen. Må begynne å spare snart. Etter den resterende handlelisten å dømme, i allefall. Og jeg gleder meg til nok en gang å stupe inn i denne Berlinske shoppinghimmelen; uten å nøle, men klar for å nyte.

Beretninger fra Berlin

Soundtrack: MIA, igjen, som jeg nå har oppdaget at er et band, ikke ett menneske, men like fullt genialt. "Zirkus" er et fantastisk album og tittelmelodien er noe av det tøffeste jeg har hørt. Heavy saker. Ytterligere, Morten Harkets nye "Letter from Egypt", som må sies å ha blitt sterkt undervurdert av norske anmeldere. Fy skamme seg. Med den stemmen kan man ikke gi slike kritikker. Mannen synger som en engel, samme hva, og dét synes jeg det står respekt av. Med andre ord, han hadde fortjent noe bedre, dog muligens også noen bedre låter. Men alltid en nytelse å lytte til superbegavede vokalister!

Rapport fra et personlig ståsted: sett, gjort & opplevd. Signert Scaramouche.

Jeg liker å gå. Så også når jeg befinner meg i fremmed land på gjennomreise og plassseres i en storby med intrikate nettverk av gater og smau og andre bakevjer hvor man lett kan svømme seg vill. Det er ikke utpreget lett å finne frem i Berlin; ei heller er det spesielt bedagelig, da avstandene er milevise og mosjonskrevende; men jeg foretrekker uansett å ta benene fatt, i min utforskningsprosess. I motsetning til de fleste andre turister - og Berlinerne selv, tilsynelatende - som heller foretrekker å benytte seg av det omfattende kollektivtrafikktilbudet i byen. I enhver sammenheng. De skviser seg inn i trange kupéer og befolker holdeplassene til bristepunktet, om ikke annet for å bevise ettertrykkelig hvor nyttig dette systemet er og hvor bra det funker. Jeg brukte óg lang tid på å sette meg inn i tog, baner, busser, fly og trikk - denne gangen - og føler at jeg har sånn circa oversikten over disse nå, selv om jeg tidvis havnet en stasjon eller to i feil retning. Kollektivtrafikken er utrolig fiffig konstruert og godt utbygget i Berlin, og når man får sånn noenlunde overblikk over alle alternativene, skjønner man også logikken. Etterhvert. Om en stund, eller så. Men før den tid valgte jeg altså å gå, og kan da se tilbake på en uke der jeg i det hele har gått avsindig mye - ikke spesielt langt, nødvendigvis, og definitivt ikke i noe racertempo, men jeg tilbragte vesentlig flere timer på fottur enn inne i overfylte T-banevogner og det passet meg utmerket. Slik har det også alltid vært. Har jeg valget, seirer min instinktive utålmodighet, og jeg driter i bussen som muligens kommer og surrer avsted. Hvilket igjen har medført en del morsomme episoder med 20-busser i Bergen som kjører forbi en rasende meg, midt mellom to stoppesteder, hvorav det siste var det jeg hadde planlagt å nå frem til før bussen i all sin forsinkelse valgte å dukke opp, men nok om dét. Jeg liker fremdeles best å gå. Og fra Berlin har jeg intet annet enn strålende erfaringer i så måte. Turisme til fots, der og andre steder, kan utvilsomt anbefales - i særskilthet om man deler mine preferanser mht distré valgfrihet.

Jeg liker å kunne velge mitt eget tempo, stoppe opp når jeg vil, fotografere litt her og der, mate ender. Peke nese til stygge statuer. Lese på plakater, sitte på benker, banke på dører. Vandre rundt og glane fritt og nesten tråkke hull i mine nye Merrell-sko. Utstyrt med kart, drikkeflaske, en nokså overvektig ryggsekk og mumseproviant fra Dunkin' Donuts. Som, for øvrig, må være det mest lisvfarlig innbydende hurtigmattilbud siden tidenes eplebefengte morgenkvist. I allefall det jeg er mest henfallen til. Og troendes til å benytte meg av, litt for hyppig og i litt for mettende grad. Mitt personlige yndlingsbakverk lyder navnet Chocolate Chip Muffins, foretrukket i type absolutt oversized, og medbragt i fargesprakende papirpose; noe å nyte på en benk Unter den Linden mens man lurer på hvorfor ferierende menn plutselig bestemmer seg for å bruke hvite tennissokker til sandaler og hvorfor enkelte kvinner tror at polyester er flatterende. Men nok om det. Jeg forbrenner da videre de muffin-besørgede kalorier ved hurtig gange nedover selvsamme lindeallé, og resten som måtte forekomme meg usunt av inntatte matvarer iløpet av dagen må ha forsvunnet uten problemer ved min høyst entusiastiske, overstadig oppslukte betraktning av forbipasserende. Går på helsen løs, bokstavelig talt. Med krav om et visst tilskudd av sukkerholdigheter. Man må liksom bevare gløden. Være pågående, holde engasjementet oppe, opptre vitebegjærlig og endeløst nysgjerrig. Kontinuerlig. Dog, akkurat dét er ikke så vrient når åstedet for befaringen er en europeisk metropol og gatene har navn fra allverdens historiske begivenheter man kjenner litt for godt fra skoledagene og overalt finnes mennesker med såpass rare påkledninger at man lurer på om de overhodet eier et speil. Ja, der finnes meget spennende å få med seg på veien, la meg bare understreke det - og mye mer når den tilbakelegges per komfortabelt ganglag, enn om man sitter på et sete og lar bussjåførens temperament og kjøreferdigheter bestemme takten. Hvorpå man kunne risikere at Riksdagen ble en stripe mur fra siden, at Operaen forsvant i et glimt, muligens med et Phantom på taket, og at Berliner Dom fór forbi som en skygge av seg selv - mens den spankulerende meg kunne stanse og nyte og knipse bilder fra alle vinkler. Spesielt av Operahuset. Men ingen figurer på taket, dessverre, med mindre det var kappemannen i en forgylt utgave jeg skimtet der oppe - og det ville jo være å foretrekke. Bedre enn de Steven Moffat-inspirerende englestatuene jeg (innerst inne) vet det var. Hva som befinner seg nede i kjellelokalene er det nå uansett ingen som vet, og jeg tar meg i å bevare håpet.

Ferden fortsatte, med og uten drømmerier om eine kleine nachtmusik, fra Potsdamer Platz og under de berømmelige lindetrærne, helt ned til Alexanderplatz. Deretter med bybanen i retning hjemover, da benene mine i klarttekst fortalte meg at de syntes det hadde vært nok sprading denne dagen. Men jeg hadde besluttet, da jeg stod mellom høyhusene på Potsdamer, at jeg i allefall skulle tilbakelegge overnevnte strekning i rolig tempo, for da å nyte synene til fulle, og det fikk jeg sannelig anledning til. Benyttet da ytterligere muligheten til å fotografere som en galning, som sagt - siden jeg først var der - og, ikke minst, da jeg virkelig hadde fått ånden over meg. Typisk nok; for jeg er egentlig veldig lite flink til å ha med meg kamera når jeg er på farten, men når jeg først har det tilgjengelig tar jeg gjerne 100 bilder på en gang. Som her. Og akkurat dette området i Berlin er jo ypperlig egnet for fotografvirksomhet, da de postkort-aktige motivene simpelthen florerer. Likegyldig om man interesserer seg for slikt generelt sett; man kan ikke unngå en viss, impulsiv interesse her. Og det kommer fra en som har lang erfaring med å kjede seg til døde gjennom eviglange sightseeingrunder. Ikke min greie. Men Berlin viser seg igjen å kunne tilbye noe annerledes. Og desto mer fascinerende.

Altså, jeg er ingen spesielt lidenskapelig severdighetsturist - jeg liker fine bygg og fancy arkitektur, misforstå meg rett, men den statiske beundringen blir raskt kjedsommelig. Ting skal helst bevege seg og lage lyder og blinke litt, for mitt vedkommende; følgelig må det sies at grunnen til at jeg overhodet overlevde alle museumsturene på barne- og ungdomsskolen, er at de fleste muséer heldigvis har montre med knapper man kan trykke på, og som får modell-ting til å snurre rundt og lamper til å lyse heftig. EVENTUELT vil jeg óg kunne la meg overbevise om turistmålene besitter noe spesielt rent utseendemessig, om de (for eksempel) evner å slå meg rett i bakken med monumental, overdådig skjønnhet. Og for i det hele tatt å vurdere en slik respons, skal det sannelig en del til. Men når det gjelder min absolutte favorittseverdighet i hele verden, så er det nettopp dette som er tilfellet. Den slår meg helt ut, med majestetisk form og betagende utforming, og jeg vet ikke riktig hvorfor, for å være ærlig har jeg absolutt ingen anelse, men jeg lar meg bergta hver eneste gang. Noe helt vanvittig. Og fredag den sjette juni 2008 stod jeg der igjen. Foran Brandenburger Tor, i Berlin, med (overnevnte) kamera for hånden og uavvendelige sukk av ren ærbødighet. Et stadig like fantastisk syn, og et turistmål jeg stadig ynder å besøke; så også denne gang. For øvrig dagen før det brøt ut streik blant tyske melkebønder og disse bestemte seg for å legge den gedigne demonstrasjonsrunden sin - med traktorer, plakater og høns inkludert - til området rundt nevnte Brandenburgerporten. Fullt kaos, ikke spesielt lystig å leke turist der mens slikt pågår. Men, litt flaks skal man da ha. Jeg var der i relativ ro og fredsommelighet, dog noe distrahert av alle bygningsarbeidene i nærområdet. Jeg har en ekkel følelse av å bli forfulgt av gravemaskiner meg for tiden. Dét, og store heisekraner. Som løfter og borer og graver og ødelegger og legger på plass igjen, og skaper utrivelighet i mellomtiden. Nåja, må vel til. Og bortsett fra nevnte arbeidsmaskineri, diverse menn med gule hjelmer og sperringsverk langs deler av sidene på porten, var det et meget vakkert syn denne ettermiddagen, óg med solnedgangen som stemningsskapende bakteppe. Hestestatuer og utsmykninger og japanske hobbyfotografer i skjønn forening, ikke dumt. Herfra har man utsikt i alle retninger og mot de aller fleste av byens "varemerker" og retningspunkter, som fjernsynstårnet, og likeledes er det et meget godt startsted for en videre turistvandring. Det er bare å sette av tid, legge i vei og åpne blikket mot skjønnheten på alle kanter. Fikk meg nesten til å føle meg som en ordentlig turist. Nesten. Til jeg fikk behov for å komme meg vekk, tilbake til bakgatene, prate tysk med de innfødte, drikke lokal kaffe og oppsøke Saturn - men det er en ganske annen historie.

The Outstanding Week

Positively lost in the City. Redegjørelse for lang tids fravær. Soundtrack: Mia - "Zirkus". Fine fine fine musikken fra et aldri så lite genimenneske. Såh, man har da vært tilsynelatende forsvunnet fra jordens overflate i godt over en uke, nærmere bestemt åtte dager, og et relevant spørsmål å stille må jo dermed være hvorhen i allverden jeg tok veien - sånn helt plutselig. Kort forklart satte jeg meg på et fly og reiste avgårde på en liten sommertur, i den hensikt å utforske det store utland. Og man havnet da etterhvert i Tyskland, nærmere bestemt Berlin; die fantastische Hauptstadt; der jeg har levd og åndet og vært lykkelig og - i det hele tatt - hatt en aldeles fantastisk strålende ubeskrivelig nydelig avslappende ferieuke. Med tredve varmegrader som omtrentlig middeltemperatur, skyfri himmel hver dag, shoppingmuligheter uten like og en akseptabel dose sightseeing innimellom. Drøssevis med nye, sterke og uforlignelige opplevelser hele tiden, 24 timer i døgnet (minus et par timer på hodeputen pluss frokost), og om mulig en enda mer vellykket reise enn fjorårets. Som, strengt tatt, gikk til nøyaktig samme sted. Men fine byer skal besøkes ofte, og jeg reiser gjerne igjen; det kan jeg si først som sist og umiddelbart. Jeg snakker språket, og trenger å holde det ved like, jeg blir bedre og bedre kjent i områdene, og man får desto mer ut av feriemål når man vet å lete etter deres (mer eller mindre bortgjemte) skatter. Og utforskning av ukjent terreng er av de mer behendige erfaringer man kan erverve seg, såvidt meg bekjent. Dessuten tar aldri mulighetene slutt i Berlin; der finnes ingen ende på ting man kan se og gjøre og beundre og la seg fascinere av. Tysklands hovedstad er et enormt Mekka av severdigheter, en labyrint av spennende sidegater og smug, en ansamling av finurlige byggverk. En by som aldri noensinne vil kunne forekomme meg oppbrukt eller ferdig undersøkt. Langt mindre kjedelig. Den forblir et av de aller mest besnærende reisemål etter min smak, og er blitt en personlig favoritt; en status som muligens ble enda mer befestet ved denne gangs visitt. Hodet er fylt til randen av inntrykk, som det nok vil ta sin tid å fordøye og summere opp både for meg selv og andre, så vanvittig mye å beretter om og henvise til, men sitter i alle tilfeller igjen med en genuint god magefølelse - og veldig mange veldig gode minner. Mye bra å se tilbake på, mange bilder å sortere, mange innkjøp å beundre. Og en haug med ny musikk. Tysk som engelsk. Hører i øyeblikket på Mia, med hennes pop-rock-electro, som er noe av det bedre jeg har hørt i mitt liv. Hun synger også på sitt morsmål, tysk, og er utpreget original i enhver flatterende forstand av ordet. Altså, meget tilfreds med dét nye bekjentskapet. Som da føyer seg inn i rekken av andre nyheter, på alle fronter og i alle henseende - har oppdaget særdeles mye jeg ikke har vært meg bevisst tidligere. Både når jeg byen som sådan, meg selv - som person, som reisende, som følelsesmenneske - og selve det å skulle legge i vei på utfart. Man sitter igjen med så ufattelig mye etter en relativt bregrenset periode med miljøforandring; det kan overhodet ikke sammenlignes med den vanlige tralten. Det er en virkelighetsflukt inn i virkeligheten og det slutter aldri å forbløffe meg. Likeledes er dette det beste med feriereiser, synes jeg; som óg må sies å være en som elsker reising over særdeles mange andre aktiviteter her i livet; det at man på så kort tid kan lære så mye, at man kan tilegne seg så mye som fortsetter å gagne en når ferien er over, da det er slikt man kan grunne over og hente inspirasjon fra og bære med seg videre. Energigivende, ikke minst; jeg føler meg oppgiret, avlastet og latterlig harmonisk. At ferier kan fungere som kilde til lading av batteriene er ikke en klisjé, det er en sannhet blottet for modifikasjoner. Komprimert lærdom og lykke, på et vis. I en enkel liten ferietur - det er utrolig. Men det gjør óg omstillingen tilbake til normalen vanskelig. Føles nesten surrealistisk å være her i Bergen igjen; vet ikke helt om det kan sies å være positivt, for jeg har et påtrengende, fysisk ubehag i hele kroppen som ikke bare stammer fra reisefeber og litt for lite søvn sist natt. Jeg savner Berlin. Allerede, oppriktig, og bemerkelsesverdig intenst. Muligens er det den mest fordelaktige reaksjonen å sitte igjen med etter endt ferietur, som et tegn på at man er 100% fornøyd, men like fullt er det vemodig og plagsomt og altfor merkelig å forholde seg til gamlelandet igjen. Returnerte da til iskulde og regn og sprengningsarbeid an mass rett utenfor døren - hvilket ikke akkurat hjelper - og kjenner meg tom og flat innvendig. Man kastes hit og dit og det forventes alltid at man skal takle skiftningene. På dette området er jeg derimot så lite fleksibel som det går an å bli. Jeg bruker flere dager på å komme i feriemodus og jeg bruker desto lenger på å komme utav den igjen. Også bærer jeg med meg en del særegenheter, som tapper meg for krefter når jeg stilles overfor det ukjente, uvante, uforutsette - og som derfor krever en nokså gedigen innsats i tilpasningsøyemed. Og når jeg endelig føler meg på plass et sted, tvinges jeg gjerne til å forandre orienteringspunktene igjen. Litt for fort. Men la meg nå endelig fokusere på det gledelige ved savnet og ved den relative utilpassheten; faktisk; for det beviser at jeg vitterlig har tilegnet meg strålende opplevelser, at jeg har vært på en strålende tur til en strålende by. Selv om jeg alltid savner mine vaner, mitt alminnelige kosthold, datamaskin, klesskap, televisjon og stereoanlegg, med mer - alt det man nå og da kan føle en higen etter i de mest bisarre situaasjoner da man trodde slikt var forglemt - var det utrolig deilig med et slikt avbrekk. Uten tvil. Likesom det kanhende er sunt å få rusket opp i selvsamme vanedannelser og bryte med det innarbeidede mønsteret. En pause fra meg selv og min egen hverdag, i en tilværelse der man ikke har noe annet valg enn å tilpasse seg nye omgivelser fordi de ikke kan unngås. Og man er avstengt; på godt og vondt og mer eller mindre beleilig; fra alle hverdagens tilgjengeligheter. Som mail, bank, vaskemaskin og kaffetrakter. Disse dagene galant byttet ut med brevpost, euro i kontanter, en stadig fullere og stadig mer ignorert skittentøypose - og Starbucks Coffee. Hvorfor vi ikke har fått Starbucks til Norge ennå er for meg fremdeles en gåte. De har den beste cappuccino'en i hele verden og får 7-eleven til å virke direkte frastøtende, samme hvor høyt jeg elsker 20 kroners-kaffen derfra. Men alternativene frister mer; på alle måter. Berlin er en slags oppgradering fra mine vante bosted på samtlige nivå, og byen besitter alt det man skulle kunne tenkes å hige etter; den er åsted for den ultimate tilgjengelighet, og hvis jeg hadde fått velge fritt, ville den stått øverst på listen over mål for forflytning. Fordi den gjør det så uhyre vanskelig å gå lei. Uansett hvor jeg snur og vender meg i Berlin, kan jeg velge en annen retning og finne noe annet å glo på. Man strander ikke og man stanger aldri mot det i overkant gjenkjennelige. Og aksepten for det utradisjonelle er overmåte tilstede. Her dyrkes det absurde, merkverdige, kontroversielle og spektakulære, på lik linje med det mer spekulative, tradisjonelle, formelle, utstudert høflige. (Man sager da "De" og "Dem" til alt og alle, og jeg vrir og vender på hjernecellene for å innstille meg på huske-funksjonen.) Godt og blandet, med andre ord. I all hovedsak, og hvilket for meg er det mest appellerende, er dette en mangfoldets by; et variasjonens sentrum der rarietetene florerer. Man kan ikke definere Berlin med ord (annet enn, antagelig, mangfoldig) men som en puls, et bankende hjerte, med utsyn mot et eget lite univers. Lukter og utsikt og broer og egne, små samfunn midt inni den store helheten. Jernbaneskinner mellom landsdeler i selve byen. Øst og vest. Berlin er en overdimensjonert porsjon lapskaus med innslag fra hele planeten, samlet til et måltid alle vil kunne ha utbytte av. På godt og vondt, der óg, for innimellom finnes meget grått og fælt og traurig, likeså, men byen innehar likevel noe eget, noe annerledes; noe som er smektende, selv om det kan være sørgelig. Berlin er fullpakket av menneskeskjebner, og de er ikke alle like lystige, likesom synene man stilles overfor ikke alle er like idylliske. Men slik er det i storbyen og det er der jeg trives best. Det metropoliske suset beruser meg og gir meg styrke og jeg kjenner jeg er styrket for resten av sommeren og høsten og sikkert vinteren med, ved denne tidlige ferien, noe som bare illustrere hvor givende den var vært, og hvor nyttig, fordi den lot meg skue litt dypere inn i livet og på samme tid få ny giv til å leve det. Og derav, i den sammenheng; om ferier skal foretas i den hensikt å utvide horisontene og anskaffe nye referansepunkter, samtidig som man slapper av og belønner seg selv for hardt arbeid ellers i hverdagssfæren, må nettopp Berlin være det perfekte feriested. Kanhende er det dette som får returen til å synes så ekstremt begredelig - for jeg elsker jo Bergen også, i realiteten - at man rives ut av det uendelige sammensuriet og hensettes til det mer begrensningsbaserte. At hverdagen kommer vesentlig mye tettere innpå, endog kvelende sådan, som en sjokkerende kontrast til en desto mer eventyrlig ferieatmosfære. Det vanlige, likandes blir middelmådig, uvesentlig. Og man lengter tilbake. Ich bin verliebt in Berlin; kort oppsummert, en by for nytelse og iherdig betraktning og evig nysgjerrighet. Lidenskapelig likesom korrekt. Pertentlig likesom vár og sensuell. Tross alt - jeg kan ikke annet enn å nyte det, og jeg burde nyte det. Jeg vet jeg burde unne meg flere turer dit, og snarlig, og jeg vil herved benytte denne meget passende inspirerte anledning til å anbefale alle andre å sterkt vurdere det samme. I det store og det hele: reise mer. Og besøke metropoliske middagsmåltidsmetaforiske bykjerner i Nord-Europa. Ja, jeg må visst unne meg alt dette litt oftere, for det gjør meg godt, sunt, lar meg leve lettere med vanene jeg lærer meg å savne mer - fortrinnsvis, gjør dem mer tilforlatelige, da man kan komme hjem og håndtere dem med større overbærenhet - og setter hele tilværelsen i perspektiv. Slike vellykkede ferieturer kan, på sitt ypperste. Og jeg har hatt en ypperlig, ypperlig uke i Berlin.

Halten und aufhalten

"der man stopper opp"
Av Scaramouche, Po(t)eten, et meget variert og vekslende stykke poesi som jeg egentlig, antagelig ikke burde tatt meg tid til eller har anledning til, eller hvordan det blir, men fikk litt kick av likevel - og det er viktig å ta seg tid til ordene; såpass unner jeg dem, såpass viktige er de, og såpass høyt setter jeg dem. De er en egen eksistens, i seg selv, de lever sine egne, fantastiske, finurlige små liv; og er (dermed) det dyrebareste vi har; den aller siste instans, hvori vi alltid vil kunne bevare et visst anstrøk av magi, samme hvor trøstesløs virkeligheten synes å være. Og jeg holder stramt grep om deres effekt, deres virken på meg og på verden, og drømmer om å kunne gjøre mine bidrag synlige for samme store omverden en vakker dag. At flere kunne stoppe opp og betrakte. Men akkurat dette lille diktet handler mest om å ha innsikt i seg selv. Mens Elton spiller seg nedover "the yellow brick road" og spanjolene i naboblokken har grillfest midt på natten og Bergen opplever tilnærmet tropevarme. Er det rart man blir litt filosofisk av seg? Min Überkritiker (kjent som "randi") etterlyser alltid Po(t)etisk Enkelhet, noe jeg håper hun føler hun får sin tilstrekkelige dose av her. Det vanskelige blir ikke mindre vanskelig av at man setter vanskelige ord på det, vites vel. Så her gjør jeg helomvending og formulerer vanskelighetene i all deres (umulige) enkellhet.

slik jeg teller mine ønsker
på tærne
før jeg snubler i et opprom
mellom lilletå og luft
løftene lar det gå trolldom i ord
slik alt surrer forbi
i en bisverm av lys og av vind
ser meg virvle i støvet
og falle mot forsett
hvor vi strever, og aldri kan tolke
at vi aldri kan vite
100% med sikkerhet
når vi betrakter vår verden
nøyaktig slik - er den
eller mistes essensen, et sted

i all min selvbevissthet
var jeg grunnleggende god
rettskaffen, retthavende
umulig, likesom jeg handlet
og jeg tjente ingen herre
bare egne ønskedrømmer
fylte krokene med refleksjoner
idealer som i speilbildet
trente mine muskler som til kamp
mot trusler utenfor min anelse
versus fiender jeg aldri møtte
og aldri kunne nedkjempet
de eksisterte kun i meg
og selv var jeg dem ei bevisst

i all min moralbevissthet
var allting grunnleggende og godt
rett som kun jeg hadde
skaffet meg det ultimate paradoks
det å ingen herre tjene
og samtidig være bunden slave
tvunget til å ikke reflektere
over speilets idealer, bare se
og trene muskelkreftene og kjempe
mot trusselbilder, anes innenfor
men overskygges av en antatt fiende
som aldri jeg kan nedkjempe
den eksistens som er i meg
og jeg er ubevisst

slik jeg leter etter mine drømmer
på stjernekart
før jeg blir svimmel av opprom
og tømmede flater
jeg lovet å aldri fortrylles
men ambisjonene snurret forbi
og fortaptes for evig i svermen
så meg vandre i støvet
og falle i staver
hvor vi forsøker og aldri kan tro
og aldri kan vite
med absolutt trygghet
at når vi betrakter vår verden
er den slik, ikke slik,
om vi mister essensen et sted

Om klenodier, klesvask og kulhetsfaktor

Soundtrack: Elton John, selvfølgelig. O store syttitallsgud. Har nu gått over til Best Of'en, anno 2002-jubileum; i mangel av nok nytt materiale, men mest fordi den er så fiiiin. Og la meg bare gjenta at "Believe" er en av de aller aller fineste sangene i hele verden, og en av mine Top 5 Elton-favoritter. Faktisk.

Litt småplukk (og desto flere utagerende tankespinnerier) på en mandags aftens kveld. Vel, begynnende natt, men det er da lyst ute fremdeles. Heldigvis. Visse fordeler med sommerhalvåret; selv om det gjør meg desto mer oppspilt på tidspunkt da jeg heller burde roe ned og passivt forbrenne det jeg har inntatt av espressokoffein før idag. God cappuccino. Masse skum, krem og sukker som jeg mumset med skje. Namnam. Men man trenger å summe seg iblant, og jeg trengte - akkurat nå - å forflytte meg et radikalt vesensforskjellig sted, å finne et eget rom å gjøre av meg selv pluss alle mine rare innfall; hvilket særdeles ofte er tilfelle, og aller oftest blir en søken mot det berømmelige skrivingens univers. Som for mitt vedkommende er vesentlig mindre pretensiøst enn det høres ut; jeg har simpelthen sansen for ordene. Jeg synes de er magiske og de gjør allting enklere og lykken litt mer oppnåelig. Også forguder jeg dem for den uovetruffent tilfredsstillende frihetsfølelsen de gir meg. (Jauda, mer om frihet; er litt opphengt i det frie menneskets prinsipp for tiden. Og det gir seg da varierende utslag.) Definitivt på grensen mot det pompøse der. Dog, hovedpoenget er at jeg sier aldri nei takk et litterært pusterom, litt tilfeldig skriveavkobling i ny og ne, hvorvidt det er planlagt eller ei. Og derav, altså, dette aktuelle forsøket på konstruktiv, oppbyggelig aktivisering av selvet. Likeledes, fordi jeg trenger å sette alvorlig fart i tankespinneriet, og gjøre noe annet med mine ti tommeltotter enn å tvinne dem, og ikke helt klarte å sette meg til med et alternativt beroligelsesmiddel. Hvis dét nå er et ord. Akutt botemiddel mot rastløs vandring rundt på gulvet og oppspising av allerede oppspiste negler fordi jeg kontinuerlig tror jeg har glemt av noe jeg ikke engang kom på i utgangspunktet, og er hellig overbevist om at der finnes et eller annet jeg må få ordnet straks og umiddelbart, fordi tiden løper fra meg og morgendagen garantert ikke står til like fri disposisjon. I sannhet et nokså irrasjonellt, muligens også feilaktig resonnement - men hjernen er ikke innstilt på å godta fornuft i øyeblikket. Hvilket, igjen, må lede frem mot den åpenbare konklusjon at jeg ikke egner meg for stressøvelser, eller å ha særlig med tidspress på meg. Eller måtte forholde meg til endelige datoer og frister og planer og - alt det der, jevnfør mine hyperaktive tilstander før eksamen, jul og nyttår. Og påske, må ikke glemme påsken. Påsken er flott. Men nå er det sommerferie og Scara prøver å skulle komme seg litt ut av huset og det stiller visse krav til en konsentrasjon hun i selvsamme øyeblikk ikke synes å besitte, eller noensinne vil kunne klare å få kontroll over. Og det plager meg litt. Fordi jeg gjerne vil ha det meste på stell, vite de fleste detaljer nøyaktig; ha oppleggene klare og en viss styring med situasjonen. Jeg har aldri vært, og kommer nok aldri til å bli en veldig tilbakelent, bedagelig avslappet og konsekvent liketil person. Til dét er jeg altfor avhengig av å være foran skjema. Ikke kontrollfrik, på ingen måte, men jeg trives med å ha den berømmelige oversikten. I min verden seiler ikke tingene sin egen sjø, litt sånn på halv tolv; jeg greier sjelden å ta begivenhetene som de kommer og tro at alt forløper som det skal om man bare tar hånd om dem fortløpende. Samtidig er jeg ekstremt distré og ubesluttsom og aldri helt i rute. Hvis der finnes et menneske som kan være både på for- og etterskudd, er det nok meg. Som vanlig, en underlig blanding. Og: jeg må bare si at jeg misunner mennesker som faktisk klarer å lene seg tilbake og ta tingene som de kommer; de som unngår å stresse unødig, og som aldri maser og kaver over triviliateter der resten av oss får noia over en manglende gaffel i bestikkskuffen. Okei; litt til overmål kontrollert av meg, da, men vi har alle våre svakheter. Jeg har oversiktsbesettelse og syttitallsrock og skinnjakkekledde skotter, og livet går nå sin gang som det er, uten de største problemer. Men bittelitt hektisk i blant, det blir det.

Enn videre, har da de siste dagene løpt omkring som en annen Carrie Bradshaw med bæreposene på snei, i forsøk på å få 100% herredømme over innkjøpsbehovet jeg neglisjerte totalt gjennom hele eksamensperioden. Dessuten må man jo alltid unne seg noen påskjønnelser etter vel overstått eksamen; og selv om jeg er flink til å prioritere dette økonomisk sett, greier jeg alltid å få diverse anfall av besluttsomhetsvegring - som nevnt, og da spesielt i slike stunder. Følgelig, når jeg ikke har anledning står ønskene i kø, mens når jeg skal oppfylle dem synes de å ha forduftet og blitt erstattet med en intens tvil om hvorvidt jeg egentlig har bruk for noesomhelst. Overkom da tvilen til slutt og endte opp med noen dvd'er og T-skjorter som var altfor fantastiske til at jeg gadd lytte til forbrukersamvittighetens dystre formaninger. Om at jeg har skuffene fulle av fancy topper. Og minst åtte filmer jeg ennå ikke har fått sett. Nuvel. Man skal unne en dose hverdagsluksus i ny og ne. Eller litt luksus hele tiden, sånn at selv de mest hverdagslige hverdagene blir gode uansett. Moralen er nå i allefall på plass, her. Mitt største dilemma er å skulle etterleve den - og bevare tiltroen til at den inneholder sannhet om realitetene; ikke egenkonstruert, naiv idealisering av noe i realiteten dystert. Omtrentlig, hovedsaklig, holdtjegpåsi. Og shoppingøkter veksler mellom å gi meg unik glede og ekstreme mengder dårlig samvittighet, men i lengden tror jeg de heller mot å være helsebringende. Vel og merke hvis man evner å sette pris på det man finner og nyte hvert innkjøp for alt det er verdt, bokstavelig talt. Også må man kompensere med inntjening og gjøremål og allting annet, selvsagt. I tillegg til shoppingøktene har jeg blant annet, og igjen, forsøkt meg på den storartede kunstformen kalt oppaknings-organisering; til bruk ved senere utfordringer av utmarsj-arten og turgåingstypen og ved beleilige utenlandsopphold. Endog, gjort meg en del nye erfaringer i så måte - som jeg tenkte jeg kunne dele med omverdenen, for vår alles fortjenestes skyld. Noe ála en Scara's guide til planleggingstadie type uendelig, hvordan pakke en koffert, og da i generell øyemed. Personlige råd til reisen fra en som har reist en god del, selv om det aldri føles slik når man står midt oppi bestyret. Med andre ord, et element av klok av skade her. Først og fremst må det sies å være en gyllen regel å ta klesvasken før man skal pakke ned klærne, og primært ikke kle seg i plagg man ønsker å ha med på reisen i dagene før man skal reise - for de ender da opp i skittentøykurven, og derfra kommer de ikke så lett når det er 26 timer til man skal dra. Spesielt ikke når man selv ikke kan manøvrere en tørketrommel og bor i et leilighetsbygg hvor samtlige fellesvaskemaskiner er opptatt når man minst skulle vente det. Ytterligere er det en fin plan å sjekke samme skittentøyoppsamling for håndvaskbare plagg, slik at disse er komplett lufttørket også et par timer før man skal pakke dem ned. Gode forsett, mindre sannsynlig utførelse. Men jeg prøver da. Bretter og dytter og skviser og står i. Bikinier er enkelt, bukser er drepen. Men jeg er veldig flink til å organsiere T-skjorter, overraskende nok. Utvelsen er det verre med. Og dessuten bør man pakke knuselige ting inn i disse toppene og buksene og, eh, kanskje ikke bikiniene, men alt annet som er noenlunde tykt i stoffet. Ikke laget av chiffon; det har man forsøkt, det gikk dårlig. Å dekke dyrebare knuseligheter med pyntetopper, skjørter og silkebluser er omtrent like beskyttende som å sende Ming-vaser per luftpost, kun innpakket i gråpapir. Og det bør man altså ikke. Muligens bør man ikke ha med seg særlig mange chiffon-aktige ting på ferie, i noe tilfelle, men en viss partyfaktor skal man da satse på. Til slike anledninger har man óg den fryktede sminkeposen - som jeg da anbefaler å bytte ut med en brødpose med zip-lock, først som sist. Så kan man slenge denne rett i fjeset på de sure Securitas-mennene og snøfte triumferende. Sammen med sminken legges deodoranter, tannpasta, "smaksprøver" på parfyme og såpe, kremer og alt annet under 100 milliliter som jeg uansett hadde kunnet drepe folk med, men neppe er verdt bryet. Dog, hadde satt stor pris på om noen kunne fortelle meg hvorfor en 200 mill. flaske med parfyme er farligere enn en på 100 mill., og hvorfor hårvoksen min er direkte livstruende; i så stor grad at de valgte å kaste den rett i bosset; og hvem som noensinne tok skade av en medbragt flaske rent, norsk drikkevann - i motsetning til Cola-giften de selger på Narvesen, tre meter bortenfor sikkerhetskontrollen. Det vil da si, innenfor. Alt står og faller på en tyvecentimeters detektorgrense som siler ut alt av pinsetter og korketrekkere og strikkepinner og Scaras hygieniske artikler som overstiger 110 milliliter omtrentlig. Den hårvoksen var dyr! Og den er ikke flytende heller! Men såfremt man kommer med flyet og dette er mindre enn tredve minutter forsinket og bagasjen ankommer destinasjonen sånn circa sammen med en selv, skal man vel være fornøyd. Jeg tar til takke med en kaffe på veien, jeg, men den bør være glovarm og lukte nytraktet. Ut på tur, aldri sur, men en smule kaotisk oppi hodet. Tvi tvi til alle som skal ut og farte, med det første, og jeg går da iherdig inn for å ta mine egne råd til etterretning og - lære av egne feil. Dessuten, alt kan kjøpes, med mindre man skal langt inni bushen, langt unna nærmeste storby og tilhørende kjøpesenter. Jeg, derimot, foretrekker som kjent metropoler; og dit reiser man like gjerne med tom koffert og, fortrinnsvis, oppsamlede økonomiske reserver. Ferietiden er nå deilig, uansett hvordan man utformer den. Og ved å reflektere over alle dens stressmomenter, synes man å ta noe av stress-brodden fra dem, likeså. Med andre ord, jeg fortsetter der jeg begynte - skrivingen er en hjelp som grenser mot det terapautiske. Bombastiske ordelag, utvilsomt, men for meg er den da karma og frelse og månen og Pluto og mere til. Syttitallet, som sagt. Retro to the max. Vennene mine erter meg for å elske alt som er retro og vintage og litt slitt, men jeg ser kun fordeler ved de forgagne tiårenes særegenheter, og skulle så gjerne vært del av dem. Queen-gutter, Elton John, disco-filmer, dansefilmer, old school "Doctor Who" på sitt verste og beste, brillene til John Lennon, frynsejakken(e) til Clin Eastwood, heftige kriminalserier, morsomme hårsveiser. Og mye filosofisk slapstick. Om ikke annet. Synes det har sin sjarm, jeg, alt sammen.

Fri til å tro

Soundtrack: A-has briljante Bestof, "Headlines & deadlines", og dette heller definitivt mer i retning av endelige frister enn de helt store overskriftene. Litt provisorisk, filosofisk utlegning på en lørdagskveld, etter Brann-tap, og blottet for naturlig foranledning, men antagelig basert på en ubevisst, høyst uutgrunnelig trang til å sette ord på saken. Business as usual. Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg vil/ville/ønsker å ville komme frem til, men jeg tror resultatet er blitt passende selvrefleksivt i all sin motstridenhet; mellom frihet, fleksibilitet, tvangsfølelse og apati. Frihet i dobbel betydning, apatien i all sin ubestridelige ubehagelighet. Lange tankeretter uten direkte mål, men med en eksplisitt avsender. Scara prøver seg på en Montaigne-lignende, "til de spesielt interesserte og alle andre eventuelle"-tekst om livet i sin helhet, og menneskenes særpreg, og alt det vi sliter med av stort og smått og samtidspreget. At det er vanskelig å ta de rette valgene og leve med dem. Ble ledet litt avgårde inn i et tankespinneri jeg ikke hadde full kontroll over, men klarte å snurre sammen til et forløsende sluttord, ihvertfall sånn circa. Kanskje moralen er at det nytter å tenke. Det har i det minste aldri skadet. Jeg tenker så det knaker hele tiden og tror jeg kommer frem til noe, men vet godt at de entydige svarene ikke finnes, og jeg ønsker da ikke å finne dem heller. Men her er da litt fremdrift på ferden, litt bensin på bålet, og tilfeldige skriblerier attåt!

Er nå for alvor kastet inn i feriemodusen, og det merkes. Både på kropp og sjel. Tilsynelatende med en litt skjev start, som å ha begynt å feil ende, for jeg er i øyeblikket nokså desorientert i forhold til det meste, og jeg tar meg stadig i å sitte rett opp og ned og bare glo på veggen. Og jeg undrer meg på hva jeg gjør, hvor jeg er, hva det blir til - det hele - samtidig som jeg lett kan forklare situasjonen, med en enkel erkjennelse av at feriens begynnelse alltid har, og alltid kommer til å ha, slik en merksnodig effekt på meg. Det kjennes, for å gi noen stikkord, både forvirrende, bedagelig, enerverende, uventet og ekstraordinært tiltrengt. Heldigvis synes jeg å ha mer oversikten enn hva ståa var tidligere i uken, deriblant ved forrige blogginnlegg, og jeg føler meg desto mer i harmoni med situasjonen. Uten å dra inn for mange yogabegreper og andre kvasireligiøse selvrealiseringselementer, mener jeg. Men makter da, til en viss grad, å forme ukedagene slik jeg lyster, med positive impulser og sommerlige gjøremål, og forsøker iherdig å slappe av for å kunne gi meg selv den nødvendige dosen avslapning. Okei, nok karmavås. Tilbake til det aldeles henrivende usaklige: har - i alle tilfeller - kunnet nyte noen dager nå med absolutt, total fri(het); hvilket var kjempekjekt; derav óg manglende bloggskriverier og generell lite tilstedeværelse i noensomhelst pliktløpende sammenheng. I den anledning skal det likeledes sies at samme bloggskrivingen nok kommer til å bli preget av feriestemningen fremover; både hva hyppighet og tematikk angår. Men det er jo en naturlig og fortjent konsekvens av et halvår med mye lesing, mange refleksjoner, og noen doser med eller mindre velbegrunnet bekymring. Såvel på faglig som på, eh, mer personlig og preferansemessig plan. Jevnfør utallige utbrudd om David Tennants mulige avskjed med "Doctor Who"-sirkuset. Han er nå fremdeles hjertelig tilstede i signaturrollen sin - og får snart selskap av andre og om mulig enda hyggeligere mennesker, likeså. Jeg gleder meg. Men det merkelige er at når jeg nå faktisk har et hav av tid å avse; til å dyrke David, Who og alle mine andre lidenskaper; da makter jeg altså ikke fokusere på dette i like stor grad, men føler jeg heller bør ty til - noe annet, et eller annet, hva det skal være. Det er vanskelig å omstrukturere egen hverdag, egne definisjonsprinsipper. Premissene for eget liv, på et vis, det var jo dét jeg prøvde å formidle i forrige innlegg også. At det er og blir vanskelig å aktivisere seg selv i ferieperioder, og å organisere disse slik at man får unnagjort alt det man ellers ikke føler man har mulighet for å ta del i og nyte og prioritere 100%.

Ah, ja, disse prioriteringsspørsmålene. De plager meg stadig. Men dette er en grunnleggende konflikt for menneskene, tror jeg, hvordan man i realiteten gir seg selv frihet. For "fri" er, slik jeg ser det, ingen betegnelse av status, men heller et gode man unner seg; noe man kan nektes, og fratas, likesom det står i ens egen makt å frata og nekte. Vi bestemmer når vi er fri, og hvordan, og med hvilken bakgrunn. Det er ingen andre som kan regulere vår frihetsfølelse, eller ta styringen over våre skjebner. Ikke med mindre vi manipuleres, tortureres, trues, blindes og bindes. Men selv da er vi selvstendige individer som har evnen til å velge. Helt fra opprinnelsen av. Vi skapes som oss selv, ingen andre. Vi formes og preges, uten tvil, av drivkreftene rundt oss. Men vi tilpasser oss like ofte - ja, altfor ofte, og altfor mye, kontinuerlig - de samme krefter; der vi heller burde tatt helomvendig, inn på vår egen tankebane. Fordi det krever, i sannhet, en enorm viljestyrke å skulle sette foten ned og si nei. Eller ja. Eller hvordan det blir. Å ta et motstridende valg, eller et valg med enorme konsekvenser, eller simpelthen bare velge noe bort. Det forlanger at man våger å ta utgangspunkt kun i egne tanker og lene seg kun på ens eget skjelett, ingen utenforståendes muskler, at man tør å vise slikt vanvittig mot. Jeg er ikke alltid like modig, selv, og tyr ofte til nest beste løsning - som da er ikke å innrette seg fullstendig, men samtidig unnlate å sette meg for mye opp mot overmakten. Man inngår kompromisser, selvsagt gjør man dét, endog ubevisst. Det finnes en kjerne i underbevisstheten som alltid vil styre oss i retning av overenskomst og overensstemmelse med omgivelse. Vet jeg. Frykter jeg. Det er kjipt å vite at man innerst inne vil ønske å si seg enig, tross i at man vet man burde opponere. Og omvendt. At man ikke kan unngå å la seg påvirke, samme hva, og at man kan være hellig overbevist om egen riktighet og like fullt ta grundig feil. Stundom bør man lempe på egoet og nikke uten mukking. Ikke bidra til å skape konflikter, for ettertidens skyld, og nedkjempe egne demoner før man gyver løs på andres; kanskje helt på villspor; hvilket alltid ender som en katastrofe. For, dernest melder det andre ubehagelige elementet seg, nemlig den nagende samvittigheten. Om alt man ikke gjorde, alt man burde gjort, og denne andre man så gjerne skulle vært, og egentlig burde ha blitt forlengst, men ikke er. Den kloke som visste å prioritere rett, og som utnyttet hvert øyeblikk, hvert bidige sekund av øyeblikkene, til fulle og gjorde det beste utav enhver situasjon. Spesielt den uforutsette sommerferiens første uke. Å, hvor inderlig gjerne jeg skulle vært den lettsindig tilbakelente som overvant sine post-eksamen-traumer på et blunk og skjøv alle etterdønninger av selvsamme stress til side, sånn helt uten videre. Med et glansbildesmil og allting i bakhånd, alle reaksjoner kontrollert, allting planlagt. Rede, klar og i beredskap. Konsekvent. Trygg. En som aldri behøvde å pines, overhodet - for noen god eller dårlig grunn - men istedet maktet å handle, å konstruere, å være konstruktivt virksom og skru seg selv av og på som en maskin, med et kontrollpanel der varsellampene aldri blinker. Mens jeg er ustadig som en mandagssykkel og sjelden vet jeg vel hvorhen jeg skjener. Havner stort sett på riktig sted, på eget grunnlag, men går meg også ofte vill. Og fremkaller katastrofer, etter egen målestokk. Men jeg er menneskelig; jeg er et ytterst levende, sårbart menneske, som min mor pleier å si, og på et vis er det kanhende et fortrinn. Jeg tror ikke man noensinne vil kunne oppnå menneskelig innsikt om man ikke har evnen til å skue inn i sin egen menneskelighet. Hvorpå man også må stille seg til for erfaringsmessige hugg. Og det største spørsmålet er, uansett, hvem av oss som virkelig kan sies å være fri - i lengden - hvem som lever best med egne egenheter. Om de kontrollerte, tilsynelatende beherskede individene er i besittelse av noen indre ro, noen reell selvbestemmelsesrett. De som lever i pakt med alle de ultimate forventningene og aldri skeier ut og skjener hen mot stupet. Jeg tror jeg ville blitt desto mer sliten av en slik tilværelse. Den stiller utvilsomt høyere krav til oppfyllelse og plettfrihet enn min egen; hvor man har lov til å prøve og feile og forbanne ulykksaligheten. Om ikke lov, så er det et ubestridelig faktum at shit happens og en ulykke kommer sjelden alene og det retter seg nok opp igjen til slutt, med litt hjelp fra oven. Eventuelt underverdenen. Som et siste alternativ; et eller annet velsignet, omtenksomt hjelpekorps. Noen rekker ut en hånd. Og man tar imot. Man kan være fri likevel, vil jeg mene. Utvendig bidragsyting underminerer ikke selvets uavhengighet. (Ei heller min evne til bokstavrim, om enn særdeles egenoppfunne sådan.) For kanskje handler ikke frihet, absolutt frihet, om å være uavhengig og besluttsom og gjennomført selvstyrt. Kanskje innebærer frihetsbegrepet en blandingsløsning; at man kan tillate seg en berg-og-dalbane-eksistens der ting rett og slett går skeis, i blant. Og man skyver enkelte eventualiteter unna, ignorerer dem. Trenger ikke prestere like bra hele tiden. Ikke innfri på alle punkter. Eller få fullendt utbytte av alle mulige, usannsynlige sammenhenger hvori man plutselig befinner seg. Frie mennesker er ikke usårlige eller bekymringsløse, de kjenner friheten nettopp ved at de har såret og blitt såret selv. De kjenner friheten i alle sine muligheter; ved at de bekymrer seg for at en av dem kan inneholde et uheldig utfall. Livet arter seg som en omstendelig, langdryg prosess; og hovedpoenget med denne er at vi ikke skal vite hvor vi ender opp, men at vi merker at vi er på vei, og bygger veien mens vi går. Mot uendeligheten, bokstavelig talt. Så, hvorfor hige etter det akk så lettlivede? Fordi det er enklere. Man slipper tristheten som disse berømmelige funderingene fører med seg. Stundom kan det synes bedre; det å tro at man er fri, selv om man ikke er det; å tro at alt er greit, ålreit, selv om det motsatte er faktum. Hvilken ironi der finnes, i verden, hvor de man tror er av de frieste, er blant dem som lettest kan bli fanger. De ser ikke helheten, de er ikke klar over viktigheten av en Plan B, og at veien alltid deler seg i to, at der leder en både til og fra Rom, og den ene tilbaketuren fører bent ut i bunnløse havdyp man sjelden kommer opp fra. Med mindre man leker Kevin Costner fra "Waterworld" og utvikler gjeller og pruster seg gjennom hverdagen med en forfjamset Jeanne Tripplehorn som tilskuer. Joda. It happens. Men når man først snakker om mot - og hva som kjennetegner modige individer, mer enn avanserte pustesystemer - kanhende er de modigste av alle; de flinkeste, klokeste, frieste; de som simpelthen prøver å forstå. Som åpner øynene og konfronterer det de ser. På godt og vondt og sjatteringer av verre. Man står alltid fritt til å ville vite, uansett hva vitenskapen impliserer. Men vi må tøre å begå handlinger som fører oss mot opplysning og vekk fra statisk mørke. Kanhende holder det, som vanlig, å være seg handlingsmønsteret bevisst - og aldri stille seg likegyldig; aller minst til egen tilværelse. Jeg tror frihet handler om hensikt, at disse to nærmest kan likestilles. Frihet er å sikte mot et mål, et fundamentalt behov, og tro at det vil kunne fungere. Fordi man ikke resignerer. Fordi man faktisk har denne sjansen til å skape resultater av et eget formål, cause and effect, og i så måte viser seg modig siden man ikke stopper opp og tar til takke med et evig "nja". Det er ikke fysisk overkommelig å skulle nøste opp i alle trådene, flette allting sammen og utforme noe akseptabelt. Ei heller innenfor kåserisjangeren. Men, om man skal komme med en oppsummering og en slags konklusjon: det handler, i bunn og absolutt grunn, om å bevare forhåpningene. Tiltroen til at innsatsen bærer frukter og at det går fremover, at livet ikke alltid styres mot en bakevje, at en feilslutning ikke betyr underlegenhet og at en nedtur ikke betyr undergangen, da ingen løsninger er endelige, ingen valg er så absolutte at de utligner alt annet. Det er essensen av vårt frihetsprinsipp. At ingenting får oss til å slutte å trekke nye slutninger. Man må alltid tro - på mulighetene, på friheten, på viljestyrken; på godheten, kjærligheten, døden, universet, solformørkelser, flyvende tepper, vennlige kjemper, alver og aliens. Ellers finnes de ikke.