Tuesday, February 12, 2008

No compromises - I'm that sort of woman

Scaramouche hilser en ny uke. Skrevet av Po(t)eten, usensurert og uredigert (nja, nesten) og meget emosjonalistisk. Kanskje jeg bør innføre en egen politisk retning eller noe. Jeg og mine tilhengere, vi som ikke hører hjemme noe sted i disse tusentallige konvensjonsboliger. Noen ganger trenger man bare å få konkret utløp for litt av alt det som hoper seg opp inni hodet, og hvilke andre steder passer bedre enn akkurat her. Retoriske spørsmål, ingen tegn avkrevd. Bare nikk, smil og hopp over uinteressante avsnitt. Og vær advart, dette stykket skriblerier fremstår ikke direkte konstruktivt, gjennomgående, og muligens er det heller ikke like poetisk som jeg innbiller meg at jeg pleier å være, men utvilsomt med visse anlegg av presis kritikk, tankevekking og fundering over livets viderverdigheter og menneskene, mine medmenensker, som inngår i alt dette. Innbiller jeg meg videre. Blandet drops av kompromissløshet; mildt sagt; og hjertelig inspirert av Paris "Jeg vil være Marilyn, men ser ut som en floskel" Hilton og hennes nye übermøkkafilm, som endog klarer å være moralsk forkastelig; nemlig "The Hottie and the Nottie". That's hot, that's not, yeah right, fuck off. Paris Hilton er ingen av delene, hun er bare dum og utrolig lite sjarmerende og har absolutt intet skuespillertalent whatsoever, hvilket jeg faktisk kunne bedømme etter å ha sett to sekunder av traileren og skummet gjenneom bildene fra det forrige filmprosjektet hennes, "House of Wax", men ingenting av dette har de (produsentene, regissøren, mammaen, hvem det nå er som styrer skuten) tydeligvis ikke fått med seg. Uansett, bortsett fra å mobbe århundrets minst interessante jetsetter hvis evneveikhet og manglende refleksjoner omkring liv, karriere, og påkledning aldri slutter å forbløffe meg, likesom avisenes imponerende konstante oppmerskomhet på hennes person; hvilket er meget underholdende; skal jeg da herved - nedenunder - forsøke i mer eller mindre klartekst å gjøre rede for det som er gøy i min tilværelse, for øyeblikket, og det som definitivt ikke er det, og etter de usedvanlig usammenhengende, begredelig lange setningene av innskutte fordommer og personangrep jeg bidrar med her å dømme, kommer fokuset mest sannsynlig til å helle over på sistnevnte. Det ugøye. Men jeg er et grunnleggende positivt tenkende menneske og i min oppsummering av gjøren og laden på denne herrlighetens dag tolvte februar totusenogåtte, skal jeg min santen begynne med begynnelsen, og begynnelsen skal alltid være solskinn, fioler og grønne paraplydrinker. Eller Supertramp. ERGO: virkelig gode ting, som tekstene til Hodgson & co., og mellompartiet på min absolutte favorittsang med bandet, "Child of Vision", faktisk en av mine favorittsanger helt siden jeg var bitteliten og jeg hørte på pappas gamle LP'er, som blant meget annet lyder; "I've heard it all before / You're saying nothing new / I thought I saw a rainbow / But I guess it wasn't true" og jeg lover, jeg skal poste hele sangen snart, i sin fullstendige utgave med alle de vidunderlig kloke verselinjene som går meg rett til hjertet og velger å bli der, så jeg må ha den hersens vanedannende sangen på repeat og spille den hver eneste dag. Luksusproblemer. Sammen med snøfritt landskap, like befriende antall varmegrader, kinoopplevelser å bli happy av ("Juno"!), berlinerboller til lunsj, givende samtaler, nødproviant fra utenlandsfarere (sjokolade som souvenir er gull!) og mere til. Å skulle konsentrere seg om dette, og alt annet, funker dårlig sammen med krav om å lese pensum til stadighet og stille Vorbereitet på Vorlesung, lieb' mein Deutsch, men det blir jo et flytende valg mellom forskjellige storveis-goder. Og dét kan jeg altså ikke klage på. Annen god dertilrelatert ting: å kunne sitte på toget og lese Joseph Conrad og definere dét som skolearbeid. "Mørkets hjerte" er en glitrende bok, selv ved tredje gangs gjennomlesning, og den fortjener alle gode filmatiseringer, selv om jeg personlig synes "Apocalypse Now!" er en smule overvurdert. Men hele den diskusjonen, og det at man kan hengi seg til slikt i skoletiden, er selvsagt et stort pluss med litteraturvitenskapen, mitt studium; og da det opptar det meste av min hverdag, helg, og ferietid akkurat nuh, må man jo vie den en mengde oppmerksomhet - likeledes prøve å finne frem til dens mest flatterende sider, fordelene som gjør at man ønsker å fortsette med kursene, delta aktivt, fordype seg i all litteraturen; eksamenspåkrevd som ekstern. Man må prøve, så godt man kan, å hylle ens egne valg og ikke motarbeide dem, finne ulemper ved dem, når de først er så endelige at man vanskelig kan unnslippe konsekvensene av dem. (Sa den megasvære hobbyfilosof og drakk seg snydens.)

Synd, skam og fnysefnys at det likevel finnes enkelte små og større detaljer som akkurat nuh får dette til å bli relativt vanskelig, for mitt vedkommende, enkelte små elementer som forpurrer min entusiasme og som jeg på et eller annet punkt er nødt for å konfrontere. Denne posten preges nok av (noen tilfeldig utvalgte) biter av den konfrontasjonen. Begeret rant litt over i dag, tror jeg, eventuelt er jeg bare litt sliten, lalalala, eller fullstendig på offensiven, rimelig provosert og klar til kamp, blandet med akutt frustrasjon og tristesse; uansett ser jeg ikke veldig lyst på hverken studielivet eller bachelorgraden eller forelesningsfremtiden, og det er rimelig KJIPT. Det er bare et par...ting...ved det studiet som får meg til å se rødt og ville kaste bøkene utav vinduet, og uheldigvis hopet det seg opp på én og samme tid, nå, slik det ofte gjør når Murphy's Lover gjør seg gjeldende og Tingenes Iboende Faenskap velger å slå til med full kraft, og jeg da mottar tilbakemeldinger som setter meg ut, både rent mentalt sett og ut av spill når det gjelder vilje til å gjøre en arbeidsinnsats. Pluss pluss. Disse små detaljene, som sagt. Foreksempel: å lese Erich Auerbach's berømmelige "Montaigne"-essay, i anledning pensum, som befinner seg i et forferdelig fotocopy-kompendium, halvveis uleselig, i en dansk gjengivelse av den tyske originalteksten med uoversatte halvside-sitater på fransk. Tross i at jeg iblant synes å tro det; jeg kan altså ikke et ord frranschk, og jeg liker ikke egentlig språket, bare filmene dets talere mekker sammen, og jeg skjønner enda mindre av hva den (i tillegg) uhyre kompliserte, tungleste, punktumhatende essayistkritikeren Auerbach ønsker å formidle når han insisterer på å utbrodere sine analyser og iherdig ville overbevise meg om sine riktige tolkninger når han gjør dette på et språk jeg ikke forstår. Skjønn litt, faen! Liten moderasjon her, i all min aggresjon, jeg var forsåvidt forberedt på dette problemet, da jeg først og fremst forguder Monsieur Montaigne, og synes hans nydelige, livsfilosofiske, små essay i utgangspunktet burde holdes langt unna de akamdemisk-analytiske uttørkede fingrene til folk som Erich Auerbach; Mister "la meg skvise inn litt vitenskapelig sneversyn i poesien og innprente dens lidelsesfulle svakheter i Scaras motstandsfylte hjerne" Fjompenissemann, som jeg ikke kan like. Så jeg prøvde å lese med et visst distansert, nøkternt blikk - skal bare gjennom dette, skal bare skumme fløten til jeg surner selv - men det gikk (åpenbart!) forferdelig dårlig, jeg forsvant helt ut av fokus og begynte å fnise høylytt av de franske uttrykkene som vitterlig høres idiotiske ut på norsk; selv jeg, Juliette Binoches største fan, satt her og mobbet franske adjektiver; Erich Sauerbrach, ser du hvordan du forpurrer min studievirksomhet? Når ble "plutost" et ord å stryke ut med markeringstusjen fordi det er fnise-fnise-festlig?! Men åkei, det er vel ikke bare pensumforfatterne jeg burde rette sinnet mitt mot, eller som jeg i realiteten er sint på. Det er...alt sammen, i grunn; for å unngå enda flere personangrep mot mennesker som faktisk er i live; det er hele mentaliteten (ved UiB) og mitt engasjement som var så uendelig stort, for litt siden, og som de gang på gang klarer å tære på, forvrenge, om enn ikke ødelegge - riktig ennå - og all denne min lykksalighet, gleden over det glitrende geniale pensumet som nå, iløpet av helgen, bare punkterte i et eneste stort GAH! og en nedslått påle av geip, snurt og ulyst. Jeg vet det kommer til å bedre seg, at humør svinger og at respons kan debatteres, at debatter krever respons, men akkurat nuh kjenner jeg kun en distraherende, påtrengende blanding av endeløs irritasjon, tristhet og skuffelse over at det er mulig å ikke ville godta. Aldri ville forstå. At man ikke kan få en eneste sjanse, tross i at man - indeed! - ikke gjør det spesielt lett for seg selv. Bare fordi noen, og jeg skulle gjerne likt å vite nøyaktig hvem, har gjort seg opp en mening om hva som er ugjenkallelig RETT og hva som er forbryterisk, forferdelig GALT, og velger å la disse termene stå som entydige holdepunkter når stiler skal rettes og besvarelser bedømmes; at der ikke finnes nyanserte lesere, men standhaftige regeldyrkere, reglementstilbedere, agenter for en diktatorisk flaggskiporganisasjon som aldri må svare for seg, aldri bare bæres over med - og det uten unntak! Der finnes intet rom for unntak!

Mer poetisk vinklet; i det minste forsøksvis; jeg tenker for mye på hav, for tiden, mine tema begrenser seg stort sett til dette, døden og kjærligheten; savnet av bølgeskvulp, fortrengte sorgprosesser, forakt for Valentinsdagen...det er, ytterligere eksplisitt, lukten av saltvann på Bryggen, oder i diverse former og formater, og essayet som skulle fange essensen men endte opp med å fange min forelesers vrede istedet. Det er dette at man ikke kan leve på abstrakte følelser, men må konrektisere alt sammen til en kjedsommelig klump av standardisert universitetsvare som kommer ut på et KARK-ifisert innleveringssamlebånd hvis resultatprodukter makkuleres eller arkiveres, alt ettersom hvor forbilledlige de er for kommende studentnummer-kanditater, og vær sikker på at mine er blant dem som ikke en gang kvalifiserer seg til makkuleringsmaskinen, men blir raljert med, trampet på og revet i fillebiter før de blir brent levende. Mine organiske tekster som en gang hadde sine egne eksistenser av budskap jeg trodde pekte tilbake på subjektet; oppgaver som jeg trodde var besvarelser, ikke motsigelser; men vi er alle besviken, vi er pokker meg ute av gamet hele gjengen og må begynne fra scratch. Jeg og mine uakademiske forsøk på å være bittelittegranne mer original enn mønsterfanatikerne kan like. Er det rart man blir forarget, kunne jeg spurt, og de ville ikke hevet et øyenbryn, da forargelse ikke er en gjenkjennelig faktor i deres bevissthet; likesom innlevelse og hengivelse og følelsesutladninger ikke hører hjemme i deres innsnevrede kollokviumssfærer; der det aldri lukter parfyme, bare sur kaffe; der det aldri leses annet enn det som ikke leses noen andre steder, og som bare de kan like; og de estetiske fargekombinasjonene blir ikke honorert, de blir degradert og regelrett fjernet, til fordel for svart/hvite oppfatninger av hvordan livet skal leves og tekster skal utformes; og jeg frembringer ikke utkast, lenger, jeg frembringer snart utkastelse. Utførlige innlegg som bare neglisjeres, avvises kontant, fordi de ikke oppfyller kravene - så enkelt, og samtidig så uforbederlig, så lidderlig brutalt - og jeg avvises ene og alene som en representant for antipatier og manglende samarbeidsvilje. Fordi jeg ikke ikler med drakttrøyen uten å mukke, og bare spiller med, men heller utfordrer dem, stiller alene på motstandernes banehalvdel. Gang på gang. Fordi jeg tittelerer, argumenterer, strukturerer, utreder annerledes enn de kan akseptere, simpelthen, helt annerledes enn det de kan forstå; og de vil ikke forstå, de vil kategorisere, nærmest avlese, som en fordømt talltavle, og meg må de dessverre tolke. På godt og vondt. Er det ikke grusomt; oh, why don't you let me mock you slightly now; er det ikke aldeles vanvittig deilig grusomt. Neida, jeg sa aldri jeg var personifisert ekspertise, eller at Po(t)et-status innebar absolutt hersekmakt; jeg innbyr heller til kritikk, jeg bønnfaller om konstruktiv tilbakemelding; men jeg innfinner meg IKKE med et overfladisk avslag. I den forstand at mine idéer ikke når gjennom, men møter en dør - ikke av direkte motstand, ikke av motargumenter eller dyptpløyende gjennomgang og konfrontasjon, men rett og slett av fullstendig avvisning. Fordi det ikke går. Det er ikke sånn det er, og ikke slik vi gjør det her, vi har våre reglement og du banker på en port uten åpner. Rettere sagt: du dundrer og bråker og vi ser helst at du holder opp nå. Det er dét som provoserer meg, endog til avsindig lange og ikke radikalt velformulerte blogginnlegg som sikkert vil provosere mer enn det vil gagne, men noen må snart heve stemmen her - likesom noen må ta meg på alvor - det er det eneste jeg vil: å bli tatt seriøst, og ikke måtte underkaste meg en lovens lange arm og klør; bli hun som aldri skriver av, men alltid blir avskrevet. Jeg gir ikke opp, det er hovedbudskapet. Jeg gir aldri opp mine oppfatninger, mine iherdige forsøk, og det er derfor de er så irritert på meg nå. Vel, UiB kan være glad de ikke blir kvitt meg. Erich Auerbach kan prise seg sjeleglad over at jeg er der for å sette fingeren på dårlige oversettelser og elendig opptrykking og hans egne grove feiltagelser. Montaigne ville snudd seg i graven. Og jeg liker, som sagt, Montaigne litt for godt til å la ham lide i jordpålagt stillhet. Jeg har tenkt å utfordre systemet til jeg ikke puster lenger, og da har de ikke bruk for meg uansett, da er det ikke mer jeg kan gjøre. Annet enn å ligge i en respirator og se gusten ut. Til den tid har jeg tenkt å skrive fletten av seminarlederen min (som ikke trenger å føle seg støtt, her, da han bare er en systemets disippel og ellers gjør en meget sympatisk figur) og gi ham og alle de andre desto mer hodepine, til de faktisk må velge mellom å akseptere meg eller paracetalysere seg selv. Alt jeg trenger er "bestått" og litt mer aksept. Det burde ikke være altfor mye forlangt. Og dermed ble det visst litt positiv energi over dette likevel. Hurra. La meg nå synke hen til paraplydrinkene mine og flyvende, flyktige, uklassifiserbare verdensbilder.

1 comment:

Randi said...

Ingen kan klare å ødelegge ditt engasjement. Til det, er du altfor glad i litteratur og du er altfor poetisk treffende ( som diktet over her i denne teksten) - sånn er det bare...