Å nyttiggjøre seg frihetens fortrinn

OPPDATERING! 27. mai 2008, dog i tilbakeblikkets (les: etterpåklokskapens) navn den 28., og man har da fullført skriftlig eksamen i ALLV102 og muntlig eksamen i ALLV101, henholdvis, og det var en temmelig krevende affære. Har iløpet av det siste halvåret skrevet mye kritisk, med henblikk på universitetets metoder, og stilt meg rimelig entydig negativt til den moralen de fremmer; de prinsippene de regjerer etter. Ikke minst, hvordan de bedømmer. Og dermed ble óg eksamener samme sted litt av en utfordring for min del, både ved å skulle godta deres bedømmelser av meg, akseptere reglementene, og "komme sensorene i møte" med akademiske besvarelser. Kort sagt: kompromittere, hvilket er min desidert mest sviktende egenskap. Men på et vis kom jeg meg da igjennom, og evnet å tilpasse meg sensormenneskene såpass at de ikke kunne avskrive meg. Imidlertid skal det sies at jeg overrasket dem - i så stor grad at karaktersettingen ble vanskelig, spesielt på delen om moderne litteratur; ALLV 101. Min noe egenartede tolkning av Becketts "Waiting for Godot"; et essay jeg leverte inn tidligere denne måneden; bød på visse aksept-problemer hos universitetes utsendte (les: utskremte). Men skulle da veies opp mot en muntlig eksamen, i tillegg, og takket være et (ifølge dem "motstridende bekreftende") bidrag i så måte, karet jeg meg opp til en B totalt sett. Enda viktigere, jeg slo da til med en A på det muntlige innlegget. Og det var like overraskende som det var velkomment; en fantastisk, overveldende, utrolig gøy karakter som nok overbeviste meg mer enn dem, altså sensorene, om at der faktisk finnes mottagelighet i verden for dem (oss) som velger å beskue den litt alternativt. Det er aldri lett(håndterlig), det er aldri forutsigbart, det er ikke nødvendigvis vellykket. Men det er viktig. For meg det aller viktigste. Spesielt siden jeg befinner meg på et studie jeg interesserer meg for, som åpenbart engasjerer meg, og som omhandler det som (stort sett) er det eneste jeg virkelig behersker her i livet, og som likeledes er det aller kjekkeste jeg vet om: kreative impulser. Kulturelle, for å være mer spesifikk. Teater, dikt, litteratur og film. Å angripe væren med penn og papir. Og dyrke dem som har gjort det før en. Med hjerte og med sjel. Jeg fikk om Olav H. Hauge, jeg fikk om Montaigne, essaytradisjonen og den narrative analyse, jeg fikk Woolf, Conrad, Joyce, Petrarca - og Shakespeare, selvsagt. Og jeg maktet da å bevise at på disse områdene har jeg noe å fare med, hvilket var utrolig tilfredsstillende. Så kan de mene hva de vil om mine uakademiske tendenser - jeg hadde da produsert den, ifølge sensor, minst akademiske teksten han noensinne hadde lest og han frarådet meg å gjøre noe lignende noensinne igjen - og mine personlige vinklinger. Jeg fikk skryt for entusiasmen, min grundige lesning og for min hyperintense forkjærlighet for sonettediktningen. Og det var alt jeg trenge å høre. Tusen takk! - er alt annet jeg har å si, om den saken. Jeg misliker selvskryt, særdeles akutt, men må i allefall ha lov å si meg meget, overveldet fornøyd meg eget resultat her. Grattis, likeså, med vel overstått til mine mange medstudenter - hurra for oss alle, uansett hva man fikk, for det er alltid innsatsen som teller mest - og lykke til med siste innspurt til de som enda ikke er ferdig. Her følger noen (litt mer filosofiske) tanker om disse dagene vi nylig er gått inn i, og hva de fører med seg. Og hvordan de utfordrer oss på det sterkeste, iht å skulle tenke selvstendig; betrakte egen eksistens offensivt og handelkraftig:

Eksamensslutt, med en viss grad av bismak.

Det er så underlig når allting er over, og roen setter inn. Det vil si, den slår visst ned og trenger på, heller enn å legge seg tilforlatelig over verden. Men i alle tilfeller; eksamensperioden er nå offisielt over og sommerferien er i gang, og jeg sitter tilbake med en uendelig tomhet som jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal fylle - hverken hva konkret planlegging angår, eller når det gjelder den mentale omstillingen. Jeg er tømt for all energi til å utrette noe, jeg klarer ikke å fokusere mer enn fem sekunder på ett emne, hjernen er på bærtur, knærne holder meg knapt oppe, jeg er fullstendig desorientert og passiv og nokså kraftløs; makter ikke ta beslutninger, makter ikke la være å ta beslutninger, blir en smule apatisk. Ikke en ulykkelig apati, nødvendigvis, bare litt forvirrende. Og jeg er ikke alene om å ha det slik i øyeblikket, tror jeg. Det er en velkjent situasjon for alle studenter, et slags ironisk dilemma, dette at vi presses til det ytterste iløpet av noen umenneskelig intense dager, uker - endog måneder, om man tar hele semesteret og dets relative prestasjons- og konsentrasjonspress med i beregningen - før vi, dernest, befinner oss midt i en sone av ferie og total handlingsfrihet og alle muligheter åpne. Helt plutselig, det kommer alltid like brått på. Og man stiller tilsvarende uforberedt. Ordren er klar; vennligst koble ut, slappe av, alt er over - på tide å ta seg inn igjen nå, forholde seg til normaltid og uskrevne blad i kalenderen. Man føler på en måte at man får livet tilbake, i det minste at man gjenvinner tilgangen til ens egen virkelighet. Spesielt sist helg tilbragte jeg uforutsmessig mye tid innomhus, avsondret fra verden og den ytre eksistensen, nesten uten sosial kontakt og med et overdrevent høyt inntak av koffein som gjorde meg hyperaktiv og muligens en smule utilregnelig. Så, sikkert like greit å bli inne. Men det blir da like uvant med når man slipper ut, og det oppstår et slags uoverkommelig vakum man (altså) oftest opplever problemer med å skulle administrere. Organisere, legge disse planene, få livet opp og kjøre igjen, sosialisere, fungere normalt og behersket. "Eksamenslesning" er en glimrende unnskyldning for å være ifred, selvsagt, og folk er bemerkelsesverdig hensynsfulle. Helt til eksamensperioden er over, da er det ingen som bryr seg noe særskilt lenger. Istedet forventes det at man umiddelbart er tilbake i gjenge og kan skifte modus uten videre, ha den totale oversikt som ved et trylleslag og komme lett igang med alt man skal, skulle, har skullet og "ordne med diverse andre ting" og, vel, jeg er ikke helt der. Riktig ennå. Jeg er ganske utkjørt, kaputt og - tom. Rett og slett, dett er dett. Tom, tømt, tretthet. Også sliter jeg med byrden av et vanvittig luksusproblem. Fordi jeg står opp om morgenen nå og kan legge opp dagen som jeg vil og, faktisk, for en stund gjøre akkurat det jeg har lyst til, og alt det jeg da har lengtet etter mens jeg satt og leste og nipugget og hjernen arbeidet på såpass høygir at den nu har valgt å melde pass og jeg ikke aner hvor den logiske refleksjonsevnen forvant hen. Nuvel. Det er avkoblingen fra nettopp logikken, denne heltidsavkoblingsmuligheten og fraværet av pålegg utenifra, som er mitt ankepunkt. Kjernen for min frustrasjon. Og det svir. I samtlige foregående uker har avkobling som sådan; i form av film, teater, cafébesøk, konserter, TV-sløving etc etc; frontonet seg som et etterlengtet gode, en luksus som kunne sprite opp hverdagen og gjøre studiearbeidet mer håndterlig. Noe som kunne gi energi og positive impulser, men som man likeledes måtte utsette til resten av forpliktelsene var unnagjort for dagen; alltid innlemmes i de andre planene som et ekstraledd, noe man bare muligens hadde anledning til. Man blir vant til å gi seg selv kulturelle belønninger, og aldri ta disse for gitt. De kommer heller som en sjeldenhet, og nytes kanhende desto mer av den grunn. Ja, denne måten å innrette hverdagen og forholde seg til underholdningen på, høyner nok sistnevntes verdi, idet at man lærer seg å verdsette kulturopplevelsene mer når de kommer som et resultat av at man er ferdig med alt dette andre. Ergo, at man har gjort unna det mer krevende og nå kan slappe av og sette seg ned for å se film, lite tilfeldig valgt eksempel, og nyte filmen med "god samvittighet". Hvilket er et veldig politisk korrekt og, i sannhet, pinefullt samvittighetsfullt levesett. Som å spise kake etter middag, ikke før lunsj, og alltid begynne med den tyngste pensumlitteraturen og utsette de fine diktene til slutt. Jeg sliter på dette området. For, samtidig som jeg etterlever mange av disse forsettene og anser meg selv som en plitoppfyllende student som evner å prioritere rimelig rett, er jeg - fremdeles - en av dem som gjerne vil se film uansett, ikke bare når jeg har gjort alt det andre først; jeg velger derimot å spesifikt sette av tid til kinoturer og DVD-lykke og jeg setter dette på lik linje med den berømmelige resten, de andre arbeidsoppgavene, det er minst like viktig for meg, og det bør prioriteres minst like høyt; det er et must. Likesom man kan velge å ville spise kake til lunsj, ikke når man allerede er stappmett av middagsmåltidet. Jeg lever i utgansgpunktet etter en livsnytermoral som sier at man bør kose seg litt hele tiden, da trenger man ikke overdrive kosen heller - og man føler ikke det enorme behovet for å ta'an helt ut når ferien endelig er et faktum. Selv om jeg, hvilket jeg også gjerne innrømmer, tok meg en real fest etter endt eksamen i går kveld. Det hadde vi alle fortjent, og det var vi fullstendig klar over. Men nå lar jeg meg betutte over en manglende evne til å utnytte fritiden, fortsette der jeg slapp, og den komplette tiltaksløshet som da har inntatt meg. På grunn av den gode samvittigheten. Jeg har gjort en iherdig innsats, tatt de riktige valgene, og nå klarer jeg ikke tilpasse min vanlige livsstil med dennes hyppige innslag av kos til en ny tilværelse der innslagene kan gå fra å være hyppige til rimelig konstante. Fra sporadisk filmkveld til stadige maraton'er, når man måtte ønske. Og dette gjør meg, paradoksalt nok, enda mer sliten. Både denne generelle balansen mellom hygge og plikter, og det å skulle innrette seg likesom man ønsker å bryte med direktivene og handle mest etter egne prinsipper, aldri gå på akkord med en selv - hvilket er det jeg frykter mest her i livet - men også det å få leve i ett med selvet, kontinuerlig, og plutselig ha all sjangsen til 24/7 egenpleie når man egentlig ikke er klar for det. Lesemodusen henger fortsatt i, arbeidsviljen og fordelingsprinsipper ligger fortsatt som en mørk sky over meg. Der sitter en liten samvittighetsnisse baki bevisstheten min og forteller meg at neida, det er garantert noe annet du burde gjøre litt av aller først - som et minste minimum - før du får ta fatt på sesong to av enda en obskur sci-fi-serie som du har mest lyst å se. Jeg har vært så oppsatt på eksamen, så besatt av studiesituasjonen, at det å skulle forholde meg til mine egne, helt egenvalgte, egenfokuserte ønsker er merkelig og usedavnlig ukomfortabelt. Det er nesten latterlig, det hele. For man har simpelthen ikke tid til å sette seg ned og betrakte realitetene skikkelig når hodet sakte men sikkert oppslukes til randen av tragediens bestanddeler og poetikkens bud til dikteren, og så bam! pang! baraboom! har man med ett ikke "bruk" for dette lenger, eller å kunne ramse opp nevnte bestanddelene og poetikk-forfatterne på rams, man skal liksom endevende seg selv og komme helskinner vellykket tilbakelent ut på andre siden. Naturlig nok, om det er noe som stiller ens egen tilværelse i et besnærende overtydelig perspektiv så er det dette. Alle valgene. All friheten. Og følgelig er det minst like sannsynlig at man suller rundt på denne andre siden som en villfaren geit, og lurer på hvorfor havresekken ikke er der den var og har vært og i lengre tid brukte å være. Det minner meg på den reklamen som durer og går på norsk TV for tiden, og som er blitt en personlig favoritt (en sjeldenhet, og en av ytterst få), om mannen som kommer ut av fengsel og synes allting går så altfor fort. Han sitter på en benk og ser ut i luften og fatter ikke hvor klokketimene blir av. Overalt rundt ham er det mennesker som farer forbi med egne liv på stell; avtaler som skal overholdes, steder å være, oppdrag å utføre. Han får effektiviteten i fanget og strander i papirmøllen. Men får heldigvis hjelp av en tidligere fange med strikkegenser og rufsehår, som har fått tilværelsen på stell igjen, også blir de sittende sammen på benken og småprate og mimre og alle er lykkelige. De tar seg garantert en øl etterpå mens de ser fotball eller en actionthriller eller hva pokker. Sjarmerende er den nå, i alle henseende, denne samme reklamesnutten - og veldig klok. Men vanskelig å imitere. Jeg sliter med å få sjelen over i fredsstatus og slå meg til ro med "House M.D." uten eksamenspesede foranledninger. Det er i sannhet ingen stor problamtikk, men for meg er det et ubehagelig dilemma jeg må handskes med - etter hver eneste eksamen, etter hvert eneste semester. Og jeg kan forestille meg at det minner, litt for nøyaktig, om det å bli arbeidsløs, gjennomgå skilsmisse, havne i fengsel - ikke minst - og å miste noe betydningsfullt, for evig og alltid. Ikke når det gjelder belastende konsekvenser, men sett i sammenheng med dette påtrengende tomrommet som omslutter en, og som da fratar meg enhver antydning til beslutsom handlekraft; skifter søkelys til alt det mulig uopprettelige. Jeg trekkes mellom en dobbel usikkerhet. Jeg har tatt steget ut av hverdagens belastende hinderløyper; med alle dens mulige skuffelser, valgposter, feilskjær og prøvelser; men det er i nuet det vanskeligste begynner. Nå har jeg ingenting å ta utgangspunkt i, nå har jeg ingenting å forbedre, ingenting å beklage meg over så jeg må foreta endringer, eller noe å se frem til, potensielt sett glede meg til, drømme om der i det fjerne. Drømmeriene har innhentet meg, og de er ikke mer lykksalige enn hva jeg gjør dem til selv, og det er et absurd, uhåndgripelig ansvar jeg ikke er rede for. Ikke nå. Det kommer antagelig om ikke så altfor lenge, sammen med harmonien og sommerfuglene og blomstring i Hardanger, men før den tid er jeg stresset uten reelle grunnlag; fullstendig uten grunnlag overhodet, faktisk, jeg burde bare coole og chille og det gjør meg gal. Dessuten, alt dette jeg hadde gledet meg til, jeg føler at jeg formelig har glemt alt dét også. Jeg skal forme fremtiden og den er planløs. Det er ingen som hjelper meg med lesetvang eller begrensninger. Der finnes ingen onder, bare helheten. Og den kan være ganske ond til tider. Sjelden ser man de totale eventualitetene mer tydelig enn etter noe vel overstått. Det er alltid like deilig å være ferdig; om enn ikke 100%, men for en periode (populært kalt sommerferie); men samtidig er det vanvittig strabasiøst og man blir redd for ikke å greie å nyte og, aller mest, utnytte. Til fulle. Jeg venter alltid på disse stemmene som beordrer, og de uteblir. Det er stille. Det er en ufattelig stillhet. Jeg skummer TV-bladet og får hjelp av Samuel L. Jackson, for en time eller to, og det hjelper. Unektelig. Det minner meg også om hvor kjekt det er å se film, hvor absolutt livsnødvendig det er - for meg - og hvor avsindig flink den mannen er når han først får et bra manus i hende. Og det er noe å glede seg over, i øyeblikket, om enn ikke så fremadskuende. Det er en godkjent begynnelse, noe å bygge videre på. Først steg på veien mot feriestemning, huhei, og man sier da alltid til de eksamenslesende at de må tenke positivt, at de må jobbe aktivt og konstruktivt siden de snart er ferdige; se fremover, tenk på de nære horisontene, vent til alt blir fabelaktig; men det man ikke tenker på er at det er etterpå, hvilket vil si akkurat nå, at selvdisiplinskravene virkelig setter inn, og den positive innstillingen er på sitt mest tiltrengte. Men aldri uoppnåelig, selv om nedtryktheten synes å ta overhånd, og vemodig apati blir den mest nærliggende følelsen. Man får tro at dette, likesom eksamenene, går over. At man makter å feste grepet igjen og hengi seg til det friheten faktisk har å by på - som jo óg er et holdepunkt. Et anslag av lykke. Et lite glimt av noe deilig, solfylt. Fleksibelt til tusen. Fleksibiliteten er et ideal; det å kombinere krav med kos; så hvorfor ikke videreføre dette til den aktuelle stund og stille seg mottagelig, grunnleggende fleksibel, og bare leve litt? For livets skyld? Det er det vi har tid til nå, allverdens tid, til å ta fatt på livet og skape av det hva vi vil, og jeg prøver - intenst - å se det, utvilsomt, fordelaktige i dette. Frihetens fortrinn. De er der, man må bare evne å ville oppdage dem.

Oh. My. God. Reports from a Saturday evening

EUROVISION: Yesterday evening, I think I reached an absolute culmination point when it comes to sensed and displayed enthusiasm. Compared to situation and circumstances, that is, because I'm in the middle of my exam period and my energy levels keep reaching rock bottom and I wasn't quite ready to work up such boundless glee. But man, I sure did. In fact, my hysterical involvement knew no limits; I was literally off my feet and shouting. And for good reasons, too. I'd been reading and working a lot; revising and recalling and rewriting, to utter exhaustion; and called it a day around nine o'clock, just in time for the annual Eurovision Song Contest finale. Which I was quite determined to catch, since I'd chosen to stay at home and be a secluded student fanatic in the first place - might as well make the most of it, and reward myself for the demanding labour achievement by a proper all-night singalong-song marathon. So there I sat, in front of the telly, all by myself - with only a box of rather non-talkative chocolates to keep me company. And it was the most wonderful kind of relaxation. Had goosebumps already whilst the opening credits were rolling; of course, seeing that I am such a Eurovision fanatic and had been looking forward to this event for so long, and I simply adore that signature tune. Though, I must admit, I was slightly disappointed at the quality of the TV program itself - the technicality of it and the general production. The hosts seemed unprepared; they were actually reciting from a piece of paper at times, because they couldn't remember their lines; whereas the outside reporter hardly knew her place, or tasks, she seemed quite uncomfortable; similar to the green room reporters who were completely useless and ridiculous and annoying. Even our Norwegian commentator(s) made some criticial remarks about this, although they weren't much better themselves. The continuity and editing didn't help, and the flaws in camera work, in addition to sound failure, cuts and embarassing silences (!) all contributed to a rather poor show, overall. Some highlights, though, which were equally, and contrastingly, fantastic; the animated introductions to each song, all made of win, and the voting sessions which progressed flawlessly; with more ease and continuous flow than ever before. They'd cut them down radically, so that the record of 43 countries voting wouldn't be the downfall of boredom, and in fact it turned out very exciting and interesting. Nice work. Moreover, I loved the costumes - as in everyone's, but in partciular those worn by the hosts - and, I suppose, considering how the intermission number is always subject to taste and preferences, I won't judge it too harshly; the people in the audience sounded like they loved it, they were all cheering and singing along. I, personally, hated it. With fierce passion. And it wasn't too professional; I found it to be remarkably in tune with the rest of the arrangement. Not downright bad, nor was it very appealing. Still, all that became completely irrelevant, in a flash, when Maria (Haukaas Storeng) swirled into the centre of the viewers' attention. This brilliant, talented girl - with possibly one of the best entries Norway's ever had, and a wonderful representative for our musical traditions - took to the stage clad in her blue silk dress; instantly revealing a catchy, determined and superbly focused mode. Ready to baffle us all - with an immensely improved, now perfectly coreographed and styled, show that was amazingly beautiful in all respects. We did have to wait until the very last minute, hers being the final perfomance of the evening, but what an ending! That's what I call rounding off with a bang! Maria was fabulous, and no matter what the result had been, she could have returned home feeling nothing but pride about her own efforts. Absolutely stunning, the lot of it, including the chorists who had practised their dance routine and were now in sync, both physically and vocally. They did so great, I was left in speechless awe. And, apparently, and somewhat to my (our) surprise, the lot of European voters agreed! They actually loved her too! Suddenly, Norway was amongst the top 6 countries on the score ranking and we were gaining in and there were a small chance we might actually win, and there went all my self-preserving composure, straight out the window - when we got our first twelve points I was screaming out so loud, I must have scared off every single neighbour I have in this building. And then, finally, too my immense joy, we were granted fifth place; as best of the west-european countries, superior to the likes of Great Britain, Portugal, France - and dark horse Azerbaijan. Grand old Sweden, tipped as a certain winner and bookmaker favourite throughout, didn't even make the top ten. Indeed, the general voting was very unpredictable and unexpected. Except for Mr. Number One, Russia's Dima, and the runners up Greeece, Armenia and host nation Serbia, which were all deemed potential winners beforehand. The acts were all very focused on public entertainment and pleasing the crowd; sometimes, the dancing and jumping and visual effects and absolute absurdity took over, and drowned any attempt of a nice singing perfomance, which was a bit of a pity. But still - it did make an eye-catching, and interesting, if rather wild constellation. Not for a second did it get boring. My personal favourites, in addition to Norway, were Iceland (as always, with a fabulously modern disco song), Turkey, Romania and Finland. Pop, rock, opera and metal. Only Eurovision can get away with being that varied. Unfortunately, all the Nordic countries - save for Norway - ended up with rather miserable results. Said Turkey, however, suprised everyone with what was - in my opinion - the second best song of the night (next to Norway's, of course); a brilliant rock tune for which I cheered intensely. It did receive a pretty decent place as well. But Noway's own Maria remains the top performer of this year's Eurovision, and the one who beat all the odds; literally speaking; and who most deserved her place amongst the - wow, it's amazing just to say it - top five. My sincere congratulations to her, and to song writer Mira Craig, for your great achievement, for the success of "Hold on be strong", and for - undoubtedly - the most stylish moment of an otherwise strange, eccentric, fluctuating and at times very bizarre show. But great fun, all in all. It was indeed some great fun, and a pleasant viewing experience.

DOCTOR WHO: What I didn't know, however, was what I had in store for me next. As mentioned before, due to England's (lousy! embarassingly bad! shame on yee!) participation in same Eurovision Contest, yesterday's "Doctor Who" episode has been postponed for a week, and is due next Saturday; same time, same channel; but meanwhile, they'd decided to give us something to make up for the waiting, a bit of a gift, and it turned out to be almost as good as a new episode. Almost. But very close. For whereas the next upcoming twoparter is a Moffat tale about an alien (and mental? wtf?) library, and some scary adventures there, with no appearances from old companions or villains, as far as we've been told, last night's gift trailer - as provided by the BBC - was packed with fangirl goodness, previews and incredible cameos; a regular squee fest of grand, unforeseen dimensions. I was rather taken aback by the whole thing. Here it is, by the way, for all of you to see:

How brilliant is that? I mean, it's just (over)loaded with potential and promises of absolute magnificence yet to come. If there's one thing the BBC knows, it's how to make exciting trailers, and thus - increase our excitement, simultaneously. I can't wait. And I know I say that way too often, but my goodness did I love this! And how could anything make, er, everything more worth waiting for? I mean, it's Rose! And so much Rose, I was barely able to keep myself together! Walking, talking, crying, shooting - determined look in her eyes, leather jacket shining bright, mascara on the move - and she's got her classic ear rings on! Also, her acting was immaculate; spot-on and back to the old days; it blew me away! Here we've been kept in the dark (...pun intended) for so long; being fed (small and smaller and) the smallest pieces of information, one single piece at the time, for numerous months; and then, all of a sudden, they decide to bombard us with a whole load of gunfights and explosions and running and screaming and Billie Piper looking mysteriously mature, toughened-up and just extremely cool? Gah! Here's surprise issues for ya'! Additionally, there was Donna's comment about Rose Tyler returning, which sums up - pretty well - my own set of reactions, too. YES, it is good; no matter what, no matter how, no matter where. Second, David Tennant, the brilliance that is David Tennant's acting skills - and, not to mention The Doctor's grin at the prospect of having his darling beloved back! The sadness of the whole situation, everything's gone wrong (apparently), but at the same time: it's her, and she is coming back to him! Made my day! As great as the Moffat episodes may prove to be, I can't help looking the more forward to seeing Rose again and discover what kind of fighter chic she's been transformed into, after a few years with Alternate Universe Torchwood. Regardless if I cry or get scared shitless or is left in total misery, because it's so tragic, the lot of it; and all this is probably destined to happen; it will be fantastic. Utterly fantastic. Although the very word "fantastic" seems close to an understatement, right now. Judging from my own reactions, this trailer thing was made of pure divinity. Very James Bond, very Star Wars, very Matrix, very Modesty Blaise, and very much made up of all good things I love. Moreover, and to top it all: it's compressed into this one, single concept that seems based on, and constructed from, all good things that are there to be discovered, throughout the galaxies. "Doctor Who"; the one and only; made with an unparallelled measure of heart and ingenius soul. I rest my case and press rewind!

Last but not least, though, let me add some relevant links of interest, in terms of further trailer exploration and Whovianism:

Planet Gallifrey's breakdown, with screen caps
BBC official site, with a special puzzle or two, and a countdown
Blogtor Who, brilliant blog with loads of news and pics

Plum job

Soundtrack: Elton John - "Madman across the water", which seemed oddly fitting. With my current mood, that is. Especially "Levon", whose lyrics of multiple meanings can be transferred straight onto the matter of my following discussions. And then over to "Sugar on the floor" from "Rock of the westies", which suited the poem better. Somewhat. At least, it's a beautiful song and it's got a melancholy tune which holds the same atmosphere that the poets below try to convey. Mind you, I just put myself on par with one of the greatest American poets ever. That's scary. And not at all justified. But I do my best to honour those heroes of mine, the lot of them, despite own forgetfulness and tendencies to come off with a wrong twist, here and there.

Det er sjelden (eller, eh, ikke?) at jeg lar meg affisere såpass av dikt at jeg ser meg nødt til å komme med et motsvar. Men dette var et slikt tilfelle da reaksjonen ikke lot vente på seg, eller kunne unngås, da diktet bare tvinger en til tolkning og til egne overveielser. Her óg i en tilsvarende dikterisk form. Det utvalgte stykke poesi heter "This is just to say" og er skrevet av den fantastiske William Carlos Williams; muligens den eneste dikteren i historien som har klart å gjøre noe klassisk meningsbærende utav en trillebår og tre høner. Her beretter han derimot om plummer. I en fryseboks. Som han spiser, før frokost. Dette vil si, åpenbart, at han er en mann med hang til de overførte betydninger - og DET liker vi jo. Man kan tolke Williams mer eller mindre som man vil, man kan tilegne ham nøyaktig de allegoriske overtoner man lyster. Diktene hans sier alltid mye mer enn hva man aner på den overskuelige overflaten, i realiteten er de heller uoversiktlige og eksisterer bortenfor enhver form for flate. Under litt.vit.'s lille litteraturkollokvie i formiddag, kom vi frem til at plummediktet synes å være et klart uttrykk for blant annet utroskap, kjærlighetskvaler, ektestanden, utagerende eskapader, følelsesmessig nedtrykthet og endeløs fortvilelse. Svik, bedrag, kontrollbehov, urettmessighet og skuffelse. Intet mindre. Og det var dette jeg tok utgangspunkt i, da jeg satte meg fore å skrive en liten respons til samme diktet; en slags annen vinkling, annen tagning; over samme tema. Samme situasjon, sånn omtrent. Samme konflikten om ikke annet. Og for å få utløp for egne reaksjoner; understreke hvordan diktet virket på meg. For det har en voldsom effekt, det er voldsomt betagende. Men la meg da, først av alt, gi leseren innblikk i det opprinnelige verket, så man ser hva man har å forholde seg til:

"This is just to say"
Av William Carlos Williams, datert ca 1938,
fra en samling kalt "Collected Earlier Poems".

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold

Tolv verselinjer, maks tre ord på hver, inklusive gjentagelser, men man kan da få vesentlig mye mer materiale utav det. Noe av det mest fascinerende med lyrikken som sjanger er jo den helt grenseløse betydningstettheten; hvordan man med ett kan (eller, må) lese langt flere budskap utav hver enkelt frase, langt mer mening inn i hvert enkelt ord. Diktningen manifesterer og illustrerer, tydeligere enn alt annet, det magiske, det essensielle, det uforlignelige ved ordene; som gjenstander for bruk og undersøkelse. Likeledes, ved språket som sådan; hvilken makt det har. I all (sin) enkelhet. Derfor lever diktekunsten videre; og tilskrives ny aktualitet, til stadighet, siden den er like evig som ordene - den bærer deres uendelighet i seg, deres mangfold inkorporert i selve dens struktur. Hvilket igjen beviser, for min del, at diktekunsten er og blir - uten sidestykke - det kjekkeste jeg vet om i hele verden, likesom det mest fascinerende; det utvilsomt mest interessante å befatte seg med. Om det fremstår i poetisk, litterær, dramatisk, musikalsk, eller filmatisk form. Der finnes så mange poeter, like mange som der finnes poetiske former og formater. Og heldigvis for dét. Så har man ennå flere storheter til gode å oppdage. Som William Carlos Williams; en av de aller ypperste ordkunstnere noensinne; en som aldri skuffer eller kjeder, i anvendelsen av sine midler. Han gjør alltid noe effektfullt utav språkelementene. Han synes alltid å ha noe iøyenfallende å bidra med - både syntaktisk og tematisk. Han skriver utenfor de metriske retningslinjene, det gjenkjennelige og klarlagte; han posisjonerer seg aldri i noe fast system. Likevel synes det bevisst, og med overlegg, det han komponerer. Ordene er aldri tilfeldig satt sammen; de følger bestemte mønstre, særegne for hvert dikt, etter Williams personlige oppskrifter. Det er en tanke, en fremmaning, en forutsatt formening - bakenfor alt, hele tiden. Og det forekommer meg så ufattelig genialt. Dette at han, på tross av det intrikate tolkningspotensialet, greier å gjøre diktet så simpelt. Det blir utsøkt moderne, minimalistisk og samtidig ekstremt innholdsrikt. Åpent for tolkning i all uendelighet; undertoner, mellom linjene, og ørsmå detaljer - det er nøkkelbegrepene her. I tillegg til de berømmelige metaforene. Mannen er rå på metaforbruk. Det er nesten irriterende hvordan han tydeliggjør for leseren at diktene skal leses i en dobbel forstand; man klarer ikke forholde seg til dem direkte, som noe konkret talende, man må kontinuerlig skue etter det underforståtte, det skjulte, det implisitte. Det setter leseren i en eksepsjonelt vanskelig situasjon, og gir en samtidig ubegrenset med frihet; hvilket dog er to elementer som oftest opptrer sammenfallende, også i det virkelige liv. Og det er det virkelige livet Williams skriver om. De banale, enkle tingene. Men han gjør dem intrikate, kun ved å skildre deres væren, deres eksakte eksistens, hvordan han betrakter dem. Og dermed, kanhende, hvordan han - og vi - betrakter verden? Sannsynliggjort av - ham, eller oss? Uansett, det forløper uten forsøk på romantisering, eller idealisering. Han simpelthen skildrer. Med innslag av idyll, kanhende, og definitivt naivitet. Men ingen vyer. Williams foredler aldri, han legger ikke til - han trekker heller fra - men synet bevares. Det er en herlig ironi i denne hans skriveteknikk; det at han utelater hindrene og nettopp dermed legger hinder i veien for vår forståelse. Det enkle er ofte det vanskeligste. Fordi vi må velge selv. Og grunne.

Selv takler jeg da min grunning gjennom egen diktning, som her. Og jeg inkluderer litt eksamenslesning i samme slengen. Er midt i det mest iherdige repetisjonsarbeidet nå, selve innspurten, og dette må da utvilsomt kunne sies å være relevant i den anledning. Og konstruktivt, ikke minst; å bruke kunnskapene man får og vise at man kan sette dem i sammenheng med de man allerede besitter. Var vel Gadamer som hadde noen forestillinger om det der, i sin berømte hermeneutikk. At man er født med horisont, og den kan bare utvides, hvilket den óg gjør iløpet av ens dager på jorden, men man trenger stimuli. Man må ikke stagnere i troen på at man har det man trenger av viten, man må alltid søke mer. Og trå utover egne grenser. Der finnes ingen absolutte grenser, bare muligheter for å sprenge de i øyeblikket oppsatte - om man da skal ta i betraktning min ideal-virkelighet. Hvordan den stemmer overens med min reelle, er en ganske annen sak, men jeg jobber da iherdig med å rive ned fordomsmurer og forstå mer av det som finnes over neste høydedrag; aldri å tale i uoverkommeligheter, men komme seg fremover, til man klatrer ned på andre siden - med økt lærdom på veien. Forhåpentligvis.

Hva min egen innsats i denne stund angår, og det poetiske resultatet av mine intensjoner om å dyrke modernismens storhet(er), bør da bemerkes følgende: dette er et nokså impulsivt, "spur of the moment"-type dikt, som selvsagt ikke kan måle seg med Williams original i, eh, originalitet - eller noe annet - men det må sees som en hyllest; og en ektefølt, oppriktig sådan. Jeg forguder denne mannen og jeg synes dette er et av de fineste diktene han har skrevet og jeg velger å markere dét slik. Unngikk eskplisitt tegnsetting, for å bidra til økende antall doble hentydninger, hvilket altså er meget viktig her. Tro mot Williams' ånd, med andre ord. Har beskjeftiget meg med metaforer og allegorier i hele dag, og anaforer og anapester og alt annet som begynner på første bokstaven i alfabetet, og videre nedover og - vel - hodet går en smule i surr. Men prøvde da å nyttiggjøre meg de forskjellige akademiske teknikkene og poetisk-analytiske begrepene, opplest og vedtatt og anstrengt, på en praktisk måte. I aktiv utforskelse. Kunsten å eksemplifisere lærdom, i dobbel forstand. Erfaringsmessig og studierelatert, lyrisk og emosjonell. De glir alltid over i hverandre. Som alle livets bestanddeler. Og ja, om noen lurer, jeg har for (u)vane å omtale avdøde mennesker i presens nåtid. Så det er sagt. De lever da evig i mine minner og det forsvarer galant den lille tvilsomheten. Here goes:

"Etterdønninger" - om gjerninger og konsekvenser
Av Scaramouche, Po(t)eten, som ofte lurer og ikke like ofte får klare svar; de fleste må man nå en gang finne utav selv. Og helt på egenhånd. Noen ganger er det lett å føle seg litt overlatt til seg selv og ens egne tilfeldigheter. Man rammes; og står der siden - tiltaksløs og tom - mens man forsøker å bryte ut av egen absolutt maktesløshet, ikke stivne, ikke la seg bindes til det destruktive. Men i refleksjonens time, når man velger å skue tilbake, er det lett å oppdage øyeblikk da man ga seg hen, og ikke tenkte på muligheten for å bli gitt opp. Og bli stående slik, tafatt. Men man må aldri forbli i tomhetens vold, man må alltid forsøke å fylle fremtiden med noe som gjør den verdt å leve seg inn i.

hvor det var deilig og søtt
der og da
for et øyeblikks stund
om enn etterlot meg
med en tyngende kulde
slik man ser problemene
og ugunstighetens realitet
for tydelig
men likevel trer inn
mellom passasjene
og utstrøkne kalenderdager
like fullt
besatt med mangfold
av tilnærmelse
snevrer inn og kjølner stadig
dobbeltydig
i hver ubeleilige konfrontasjon
og uten evne til å endre
hvordan vil det bli
når man lar seg føre
med all slags smektende berøvelse
for senere å tilstå,
så, i stillhet
endog mot lydløse premisser
går opp i opp
men veier ikke for
i verdener der alt vi konstruerte
var en skjør konstellasjon
som forekom en
ment å skulle bristes
ved ett enkelt pust
i uforenelige retninger
slår og stryker med den samme neven
gjennom vannskorpen
hvis understrømmer favner
kvelende tyngde
i hvert nedslag, hvert utbrudd
levnes uvebegelig
styrtende

blankt - skiller
mellom det bestående

og tilbake står kun kjennskap
klar i tale, vag i tolkning
hvilket faktum
opprådd, så selvfølgelig
men soleklart
tilgivelse blir aldri det
hva man forventer

Reactivity

Warning: here be massive Spoiler Alert. Doctor Who-wise. And incoherent fangirling, as is customary by now. Soundtrack: Colbie Caillat. In the summer time, drinking tasty wine, nicey songs in line. To the day. Woke up, and eyed the world as through a (rather dirty) window frame, put on smile and preppy summer clothes, rejoiced in excellent weather conditions, went to school, enjoyed long and exhausting seminar, went on to have lunch, went on therefrom to read and gossip and chatter and try to teach poetry to others and learn something in return, and be taught some too, whilst laughing a lot throughout, and also; had coffee, made silly remarks on tragic heroes, and Aristotle, then walked home, made pizza, checked e-mails, ate said pizza, dug into own chocolate reserves, commenced with wine, went online, skimmed through Mail Online; brand new Daily Mail sites, very neat, might I just promote; continued on to Doctor Who-sites, macros are fun, David's busy, I've got to read more fanfiction, no time for anything at the moment, and - to radically obstruct any hopes of making time for said anything-kinda stuff; finally set out for a visit at LiveJournal.com, the official sites, there we go and - BANG!

Now, that wasn't nowhere nearly half-expected! Massive amounts of suprise-induced double negation words - as a result - in fact, it was highly unexpected, and it made me highly extatic. Overly enthusiastic and, hence, feeling the need to cite instant response patterns as displayed by self: oh my god, fucking yeah, and whooooray - it's Billie Piper! Suddenly appearing, right there in front of me on the good old screen, out of nowhere, out of the beautiful blue, gorgeous as ever - of course - this is brilliant! Absolutely brilliant! But, wait, just wait. Follow up with even more thorough examining of text and imagery. And - coming into view - oh noes! Loud, major yelling excercise: OH NO!! Look at what the text says! I don't want to cry. Seriously, I don't want to cry any more over Rose, or the Doctor, or Rose and The Doctor, or them not being together, them not getting together, them missing each other desperately because they're not (able to be) together. Man, it's killing me enough as it is already, seeing that we're always left pending, at the prospect of them maybe finding back to each other, maybe getting to declare their love for one another, sometime in the near or more distant future. And this whole announcement is of little aid to our common, current fangirl situation of horrid anxiousness. Complete and utter uncertainty, to which this proves no improvement. I hate inexplicit, vague, annoying headlines that procure speculations, only, and no explanations. What more, in quotation marks, so there's no way we can (act like we) doubt its accuracy. Too blatantly official for such. But hey! Stop the moaning and drop the complaints for a minute, it's Billie Piper! Ladies and Gentlemen, and Doctors, that's no other than Billie P. on the cover! And much better than last time she grazed this particular front page, when it said "goodbye Rose", in huge capital letters below her picture, and - well - that too made me burst into tears. Now, here she is again, and she's wearing a beautiful blue leather jacket and some great makeup, but that doesn't keep me from wondering; what's with the incredibly unfitting, stupid hairdo? And the gloomy looks? I mean; it seems she's got tears threatening to well up in her eyes! At least, she doesn't look very happy - just pensive and troubled and thin - which adds to the whole sense of worriedness, as expressed by fan(girl)s all over the place, due to the inescapable promises of really bad events to occur in the upcoming finale. Disasterous times impending. Guh. There's even Big Ben and Parliament - rearranged, misplaced London skyline - photoshopped into the background; what's that got to do with anything? Lovely as it is, that makes no sense, and the images don't do it justice either. Also, reuse of an old Donna photo that doesn't fit with the rest of the colour scheme; that's more than mildly disappointing. Especially because they use to be so good at these things. Still: it is Billie! Goddamnit, it's Billie Piper! On the front page of the official Doctor Who series magazine! Meaning: she's back! Don't need more confirmation than that, do we? Like the cover in itself, too, pretty captivating stuff - love the brushes and neon effects - despite the unavoidable minor flaws; some elements of bother; yet, it sure does help how two thirds of the page is covered in Rose Tyler goodness. Which just reminds me, once again, that she is in fact returning - and, whatever that might lead to, it does mean loads of nail biting, nervousness and nerve racking despair; both before, during and after the final three parter. Three weeks to go. Jeeesh, I'm so excited I'm increasingly incoherent. Or, well, when did DW ever make me anything else? Not to mention, when was I ever coherent? But now I'm suffering from physcial reactions and shakiness and continuous, inner uneasiness and god knows what; further stages of painful, unhealthy anxiety and overdone enthuasiasm. But I love that too. I love being a proper fangirl and squee all over, just at the sight of a fresh, unforeseen jpeg file published on some obscure internet forum. Enthusiasm is bliss. And, the joy does do me good. I look forward to the episodes - lots and lots - and to reading the actual mag! Wonderful to have Rose back in action!

And, well, a slight addition at the end, just because there will never be a time when this isn't funny - and, it's theme related and it's brilliantly made - something to sum up the state of mind I'm in at the moment; also, what things make me laugh, right now, when I just so happen to be in this particular kind of erratic fangirlish amusement craziness of mood. Yup, there you have it. David Tennant, for your vieweing pleasure solely. Enjoy! Never even noticed how many times he actually does that, nor how funny his facial expressions are, each and every single time, nor how frantically enervating it is to watch all instances, uninterruptedly. Amazing shit. And the ending is priceless, albeit extremely implied and fans-only. I don't think I want, or should make any attempt, to explain - so if you don't get it, I hereby direct you over to ihasatardis and further similarities; the rest of the aboslute absurdity. Fandom truly can be the funnest fun in the Universe. Courtesy of Youtube, obviously, and a very talented editor-Whovian. Not me, so credit. And thanks!

Further compensations

More good news!! And it's "Doctor Who"-related! Seemingly, in order to make up for the lack of episode anxiety this week, they've decided to provide us with some major motivation for squee-infected happiness, nonetheless! Unexpectedly so! And actually, though I assume very deliberately, the dance of joy-worthy news may be seen in direct connection with the upcoming two-parter; the two episodes that we are currently in waiting for; writtten by the brilliant fan-favourite Steven Moffat. The same man who has now officially been appointed to take over when Russel T. Davies "retreats" from his job as boss of the "Doctor Who" series; albeit after the infamous, mysterious and highly-anticipated 2009 specials. Yup, that's the big revelation. The Moff, as he is known amongst the crowd of his devoted fans - myself very much included - will then commence as head writer and executive producer for the show, it is assumed, taking over the exact same position and tasks that RTD has so far been administering. He will, in short, be in control of the whole production; dealing with series openings, series finales, at the very least, and - naturally - the general management of the writing, directing and casting processes. Which, again, is quite promising indeed! In fact, and to put it bluntly, this is the best piece of news we've had since the announced return of Billie Piper. Absolutely amazing! I'm so happy I have no words, really. Steven Moffat is one of my greatest author heroes; an idol and a source of inspiration, and - quite possibly - the most acomplished script writer in Britain at the moment. AND he's Scottish! How much better can it get? I've been admirer of his for ages, and I've waited for him to get this opportunity for about as long. According to the man himself, he's too been lobbying for this post since the minute BBC hired him. Now, maybe that was a bit of a joke, but he certainly has proved himself able and qualified. The wait has been worth it, now we can all be relieved! And - immensely happy! I mean, who'd be more perfectly suited for this job? He has excelled himself time and time again, working on shows like "Coupling" and "Jekyll" - also, he's set to write the screenplay for Steven Speilberg's "Tintin" movie, starring "Love Actually" wonderboy Thomas Sangster - not to mention said "DW". (In which Thomas once played a pivotal part, as well.) As for "DW" history, Moffat showed his wizardry when composing the grand and epic "The Empty Child/The Doctor Dances" for Series One, two of my top-five favourite episodes ever - they're the ones that got me hooked on the show in the first place. He then followed up the success of this particular two-parter with the award-winning "Girl in the Fireplace", the episode which famously laid the foundation for an on-screen AND real-life affair between David Tennant and Sophia Myles. (Who starred opposite said Thomas Sangster in "Tristan & Isolde", by the way. They're all connected, right?) Thereafter, he continued with what's probably his very best work to date; regardless of medium or genre; the excellent, magnificent, and utterly out-of-the-blue, Doctor-light episode "BLINK". Might just be one of the best stories ever to have been on Television, for as long as Television has existed; AND it made Martha Jones a drastically more lovable character, in - let's see - ten minutes of total screen time. Next, of course, when they wanted to do a double-Doctor episode and combine the charisma of David Tennant and Peter Davison, which was a milestone event to die for, there was no question to whom they were going to hire. Moffat creates "Time Crash", a mini-episode with such quote-ability, one's barely to watch it. An instant cult hit. And sonsequently, there can be no doubt whatsoever that we are in for a proper treat, now; that we have some brilliant things in store for us; at the prospect of his fresh career move, and what limitless, unforeseen, super-successfulness this promotion might bring about. Oh, I already hold some intense expectations as to what we might expect of his being in charge and what potential, new story classics we might get to watch, over the next years - from his magnificently skilled writer hand. What surprise tales are already forming in his mind. Of course, there's an enormous pressure laid upon him now; for him to deliver and not disappoint. We all know the amount of heavy, and often completely groundless criticism that "poor old Rusty", that's RTD, has suffered over the past years. He does have to take most of the blame himself, though, for having penned crappy pieces like "Love and Monsters" - for which there was, in the end, no hope at all; we couldn't help but hate it. Still, judging from their radically different styles in writing, I keep my hopes up that Moffat may contribute to a bright future for my favourite show, where all changes are of a positive kind and may lead the series in a genuinely positive direction. Fingers crossed, and I don't think we have much to fear. After all, this was the guy who invented Rose/Doctor shipping. And Captain Jack - for God's sake, he came up with the character of Captain Jack, what further reasons does one need to worship him? Based on such evidence, how can he not be a genius? I am so looking forward to seeing him at work! And hereafter, we don't have to wait forever for a rare, one-off Moffat story once every season; this shift means we'll have numerous Moffat stories throughout, and he'll be overseeing every single one of the others as well! His brilliance will be all over the show! Yup, burdens on his shoulders, lots at stake, better pull this off and without fail - and, I think he will. I have no doubt he'll do great. That being said, I will miss RTD and I have to give him (loads!) of credit, for the incredible re-invention of the series back in 2004, and for having brought to us one Rose Marion Tyler; best companion ever; and given Christopher Eccleston the chance to shine as Nine. Good work, good man. Yet I suppose it's about time we have some new impulses and fresh ideas poured into the show, after this series - and I don't think they'll dare alter it so severely, anyhow, can't mess with the basics. "Doctor Who" is all about traditions, and Steven Moffat better keep those. He's got to stick to the mythology - and so far, he's been the best at doing so! Hence: it's all very promising. Anxiously awaiting "Silence in the Library", meanwhile, and rejoicing in this merry, merry news! Happy day!

Holding on and holding out for Maria!

[Image: Norway's contribution to the Eurovision Song Contest, Mira Craig and Maria Haukass Storeng, known in ESC circles as Maria only. Now heading for the finals! Weeee!! Congrats and champagne and balloons and - go Maria!! Credit: tv2.no, med takk for lånet.]

Late last night, it was time for the first of two immensely exciting Eurovision Song Contest semi-finals, and it became even more of a nerve-racking affair than one could have expected beforehand. For a moment there, I thought Europe (or, the European voters, whoever they may be) had really lost all sense - and taste in good music. But then Norwegian contestant Maria - our very own personified hope of another victory - was announced as the tenth and last finalist, advancing to the final rounds, and we could draw a deep breath of content, noting that everything was quite alright again. Well, almost everything. Apart from the utter ridiculousness and arrogance demonstrated by some of her opponents, and the overall quality of the(ir) music, which is rather poor this year. The participants of the 2008 competition are possibly the most bizarre variety of, er, bizarre people we've seen thus far - and their appearances are as striking as it gets, in every possible meaning of the word. Above-mentioned Maria, representing good old Norway, is - as far as I could tell - one of very few artists taking part in this event who actually sings a normal kind of songs, backed by a normal set of chorists/dancers, and who dons a normal-looking outfit that actually is a dress, not some kind of monstruous carneval costume more fitted for a medieval themed booze-infected nachspiel party. Of course, Norway's entry looks pretty damn boring compared to, say, Russia - with their ice skater boy - and Finland's bare chested heavy rockers (are they capable of anyhing except black metal?) and Greece's lapdancing routine, or whatever that was supposed to resemble, but it is definately more watchable. And, for my taste, enjoyable. I am a Eurovision fanatic, of course, and I genuinely look forward to this show, every single year, despite the awkwardness and the silliness and the lousy singers. It holds an unparallelled (in every way!) charm, an atmosphere unlike any other, an entertainment value beyond belief; a kind of circus you don't find anywhere else within the entertainment business. It's, presumably, the only musical event that's got room for anyone, anything and any absurd idea that some obsessed human being might (find it possible to) come up with. Take Belgium, for instance, whose contenders didn't manage to generate enough originality through singing in their native tongue, so they eventually settled for their very own, brand new language - especially invented for this special occasion. Adding some atonal backup singers, and equipping them all with some dramatic clothes and hairdo's to go along. Still, that didn't even come close to the armour worn by Andorran contestant Gisela, which was so awful I almost loved it. She'd also placed some sort of alien antenna on her head, thinking that looked neat. It didn't. Nor did I particularly approve of Armenia's feather dress-clad techno-babe (ugh!) or the Bosnian Brides. Worst of all, however, was the despicable Irish turkey who should never have been allowed attendance. Kicked out, more rightly, and never to be seen again. What a disrespectful act. Not even ironically intended, just an insult to the whole competition and its hard-working "cast" and crew. No wonder the audience boo'ed. Would have been disappointed if they hadn't. I actually turned off the telly when the group was on, cos I couldn't bear the disgrace. Horrible, horrible thing. If they find the show so stupid, why even bother being part of it? There's no way they can be said to have contributed - and I think most viewers would have preferred if they were disqualified. Anyways; they're on their way back to Ireland now, licking their wounds of shame, without any ticket to the finals. Poor Irishmen, they deserve something better; being the most successful Eurovision participant in the history of the show, and all, with SEVEN triumphs thus far. Hope (and trust) they'll make up for this mess next year! However, the situtation improved a lot with the wonderful duet from Romania. A most adorable duo singing about love and love and...love. And it was lovely too. Naturally, shipped straight to the finals - whilst receiving some justified comparisons to "Phantom" along the way. Good on them. My favourites! Many countries offered opera-ish tunes, including the Russian thing, and some complete rubbish by Isis Gee, from Poland; who was overly tanned, to put it mildly. Godawful. Straight to the finals as well, both of them, together with that Armenian flapper. "Fine" by me - for entertainment's sake, and little else, and may we all pray they don't win.

And, by the way, here's the list of the ten first semi-finalists set to partake in the main final this Saturday:

Greece
Romania
Bosnia and Herzegovina
Finland
Russia
Israel
Azerbaijan
Armenia
Poland
Norway

Still, there is no denying I'm overly enthusiastic about the whole event; no matter who wins, even, for I love the show, the people, the craziness, the costumes, everything. Which, most likely, is why I critcize it so much too. And, so with such heavy ardency. I mean - I thoroughly enjoy it, every single year, despite its flaws, its unbearable moments; I can't help watching, and commenting - giving praise, raising eye-brows, displaying hatred. It gets me extremely enthusastic and absorbed. I adore it. Even though its airing schedules create a wide gap in the "Doctor Who" series continuity, I maintain my faithful love and admiration for the song contest. I almost managed to avoid cursing the delay. Which is remarkable, in itself. On the whole, you just have to let yourself go; to dream along. It's a fairy-tale. It's pretty creepy, of course, and it's definately not healthy for a serious student trying to be serious, and focused, it's a proper escape from reality, in every sense, and it's probably crowded with individuals who are tangering on mental instability - but hey, at least they dare to flaunt their peculiarities. They're not shy, I give them that, and I always admire forwardness. Wholeheartedly. I can easily forgive self-centered arrogance, when it comes in the shape of an angelic opera singer from Azerbaijan who just loves to be onstage, singing his throat out (...), doing what he thinks he does best. The Eurovision arrogance is a good one; it's sweet and moving and quite possible to tolerate. And if it seems a bit disturbing at times, that's because it's pathetic - not dangerous. One does feel sorry for some of these people, because they try so hard, obviously unaware their own shortcomings, and to what extent they will eventually fail. And just how little talent they actually possess. Yet they smile, and they do their best, and they - well - yeah, they make a memorable effort. At the very least. Some 43 countries, not all of them are meant to be remembered either. Fortunately. But Eurovision at its best is absolutely brilliant; because it's so massive, it's way over the top too much, but - nevertheless - it's so much fun! You've got the daring, experimental audacity that never ceases to surprise, and makes sure this show may never, never, never become anything that's remotely bordering on ordinarity or boredom. Save for Norway, of course, with our utmost discretion and de-emphasizing tendencies, and dreadful art direction, but at least we're fronted by someone who can sing; who's got an incredible voice to make up for what she lacks in eye-catching style. And properly so. (Should have sacked the stylist, though.) Not only can she sing, she's so damn good she deserves to win the whole thing. "Hold on be strong"; as penned by rising singer/songwriter star Mira Craig; is an old-fashioned, proper soul hymn - inspired by Motown, Diana Ross, Aretha and the likes. Maria proved her soulful singing skills when participating in Norwegian Pop Idol (aptly titled "Idol" over here), some odd years ago, and she's only got better since then. Her vocal is perfect and her performance very charismatic and charming. She's the one elegant person on stage, the rest of her gang could just as well have been removed. Very bad danse moves, there. Guh. But, fair enough, the singing still makes up for it. And that's saying something! At first, I wasn't all that convinced about the qualities of the song as such, either, but it's really grown on me - so much, I can't get it out of my head at the moment. Love it. So, see you all again next Saturday - and best of luck to our girl, Maria! Hope we succeed! Krysser fingre og tær for deg nå, flinke damen! :)

Who's Done it!

BE WARNED: SPOILERS! THE FOLLOWING CONSISTS OF FANGIRLING, RANDOM MUSINGS, PERSONAL PREFERENCES, SUBJECTIVITY, FANDOM OBSESSION, STAR PRAISE AND DAVID TENNANT-ADMIRATION. MOSTLY. OR, WELL, TOTALLY. BECAUSE 8 MILLION BRITS, PLUS WEB-VIEWERS, CAN'T BE WRONG. AND SUCH POPULARITY MAKES "DOCTOR WHO" MORE THAN SIGNIFICANT ENOUGH TO JUSTIFY NUMEROUS, LONG BLOGPOSTS!

Soundtrack: Elton John - "Blue Moves". Because it's good. Okay - so: major confession time. Last night's episode of "Doctor Who"; entitled "The Unicorn and the Wasp"; might just be(come) one of my favourite DW stories ever. And, considering the slight variation in publicized fan opinions; where some people voice severe rage and disappointment, whereas others cry out in euphoric praise; I intend to state the many and precise reasons for my sheer, complete and enthusiastic approval. Let me begin by confirming that this is indeed an occasion of the outmost "hate it or love it"-kind; as various spectators have claimed before me, over the past 24 hours since it got aired. The fact that it all comes down to taste and preferences has, however, not prevented a number of fans from uttering extreme amounts of criticism and calling this the worst ep. this season. As I have mentioned in previous posts, this fourth series has, so far, been a regular love parade of brilliant episodes following even more brilliant episodes - one after the other, like pearls on a string. Absolutely stunning quality, overall, and almost unprecedented in the history of this show; hence becoming increasingly difficult to follow up. This was yet another long-anticipated chapter, and a rather exceptional one for many reasons. My immediate positive response might, first of all, have been caused by all the preview material; branding this as a one-off, historical affair; featuring some of the finest actors Britain has to offer, including one of David Tennant's best friends. Who just so happens to be a personal favourite of mine, as well. (The minor characters were terrific, in general, even the ones we barely noticed.) Also, my eagerness might be further due to this being the last episode out before a two week's absence of DW; brought about by (or, more rightly, blamed on) the Eurovision Song Contest; and consequently - perhaps - more thoroughly enjoyed and cherished; something to keep us going, that could make the wait worth while. For me, personally, it succeeded in doing so - and, very much too. A great, fun, dialogue-driven and action-packed ride from start to finish. Especially the dialogue is something I've learnt to appreciate. Not that I don't like big guns and running and fantastic aliens and planets and - yeah, you get it, I love all that too - but I prefer stories with a proper load of good lines involved. This one had countless such. In short, "The Unicorn and the Wasp", evolves around one of the greatest authors of all times, and creates an accurate depiction of the historical period in which she lived and worked. We've already had The Doctor meeting Charles Dickens and Shakespeare on-screen, now it was Agatha Christie's turn. And, of course, there my objective reviewing abilities come to an end. Simply cease to exist, for she is so absolutely marvellous and one of my childhood heroes, and I've been so looking forward to seeing her joining in with Donna & The Doc on their adventures. Writer Gareth Roberts did not disappoint - again, in my humble, subjective opinion. Naturally, he does have a lot of resources and resourceful folks around him to help. For instance, and this must be said to have been its greatest advantage, there is the immense, unlimited, endless and priceless interaction between Catherine The Great and Davey T. himself. A safe bet - in matters of charm, quality assurance and story-telling potential. These two have more natural chemistry than any other television duo I have ever seen; at least when based on 100% platonic friendship. This episode did include some hints about their relationship evolving into something else - in particular with the infamous snog; which was beautifully built up to and executed, thank God. Very cute, very strange and extremely shocking - which was the main idea, too. Second: the more they deny they're a couple, the more we speculate that they actually are. But this situation only marks a crossing point that can lead both ways, and I hold no fear the producers (RTD, that is) will destroy the special connection that has been established between the London lady and the Time Lord. They're too professional, all of them. As long as David and Catherine get to act on all that they possess of intelligence, wit and charisma - known as general talent - they make even the lamest of conversations seem totally ingenious. No guilt for has been placed on their shoulders by any critics, since the beginning of this series; in respect of episode shortcomings; not even by the most free-spoken and harsh individuals out there. Nor do they deserve any such. Regardless of flaws in direction and writing, regardless of how downright bad the episode appears to be; the minute the two of them get free camera access, all problems are forgotten, and we've suddenly got an above-average story of possible improvement. With their grand acting skills, they manage to generate more fun, lovability and viewing pleasure than one could ever have dreamt of. I am in awe. This time, they had the opportunity to really joke around, be silly and perfect their acts. Which they did; and with so much awesomeness, I don't know where to start. Well, I always try to emphasize how much I heart Catherine Tate - she's my idol, icon and ideal - so I guess this will be my point of departure, yet again. I've admired her since her very first appearance, but this episode was - undoubtedly - a unique high point; seeing that she even got to shine a bit more than usual. Gags, imitation, namedropping; no wonder she almost stepped into her ordinary comedy routine, now and then. I did see a tad bit of Lauren-ish habits, amongst her facial expressionism, but as a major Lauren-fan(atic) I could do nothing except applaud. Loudly. Still waiting for that unexpected "are you bovvered?!", but I don't think they would. Or dare.

Speaking of memorable traditions, though, we did have some superb continuity-details here, and references (almost flashbacks!) to old DW episodes; especially with regard to said Dickens and series one's "The Unquiet Dead"; which made me happy. Next, another glimpse from the subtle plot involving four things and a lizard - oh, the Moffat inventiveness - that is being delivered to us in random bits and pieces, spread out across the seasons. Anytime David Tennant is made to look like Robin Hood, I squee. Such is life. (As a fangirl.) Moreover, there was David's best friend, Fenella Woolgar, as the crime fictionist herself, and she played it fabulously. All the real-life legends featured on DW; writers, scientists, musicians, et cetera; have been part of success stories, founded on very fortunate acting and script jobs. Dean Lennox Kelly was exceptional as last year's Shakespeare, probably the best interpretation I've seen of The Bard, but Fenella was in no way inferior. Also, her befriending Donna was part of the top points of this episode. Add to the list more absurd mimicry from David and Catherine's; The Doctor taking the art of pulling funny faces to a new level; and Donna wielding a magnifying glass; even fighting off giant wasps with it; The Doctor back in his brown suit, getting drunk on local specialties (this is a children's show, remember?), driving a period car, possibly without any kind of license whatsoever, loved those scenes to bits, and mocking said Donna; calling her a "plucky young girl" (hah!); along with the overuse of the psychic paper, the obviously evil vicar, the out-of-place-and-point revolver, the flapper style, the whole 1920's garden party theme, the plottings and schemings and paintings on the walls; I adored the lot of it! Also, the expected elegance from director master Graeme Harper, some outstanding CGI and gorgeous art direction - a department in which they've excelled themselves this series; costumes, photography and locations continue to baffle me. And, did I mention the jewellery? Loved the necklaces! Of course, Murray Gold had provided some lovely music fit in with the rest; no surprises there. The literary overtones of the story further added to my pleasant experience; perfect for a literature student nearing her exam period. Only contributing to my interest in the subjects of my studies, not depriving me of relevant focus. Nice things. David Tennant's "big and mighty fireplace séance" was as good as it gets; the whole Hercule Poirot atmosphere (or, eh, parody) was priceworthy; and only got better by having the actual woman who's behind the Belgian detective sitting right next to him. They did a lot of tie-in, inside, for the peculiarly interested-sort of lines; much appreciated by me, perhaps not as much by the general public. I suppose the slow pace and rather defined topic are other reasons why this episode will maintain its split reputation. You're either completely absorbed - or it's just not your cup of tea. Anyway, in order to like it, you do have to be a somewhat dedicated supporter of the crime fiction style, and know your thus-related trivia. In fact, the entire episode was a alternate take on the classic, British crime drama - easily compared to Foyle's War, said Poirot, Prime Suspect or Midsomer Murders. With all the obligarory elements, suspects, confrontations, effects and very mild violence present. Some sexual "controversy", haha, groundless suspicion, murderes in disguise, less criminal subplots, blunt accusations, harmless flirting (see above-mentioning of a certain snog) and the lovely "who killed him, then?"-duel between Donna, The Doctor and Agatha. In addition, and possibly for the first time ever, they did the whole flashbacks of previously unseen scenes; which is so crammed with absolute brilliance, I was rendered speechless for a moment or two. Last, there were some sweet reminiscing in the TARDIS before the strikingly appropriate ending - "onwards" indeed, although I must say I'd like an even closer look at that wooden box of The Doctor's. Proper memory lane, there. Wonder where he's stored the pictures of Rose? And - her belongings?! No mentionings of her, unfortunately, that would have made this episode a Number One. Some more disadvantages, to regain a little of my objectivity; or maybe not; since I hate slapstick humour and this ep. held a couple of bordering-on-lousy attempts. Plain nonsense, very unnecessary. But the mess-around in the kitchen was rather amusing, all in all, I have to admit. Wasn't too keen on the wasp-transformation, though, a little too much animorphs-ripoff for my taste. And the editing was crap; the continuity in DW has never been that agreeable, but this was a low point. That aside, it was a truly wonderful piece of Saturday entertainment which, more than anything, proves the diversity that is the "Doctor Who" universe; with its multiple alterations in terms of theme and setting, and the unlimited potential this show beholds - for new and ever-so-exciting adventures. The Doctor really can travel anywhere, anytime, anyplace - and he does so in an impossible number of fashions. From space suits to coctail dresses, from kitchen maids to UNIT soldiers. The only TV show I know that defines the whole of Time and Space, whilst also having made this its subject and sole ambition. Changeability, that's what it's all about. He never stops. He never settles down. Trouble follows in his wake, but he never needs look back. As for myself, on the other hand, I want to get my hands on the DVD's and rewatch the first seven episodes of series four as soon as possible, and more times over again than I'll admit here. I bow to the Brits; you carry on magnificently!

GRATULERER MED DAGEN!

[Image: Festplassen, Bergen sentrum, klokken ÅTTE (!) lørdag morgen. En samling overentusiastiske morgenfugler, fotografert av undertegnede og utydeliggjort for anonymitetens (og den mer effektfulle stemningsskapningens) skyld. Gir i allefall et klart inntrykk av folkehavet, været, bebyggelsen og antrekkene! All rights served, no stealing without crediting. Pliiz.]

Scara rapporterer fra 17. mai i Bergen!

Inneværende lørdag er den store nasjonaldagen her i landet; en gedigen markering og enestående festlighet for hele det norske folk, da vi feirer grunnlov, unionsfrihet, fredstid, ostehøvler, bunadssølv, gnagsår og det meste annet. Særdeles høytidelig, påkostet og arrangementmessig omstendelig. Med vaiende flagg i vinden, blafrende løv, syngende kor, hjemmebakt kake og pompøse, egenkomponerte hyllesttaler - på festplasser, i parker, i skolegårder, på hangarskip og overalt ellers. Norge står på hodet på søttende mai. Vi går fullstendig av skaftet. Folk organiserer, pynter, dekorerer, planlegger i lange tider og står i. Det går i prosesjoner, kransenedleggelser, mimring, vinking og musikkorps; kort oppsummert. Og alt kjennetegnes av en vanvittig entusiasme og nærmest påtrengende utgytelse av glede. Det er ikke tidspunktet for de dystre grublerier; man skal klistre på seg smilefjeset og vende blikket mot folkehavet; hylle dets og nasjonens fortreffelighet. Nuvel. Selv valgte jeg å tilbringe dagen i hjembyen Bergen, og der er tilstandene (om mulig) enda mer vanvittige enn til vanlig; folk hoier og jodler og skriker og ler, desto oftere og desto høyere. Utsagnene er høytravende, det meste er upåklagelig, allting er skjønt. Vi velger selv hvilke begivenheter som er betydelige og hva som glatt kan oversees. Bergen er den beste byen å bo i, i lengden, Brann vinner selvfølgelig serien (og de la jo et rimelig godt grunnlag ved å banke Vålerenga), vi har beviselig Norges beste kulturtilbud, bergenserne er uten tvil den triveligste delen av befolkningen, i egne og andres øyne, og fjellene har aldri vært badet i en sterkere stråleglans. Vel, dette høres kanskje tilgjort og ironisk ut - og det har en viss brodd av ironi og kritikk i seg, men det er nå uimotstridelig sant, likeså. Og det sier jeg som halvt østlending og med full åpenhet for min hjembys mange laster, og de heller irriterende aspekter ved dens innbyggere. Meg selv inkludert. Vi kan være brautende, høyrøstede og overmåte selvsikre. Selvsentrerte, også. Realitetsfjerne. Isolererer oss i overbevisning om at alt viktig i verden forekommer innenfor våre syv grensepunkter. Joda, mange vil komme med slike påstander, men tross alt: Bergen er en fantastisk by å bo i, og der finnes langt flere positive enn negative trekk ved folkene som holder til her. Ytterligere er de positive trekkene såpass overveldende at man kan bære over med de mer ufordelaktige. Ingen kan vise gledelig engasjement som bergensere, på sitt beste; ingen er så åpne, oppriktige og imøtekommende, så genuint bidragsytende og fullstendig deltagende i øyeblikket. Det beviste man definitivt idag. Dessuten; naturen her er og blir overjordisk vakker. Det hjelper selvsagt på at temperaturene overstiger 20 grader, og at samme Brann feirer 100 års-jubileum med ekstra storstilt paradering, at Bjarte Hjelmeland er en glimrende teatersjef, som satte i stand en like glimrende nasjonaldagsmatiné, at alle kiosker har halvpris-tilbud på is, at Bryggen og diverse sidegater ble ferdig renovert på rekordtid, les: hastverksarbeid, og at solen skinner (nesten) konstant fra skyfri himmel. Faktisk det eneste sted i landet der dette var tilfelle. Oslo hadde fire plussgrader og snøstorm, de satte ny kulderekord for mai måned. Nord-Norge hadde komplett, vinterlig tilbakeslag og man tilbragte feiringen med ski på benene. Midt-Norge ble knapt nevnt på nyhetene, så mistrøstig var det visst å være der. Mens i Vestlandets hovedstad, i (påfallende sterk) kontrast til resten av storbyene, var alle forhold lagt til rette for en strålende feiring utendørs. Om enn med en sur bris, kveldskulde og visse tilnærmelser fra grå skybanker. Vel, det er lov å prøve seg. Alle gikk vi mann av huse for å bidra til den offentlige storslagenheten; et helt absurd oppbud av mennesker møtte meg da jeg kom inn til sentrum i morges. Så fylt opp av menneskekropper at det kun var ved en kraftanstrengelse at man kunne bane seg vei fra A til B, og knapt dét. Jeg ga meg i kast med veisperringene etter først å ha blitt vekket, slik seg hør og bør, av trommesoloer og fanfarer fra lokale tjuagutter utstyrt med (lite tilrådelige) gevær, les: buekorps. Videre bar det ut på tur i Morgenprosesjonen, sammen med 17. mai-komitéen, komplett med bunadskledde småbarnsmødre, enda flere trommeslagere og haugevis av Brann-sanger; det eneste vi klarte å synge så tidlig på dagen; hvilket var meget stemningsfullt og en absolutt minneverdig opplevelse. Dernest som mer passiv, rent fysisk, men ikke mindre engasjert tilskuer til hovedprosesjon, flaggtog, brassbands, iherdige janitsjarer, og, eh, russekaos. Sistnevnte, altså russen, var forsåvidt ikke det mest tiiltalende innslaget. Litt rølpete, om jeg skal være ærlig. Men alt har sin sjarm. Det gjelder å henge seg på rytmen og la seg suggerere. Nasjonaldagen er en anledning til å stase seg opp, vifte med det meste og skråle i vei; og spesielt her i Bergen foregår det mye actionfylt og spennende og forseggjort iløpet av feiringsstunden. Deriblant et beryktet opptog av lastebiler med (galskapspregede) opptredener på lasteplanene. Kåring av årets Frøken Tannfe, sekkepipespillende skotter (!), demonterte vannscootere og poserende menn i altfor tettsittende dykkerdrakter. For å nevne en hel del. Jeg observerte óg en trailer som ble trukket av to rimelig hardtarbeidende kyllinger. I tillegg til de motoriserte kjøretøyene inkluderes óg retrosykler, tandemsykler, tivolivogner, stylter, trillebårer og en rekke andre, mer originale, primært hjemmelagde alternativer. Ola-biler og ombygde barnevogner, eksempelvis. Mye moro. Det er, likevel, en dag med mange sider og mange konsekvenser; til de grader utmattende, må sies, og altfor innholdsrik til folks eget beste. Det er en grunn for at dette opplegget finner sted kun én gang i året. På et vis synes de innholdsmessige og, generelt ansett, obligatoriske elementene ved søttendemai'en nokså selvmotsigende. Man løper avgårde fra arrangement til arrangement, med høyhælte sko og gjerne i en nasjonaldrakt uten lommer som det ikke "passer seg" å ha veske til; man haler barnene utav sengen klokken seks for at de skal "glede seg" over en festdag til deres ære, som de er lei av allerede klokken halv elleve, eventuelt halv tolv - når de er forspist på is; man står tett i tett langs bygater, på klaustrofobien og hetesjokkets rand, og veiver hysterisk til mennesker man ikke kjenner; man sørger for totalt trafikkkaos og bevegelseshemming, dehydrering, overbefolkede kaféer og hygieniske komplikasjoner. Men det er jo gøy, det skal ingen nekte for, og den allmenne stemningsfaktoren veier på alle måter opp for eventuelle problemer som måtte oppstå - i allefall sånn circa, og på overflaten. Det man ikke ser, kan man ignorere; det man ikke vet, har ikke skjedd. Og, det morsomme er at uansett hvor man befinner seg, i det ganske land, er alle man møter nøyaktig like opptatt av denne feiringen og ingen unnlater å markere den, eller gratulere hverandre med dagen; og alle skal helst gå litt i tog og vifte litt med flagg og innta helt bestemte spiseligheter som de aldri ville putte i munnen ellers. Alle har sløyfe og sier hurra. Den kollektive samstemtheten er det som fenger meg, og gjør meg mest fascinert, og som nok et kompliment til min hjemby må jeg si at det er her den synes å komme tydeligst til uttrykk. Bergen er det mest ettertrykkelige beviset på alle nasjonaldagens særegenheter, fordeler, ulemper, ubehageligheter, overstrømmende hygge og fortreffelige innfall. Man kan gjerne se det dobbelte, til dels foruroligende, ved denne voldsomt "regelbundne" og påtatt festlige festdagen - som basererer seg på like strikte retningslinjer om hva man skal og hvor man skal og hvordan det bør foregå - men man kan ikke unnlate å bemerke det unike preget 17. mai innehar; som en tradisjon, en merkverdighet; og anse den for å være av de erfaringene som setter mest varige spor, om ikke annet. Og for den ultimate publikumsopplevelsen anbefales altså å legge turen til Berømte Bergen; med Brann, Buekorps og Verdens Beste Mennesker. Litt patriotisk må jeg da tillate meg å være, på en dag som denne! Med håp om at alle hadde en superb togtur/beskuelse, ikke ble altfor nedbrutt av værforholdene; om de var andre steder enn i Bergen; og opparbeidet seg mange gode minner. Til lykke med vel overstått feiring!

Egne tendenser & tilbøyeligheter

Soundtrack: Carla Bruni - "Quelqu'un m'a dit". I sin helhelt, altså. Fordi jeg trosser de politiske grensene og skuer mot hennes mørke fortid og finner (opp)lysende genialitet. Flink dame. Driter forsåvidt i hvem hun er gift med. Men kan fremdeles ikke et kvekk fransk og det er en viss ulempe, i denne sammenheng. Noen som melder seg frivillig til å oversette suspekte tekstlinjer på "Le Plus Beau du Quartier"? Jeg vil vite hva hun synger om, jeg vil vite hva pokker disse sangene skal beskrive, og jeg har virkelig ikke peiling! Men vakkert er det! Regardez-moi, de fait! J'suis l'bien aimé, oui vraiment, et caetera.

Mer eller mindre forsmedelige uforanderligheter. Noe om situasjonen som sådan og noen komplett unnselige, men - for min del - høyst betydelige observasjoner. Og om å stjele fjærtuster fra maltrakterte ender. Fordi det er (litt for) sent, uansett. Hva døgnet angår, mener jeg, og kveler en gjesp. Sitter og hører på denne Carla Brunis berømmelige debut-CD, som jeg da endelig har fått tak i, mens jeg glor på været og innser (igjen) at Bergen er vesentlig mye mindre betagende under en grå himmel med tunge regndråper hamrende i asfalten. Mennesker som plumper i vannpytter, og paraplyer som vrenges. Overtydelige kontraster, iløpet av hverdagens overgangsfaser og klokkevisernes gang. En lang rekke smektende, ultrafranske gitarpop-perler, akkompagnert av hes presidentfruestemme, snart utfordret av et tordenskrall eller tre. Men jeg holder stand. Vandret hjem fra universitetet idag, all den times-tid det tar, med målrettet blikk og Uma Thurman-skinnjakken som skjold, mens jeg rasende manet vekk regndråpene, geipet til skybankene, og greide meg uten paraply helt inn i stuen. Faktisk. Og tre sekunder senere høljet det ned. Litt flaks skal man ha. Dessuten trengte jeg all den friske luft jeg kunne få. Benyttet hjemturen, min lange vandring, til å grunne over de faglige såvel som tilværelsens store komplikasjoner. Med påfølgende "innsikt", av kvalitetsmessig varierende sort, som da vekslet mellom standhaftig besluttsomhetsstyrke, den totale likegyldighet og heller nedslående selvransakelse. Jeg konkluderer med at jeg bruker altfor mye tid på alt annet enn hva jeg egentlig burde avsette tiden min til. For eksempel. Men ikke entydig negativt, da det gir meg et positivt utbytte rent mentalt sett. Kulturelle impulser er alltid oppbyggelig. Kultur som avkobling er alltid humørspredende. Men jeg setter av bemerkelsesverdig mange flere minutter til "egne beskjeftigelser" enn de mer obligatoriske gjøremålene som jeg sjelden får unnagjort. Altså, sjeldnere enn hva tilrådelig er. Fordi jeg er opptatt med noe helt annet. Jeg skjener ut og oppslukes lett, så altfor lett, av noe fullstendig avvikende annet. Som, i neste runde, gjør det forsmedelig umulig til å vende tilbake til det opprinnelige jeg burde prioritere. Burde - ha - prioritert. Noe om å være pliktoppfyllende, som jeg skrev om tidligere denne uken. Men jeg lar meg rive med på andre og mer appellerende virkelighetsflukter istedet. Jeg slarver ivei om ugunstige viklinger på antikkens viderverdigheter, ignorerer det uoverkommelige og leser dikt for å få bedre samvittighet; skummer de tiltagende utydelige boksidene, skyver brillene på plass og innser at bokstavene der blir desto mer sløret; og funderer over uklarhetene i all sin allmenngyldige generalitet. Sliter og slaver, faller i staver. Ikke bare nå, men kontinuerlig; hele semesteret igjennom. Ensidig fokus er (stadig) et begrep jeg ikke behersker. Til det er jeg for mannegal. Men lar meg fascinere av hvor latterlig sammenfallende avkoblingene kan være med det faglige. Sånn, attpåtil. Her sitter jeg og glaner meg stum på bilder av David Tennant som Hamlet - fordi jeg har stykket på pensum og overbeviser meg selv om at Doctor'n med tredagersskjegg og fjelltopper i horisonten er overordentlig relevant. Vel, kanskje ikke helt, mine reaksjoner tatt i betraktning. Jeg har absolutt ingenting fornuftig å si om rollen; Hamlets persona; med bakgrunn i disse illustrasjonene, da de fratok meg enhver form for konstruktiv, logisk tenkeevne. Dog, ingen kan underslå det faktum at fyren er den kjekkeste utgaven av Shakespeare's tragiske helt, siden historiens opprinnelse, og at Royal Shakespeare Companys sommeroppsetning er garantert å bli en suksess med samme Davey T. i hovedrollen. Herre, for en posering. Skal prøve å få med meg begivenheten, men vet ikke hvordan jeg skal få sneket meg til en Londontur innimellom alt mulig annet. Lov å drømme, i allefall. Og, som om ikke det var nok at én Doctor distraherer meg med kjekkas-oppdrag på si, har nå min kjære favoritt Christopher Eccleston tatt deltids-filmjobbingen sin til nye høyder med en (bi)rolle i den nye actionfilmen "G.I. Joe"; der han skal agere überskurk (nok en gang!) - og etter promobildene å dømme kan dette bli en storartet opplevelse, likeså; med sedvanlig dystert blikk og uutgrunnelig uhygge omkring. Fint at at han finner seg noe nytt å arbeide med etter å ha droppet ut etter første sesong av begge mine favoritt sci-fi-serier. Han er en ustadig fyr, den samme Chris. Men uimotståelig subtil. Likesom David er uimotståelig karismatisk. Ubestridelige faktum, huhei, og de gjør begge sitt ytterste for å holde meg (oss! flertall: fangirls!) på tå hev, disse to; endog når de befinner seg langt unna alt som heter soniske skrutrekkere. Er man solgt, så er man solgt, og jeg er bortenfor alt håp om løsepenger. Jeg er forgapt, fortapt, i mitt eget personlige fengsel av lidenskap overfor den store uoppnåeligheten. Uten kausjonsalternativ, ei heller er det ønskelig. Jeg fantaserer fritt og intenst om høye, mørke, mystiske helter i skreddersydd dress - som jeg aldri kommer til å få has på, men er like forbasket fanatisk oppslukt av likevel. Jeg vrir hodet inn på et noenlunde rett (?) spor, setter over kaffen og drar gardinene godt for. Skrur på ovnsvarmen og lar (den nydelige) gitarklimpringen avløses av høylytte fjernsynsbegivenheter. Verden går ad undas, BBC er hysteriske, Discovery Channel dekker fremtidige, fortidige og nåtidige tsunamier og den svenske statskanalen vil saksøke Telenor. Der skiftet vi kanal, gitt. "Miami Vice", big-bara-boom, mye bedre. Don Johnson er som alltid god å ha. Edward James Olmos er et morsomt gjensyn, spesielt fordi han dukker opp overalt og alltid ser identisk ut. Og apropos mennesker man erindrer, med uoverstigelig glede, fra "Blade Runner": har nettopp sittet og kost meg glugg ihjel i selskap med Harrison Ford - to timers lykkelig beskuelse av "Air Force One" på Viasat 4 - og dernest besluttet, umiddelbart, at han må være den mest velegnede presidentkanditaten vi aldri vil få oppleve. Hvilket gjør meg litt trist. For: maken til handklekraftig type skal man lete lenge etter. Jeg har sansen for amerikanske presidenter som vet å håndtere automatvåpen, flyr sitt eget privatfly, banker livskiten ut av CIA-agenter og har Gary Oldman som erkefiende. Selvsagt helt urealistisk, og vanvittig, men fortsatt; det ville vært aldeles genialt. Jeg tror han ville gjort en uovertruffen jobb; mye bedre enn samtlige kandidater man har å velge mellom til høstens avstemming. Her som en intelligent, sjarmant og velartikulert fyr med tæl; og evnen til å ta i et tak, bokstavelig tak. Dessuten er han hardbarket og ser fantastisk ut i dress og leker Indiana Jones på fritiden. Fine mannen. Sikkert like greit at jeg ikke har amerikansk stemmerett. Har sikkert nevnt det tidligere, hoho, men jeg eier da ikke objektivitet. Og har dømmekraft som en nisse. Og er så lite politisk korrekt at jeg snart kommer til å havne på en eller annen obskur, studentsamskipnad-styrt terrorliste; jeg bare venter på det. En eller annen dag kommer de til å binde meg fast til Christian Michelsen-statuen, finne frem fjærene de har anskaffet gjennom maltraktering av en eller annen uskyldsren and - og påbegynne aktiv kile-tortur av mine fotsåler, til jeg lover å aldri mer tale academia midt imot. (Slutt på den glade, syndefulle frihet. Usannsynlige referansepunkter. Og kvasi-kritiske utleveringer. Med et hatefullt snøft. Men først må de klare å fange meg - noe som er enklere sagt enn utført.) Inntil videre holder jeg på som jeg vil, sier det som faller meg inn, og lever i frykt. For de stakkars endenes ve og vel.

Noen (flere) leksjoner om livet

Onsdag formiddag. Hører på Supertramp, sprengingsarbeid, en harkende heis og telefonerende naboer. Drikker store mender beksvart Friele-kaffe, går hvileløst rundt på gulvet, pirker på egne tær, prøver å ikke gråte i forbitrelse over en bedervet muffins som måtte kastes, holder på å slenge termometeret ut av vinduet sammen med Aristoteles' "Om Diktekunsten". (Snart omdøpt til: "Dumme, ikke-gunstig'en".) Med andre ord; enda en langdryg, knapt strukturert, ekstremt selvdisiplin-krevende og forsøksvis fokusert (...) hjemmearbeidsdag. Sol ute, stengt inne. Kjemper heftig, kan ikke vinne. Har lite kunnskap, må mere finne. Etcetera. Også ender jeg opp her istedet, med dette - noen velmente instruksjoner og komtemplasjoner til, om(kring) og av selvet:

Man burde være flittig. Flittig, flink og pliktoppfyllende. Og alltid - klok. Fornuftig. Tenke klart og rett og handle riktig, fordele all sin tid imellom givende, fordelaktige gjøremål. Om ikke storartede, i all sin prakt, så aldri henfalle til meningsløshet. Og aldri være passiv, alltid årvaken, og virkende; et våkent individ som står parat, på startstreken, og ivrer - fullt istand til, uten videre, å utrette det verden vil forlange. Svarer til forventninger, med selvfølge og klar respons, grepet av en plutselig effektivitet, som aldri uteblir. Ved egen hjelp, selvfølgelig, og sinnelag så sinnrikt og oppbyggelig - det krever mot. Standahaftig trening, øvelse, mot styrkeprøver. Aldri resignere. Det sies at man kun vil la seg avskrive om man selv avskriver eventualiteter, egne evner. Muligheter - alt er mulig - å, man skulle vært suksessrik, helt og fullt uproblematisk; uten tvil. Ha sikret seg mot fiasko, kun ved trygghet på at egen klokskap holder. Lenge. Óg å konfrontere verdensbildet - likefrem - da det er simpelt, simpelthen. Man burde vært i stand til overbærenhet, i alle tilfeller. Og hatt kontroll. På kreftene, de mange og mangfoldige. Man burde lekt seg gjennom dagene, i evig jakt på noe mer, og nye horisonter; aldri sittet fast og gått i stå, og grunnet seg til nøling og fornektelse. Der tiltaksløshet avstammer fra motstridende valg. Man burde jobbet mot prinsipper, mål og egenutviklet fremmarsj, ambisjoner, kreasjoner, allting de kan putte inn i ordlisten og synonymisere til en bolk om "vellykket selvstendighet". Å alltid skulle være seg det hele, helheten, bevisst - og kalle den "helt overkommelig" - administrere eget liv som handlekraftens arrangør, med god forstand, og ordne seg med stort og smått og alle rundt. Jeg tror ikke det er så sunt.

"Livsnødvendig(heter)"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som bearbeider tilværelsen gjennom dikt, og utbroderer all sin fundering om verdens frustrasjonsmomenter gjennom lyriske variasjoner og halvveis-pensumrelatert, dog mer avkoblende beskjeftigelser. Fordi det falt meg inn, og ble der. At det er ikke alltid så godt å vite. Og det er definitivt ikke noe godt å ikke vite. Men denne ubehagelige følelsen av at ting ikke passer sammen og at man ikke kommer seg noe sted, at man står fast og tråkker, den kan altså bekjempes. Overkommes. Eller, i det minste, glemmes bort - en stakket stund. Av ren selvbebreidelse, eller hva man skal kalle det. Selverkjennelse, kanskje, det høres bedre ut. Mer...oppbyggelig. Er det poenget? Å fôre seg selv med oppbyggelighet? Men man må jo skape den óg for egen maskin, og et sted på veien - i produksjonen - kan det like gjerne hende at man sporer av og skrur løs en feil mutter. Og ender opp i sentimentalitetens vold istedet. Fordi man innser hvor man stevner. Men da er det vesentlig bedre å finne andre ord og gripe andre tankebaner - når de dukker opp.

prøver hardt
å tenke
i all enkelhet
å tillate det enkle
stå som mål, metode,
mønstre
inn på riktig banehalvdel

begynne der
det monner
å ei forhaste seg
mot slutninger
heller mens man lytter
til de første
innvielsesritualene
så døvgjørende

steg for steg,
frem og tilbake
mellom infall
dessuten; forflytninger,
i skjev, forskjøvet gange
uten andre overlegg
ta rennfart
for ens egen higen
etter dette gløttet, glimtende,
men upålitelig
som retningsviser
og lar oss vingle
stødig videre

å, om allting bare var
ufarlig
jeg undres hvorfor
er det så ufattelig
besværlig
vrient, det å leve
nå - i tråd med,
og å skulle følge, trofast,
egennyttige prinsipper
om ikke annet
egenskapte

forutsetninger
som fyller øyeblikkene
slik vi har for vane
å få ordnet oss med ørsmå ting,
alt dette lille
utgjør tiden, gjør at den passerer
uavbrutt
i øyeblikk
av rangel og av ro
i mellomtiden,
skulle konstruere væren
fange hendinger
og handlingskraft
peile seg inn

med intensjoner
klare
alt det ennå uoppfylte
samles kun til oppsamling
fortsatt
på farten
opptar hvert minutt,
brøkdel for brøkdel
mens resten skyves inn
mot endeveggen
huser, skaper
tomrom - likedan
det stoff hvorav det skaptes
hankes inn, filtreres ut
vet aldri hvor
man skal

i nøden
nære ingen nåde

strekkes til
man så erkjenner knapt
alt innenfor
det ytre
er en prestasjon
på linje med
omstendelige hendelsesforløp
jeg undres hvilke
óg hvorhen man tar det fra
hva det blir til

Relative relations

WARNING: HERE BE SPOILERS, AS USUAL, BUT THIS TIME UNUSUALLY BIG!! FANGIRLING, ROSE-MOPING, DAVID TENNANT-DROOLING AND DONNA-PRAISE AHEAD. ALSO SOME BLEARY EYES AND LATE NIGHT INCOHERENCE. BEWARE. FOR WHOVIANS AND OTHERS WITH PECULIAR INTERESTS.

Now, that was good. The most anticipated story in the history of "Doctor Who" - based mostly on its title, which is in itself amazing enough - turned out to be one of the best as well. The build-up did no harm, the hype was by no means undeserved - instead, the episode more than fulfilled the possible premises of success, and greatness, and earned all possinle praise it would have been expected to gain. No more superlatives may do it justice, or explain it any further - "The Doctor's Daughter" was, in a word, fantastic; and that's in a Ninth Doctor-ish, überenthusiastic, extremely pleasure-filled sense. I had my moments of doubt, of course, and my severe scepticism beforehand - as to how in the devils' names they'd manage to pull off something like this; something so...critical; but after five minutes of watching, I realized that all my uncertainties were groundless. Well-penned and well-played, exciting to the last and extremely touching; this episode captured all the basic, brilliant WHO-elements and incorporated them into one single piece of concentrated superiority. There was emotion, and loads of it; a bundle of hilarious jokes and sweet confrontations; cool villains, massive weaponry, swell locations, beautiful CGI, and some classy aliens. With bubble jars for speach organs. Me like. Moreover, a whole gang of women, old and new and disposable. Human wimminz; as we've come to define them; and this time around, the TARDIS was more or less bursting with female presence. Still, it never got painfully crowded. First, there was Donna and Martha - the latter having joined in quite unwillingly, seeing that she wanted to go home to her fiancée and continue her new and normal(ized) life, after the whole Sontaran affair, but then got trapped in a wild ride with The Doctor's space ship. Along with him and Donna, she was left a powerless observer; holdning on tight as the Blue Box hurtled away, by its own will, into random space. The merry threesome eventually ended up on some alien planet called Messaline, where they would encounter a fourth and additional member to their group; Jenny the Clone, as played by gorgeous Georgia Moffet, who is linked to this show in so many ways, and has so many WHO-stories of her own, I don't even know where to start. According to Georgia, she used to believe "everyone's father was The Doctor", which isn't so strange, considering the fact that she's the daughter of Doctor no. 5, Peter Davison - who also starred in "Time Crash" last year, alongside David Tennant. She's also friends with the children of some of the other Doctor actors. And she auditioned for the role of Rose Tyler back in 2004. What more, she looks like Romana II's identical twin. She's a big fan, she loves David Tennant, she's even got a son who is a dedicated Whovian. And, really, when they were going to write such a challenging and awfully demanding story, there was no-one more suited for handling this role than a proper Doctor's daughter herself. Despite all the fanciful speculations (and worries), the background for her appearance wasn't so complicated - she was "grown" from the DNA of The Doctor's hand tissue; brought to life by a cloning device that also played a central throughout in the rest of the episode. Given she'd been offered what's probably the hardest, most exposed and character ever to appear on DW, I think she nailed it completely, and was absolutely perfect in her portrayal of the soldier-turned-ordinary girl. An actress of magical charisma, extremely lovable, stunning, and with a smile to melt solid ice. She shared a wonderful chemistry with both Donna and The Doctor - unfortunately, Martha was kidnapped by a fish and never quite got to know her. (Yeah, got that.) Which reminds me, Catherine Tate is GOLDEN; she's wonderful, she's clever, she's charming, she's fabulous, she's got the best costumes, she's the best thing ever; and, that being said, "Doctor Who" will never be the same without her. Series 4 has, so far, proved to be utterly amazing, possibly the best yet - in terms of overall quality - and Catherine is, mainly, to thank. Next to David Tennant's unbelievable acting. And the scripts. The best bits of Saturday's episode not only establishes why this one, in particular, became such a triumph, they also exemplifiy the exact reasons why "DW" itself - at the moment, and always - maintains its position as the most top-notch and outstanding of TV entertainment; and why it deserves this honour so very, very much. In the end, however, it's all in the details. A mechanic mouse, an impulsive hug, Donna's pen and paper-ingenuity. Some copycat-"Entrapment" acrobatics. Family ties and parental guidance and Donna's consistend mocking of The Doctor, including comments on "father shock". After which the show immediately proves its brilliance by turning the whole sequence upside down with a single remark: "I've been a father before", and there you have it. The sheer sentiment. Also, Donna's slightly bitter response about talking all the time and never saying anything was just priceless. And to the point. More than anything, this story dealth with the consequences of being a restless traveller, such as The Doctor; what it means to accompany him and what follows in his wake. "Doctor Who" is a show about very odd and alien mattes that are surprisingly easy to relate to. It certainly has a lot of mythology, and albeit this might not be that hard to grasp, it does pull you in - it evokes strong impressions that are bound to leave a mark. The memories of a DW story stays with you, for a long time, and it affects you in ways unparallelled by, as far as I can tell, any other program out there.

To sum up, each episode deals with so many conflicts on so many levels, with so many alterations, and all the while beholding so many great lines, turns and features, and so many wonderful co-stars, we find ourselves spoilt with joy. Here, they'd gathered numerous unfamiliar faces who were all superbly cast as the fighters in this gruelling war between The Hath (alien fishes with bubbly jars) and common folks, or as close as it gets, aka British (?) speaking, human-looking individuals dressed up in combat gear. Neat altogether. Jenny, of course, being born and bred due from their technology, yet soon drawn away from the society from which she originated. Exciting, to say the least, to observe how The Doctor handled this rather peculiar and emotionally straining situation. David delivered some of his finest perfomances thus far; the troubling, heart-breaking realizations filtered through every expression, embodied in his every move. Almost impossible; I don't think audiences can fathom the actual difficulty of having to act in such a fashion - to express such heart-wrenching emotion in front of a camera. I bow and applaud his talent, he truly is one of a kind. I can only imagine that any trials must have been somewhat lessened by working opposite the likes of Georgia and Catherine; incredibly talented people. Freema was good too, I have to say, though she didn't get that much screen time. What separates "DW" from other, similar sci-fi programs is the humanity, ironically or not, and the quiet moments of ceased fire, where the writers allow nice characters to enjoy nice dialogues, and powerful interaction. Scenes that'll leave you shattered, battered, in tatters. I was nearly crying, but managed to re-compose myself. I mean, it was a bloody fish. With a jar. By the end, though, I couldn't help tears welling up - and I didn't care anymore, either - but I'm not sure if they were running down my cheeks or got stranded out the corner of my eyes. I was mostly absorbed in the beauty of special effect-botany; proper futuristic gardening, as great as it possibly gets; and that certain last embrace of a certain couple. My God, that was sad. Once again, allow me to honour David T. and his facial expressions. Might destroy you, but you gotta love it nonetheless. On the whole, a very dark, moving, intense, action-packed and memorable episode - that fully lived up to all the nail-biting tension, and sailed in as an obvious Number One on the top-list so far.

On a side note, though, and thinking about said darkness, there is no denying that "Doctor Who" anno 2008 is something vastly different from the beginning of Series 1 in 2005. The series has taken on a whole new set of dimensions; an immense increase when it comes to budget, PR, appearance, ambitions and - most of all - size, in every aspect of the word; and by now, it seems a far cry from the more domestic world of one curious Doctor travelling with his best mate Rose; the very limited, almost innocent apporach towards a limited, equally innocent and almost harmless sphere - as presented through their (earliest) journeys together. The point of view as introduced by Nine and Ten, with Rose, was a much more kid-like, humorous and easy one, dealing with problems of a more, well, simplistic kind. Not that these stories were any less exciting, they were just...different - opposed to the extent of Series 3 and 4. And thus, one may observe, that the series itself has changed radically and become something of a dark and moody depiction of a whole Universe bordering on chaos; not the homey, cosey atmosphere linked with old cars, chav culture, denim skirts, Jackie Tyler and the Powell Estate. "Doctor Who" as a show has undergone severe developments, obviously, and has extended beyond its own limitations; so to speak; perhaps for the better, perhaps for the increasingly more complicated. The relations, this infamous human touch, might perchance get lost in the accelerating, advancing prospects; the big scheme of it all. They now deal with evilness on a whole different scale, and the obstacles grow proportionally. It used to be a dynamic, mutually dependent duo who had lots of fun whilst defeating aliens and defending the Earth. Now it's this one, lonely man; albeit together with his allies; fighting outside threats and countless impending disasters, trying to keep his continuously breaking hearts intact. We keep wondering, how far can they take it? How massive could this become? So far so good, and that's a fact, but I wonder how they'll manage to top the season we're in at the moment, how they can keep up with themselves and cough up equally brilliant ideas to create future stories that'll match these. My greatest issue of all, however, is that I really can't imagine where said Rose will fit in with everything; she can never become part of this brave new world of the Doctor's, these new thoughts and ideas and points of view. He has been through so much and become a somewhat unrecognizable individual, commiting acts we would never have believed him capable of before. Whereas Rose, on the other hand, should have remained the same girl with whom he once shared those lighter, brighter fairy-tale adventures and had such a laugh; such a trouble-free and brilliant time, compared to what he suffers these days; which in no way suits the persona he has gradually evolved into. The only way they can solve this is by having changed her character as well, and by altering their relationship. Which is hardly desirable, in any case, and might prove very unfortunate indeed. The Rose adventures were fantastic because they were different; they were fantastic in their own right. What I dread is how they'll fix the crossover, literally speaking, how they'll...mend the gaps. "The Doctor's Daughter" sort of proves the new status and showed every aspect of The Doctor's new personality and I don't know if Rose will find this too appealing. I hope she'll provide a change to happier tendencies, though, because we do need more humour and smiling and gags; like old times. Then again, that won't fit with a darker atmosphere - which has been the general theme of both the latter seasons. Still, they sure excelled themselves at letting The Doctor become a parent, and I keep my fingers crossed for them to come up with more pleasant surprise - like this one - also involving the love of his life, Rose Tyler. We may but hope.