Monday, November 30, 2009

never gonna fool me again

EDIT: it's 2010, although it may not seem that way, and I have (in spite of all my merry promises) decided to take a slight break from Blogging. To allow myself the opportunity to explore other fields of writing with greater intensity and less internet-diary-infused distraction, and escape the overpowering demand for regular publishing, among other things. I do feel like I've managed to fulfill something, and I suppose three years+ of frequent updates will have to do for now. Bear with me and for the time being, feel free to delve into my substantial archives. Cheerio! & Auf Wiedersehen!

oh yeah. and lest I forget: this is quite possibly the coolest piano rock random live thingy - ever. particularly the ending. she's so good, it's not even funny anymore, it's just...really really brilliant. I mean, WOMAN CAN PLAY PIANO WITH HER FEET. how awesome is that? also, she sounds like she's about to choke on whiskey, and yet she makes that sound melodious, she wears sunglasses indoors, which are so decorated she can't peek through them anyway, she wears über-uncomfortable butt-ugly latex dresses and ridiculous heels, and so many wigs she probably doesn't have real hair anymore, but it actually looks smokin' hot on her, she steals from all my favourite artists and admits to it, she even credits them in her album booklets, and they publicly confess to loving every bit of it (madonna and beyonce, at least) and - I don't mind at all. I usually profess severe hatred towards copycats, but with her; it just seems rather nice. last but not least, she's a devoted queen-maniac, and praises freddie mercury and david bowie every time she's got the chance, as well as fighting for gay rights and women's rights and human equality in general; the right to be different on any level; which makes her more than just a pop star, she's an icon. a stylish, smart, supertalented music icon. she's got the whole package and she owns up to it. it's official: I love this woman with all my heart. she's fabulous, she's simply freaking fabulous.

go gaga! literally!

LADY GAGA'S "THE FAME MONSTER" : OUT NOW (AND HOPEFULLY UNDERNEATH MY CHRISTMAS TREE ALREADY. WOOPEE!!)

zurück zur weiten welt

flytting, falco og forderisk fantasifullhet.

huffameg, lissom. nå har jeg glemt å blogge på evigheter igjen, jeg er bare så busy busy æssæ.

men må da, i mer seriøse ordelag, medgi at jeg er utrolig skuffet over novembermåned - i så måte - ikke et eneste innlegg, men lover å forsøke litt forbedring fremover; jeg har det faktisk som nyttårsforsett at bloggingen skal ta seg opp igjen! dog, unnskyldningene er i det minste gode, at det har skjedd ekstremt mye i det siste og jeg har hatt det ekstremt travelt og av den grunn: lite bloggskrivetid. samt at jeg i øyeblikket står på hodet i en flyttekasse, og flytting er etter sigende en god kilde til enhver form for unnskyldt uteblivelse. påstår man. les: nemi. jeg må uansett klare å komme innom litt oftere, om ikke annet for å unngå et titalls spam-kommentarer (nå slettet) og få lest andre, usedvanlig fine kommentarer ("å bare følge i andres fotspor er uendelig ensomt", sitat moren) og i det hele tatt: oppdatere meg selv på mitt eget liv, strengt tatt, og få skriblet litt mer generelt. hvilket heldigvis kan kombineres med flytteprosessen, siden det er noe utrolig poetisk over det å pakke sammen hele ens tilværelse og bringe den med seg til et nytt sted, både fordi man gjenoppdager nedgravde skatter innerst i skuffen man hadde glemt at man var i besittelse av, og fordi man kan legge til side tiloversblivne uhumskheter som hjemsøker bevisstheten, og forflytte dem ned i en boss-sekk for å starte på nytt - med blankere ark uten irritasjonsflekker. nemlig! mye jobb, javel, og mange tunge løft, også i overført betydning - siden det er en ganske stressende prosess å gå igjennom, for å si det mildt - men like fullt en renselse, en opprenskende affære som gir enda flere muligheter enn den legger bak seg; og skaper et nytt og mer utvidet rom å leve i, enn disse gamle husrom som forlates. sa filosofen og ga fra seg et selvtilfreds snøft.

so, weiter. her sitter jeg, med kaffe og bokbunker og uwe kröger på fullt volum (ikke så mye nytt, med andre ord) og laller og innser at naboene mine forlengst må ha avskrevet meg som hysterisk mentalt utagerende, muligens fullstendig forrykt. heldigvis har jeg nylig fått en ny nabomann som liker death metal, så nå er det hyl og jammerdal på hver side av veggen. jeg synes nesten litt synd på dem som bor over oss. her går det i musical-musikk, lady gaga (mitt nyeste musikk-kick deluxe; den absolutte helhjertede besettelse) og ikke minst: FALCO. så det berømmelige dokumentaren "falco - verdammt, wir leben noch!" igår, les idag natt, endelig, fikk tak i den på dvd her forleden etter mye om og men, og den er usannsynlig fantastisk - selv om jeg ikke forstod halvparten av hva de sa, siden samtlige bidragsytende mumlet ivei på bred wien-dialekt og det, som kjent, ikke har noe utpreget liketstrekk med skoletysk. og ikke fantes der noen teksting heller, nei. der har faktisk blitt satt igang en kampanje på imdb for å få gitt ut filmen med engelsk teksting, i det minste tysk, så jeg er nok ikke alene om å ha syntes det var vrient å henge med i mumle-svingene, men i alle tilfeller: handlingen var ikke så vanskelig å få med seg, i sine hovedtrekk, den var imidlertid usedvanlig fengende og vellaget og skuespillet var i særklasse. spesielt manuel rubey som falco selv, han spilte vanvittig godt. og musikken er jo - hva annet kan man si, enn - legendarisk. filmen har fått mye kritikk for ikke å være nøyaktig-biografisk eller detaljert nok, at man kun har brukt enkelthendelser og enkeltstående klipp og valgt å reprodusere musikkvideoer, heller enn å dypdykke inn i følelseslivene - men, for en som igrunnen ikke kan fordra bio-pic's og synes disse rocke-historiene vi har fått så mange av i det siste ("walk the line", "ray", "dreamgirls"), om en n kvalitetsmessig gode totalt sett, er både kjedelige og traurige innimellom, var det noe befriende med en musikkbio som endelig hadde mest musikk og kostymer og show, og fungerte som en hyllest til falcos liv og stil, enn å skildre førstnevnte i pinefulle biografiske detaljrikdom. så muligens er det en litt klønete musikkfilm tilpasset oss antibiografer, litt selvmotsigende overflatisk look kombinert med rørende spill, men det får heller være. jeg likte den. og vil anbefale den, i særskilthet til alle som ikke har noe stort forhold til falco som person eller superstjerne; for å stifte bekjentskap med myten og få innblikk i musikken. som er genial!

og når vi snakker om genialitet, og positiv inspirasjon, her er noe av det absolutt mest fantastiske jeg har hørt og sett på lenge:

bare å vente noen sekunder så forsvinner annonsene, og klikke på videoen for å se den i sine fulle høydefinerte helhet på youtube. enjoy! og la det være sagt: lady gaga er uten tvil noe av det viktigste og beste som har skjedd populærmusikken de siste ti årene, og endelig en reell avtager til madonna. nydelig dame. vanvittig dyktig. og hun synger selv, uten autotune, uten grimasete playbackseanser. så kan resten av disse retusjerte plastikkdukkene forsvinne inn i glemselen og bli der - det gjør absolutt ingenting. resten av oss kan lykksalig følge frøken gaga inn i solnedgangen!