*Anything you'd like*

OB. Ordentlig blogg. Midt oppi indicatives, correlatives, periphrastic do, disjuncts og andre interessante, usammenhengende phenomena - det vil si, og medføre, grammatikkrepetisjon (slash krepering) - et lite referat omkring ting og tang fra dagen som var!

As one greatness departs, yet another may be emerging...men det tar alltids tid, og det er ikke sikkert at oppfølgeren lever opp til originalen. Det jeg vil jeg si er: RIP Arve Opsahl, vår alles kjære Egon er død, og jeg blir lei meg...Olsenbanden tynnes ut, de store høvdinger takker for seg...snufsepufse...og jeg så film med duoen McQueen & Bronson i går, hvilket ikke gjør saken særlig mye bedre. For jeg savner heltene mine!!! Det finnes nemlig altfor få til å ta over etter dem, disse geniale enkeltindividene, som hadde en personlighet og en tilstedeværelse på skjermen så unik at den dessverre blir uerstattelig. INGEN kan være like frenetisk klaustrofobisk og nedtonet hysterisk inni tunnel-ganger som Charlie B. i "The Great Escape". Og hvem, dvs. ingen, vil kunne etterligne Steve McQueens skjeve, übertøffe smil og slentrende ganglag? Eller samme manns utrolige motorsykkelstunt, hvorav han altså utførte mesteparten selv? Disse som behersket underspillets kunst til fulle, likesom overspilling falt dem helt naturlig når situasjonen innbød til det... Og kom ridende inn i støvete, stille-før-stormen-pregede landsbyer ("The Magnificent Seven") med hatten på snei og mysende blikk. Holdningen. Elegansen. Bevegelsene. Så utstudert tilfeldig, så usannsynlig dyktig utført. Med andre ord: nei. Det blir aldri det samme.

Reviderte ordspråk. Basert på, og hentet fra, en messengersamtale omkring temaet taleskribenter. Konklusjonen - at slik kommer man frem til mye rart. F.eks. at "sånn som man spør får man neppe særlig sanne svar", "bak enhver sterk mann eller kvinne står en dyktig taleskriver", "det nytter ikke å kaste steiner på eksklusive folk som sitter i glasshus; nåtildags er disse som regel skuddsikre, prøv derfor heller med molotovcoctails", og ikke minst: "et eple om dagen er neppe godt for magen og jeg spiser dem ikke av prinsipp, ergo ytterligere årsaker jeg ikke engang ønsker å gå innpå". (Hint: den berømmelige "An apple a day keeps the Doctor away." And that's why I still don't eat much apples.) Mhm! Jeg oppfordrer altså hverken til doktorboikott eller teppebombing av mennesker i drivhus, men simpelthen til litt utnyttelse av den grenseløse og tidvis meget underholdende oppfinnelsen kalt fri fantasi.

Ta-da, fint vær i Bergen, super anledning til å innlede den store is-sesongen og nyte solskinnet på benker og trapper utenfor universitetet. Avslappende digg. Men hvem pokker fant på å legge eksamensforberedelsene til midten av mai, spør jeg meg - og dem som måtte ønske å svare. Jeg er ikke i humør til å skummelese intrikat, engelskfaglig pensummasse når skolen har gått ned og dagen har gått med til ene og alene å steke det kortklipte hodet i 25 grader pluss og hjernen derfor ikke er helt tenkevillig. Noen som har lyst å ta et hint snart? Mappeoppgaver, anyone? Eventuelt legge om til utenlandsk modell og endre på semesteroppsettet? Akkurat nå passer det liksom innmari dårlig med kommende konsentrasjonsutfordringer. Jeg vil bade, ikke pugge! Dog har jeg noen tips på lager til andre fortvilte med-repeterende: drikk en halv liter kaffe iblandet mørk kokesjokolade og bare observer effekten. O, hyperaktive nytelse. Littegranne distraherende. Bokse ut i luften og vri seg på stolen og dunke hodet i boken. Men jeg kom da gjennom det jeg skulle/måtte/burde/orket og jeg fikk VOLDSOMT mye hurtigvirkende energi som varte i lange stunder etterpå. Koffein + kakao = noe å kunne overleve på. Og fordele min tilmålte forberedelsestid på en kombinasjon av uterom og inneluft pluss åpent vindu. Jau. Man har disse innstendige forhåpningene om at det skal fungere.

Junkie's Jewels - pride and shame

There are many kinds of addictions to indulge in. Or rather be overpowered by. Give oneself away to. I know quite a few myself. I am addicted, also, to a number of different things. Fortunately, none of them are neither toxic nor inescapable. That being said, however, any addiction may turn destructive. This is a response-poem to such cruel forces of nature, and it does NOT necessarily work in a literal sense only; thus, it may carry figurative meanings and some of these hidden, underlying and more subconscious themes which I like - a lot. Bah. You can confuse people with ten thousand variants of a truth, it still doesn't change the fact that it's truthful. Now, enjoy.

"The Addict"
By Scaramouche, the po(t)et, forced by nature and on majestic poetry's service.

I poured another drink
to shut the cell doors
and forget about too much, too soon
better is the stronger smell
the stinging sip may paralyze
and burn me, leaving inward scars

where is the rope
or the magical thinking
an ensemble performing their fabulous tricks
never was a cunning showman
more of a coward escapist than what
could be proved by a clown like myself

Jeg bare lurer...

...på hvorfor alle kjekke menn er gift. Eller i et ubehagelig lykkelig forhold. Hehe. Hvorfor jeg oppdager en fantastisk fyr, for deretter å måtte innse at han allerede er tatt. Opptatt. Det er altfor mange muligheter som svinner, rett foran nesen på meg, jeg klarer liksom aldri å skyte gullfuglen. Føler jeg. Også lurer jeg på - i den sammenheng, for det er fortvilende - hvordan et skjevt smil og et smalt blikk og et par kule solbriller kan være nok til å sette meg ut av spill over såpass lang tid. Jada, var nettopp på kino og lot meg underholde av "Shooter" og favoritten Mark Wahlberg (som burde vunnet Oscar for The Departed). Historien var ikke allverdens, men jeg håper M.W. snart får overbevist verden om at han faktisk er en utrolig dyktig karakterskuespiller. Jeg lar meg i allefall sjarmere. Og rive med. Spennende og actionmettet, om enn ganske brutal sak. Heftig skuddveksling og eksplosjoner og vanvittig stilig landskapsfilming. Med Mr. Wahlberg i bar overkropp. Niiicey. Hadde han nå ikke vært samboer og småbarnsfar. Hvilket minner meg på: jeg lurer på hvorfor jeg ikke ble født på åttitallet. Siden jeg elsker moten, musikken - og menneskene. Leggings, hettegensere, sneakers, plastikksmykker. Og filmene, ikke minst. Anthems, rockeballader, hardbarkede actionhelter. Tom Cruise pre-scientologien og pre-Katie Holmes. Småsøt patriotisme; uten disse fæle undertonene av Irak-krig og urett. Superkrefter-filmer, Arnold, teite spesialeffekter og utsøkt ondskapsfulle, diggbare mafiabosser. Crocodile Dundee, discomusikk, dansefilmer, jeg elsker simpelthen ALT som var på moten da. I tillegg til at jeg ville hatt en sjanse til å kapre Marky Mark, rett fra Boogie Nights-epoken, ung og litt uerfaren og ikke samboende. Verden synes dessuten å ha vært litt mer oversiktlig og...letthåndterlig på åttitallet. Jeg ble født da, men husker ikke stort fra det. Den hadde akkurat passert, idet jeg var stor nok til å kunne ha utbytte av den; likesom mannfolkene glapp opplevelsene fra yndlingstiåret unna for meg. Gjennom fingrene, bak min rygg; jeg har en tendens til å måtte skue bakover og innfinne meg med at noe er over og at jeg aldri rakk å delta. Utenfor meg selv. Jeg er litt redd for å måtte leve slik resten av livet. Men uansett. Alt jeg vet om den aktuelle perioden, åttiårene, er slikt jeg har overhørt, latt meg fortelle, eller sett på film. Men verdensbilde var mindre kaotisk; i all vår tilgjengelighet har vi mistet noe av tryggheten. Kanskje var vi bare naive, og kanskje har de teknologiske fremskrittene og utviklingen generelt sett vært til vårt eget beste. Men jeg har en formening om at menneskeheten er blitt for overivrige i dag; vi vil så gjerne overgå oss selv, og vi drar det hele for langt. Forbedrelser kan fort ende opp som ødeleggelser. Konfliktene fremstår mer og mer uløselige. Vi har tatt et kjempeskritt i feil retning og vi kan muligens ikke trekke oss tilbake lenger, uten å møte fatale konsekvenser. Pluss at heller ikke filmene er virkelige filmer lenger, jo mer dataanimasjon man putter i dem. Og dét kommer fra en som digger "300" - men den er i det minste gjennomført. Og fullstendig vanvittig, i den forstand at den er en fantasyfilm og ikke skal ha et snev av realisme over seg. Det er en usannsynlig fiksjon av en drømmeverden. The Matrix og Spider-Man, derimot. Alle disse effektene. I filmverdenen og i samfunnet generelt. Vi er skrekkelig overflatiske. Kritiske, og kritikkverdige, subjektive og likevel uvesentlige. Det kreves mot og en ufattelig styrke for å overleve på planeten jorden anno 2007, og vi ser det nok ikke helt. Og det er en naturlig sak, det der; å lengte tilbake til det tilsynelatende mer idylliske, det som engang var. Såh. Hmm. Tidsmaskin, det var dét man skulle hatt.

Soppy Articles

...based on something I wrote in Norwegian a long time ago, yet again based on Samuel Beckett's Endgame, and which I decided to continue writing on today...it then became further inspired by James Bond and his Vesper, of all things (well, actually, that came quite naturally to me), and somehow further inspired by the suddenly-fashionable Frankenstein and even more by WftB. Again. I spend my resources and I spend them reasonably - well.

[så underlig
når mennesker forsvinner
og deres pust tar slutt]

"I let her go" - the Venice Finale
By Scaramouche, the po(t)et, a bit more soppy than she ought to be - for her own good.

quite - remarkable
when people fade to re-appear
and breathing comes to end

a last kiss; your arms
folded around my neck
before they fall back
and may grow listless

impressions; oh how I
wish you could remember, you
just won't bestir yourself
in spite of my frantic efforts

increasing coldness, the
sense of an oncoming gap;
that everything pervades
then floats off and is lost

for the true nature of any
relationship, was never
measured by promises
spoken last, but always by

an ice-blue gaze; wide-open,
as though she saw deep
into and far within, I
felt her tightening grip,

gasping, then slowly giving in,
and spotted soon the faintest
inkling of a dying smile and
words I need not say out loud

and I thought I'd never
see revealed, this notion
I resent with misery, that
this is how I let her go

Lookie! Bookie!

"The Magistrate" - another one for Coetzee - and myself.
By Scaramouche, the po(t)et, who LOVES "Waiting for the Barbarians" - continuously; it's very distracting - and, also, performing a sort-of-celebration for reasons I won't reveal just now, or ever. It just ain't necessary.

knowledge is a brute
its absence no less shocking
disturbance in my air

kinship is determent
its disavowal no less mocking
veer with me, if you dare
**
said, surely noblemen - them? - hah!
what know then you of pure nobility, no
carnage; that is all you understand and
slaughter, blood, for all you pledge
oh but whatever you employ, it matters not,
to you, a gentleman, well - nah!
what knows then you of gentlemanly protocol,
or cordially invitations, formally betstowed,
you fuckers, fools, may sympathize with ignorance,
for that is such you handle well; that satisfies the like of you,
the wisdom that is soon denied, and camouflaged;
by proper men, and proper masculinity; oh - ta'!
there is but nothing here that one could name was true of manlihood,
yet must I speak, shall I declare,
there'll come a day when it recovers; until then - be off!

"Landeskunde"

Noe på Norsk. Inspirert av noen Tyske tøffinger. Opprinnelig formulert på ektefølt Engelsk. Og tilegnet en særdeles klok, Kinesisk kvinne.

"den store reparatøren" - tilegnet Xinran
Fra Scaramouche, po(t)eten, som vil forsøke å lytte - selv til de stemmene man ikke kan høre. Vielen Dank sogar an Tokio Hotel, für "Durch den Monsoon" - schönes Lied!

alt kan repareres, sa han -
og brøt av ledningen, uten
videre
foranledninger
de var revet løs fra allverdens,
hun tenkte; det er ikke
mitt, ektefølt og oppriktig,
og alt mitt kan ikke undersøkes,
feilene kan ikke finnes,
systematisk og opplistet,
som i en manual, jeg er ikke
brukervennlig
på den måten, slikt og slik;
eller
kompromitterende
og kanskje er jeg
uopprettelig, likesom
skaden
allerede er skjedd, detaljer
nedskrevet, definert
og fastslått
ufattelig stort
reparer meg ikke, men -
redd meg!

Tennyson, Trøtthet og TV'en min

Bekreftelse på egne tekniske ferdigheter. Utrolig tilfredsstillende: å kunne klare å stille inn TV-kanaler med automatisk søk og hele prosedyren, selv om man er jente, uten å be naboen om hjelp, uten å konferere med den duppeditt-elskende faren og uten å bli så frustrert at man kaster hele TV-driten ut av vinduet. Noen som har sett Vincent D'Onofrio gjøre nettopp dét i "Good luck", forresten? Den filmen gikk på ShowTime i går og jeg elsker den...en så utrolig morsom B-film, med ekte og ikke-perfekte personligheter, skal man lete lenge etter. Ja, også føler jeg meg da fryktelig voksen og selvstendig når jeg skifter lyspærer og mekker fjernsynsapparater og ordner internett-tilkoblinger og stiller inn termostater for harde livet. Hvilket også minner meg på hvordan man ikke bør fikse ødelagte elektriske apparater... Men, la meg understreke, det er utrolig hvor mye man får til og hvor konstruktiv-effektiv-nevenyttig man viser seg å være, om man bare må. Og opptil flere dager med sammenhengende fravær av MTV-programmer er påskudd nok for å få meg til å til å sette i gang med mer enn litt Petter Smart-virksomhet. Andre ting som gjør høyner dagsformen er vedvarende tilbud på påskesjokolade i alle butikker, Xinrans vanvittig oppslukende tåreperse av en bok, og øyeblikk av opplett i det ellers stadig regntunge været. Lunch med hyggelige familiemedlemmer er også kjekt, pluss at sjokoladekaken på Helgesens Konditori smaker himmelsk!! I det hele tatt. Skulle bare ønske jeg maktet å stå opp om morgenen! Forsov meg i dag tidlig, igjen, og ankom forelesningen i pausen mellom første og annen del; gikk av den grunn dessverre glipp av alt som omhandlet Coleridge's "Kublah Khan". Med en viss undetone av ironi; det var fryyyyktelig synd. Hehe. Dog fikk jeg heldigvis med meg gjennomgangen av Shelley og hans nydelige "Ode to the West Wind", og kunne fornøyd notere meg at jeg hadde tolket frem til omtrent samme konklusjon som foreleseren ved min tidligere gjennomlesning. Men, et lite ankepunkt, jeg stiller meg uenig og uforstående til diktets påståtte religiøse undertoner. Shelley var en ateist og for meg synes det aldeles opplagt at the trumpet of a prophecy er vindens tiltagende uling og "tuting" som vitner om en kommende forandring i været. En bebudelse om og hentydning til våren, som han senere også referer til direkte; om det vakre vi har i vente. "...unawakened earth", skriver han, og jeg sender lengtende tanker til vårblomstringen; en oppvåknende, spirende jord, etter den lange vinteren. En verden som forbereder seg på å gå til grunne for å gjennoppstå, i helt natur-lige henseende. Vi har alle våre tolkninger og analytiske mønstre. Dette var mine. Også tok jeg meg den frihet å dikte litt videre, helt fritt og etter eget hode, på et dikt av Alfred (Lord Tennyson) i formiddag - hvilket er min form for avkobling når forlesningene blir kjedelige - og kom da frem til følgende:

"On Death in Life and days that are no more" (For, by and based on Tennyson - with regard to his The Princess.) Adapted and completed by Scaramouche, the po(t)et, extremely happy to be acquainted with other parts of his authorship than just Lady and Sjalottelauken.

Tears, idle tears, I know not what they mean,
Tears from the depth of some divine despair
Rise in the heart, and gather to the eyes, lo! fresh
But aren't shown and never do they well
Up into these old caves that tiredness have grown

Following the coarser lines downwards, my chin
no watery or salty taste, I ache to tell, run there
Such swift, too often sombre, and undying still
Are baits that to my liking surely must progress
from nature's passing tides and fond, capricious needs

I shut my lungs, my breast, my endless whole
I shut it fully, measure not the rests, I find it quick
Oh tears, your gloom permeate me not, if I'll allow
Sink back therein, or rather for much longer be delayed
Until I can assume the sadness that was cause

Should I but intertwine with sweeter tunes
yet, I'd find interruption through an oddity of psyche
Wish I was never let to hear, to see; miscalculate
For whatever might or might I not regret, is all
Of Death, and Life, and days that are no more

Internal Affairs. Ny dimensjon av Intern Humor.

Kråkebollestrutsehøne...ting og tang og trivialiteter som jeg synes er fryktelig festlig sent på kveld...listemania er en av dem, og jeg setter herved i gang. Det finnes da et band som heter Gerry & the Pacemakers. Håper bare at MIN Gerry aldri kommer til å trenge en. Hvis man oversetter Dusty Springfield til norsk blir det Støvete Vårjordrer, evt. springfjæråkre som jeg så utsøkt formulerte det, men I Count To Ten And Close My Eyes er fortsatt en innmari fin sang. Shirley Temple er snart åtti og ser ut som noe Liza Minelli var før hun opererte det bort. Gratulerer med dagen, frøken Drinkmiks. Gammel sekstitallsmusikk minner meg om Amerika, musikaler og Pulp Fiction, ergo er det per definisjon likandes. Det siste kan også sies om Mr. Kultfilmhelt Simon Pegg som bør få en OppfinnsomhetsOscar snart. Noe han neppe gjør, men uansett - lov å håpe - og jeg elsker, elsker "Shaun of the Dead" og "Hot Fuzz", hvorav jeg hadde gleden av å se sistnevnte på kino sist fredag sammen med en kompis; herlige komedien! Og mange velkjente fjes med cameo-opptredener. Martin Freeman, anyone? Britisk film blir aldri det samme, og takk for det, og takk for at RTD også har fått øynene opp for Pretty Poppycock Pegg. Jeg minnes en ondskapsfull Redaktør; og nei, jeg ville heller ikke fått til å stave the-mightyjagrafess-of-the-holyhadrojassicmaxarodenfoe. Nemlig. Videre legger jeg til det fortsatt ble skrevet god musikk etter sekstitallets avslutning, for eksempel er ABBA et syttitallsband som holder seg uforksammet bra. (Legg merke til at jeg unngår å komme inn på temaet Queen i alle overnevnte sammenhenger.) Men - så kan man lure. På hvorfor man sletter forrykende gode scener fra forrykende gode filmer; selv om de er gode også uten disse scenene - men hva er galt med en verden som ikke tåler å se Emily og Gerry danse ferdig; hvorfor klipper man vekk de nydeligste øyeblikkene fra filmene? Slikt undrer man seg på, når klokken er for mange og dagen startet med en forsovelse og jeg lot meg vekke av en opprigning fra en venninne som kunne opplyse at det var mandag og at jeg burde rekke forelesningen. Bare så synd at den forbaskede forelesningen var kansellert, da. Venninnen, jeg og diverse andre rakk i allefall en oppkvikkende kopp kaffe og en lang, rolig oppladning før dagens dose sosiolingvistikk. Krysskommunikasjon og mangel på kommunikasjon. Går ofte ut på ett. Inkonsekvent gir imkompetent gir sent inkommende beskjeder. Men kaffen var digg og lunsjen trivelig. Svartmalt Friele-brygg redder enhver dårlig morgen; vekkerklokken min, derimot, fortjener bank. Den, og sladrebladjournalistene. Men nå er jeg iferd med å bli seriøs her; fyskammeseg. Hva var vel dagen uten en flåsete innfallsvinkel? Jeg kan kunsten å balansere mellom det sleivete og det sofistikerte, føler jeg, og er forferdelig stolt av det. Beskjedenhet var derimot ukjent for meg en lang stund. Nå bare ignorerer jeg den. Venter i spenning på meldinger som nesten aldri kommer og tenker tilbake på ting som nesten aldri var, men kunne ha utviklet seg til noe stort. Supertramp er en gjeng med talentfulle frokostspisere, og hva hadde vel dagens England vært uten Chav-generasjonen. Spør jeg meg. Likesom jeg neppe er alene om å minnes de berømmelige Alphaville med skrekkblandet fryd. Foralltidung. Synge, synge. Åttitallet, her kommer jeg, og har nå gjennomgått samtlige tiår frem til i dag. Inkludert et besøk hos de fornøyelige venninnene i Spice Girls. Nittitallet. Viva forever. De hadde i det minste én tålelig sang; ÉN! Jeg er mektig stolt over alltid å ha foretrukket Suzi, Carole, Bryan og Brian. Helter. Og det var vel det meste. I nærliggende bevissthet og det den måtte ha å bidra med i natt. Welcome to my world. It's a strange, fun place to be. Og jeg tror jeg likesågodt har forvandlet meg til en (anti-)ekspert på å skrive ordentlig blogg. Haha. Hvem hadde vel forventet dét? :D

"Do you ever read the books you burn?"

VERDENS BOKDAG!
...er noe som naturlig nok må markeres her på den litteraturstuderende Scara's egen bloggelogg! :) Dog har jeg allerede gjort heder på den høytidelige dagen på den mest passende måten som tenkes kan, nemlig ved å gå til anskaffelse av en ny BOK. Xinrans "Stemmer i natten"; jeg ble fullstendig oppslukt av hennes andre dokuroman fra Kina og det er jaggu på tide at jeg tar fatt på den opprinnelige suksesshistorien. Med andre ord noe å glede seg til. For å sitere Mariann Aaland fra bladet Spirit og hennes baksideblurb; "Anbefales fra dypet av mitt forgråtte hjerte". Såvidt jeg kan erindre leste jeg et utdrag fra denne boken i KK en gang, og jeg har en følelse av at Aaland-sitatet kommer til å passe relativt bra også på min egen leserespons. Det er sunt med bøker som gjør inntrykk; slike som river og sliter litt i en, og legger seg uutslettelig på minnet. Annet som kan være verdt å nevne på en dag som denne, er en liste over gode bøker andre der ute kan vurdere å ta fatt på - kort oppsummert; et utvalg mesterverk undertegnede har pløyd gjennom iløpet av det siste halve året...

• Virginia Woolf - "Til fyret"
• J.M. Coetzee - "Waiting for the Barbarians"
• Ian McEwan -"Atonement"
• Stieg Larsson - "Jenta som lekte med ilden"
• Jack London -"Ulf Larsen" (The Sea Wolf)

Gratulerer med dagen, alle bokelskere, og husk at det skrevne ord er kanskje den viktigste uttrykksmåten vi har og kilden til noe av det vakreste som er å oppdrive: velkomponert diktning. En god bok er en god venn, osv. Kan medbringes og nytes i de fleste sammenhenger, og skaper fantasibilder fullstendig overlegne hva ethvert annet medium er i stand til. Fordi den appellerer til vår fantasi og spiller på våre egne ressurser; alt vi klarer å relatere til og forestille oss, i forbindelse med bokens innhold - om man ønsker å få det meget vitenskapelig forklart. Enklere kan bøkenes egenskaper defineres, simpelthen, som udefinerbare; der finnes ingen fasit på kjennetegnene ved en "klok bok" eller grunnlaget for "ordenes fortreffelighet". Som i de fleste andre sammenhenger i livet må man teste ut opplegget på egenhånd og deretter bestemme hva man foretrekker. Derfor kan man elske bøkene; fordi de appellerer til de mest personlige av våre preferanser. Derfor lever litteraturen evig; fordi den er fri, og fordi den er et resultat av, og fører med seg videre, noe ingen kan ta fra oss eller endre på. Det vi skaper selv - og det utbytte vi måtte få av dette skaperverket. Hvis det er av interesse, anbefaler jeg filmen "Fahrenheit 451" som et slags symbol på omfanget av litteraturtradisjonen og dens fanebærere. Denne viser også viktigheten av å opprettholde tradisjonen; hvor meningsfattig verden blir uten disse enkle skrifttegnene, såvel fargeløs som desorienterende, og hvor avhengige vi mennesker er blitt av dem. Fordeler og ulemper, de fleste medaljer har en bakside. Også er det til syvende og sist en helt supergenial science fiction-film med Julie Christie, og det kan vi jo alle like. Tar med et sitat til, jeg. I tillegg til det i innleggstittelen min. Fine filmen!

Clarisse: You don't like books, then.
Guy Montag: Do you like the rain?
Clarisse: Yes, I adore it.

...men hjelpemeg; nå har jeg nettopp sjekket ut imdb her, og det ser ut til at Mel Gibson er involvert i produksjonen av en remake...av Fahrenheit 451, altså...neineineineinei!! Hvorfor alle disse remakene? Originalene er da mer enn bra nok... Mel Gibson er dessuten altfor glad i fancy spesialeffekter! Vi vil ha svart/hvitt-flyvemenene for oss selv, tenk!

Over the Weekend

Mandag: Først, en liten takk. Til mine gode venner og ivrige lesere/kommentatorer. Studie- og kaffevenninner; fordums tiders konsulenter og kontaktpersoner som plutselig dukker opp igjen når man minst forventer det; den hanseatiske og meget hypoteteiske flyktningen; frøken immaginær, men meget tilstedeværende heltinne; min kjære, flaksete kompanjong på de mer fnisete områder; og ikke minst - til min alltid-oppofrende far og mor som stadig vekk er innom med tilbakemeldinger og ros. Med flere, vel og merke. Takk, folkens! Jeg trenger konstruktiv kritikk, spesielt for å bli bevisst eget forbedringspotensiale, men også for å bli bevisst det som faktisk holder mål. Jeg blir glad for hver eneste, nye person som stikker innom og tar seg tid til å lese. Snille menneskene! ;)

Søndag: Den følelsen...når man akkurat er på oppløpsiden til inngangspartiet, på vei hjem fra formiddagstimenes obligatoriske løperunde, og man overser den siste, store vanndammen. Den dekker på sin side over hullet gravemaskinene brukte store deler av gårsdagen på å gjøre dypere, bredere, og som dermed har en slags jordbunn full av møkk og stener i en deilig, klistrete blanding. Et plask; mens store føtter plumper uti og man fyker igjennom så fort man bare klarer; fordi vi er dømt til å leve i en hellig, falsk overbevisning om at litt regnvann i skoene er vesentlig bedre enn store mengder. Og likevel; gjennomvætingen forekommer, uungåelig nok. Selvbebreidelsen blander seg med irritasjon når vannet slår over skotuppene og langsomt begynner å sive inn i luftehullene på ytterst, mens man forserer trappen opp til ytterdøren. Man unnlot å få øye på, man var ikke fokusert. Sliten i hodet, så sliten at man nesten ikke oppfatter omgivelsene. Handlinger og reaksjonsmønster glir inn i et utydelig sammennsurium. Et iskaldt teppe av ullsokker tunge av skitten gjørmesørpe omslutter snart tærne og de klamrer seg til hverandre, krummer seg, i et fåfengt forsøk på å slippe unna. Som jeg. Tunge såler sukker hver gang de treffer asfalten, leggene kjennes som om de skal sprenge, det dugger på brilleglass og håret står rett til værs, anorakken begynte å ta inn vann for evigheter siden; føttene er trolig det minste av en haug med onder. Man teller sekundene før man er inne i varmen, minuttene før man kan vrenge av seg hele skobestyret og traske barbent inn i et varmt dusjrom. Tripper av utålmodig forventning utenfor, prøver å finne nøklene, tærne er nå lammet og resten av kroppen med. Manikyr, pedikyr, helhetlig kroppspleie, og det er slike primitive behov den higer etter idet man avslutter en avstumpet joggetur i sipregn. Primitive i den forstand at de omhandler kropp, ikke sjel; at man der og da ikke har noen trang, overhodet, til å lese en god bok eller se en god film eller innlede en meningsfull samtale. At man instinktivt skyver det fysiske forover i køen; ønsker kun å komme seg inn på ens trange, lille bad og få satt på dette herlige, glovarme vannet; la de harde, myke, legende strålende treffe huden og hylle en inn i damp; lukke øynene og stenge været, tankene og treningens påkjenning ute.

Og kanskje tar jeg feil; kanskje er det minst like helbrendende for det mentale som for de ytre lag av legemet. Det er i allefall en mer avslappet og tilfreds person man kan la vandre inn på soverommet iført ledig frottébadekåpe og ingenting annet - etter slike forfriskende opplevelser. Fremdeles våt i håret; helt uanfektet av de trillende vanndråpene, der de daler ned på gulvet og danner en hale av spor etter den vandrende. Kjølvann, er det ikke dét man kaller slikt; og liknende en småbåt drivende i få knops fart, duver den rene og pene over havet som er hennes linoleumsgulv; hun føler seg opprensket i sinn og skinn. Senere kan man sette på en softrock-plate og lene seg tilbake i en bedagelig stol, mens skjelettet venner seg til endelig å kunne slappe av, muskelknutene løser seg opp, man kan strekke seg ut i hele sin lengde på sengen og kjenne hvordan leddene finner hvile. Søke seg frem til en helhetlig opplevelse av et legeme som virkelig fungerer. At alle organene er oppe og kjører i et harmonisk samspill; at alt nå reagerer og virker, samtidig; avhengig og uatskillelig. La seg selv få ro; en slags oppvåkning som leder inn i en søvnaktig døs, ironisk nok. Bløte puter under hodet, takhvelvingen ruver høyt der oppe. Og de nakne føttene. Etablere fotfeste i den nyfunne, harmoniske atmosfæren. Yoga-timer neste; det nærmeste man kommer en spirituell oppvåkning. Men hvem trenger guruer, med slikt vær og slike muligheter for frisk luft og utfordrende prøvelser av joggeturtypen? Målet med treningen finnes ikke i rå muskelbygging; ei heller kun i god samvittighet overfor den ventende skålen med sjokolade eller forutsetning for å klare maksimumkravene på idrettshøyskolens coopertest. Det viktigste - og kanhende eneste - som etter min mening bør legges til grunn for en utmattende treningsøkt er etterspillet; den umiddelbare virkningen og den totale lykken når økten er overstått og man kan tulle seg inn i en kokong av velvære. Gjør det enkelt å lengte etter kulden og de våte skoene. Derfor trene. Derfor plumpe. Fordi man kan unne seg selv å være skikkelig fornøyd etterpå. Det setter i grunn hverdagslivet litt i perspektiv.

Lørdag: "I want to go where the sun sets in an ocean of purple and rise above a mountain green. I want to bathe in the light and blend into the darkness. I want to go where my heart leads me. Where Gods and Devils play together and love and death go hand in hand. Where any kiss may burn, yet grant me pleasure."

**
Sent, lørdag kveld: Jeg godter meg altså IKKE over dette. MEN: Freema Agyeman har begynt å få dårlige kritikker. Det samme har serien hun er medvirkende i. Og mange, mange fans har nå begynt å rope på Rose, at noen må få henne tilbake i historien, fordi kjemien mellom Doctor'n og Martha ikke stemmer; fordi det ikke er noen skikkelig gnist i forholdet de to imellom. I det hele tatt, Nuvel; jeg synes dette er trist, mest av alt - og jada, jeg skal innrømme at jeg er litt skuffet over kjære frøken Jones - men fortsatt; jeg var villig til å gi henne en sjanse, og jeg er villig til å gi henne flere sjanser, men jeg håper bare plot'ene og manusene blir bedre fremover; og gi damen noen tøffere kostymer! My God! Det at hun har altfor mye å leve opp til betyr ikke at man trenger å gi henne et dårlig grunnlag i utgangspunktet...sørge for at hun ikke riktig får bevist hva hun kan, ei heller gi henne dårlige forutsetninger på områder der hun faktisk trenger hjelp for å kunne gjøre en god jobb... Det er likeledes ikke bare jeg som synes hele sesong 3 er litt døll. Nesten betryggende å få bekreftet, jeg tok til å frykte at jeg var begynt å gå lei av yndlingsserien min. Men neida, de simpelthen makter ikke å utnytte dens potensiale til fulle. Dessuten var Smith & Jones, Gridlock og (ikke minst) The Shakespeare Code en heidundrandes start; man burde muligens spredt disse glitrende episodene litt utover i serien, ikke sendt dem rett etter hverandre - vi måtte jo få en kvalitetsmessig backlash. Hvordan skal man kunne fortsette leve opp til en slik ansamling av geniale enkeltepisoder...Dessuten var det ikke å forvente at alt skulle gå på skinner med én gang; til det var Billie Pipers betydning for sesong 1 & 2 for omfattende. Rimeligvis trenger man tid for å komme hennes exit, mitt problem er en uhyggelig følelse av at hun vil være tvunget til å returnere før denne bearbeidelsen er fullbyrdet. We need come chav-zist and we need it now! And I've got another creepy feeling that I've made myself beyond-perfectly clear...?

On life, love, decadence and physical communication

Some stuff I discovered whilst looking through my notebooks, trying to revise in preparation for my upcoming exaaaaaarrrrrrghms. Hehehe. This was written during a boring sociolinguistics-class (there've been quite a few of those, yes) and finished today, during a between-lunch-and-dinner-meal. Constructive, here I come.

"Decadence" - actually inspired by Mr Ferry, although I can't really say why...
By Scaramouche, the po(t)et, who couldn't care shit about any system, and tries to save others from starting to care in the first place.

opposing the system
the robotic movements
of the wise

when they call out orders
the disobedient shudder
braver is he not, who tries

fly away now, little child
before accomodation, soon complete
will hunt you down

and raise your fist
and shed a static sigh
for those who grudgingly escaped

**
"Ordentlig blogg." Forsøker fremdeles. Tralala. Såh: noen tanker for dagen i dag. Egne meninger er det viktigste som finnes. To kuldegrader og tiltagende skyvær gir snøfjon på bakkenivå. Et meget ustadig vær, for å si det mildt. Best å befinne seg innendørs med kaffe og påskeegg. Hørte jeg noen si at det er på tide å avslutte påsken snart? Pøh. Visse elementer av påsketradisjonen kan fint opprettholdes helt frem til høstferien. Julen min varer helt til påsken tar over og bursdagsgodtet erstatter påskegodtet og blir varende helt frem til jul igjen. Nemlig. Og jeg forguder han eller hun som fant opp post-it lappene. De er noe av det kjæreste jeg har og noe av det mest praktiske jeg vet. Dog skriver jeg likevel på alle mulige andre ting også; tok meg i å klusse på et par handlekvitteringer og melkekartonger (!) her forleden. Mon tro hva kjøkkennaboene mine mener om akkurat den saken. Vel, de begynner nok å bli vant til meg. Hva angår musikken min, derimot; antar den er et større problem. Pointed Sisters' "I'm so excited" midt på natten? Jeg hadde behov for å svinge litt på meg, sant, det er da fullstendig normalt. Direkte underholdende, faktisk. Og ellers må jeg bare gi meg ende over til den overnevnte Bryan Ferry og hans musikalske prestasjoner og -nivå. "In my mind" er en uhyre sterkt undervurdert plate; har nå lagt min lidenskapelige elsk på den - og jeg har ikke hørt den ferdig en gang...fine mannen!
**

Mer Fergemannen-inspirasjon, ispedd litt klipp fra "Rent"...fine, triste filmen...jeg sitter og snufser foran pc'en og youtube...går det an å bli så intenst GLAD I en gruppe karakterer fra en film?! ...jaja...normaliteten er en dyd...nuvel: her følger litt English HubbleBubble!

"Wanted (contact): intimate by force" - for Angel and folks like her
...for the sake of the human race...and their understanding...why can't we lean onto and support one another? Physically? Written by Scaramouche, the po(t)et, proud of her emotions and how she lets herself go to them.

oh dear, why can't we hug; why these limits for the human touch
why are all longings soon rejected with an abrupt stop
one's skin against another's; met with an electric blow
why part our ways as soon as we get closer than a mile?

totally; you hear the calling signal, then a click
and the telly transmits snowstorms, far off ground
detached as though we should reside on different poles
lay your little finger to my cheek and see me blush

for naturality comes not natural to those
who were taught moderately through the blinds
that's how we view the earth; far off, remote
how many times must we turn on defence

why does distance make us wiser, effortless,
we have withdrawn, too faint astray and merry
crawling up inside the cradle of our infancy
waiting for the minute when we're no more free

David Tennant - just got older!

Just before the clock strikes twelve:


HAPPY BIRTHDAY DAVID TENNANT!!!

Now you're 36; still young and bright!
No reason, yet, to say good-night!
And don't worry, you ain't no sorry sight!
You'll be switchting on your grand screwdriver
Don't cry if it breaks down; contriver,
think then of something new, world-saver!
Cos I know you can smell the danger
Though you may only be a suited ranger
Say not we're doomed, here comes the changer
You twist and turn on every fate
Matters not if it's too late
Your tempo's high, your humour's great
Next, consentrate, put on your specs
You'll rescue them within two sec's
So suddenly, can everyone relax!
It all comes down to attitude,
Won't limit to the latitude
We love you even when you're rude!
Stay in shape and remember your lines
Bring back Rose, take back the times
Both were all-smiles; we heard the chimes
New Earth, Dickens, there you went
The dialogue was heaven-sent
But a happy road is somewhere bent
Now Martha's taken Rose's place
And despite the brains, the pretty face
We know true chemistry has left the race
I hope we'll see a different take
and I hope you'll find she's not a fake
Still, hope Rose returns for the better sake
Since you've yet to show us all you can
We're mighty proud of you, pyjamas-man
Proud to call you our number 10!

Luvya, Doc! ;)

Offensive? Moi?!

...so I honestly hope this won't offend anyone...lol...scara goes controversial again! "keeps doing that a lot, these days" - right?...but this was, then, another challenge for the po(t)et-self who wants to write everyday, improvisation poetry...for the masses, by the missus...yo! and: *trying hard to be comprehensible, ending up as somewhat interpretable, though a tough matter* - cos starli(gh)t expressivity was never my thing, really. ain't no fun.

"offenses [off-fence's]" - purely a spur of the moment
Inspired by the rap-sessions from Catherine Tate's Show. Hahahaha! :) /innit-tho!/ By Scaramouche, the po(t)et, still fond of trying out "new stuff"!

pull up my shirt
show you my breasts
is that what you'd like?

pull down my pants
show you it all
is that about your taste?

can't help it
can't stop it
can't help wanting to want it

determine your gaze, now
be sure what your eyes try to seek as you lead them

not bat them, not close them
as they cross; meet mine

an inwardly stripoff
revealing my keepings
is that what you search for, you smirker?

I'll smite you
I'll bite you
I'll sophisticate you and shun you

simpler - to claim you're a a cowardly punk
who tries hard to be cheeky,
yet blows it

**
Extra Features

Et lite dagsreferat! O, lystige trivialiteter. Beste sitat; fra en skravlestund med Mr. Kontrafaktisk på msn - etter at jeg hjalp ham med et engelsk ord han ikke kom på, forløp samtalen slik:

Scaramouche sier: why use a dictionary when you've got me? ;)
Flyktning inn i det hypotetiske sier: because books never make thoughts about you ! Liberis non poena fingere! :D

Også må jeg få anbefale Safaris fantastiske sommerboller - for alle oss som elsker mellommat og namnam-ting. Jeg skulle ønske jeg kunne droppe de ordentlige måltidene og erstatte dem med kaker, kjeks og sjokolade. Hihi. Såh; boller med eggekrem og rosiner og melisglasur. Påskeegg med melkefyll. Frielekaffe. Det er lunsjen sin, det! Trengs, også, etter å ha vridd hodet åtte ganger rundt Seamus Heaney og dennes usannsynlig innviklede, men fascinerende poesi. Utrolig hvor mye man kan få ut av "Alphabets" om man bare forsøker. Og det gjør man (dvs. jeg) jo, ellers er noe av vitsen borte! Diktet er for øvrig nydelig; med mange referanser til de magiske, grenseløse ordene, de mystiske metaforenes underforståtte og (tidvis altfor) overførte betydninger og dikterkunstens uendelige univers - et oppkomme av horisontutvidelse uten sidestykke, for å henspille på Heany selv her. The necromancer and his talisman in the shape of a globe... "So that the figure of the universe and 'not just single words' would meet his sight when he walked abroad." Kunne ikke sagt det bedre selv. Kjekt og nyttig med engelskseminar! Nå sitter jeg her og hører på "Tainted Love" med Soft Cell (som ble brukt i Doctor Who, ep. 01.02, og førte til et par festlige dansetrinn fra Mr. Eccleston...!) og tenker på litt av hvert merkelig og lurer på når det skal begynne å regne. Og tordne. City of Mountains and Rain - er vel ikke annet å forvente. Det er en helt alminnelig dag i Scara's liv, og den første i rekken av resten av dem. Sant. Myyh!

"Dedicated to...."

(På Queens såkalt "beste" album A night at the Opera - selv har jeg alltid foretrukket diverse andre, på tross av at dette selvsagt er fullstendig genialt, men det er jo disse andre også - får man servert den übertøffe låten "Death on two legs"; en skarp kritikk mot Queens tidligere drittsekk av en manager...den har blitt fremført live, hvorav en versjon finnes på "Live Killers" - men navnet som etterfulgte Freddies introduksjon "This song is dedicated to..." ble pepet bort. Beeeeep. Som vanlig, og av medmenneskelig høflighet. Sikkert. Man skal jo ikke henge ut folk, enda så ukonvensjonelle Queen (heldigvis) tillot seg å være til tider. Men jeg har da latt meg influere litt av denne låten og skapt mitt eget motsvar til disse hersens kritikere jeg stadig, eh, kritiserer. Uten å nevne navn. Derfor: prikk prikk prikk, ingen initialer, ingenting. Kun en oppriktig dedikasjon. Henvendelse. Ironisk hyllest, whatever you'd like to call it. Takk til Freddie, du briljante, udødelige låtskriver, og til Bri for de heftige gitarriffene. *Digge sangen!*)

"Ens egen medisin" - bokstavelig talt; til noen som kunne trenge å få smake den...
Fra Scaramouche, po(t)eten, som blir litt rasende i blant. Og får utløp for aggresjonen gjennom poesien, intet mindre, og det er likeledes mye sunnere! :)

overstrømmende er alt du ikke er
og jeg tror ikke du prøver
jeg tror livsgleden ble tatt fra deg
og du fant den ei igjen hos noen annen
at gnisten sluknet hen før du ble født
var usannsynlig i en tid, da du var fargerik
men ikke mer, du kvelte dine farger
du stråler ikke mer enn en steiner i et brudd
radioaktiv - du kunne gjerne vært,
ville automatisk blitt kurert,
egenhendig, løftet ei en finger,
for du er så; uvillig til å la deg smitte,
en vegg, et ankepunkt, en kontra, grusom antitese,
en motvekt til det meningsfulle og
et nett mot alt det usikre, avfeier sikkerheten selv
det ville vært for ille;
umiddelbart å applaudere
din kritiske røst, om bare du ville la deg stilne
i øyeblikk da kritikken passer minst
og rangeringer, usømmelig,
og oppsummering, overflødig,
et bilde du ikke kunne se, og derfor kalte slett
var det din intensjon?
var det med overlegg du la deg ut,
så ingen kunne legge seg ut med deg;
åpenhjertighet er gull
du jobber i egenskap av at det er din rett
selvsagt har du rett
om du bare hadde skjønt at man kan ha sa rett
at øyet ikke ser, at det ikke ønsker helt å se,
at man egentlig tar feil

Admirablia

Jeg benyttet også denne hjemmelesningsrepetisjonognonsense-dagen til å få bladd litt mer i Gunnar Almes "Elegi"...det vil si; jeg fikk en responsmail på bloggen min - den aller første!! - fra en gammel kjenning som priste mine dikttolkninger og -anbefalinger, og jeg hadde faktisk inspirert ham til å få øynene opp for nevnte Mr. Alme. Jeg er stolt! Må ha lov til å være det i blant, selv over meg selv! Hihi...men så var det dette med Norge og janteloven, da...! Uansett: min gamle venn gjorde meg utrolig glad - og smigret - med sin interesse for hva jeg skriver og hva jeg leser...som vanlig...og jeg bestemte meg da for å slå opp på en tilfeldig side i Elegi'en, for igjen å finne flere finurlige, givende fraser...

...og jeg fant følgende!

"Å elske"
© Gunnar Alme - 1945 - all rights served

Å elske ble å gå omkring
og lete etter deg
blant døde ting --
Å hviske til mitt eget øre
de tusen ord til deg,
som aldri du får høre--

hvoretter jeg fant det for godt å sette meg ned å knote litt på egenhånd...flere hyllester er noe verden alltids vil ha bruk for...og Gunnar Alme er TØFF!

"Admirablia" - tilegnet Gunnar Alme
Av Scaramouche, po(t)eten, som stadig beundrer!

visshet om at
uansett hvilken side jeg slår opp på
rent tilfeldig sett;
uansett hvilket kapittel, hvilken del
vil jeg finne noe gjenkjennelig
noe knugende, kvelende, åpenbart, allmenngyldig
enkelt
og forbløffende
gripende

fjortenhundre reiser
fjortentusen spørsmål
og en livslang kjærlighet

**
friskere luft enn den efter et regnskyll
finnes der ikke å oppdrive,
du frende

åpne din dør og møt duften av henne
en søtere parfyme søkes ei,
du forgapte

rensk din kropp for alt bitende, alt giftig
still deg i lyset, ei der skyggespillerne vandrer,
du forlorne

og bryt aldri ned, deg, dine omkringstående
det er min siste instruks, formelig blyg,
du nesten fortapte

kun - nesten - hun sa;
der finnes ingen som ikke kan reddes

skalk dine luker - ikke helt igjen
vakrere åsyn enn det aller første er ikke å oppdrive
du nylig oppvåknede

ta dine vaklende skritt, du frie mann
i spirende renhet - enestående godhet
om det er alt du har
hold av ditt upåtvungne smil
du fantastiske
menneske

"Are you disrespectin' me?!"

Another section on;
CATHERINE TATE! AS LAUREN COOPER!


Photo: property of BBC, all rights served,
digitally edited and touched up by Scaramouche.
Self-proclaimed half-non-expert of Photoshop.

Blimey. Ain't it though! And look at that face...no, she ain't bovvered...she is well cool! ;) Yeah, I love her...and have been watching her sketches all day...improves my English too, seeing that she always plays on these English words, literally, and she uses all these popular cultural references which I can relate to...Plus, I actually understand more of English slang after having listened to her...It's just swell when people dare to be sooo politically incorrect and charmingly controversial. In addition, she's quite intelligent and has an eye for what goes on in society. What's cooking, like they say. I think everyone will be able to recognize bits of themselves in what she portrays, even though she may sometimes cross the line to offensive....or border on it...but she recovers and she talks her way out of it...! She never goes TOO far, in my opinion. Besides, no-one can babble about well-written nonsense like the Great Tate! Listen to her Shakespeare-interpretation in the Red Nose Day-thingie - she's the master! - or in the Dominic West-featuring thingie about a silly movie-production where Catherine's character is an actress who loses herself to the role and starts impersonating...and improvising...gives a whole new meaning to the term off-script!...aah, and I love it...The mimicry! The variation! When she addresses serious, political and social issues with such an ironic twist and amazing, sharp edge... I can't help admiring that talent...and the guts! The spirit of this woman! Numerous priceless sketches galore in her Show-universe, and I just had to post a pic. Ain't she amazing! No wonder she was allowed to make a fool out of Tony Blair...and herself, for that matter...the least pompous and selv-centred person ever, and according to a reliable source (Brian May) she's really nice and friendly too. He's met her. And he's a fan, of course. Wait, did I mention that? Oh, never mind. Important stuff requires repetition!

Unedited - drafts

Som tittelen tilsier - litt uredigert dilldall denne gangen. Fra Scaramouche, po(t)eten, nå også en "poetisk akademiker" - glitrende definisjon, mams! - hva enn man måtte kunne legge i dét...videre; denne fornemmelsen...at man begynner å skrive på noe og ender opp med å skrive om noe helt annet; forskjellige sider av samme sak. Litt her og litt der. Ditt og datt. Fjomp og fjatt, og forhåpentligvis ikke platt.

"Old faces"
By Scaramouche, the po(t)et, on those who're outside of the ordinary and breaking with the boundaries. There was this reviewer-guy in the newspaper today, who managed to call Suzi Quatro overly commercial and mass-productive; an audience-adjusted, Avril Lavigne-predecessor. Bloody idiot. And I do like Avril Lavigne, too. What is happening with people these days - so-called experts; ignorant folks trying to disguise their irreversible silliness - and whatever's wrong with making music the audience would like to listen to? Commercialisation can often be a gift! MIKA tops the charts and Avril is a teenage-queen who's loved by half of America's adolescent population and who got to sing during the opening ceremony of the last Olympics. I tell you who's got it wrong: you, reviewers, you've got it all messed up. Somehwere, sometime, there must have been an invisble piece of rock hitting you hard in the head, making you blind to all that's truly magnificent; all that warms people's hearts. That is the most important thing: to *affect* listeners! Got that?

these...old faces
I'd never predicted
come to life
and rise to the surface
of my perception

old faces; fags - and smoke
there can be no smoke without a fire
two steps in each direction
connected here, connected there
and secrecy

like carved in stone
unbreakable
unbearable

too good for your own good

**
Dernest:
"Nytteverdi & Mestring" - tilegnet A.
Av Scaramouche, po(t)eten, som innbiller seg at hun går Auden, Yeats og Marvell en høy gang. Jeje. Dette ble skrevet istedenfor det jeg egentlig skulle gjøre, nemlig å repetere dikt, men fikk da gjort litt av det også, samtidig, i det hele tatt; en kombinatorisk dag. Takk til Donna Noble (That's not even a proper word!) og Martha Jones (Till you talk to me properly - yes!). Og jeg kan umulig være den eneste som synes det er litt herlig-komisk med sånne religiøse overtoner i en usannsynlig science fiction-serie. Flust med Star Wars- og Matrix-referanser også, i "Gridlock"; til glede for alle oss sci-fi-elskere. Nicey!

fordums tiders ansikter
slikt jeg aldri forutså
kommer til live
stiger til overflaten,
randen av min begrepsoppfatning
gjendiktet i en ballade av tusen uuttalte ord
og uforenelige sjanser
aldri tilgitt, ei heller gitt til, aldri bevilget
velutrustet, som jegeren
i fokusert, metodisk ganglag over marken,
han er i siget

med tanken på at alt man tilskriver seg av kvaliteter
blir i samme, bekreftende sekund fratatt en,
i supranaturalismens uangripelig handling av;
la lyset flomme, kalte stemmen, for det er meg overrakt med ære
derpå falt mørket
skåret ut i fast, hard stein - uknuselig
ukuelig; en selvoppfyllelsens realisering
er det et ord - så si det ikke - anser du det kjært, legg bånd på deg, og tie
vismannens instrukser er vanvittige og uvirkelige
fordums tiders godtroende
slikt jeg aldri forstår

lot seg aldri mestre

**
tusen ting som kan sies på tusen andre måter -
nei; det blir som det blir og det er som det er

Something about hair. And pride.

"Longer"
By Scaramouche, the po(t)et, and a proud & independent woman who fights for women's pride and independence-cause

I let my hair grow
because you said so, earnestly
because you asked me to, more rightly,
because it was a request and not a prayer
I hate when people beg
But you didn't, you said let it grow
I followed, I did, that was it;
a momentary status

what is 'it'?

it began with the easier thing
to let my hair grow, for you
then came the further promises
it always begins with something small
too commonplace to refuse
and then it gets unnoticably bigger
until you've given away it all, yourself, your world
to someone who wouldn't known, wouldn't have known,
the one who'd given away nothing at all
the one who said no, in the first place, and didn't yield

wasn't me

wipe one's slate clean and share one's bed
my plait; all the way down my back,
it pats against my shoulderblades, a reminder
but why do I have to be reminded, and who
could possibly have the right, say it's your right,
your natural, innate, self-inflicted right, but you don't
and it's not, it won't ever be, yet I did what I did
let it flow
like a blindfolded tree
I stretch my branches, strains, out wide
and touch for another arm to hold onto
any reason given, it was why I could obey
to let someone take hold
and call my hair my pride
my only pride, I hope it's not, it's not my only pride

won't ever be

Lidenskap har opptil flere navn

inntrykk: stadion. folkehav. oppladning. rødkledde mennesker strømmer i alle retninger. rødt, rødt overalt. publikumsrekord, faktisk. over 17000 gale supportere som synger og hoier og skriker og håper. ove thue, vår egen ove thue, i branntrøye og med høytidelig oppsyn som skrider inn på banen og griper mikrofonen. uten akkompagnement og kun backet opp av oss andre syngende stemmer han i. nystemten. det er nydelig, det er vakkert, det er rørende. den hatske buingen mot bortelagets elendige suppegjøker av noen tafatte dvaskinger. den massive jubelen for våre egne, strålende, veltrente, kjekke og talentfulle übergullgutter. måtte det der bli tatt bokstavelig. robbie winters, tralala. trampeklapp og plystring og vaiende flagg. brann i våre hjerter, det er dét alt handler om denne kvelden. så scorer strømsgodset. laget vårt trenger forsåvidt ikke komme med noen kontringsangrep; tribunene svarer for dem. på deres vegne. brøler. hytter med nevene. og fem minutter senere tar de sosekoppene til vettet. thorstein helstad, velkommen hjem og takk takk takk skal du ha. og etter dette begynner festen for alvor og de neste 85 minuttene var en lek, en ren nytelse og en fantastisk match. én hyllestsang tar over for den andre, ropene glir over i hverandre, man får utløp for intet mindre enn en geniuin, unison glede over at sesongen endelig er igang. målene rant inn, helstad og winters beviste hvorfor de var verdt noen millioner, og vi håper nå at mjelde har tilgitt sistnevnte fjorårets små misérer. til og med eks-forræder-rosenborg-slabbedask solli fikk en sang til slutt. imponerende. samtlige tilstedeværende som hevet armene og skjerfene og lot avslutningshymnene jalle allerede ti minutter før ordinær kampslutt. en triumfferd langsmed benkene. oppholdsvær, til og med, ikke en dråpe fra oven i denne anledning, og godt var dét. denne seieren fortjente de, og vi, det var oss alle vel forunt. norges beste fotballag har norges desidert beste supporteroppslutning, uten tvil, og norges triveligste kamp-atmosfære. en opplevelse å stille der, med utsikt med store stå, uansett om man digger fotball eller ei. jeg digger fotball, jeg digger brann, bergens stolthet, og jeg kunne gå lykkelig hjem etterpå. en gjennomført likandes stund i hyggelig selskap. og forbasket sjarmerende skotter som man fikk iaktatt på nært hold. endelig. briljant!

vi talte 2 godset-supportere som prøvde å gjemme seg bort. brannsupporterne var talløse, utellelige og umettelige og de gjorde alt annet enn å skjule sin begeistring. bergen, du bergen, entusiastiske by.

**

OG: en oppslukt David Tennant som med intens, ufattelig stor innlevelse, tårer i øynene og klump i halsen (!) beretter i vei om sine minner fra hjemplaneten Gallifrey, pre-TimeWar, og om familien og vennene som ofret livet i denne krigen, om den brennende himmelen og de tåkete fjellene, med nesten religiøs koring i bakgrunnen, vakre musikken, et usigelig vakkert øyeblikk, og Freema Agyeman, som lytter med tindrende blikk og halvåpen munn, i ren fascinasjon og beundring. Skulle bare mangle. Videre; katter som kjører bil, fine Brannigan!, og tøffe tøffe andre bifigurer pluss masse glimrende spesialeffekter. Kul, nylaget og ganske rocka musikk. Davids western-inspirerte halstørkle og bil-hopping. Genialt. Trist med Face of Boe og hans skjebne, dog vi hadde jo forutsett det, og neppe forventet noe annet, pluss at "den spennende beskjeden" han skulle overlevere før sin endelige avskjed allerede hadde stått på trykk i DW Annual. Og den boken har jeg. Den boken har jeg lest - med lupe. SÅH. Nokså uspennende, men fryktelig rørende - hele episoden - og gjerne mer om Gallifrey, altså! Jeg har en følelse av at RTD prøver å legge denne sesongen tettere opptil de "gamle" sesongene; en viss nostalgisk steming å spore her, spesielt når det gjelder tematikk og persongalleri. Vi vet at enkelte klassike erkefiender og skurker skal dukke opp igjen, (hvem hadde vel forventet et gjensyn med Maccra'ene?!), og slik kan man ikke kan annet enn å glede seg til; for når det er gjort så bra, så nyskapende og så originalt som her, må det bli vellykket. Håper óg at RTD får motbevist all tvil som er blitt rettet mot ham. Han er en for dyktig skribent til å fortjene slike urettferdige og urettmessige beskyldninger om inkompetanse og at han "ødelegger DW". Psjt. Men aller, aller mest...ser jeg frem til å kunne sikle på Captain Jack. Jeg forguder John Barrowman. Og gudbedre som den mannen kan synge! Uheldigvis kommer han ikke tilbake før i de siste episodene. Sammen med den mystifistiske Mr. Saxon. Hmmm. Nuvel, for the moment tar vi til takke med godt, britisk TV-håndtverk i form av nye eventyr med Le Doc & Martha. Men hun må slutte med alle de irriterende spørsmålene. Også er hun litt for bisk, for lite entusiastisk, for glatt. For...tørr. Uinteressert, uinteressant. Tja. Hun må smile mer! :) Dog var avslutningsscenen med klappstolene og beretningene om forgagne tider helt og aldeles utrolig. Jeg hadde gåsehud. Langt ned under tærne. Selv om...Martha kunne vært enda mer følsom, overfor Doctor'n og hans rett-fra-hjertet-utblåsning. Synes jeg. Kritisk som jeg er. Men det ligger kanskje litt i scriptet også; at hun ikke helt forstår omfanget, eller tegnene på, hans blottstillelse. Han har aldri forklart dette for noen tidligere, overhodet! Jaja, Martha, du får flere sjanser...de står regelrett i kø! :) Og plottet var velkonstruert, flott satt opp, handlingen hadde masse driv, kidnappingene var ganske morsomme, jeg digger at Doctor'n bruker lesebriller, TØFFE lesebriller!, det er alltid trivelig med innslag av søte kattunger (som blir pent behandlet!) og Martha Jones gjør lovende fremskritt. Dette kan bli riktig så fantastisk etterhvert. Dvs.: det er fantastisk, og mye mer enn hva jeg hadde drømt om å kunne forvente, men jeg håper og tror det kan ta seg opp enda mer. Likevel; jeg elsker sesong 3 av Doctor Who, og jeg elsket da denne episoden GRIDLOCK - selv uten Rose. Når dét er sagt; savner Rose, masse, og Billie må gjerne komme tilbake. Veldig snarlig om hun ønsker, helst innen sesong 4. Tvang, anyone?

don't be a - quack?! (...doctor?)

se så, nå driver scara og skriver "ordentlig blogg" igjen...om mitt liv og mangfoldige bedrifter...interessant for, vel, neppe andre meg selv...men dette handler da om:

grunner for at jeg ikke sover...nok...om natten!

1) god discomusikk på stereo'en...elsker disco fever...ikke for å skremme vettet av noen med en bekymringsverdig musikksmak, men jeg sitter da her og hører på "disco duck" og "la vie en rose" (med grace jones!!!) og digger...jaja... morsomt! liker musikk med selvironi!

2) behov for å laste ned wallpapers med doctor'n og rose...elsker livejournal-communities med konkurranser og challenge'er. fine bildene. og sunt for oss stakkars ulykkelige - for å bøte på savnet, mener jeg...billie, komme tilbake snart? vurdere det? please? martha jones er ok, hun, men det blir ikke det samme...det er derimot ikke fullt så ille som da gedeon sluttet i rex...liten tilståelse her: jeg gråt! faktisk...slå den! og jeg savner ham fortsatt...men det står på wikipedia at RTD og Billie selv har latt muligheten stå open for at rose kan returnere til serien, derfor avslutningen på sesong 2...han fikk aldri sagt det han skulle si, etc...vi ser frem til et snalig gjensyn!

3) john ajvide lindqvist...gale mannen...men "la den rette komme inn" er da en nokså fengende bok...intens, grotesk, altfor brutal, ufyselig, overdrevet, altfor usannsynlig; alle forhold medberegnet - jada - men du klarer ikke helt å legge den fra deg...anbefales dog ikke for dyrevernere...hvilket også har gitt meg grunnlag for å hate den en smule, fordi jeg er nettopp det...og glad i katter... slemme mannen!! johan harstad hadde dog skrevet et fint lite essay om boken som er lagt ut på bokklubben.no...hvilket for øvrig er en temmelig brilliant internettside...de har doctor who-bøker! og ian mcewan - på engelsk! og dvd'er! ruinerende saker...stakkars bankkontoen min...(se også platekompaniet.no...huff!)

4) og - *dette*. jepp, bloggskrivingen holder meg våken til langt utpå kvelden. natten. tidlige morgentimer. gøy å skrive, men jeg burde muligens revurdere døgnrytmen min igjen...hadde jeg hatt en gunner tilgjengelig ville jeg skutt vekkerklokken min i dag. skrive, skrive rare ting - og muligens ikke det jeg burde, alltid, pliktoppfyllende student som jeg er. liksom. men etter en veiledningstime med fru foreleser har vi da slått fast en gang for alle: scaramouche er ingen akademisk skribent. hun sa det rett ut. for å sitere henne ordrett: "strictly speaking, this paper contains much that is not to the point. [...] the genre here is the academic/scholary paper. it is important that you master this genre and its conventions (BLÆH!) - so avoid journalism and appreciation; too informal language, etc." med andre ord, hun kaller meg en jouranlistisk skribent istedenfor. det velger vi å ta som et kompliment. og prosaen min var god, påstod hun, den bare passet ikke riktig inn. wake up and smell...the perfume! - kjære lærer, eventuelt lærere - flertall, generell betydning - jeg kommer aldri i verden til å kunne klare å passe innunder sjangerbetegnelsen "scholary paper", eller noen annen form for strikt, fastbestemt, regulert, systematisk...system...bås...drit... hehe! men jeg skal gjøre mitt beste for å tilpasse teksten min såpass at den kan godtas som "litt på kanten". som vanlig. jeg tror jeg kommer til å leve resten av mitt liv utenfor systemet og alle suspekte retningslinjer. for mitt eget ve og vel. men nok om dét - og nok surmuling for i kveld!

5) ...ytterligere har vi jo den siste løsningen: at man kan ligge våken om natten - og tenke. det hender jeg tyr til dét også. mye å tenke på, for å si det sånn. nemlig.

Merge...mess...masses...EVERYONE!

Sometimes, you have to do certain things...if only to breathe more easily...so who should I hit? Anyone. Besides, I take no pleasure in taking a life if it's from a person who doesn't care about it. No discussions.

Mathilda: I don't wanna lose you, Léon!
Léon: You're not going to lose me. You've given me a taste for life. I wanna be happy. Sleep in a bed, have roots. And you'll never be alone again, Mathilda. Please, go now, baby, go. Calm down, go now, go.

...when everything comes together, accidentially, like when the official homepage of The Best Band in the World, Queen, writes about the Sky at Night-programme in which guitarist Brian May featured alongside the brilliant and highly acknowledged Sir Patrick Moore and the young and very creative Chris Lintott, both fellow book-writers on the BANG! project, and the programme is referred to only as "The Sky at Night: Time Lord feat. Brian May", and it is revealed that Patrick Moore is able to speak pidgin French, which I am fortunate to know what sounds like due to my English studies; furthermore, earlier guests to appear in the show are mentioned, like Buzz Aldrin, and Mr. Moore embarks on a "travel" in the specific jubilee-edition of Sky at Night to Mars to meet Brian May, hear him play his old and now dusty guitar, and maybe they'll meet The Doctor too, since Catherine Tate asked him in her Red Nose-day sketch if he'd just pitched down from exactly there, Mars, and then she asked him if he'd gone and left his TARDIS by the metre or something, but that's another story - bing bing, I ain't bovvered, and the like - and she did ask him a couple of times in "Runaway Bride" if he WAS from Mars, too, before she learnt that he was actually from a completely different planet called Gallifrey, plus, in Episode 4 of Series One, where Chris Eccleston's Doc asks Billie Piper's Rose who's the biggest alien expert of the lot...then she replies; Patrick Moore. Like that. Everything follows its own tale, in a circle, and that's why we circle around and destiny proceeds accordingly. And MIKA, lovely darling MIKA, recently went to Germany, where he was quoted declaring that; "I get a lot of comparisons to Freddie Mercury and I admire his voice so much, his songwriting, his intense musicianship. As long as nobody... I am not intending to grow a mustache. I am not doing a whole QUEEN revival thing. I am me!" Yep. Exactly.

Mathilda: In my stomach. It's all warm. I always had a knot there and now... it's gone.

I've been watching "Léon, the Professional: Deluxe Edition" the entire evening, neglecting the sshool work I should have finished, and instead finally getting to see all the deleted and/or left-out scenes which I to this day had only heard about. Complete and unabridged; a whole new experience. It was magnificent. "Amaaaazing". And I've yet to see anyone deliver a better Madonna-impersonation. Go Natalie! Right now; listening to Supertramp's "Don't leave me now" and telling myself how I adore hitman-movies and how most of my favourite movies in fact deal with a hitman's ethical or non-ethical issues; a whatever-circumstances-surrounds-an-assasination-set of problems. Léon. The Bride. Harmonica. Marve. Vincent Vega. Vic Vega, for that matter. Xenia Onatop. Thelma & Louise. Clint Eastwood's silent, squinting, nameless solver of problems. Robert DeNiro is in a league of his own. And then you have Gary Oldman's bad guys; both the Léon and True Romance-characters included. Does Han Solo qualify? Probably. Being lousy was never an obstacle, as long as one keeps one's cold and stay charmant. I love them all, regardless, the list is long. I love any hero who doesn't pose to be a hero, but leaves it for the audience to decide. A hero who jumps into his or her car or takes a bullet, in order to dive into the sunset, the very next minute, and not stand trial, not face the consequences. Only leave a mysterious mark and a credit he or she won't ever be deprived of. The run of the mill might not be radically turned, but there's a new and brighter star shining somewhere high above, right? Justify my crimes with my blood; I suppose that's one way to look at it. Just like anthem-songs, heavy rock ballads, and Queen. They are hard to judge, hard to attack, hard to disapprove of. Easy to love.

Mathilda: I want love or death. That's it.

I don't know if I'm the one who's being creepy, or if it's just the world. And that might be kinda scary too. But, still.

Mathilda: I think we'll be OK here, Léon.

Star Wars: Passion and Poetry

"Overdone it" -
on things that can't be redone and reversed...
(For Anakin and Amidala)
By Scaramouche, the po(t)et, and #1 SW-fan...based on the "So love has blinded you?!"-scene and the "two sunsets"-scene from Episode 3. Beautiful indeed, although a bit silly. But then again, Love often is.

You are so beautiful, my love,
Blinding the man who looked into the sun
when you comb your hair and dress in silk
when you cry in fear or weep in response
when you lay your head on my shoulder
all the silliest of silly things; aren't silly to me

You are so beautiful, my love,
Blinding everyone within reach of your presence
when you curl your hair and dress up, prom
when you smile in relief or grin in obstinacy
when you lay your trust in my solace
all the funniest of funny things; aren't just funny to me

You'll stay so beautiful, my love,
Blinding universes even when we're far beyond
when you unfold your hair and then undress
when you laugh at me, or laugh with me
when you lay your love at my disposal
all the bravest of braver things; aren't brave enough for me

Life on a dark side

"Living people" - a draft - for Regina Spektor
...and my mother, who came up with the idea of "levende mennesker som er de eneste som viser virkelige følelser"...here's to you! ;)
By Scaramouche, the po(t)et, and discoverer of sweet downfalls [Samson]...this one will be up for some further, late-night editing - even later on - but for now, here's the draft:

We are living people, we are bound by lives
We hold a destructive closeness to our hearts
Fragile fragments, that's what we are
That's what has made us what we are

Emotionally, synonymously, unknown or well acknowledged
Furiously, anonymously, bared and naked or well equipped

We go down, amongst wells of our own blood
And whenever, when you never understand
The alliance, the commitment, if you love them let it go
what you conceal inside your secrets, be it not for anyone

And it devours me to turn my insides out, but likewise;
feeling nothing would leave me feeling the same
There is no good in being a pleasant liar, or a blissful one
play it carelessly cool; it'll make you just a careless fool

Fatefully follows disaster, hand in hand with joy
We are living people, we'll deal with it as it proceeds
Suit yourself, with your maroons and your balloons
Call forth danger; I welcome it out of pride, and spite

The walls behind which you hide, I breach through
Voices you convert to, happily, I break myself of, easily,
Run! Under the sofa, sheltered, or wherever you find suitable
Voracious windfalls were for living people long ago reserved

We are living people and we suffer, in silence or in public
We may die, accidentally, we may kill for love
We may be killed, due to loving, we may starve
But most of all, we live fully, as it comes, and as it goes

We live.
And there's not more to living than living life itself.

Glassmenasjerier og annen teaterkunst

Først av alt vil jeg bare sende en liten hilsen, unnskyld hyllesterklæring, til den guddommelige Kjersti Holmen og hennes skuespillerkunst. Var på Nationaltheateret i aften og overvar oppsetningen av mitt kanskje absolutte favoritt-teaterstykke i hele verden, "Glassmenasjeriet" av Tennessee Williams, og selv om stykket som sådan ikke var allverdens - både kortet ned, modernisert og forenklet - lot vi oss alle imponere av Knallgode Kjersti! Hihi... Satt på aller første rad - noe jeg aldri har gjort før, men som var innmari gøy - og under applausen fikk jeg servert et strålende smil fra hovedpersonen selv. Hvilket naturligvis ble like hjertelig besvart! Jeg har sett Kjersti Holmen spille Williams før, i "Sporvogn til Begjær", der hun om mulig var enda mer imponerende. Hun hadde vært tjent med mer spilletid likesom stykket hadde vært tjent med mer av hennes scenenærvær. Hun er intenst tilstede i rollene sine, for å si det mildt, og hun er en av få teaterskuespillerinner jeg vet om som makter å få til et troverdig, nervøst sammenbrudd på scenen. Hun gikk så inn i Amanda Wingfield-tolkningen at hun til slutt stod med tårer i øynene og skjelte ut "sønnen" Thorbjørn Harr, før hun bråskiftet over til intens fortvilelse; begge deler i form av sin posisjon som lidende, ubestemmelig morsfigur. Respekt! Dessverre har jeg sett vesentlig bedre utgaver av dette stykket tidligere - deriblant en i regi av Riksteateret, hvor Silje Torp Færavaag gjorde en helt absurd god innsats som datteren Laura. Det var rett og slett uforglemmelig, og sikkert et veldig urettferdig sammenlikningsgrunnlag. Noe som igjen er problemet med å se favorittstykker flere ganger. Alle forestillinger er forskjellige, alle rolletolkninger varierer fra dag til dag - det kommer an på dagsformen og humøret hos alle aktører, skuespillere som publikum - og det er det magiske med hele teateret som institusjon, for å sitere en av mine forhenværende lærere. Dagens oppsetning var nyskapende, vellaget og kvalitetsmessig bra...lekker cinematografi, det er slikt jeg biter meg merke i...den var gripende, men altfor kortvarig og litt ufullstendig...føltes som om et eller annet essensielt var blitt utelatt, en eller annen elementær mangel...mer Kjersti Holmen, mindre sceneskift, mindre vandring rundt på scenen...men det er da alltid positivt, et stort kompliment, når publikum protesterer mot at stykket er ferdig; når de gjerne skulle blitt sittende og fått en time til. Og det er alltid, alltid digg å gå på teater. Fine kulturopplevelsene!!

Dernest; om at jeg elsker Laura Wingfield fordi hun er litt (veldig) som meg, og fordi hun samler på fine glassfigurer og lever i sin egen grammofonmusikk-verden og ikke føler seg komfortabel ikledd morens gamle kjoler. At det er så sant når Tom Wingfield uttaler seg om mennesker som går på kino for å betrakte levende bilder, istedenfor å begynne å leve sine egne liv. Vi ser bildene fare forbi og et sted inni oss brister formasjonene som om de skulle vært av glass, ikke sant, akkurat som Lauras figurer og våre egne liv. Og vi lar vårt sinne gå utover dem vi er mest glad i, på tross av at det er oss selv vi egentlig retter aggresjonen mot. Fortvilelsen overmanner oss, når dette sinnet fordriver de samme avholdte venner og familiemedlemmer; herredømmet og kontrollen over egne verdier, egne idealer, svinner hen. Vi river oss i håret, likesom Amanada Wingfieldm og forstår oss ikke på hverken reaksjonene man selv fremviser eller dem man møter hos de andre. Hva var det som gikk galt; når, hvor, og hvordan? Hvorfor...? Og kanskje vil døren lukkes, for godt, for evig, før man får svar på det spørsmålet.

Den eneste løsningen må være å få det forklart gjennom en studie i menneskeskjebner ála de Williamske mesterverker. Løp og se. Beundre. La seg henføre av det tragikomiske, det grusomme, det vakre, det skjøre, og alt det andre som gjør oss til nettopp dét; mennekser.

just...words

I don't even know what this is.
But it was an idea. And it's about passion, I guess. Eternal devotion. (Heard that one before...!)

It's a massive love poem; trying to squeeze everything obligatory, traditional, non-ommitable, essential and universally valid into one, single piece of writing. Or the like. That's pretty ambitious, I know, but at least I tried.

"Words/I hurt my soul"
By Scaramouche, the po(t)et, frightened almost to death at the prospect of turning into Max Martin. I swear, I won't.

who was I ever
and who would I have been
without you
there was nothing before,
only pieces
that wouldn't fit
moulding them together
but they broke apart
I cut my hands

what was I, ever,
and what could I have become
without you
there'll be nothing after
only treasures
that won't disappear
keeping all together
still it's torn apart
I bit my nails

**
words are gentle
and too short
they don't do justice
convey not truth

words are simple
unlike humans
they don't describe, properly,
what's felt

so I'll use no more words
and I'll write no more songs
that's a promise, but I could never stick to it
there are no options, but to employ the insufficient
and try making sense of what one can't conceive
otherwise, life is meaningsless
and what's meaningless can't get any worse

so I'll make beauty of words
and I'll make tributes of songs
that's a promise, swear I'll stick to it
there are no other options, but to cherish the insufficient
and try making sense of anything one might perceive
otherwise, life is pointless
and what's pointless should always be given a point

**
when was I ever here
to listen, or to be listened to
no-one
and I'm speechless, facing empty corridors
soapboxes left deserted
when was I ever there
to listen, or be listened to
by you
to animate, or exterminate
processing images

add meaning to the simplest things
put everything together
unified, assembled, scattered easier than blinks
but beside the anger, there are no wonders
apart from the wonders, there is just care

thus, I keep hurting my soul
for you
and I'll always give life to my words
for you

Easter Bloggy

DOODLE. DEEDLE. DOO.

The absence, the absence...Happy Easter everyone! and what have I been up to in the meantime? What have I had the opportunity to achieve? I've watched a ton load of fantastic films, including Once Were Warriors and 25th Hour and I've bought the Casino Royale DVD (of course!) and I've watched it a couple of times already and I can honestly say I'm warming up to it, more and more, for what it's worth it's a wonderful story and the acting is superb and moving, the tension is...intense, meaning it's overall quite exciting, and I adore Judi Dench, but Craig the Clown is about as much of a James Bond as I am Honor Blackman's sister. Which, for the record, I am not. Furthermore, I've rushed through Stieg Larsson's second novel, now most impatiently and nailbitingly awaiting the upcoming third one, and I've tried my hand at some advanced dinner-cooking. I've enjoyed the continuation of Doctor Who Series 3 - and must admit I've yet to see a sexier Shakespeare! - plus, David Tennant's growing into the role and he's getting even harder to dislike. That's good. Amazing what immense adjustment I evidently am capable of. Never thought I'd be able to bear the idea of these men even being cast, and now I praise their work. S'pose that makes me a winning person. Forgiving too. And factors which further improve the situation are the unlimited access to chocolates and sweets, nougat and cakes, a DVD player in close range at all times, snowy weather observable from inside a warm cabin, and headphones transmitting favourite music on a constant basis.

I love my Holidays.

I love sitting in silence, with the sound systems for once turned down or off, and just watch the snow fall and the world taking a break, the world at ease, the people around me calm and relaxed, the telephones thrown away, at least into a bag or something, and multiple board games ready to bring about family joy and laughter, we stick to the traditions and why shouldn't we? We learnt long ago what'd make us happy and there are no reasonable reasons why we ought to deviate from it, why be on the look-out for downsides and drawbacks when you can be free and joyous? Though I am completely incompetent when it comes to Mastermind, Othello and intricate games of cards, (hence I won't grasp whatever it is that Craig and Mikkelsen are up to after a million rounds of CR-watching) and I'm even worse when it comes to dealing with the losses - well, hey! - who cares? We smile at it, and that's what I really love, we smile at it cos it's just a game and it's just rage, and it's Easter, just a couple of public "holy days", which we must make the very best of, at all costs and with everything included, for better or worse and often magnificent, and I realize, I relish, how everything becomes simple when Easter comes around, how holidays make us simpler beings. How we slow down and our engines roar at half speed. Cruise control. That's a good thing. In fact, it's brilliant.

We take some time off, yes we do, from the problems we bask in, all through the rest of the year, we take some time off to ignore them and focus on what truly matters to us, it might be the only days of the year, these holiday-days, when we are in touch with what we own, what we want to behold, what we yearn for. Who we wished we were, and who we could have been. We need it. It's a reminder, we might get back to something that might otherwise be lost. Amazing, what relaxation does to us. And what stress can cause, if we aren't able to escape from it. Just for a short while. Easter, come ye soon again and warm us with thy sunny beams of love and unity and shortlived freedom.

"Smith and Jones"-review

[written after having watched smith and jones, then edited one week later for profesional reasons. and liabilities.]

"What did you say your name was?"

Here we go - again. After waving bye-bye to Catherine Tate's Donna Noble on Christmas Eve last year, after a companionship that lasted for just one day, The Doctor finds himself alone once more - not really looking for a new friend, but rather attempting to save the planteary systems on his own. So much for sappy thoughts. Into the Whoniverse storms young, aspiring medical student Martha Jones, and she's not willing to let him go that soon, nor leave him to half-rot in his grief and land of Rose-sorrow. In other words, David Tennant's Time Lord is somewhat reluctantly teaming up with a fellow academic, a fellow Doctor as it were, who's perhaps more of a judge when it comes to his skills than Rose had ever dreamed of being. She questions not only his intentions, but his qualifications, and that after 10 minutes in his presence.

The story of Chapter One, "Smith and Jones", start of a new era blah blah blah, is about an entire hospital being transported, meaning literally, meaning relocated, to the moon of all places, and also about a blood-sucking old lady trying to escape from a bunch of rhino-alien-policemen who are more brutal than you'd expect, equipped with a highly senisitive killer-instinct towards non-humans. Armed with a black marker, plus the old lady's got a straw. Patient John Smith, who naturally isn't a John Smith but The Doc in Disguise, must find the source of the problems and get them all back down to earth. Literally, again. And what doesn't help is a hospital staff acting more hysterically than what should be allowed; the only sensible, clear-headed person is a student named Martha who "asks all the right questions". Repeatedly. And she can sprint! Yeah, it's got a touch of big-budget disaster-movie; screaming people, running people, crying relatives. Pretty ruthless thugs, non-considerate all over, no second chances and little sweetness. Who's got a new look; Who is a new and darker soul who wanders the earth with bitter curiosity and doesn't really know what he's searching for. A tie, perhaps. Sounds like fun to me! And it was! Not RTD's best episode, but surreal on a level equalling the better parts of Season 1 premiere "Rose". I, personally, prefer the latter - but "Smith and Jones" had its moments. The cinematography, locations and special effects were cool but it had a bit too much of "Grey's Anatomy" meets "Law and Order" to it. Why so serious? Why so...professional? It got rather repetitive, after a while, though I wish I could clearly define what was missing. But I think that mostly, it was the creativity and originality of the former seasons (even though the episode might sound pretty invenitve...!) since the whole of Series 1 and 2 didn't have a single episode this colourless. Then again, I am one of these totally non-objective, nagging articles who just can't help themselves from moping over Roe Tyler. Still!

But alright, first and foremost: Freema Agyeman doesn't disappoint. Of course Martha Jones is not "the new Rose Tyler". Of course she has enormous, lest to say immeasurable shoes to step into. But all that being said, I think Freema did a fine job. Though as a long-time-loyal fan who's quite familiar with and really into the show, I must say that Billie's Rose had a sense of wonder and excitement about her, a genuine bewilderment at anything extraterrestrial and extraordinary, anything new and unknown, which Martha doesn't fully match up to. In a way, she is instead more like The Doctor himself, with her scientific approach to events; and I think we'll find, in a while from now, that if the relationship isn't improved, meaning jazzed up a bit, the two of them are actually too similar. That may be a good thing, the chemistry worked excellently at times, but it may also prove to be very, very unfortunate. The show might become boring!

Rose was more of a challenge to The Doc, emotionally and belief-wise. She had less experience and education - yet what she lacked in such, she made up for in guts and love of adventure. Personally, I also liked her humour better - not to forget her ironic curiosity. Maybe the point I'm trying to make is that in fact, Martha Jones is kind of...dull. Rose had a true, wild spirit and was very passionate; despite her minor, annoying details. We could ignore them more easily than with Martha, who uses her bloody study books as an excuse not to travel with the Doctor, because Rose was entertaining and exciting. Martha might be theoretically smarter, but she's a bit too cocky. But she did have some wonderful shots, she has a cool style, and with a better script and some further growing into the role, she can probably do a brilliant job. I'll definitely give her a new chance and be happy to see her return in the upcoming episodes. Come on, this was episode numero uno and I am overly critical - but as a reviewer, one needs to account for both the pro's and the con's, and it's only natural one will focus mainly on the last ones due to own expectations and engagement. I mean, as a reviewer-FAN. Dangerous combo. Apropos, and consequently; Freema's nervousness was quite predictable and understandable - considering that she's so fresh to the whole acting-job, I think she was pretty impressive at times. She just needs to cut down on the edgy-parts and start working on the smiling-humourous-witty-silly-but-amusing parts.

Conclusions, conclusions. All in all, a satisfying start - with an extra point fof the nicey nods to frequently-above-mentioned Rose Tyler at the end. "NOT that you're replacing her!" Some may find that a bit irritating, I think it's the least they can do. I know I am in no position to be making requests, like someone have Chris & Billie forcibly returned and re-signed to the show, so let me instead sum up the actual and realistic assets. Thank Goodness for David Tennant's smiles and winks, the old gags; Doctor what? Doctor WHO? Doctor - "...you called me Doctor!", and the beloved screwdriver, the Converse Shoes and the pyjamas, the digital thingies and the motorcycle-outfit-wearing henchmen - nicey helmets! - and did I mention David Tennant's smile? Please don't involve the Jones-family any further - enough as it is, with the Tylers - give RTD a colour palette, bring back Captain Jack as soon as possible, and let's hope we'll never see a Plasmavore again. *PUH!* Looking forward to Shakespeare. The End!

I want candy!

Autobiographical Poetry
I've been getting proper feedback on my poetry for quite a while, but only now have I started to take real notice of what has been written - and thus, I have started creating response-poems! Directly, and indirectly, related to comments made by YOU - dear readers! - such as the following: "My God, Scara! You, like, eat loads and loads of sweets and that's, like, so unhealthy!" And I thought, well;

"Desirable imprisonment" - the unwill to escape from sweets
By Scaramouche, the po(t)et, who'll probably end up with rotten teeth

you know that I'm so passionate
'bout everything that's chocolate

thus why, my restless wanderer
becomes of you, a ponderer

whenever you see Scara chew
it's all repeat, it's nothing new

the tatse of cocoa in my mouth
it tickles all the way down south

I savour sweetness so much better
when it's a bar of brown, hard fatter!

delicious delirium, that causes pandemonium;
eternal love lasts longer than a single odd millenium

got water running down my chin, now, drivel and I drovel,
I might be too enslaved, though I am unconcerned to grovel!