Svar på tiltale

Scara tenker allegorisk fordi hun egentlig burde lese pensum og fant ut at hun skulle bruke det i praksis, istedet, gjennom litt eksemplifisering. Og kritisk blikkanskuelse. Kanskje handler det om å ha sittet for lenge i solen. Kanskje lar man seg bedøve på annet vis. Jeg vet ikke nøyaktig hvilke faktorer som spiller inn, men jeg vet at det finnes mange der ute som er ofre for den utmattende sløvheten, og som lever i dens fangenskap. Det hemmer dem fra innlevelse, fra engasjement, fra initiativ og egen tankegang. Det gjør dem tafatte i forhold til omgivelsene, gir dem et konsekvent megetsigende holdning til verden, fratar utsagnene deres nødvendig relevans og vidd. Og til en viss grad er det situasjoner de setter seg i helt for egen maskin. Til en viss grad lever vi alle på denne løgnen om at samtykke er det enkleste, og "de andre sa det før meg", endog bedre, og allting er meget mer enn man vil makte selv, så man begir seg ikke ut på de store oseaner av utfordringer og bunnløse kritikerdyp. Man går stille i gangene. Fred og fryd og sånn. Det gjelder oss alle. Med andre ord er ikke dette noen form for personlig vendetta, der undertegnede opphylles til et perfekt foregangseksemplar. Det hender ofte nok at jeg nikker og bukker uten å stille spørsmål, eller viker unna når jeg heller burde gått til frontalangrep og punktert en urettmessig argumentasjon. Men man har ikke alltid ork. Noen ganger nytter det ikke, noen ganger er man ikke lysten på å sloss. Man holder kjeft, trekker seg tilbake. Problemet oppstår når dette er blitt en tendens; langsomt forvandlet og foredlet over tid, man har gjort det til en vane. Alltid å innrette seg og skulle stole på det etablerte. Ta det man får innprentet via "erfarne sjeler" som konsekvent god fisk. Aldeles velsmakende. Bedre dét enn å kommentere den ørlille flekken på halen som var en begynnende forråtnelsesprosess og bidro til umiddelbar magesjau. Eller ignorere de flerfoldige benene som satte seg fast i ganen. Bare fordi fiskemannen har allmuens anerkjennelse og tretti år i bransjen på sin side, som taler til hans fordel - og uangripelighet. Nettopp dette at man anser andre for å være overlegne; umulige å angripe; det er for meg grunnleggende feil og fælt og bekymringsverdig til tusen. Muligens med fare for å høres ut som en aggresiv anarkist, men jeg anser det hele for å være på et mer intellektuelt og følelsesmessig plan. I all offentlighet; når man trer inn i det offentlige rom, når man leverer fra seg egne kreasjoner og mottar respons, likesom når man er i en skapelsesprosess og mottar råd og veiledning på veien, henimot et planlagt resultat. Forestillingen om at man selv ikke har noe å bidra med, at andre vet best uansett, at visse enkeltpersoner er mer berettiget til å ytre meninger i utgangspunktet og dermed tilkjennes fullstendig makt over menneskeheten. Vi bøyer hodet. Vi puster dypt, spiser fisken og mukker ikke. Fordi noen har uttalt at man bør, man skal, man må. Men, like fullt, det er her noen andre vil synes det er på tide å si stopp. Det er her jeg setter meg på bakbenene og, igjen, stiller meg i opposisjon til systemet med dets bisarre, urettmessige krav og forventninger. Med bakgrunn i hva jeg observerer av underkastelse, ubevisst hengivenhet, stilltiende aksept. I samfunnet generelt, og på universitetet spesielt. I et fagmiljø der man egentlig skulle etterstrebe kreativitet, selvstendighet, originalitet og istedet tyr til det allerede nedskrevne, de sikrere kilder, de målbare faktum - hvoretter man omformulerer samtlige til noe "godtagbart", og dermed ufarlig. Man stikker ikke nesen frem og stiller seg til for hugg, man kjenner sin besøkelsestid og vet når det er på tide å bryte av. Jeg innser, med en viss fortvilelse, at jeg mangler denne evnen. Jeg har innsett, for evigheters evighet siden, at jeg er dømt til å hisse på meg andre med mitt ustoppelige anlegg for motargumentasjon, endog der jeg helst burde kneppe igjen - hvilket jeg óg er den første til å innrømme. Men jeg er av den oppfatning at sprudlende engasjement er positivt, i alle henseende; at det, til syvende og sist, alltid vil være noe appellerende ved mennesker som tør å bidra. Og komme med antagelser, selv om de eventuelt kan motbevises. Som er ekte; både i sine feiltagelser og sine formodninger og sine briljante blinkskudd. Tilstede i øyeblikket, tør å leve seg inn i det som skjer. Jeg beundrer sånne mennesker. Jeg skulle gjerne vært som dem, hele tiden. Og ofte handler jeg i samme ånd, på godt og vondt; jeg tar hasardiøse sjanser, i forsøket på å etterligne en slik væremåte. Selv om jeg stundom ikke gidder, selv om jeg av og til backer ut, utlignes dette av alle gangene da jeg faktisk hever stemmen, river ned de oppgjorte selvfølgelighetene og forkludrer historien. Jeg begår fatale akademiske ugjerninger - og etterpå føler jeg meg hensatt til en slags skammekrok for avfeide innspill og useriøse antydninger. Naturligvis, det dreier seg om akademia, og mer spesifikt: mine (tiltagende) problemer med å skulle akseptere de akademiske retningslinjene. Fordi de fremstår mer og mer ubegripelige jo mer jeg studerer. Ironisk nok. Jo mer jeg lærer, jo verre blir det å skulle håndtere lærdommen. Jeg trives godt i studiemiljøet, forsåvidt, men jeg savner altså den allmenne aksepten; den allmenne forståelsen; også for slikt man ikke har den største kjennskap til, men likevel kunne lære å kjenne. Og anerkjenne, selv om man stiller seg uenig. Jeg savner improviserte debattforum; jeg savner høylytt debatt omkring tematikk som kunne trengt det. Men mest av alt savner jeg gløden. Mennesker som involverer seg med hjerte og sjel i det de driver med, det de settes til å lese. I konfrontasjon, i kritikk og i hyllest. De unnlater å slå seg til ro med en sedat betraktning fra sidelinjen, der de slipper å kjempe og bare kan sukke. Det er noe riv ruskende galt med systemet om det innbyr til tiltaksløshet. Om man kan tillate seg å sovne fra underveis. Og det farligste av alt: om man aksepterer likegyldigheten. Jeg tar meg i å tenke at der så feigt, alt sammen. Det er så begredelig, foruroligende feigt. Uten å rette skyts mot fagpersoner eller administratorer eller hvem det skulle være, jeg snakker rent generelt; vi eksisterer alle i en feig tendens. Beregnende, kynsik, avventende, tilbaketrukket. Så vi slipper å filosofere om vi ikke må. Vi slipper å reflektere, foreta avgjørelser - det er ingen som vil avgjøre noe lenger, da man kan bli halshogget for mindre (i det minste på spalteplass) - og, først og fremst, vi slipper å komme opp med egne, originale idéer. Og dette er ikke bare latskap, dette er et krav. For de som prøver å fronte selvsamme originalitet blir altfor ofte skjøvet ut i kulden med beskjed om å tilpasse seg. Og jeg er ekstremt lite tilpasningsdyktig, derfor komponerer jeg slike skriverier. Til forsvar for alle som tør - rett og slett for at de, eller vi, aldri skal glemme hvor viktig det er. Fordi stemmer må bli hørt, og lyttet til, tross i om ordene de formulerer skulle vise seg å være den komplette nonsens. Da kan man i allefall få noe å bryne seg på. Noe å svare for, noe å besvare. Men aldri forbli stille. Aldri ty til de foregående forstående der man ikke forstår selv. Det hjelper ikke. Og aldri, aldri avfeie glatt. Det gjør for vondt for dem som opplever å bli avfeid, og akkurat dét besitter jeg uimotstridelig bevismateriell for. Jeg føler altfor ofte at jeg snakker til en vegg; en mur av ugjennomtrengelig, selverklært overlegenhet som gjør meg barnslig snurt og får meg til å hyle om akademisk arroganse. Hvilket ikke gjør situasjonen enklere, ei heller formålstjenlig. Jeg tror vi alle trenger å gå noen runder i manesjen, for å snu sirkelbevegelsen i en mer positiv retning. Opposisjonen må bearbeide sine innspill. Maktkjernen må jobbe med egen toleranse. Og, om mulig enda viktigere, egen lytteevne. Så kan vi kanskje komme frem til et kompromiss alle kan få noe konstruktivt utav; faglig såvel som personlig. Det handler, i bunn og grunn, om åpenhet. Å gjøre seg selv mottagelig for det uventede, overraskende, i visse tilfeller, og direkte uansvarlige. Anstrenge seg bittelitt; i den hensikt å begripe, ikke foregripe. Lempe på retningslinjene, strukturen, oppsettene. Ellers går samfunnet til grunne i sin stillstand, tror jeg, og man ender opp med å ikke motta nye impulser overhodet, da ingen lenger tør av redsel for den avvisende, uinntagelige offentligheten og de båsene man uansett ikke klarer å skvise seg inn i. Åpne båsene, for faen. Utvid dem! Og slipp originaliteten til!