Om å sitte helt stille og se verden fare forbi

Soundtrack: Nick Cave & The Bad Seeds - "Love Letter" and "Into my Arms". Inspirert av hendelser og mennesker og forelesninger, som vanlig, og utledet fra en rekke mer eller mindre betydningsfulle ytringer fra fjern og nær. Jeg ser på verden og jeg ser den dreies rundt en kjerne hvis verdier jeg allerede kjenner - kan det synes som, i hvertfall, men ikke desto mindre lar jeg meg fascinere, og frustrere, og fundere. Det er (igjen) noe med disse boksene, disse evinnelige kategoriene, og lysten til å fjerne dem; renske jordens overflate for deres motbydelige eksistens, disse hersens konvensjonene og reglementene; med bakgrunn i den grenseløse fortvilelsen over hverken å få aksept for ønsket om å bryte ut, eller makte mine forsøk på å passe inn. Jeg snakker selvsagt om akademia - men ikke bare; for dertil kommer de mangfoldige, andre eksemplene - og jeg tror jeg har blitt litt besatt, for jeg ser dem hele tiden, overalt; de uutholdelige begrensningene; de hjemsøker meg hvorenn jeg er og hva enn jeg gjør. Og de forfektes av mennesker som begår samme feilene og blir selvsamme spøkelser i min umiddelbare nærhet. Greien er at for disse meget konsekvente representative blir inneholdet likegyldig - uansett og samme hva - sålenge formen er feil. Og dét provoserer meg aller mest. Du kan fremstå så logisk, finurlig, og fornuftig meningsbærende du bare vil, men hvis du ikke snakker deres språk nekter de simpelthen å lytte. Med mindre man innbyr til gjenkjennelse - tilsynelatende lettfattelighet, tilpasset deres egne rammer - velger de å anse det man har å formidle som irrelevant, uinteressant; ja, deres arroganse kjenner ingen grenser og jeg fatter ikke hvordan de tør. At de ikke fatter sin egen destruktivitet, sin absolutte ignorans. Dette gjelder selvsagt ikke akademikere, ene og alene, det angår oss alle. Vi bør lytte til hva våre medmennesker har å si, ikke bare hvordan de sier det og hvilken mimikk de benytter mens ordene blir sagt. Likeledes bør man forsøke å sette seg inn i teksten som blir formidlet, ikke bare den struktur den inngår i - eller mangler - og unngå å rette ensidig fokus mot omgivelsene, men heller sette seg inn i selve budskapet. Kjenne på følelsene; ikke utelukkende ens egne, men også dem man kan tillegge budbringeren selv. Men dette tar man seg oftest ikke tid til, i dagens samfunn. I det minste ikke på dagens universitet. Og det er igrunn litt forkastelig. Jeg snakker i abstrakte, litt uhåndterlige ordelag både fordi jeg ikke ønsker å fornærme noen, eller komme på kant med deres lover, men óg for å eksemplifisere det problem de har tredd nedover hodet på meg. Dette å skulle forholde seg til individer som er direkte umottagelige for alt de ikke selv har godkjent, på forhånd, og som har kategoriske prinsipper de nekter å fire på - i enhver situasjon - det gjør meg indignert og rasende og utslitt, i en kombinasjon som gjør meg desto mer av alt, og jeg skulle ønske de kunne - åpne opp litt. Tror jeg. At de kunne se litt utover randen av sin egen nesetipp og sine egne systemer og slutte å fortelle meg hva som er rett og heller fortelle meg hva som ikke er fullt så galt at det ikke er godt for noe - og gi meg litt mer nevenyttig anskuelser av egne bidrag, i stedet for kun å rakke ned på det de må tolke, ikke bare tyde; alltid dette at de ikke ønsker fortolkning, men renspikket tyding.

Jeg må gå inn på setningsnivå og endre hver eneste bestanddel for at de skal kunne bli fornøyd, takket være en opphopning av "uutalte retningslinjer" jeg innbiller meg at jeg følger, men muligens beveger meg lenger og lenger bort fra. Hovedsaklig fordi jeg mener jeg vet hva de vil ha, og ikke ønsker å gi dem det, og når jeg prøver å bidra med noe som er i nærheten blir det istedet noe helt annet og særdeles motstridende. Jeg betrakter en mann på en stol og jeg plasserer ham på en verdens utpost, i all sin utålelige ensomhet, med fire tynne ben til grunnlag for sin eksistens; på dette møbelet som knapt synes bundet til bakken det står på, og som vakler faretruende hver gang han rører seg; som om tyngdekraften langsomt vil opphøre; som om festepunktene i hans tilværelse er iferd med å snøre seg opp og brytes tvers av, mens han krøker seg sammen og luter ryggen og bøyer ansiktet mot jorden for ikke å falle så hardt. Og nettopp det skriver jeg. Men mine kritikere forlanger noe ganske forskjellig, og idet jeg forsøker å etterkomme dette forkludrer jeg samtidig min egen forståelse av situasjonen og ender opp med en håpløs beretning. Dette er en stol, der sitter en mann på stolen, og nå skal jeg greie ut om hvorfor han sitter der; til hvis gjøremål jeg skal benytte 2500 ord, åtte avsnitt, en overkommelig konklusjon som ikke provoserer en fjert og en innledning som kunne formidlet seg selv uten tenner. Fyren er kledd i ditt, som symboliserer datt, han befinner seg på en krakk som er kjøpt på IKEA av årsaker vi kan spore tilbake til forfatterenes tragiske strøjobbing i studietidens spede begynnelse, og mon tro om jeg ikke kunne namedroppe et par allmennt anerkjente professornisser her og der og borti svingen; via en fasit eller tre, side fire; hvilket kunne underbygge min egen kredibilitet eller den totale ulyst til å tenke selv og gi et tvetydig svar. Det er en herlig ironi i dette at selvstendig kreditteres og originalitet degraderes, og at de fremmedord-infiserte begrunnelsene er så mye mer klarsynte enn de poetiske. Likesom at man på de mest kreative fagstudium universitetet har å tilby, skal være nødt til å forkaste sin egen kreativitet til fordel for den tørreste struktur - og de mest entydige, etablerte, uutforskelige faktum. Men la oss endelig vende tilbake til den stolsittende; som i alle henseende er et symbol på den rakryggede postkolonisten i dematerialiseringens tidsalder, meget heller enn en skjelvende individualist som kjenner verden på kroppen. Han holder seg ikke såvidt oppe i sitt tomhetens skall, som en løssluppet marionett hvis tråder er iferd med å ryke - nei, jeg vil nu heller ta med i betraktningen hvorledes han må kunne sies (kanhende) å være en stivnakket personifiserings av Des-kan-ikke-tess eller hvem det nå var sine filsofiske utlegninger om oppstandelsens bokstavelige forfall; og av den grunn befinner han seg i en sådan sittende stilling, uskadeliggjort som reflektert i Conrad-Joyce-Hamlet og alle de andre verkene vi i teksttilnærmingens ånd skal pugge utenat og sitere direkte, med punktum etter hermetegnene og en parentes imellom. Vi læres opp av mennesker som har blitt tillært tenkemåter via andres tenkemåter, hvis opprinnelige avledete tenkemåter de igjen ynder å tilegne oss slik at vi slipper å tenke på noesomhelst, og i særdeleshet ikke på egen hånd. Vi er en gjennomstrukturalisert bøling med tredje grads usannhetsgjengivere; som ikke bare imitererer virkeligheten, men ignorerer den. Fordi det er slik vi læres opp. Tro mot Platons ånd, og all den tilhørende elendighet av idéer og vanvare, med administratorer som dyrker det overfladiske mer enn de noensinne selv vil kunne fatte. Og midt oppi alt sammen sitter en stakkars, langlemmet mannsperson med alle tenkelige byrder på sine skuldre, som får stolbenene til å bevre mer og mer faretruende, men det er ingen som vil kunne redde ham; da de er altfor opptatt med å sortere restene etter sin egne kildebruk, som de ennå ikke er ferdig med å sope opp fra gulvplankene og dissekere til det ikke er en flis igjen. Og imens nedvurderer de ethvert, tafatt tiltak for å definere denne mannen; de ser ham ikke, de ser bare kontekster de kan putte ham inn i, og en form denne kontekstualiseringen ville passe til, og de glemmer nærmest at han er et menneske, et levende pustende fysiognomisk forbløffende menneske med øyne som skuer i alle retninger; for de klarer ikke uendeligheten, de må konkretisere, og de putter ham inn i en fast og fullstendig form han ikke kan rømme utav, og hvor han synker enda mer sammen til han bare er en prikk og et komma på nest siste side, i en avhandling om stolbyggerkunstens tilblivelse. Med litteraturliste og underoverskrifter og en på centimeteren nøyaktig oppmålt marg; såvel som alle de akademiske felletrekk og -benevnelser man stadig vil kreve å kunne forvente av en sådan tekst. Og i den grad jeg ikke akter å tilpasse meg dette overnevnte - og alle kodeksene; det er og blir min fortvilende skjebne.