Å nyttiggjøre seg frihetens fortrinn

OPPDATERING! 27. mai 2008, dog i tilbakeblikkets (les: etterpåklokskapens) navn den 28., og man har da fullført skriftlig eksamen i ALLV102 og muntlig eksamen i ALLV101, henholdvis, og det var en temmelig krevende affære. Har iløpet av det siste halvåret skrevet mye kritisk, med henblikk på universitetets metoder, og stilt meg rimelig entydig negativt til den moralen de fremmer; de prinsippene de regjerer etter. Ikke minst, hvordan de bedømmer. Og dermed ble óg eksamener samme sted litt av en utfordring for min del, både ved å skulle godta deres bedømmelser av meg, akseptere reglementene, og "komme sensorene i møte" med akademiske besvarelser. Kort sagt: kompromittere, hvilket er min desidert mest sviktende egenskap. Men på et vis kom jeg meg da igjennom, og evnet å tilpasse meg sensormenneskene såpass at de ikke kunne avskrive meg. Imidlertid skal det sies at jeg overrasket dem - i så stor grad at karaktersettingen ble vanskelig, spesielt på delen om moderne litteratur; ALLV 101. Min noe egenartede tolkning av Becketts "Waiting for Godot"; et essay jeg leverte inn tidligere denne måneden; bød på visse aksept-problemer hos universitetes utsendte (les: utskremte). Men skulle da veies opp mot en muntlig eksamen, i tillegg, og takket være et (ifølge dem "motstridende bekreftende") bidrag i så måte, karet jeg meg opp til en B totalt sett. Enda viktigere, jeg slo da til med en A på det muntlige innlegget. Og det var like overraskende som det var velkomment; en fantastisk, overveldende, utrolig gøy karakter som nok overbeviste meg mer enn dem, altså sensorene, om at der faktisk finnes mottagelighet i verden for dem (oss) som velger å beskue den litt alternativt. Det er aldri lett(håndterlig), det er aldri forutsigbart, det er ikke nødvendigvis vellykket. Men det er viktig. For meg det aller viktigste. Spesielt siden jeg befinner meg på et studie jeg interesserer meg for, som åpenbart engasjerer meg, og som omhandler det som (stort sett) er det eneste jeg virkelig behersker her i livet, og som likeledes er det aller kjekkeste jeg vet om: kreative impulser. Kulturelle, for å være mer spesifikk. Teater, dikt, litteratur og film. Å angripe væren med penn og papir. Og dyrke dem som har gjort det før en. Med hjerte og med sjel. Jeg fikk om Olav H. Hauge, jeg fikk om Montaigne, essaytradisjonen og den narrative analyse, jeg fikk Woolf, Conrad, Joyce, Petrarca - og Shakespeare, selvsagt. Og jeg maktet da å bevise at på disse områdene har jeg noe å fare med, hvilket var utrolig tilfredsstillende. Så kan de mene hva de vil om mine uakademiske tendenser - jeg hadde da produsert den, ifølge sensor, minst akademiske teksten han noensinne hadde lest og han frarådet meg å gjøre noe lignende noensinne igjen - og mine personlige vinklinger. Jeg fikk skryt for entusiasmen, min grundige lesning og for min hyperintense forkjærlighet for sonettediktningen. Og det var alt jeg trenge å høre. Tusen takk! - er alt annet jeg har å si, om den saken. Jeg misliker selvskryt, særdeles akutt, men må i allefall ha lov å si meg meget, overveldet fornøyd meg eget resultat her. Grattis, likeså, med vel overstått til mine mange medstudenter - hurra for oss alle, uansett hva man fikk, for det er alltid innsatsen som teller mest - og lykke til med siste innspurt til de som enda ikke er ferdig. Her følger noen (litt mer filosofiske) tanker om disse dagene vi nylig er gått inn i, og hva de fører med seg. Og hvordan de utfordrer oss på det sterkeste, iht å skulle tenke selvstendig; betrakte egen eksistens offensivt og handelkraftig:

Eksamensslutt, med en viss grad av bismak.

Det er så underlig når allting er over, og roen setter inn. Det vil si, den slår visst ned og trenger på, heller enn å legge seg tilforlatelig over verden. Men i alle tilfeller; eksamensperioden er nå offisielt over og sommerferien er i gang, og jeg sitter tilbake med en uendelig tomhet som jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal fylle - hverken hva konkret planlegging angår, eller når det gjelder den mentale omstillingen. Jeg er tømt for all energi til å utrette noe, jeg klarer ikke å fokusere mer enn fem sekunder på ett emne, hjernen er på bærtur, knærne holder meg knapt oppe, jeg er fullstendig desorientert og passiv og nokså kraftløs; makter ikke ta beslutninger, makter ikke la være å ta beslutninger, blir en smule apatisk. Ikke en ulykkelig apati, nødvendigvis, bare litt forvirrende. Og jeg er ikke alene om å ha det slik i øyeblikket, tror jeg. Det er en velkjent situasjon for alle studenter, et slags ironisk dilemma, dette at vi presses til det ytterste iløpet av noen umenneskelig intense dager, uker - endog måneder, om man tar hele semesteret og dets relative prestasjons- og konsentrasjonspress med i beregningen - før vi, dernest, befinner oss midt i en sone av ferie og total handlingsfrihet og alle muligheter åpne. Helt plutselig, det kommer alltid like brått på. Og man stiller tilsvarende uforberedt. Ordren er klar; vennligst koble ut, slappe av, alt er over - på tide å ta seg inn igjen nå, forholde seg til normaltid og uskrevne blad i kalenderen. Man føler på en måte at man får livet tilbake, i det minste at man gjenvinner tilgangen til ens egen virkelighet. Spesielt sist helg tilbragte jeg uforutsmessig mye tid innomhus, avsondret fra verden og den ytre eksistensen, nesten uten sosial kontakt og med et overdrevent høyt inntak av koffein som gjorde meg hyperaktiv og muligens en smule utilregnelig. Så, sikkert like greit å bli inne. Men det blir da like uvant med når man slipper ut, og det oppstår et slags uoverkommelig vakum man (altså) oftest opplever problemer med å skulle administrere. Organisere, legge disse planene, få livet opp og kjøre igjen, sosialisere, fungere normalt og behersket. "Eksamenslesning" er en glimrende unnskyldning for å være ifred, selvsagt, og folk er bemerkelsesverdig hensynsfulle. Helt til eksamensperioden er over, da er det ingen som bryr seg noe særskilt lenger. Istedet forventes det at man umiddelbart er tilbake i gjenge og kan skifte modus uten videre, ha den totale oversikt som ved et trylleslag og komme lett igang med alt man skal, skulle, har skullet og "ordne med diverse andre ting" og, vel, jeg er ikke helt der. Riktig ennå. Jeg er ganske utkjørt, kaputt og - tom. Rett og slett, dett er dett. Tom, tømt, tretthet. Også sliter jeg med byrden av et vanvittig luksusproblem. Fordi jeg står opp om morgenen nå og kan legge opp dagen som jeg vil og, faktisk, for en stund gjøre akkurat det jeg har lyst til, og alt det jeg da har lengtet etter mens jeg satt og leste og nipugget og hjernen arbeidet på såpass høygir at den nu har valgt å melde pass og jeg ikke aner hvor den logiske refleksjonsevnen forvant hen. Nuvel. Det er avkoblingen fra nettopp logikken, denne heltidsavkoblingsmuligheten og fraværet av pålegg utenifra, som er mitt ankepunkt. Kjernen for min frustrasjon. Og det svir. I samtlige foregående uker har avkobling som sådan; i form av film, teater, cafébesøk, konserter, TV-sløving etc etc; frontonet seg som et etterlengtet gode, en luksus som kunne sprite opp hverdagen og gjøre studiearbeidet mer håndterlig. Noe som kunne gi energi og positive impulser, men som man likeledes måtte utsette til resten av forpliktelsene var unnagjort for dagen; alltid innlemmes i de andre planene som et ekstraledd, noe man bare muligens hadde anledning til. Man blir vant til å gi seg selv kulturelle belønninger, og aldri ta disse for gitt. De kommer heller som en sjeldenhet, og nytes kanhende desto mer av den grunn. Ja, denne måten å innrette hverdagen og forholde seg til underholdningen på, høyner nok sistnevntes verdi, idet at man lærer seg å verdsette kulturopplevelsene mer når de kommer som et resultat av at man er ferdig med alt dette andre. Ergo, at man har gjort unna det mer krevende og nå kan slappe av og sette seg ned for å se film, lite tilfeldig valgt eksempel, og nyte filmen med "god samvittighet". Hvilket er et veldig politisk korrekt og, i sannhet, pinefullt samvittighetsfullt levesett. Som å spise kake etter middag, ikke før lunsj, og alltid begynne med den tyngste pensumlitteraturen og utsette de fine diktene til slutt. Jeg sliter på dette området. For, samtidig som jeg etterlever mange av disse forsettene og anser meg selv som en plitoppfyllende student som evner å prioritere rimelig rett, er jeg - fremdeles - en av dem som gjerne vil se film uansett, ikke bare når jeg har gjort alt det andre først; jeg velger derimot å spesifikt sette av tid til kinoturer og DVD-lykke og jeg setter dette på lik linje med den berømmelige resten, de andre arbeidsoppgavene, det er minst like viktig for meg, og det bør prioriteres minst like høyt; det er et must. Likesom man kan velge å ville spise kake til lunsj, ikke når man allerede er stappmett av middagsmåltidet. Jeg lever i utgansgpunktet etter en livsnytermoral som sier at man bør kose seg litt hele tiden, da trenger man ikke overdrive kosen heller - og man føler ikke det enorme behovet for å ta'an helt ut når ferien endelig er et faktum. Selv om jeg, hvilket jeg også gjerne innrømmer, tok meg en real fest etter endt eksamen i går kveld. Det hadde vi alle fortjent, og det var vi fullstendig klar over. Men nå lar jeg meg betutte over en manglende evne til å utnytte fritiden, fortsette der jeg slapp, og den komplette tiltaksløshet som da har inntatt meg. På grunn av den gode samvittigheten. Jeg har gjort en iherdig innsats, tatt de riktige valgene, og nå klarer jeg ikke tilpasse min vanlige livsstil med dennes hyppige innslag av kos til en ny tilværelse der innslagene kan gå fra å være hyppige til rimelig konstante. Fra sporadisk filmkveld til stadige maraton'er, når man måtte ønske. Og dette gjør meg, paradoksalt nok, enda mer sliten. Både denne generelle balansen mellom hygge og plikter, og det å skulle innrette seg likesom man ønsker å bryte med direktivene og handle mest etter egne prinsipper, aldri gå på akkord med en selv - hvilket er det jeg frykter mest her i livet - men også det å få leve i ett med selvet, kontinuerlig, og plutselig ha all sjangsen til 24/7 egenpleie når man egentlig ikke er klar for det. Lesemodusen henger fortsatt i, arbeidsviljen og fordelingsprinsipper ligger fortsatt som en mørk sky over meg. Der sitter en liten samvittighetsnisse baki bevisstheten min og forteller meg at neida, det er garantert noe annet du burde gjøre litt av aller først - som et minste minimum - før du får ta fatt på sesong to av enda en obskur sci-fi-serie som du har mest lyst å se. Jeg har vært så oppsatt på eksamen, så besatt av studiesituasjonen, at det å skulle forholde meg til mine egne, helt egenvalgte, egenfokuserte ønsker er merkelig og usedavnlig ukomfortabelt. Det er nesten latterlig, det hele. For man har simpelthen ikke tid til å sette seg ned og betrakte realitetene skikkelig når hodet sakte men sikkert oppslukes til randen av tragediens bestanddeler og poetikkens bud til dikteren, og så bam! pang! baraboom! har man med ett ikke "bruk" for dette lenger, eller å kunne ramse opp nevnte bestanddelene og poetikk-forfatterne på rams, man skal liksom endevende seg selv og komme helskinner vellykket tilbakelent ut på andre siden. Naturlig nok, om det er noe som stiller ens egen tilværelse i et besnærende overtydelig perspektiv så er det dette. Alle valgene. All friheten. Og følgelig er det minst like sannsynlig at man suller rundt på denne andre siden som en villfaren geit, og lurer på hvorfor havresekken ikke er der den var og har vært og i lengre tid brukte å være. Det minner meg på den reklamen som durer og går på norsk TV for tiden, og som er blitt en personlig favoritt (en sjeldenhet, og en av ytterst få), om mannen som kommer ut av fengsel og synes allting går så altfor fort. Han sitter på en benk og ser ut i luften og fatter ikke hvor klokketimene blir av. Overalt rundt ham er det mennesker som farer forbi med egne liv på stell; avtaler som skal overholdes, steder å være, oppdrag å utføre. Han får effektiviteten i fanget og strander i papirmøllen. Men får heldigvis hjelp av en tidligere fange med strikkegenser og rufsehår, som har fått tilværelsen på stell igjen, også blir de sittende sammen på benken og småprate og mimre og alle er lykkelige. De tar seg garantert en øl etterpå mens de ser fotball eller en actionthriller eller hva pokker. Sjarmerende er den nå, i alle henseende, denne samme reklamesnutten - og veldig klok. Men vanskelig å imitere. Jeg sliter med å få sjelen over i fredsstatus og slå meg til ro med "House M.D." uten eksamenspesede foranledninger. Det er i sannhet ingen stor problamtikk, men for meg er det et ubehagelig dilemma jeg må handskes med - etter hver eneste eksamen, etter hvert eneste semester. Og jeg kan forestille meg at det minner, litt for nøyaktig, om det å bli arbeidsløs, gjennomgå skilsmisse, havne i fengsel - ikke minst - og å miste noe betydningsfullt, for evig og alltid. Ikke når det gjelder belastende konsekvenser, men sett i sammenheng med dette påtrengende tomrommet som omslutter en, og som da fratar meg enhver antydning til beslutsom handlekraft; skifter søkelys til alt det mulig uopprettelige. Jeg trekkes mellom en dobbel usikkerhet. Jeg har tatt steget ut av hverdagens belastende hinderløyper; med alle dens mulige skuffelser, valgposter, feilskjær og prøvelser; men det er i nuet det vanskeligste begynner. Nå har jeg ingenting å ta utgangspunkt i, nå har jeg ingenting å forbedre, ingenting å beklage meg over så jeg må foreta endringer, eller noe å se frem til, potensielt sett glede meg til, drømme om der i det fjerne. Drømmeriene har innhentet meg, og de er ikke mer lykksalige enn hva jeg gjør dem til selv, og det er et absurd, uhåndgripelig ansvar jeg ikke er rede for. Ikke nå. Det kommer antagelig om ikke så altfor lenge, sammen med harmonien og sommerfuglene og blomstring i Hardanger, men før den tid er jeg stresset uten reelle grunnlag; fullstendig uten grunnlag overhodet, faktisk, jeg burde bare coole og chille og det gjør meg gal. Dessuten, alt dette jeg hadde gledet meg til, jeg føler at jeg formelig har glemt alt dét også. Jeg skal forme fremtiden og den er planløs. Det er ingen som hjelper meg med lesetvang eller begrensninger. Der finnes ingen onder, bare helheten. Og den kan være ganske ond til tider. Sjelden ser man de totale eventualitetene mer tydelig enn etter noe vel overstått. Det er alltid like deilig å være ferdig; om enn ikke 100%, men for en periode (populært kalt sommerferie); men samtidig er det vanvittig strabasiøst og man blir redd for ikke å greie å nyte og, aller mest, utnytte. Til fulle. Jeg venter alltid på disse stemmene som beordrer, og de uteblir. Det er stille. Det er en ufattelig stillhet. Jeg skummer TV-bladet og får hjelp av Samuel L. Jackson, for en time eller to, og det hjelper. Unektelig. Det minner meg også om hvor kjekt det er å se film, hvor absolutt livsnødvendig det er - for meg - og hvor avsindig flink den mannen er når han først får et bra manus i hende. Og det er noe å glede seg over, i øyeblikket, om enn ikke så fremadskuende. Det er en godkjent begynnelse, noe å bygge videre på. Først steg på veien mot feriestemning, huhei, og man sier da alltid til de eksamenslesende at de må tenke positivt, at de må jobbe aktivt og konstruktivt siden de snart er ferdige; se fremover, tenk på de nære horisontene, vent til alt blir fabelaktig; men det man ikke tenker på er at det er etterpå, hvilket vil si akkurat nå, at selvdisiplinskravene virkelig setter inn, og den positive innstillingen er på sitt mest tiltrengte. Men aldri uoppnåelig, selv om nedtryktheten synes å ta overhånd, og vemodig apati blir den mest nærliggende følelsen. Man får tro at dette, likesom eksamenene, går over. At man makter å feste grepet igjen og hengi seg til det friheten faktisk har å by på - som jo óg er et holdepunkt. Et anslag av lykke. Et lite glimt av noe deilig, solfylt. Fleksibelt til tusen. Fleksibiliteten er et ideal; det å kombinere krav med kos; så hvorfor ikke videreføre dette til den aktuelle stund og stille seg mottagelig, grunnleggende fleksibel, og bare leve litt? For livets skyld? Det er det vi har tid til nå, allverdens tid, til å ta fatt på livet og skape av det hva vi vil, og jeg prøver - intenst - å se det, utvilsomt, fordelaktige i dette. Frihetens fortrinn. De er der, man må bare evne å ville oppdage dem.