Relative relations

WARNING: HERE BE SPOILERS, AS USUAL, BUT THIS TIME UNUSUALLY BIG!! FANGIRLING, ROSE-MOPING, DAVID TENNANT-DROOLING AND DONNA-PRAISE AHEAD. ALSO SOME BLEARY EYES AND LATE NIGHT INCOHERENCE. BEWARE. FOR WHOVIANS AND OTHERS WITH PECULIAR INTERESTS.

Now, that was good. The most anticipated story in the history of "Doctor Who" - based mostly on its title, which is in itself amazing enough - turned out to be one of the best as well. The build-up did no harm, the hype was by no means undeserved - instead, the episode more than fulfilled the possible premises of success, and greatness, and earned all possinle praise it would have been expected to gain. No more superlatives may do it justice, or explain it any further - "The Doctor's Daughter" was, in a word, fantastic; and that's in a Ninth Doctor-ish, überenthusiastic, extremely pleasure-filled sense. I had my moments of doubt, of course, and my severe scepticism beforehand - as to how in the devils' names they'd manage to pull off something like this; something so...critical; but after five minutes of watching, I realized that all my uncertainties were groundless. Well-penned and well-played, exciting to the last and extremely touching; this episode captured all the basic, brilliant WHO-elements and incorporated them into one single piece of concentrated superiority. There was emotion, and loads of it; a bundle of hilarious jokes and sweet confrontations; cool villains, massive weaponry, swell locations, beautiful CGI, and some classy aliens. With bubble jars for speach organs. Me like. Moreover, a whole gang of women, old and new and disposable. Human wimminz; as we've come to define them; and this time around, the TARDIS was more or less bursting with female presence. Still, it never got painfully crowded. First, there was Donna and Martha - the latter having joined in quite unwillingly, seeing that she wanted to go home to her fiancée and continue her new and normal(ized) life, after the whole Sontaran affair, but then got trapped in a wild ride with The Doctor's space ship. Along with him and Donna, she was left a powerless observer; holdning on tight as the Blue Box hurtled away, by its own will, into random space. The merry threesome eventually ended up on some alien planet called Messaline, where they would encounter a fourth and additional member to their group; Jenny the Clone, as played by gorgeous Georgia Moffet, who is linked to this show in so many ways, and has so many WHO-stories of her own, I don't even know where to start. According to Georgia, she used to believe "everyone's father was The Doctor", which isn't so strange, considering the fact that she's the daughter of Doctor no. 5, Peter Davison - who also starred in "Time Crash" last year, alongside David Tennant. She's also friends with the children of some of the other Doctor actors. And she auditioned for the role of Rose Tyler back in 2004. What more, she looks like Romana II's identical twin. She's a big fan, she loves David Tennant, she's even got a son who is a dedicated Whovian. And, really, when they were going to write such a challenging and awfully demanding story, there was no-one more suited for handling this role than a proper Doctor's daughter herself. Despite all the fanciful speculations (and worries), the background for her appearance wasn't so complicated - she was "grown" from the DNA of The Doctor's hand tissue; brought to life by a cloning device that also played a central throughout in the rest of the episode. Given she'd been offered what's probably the hardest, most exposed and character ever to appear on DW, I think she nailed it completely, and was absolutely perfect in her portrayal of the soldier-turned-ordinary girl. An actress of magical charisma, extremely lovable, stunning, and with a smile to melt solid ice. She shared a wonderful chemistry with both Donna and The Doctor - unfortunately, Martha was kidnapped by a fish and never quite got to know her. (Yeah, got that.) Which reminds me, Catherine Tate is GOLDEN; she's wonderful, she's clever, she's charming, she's fabulous, she's got the best costumes, she's the best thing ever; and, that being said, "Doctor Who" will never be the same without her. Series 4 has, so far, proved to be utterly amazing, possibly the best yet - in terms of overall quality - and Catherine is, mainly, to thank. Next to David Tennant's unbelievable acting. And the scripts. The best bits of Saturday's episode not only establishes why this one, in particular, became such a triumph, they also exemplifiy the exact reasons why "DW" itself - at the moment, and always - maintains its position as the most top-notch and outstanding of TV entertainment; and why it deserves this honour so very, very much. In the end, however, it's all in the details. A mechanic mouse, an impulsive hug, Donna's pen and paper-ingenuity. Some copycat-"Entrapment" acrobatics. Family ties and parental guidance and Donna's consistend mocking of The Doctor, including comments on "father shock". After which the show immediately proves its brilliance by turning the whole sequence upside down with a single remark: "I've been a father before", and there you have it. The sheer sentiment. Also, Donna's slightly bitter response about talking all the time and never saying anything was just priceless. And to the point. More than anything, this story dealth with the consequences of being a restless traveller, such as The Doctor; what it means to accompany him and what follows in his wake. "Doctor Who" is a show about very odd and alien mattes that are surprisingly easy to relate to. It certainly has a lot of mythology, and albeit this might not be that hard to grasp, it does pull you in - it evokes strong impressions that are bound to leave a mark. The memories of a DW story stays with you, for a long time, and it affects you in ways unparallelled by, as far as I can tell, any other program out there.

To sum up, each episode deals with so many conflicts on so many levels, with so many alterations, and all the while beholding so many great lines, turns and features, and so many wonderful co-stars, we find ourselves spoilt with joy. Here, they'd gathered numerous unfamiliar faces who were all superbly cast as the fighters in this gruelling war between The Hath (alien fishes with bubbly jars) and common folks, or as close as it gets, aka British (?) speaking, human-looking individuals dressed up in combat gear. Neat altogether. Jenny, of course, being born and bred due from their technology, yet soon drawn away from the society from which she originated. Exciting, to say the least, to observe how The Doctor handled this rather peculiar and emotionally straining situation. David delivered some of his finest perfomances thus far; the troubling, heart-breaking realizations filtered through every expression, embodied in his every move. Almost impossible; I don't think audiences can fathom the actual difficulty of having to act in such a fashion - to express such heart-wrenching emotion in front of a camera. I bow and applaud his talent, he truly is one of a kind. I can only imagine that any trials must have been somewhat lessened by working opposite the likes of Georgia and Catherine; incredibly talented people. Freema was good too, I have to say, though she didn't get that much screen time. What separates "DW" from other, similar sci-fi programs is the humanity, ironically or not, and the quiet moments of ceased fire, where the writers allow nice characters to enjoy nice dialogues, and powerful interaction. Scenes that'll leave you shattered, battered, in tatters. I was nearly crying, but managed to re-compose myself. I mean, it was a bloody fish. With a jar. By the end, though, I couldn't help tears welling up - and I didn't care anymore, either - but I'm not sure if they were running down my cheeks or got stranded out the corner of my eyes. I was mostly absorbed in the beauty of special effect-botany; proper futuristic gardening, as great as it possibly gets; and that certain last embrace of a certain couple. My God, that was sad. Once again, allow me to honour David T. and his facial expressions. Might destroy you, but you gotta love it nonetheless. On the whole, a very dark, moving, intense, action-packed and memorable episode - that fully lived up to all the nail-biting tension, and sailed in as an obvious Number One on the top-list so far.

On a side note, though, and thinking about said darkness, there is no denying that "Doctor Who" anno 2008 is something vastly different from the beginning of Series 1 in 2005. The series has taken on a whole new set of dimensions; an immense increase when it comes to budget, PR, appearance, ambitions and - most of all - size, in every aspect of the word; and by now, it seems a far cry from the more domestic world of one curious Doctor travelling with his best mate Rose; the very limited, almost innocent apporach towards a limited, equally innocent and almost harmless sphere - as presented through their (earliest) journeys together. The point of view as introduced by Nine and Ten, with Rose, was a much more kid-like, humorous and easy one, dealing with problems of a more, well, simplistic kind. Not that these stories were any less exciting, they were just...different - opposed to the extent of Series 3 and 4. And thus, one may observe, that the series itself has changed radically and become something of a dark and moody depiction of a whole Universe bordering on chaos; not the homey, cosey atmosphere linked with old cars, chav culture, denim skirts, Jackie Tyler and the Powell Estate. "Doctor Who" as a show has undergone severe developments, obviously, and has extended beyond its own limitations; so to speak; perhaps for the better, perhaps for the increasingly more complicated. The relations, this infamous human touch, might perchance get lost in the accelerating, advancing prospects; the big scheme of it all. They now deal with evilness on a whole different scale, and the obstacles grow proportionally. It used to be a dynamic, mutually dependent duo who had lots of fun whilst defeating aliens and defending the Earth. Now it's this one, lonely man; albeit together with his allies; fighting outside threats and countless impending disasters, trying to keep his continuously breaking hearts intact. We keep wondering, how far can they take it? How massive could this become? So far so good, and that's a fact, but I wonder how they'll manage to top the season we're in at the moment, how they can keep up with themselves and cough up equally brilliant ideas to create future stories that'll match these. My greatest issue of all, however, is that I really can't imagine where said Rose will fit in with everything; she can never become part of this brave new world of the Doctor's, these new thoughts and ideas and points of view. He has been through so much and become a somewhat unrecognizable individual, commiting acts we would never have believed him capable of before. Whereas Rose, on the other hand, should have remained the same girl with whom he once shared those lighter, brighter fairy-tale adventures and had such a laugh; such a trouble-free and brilliant time, compared to what he suffers these days; which in no way suits the persona he has gradually evolved into. The only way they can solve this is by having changed her character as well, and by altering their relationship. Which is hardly desirable, in any case, and might prove very unfortunate indeed. The Rose adventures were fantastic because they were different; they were fantastic in their own right. What I dread is how they'll fix the crossover, literally speaking, how they'll...mend the gaps. "The Doctor's Daughter" sort of proves the new status and showed every aspect of The Doctor's new personality and I don't know if Rose will find this too appealing. I hope she'll provide a change to happier tendencies, though, because we do need more humour and smiling and gags; like old times. Then again, that won't fit with a darker atmosphere - which has been the general theme of both the latter seasons. Still, they sure excelled themselves at letting The Doctor become a parent, and I keep my fingers crossed for them to come up with more pleasant surprise - like this one - also involving the love of his life, Rose Tyler. We may but hope.

Entrapment in the static midst

"Juxtaposing knowledge" - a little about madness.
By Scaramouche, the Po(t)et, attempting to find ways out, and - this is actually about the internet. Because I spend way too much time there. It's about the mental emptiness one might experience after hours of pointless wandering about in hyperspace. It reflects them, more or less, and it results from apathy, from never knowing where to turn. Or what to know. Also, it deals with some more psychiatric issues. Not as pretentious as it seems, or as ambitious, just - slightly mental. Madness comes in many shapes and fashions, similar to how the words set to describe them changes into multiple and semantically deviating forms. You never know true meaning before you add it yourself, and even then it may vary. And thus, at the end of the day, it's all up to you and your own judgement; knowing what's reality and what's not, and what to seek from and within what we consider real. Furthermore, I'm a little unsettled myself, from having watched the creepiness that is "Gothika" - a thriller-movie starring Halle Berry; very traditional but rather underrated - and was completely absorbed in that inexplicable, indefinable, non-substantial notion that you sometimes experience when you exit a dream and are not yet fully awake. In-between, that's it; you're in this middle-sphere, a medio, an emptying purgatory, and you just wish to escape the prison it constructs around you. Break out, become aware again, and properly, to make the senses capture every impulse, fully, as to register impressions that you face; transform them into something worldly, something you may fathom far more easily. And yet you battle, in desperate fight, and in despair, all these approaching walls on each and every side of your physical being, coming into view, and there's no way you can avoid them - you're shoved onto the outside, like a stamp, applied to looking glasses; watching, learning - there's just darkness, leaping into black holes of confusion, ignorance and sleep. The draining powers.

Transported somewhere half-between
I've been around suring again
Caught something hitherto unseen
But lingered far too long therein

Should spot the devil at the mercy
Come to clean and clear myself
Yet I was keeping pace, straight on
Sent forward to the upper shelf

Amongst so many merry searchers
Power all the less the engines
Became so, even in reality, was swallowed
Silent as the wailing sirens

And there to stay, remain, to stir
against consistent drapes, no leave
Partition too secured from outerworldly
impulses, instead receive

Co-ordinates all set, as I go static,
freezing in the midst of action
Opened up a failed attempt to conquer
and attain this very last contraction

These visions of someone or other
eagerly in need to learn
Then view the distance, and therefrom
to know the wisdom makes it burn

Studier studert (av studinen)

Soundtrack: Emiliana Torrini - "Fisherman's woman"; som jeg endelig ha fått tak i og som nå nytes i full monn, og i sin helhet. Nydeligste damen, stemmen, sangene, tonene; kan ikke beskrives, må lyttes til. Vakkert gitarspill avløst av vidunderlig vakker sang; en slags folkpop snekret sammen så ømt og vart at det nesten blir Leonard Cohen, dog i et helt annet toneleie. Bemerk óg at damen er halvt islandsk, halvt italiensk og relativt multi-talentfull. Jeg er forstummet av beundring. Også har hun her muligens et av tidenes fineste album-cover, med håndskrevne sangtitler og diverse detaljer. Dessuten: hun relateres sterkt til "Doctor Who", og dét er alltid et fortrinn. "Today has been OK" er offisiell Doctor/Rose-sang, punktum finale. God musikk til tankefulle stunder og sene nattetimer, hvilket jeg har for vane å kombinere.

Mer om pensum: i mangel på inspirasjon annetstedsfra prøvde jeg fortvilet å benytte egen diktning til diktteoretisk lærdom, her forleden, og det fungerte (faktisk!) utrolig bra. Spesielt i den hensikt å pugge teknikk, teori, dikterisk oppbygging og skandering, noe jeg da oppdaget at jeg eksemplifiserer rimelig ubevisst. Og tilfeldig. Litt av hvert, her og der; noen eksempler jeg ikke en gang hadde tenkt over fantes, og en del begreper jeg hadde glemt at fantes; men de er i det minste ledetråder å holde fast ved når man skal prøve å få dette Store Overblikket. Jeg gjentar: prøve. Men innsatsen er det ingenting å si på, selv i solen. Og å produsere (egne) skriverier for (egen) tolkning, slik jeg gjorde her; å ta utgangspunkt i dette óg når man titter på resten av pensum; utviklet seg til et overraskende vellykket eksemperiment, som helt klart bør gjentas - og som anbefales på det varmeste for andre lidende lærenemme i samme situasjon. For øvrig: jeg bedriver da - tidvis og i enkelte øyeblikk - meget entusiastisk repetisjons av de forskjellige diktsjangrene vi har vært igjennom i år, og deres respektive -storheter. Hvilket, uten tvil, er det for meg mest interessante tema vi har fått anledning til å gå inn på, og det eneste jeg har noenlunde oversikt over. Eventuelt ikke, men jeg liker å ty til innbilningskunsten iblant. Den aktuelle dikteren jeg hadde gitt meg ikast med (der og da) heter så meget som Catull, og han har produsert en hel rekke glimrende diktverk, tilhørende antikkens stadig tilbakevennende epoker. Jeg føler meg aldeles antikisert selv, her, så mye som jeg fokuserer på de spesifikke teorien og menneskene som har fremmet den. Det er gjennomgående på hele pensum, det er særdeles komplisert å sette seg inn i, og like fullt er det umulig å komme utenom; i alle henseende; da antikken står som referansepunkt for omtrent alle diktere, forfattere, kunstnere og - eh - vitenskapsmenn, matematikere, bildesignere, fotografer, akupunktører; gudene vet hvem andre; som eksistererer, har eksistert og vil eksistere i fremtiden. Antikkens tankegods utgjør våre rettesnorer, hvorpå nåtiden hviler og faller, og antikkens diktekunst er mitt litteraturvitenskapelige hovedfelt. Heldigvis, må jeg si. Diktningen er det mest positive med epoken. Der finnes mye annet møl å spore fra de førkristne hundreårene, men diktskrivingen hadde de taket på. Jeg beskjeftiger meg, ytterligere og blant andre, med folk som Sapfo (fragmenter), Theokrit (idyllismer), Ovid (metamorfoser) og Horats (oder), og de er alle henrivende fantastiske. Gammeldagse, ufullendte, gjerne forvirrende - men for en lyrisk innsikt! Allerførstnevnte Catull er, i likhet med samme Sapfo, en stor personlig favoritt - og har komponert et annet av mine absolutte favorittdikt i hele verden; i UiBs anbefalte antologi kalt "Dikt 1", og den fungerer i sannhet som en form for introduksjon; med de uforlignelige, udødelige linjer "ta denne boken for hva den er verd, og måtte min muse, å jomfru, beskytte den slik at dens levetid overgår vår". Óg med en tilegnelse til en viss Cornelius, "for du pleide bestanding å like de små skribleriene mine". Mer nydelig kan det ikke sies. Enkelt, søtt, sentimentalt, litt naivt og veldig, veldig vakkert. Mye føleri, men de har i allefall det opphavsrettmessige i behold. Finnes liksom ikke så mange andre forgjengere å hevde at disse dikterne kopierer, i sine hyllester til Den Store Kjærligheten og bekjennende taler om svik og bedrag. Vi studerer dem som tradisjonsopprettelse, kunst-utformere, de som la grunnlaget for selve diktningen. Og dette foregår på sedvanlig inngående, universitetiske vis. Føler at en del av denne diktningens skjønnhet går tapt i våre analyser - når vi baserer dem på struktur; format, versbinding, inndeling; og ikke tar hensyn til virkningen, den mer eller mindre personlige, bare dikterkunstnerisk-historisk verdi. Og metrikk. Og en alt overhengende tematikk. Konkretisert ned til et absolutt minimum; helst puttet inn i en biografisk, overkommelig kontekst; man liker ikke det man ikke kan gjøre rede for, nei. Men der finnes så mye MER, tenker jeg alltid, med mine sedvanlige nykritiske tenkemåter - og det er dette abstrakte, lett uhåndgripelige utenforliggende mine læremestere ikke helt evner å oppfatte. Som vanlig. Postmodernistisk, anti-tesisk, hva vet vel jeg. Samme hvilke benevnelser man bruker; det er og blir noe de ynder å avskrive. Fordi de er og blir litt regelrigide og sneversynte og foretrekker fakta fremfor fundering. Men nok om det. Jeg har mine egne metoder, og dette er en av dem:

"Studie"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som prøver ut nye varianter over samme lest. Fremdeles og flittig nok. Catull med gull i munn - som gjør min lesning sunn, for å nevne hva arbeidstittelen på dette verket var. Trenger vel knapt nevne at den krevde forandring. Skrevet i nøyaktig samme tilstand som her tidvis skildres, og det merkes. Muligens. Generelt lite redigering å spore, heller en del medrivende linjer som hadde sitt utspring i en følelse av å være revet med. Men, altså, tilsatt visse akademiske dimensjoner. Her må det naturligvis forklares, og la meg aller først henvise til mitt mest fiffige grep hittil i min Blogger-karriere: legg musen over teksten, marker, og se hva som skjer! Fancy-pancy shit! Videre inkluderes her, blant andre: balladerim, som gjelder for hele diktet, strukturert som oaoa-rim, igjen for dem som forstår seg på slikt, generelle tendenser til å abstrahere det konkrete, og med hyppig bruk av bokstavriming i hver verselinje, litt enjambement her og der, abstrakt genitiv, og bevisst omvendte ordstillinger og sikkert mye annet man kan plusse på siden men som jeg i døgn-tidens navn har glemt; ikke alle definisjonene som er like offisielle/akademiske heller, men de gir i det minste mening. Mine egne analyser mens jeg hold på var mer detaljerte, men formulert rent muntlig for meg selv, og ikke alltid like relevante for (eller verdig) Blogg-publisering. Her, i dette formatet, blir diktet som sådan det mest interessante. Såh, uansett, jeg prøvde å skape dikt på diktekunstens egne premisser, nyttiggjøre meg egne poetiske praksiser for et samvittighetsfullt formål, og - ikke minst - ha det litt gøy innimellom. Hvilket var hovedmålet for en eventuell suksess. Viss selvironi å spore her, ja, og utforskelse av selvet, selvets diktning, selvsentrering generelt. Mye rart. Typisk meg. Catch-all-reference post, enjoy!

jeg er en nokså flink student (iambisk tetrameter! haha!)
om enn, stort sett, på nattestid (like stavelser, for rytme)
når andre mennesker går til sengs
da sitter jeg og gjør meg flid
og bøtter nedpå med en tredje kaffetår
som får meg til å hyperventilere
mens innlegg produseres, tekster leses,
alle feil er opp til meg å korrigere
blade gjennom sider man har sett på før
og sette mang en strek i margen,
slik jobber jeg meg opp til kunnskapen
og kjemper hardt mot tretthetsvargen (synekdoke)
iherdig stridende, som stormkast, bent over
hvert et innspill, hvert et gule øye (språklige bilder)
gjenkjennelig; samme hvilken vind som blåser
en evig tendens, uten trang til å løye (aktiv besjeling her!)
griper alle glosene og setter dem på plass (og doble betydninger)
med sansen for det mulige som ferdes
utenfor det ordinære, uten varsellamper (enjambement)
men preget alltid ved å måtte herdes
å skulle stile mot et omdømme, en anerkjennelse
og trekke større linjer, sammenhenger
nye paralleller, teorier, originalitetens pekepinn
så mange klare tanker man igjen forvrenger
stadig uten krav, dog likeledes like tvungen
på det indirekte vis man er blitt pålagt
kjenner spillet, selv om kunnskapene mangler
er bundet av en allmenngyldig kontrakt
for jeg vet nøyaktig hva som lar seg fastslå
hvilke sidetall de flittige slår opp
og hva som ble besluttet lenge før min ankomst;
erklært sannferdig, markerte endestopp (kiastisk alliterasjon!)
høyt hevet, hyllet, stilt på pidestall av strå
og revet vekk umiddelbart, til nytte
således stukket inn i protokoller, lærebøker,
figurative anlegg man ikke får bytte
de lærde holder stand, de villige gjør sin entré
medbragt ambisjoner, skapende verdier
begår selvsamme feil, tilegnes viten likelydende
anledninger da selv den brave tier
jeg vet jeg er en noenlunde tro student (assonans i o'ene)
mot slike kontrollerte formasjoner
og deltar aktivt, prøver, da jeg makter
sjelden brudd med egne illusjoner
jeg innser hvor jeg går og står i gamle spor ("innbakt" følgerim)
de ordninger som her må ha befestet seg
med vanedannelse, på linje med opposisjonen;
avvik avledes av enighet, endog for meg

Esktrahert vitalitet

Soundtrack: Supertramp. Selvsagt. Det er den store frigjøringsdagen - men jeg vet ikke om jeg føler meg særlig frigjort. Vi markerer krigens, og da andre verdenskrigs, avslutning her i Norge - på denne dato - noe som dog synes å ha gått temmelig upåaktet hen, akkurat i år. Solen skinner kontinuerlig fra skyfri himmel her i Bergen, for tiden, og det opptar (naturlig nok) mesteparten av allmuens oppmerksomhet. Været er både fokus, samtaleemne og bekymring (!) nummer én, for de aller fleste. Man kan ikke unngå værgudenes vold, og deres foranstaltning er alltid like vidunderlig å kommentere - siden det får byen til å fremstå på sitt aller mest vidunderlige; Norges vakreste, etcetera - og det sørger for at vi alle har store problemer med å foreta oss det vi egentlig burde ha foretatt oss forlengst;, fått unnagjort, i effektivitetens navn, og primært innomhus; nemlig å fordype oss i litteraturen, tilegne oss grundig, uutslettelig kunnskap og forberede oss (desto mer) til eksamen. Den evinnelige. Hvilket jeg dessverre ikke makter, helt, når jeg fristes slik av solstråler og andre distraksjonsmomenter. Varme i fjeset. Solflekker på marken. Virker som den vanlige arbeider også sliter med å holde aktivitetsnivået oppe og innsatsviljen på topp, for øyeblikket. Hovedsaklig veiarbeiderne, da det er disse jeg får mest anledning til å betrakte, grunnet det ubeleilige faktum at der foregår bybane-bygging rett utenfor vinduet mitt; nok et uheldig element på listen over hva som ødelegger for den forsøksvis iherdig studerende. De sprenger fjell og holder på og alle vet at det er mye morsommere å observere jordskorpen forflytte seg en halv meter opp i luften, enn å gruble over Dantes flytteskau en halv mil ned i Helvete. Eller spekulere i hvorfor eposene er konstruert sånn og slik og hvordan deres ettermæle har forandret seg iløpet av hundreårene og hvem som representerer hoved-innflytelseskildene på epikkfronten. Ikke veldig spennende i lengden. Også hater jeg Vergil så dypt og inderlig at det blir litt vrient å overbevise seg selv om at det kan forekomme spenning overhodet. Mannen er et naut. Var. Har vært. Synes som. Et überpretensiøst selvhøytidelig forviklende forvanskende naut. Men tilkjennes (likevel) all mulig ære for den opprinnelige epos-tradisjonen og dens mest sofistikerte avarter; Homer blekner liksom i forhold. Nuvel, man har alltid latt seg blinde av kritiker-viternes overveldende hype. Deres overstrømmende begeistring bringer opponentene sakte til taushet; slik flertallet og deres oppatninger alltid har gjort. Uansett hvor høyrøstet man som eneperson tillater seg å være, vil alltid koret overdøve en til slutt. Og de ensomme kjemper glemmes altfor ofte, iløpet av historiens gang; de forgår og forsvinner ut av leksikonenes notasjoner, ut av våre synsfelt, ut av vår erindring. Deprimerende, urettmessig, begredelig, men sant. Som livet selv. Så man skrider ut av mørket, rømmer fra de filosofiske anliggende og infløkthetens bortgjemte kroker, prøver å unnvike det verste av sprengningsstøyen, og begir seg ut - i jakten på sollys. Hva annet er det å forvente. Vi burde kunne unne oss et avbrekk i ny og ne for å nyte slikt umåtelig finevær. Jeg ruslet forbi Smålungeren ikveld og ble nærmest slått i bakken av omgivelsenes skjønnhet; det ultranydelige synet av blomstrende prydbusker, glitrende fontene i vannet, solnedgang over gamle bergenshus, og parkbenker befolket av smilende bergensere som hilser hjertelig på alle forbipasserende. Stemningsfullt til tusen. Med duftende planter, lokale trekkspellemenn og hoiende russ som positivt ekstrainnslag. Jeg får bekreftet, igjen og igjen, hvilket urbant menneske jeg vitterlig er, og hvor nødvendig det er (for min egen velværes skyld) at jeg oppholder meg i urbanitetens umiddelbare nærhet, sånn på hovedbasis. Svippturer innom bondelandet og kortere besøk innom hytter på fjellet funker utmerket, såfremt man har et permanent bosted i en storby å kunne vende tilbake til. Jeg er tilgjengelighetens slave. Jeg misliker å være avsondret fra det yrende, spirende, høylytte, folkehavsinfiserte, solfylte, asfalterte, moderniserte, infrastrukturelle. Det er min hjemmebane, det er mitt område, det jeg vil vedkjenne meg. Når jeg er lut lei Aristoteles og føler at poetikken går på tverke, kan jeg simpelthen hive meg på en buss og rømme inn til sentrum, for en impulsiv kinoopplevelse og en cappuccino på Opera, og det passer meg aldeles utmerket. Perfekt ordning. Og når jeg returnerer til forstadens bygningsarbeider er det med lykksalig fred i kropp og sjel og, ja, det forundrer meg stadig at byens ubestridelige mas kan ha slik virkning på min person; at jeg føler meg trygg blant høyhus og ilter trafikk, at jeg føler meg i harmoni med enorme folkehav og påtrengende lyder og kulturlandskapets mangel på naturtro, eh, autentisitet. Man dyrker jorden, man lar den ikke gro av seg selv. Man bygger, man hugger, man bearbeider. Og det er velbehag for mine øyne. Jeg har behov for landlig lykke likeså, og skog og fjell og hav og stillhet, men jeg foretrekker å kunne vende hjem til en bytilværelse. På godt og vondt, med alt den innebærer. Stillhet, iblant, om man vil. Og Bergen er strengt tatt omkranset av verdens vakreste, uforedlede, ville natur. Ikke akkurat en metropol; ei heller med stor grad av forurensning og klasseforskjeller og annet som kjennetegner verdens hovedsteder; men med et nødvendig, absolutt bymessig preg. Og - det gir meg næring. Det gir meg styrke, i hverdagen, spesielt for å utholde anstrengelser som skolearbeid og prøver av diverse, ymse slag. Jeg inhalerer byen i all dens monn og det liketille ved dens humør, dens åpne og innbydende status, smitter over. Den trekker meg til seg og jeg glir inn i mengdene og jeg ser kun på været, igjen. Om jeg vil.

Priset prisningsverk

Soundtrack: deLillos - "Festen er ikke over, det er kake igjen". Fine best of'en. Dessuten: "Hjernen er alene" er en av de aller trist-fineste sangene jeg vet om i hele verden. Har hørt den så mange ganger de siste dagene at jeg nesten har sluttet å snufse også. Men for noen tekster de produserer. Det er nesten påtrengende sørgelig til tider. Jeg elsker rocken på sitt mest meningsfulle, endog tankevekkende, og når man i tillegg kan få det servert på morsmålet (hvilket ikke hender for ofte) er det bare å bøye seg i støvet og takke og skru opp volumet til naboene begynner å bråke.

Ok: en dose litt.vit. på en tirsdag. Fordi det er konstruktivt og moro. (Betinget at det angripes med en egen vri.) Men óg grunnet et behov for å korrigere litt i forhold til det foregående (gårsdagens, nattlige) innlegg. Eller, ikke nødvendigvis korrigering, men en moderasjon. Da jeg muligens kom i skade for å fremstille absolutt all eksamensrepetisjon som et ork og et påtvunget onde. Det er selvsagt langt fra sannheten, og jeg fryder meg over at enkelte emner i repetisjonsbolken kan være direkte underholdende. Deriblant, slik jeg oppdaget og fikk anledning til å utforske nærmere denne (inneværende) ettermiddagen, studier av antikke oder - hentet fra den såkalte hyllestdiktningen; oppstanden rundt 500 f.Kr. og dernest holdt i hevd; hvilket må være det ultimate sjangervalg for min del. Her får man anledning til uhemmet å dyrke, skryte av og mase om ens egne helter; ene og alene basert på personlige preferanser og, følgelig, så genuint subjektivt som det kan få blitt. Vel, de gode gamle grekerne (som stod for oppfinnelsen) hadde nok visse andre baktanker i tillegg - det skal sies at de fleste av deres oder ble skrevet på forespørsel (!) fra heltene selv; eventuelt for keisere og senatorer og arrangører av store idrettsstevner som trengte poetiske linjer til ymse formål; med andre ord - oppdragslyrikken på sitt mest originale, opprinnelige. Passer meg utmerket. Ingenting er (som kjent) gøyere enn å skrive on demand; komponere kvasi-profesjonelle bestillingsverk og dermed kunne kreve utførlig tilbakemelding etterpå. Endog økonomiske godtgjørelser, om dét er akseptert. (Og når det gjelder helter å lovprise har i det minste undertegnede mer enn nok å ta av. Såh; ingen mangel på brukbar tematikk, der, i nærmeste fremtid.) Hyllestdikterne var enda bedre på disse områdene, vil jeg tro; Horats tar utvilsomt kaken ved å ha skrevet et "prisningsverk" til sin egen mesen, intet mindre; men siden de skrev på spesifikke oppfordringer fra særdeles kravstore betalere, måtte de også prestere skikkelig. Levere varene, som Idol-dommerne ville sagt. Og retningslinjene de arbeidet under var temmelig strikte. Hymner, seierssanger og oder - og deres like - skulle inneha en helt bestemt oppbygning og bestå av helt bestemte elementer; som igjen formidlet utsøkte, behørige lovprisninger av heltene, og på ingen måte skulle virke misvisende. Ifall de mislyktes, kunne nok bakmennene risikere å miste både det ene og det andre, inklusive hodet. (Så kanhende bør man være glad for at dagens lyriske oppdrag er av en litt annen art - og med en noe annerledes tematisk frihet.) Diktene de komponerte måtte i alle henseende tilpasses det offentlige rom, og de ble også fremført i all offentlighet på de store arrangementene - til ære for hovedpersonene selv. Disse befant seg óg i umiddelbar nærhet, hjertelig tilstede på tribunene, med kritisk blikk og sverdet klart. Den potensielle underholdningsverdien var dog upåklagelig; fremførelsen skulle bevege folket til tårer og begeistring og hurrarop. Hvilket den som oftest gjorde. Gjerne med innslag av syngedamer, syngemenn utkledd som damer; også kjent som koring; og/eller paraderende vognførere. Litt som "Gladiator" med en ghettoblaster i manesjen. Videre; om man ønsker et mer konkret eksempel på hyllestdiktningens mestere, bør man ta for seg en som Pindar; mannen bak "6. pythiske ode" som vi har på pensum i år; og som her skal bidra med en illustrasjon av de overnevnte formalitetskravene. Hans oder utformes nemlig på bakgrunn av fire bestanddeler som alltid må være med; ellers fikk nok stakkars mannen både hikke og skrivesperre. Bønn og prisning av gudene, først som sist, for dette var grekerne meget nøye på. Man knyttet enhver ode opp mot en gud - fortrinnsvis den som stod som representant for idrettsgrenen eller naturelementet, om dette var aktuelt - slik at man fikk den obligatoriske koblingen mellom religion, komposisjon og idrett. Hurra for den, og som sagt: glad den kreative fleksibiliteten har fått utvikle seg med årene. Dernest tok dikteren fatt på de historier og myteutsprungne fabel-aktigeter som skulle stå som parallell til heltens politiske, moralske, fysiske og - generelle - kvaliteter. Ingen svakheter å spore; i dobbel forstand. Ytterligere la man inn et par moralske maksimer; ære din far, ære din Zevs og styr din bystat med så barmhjertig hånd som mulig, primært uten å kverke for mange (kvinne)mennesker; og avsluttet med et personlig innlegg som, om ikke annet, skulle sikre betalingen. Hva angår strukturen lot den seg forme som en ramme rundt "nødvendighetene"; først presentere idolet, deretter putte idolets prestasjoner inn i de mer historiske sammenhenger, og sist men ikke minst sammenligne idolet med selvsamme historien og opphøye ham til et likestilt historisk vesen. Ironisk nok, det rigide regelverket tatt i betraktning, satte man de tematiske faktorene så høyt at metrikken lot seg forandre fortløpende, underveis; den skulle tilpasses odens egen stil og reflektere korsangene. Hvilket, behendig nok, ga dikteren frihet til å rable ivei på sånn circa hvilken verseform han ville, såfremt han beholdt den oppskriftsmessige inndelingen. Og husket referansene til fortidens storheter. Det handlet om å omskape tradisjonen og skape nye tradisjoner; noe forfattere fremdeles ynder å beskjeftige seg med, for igjen å vise til antikkens virkningshistorie; her med eposet i bånn og en kontekst man kunne tøye, men som i stor grad var basert på det episke formatet. Den aktuelle diktningen er, likeledes, blitt en forgjenger for diverse andre avledninger og etterfølgere; som trubadurlyrikk, sonetter og, i særskilthet, hyrde- og pastoraldiktningen. Sistnevnte trakk derimot paralleller fra greske myter til kulturlandskap, heller enn mellom godlynte guder og mannfolk med muskler. Der var det rislende bekker og blomstrende enger som stod i fokus, relatert til Olympens idylliske verden, mens det hos hyllestdikterne handlet om raslende lenker og bulende biceps, hovedsaklig relatert til Olympiske (og dertil improviserte) leker. Moral, makt og ærbarhet stod i sentrum, mer eller mindre meislet fast, og de berømmelige musene fungerte som inspirasjonskilde nummer én. De besørget utgangspunkt og impulser der selv mesenens gaver kom til kort. Sangene dette resulterte i synes i sin helhet stemningsfulle, ovedrevne, (nokså) sjarmerende og svært pompøse i all sin tilbedelse av den "guddommelige superhelt" - bokstavelig talt - og representerer, helt klart, en slags ur-utgave av fandom; det beryktede; som foregangsideal for alle oss lojale fangirls, med våre dedikasjoner i hytt og vær. Grekerne bedrev minst like mye namedropping og anti-objektiv surring, og forsøkte like iherdig å gjøre noe poetisk upåklagelig ut av sin lidenskap for de populærkulturelle dyrkningsobjekter. Vakkert. Og deres verker har blitt stående som superbe, stupendiøse, überkomplekse eksepsjonaliteter (...etter foreleserens rimelig engasjerte fremstilling å dømme), som bør bevares og belæres og besynges for all evige ettertid. Så; muligens er det håp for oss amatør-po(t)eter, likeså, med våre høyst person-pregede skriblerier og mindre gjennomarbeidede tilnærminger. Og, tross alt, det ville vært visse essensielle fordeler med å dikte i antikken - det skal glatt innrømmes - likesom det ville passet meg desto bedre å få fremføre disse påfølgende verselinjene for personene jeg stadig rimer om. Tenk å få deklame dikt overfor et intenst lyttende publikum bestående av rollebesetning og crew fra "Doctor Who" - dét ville vært noe, det. Og apropos. Jeg klarer virkelig ikke la være å la meg inspirere av meg selv og av det selvet befatter seg med, både den ene og den andre veien - gjensidig bevegelige innfall(svinkler) - og i denne sammenheng resulterte det i...både det ene og det andre og det tredje. Faglig sammendrag, først og fremst, og dereretter - det nedenforstående:

"DOCTOR WHO SERIES FOUR: OFFICIAL TRIBUTE POEM"
By Scaramouche, the Po(t)et, and of course - Überfangirl, also including banner, (nicey thingie I make very quickly on a whim, clic pic to enlarge), Tinkerbell Jesus reference, David Tennant implicitness and obvious Rose/Donna-praise. No Martha-bashing, though, I've learnt to restrain myself a bit. Paragraph in italic MAY be ignored, if desired. And that might be...desireable, in the long run. Check list, with heavy reference to above-described genre conventions: loads of personal stuff? yup. namedropping? big time. overly detailed descriptions following said names? you bet! historical context, mythological features? can't be done without'em. moral/ethical/philosophical reasonings? might be debated, but I see them. addressing public? without exception, and demanding accept and silent agreement in return. taking bashing elsewhere, as already stated. Now, enjoy the ode-thing, the second in a row!

First of all, let's make things clear,
there's Donna Noble for the lead
Displaying bravery and cunning coolness;
thus, adding extra fun indeed
And second, Martha Jones's coming back,
if only for a little while
Deafting evil aliens who threatens Earth
with scheming plans so vile
No disappointment there; she's wonderful
and smart, a proper Doctor now
Accompanying him who proves a guiding light
for everyone who stride in tow
The Time Lord set to take on new adventures;
involving challenges unequalled
Whichever way they end, or turn, or twist,
we're always sure to get a sequel
Along with all The Doctor's faithful allies,
just as complex as they're useful
Still, there often comes a darkerned moment
when to his hearts he must be truthful
To choose between what's right and worse and callous,
no doubt, it's terribly demanding
Whilst solving multitudes of chaos and disaster;
also provide another perfect landing
He doesn't flinch, he buttons up and stands on deck,
he faces danger, mostly smiling
But, despite his never-ending glee and all enthusiasm,
troubles will be piling

You never know what usual suspects may be re-appearing
which villain creatures might be back this time
Be only parallelled by other favourite characters, to aid
in saving lives, and planets, how they stand in line

(For instance, following the light, initial round,
with all its Adipose
Who'd have thought there would be yet another
glimpse of good, old Rose?
May only count thereon, that she is travelling back
across the void(s) to stay - or, at least,
to snog The Doctor properly, once and for all,
and make the fangirls pleased!)

Whilst sinister and foul-appearing faces gather far in front
next, left destroyed or banished; such the road leads on
Nevermore shall be considered options, meek alternatives
not meant to look behind, not wanting to go home

So many grand, and classic friends who may deserve
and might as well be given centre stage
The best of friends, and brilliant minds, we see
development, the children come of age
With such a far-stretched storyline, can't ever be
quite certain what one should expect
For, as you watch, albeit there's much to thoroughly
enjoy - can't presuppose how you'll react
For last, but never least, there's speculation
leaving us to sit in agonizing tension
Contemplating as to the whereabouts of certain heroes
and whatever spoilers BBC forgot to mention
Next, left to wonder, as we are accustomed to,
we're longing for fulfilment and for reason
Awaiting well-penned future stories, yet to come,
the final chapters of this season

Stuck with the situation

Soundtrack: Amy Winehouse - "Take the box", "Valerie", the slow version, "Back to Black", "Wake up alone". Love Amy, me, and wish she wasn't such a terrible mess. Now she won't even receive the honour of having penned the new Bond-tune, a credit she sorely needs. But her co-op with Mark Ronson has broken down and it all looks grim. Everything about her, really, in general. It looks dark and unpromising. Such a pity, that is!

Some further, anti-academic thoughts. Not very controversial, though, just...being thoughtful. Slightly out-of-the-blue, too, seeing that this entry wasn't even remotely planned; it started off as a summary of my current whereabouts and plans, my momentary situation. Which is, in a sense, rather uneventful. Static, even. I try my best at just living easy, these days; being and doing and making a total experience out of it. Procuring the necessary results, keeping myself active, maintaining the on-going motion within which I ecist and upon which my existence depends. Drawn onwards by gravity itself, if nothing else. Events and co-incidence and filler material pull me further, and in addition: I've got words to help me. They form new thoughts, and that's what I need; that's the only fuel we can depend on when the rest goes down, and out, and feeds the fishes. We need nutrition made of pensiveness. Formulated so. And, pure improvisation or not, here is my contribution of today:

Have recently commenced the hardest part of the semester; these most demanding, last weeks - which always involve the greatest efforts on my part. At least when it comes to self-discipline, mental focus, persistence and the likes. Which I'm never very good at. Yet we are student soldiers, we must prepare for our very own tug of war: authority's named them "exams" and they're coming up shortly. Nearer in time by the minute. Which, again, is quite a stressful factor to cope with, on a daily basis, and it doesn't exacly contribute to the act of focusing. Nor does it easen the burden of actual knowledge. Imposed upon us by powers so superior, we have no real saying in what they bring about. What more, we know what we have to deal with, and we've done so for quite a while already. All that's left for me and my fellow learners, at the moment, is to breathe steadily - and work on achieveing some idea of the main overview, remembering the most significant details, and just skim through what one's read a thousand times before (and should have memorized completely by now). It's difficult to keep calm, though. To keep one's head straight and remember same pieces of information, when you've got this threat; which isn't really a threat, however, just an inevitability; looming in the distance, steadfastly closing in on the lot of us. Ice-cold. Murderously hot. Can't be touched, anyhow. And consequently, it proves troubling not only to concentrate, but also to think - at all - because you let yourself drift off into these destructive corners, such dead ends; where everything's complicated enough to become impossible, before you've even realizes. For it's all up to you, it rests on no-one else's shoulders. You yourself hold the key, and at the same time: the full responsibility. If you fuck things up, big and irreparably, you can't blame it on anyone; not on any outer scapegoat; nor on anything - but own inabilities. And that is, truth be told, quite a dreadful burden to bear. Hence, sometimes, I find myself wishing they could have radically changed this system. Altered it for the better; to a more humane, comfortable, adaptable design. Well, I often make such wishes, but on this occasion it's about the plain formalities. I sincerely wish they could have come up with a different method, some different means, of carrying out their formal evaluations. To judge in a different manner, so to speak. In order for us to relax, more, and obtain our (ever so obligatory) learnings with further pleasure, not simply out of painful force. It's all about mastery; for the mind to remain cool, and the nerves under control, and the feet on firm, unmoving ground. Let the logical impulses form equally logical arguments, and thereafter allow these (preferrably impeccable) reasonings to soar through the body; consume every inch of one's perecptive system; be rinsed within the reflective centres, packed with wisdom; and then escape through the fingertips - generating movement of the pen across the paper. Inspired all the way, constantly and without blinking, without insecurity or second thoughts or worried wonder. Shaping black words on white sheets; articulated, well-contemplated, thoroughly considered. Exist to the max, in the moment, that's what they demand - and to take on the challenge of creating a relevant, brilliant product that they may read with infinite pleasure (or condemn as much as they please). Not on any condition, or under any circumstances, fail or slip or make the wrong moves. In which case; if one commits such a devastating, consequential mistake; they will of course resort to damnation. There's no mild tolerance, no induldgence. There's no patience either, especially not when they near the end of their piles. Answer after answer, something's bound to pass neglected. There's no mercy, no sentimental flexibility. We're grown up people, there shouldn't be. We're numbers in the upper right corners, and they place a grade next to it. That's all. The whole, long, stressful road leads to this abrupt stop: at an intersection where you're halt, and from which you might be taken anywhere next. Either sent into blissful content and utter relief, or shipped off to total disaster. Or, alternatively, something in between that's just relatively disappointing. I don't know where I'm headed yet, I normally don't. I'm getting used to it. I never seem fully aware of where I'm going. But yeah, I do admit, I wish the systems surrounding me worked differenly. On different levels. With more understanding - I guess. And I don't think I'm the only one to hold that opinion, especially not right now. So; on behalf of us who attempt to oppose the authorities, not out of arrogance but for the sake of possible improvement, I choose to voice my opinions. If we shall (be obliged to) commit deeds of such utmost inspiration, we need be allowed to actually feel inspired. And with chains of pressure; such formidable demands; clinging to our every muscle, that seems somewhat unattainable. But for now; the rules of this game, this warfare, being what they are - and my being stuck with the situation that I'm in, which I can't elope from; I aim for goals based on own achievement and lean upon my own backbone, only. Resting on my own resourcefulness, to maintain hope of success; working with this belief - and hope - in mind; and thus make working itself a bit easier, a bit more doable. At the end of the day, it's all we've got. Even when it comes to heartfelt opposition. Even if you're bursting with passionate disagreement. I've learnt to take the slow path. And try to breathe, just breathe.

Smokey days and classic ways

WARNING! HERE BE SPOILERS! AND FANGIRLING! VERY MUCH "DOCTOR WHO"-RELATED AND VERY REVEALING INDEED! FOR WHOVIANS AND OTHERS - BUT YOU GOTTA BE READY. ENJOY MY MUSINGS!

Have just finished watching last night's episode of "Doctor Who", "The Poison Sky", which was also the final chapter of Helen Raynor's two-parter about the Sontarans - the first being last week's "The Sontaran Stratagem". Thus, I'd postponed my review of that other one until both episodes had aired, in order to make this a complete summary of the events - and to get the "big picture" of the whole...séance. Which, in short, must be said to have been rather good indeed. Decent quality, overall, including nice (special) effects, displays of good acting, most of the time, some fancy music (re-using themes from the previous seasons), some very clever turns and with a touch of "size-y dimensions" to it. Actually, one could get the feeling the writer(s) were trying to make a wannabe-series finale out of it; at least, it did hold that epic, dramatic, rounding off the lot atmosphere. Very sinister tone, loads of gunfighting and battles and tears - and sledgehammers.

First and foremost, though, I was surprisingly happy to see Freema Agyeman back on the show, reprising her role as Martha Jones from the last season. She made a slightly different, and on the whole very appealing impression, this time around. It might simply be due to her interacting with Catherine Tate and David Tennant, as a terrific trio, dealing with The Doctor and the other companion on a whole different level - which was a vast improvement from previous episodes with their lack of chemistry, and where and all she did was mope over The Doctor's not falling for her. Trying to be smart and cool and sassy, whilst it in reality didn't work so well at all, she annoyed the heck out of most people, myself included. Bad writing should take most of the blame - in any respect, no guilt applies to Freema, who kept trying her best - and the rest goes to Russel T. Davies for destroying nice prospects and getting stuck with a failing notion. Most of the episodes were wonderful, but the treatment of the Martha character was below par. And, I've always liked Freema as a person, so I felt it was very unfair that they gave her such lousy scripts to act out. Fortunately, this was not the case with the two more recent stories. Here, the dynamic was incredible, with no such flaws and irritating shortcomings to get on one's nerces, and Freema (Martha) really got to shine in her own right; which she deserves, being such a great actress. In addition, her character had changed severly - for the better, then, in my honest opinion - now having grown into a proper Doctor herself, with a new life ahead of her, where she's engaged to her colleague Tom Milligan (another nod to Series 3) and has developed a more complex, progressive personality. All the more likeable. She works for the UNIT organisation, dealing with alien threats and disasters, as arranged by The Doctor; seeing that he is connected to their work, himself, being a former UNIT employee. That is, back in the old days. And referencing heavily to "Old Who" is, as always, a major advantage (and, to be honest, necessity) to any "New Who" episode. Kudos!

The main story goes as follows: Martha (literally) calls the Doctor back to dear ol' Planet Earth to investigate a number of inexplicable deaths, resulting from an übersuspicious technical device being installed in people's cars. It's called ATMOS, and might just scare the living daylights out of all those who've bought a portable GPS system recently. The plot outline is rather brilliant; I, personally, appreciate with all my heart this idea of "harmless" tech devices being used for evil purposes, and ordinary people having to fight against extraordinary opponents under anything-whatsoever-but-ordinary circumstances. It is very common on "DW", and on this particular occasion it worked extremely well. Moreover, it was a drastically altered experience compared to Helen Raynor's last attempt at writing for this show; the Dalek episodes from New York in Series 3, which were total utter rubbish crap. Here, she managed to make far better use of the scary aliens of choice; The Sontarans; a bunch of potato-head clone guys who think war is grand and life's a fight and let's kill all the humas when we're at it. They seek honour, acknowledgement and victory - at all costs. On this particular occasion, their carefully selected weapons were common cars, exhaust gas and poisonous clouds in general. And, when the world goes into crisis and chaos and everything seems dark, pun intended, who else is there to save the day but The Doctor - with or without female crew? The battles took place mainly between UNIT soldiers and Sontaras, whereas The Doctor took care of warfare tactics over the phone. Lots of telephone conversations in these episodes. The Doc also had to manouver Donna out into the field, to do some heavy work, and to save Martha who was captured by The Sontaras and turned into her own clone. I suspect some fanboys squeeled with glee when Freema emerged from the cloning tub; soaked in green, icky goo and little else. I, myself, had trouble concentrating every time UNIT member Ross appeared on screen. All about preferences and perspective, right? Each to suit one's own. Anyways, Raynor's obviously taken a step in the right direction, and thanks to Donna, Donna, Donna and - well - Donna's granddad, her lines worked even better than they possibly should have, too. Catherine Tate is fabulous, might I just stress that, for I sense I haven't done so enough throughout this article, and it surely needs repeated mentioning. In other words, there still remains one major, massive nod of honour - and it goes to miss Tate for her brilliance and her absolutely irresistable performances. We owe you lots and lots, Cathy, now enjoy the rest of the ride and continue to baffle us! This just...seriously makes my day! Donna's final scenes with darling granddad Wilf - along with basically every other scene she was in - increased the viewing pleasure beyond belief, for my sake, and it's such great fun to watch her take on difficult situations in her very own, original, even eccentric manner. Her methods differ from anything you've ever seen on a sci-fi show before. An atypical, effective, no-nonsense kind of woman, and - no doubt - a super temp. A stranger to the genre or not, she's definately brought the joy and wit and charisma back to "Doctor Who", and for that (major achievement) my being grateful shall never cease. She's fa-bu-lous! And she's got the best outfits! Furthermore, Donna seems to get along perfectly with Martha; her new best mate as it were; and the two of them depict a very contrasting relationship to that of Rose and Sarah Jane in Series 2. The latter pair was more in the lines of old and aunty meets young and feisty, yet it did result in a firm, delightful friendship. Generally speaking, old companions meeting "the new ones" generate a lot of excitement, and is a wonderful twist to any episode. And, naturally, the outcomes will differ radically. Rose and Sarah enjoyed a lighter, more emotional and joke-packed adventure, whereas the Sontaran stories were too dark for Martha and Donna to bond in any "easy chats of common stuff" kind of way. I hope to see more of that later, though. As for now, they're buddies, and they share a platonic love for the same man, depending on him and at the same time not afraid to tell him off when the occasion calls for it. For, he needs someone to stop him. And this duo has the guts to do just that. Still, I can't wait for Jack, Rose and said Sarah Jane to return, and add some more genuine affection. Speaking of which, I'd like to go through some pro's and con's from the episodes as a whole; very briefly summing up what affected me and what did not. I loved the uniforms, for one thing, and the whole soldier theme, including Ross the Boss, amazing locations, carcrashes (into water!) and - of course - The Doctor's hatred towards guns. So illogical, so self-contradicting, but amusing nonetheless. And second, there was Donna's family (as mentioned above) making a long-awaited appearance -whooray! - and a suitable explanation as to the whereabouts of Mr. Brig, also known as The Brigadier and a fond artefact from the old series. Martha's leather jacket, the sudden return of The Valiant ship and The Hand in the Jar, the absolutely stunning direction and photography, The Doctor's madman-expressions and unguided, unguarded tour around the prodigy factory, that creepy child genius school. On a different note, I loathed the fake American accents, especially as presented by same child genius (hated the actor too, poor guy, but he was awful), and the abrupt killing of Ross, the chanting, the religious undertones (again! why?!), the overused American anchor woman, the silly short-cut rescue services and the pace. The episodes were way too slow, at times. But it was so wonderful to see proper acting and great dialogue again, it sort of made up for it. And - Donna! DONNA DONNA DONNA! I'm Donna Noble's #1 überfan, hail Catherine Tate!

Ok, good to get that off my chest. Now finally, and last but certainly not least, there's one detail I cannot avoid. Not that I would, either, for it made me infinitely, ridiculously, exuberantly excited. See; there's this girl, this beautiful, blonde girl we all know, who's ended up being the centre of attention again; also becoming the main topic of discussion, over at the WHO-boards, due to yet another tiny, but significant cameo appearance. This time so quick, one might as well have failed to notice. But she was there, for a very brief and shocking moment, before - in the blink of an eye - she was gone. She appeared on a TARDIS-screen very early in the episode and managed to mouth "DOCTOR!!!", and show off an incredibly unfitting hairdo, before she was interrupted and the transmission broke off. Now, I was extremely pleased to see her there, of course, and to have her name on the credits-list, yet I must say that I've already grown a bit tired of these disappearing acts where she turns up only to go away, just as soon as I've gone to unseemly stages of hysteria at the sight of her. Probably because I love her so much and want her to stay, continuously; to remain a lingering figure in the show, not just a pop-up-ghost. At the same time, I have to give the writers some credit, for making something so really big and built-up-to out of her return and, consequently, making the viewer's anticipation almost unbearable. So, let me finish off this review by stating that: no matter how stupid the story seems, and no matter how lousy the acting might be, no matter what bad mood I'm in; the quality of a DW adventure increases by the mile the very moment Billie Piper turns up. And when she's allowed to top an already good episode; by adding massive amounts of tingling suspense in what was only a brief, fleeting moment; it really doesn't get any better. And boy, I love my weekly Who, I really do.

Tilbake til arbeidet

Soundtrack: Elton John - "Honky Chateau". Spesielt: "Susie (Dramas)". Fin sang. Nevnte jeg at jeg har skaffet meg en relativt omfattende antall album signert denne mannen, nå? Og at dette er av de aller beste? Ikke spesielt overraskende, men dog. Jeg liker Elton, jeg liker Bernie Taupin, og jeg sprer det glade budskap (om dét) så mye jeg bare makter. Andre mennesker (les: T.S. Eliot) utstyrte seg med gamle italienske poet-fanboy'er (les: Dante) i fjorten utgaver, som fast bagasje hver gang de skulle ut av døren. Jeg har Elton og Bernie på mp3-spilleren min, på høyt volum. Og det er stort sett den inspirasjon jeg trenger. For å kunne ta fatt på andre menneskers fine diktning og italienske fanboyers gedigne epos.

Første mai, arbeidernes utpekte helligdag; en rask gjennomgang. I en mer standardisert, forsøksvist utprøvet blogger-tradisjon. Fordi det er litt for sent og jeg fikk et skrivebehov. Også må man jo markere merkedager på et vis. Konist, men ikke veldig kortfattet. Antagelig ikke veldig konsist heller, på slutten, men med en viss gjennomgående tematikk. Tror jeg.

Føler at jeg nærmest neglisjerer samme arbeiderstandens interesser, at jeg ter meg illojalt, så likegyldig som jeg forholdt meg til deres feiring denne torsdagen. Om enn med gode grunner, i det minste i utgangspunktet, for jeg hadde intensjoner om å begi meg inn på andre og minst like viktige gjøremål. Og i egoismens rendyrkede åndsnærvær; det lovet godt. Været var på min side, omgivelsene lå badet i stillhet, og frokosten ble sen og langvarig, med lesning av både tegneserier og moteblader inkludert, siden avisen uteble. Hvilket vil si at mens andre engasjerte stod opp klokken syv og marsjerte i regnet, plaget av hverandres bråk og baluba, våknet jeg klokken tolv og ble innomhus. Som sagt; med litt dårlig samvittighet attåt, som muligens er veldig berettiget. Uansett: jeg hadde på forhånd satt av inneværende dato til (meget nødvendige) eksamensforberedelser, i den hensikt å gi meg selv anledning til en lang, sammenhengende, uavbrutt, energisk lese- og arbeidsøkt, noe jeg har tradisjon for å planlegge mengder av når vi nærmer oss begynnelsen av mai. Går selvsagt ikke fullt så knirkefritt, ei heller på arbeiderdagen, og jeg havnet raskt på nettet istedenfor - der jeg surfet rundt på diverse meningsløse sider, mens jeg egentlig burde viet all min interesse til de boklige. Dagen som sådan forløp med stadige avbrudd av samme art, og opptil flere turer innom nettaviser og sladderspalter og Feminas moteserier - dog fikk jeg faktisk utrettet og gjennomgått en hel del, likeså. På det faglige planet. Nærgående detaljer om Aristoteles livsløp og metriske systemer hos Dante. Pugging blir sjelden morsomt, men det handler tross alt om ting jeg kan forstå. (Hvis jeg bare vil, og det er hovedsaklig viljen det står på for mitt vedkommende.) Dessuten tilegnet jeg meg en tilsvarende del viktig informasjon, som ikke var helt irrelevant for pensum. Ok, en moderasjon: litt irrelevant. Men ikke fullstendig. Den sneiet i allefall innom litteraturbegrepet.

Gikk inn på Imdb, der jeg ble møtt av David Tennants måpende fjes og en annonsering av "Imdb's new character pages"; please check out; ytterligere, med direktelink til en hjemmeside for "The Doctor (of the cult series "Doctor Who")", vedlagt bilder og info og bio og Billie Piper og greier og greier. Og mere til. Gjett hvem som så seg nødt til å tilbringe en del friminutter der. Også er det alltid like kjekt når heltene mine har forsideplass på Verdens Beste Film-Nettsted. Og dermed, kanskje, kan få litt mer promo, noen flere fans og en nye filmrolle i nærmeste fremtid; jeg krysser fingrene. Dessuten har (ingen ringere enn) Guillermo del Toro fått det überærefulle oppdrag å regissere filmatiseringen av Tolkiens "The Hobbit"; fremdeles på planleggingsstadiet, men nå endelig offisielt bekreftet; og dét måtte man jo finne ut mer om. Del Toro er en personlig favoritt, som blant annet har "Hellboy" (elsk!) og "Blade II" på samvittigheten - og han vet å dyrke Ron Perlman, kjempen med det store hjertet og den dype stemmen og det gedigne talentet, hvilket jeg setter uhemmet pris på. Så, kanskje-kanskje-forhåpentligvis, får vi en strålende, ny Tolkien-basert storfilm med Perlman i en hovedrolle og særegne spesialeffekter og Ian McKellen og masse bisarre skurker iført kroppsmaling. Det høres, unektelig, ganske fristende ut. Dessuten: Halle Berry er tilbake på jobb, Natassie Malthe gjør stigende karriere i Hollywood'en, og jeg er i (stor!) sorg over at Julie Ege, Norges egen Bond-dame og en formidabel skuespillerinne, er gått bort. En ekte diva og en flott, sympatisk dame; det hele synes meningsløst og trist. Kjendis.no har bildeserien som oppsummerer hennes liv og karriere, den er vel verdt en titt. Og noen tårer. Samme siden kunne da også melde at Paris Hilton og Nicole Richie muligens blir svigerinner snart; og det er da hyggelig så kan de begrense motbydeligheten til den familiære sfæren, og bevare vennskapsbåndet så de slipper å involvere andre. Huff jeg misliker de damene der. Ekle mennesker. Noe helt annet jeg hadde forventet å like, men dessverre lot meg skuffe over, var Scarlett Johanssons første singel fra hennes nye plate "Anywhere I lay my head". Som jeg altså hadde enormt store forventninger til, fordi jeg forguder Scarlett. Men "Falling down" er, i sannhet, en horribelt dårlig sang og hun kan, i desto mer uomtvistelig sannhet, ikke synge. Jeg ble veldig lei meg, og håper resten av albumet er veldig mye bedre enn den første smaksprøven. Dessuten forguder jeg damen såpass mye at jeg sikkert kommet til å gå til innkjøp av det uansett. Er man fan så er man fan, mitt livsmotto. Og på dét området er jeg uforbederlig lojal. Nesten stoppested på nettsurfebølgen var med andre ord Youtube, og tre fortvilte forsøk på å vende meg til videoen hennes, endog forsøke å ikke mislike den. Det holdt hardt - helt til Salman Rushdie dukket opp og begynte å spise på håret hennes og da ga jeg opp. Sist men ikke minst, og nå har jeg hoppet over til Imdb igjen, kan man lese at "Iron Man" er utpekt til årets beste (superhelt-)actionbidrag, allerede; velfortjent nok og masse kudos for den bragden. Strålende film, fabelaktig skuespill, velfungerende CGI; imponerende nok; kule kostymer, fantastisk soundtrack, AC/DC i åpningsscenen, flotte locations, og: Robert Downey Jr. er et geni. Fengselsful og dophue og fullstendig blottet for sosialt filter, men genial likevel. Og jeg liker dialogdrevne, intelligente (!), hysterisk morsomme actionfilmer som faktisk har en handling og en original vri her og der. Var på førpremieren onsdag kveld og koste meg glugg ihjel, anbefales for alle og enhver, selv de som vanligvis ikke har sansen for popcornfilmer. Den er inspirert av Bond, Robo-Cop og Robert Altman, trenger jeg si mer, og Jeff Bridges får lov å være kjempeond og grusom i 2 timer. Herlig!

Men, livet er en karusell, nettet ikke minst, og herfra gikk det stort sett bare nedover; da jeg foretok det fatale feilgrep å sjekke norske tabloider - hvilket man strengt tatt skal, i ny og ne, men åpenbart ikke bør - og endte opp med nilesning av artikler om incest-tragedien i Østerrike, og den gale gale mannen som holdt sin stakkars datter og deres felles barn (grøss) innesperret i kjelleren i 24 år. Herre. Det er virkelig mye drit som skjer i verden. Og dét er ingen spesielt oppbyggelig innsikt. Folk myrdes, myrder, saksøker, blir saksøkt, synder og sviker og begår sadistiske handlinger som - i realiteten - hadde passet best i en dårlig film jeg ikke hadde trengt å se. Og dette er, igjen, den betydeligste grunnen til at jeg leser så mye skjønnlitteratur, sanger, sladder og lite annet. Fordi det er enklere og fordi jeg har et negativt nok syn på livet som det er, til tider. Jeg synes menneskeheten er genuint destruktiv, og har fatning nok til å innse at dette er et syn som bør motbevises, hvilket slik artikkel-lesning og foruroligende input ikke bidrar til. Overhodet. Såh, litt lærdom og moral for dagen: slik virkeligheten fremstilles i enhver sammenheng, slik vi blir fremstilt i ethvert medium og slik vi fortoner oss fra enhver vinkel, må man rett og slett lære å beskytte seg selv. For inntrykkene, først og fremst. Lære å begrense egen søken etter viten; lære å foreta et utvalg av hva man ønsker å undersøke, hva man faktisk bør gi seg i kast med og tilegne seg allmennkunnskap om. Det gjelder det aller meste, i samfulle forum der ute, man må passe seg for meningsytringer og bilder og fakta. Ikke fordi de i seg selv er skadelige eller man bør begrense offentliggjøringen av dem - jeg er hardnakket støttespiller for ubegrenset ytringsfrihet, la meg understreke dét - men man må tilpasse seg ens eget metningspunkt og tillate seg å være lykkelig uvitende på en del områder. Har jeg nå besluttet, i det minste for min egen del. For inntrykkene lyver ikke. Og menneskeheten er en destruktiv kraft, et ustoppelig togsett i helt feil retning; vi er alle på vei mot undergangen og det er ingen vei tilbake og jorden kommer uansett til å eksplodere. Om noen billioner år, mens romvesnene ser på. Tro meg, jeg har sett nok science fiction til å vite hva jeg snakker om. Men før den tid har vi mer enn nok å stri med: krig, terrorisme, klimakriser, religionskonflikter, rasisme, familietragedier, fryktinngytende fanatikere. Håpløse politikere, korrupte forretningsmenn, fyllekjørende småsvindlere og gale hooligans. Der finnes ingen rettferdighet, der finnes ingen absolutt, uforbeholden godhet. Ingen svart/hvitt-linser å bruke når man danner seg bilder av omgivelsene. Men like fullt er vi nødt til å holde oss oppe, holde oss gående, holde verden igang. Da må man ikke kapitulere i fortvilelse over hvor lite lovende alt synes. Og derfor tyr jeg igjen til fiksjonen og skyver nettsidene, vitenskapen, de harde faktaene unna. For en stakket stund. Unner meg selv en lang pause, fra pensum likeså, og skyver Diktekunstens Prinsipper lengst bak i bevisstheten og dykker ned i en ultraspennende, lettsindig kriminalroman som transporterer meg langt, langt bort - over regnbuen og inn i nok en virkelighetsflukt, en høst akseptabel sådan. En annen nødvendighet. Men - det er ikke til å komme unna - vi er nødt for å gjøre noe med situasjonen i verden også. Vi må jobbe med problemene. Men i de øyeblikk da vi ikke kan jobbe aktivt med dem, er det kanhende ikke helt tilrådelig å skulle ta alle sammen innover seg. Man må få puste. Man må få muligheten, valget, til å se det positive i tingenes tilstand. Da kan man kanhende også angripe ulempene ved dem mer konstruktivt. Likegyldigheten er livsfarlig, som nevnt utallige ganger tidligere, men sålenge man har et bevisst forhold til egne handlinger kan de være så politisk ukorrekte de bare vil; det gjelder å kunne foreta en ytre betraktning og ta ens beslutninger på et reflekterende, bevisst grunnlag. Selv når det innebærer at man trekker seg desto lenger unna, for en periode, og utelukker andres uhåndterbarheter fra eget synsfelt så de ikke får anledning til å gjøre kål på individets evne til å håndtere. Og dét synes jeg er et ganske engasjert innlegg å komme med på en sådan arbeidernes dag - når alt kommer til alt!

Fedra og fordragelighet

Soundtrack: PogoPops - "Alligators", "Man inside my head" & "Come on over". Gjett hvem som har lagt sin elsk på bergensbandets glimrende Best-Of? Fine, fine sommerpopmusikken. Også skriver Frank Hammersland fine tekster i tillegg. Anbefales (derfor) på det varmeste. Men, skal innrømmes at jeg etterhvert måtte skifte over til Elton Johns "Rock of the Westies"-album, bare for en kort stund og litt nødvendig pianopåfyll. Klarer meg ikke lenge uten, nei.

Man har nu foretatt et raskt og direkte dypdykk ned i den franske klassisismen (som jeg fremdeles har store problemer bare med å stave), med alle dens antikiseringsprosesser og realistisk-harmoniske verdensanskuelser. Skuespill av Racine, diktning ved Hölderlin, intolerant indoktrinering signert Boileau, og på toppen av det hele: noen egenkomponerte, lyriske innslag - sånn her og der. Og i særskilthet nederst, i denne inneværende post. Som man vet er antikken grunnlag for det meste her i verden; nærmest for hele vår eksistens; den fortoner seg stadig som noe forherliget, opphøyd og etterstrebet, som enhver nyutsprungen filosof(i) på et (eller annet) vis vil ha likhetstrekk med. Den liker som bakteppe for det meste man begir oss ut på, og er dermed det mest nærliggende å (anta at man må) basere seg på når man såvel handler som tenker og tolker. Og sjelden har man altså søkt mer til antikkens kjerneverdier og grunntanker enn i den nevnte klassisismen. Klasiken på tysk, neoklassisismen i England. Alt handler dog om en tilbakevendelse til det antikke über-idealet; inkludert en iherdig etterligning av antikkens mestere og deres verker; med likevekt, allmenngyldighet og avslepenhet i bunn, og helt klare formeninger om hva som er forbilledlig innen kulturlivet. Man bedrev likeledes en klar adskillelse mellom både sjangrene; hvorpå man plasserte eposet øverst og hyllet mytoligien; og de forskjellige (humanistiske) uttrykksformer som kunst, religion, vitenskap, etc. Følgelig fungerte dette som en klar forløper til opplysningstiden, og det konsekvente skillet mellom kultur (fantasi) og natur (faktum). Allting kreativitet-relatert havnet i egne kategorier og skulle definitivt ikke blandes med den mer regelbundne resten. Mimesis stod som det ypperste; all kunst var etterligning av en håndterlig virkelighet, og formuleringene skulle være enkle, klare, kausale; aldri tvetydige, men gjerne med ironiske lag og underforståtte slutninger. Vidløftige, eksperimentelle svermerier ble derimot slått ned på; det samme skjedde med overdrivelser, særegenheter, kritikk og alt annet som kunne virke faretruende for harmonien. "Solkongen" styrte på denne tiden (1600-tallet) med jernhånd i Frankrike, og spesielt franksmenn måtte derfor etterleve prinsippene om (stilltiende) sympati, knusende fornuft og knebling av kritiske røster. Lidenskapen skulle stå i et systematisert, avklart likeforhold til fornuftighetssansen. Sofistikert høykultur måtte gjerne inneha en festlig brodd, men helst føye seg etter de "perfekte" retningslinjene fremsatt av Aristoteles og hans likemenn; i det minste ble disse brukt som en unnskyldning. Hvilket innebar at om man ikke føyde seg måtte man ta konsekvensene av dette, og det ville utvilsomt gå en ille. Jeg tror - i alle tilfeller - at jeg ville hatt en meget kjip opplevelse av denne perioden, om jeg la tidsreisen dit. Ville sikkert havnet i giljotinens vold på sekundet. Men likevel, det er en spennende tid å lære mer om, og spesielt utforskningen av "Fedra"-stykket og hovedpersonens galskap fanget min interesse under dagens forelesning. Naturlivis var ikke klassisismen en god anledning for å forsvare mental ustabilitet, eller utvise en oppførsel som bar preg av slikt - ifølge foreleseren befant visstnok 1% av Paris' befolkning seg på mentalsykehus, i det aktuelle tidsrommet; da de ikke hadde villet innfinne seg med reglementet, og/eller vist tegn på "ustadighet", og dermed ble institusjonalisert med umiddelbar virkning. Huffameg og grøss og gru. Ikke rart folk ble så fryktsomme at de valgte å leve i utsøkt harmoni uten å mukke. Men gode tekster skrev de, i sitt kreative begrensnings-fangenskap, det skal de ha. Deriblant Moliéres "Tartuffe" som er særdeles underholdende lesning. Pompøst, pretensiøst og rimelig banalt, til "høykultur" å være, og dønn ufarlig, men underholdning nonetheless. Og jeg har latt meg inspirere. Dog med en vesensforskjellig, vesentlig mer kritisk brodd attåt - hadde noen regnet med noe annet?

"Dobbeltbunn" - om å (av)vendes
Av Scaramouche, Po(t)eten, og (skrevet) etter Racines "Fedra", i dobbelt forstand. Inspirert av tankegangen, for det meste, men også visse uttrykksformer og spesielle begreper. Har óg stjålet noe fra Moliére og, eh, PogoPops. Det handler om tilgivelse i form av avvendelse fra egne feil og udåder. Spørsmålet (moralsk og generelt) er jo bare hvem som er berettiget til å bestemme hva som er rett og hva som er urett og hva som må fordømmes på sterkeste. Jeg nærmer meg anarkien igjen; men hovedsaklig i form av kritiske ytringer, ingen fysiske ytterligheter. Poesien har alltid vært et gunstig(ere) talerør. Legg til nogen bokstavrim, litt mer repetisjon, nogen retoriske spørresetninger og noen doble betydninger og det blir diktning utav selv de tørreste, historiske fundamentaliteter.

hva nå - i denne stund
den skrivende
i grep av tankespinn,
omkring hva man betegner

lar man seg så behage til unytttighet,
benytte til feilaktghet, begå en udåd,
besørge slik bestyrtelse, ens endelikt

hva så - for evig tid
de trengende,
i all sin trengsel,
omkring hva man berøves

som bunner ut i dobbelhet, de tvetydige favner
alt hvorved man må befatte seg, derom, og endatil
den røst som stilnet hen i skrik, i overgivelse

hvem går - hvem rår
derover stundeløst,
og i enhver domfellelse,
befattet med det vesentligste

slik vi óg føres mot vår dom, vi dømmes,
og unnslipper aldri våre skjebner
vi las fange, stadig, ledes inn i fengsler
der vi engang skaptes, paradokser

skal vi óg føres, varig, mot fortapelsen
bekjenne våre gjerninger før de begås
vi las forføre, stødig, viljesterk som lam
mottatt til uvillighet, forvandlet

hvem spår - hvem sår
dernest urolighet
og i ethvert av våre tilfluktssted
besatt av overkommelig omvendelses favør

Matt og mett(et om såmangt)

Soundtrack: Elton John og Bernie Taupin - (også kjent som) "Captain Fantastic & the Brown Dirt Cowboy". Klassisk i ordets retteste forstand. Jeg elsker, elsker, elsker "Tell me when the whistle blows"; helt ufattelig fengende og lettbent highway-pop med disco-preg. G(eni)aleste duoen ever, de to, og nevnte jeg at albumtittelen er så bra som det om mulig kan bli? Der kan man begynne å snakke om inntagende løfter!

Hvilket betyr: mer enn nok om meg, og desto mer om mine utskeielser - for her er et lite dikt. Uten raserianfall, og med en mer velformulert (?), delvis mer pretensiøs, og forhåpentligvis mest poetisk agenda. Et forsøk, i allefall, på å poetisere den selvsamme debatten, og gjøre lyrikk utav problematikk. Pleier å funke mye bedre enn frustrert filosofering, og fundering med øyenbryn så rynket at de snart er permanent i nedover-modus - og desto mer oppbyggelig over tid. Dette ble, av alle ting, påbegynt sent i går kveld etter å ha sett en ekstremt sterk, ekstremt fin og ekstremt følelsesmessig utslitende fransk film ("Betty Blue, 37.2 grader om morgenen") og deretter videreført under en fri-øk på universitetets datarom - og til slutt avsluttet, altfor sent inneværende kveld, med Elton i spilleren og nattmaten på lur. Det handler om å ville falle inn i det passende, og "flate seg ut" så man går i ett med det ubemerkelige og formes til en eneste matt, svart, flat...flate. Som jeg prøver å illsutrere så konsist jeg bare kan og uten altfor mange ord og metaforer, om enn med masse typiske Scara-begrep hvilket jeg aldri kommer til å klare å unngå. Jeg liker "koloritt", jeg liker "komfortabelt", jeg liker "vendinger", jeg liker "blikk-kontakt". Shakespeare fant opp egne ord, jeg varemerker mine. Og hvorfor skulle jeg ikke kunne gjøre dét; jeg som allerede har registrert opphavsrett på Po(t)et-tittelen, dog en smule uoffisielt. Scara kjører Scara-stil, og sånn er det med den saken. Lik det, elsk det, hyll det - eller skriv klagebrev i kommentar-boksen. Det er det offentligheten er til for. Bare ikke bedriv stilltiende hatefullhet, det er det verste jeg vet. Hat skal bearbeides ved uttrykksfullhet og dernest legges dødt, det er min filosofi, for jeg kan ikke utstå bitterheten. Den er for uhåndterlig, på en ondskapsfull og overlagt måte, og fører ingenting godt med seg. Litt som "utrednings"-oppgaver, med andre ord. Men nok, nok, nok om det og mer om...dette:

"Utmattelsen"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som liker ordspill, bokstavrim, aforismer, anaforer og lydmalende gjentagelser - og bruker disse uhemmet. For å skvise litt pensum inn i (og ut av) egenproduksjonen. Som finner sted i tidsrom jeg burde benytte på pensumarbeid, selvfølgelig. Men såfremt man kan kunsten å relatere går det rimelig greit. Selvhøytideligheten svinner sakte hen. Og: jeg fant på den tittelen iløpet av tre sekunder og fire pianotoner. Mye matthet, mye maling, men lite trebeis. Dog med sans for den reklamen med han Pinocchio-figuren som kommer ut av veggen. Og dét var en bemerkelsesverdig digresjon, gitt. Liker de også!

hun kler seg i sort for å holde avstand
som det bevegende ved det ubevegelige
ingen friksjon, ingen kollisjon, ingen kurve
bare streken av et enkelt tegn og klare linjer
slakt strukket ut, lik bommullsfolder, utover
nok en jevnet flate der allting faller inn på plass
sidestiller fotspor med ugjorte omdreininger
og evnen til å følge rotasjonene, uten å svimle
mens man holder fokus festet, presiserer siktet
fyrer av, men ikke opp, for gnistregn antenner
og hun holder seg til forgjengelige røyksignal
blåser vekk med uforsette vendinger i vinden
etterlater ingen aske, ingen spor, ingen ruin
men avrundede former, ton-i-ton, tenkt stilrent
nærmest stilistert; en ubrutt, regelmessig matthet
som vedblir låst til rammerverket, gjemt deri
hun finner luftehull og lukker dem med egne lepper
ytrer ordene i vakuum så de ikke skaper vibrasjoner
annet enn for øregangene hun selv har åpnet
opp og ut mot verdener hun tegner inn i samsvar
med nettet der alle nyanseringer blir fanget
fargeblanding man lar romme alt men like fullt
blir én, hvilken samstemt koloritt som aldri bøyes
sirkler unna enhver bue som tøydes for langt
og ender i punkter man ikke kan tegne imellom
bare med sort, bare tilskårne strekkoder
klemt ned i eget spinn og dernest flatet ut
med avtrykk man har visket bort, så uanfektet,
stilt bak det foretrukne, hvor man ser seg helst
naturligvis med anstand i behold, behørig distansert,
som en bevegelsessyklus man aldri forandrer
ingen fusjon, ingen kondisjon, ingen kurer
bare standard i hver påkledning og vane
strukket til et ytterste, lik bommullstråder,
over nok en jevnført plate hver svaiende ryggmarg
som tidsnok faller sammen og blir tålelig støv
hun frykter kun den lette kløe i omgivelsenes øyne

Kryssildens herskerinne På godt skuddhold, og mitt i skuddlinjen

En improvisert oppfølger til de minst like akademia-kritiske innlegg fra tidligere denne måneden, fra mars og fra februar. Burde sikkert begrense meg til ett i ny og ne, men føler at det er mer hensiktsmessig å få ut(løp for) frustrasjonen her på Bloggen enn i et mer ubehagelig munnhuggeri med autoritetene jeg, dessverre, har mindre og mindre til overs for. Anyways, og en liten disclaimer: dette er bare et uttrykk for egne tanker, egne eksentriske tankebaner rettere sagt, og eget behov for selvstendighet, uavhengighet, det komplette selvstyre, selvkontroll, noe i den duren, og fortvilelsen over ikke å kunne komme til uttrykk - med egne impulser, egne innspill - fordi de møter en vegg av autoritær, uimottagelig akademisk arroganse og DEN er det jeg setter spørsmål ved i disse innleggene mine. No harm intended, no offense done.

Om mulige umuligheter. Jeg har alltid likt paradokser. Ting som bare er seg selv uten å ville være noe annet, og uten å kunne (bort)forklares - og som ergo eksisteterer på et grunnlag like selvmotsigende som det synes fullstendig naturlig. Liknende å se at noe faktisk fungerer slik man aldri kunne trodd det skulle gjøre; at det er selv om det aldri burde være. At man kan finne realisme i det fiksjonelle, for eksempel; at endog det fantasibaserte innehar trekk av noe virkelighetsnært, og at fiksjonen blir desto mer lettfattelig med trekk fra realismen fordi kontrasten blir så stor at den kan poengteres, leseren blir seg den bevisst og forfatteren må muligens utforme den med større omtanke. Eventuelt baktanke. Samme søren, det fascinerer meg. Sannsynligvis fordi jeg er slik en enorm fan av metalitteraturen, og elsker å utforske det mer uforklarlige, det ubestemmelige, det som er så utførlig komplekst at det knapt kan (eller skal kunne) fattes. Og dermed er det, dessverre, en del lesende mennesker som heller aldri forsøker. Blant annet et par av mine forelesere og forhenværende lærere; de synes aldri å oppfatte dette begrepet til fulle. Ikke dermed sagt at de ikke fatter den konkrete betydningen av det, om der finnes noen, men de evner ikke å oppfatte nyansene omkring hva slike flerfoldige metanivåer innebærer, og hvordan metafiksjon i realiteten kan arte seg. For det kan ikke defineres eller utbroderes eller gjøres rede for, den må anes. Føles. Oppleves. Og dette kommer - for øvrig - i samme kategori som diverse andre og særdeles relaterte emner; deriblant "plankeoppgaver", nevnte paradokser, absurditet, kausalitet, stream of consciousness, juxtaposition, metafor-bruk og ukronologisk handlingsforløp. Hvorav samtlige burde vært merket av med rødt warning-flagg i fremmedordboken, da disse bidrar til unevnelige, pinlige, frustrerende situasjoner - gang på gang på gang - i undervisningssammenheng. Jeg snakker her av smertefull erfaring. Det er slikt man aldri klarer å forklare, undervise i på begripelig vis, eller håndtere - uten å ty til flåsete og fleiper og nonsense som bare koker bort i fnising og allmenne avskrivelser; dette kan liksom avfeies uten problemer, med forelesernes velsignelse, nettopp fordi det blir for vidløftig; nsten for enkelt, fordi det kan latterliggjøres, og samtidig altfor vrient fordi det er såpass komplekst, så mangfoldig, så...ukonkret. Ukonsist. Langt og tungt og utførlig. Og som kjent vil ikke dette passe inn i en undervisningssammenheng, under noen omstendigheter, fordi det der foretrekkes at man formulerer seg kort og konists og medgjørlig. Sammenføybart. I motsetning til oppgaver som fremstår, og fungerer, som horrible utfordringer til egne tenkemåter; i det at de har en altfor stor dybde til egentlig å kunne beskrives, samme hvor godt man mener å kjenne dem. Og resulterer, igjen, i disse såkalte "plankeoppgavene" til eksamen - der man står helt fritt og kan skrive hva man vil og sensorenes abolsutte intoleranse får komme tydeligst til uttrykk. Apropos smertefull erfaring. Det handler om å ikke kunne sette seg nok inn i, ikke kunne leve seg inn i en følelsesutgytelse, en tendens, en levende tanke; og kun vifte den vekk som noe irriterende, uinteressant. Nå skal det sies at både metadimensjoner, plankeoppgaver og paradokser er hjertebarn jeg (naturligvis) tar altfor høytidelig og som (like naturligvis) gjør meg både uobjektiv og sårbar, fordi jeg fremholder dem og kjemper for dem uten perspektiv; med selvpålagt blindhet for eventuelle motargumenter, da disse sjelden fremføres med nok seriøsitet til at jeg har kunnet bevare troen på at de 1) noensinne skal kunne tas alvorlig og dermed til etterretning og 2) noensinne vil kunne innebære forståelse for mitt eget syn, og derfor ønsker jeg ikkeå utsette meg for det sårende ved å lytte til dem, og følgene av dette blir at jeg ender i rasende diskusjoner med forelesere, medstudenter og andre, der jeg hardnakket forsvarer det uforklarlige og viser til andres manglende innsikt, fremfor alt. Bloggen er mitt eneste fristed, der jeg kan argumentere ivei uten å møte et skarve pip om innvendelser, i allefall mens jeg skriver, men om noen skulle være uenig er det altså bare å skrive en ilter kommentar. Se link nedenfor, blablabla, meget ønskelig - naturligvis - men utvis høflighet. Jeg behandler disse emnene med en altfor (intenst) ærbødig respekt til å kunne se ironiske aspekter ved dem; og da spesielt metafiksjonen som jeg simpelthen forguder, i enhver form, som virkemiddel og som virkningsfull effekt; som stilbrudd, tankevekker, forundringspakke, you name it. Og disse kjennemerkene er noe samtlige slike "abstrakte" litterære virkemidler har til felles; man kan aldri sette fingeren på nøyaktig hva det er de medfører, men det er hevet over all tvil at de fører noe med seg, og deriblant må regnes kompleksitet, skjønnhet, "dybdesyn"; altså en dypere slags innsikt, der man involverer seg slik i handlingen at den rører ved noe instinktivt, noe innerst inne innvendig, slik bare virkelig geniale fortellinger evner. Her står metafiksjonen i særklasse, synes jeg, siden den berører på en helt spesiell måte. Det er noe fysisk gripende, nesten urovekkende, over for eksempel å lese Samuel Becketts skuespill - der han (helt plutselig!) bryter over til direkte tale, i betydningen direkte til leseren, og setter spørsmål både ved leserens egen forfatning og skuespillernes fremstilling og spillet i sin helhet. Likesom på film; for å komme med et såpass konkret eksempel at de fleste vil skjønne hva jeg sikter til; i sekvenser der den såkalte fjerde veggen brytes, eller voice-over'en skifter, eller skuespillerne skiftes ut, og man får generelt sett et gedigent kutt i forhold til resten av handlingen - gjerne flere også, iløpet av filmens varighet - og man må konsentrere seg, fundere litt ekstra, stille hodet inn på rett kjøl og riktig frekvens og forsøke å oppfatte (nemlig) en intensjon. En dypere en, sammenlignet med det eventuelt enklere plotet. Og da kan man virkelig snakke om et ekstra nivå; se bare på scenen i "Into the wild" der Emile Hirsch snakker med et eple og plutselig angriper kamera, eller Kurt Russels fantastiske ulvesmil mot publikum i "Death Proof", like før han setter seg inn i sin dødningehode-dekorerte überbil i den hensikt å kverke noen stakkars småpiker. Host host. Og Uma Thurman, igjen i regi av Tarantino, med sin åpningstale av vanvittig poetiske dimensjoner, helt i begynnelsen av "Kill Bill vol. 2" - som utgjør mine absolutte favorittreplikker i hele verden, og som jeg har memorert og lagret trygt i en avholdt hjertekrok. Uansett, fellesnevneren for både Becketts skuespillertriks, epleslangen til Hirsch og manusforfatter Sean Penn, og Tarantinos upåklagelig originale særegenheter er at de konfronterer publikum. Akkurat som stream of consciousness-elementet i "Mrs. Dalloway", absurditeten i sci-fi-sjangeren, og det ukronologiske hos Ian McEwan. Det vil kunne gjøre oss forvirret, og forhåpentligvis fascinert; i det minste i mitt tilfelle; og dette forekommer meg å være et fortrinn, mer enn et irritasjonsmoment, det øker lesegleden fordi det øker leserens innvirkning, leserens rolle og involvement - i en umulig oversettelse: engasjement. Men, i bunn og grunn er det vel engasjementet det dreier seg om, nok en gang. Barrierene mellom hva som er virkelig og hva som er fiksjon faller fra og man får disse glidende overgangene som en del tolkere da går seg vill i, eller (oftest) ikke ønsker å tre inn i overhodet. Noen overdriver også metafiksjonens rolle; de gjør den til noe "hellig", overopphøyd, aldeles uangripelig - hvilket er minst like feil, for alt innen litteratur og film må selvsagt kunne diskuteres, om enn ikke begripes; mens andre rister den av seg, og underminerer den; eksempelvis en av mine veiledere som erklærte at "bare nevn "meta" i eksamensbesvarelsen, dere, for det er den enkleste måten å gå opp en karakter på - det er som regel rett uansett; alle tekster har visst metanivåer, selv om vi ikke ser dem", også begynte hun å fnise. Joda. Det verste er at det hun sier forsåvidt har en grad av sannhet i seg; de fleste romaner vil inneha en brodd av meta-isme, men problemet oppstår når tolkere (som henne) ikke tar denne brodden på alvor men bare skriver den opp på sin "liste over kjente litterære elementer", parafraserer et par linjer fra Aristoteles og setter sluttstrek uten å skjønne bæret. Jeg greide å unngå en slosskamp, sånn omtrentlig, da jeg respekterer samme veileder nok til å holde meg i skinnet. Hun er et relativt kunnskapsrik tilskudd til lærerstanden, jevnt over, og hun er villig til å gå inn i debatter om temaet. Men i all den resterende frustrasjonens generalisering: jeg omgis stadig av folk som benytter begreper og sekundærlitteratur og kjentmanns-sitater uten å reflektere noe videre over dem; de bare tar det de får som god og letthåndterlig fisk og sier seg mer enn fornøyd, sålenge det gir dem 4000 sider og en B. Og det gjør meg forarget. Spesielt fordi jeg selv har sittet med altfor mange sider og en sikker D, og (andre) veiledere som "ikke visste hvor de skulle begynne" i sin vurdering og endte opp med en "det er bare ikke sånn det er, kjære deg, det er bare ikke sånn det skal være og du er på et universitet nå". Vel, jeg er klar over det, men jeg hater å bli avfeid; jeg absolutt og helt og holdent til de grader hater det; interessekonflikter som dette gjør meg aldeles hysterisk fortvilet og innbitt forbitret og rimelig uartikulert, i det lange løp. Og desto mindre i stand til å tilpasse meg. For, det gir meg spasmer; dette at jeg må underordne meg mennesker som faktisk forsøker å "enkelt gjøre rede for" handlingsforløpet i "Krapps siste bånd" og analysere Hamlet som en gjennomgående religiøst orientert personlighet med dionysiske trekk og Ødipus-komplekser og mener at dette kun kan gjøres objektivt og nøkternt og med bakgrunn i en eller annen artikkel skrevet av Herr Hottentott i nittentreogseksti, med eller uten relevante fotnoter, som selvsagt er så faktuelt rettmessig at man nesten kan tørke håndklær på den. Jeg orker snart ikke flere formaninger av typen "knytt opp mot", "grei ut om", "trekk inn ditt", "dra ned datt", og siter flest mulig kredible fintfolk som forlengst er avgått ved alderdomsdøden og dermed ikke kan konfronteres med en eventuell, grunnleggende feilaktighet, og hvis teorier man (altså, dermed) ikke kan utfordre på noe punkt. Mens jeg - vel - jeg liker mine paradokser. Jeg fortrekker paradokser, absurdisme og metateknikker fremfor alt. Fordi de er hva de er og intet mer, og dét kan jeg slå meg til ro med. De er ikke nedskrivelige, oppklarlige, anrettelige faktum - de sender meg avgårde på astronomiske ferder inn i solnedgangen og gjør selv det mest selvmotstridende, møysommelige morsomt. Og ja, jeg er en subjektiv, superkritisk, umedjørlig stabeis-studine som tilber mine helter og forgyller mine prinsipper; jeg vet det; men noen eksemplarer må det da finnes av den arten óg, ellers tror jeg universitetene rundtom på planeten ville gå helt til grunne over sin egen febrilske tradisjonsopprettholdelse, snuble så fælt i sin egen sneversynthet - og bli så utslitt av sine rigide konvensjoner - at de aldri ville kommet seg noen vei videre. Og det er jo videre vi skal, er det ikke, selv om veien dit er innigranskauen (og) kronglete?