Fri til å tro

Soundtrack: A-has briljante Bestof, "Headlines & deadlines", og dette heller definitivt mer i retning av endelige frister enn de helt store overskriftene. Litt provisorisk, filosofisk utlegning på en lørdagskveld, etter Brann-tap, og blottet for naturlig foranledning, men antagelig basert på en ubevisst, høyst uutgrunnelig trang til å sette ord på saken. Business as usual. Jeg vet ikke nøyaktig hva jeg vil/ville/ønsker å ville komme frem til, men jeg tror resultatet er blitt passende selvrefleksivt i all sin motstridenhet; mellom frihet, fleksibilitet, tvangsfølelse og apati. Frihet i dobbel betydning, apatien i all sin ubestridelige ubehagelighet. Lange tankeretter uten direkte mål, men med en eksplisitt avsender. Scara prøver seg på en Montaigne-lignende, "til de spesielt interesserte og alle andre eventuelle"-tekst om livet i sin helhet, og menneskenes særpreg, og alt det vi sliter med av stort og smått og samtidspreget. At det er vanskelig å ta de rette valgene og leve med dem. Ble ledet litt avgårde inn i et tankespinneri jeg ikke hadde full kontroll over, men klarte å snurre sammen til et forløsende sluttord, ihvertfall sånn circa. Kanskje moralen er at det nytter å tenke. Det har i det minste aldri skadet. Jeg tenker så det knaker hele tiden og tror jeg kommer frem til noe, men vet godt at de entydige svarene ikke finnes, og jeg ønsker da ikke å finne dem heller. Men her er da litt fremdrift på ferden, litt bensin på bålet, og tilfeldige skriblerier attåt!

Er nå for alvor kastet inn i feriemodusen, og det merkes. Både på kropp og sjel. Tilsynelatende med en litt skjev start, som å ha begynt å feil ende, for jeg er i øyeblikket nokså desorientert i forhold til det meste, og jeg tar meg stadig i å sitte rett opp og ned og bare glo på veggen. Og jeg undrer meg på hva jeg gjør, hvor jeg er, hva det blir til - det hele - samtidig som jeg lett kan forklare situasjonen, med en enkel erkjennelse av at feriens begynnelse alltid har, og alltid kommer til å ha, slik en merksnodig effekt på meg. Det kjennes, for å gi noen stikkord, både forvirrende, bedagelig, enerverende, uventet og ekstraordinært tiltrengt. Heldigvis synes jeg å ha mer oversikten enn hva ståa var tidligere i uken, deriblant ved forrige blogginnlegg, og jeg føler meg desto mer i harmoni med situasjonen. Uten å dra inn for mange yogabegreper og andre kvasireligiøse selvrealiseringselementer, mener jeg. Men makter da, til en viss grad, å forme ukedagene slik jeg lyster, med positive impulser og sommerlige gjøremål, og forsøker iherdig å slappe av for å kunne gi meg selv den nødvendige dosen avslapning. Okei, nok karmavås. Tilbake til det aldeles henrivende usaklige: har - i alle tilfeller - kunnet nyte noen dager nå med absolutt, total fri(het); hvilket var kjempekjekt; derav óg manglende bloggskriverier og generell lite tilstedeværelse i noensomhelst pliktløpende sammenheng. I den anledning skal det likeledes sies at samme bloggskrivingen nok kommer til å bli preget av feriestemningen fremover; både hva hyppighet og tematikk angår. Men det er jo en naturlig og fortjent konsekvens av et halvår med mye lesing, mange refleksjoner, og noen doser med eller mindre velbegrunnet bekymring. Såvel på faglig som på, eh, mer personlig og preferansemessig plan. Jevnfør utallige utbrudd om David Tennants mulige avskjed med "Doctor Who"-sirkuset. Han er nå fremdeles hjertelig tilstede i signaturrollen sin - og får snart selskap av andre og om mulig enda hyggeligere mennesker, likeså. Jeg gleder meg. Men det merkelige er at når jeg nå faktisk har et hav av tid å avse; til å dyrke David, Who og alle mine andre lidenskaper; da makter jeg altså ikke fokusere på dette i like stor grad, men føler jeg heller bør ty til - noe annet, et eller annet, hva det skal være. Det er vanskelig å omstrukturere egen hverdag, egne definisjonsprinsipper. Premissene for eget liv, på et vis, det var jo dét jeg prøvde å formidle i forrige innlegg også. At det er og blir vanskelig å aktivisere seg selv i ferieperioder, og å organisere disse slik at man får unnagjort alt det man ellers ikke føler man har mulighet for å ta del i og nyte og prioritere 100%.

Ah, ja, disse prioriteringsspørsmålene. De plager meg stadig. Men dette er en grunnleggende konflikt for menneskene, tror jeg, hvordan man i realiteten gir seg selv frihet. For "fri" er, slik jeg ser det, ingen betegnelse av status, men heller et gode man unner seg; noe man kan nektes, og fratas, likesom det står i ens egen makt å frata og nekte. Vi bestemmer når vi er fri, og hvordan, og med hvilken bakgrunn. Det er ingen andre som kan regulere vår frihetsfølelse, eller ta styringen over våre skjebner. Ikke med mindre vi manipuleres, tortureres, trues, blindes og bindes. Men selv da er vi selvstendige individer som har evnen til å velge. Helt fra opprinnelsen av. Vi skapes som oss selv, ingen andre. Vi formes og preges, uten tvil, av drivkreftene rundt oss. Men vi tilpasser oss like ofte - ja, altfor ofte, og altfor mye, kontinuerlig - de samme krefter; der vi heller burde tatt helomvendig, inn på vår egen tankebane. Fordi det krever, i sannhet, en enorm viljestyrke å skulle sette foten ned og si nei. Eller ja. Eller hvordan det blir. Å ta et motstridende valg, eller et valg med enorme konsekvenser, eller simpelthen bare velge noe bort. Det forlanger at man våger å ta utgangspunkt kun i egne tanker og lene seg kun på ens eget skjelett, ingen utenforståendes muskler, at man tør å vise slikt vanvittig mot. Jeg er ikke alltid like modig, selv, og tyr ofte til nest beste løsning - som da er ikke å innrette seg fullstendig, men samtidig unnlate å sette meg for mye opp mot overmakten. Man inngår kompromisser, selvsagt gjør man dét, endog ubevisst. Det finnes en kjerne i underbevisstheten som alltid vil styre oss i retning av overenskomst og overensstemmelse med omgivelse. Vet jeg. Frykter jeg. Det er kjipt å vite at man innerst inne vil ønske å si seg enig, tross i at man vet man burde opponere. Og omvendt. At man ikke kan unngå å la seg påvirke, samme hva, og at man kan være hellig overbevist om egen riktighet og like fullt ta grundig feil. Stundom bør man lempe på egoet og nikke uten mukking. Ikke bidra til å skape konflikter, for ettertidens skyld, og nedkjempe egne demoner før man gyver løs på andres; kanskje helt på villspor; hvilket alltid ender som en katastrofe. For, dernest melder det andre ubehagelige elementet seg, nemlig den nagende samvittigheten. Om alt man ikke gjorde, alt man burde gjort, og denne andre man så gjerne skulle vært, og egentlig burde ha blitt forlengst, men ikke er. Den kloke som visste å prioritere rett, og som utnyttet hvert øyeblikk, hvert bidige sekund av øyeblikkene, til fulle og gjorde det beste utav enhver situasjon. Spesielt den uforutsette sommerferiens første uke. Å, hvor inderlig gjerne jeg skulle vært den lettsindig tilbakelente som overvant sine post-eksamen-traumer på et blunk og skjøv alle etterdønninger av selvsamme stress til side, sånn helt uten videre. Med et glansbildesmil og allting i bakhånd, alle reaksjoner kontrollert, allting planlagt. Rede, klar og i beredskap. Konsekvent. Trygg. En som aldri behøvde å pines, overhodet - for noen god eller dårlig grunn - men istedet maktet å handle, å konstruere, å være konstruktivt virksom og skru seg selv av og på som en maskin, med et kontrollpanel der varsellampene aldri blinker. Mens jeg er ustadig som en mandagssykkel og sjelden vet jeg vel hvorhen jeg skjener. Havner stort sett på riktig sted, på eget grunnlag, men går meg også ofte vill. Og fremkaller katastrofer, etter egen målestokk. Men jeg er menneskelig; jeg er et ytterst levende, sårbart menneske, som min mor pleier å si, og på et vis er det kanhende et fortrinn. Jeg tror ikke man noensinne vil kunne oppnå menneskelig innsikt om man ikke har evnen til å skue inn i sin egen menneskelighet. Hvorpå man også må stille seg til for erfaringsmessige hugg. Og det største spørsmålet er, uansett, hvem av oss som virkelig kan sies å være fri - i lengden - hvem som lever best med egne egenheter. Om de kontrollerte, tilsynelatende beherskede individene er i besittelse av noen indre ro, noen reell selvbestemmelsesrett. De som lever i pakt med alle de ultimate forventningene og aldri skeier ut og skjener hen mot stupet. Jeg tror jeg ville blitt desto mer sliten av en slik tilværelse. Den stiller utvilsomt høyere krav til oppfyllelse og plettfrihet enn min egen; hvor man har lov til å prøve og feile og forbanne ulykksaligheten. Om ikke lov, så er det et ubestridelig faktum at shit happens og en ulykke kommer sjelden alene og det retter seg nok opp igjen til slutt, med litt hjelp fra oven. Eventuelt underverdenen. Som et siste alternativ; et eller annet velsignet, omtenksomt hjelpekorps. Noen rekker ut en hånd. Og man tar imot. Man kan være fri likevel, vil jeg mene. Utvendig bidragsyting underminerer ikke selvets uavhengighet. (Ei heller min evne til bokstavrim, om enn særdeles egenoppfunne sådan.) For kanskje handler ikke frihet, absolutt frihet, om å være uavhengig og besluttsom og gjennomført selvstyrt. Kanskje innebærer frihetsbegrepet en blandingsløsning; at man kan tillate seg en berg-og-dalbane-eksistens der ting rett og slett går skeis, i blant. Og man skyver enkelte eventualiteter unna, ignorerer dem. Trenger ikke prestere like bra hele tiden. Ikke innfri på alle punkter. Eller få fullendt utbytte av alle mulige, usannsynlige sammenhenger hvori man plutselig befinner seg. Frie mennesker er ikke usårlige eller bekymringsløse, de kjenner friheten nettopp ved at de har såret og blitt såret selv. De kjenner friheten i alle sine muligheter; ved at de bekymrer seg for at en av dem kan inneholde et uheldig utfall. Livet arter seg som en omstendelig, langdryg prosess; og hovedpoenget med denne er at vi ikke skal vite hvor vi ender opp, men at vi merker at vi er på vei, og bygger veien mens vi går. Mot uendeligheten, bokstavelig talt. Så, hvorfor hige etter det akk så lettlivede? Fordi det er enklere. Man slipper tristheten som disse berømmelige funderingene fører med seg. Stundom kan det synes bedre; det å tro at man er fri, selv om man ikke er det; å tro at alt er greit, ålreit, selv om det motsatte er faktum. Hvilken ironi der finnes, i verden, hvor de man tror er av de frieste, er blant dem som lettest kan bli fanger. De ser ikke helheten, de er ikke klar over viktigheten av en Plan B, og at veien alltid deler seg i to, at der leder en både til og fra Rom, og den ene tilbaketuren fører bent ut i bunnløse havdyp man sjelden kommer opp fra. Med mindre man leker Kevin Costner fra "Waterworld" og utvikler gjeller og pruster seg gjennom hverdagen med en forfjamset Jeanne Tripplehorn som tilskuer. Joda. It happens. Men når man først snakker om mot - og hva som kjennetegner modige individer, mer enn avanserte pustesystemer - kanhende er de modigste av alle; de flinkeste, klokeste, frieste; de som simpelthen prøver å forstå. Som åpner øynene og konfronterer det de ser. På godt og vondt og sjatteringer av verre. Man står alltid fritt til å ville vite, uansett hva vitenskapen impliserer. Men vi må tøre å begå handlinger som fører oss mot opplysning og vekk fra statisk mørke. Kanhende holder det, som vanlig, å være seg handlingsmønsteret bevisst - og aldri stille seg likegyldig; aller minst til egen tilværelse. Jeg tror frihet handler om hensikt, at disse to nærmest kan likestilles. Frihet er å sikte mot et mål, et fundamentalt behov, og tro at det vil kunne fungere. Fordi man ikke resignerer. Fordi man faktisk har denne sjansen til å skape resultater av et eget formål, cause and effect, og i så måte viser seg modig siden man ikke stopper opp og tar til takke med et evig "nja". Det er ikke fysisk overkommelig å skulle nøste opp i alle trådene, flette allting sammen og utforme noe akseptabelt. Ei heller innenfor kåserisjangeren. Men, om man skal komme med en oppsummering og en slags konklusjon: det handler, i bunn og absolutt grunn, om å bevare forhåpningene. Tiltroen til at innsatsen bærer frukter og at det går fremover, at livet ikke alltid styres mot en bakevje, at en feilslutning ikke betyr underlegenhet og at en nedtur ikke betyr undergangen, da ingen løsninger er endelige, ingen valg er så absolutte at de utligner alt annet. Det er essensen av vårt frihetsprinsipp. At ingenting får oss til å slutte å trekke nye slutninger. Man må alltid tro - på mulighetene, på friheten, på viljestyrken; på godheten, kjærligheten, døden, universet, solformørkelser, flyvende tepper, vennlige kjemper, alver og aliens. Ellers finnes de ikke.