Gjetord

Soundtrack: Emiliana Torini & Carla Bruni. Sydeuropeisk, sensuell nytelse. På gebrokkent, engelsk hvisken. Må jeg bare få nevne at "Dead Things" er en av de fineste sangene som noensinne er laget. Med japanske trafikklys-lyder. Og Brunis "Raphaël" er en klassiker. Siste nytt på undertegnedes lyrikklesningsfront er pastoraldiktning, eller hyrdedikt. Noe av det utvilsomt beste og mest interessante på pensum. En sjanger som har røtter i antikken, og ble utviklet blant de lærde i gammelmodige tider der gjeterne hvilte ut under bøketrærne i lunsjpausen, mens de spilte på sine seljefløyter og skvaldret om kvinners uforlignelige skjønnhet. Gjerne óg med referanser (både i selve fortellingen og i egen fremstilling) til helteepos, Homer og dets like. Hovedpersonene er sterke, staute, udødelige. De nedkjemper monstrøse kreaturer som kykloper og fantasifigurer og guddommer. Og rundt gresser geitene. Selve oppbyggingen er intrikat i seg selv, da diktene oftest består i tre nivåer (som vi på litt.vit. kaller grader av diegetisk og som alle andre ville misforstått) med én forteller som skildrer gjeternes hvilestund og diskusjon, som igjen omhandler en klassisk myte eller en gåte eller en annen form for mysterium. Hovedpoenget er at de to gjeterne både skal skildres og skildre en historie, og derigjennom overgå hverandre i kunstnerisk frihet og fortreffelighet. På et vis kan man si at pastoraldiktningen er en forgjenger til slampoesiens battles; da det her utfoldt seg uhøytidelige, dikteriste tvekamper mellom lokale poetspirer, som oftest bunnet ut i fredelig forsoning, delt seier og kreative resultater. Det gjaldt å overgå hverandre med finurlige vers og kvikke ordspill, mens tematikken var klassisk - som nevnt ovenfor; gjerne fremstilt innenfor kvadets og eposets sjangertrekk. Likevel ble diktene påtvunget nyskapende elementer; en ny brodd, uimotståelig kvalitet; siden man måtte vise seg dyktigere og vassere enn den kvedende forgjengeren. Med andre ord var dette i de tider da man utfordret hverandre på intellektuelt nivå i underholdningens øyemed; ikke for å gjøre business utav det, men heller for å bidra til en sjangermessig utvikling og økt publikumsinteresse. Sistnevnte oppnådde man gjerne gjennom direkte henvendelser overfor tilhørerne, som teatralske fakter og genuin innlevelse i egen deklamering. Man gikk inn i poesien og lot seg oppsluke av den; lot den forme seg og dermed få leve sitt eget, fargerike, utsvevende lille liv. Høres ut som et ideal, endog iforhold til dagens tradisjoner. Men vi er altfor opptatt av at ting skal gå fort og selge unna. er tok man seg god tid og unnet seg en pause i hverdagens strabaser for å komponere diktstrofer. Hvilken lykke ville det ikke vært? I dagens samfunn føler man seg lat hvis man tar en timeout etter lunsj for å hvile ut med en kaffe og rable ned egen poesi. Dikt er ikke lenger et arbeid, men en snever hobby. Både i omfangsmessig og appellmessig forstand. Mens i oldtiden, likesom hos nykritikerne, var diktene noe opphøyd, noe etterlengtet, noe utstudert og nøye bearbeidet; som man endog kunne tilbe lik noe aldeles hellig. Synes for meg fremdeles aktuelt, men jeg er vel av de få. Så det er bare å stå på og jobbe for dikterkunsten stigende anerkjennelse og allmenngyldighet, er det ikke? Som alltid? Spre det glade budskap; gjøre allmennhetens oppmerksom på fordums tider store verker, som hyrdediktningen. Om ikke annet fordi den står som et grunnlag for nyere tiders diktning likeså; både som kommentarer til de klassiske tradisjonene vi tar utgangspunkt i når vi skriver, i vår utforming av f.eks. erketypiske heltefigurer og intriger, men óg i hele sin form; med sine fiffige elementer; man kan lære så mye om skriveteknikk og dikteriske virkemidler av å studere gamle storheter. Og det er viktig å kjenne til diktenes virkningshistorie; hvilke litterære kjemper som har latt seg inspirere og bidratt til å øke deres relevans ytterligere. Hyrdediktene blir for øvrig grundig parodiert av Cervantes i "Don Quijote" - og av undertegnede selv i min berømmelige parodihyllest. Litt urettmessig, sikkert, siden mange av dem altså er svært vakre og vellgade små vers om liv og død og nydelig natur. Og på toppen av det hele så innflytelsesrike. Men man må ha lov å sette skriblerier på spissen og utfordre dem litt. Som vi lærer av nettopp hyrdedikterne, er det kun slik diktekunsten får utviklet seg. Dueller mellom kreative sjeler; eller én sjels mer eller mindre hardhendte håndtering av kreativiteten utvist av andre sjeler ved tidligere anledninger. Som alltid: det givende i å gå til angrep på de oppsatte, tilsidesatte, "uangripelige faktum. Og gi dem en egen vri. Bare dét vi lærer av, her i verden. Bare slike studium som gir noe grunnleggende spenningsfylt tilbake, og ikke kun blir et lag utenpå de allerede eksisterende - mener jeg. Man skal aldri studere for å bekrefte, men for å motbevise. Og la seg rive med på uopptråkkede stier. Så får man leve i nysgjerrig spenning på hvilke gjetere man kommer til å møte på sin ferd, og hvilke inspirerende historier de måtte ha å berette.

"Helters erindring" - tilegnet Theokrit, og hans idyllismer
(men muligens ikke tilsvarende idyllisk)
Av Scaramouche, Po(t)eten, som plutselig ikke klarte å tenke på annet enn teksten til Postgirobyggets gamle hitlåt "Idyll" og det ødela magien en smule. *Reparerer aktivt egen sinntilstand*. Men, altså: jeg kunne jo selvsagt ikke la være å la meg inspirere selv heller. Derav følger mitt helt egne forsøk på hyrdediktning; med større eller eventuelt mindre hell og inspirert av selve institusjonen innenfor denne sjangeren, mesteren Theokrit. Nedskrevet sent i går kveld, mens jeg satt og fordøyde en storslagen filmopplevelse ("Napoeleon Dynamite" på TV, for en briljant mormonerrarietet! ELSK!) og, eh, hørte på Carla Bruni. Slik man aldri hadde trodd skulle bli noe, men ble det likevel; hvilket muligens er en betegnelse som passer på frøken Bruni likeså. Hun må gjerne være førstedame, politisk korrekt og hilse på dronningen - så mye hun bare orker, vil og tvinges til - men for meg vil hun alltid forbli den ufattelig langbente og velkledde franske erketypen, som klimprer på sin gitar og synger smektende forførende uten at jeg forstår et kvekk, men elsker det jeg hører. Hennes album "Quelqu'un M'a Dit" er absolutt fantastisk visepop som smelter i øregangene og kiler i hjertet. Det trengs, på grå dager da eksamen synes å komme nærmere, repetisjonsspørsmålene truer og konsentrasjonen henger i en særdeles fragil tråd fra taket. Og Cameron Diaz flørter med Gerry Butler på fest. Ligg unna mannen min, heks. SNØFT. Er det rart man har hendelser å bearbeide gjennom dikt? Er det rart diktningen er livsnødvendig? Er det rart jeg mister fokus i ny og ne?

trofast til sin død
og trofast i sitt hjerte

for slik dør vi som helter
i våre heltedåders smerte
men aldri klaget jeg min nød
for kun å ville sverte

stevnet ut i skyggedal
for sen erindring
men kjølig aftenbris
gir liten lindring

det var et avkall på en makt
som stadig kaller på meg
og sender bud om nye syn
unnslipper ingen unntatt jeg

mens enhver av mine vedgåelser
blir hvisken i vinden
og rikosjetterer som anaforer
der lurer ingen

tilbakeskuelser gir da sjelden omslag
blitt rikere på forstand, kahende
men vel vitende om lidenskapen
hvor den fremdeles sårt kan blende

og skjønt jeg vil forgå
med tidens gang
forblir jeg alltid eiendel
igjennom sang

for hvilke triste toner lyder nå
utover utslåtte enge
med ekko av en evig korsanger
forsøker å fortrenge

mens en vil etterstrebe
annens vinning
og slår i løse luften mot
en svunnen kjenning

det er som om vi puster inn
og aldri absorberer nok
mens fingrene fordeler tråder
nettverk av en hullet skokk

spunnet opp omkring
en knyttet favn
som rommer lite annet
enn bevis på savn

for vi dør som behjertede helter
i heltedådens navn