Friday, March 30, 2007

Frankie goes to Scara-wood

I was watching one of my favourite films last night, "Dear Frankie", starring the Butler himself and Emily Mortimer - one of these rare pictures that make you go "awwww!"so frequently, it's almost exhausting. It might not be the best film ever made, but it's certainly one of the cutest. The story is well-writtem, the acting is superb, it has an important theme - which is wisely and aptly handled - and it also has a darker side to it, providing some depth in addition to the humour and romance. And it includes a kissing-sequence that has become a classic!

However, what I wanted to share was NOT only a listing of "10 reasons to love any film which has Gerry Butler in it, like I do" - but rather a poem I wrote in connection with the film's key goes:

"The Present" - Remember, Frankie, we're all connected!
By Scaramouche, the po(t)et, with watery eyes
Dedicated to Lizzie & The Stranger

and then we stopped walking
beachside came into view
far ahead were dancers
seizing time; an only option

to crawl beneath a skin
without crossing over fences
a moment broken of relief
there's no need to make amends

more than one had thought
the seagulls cry, within the hour
but for now we are betroth
under a lamplight, promenading

ships dock, the nighttime brightens
across the water lies a future
back inside, attempted closeness
far apart, yet drawn together

and then we understand, more
rooftops come into view
despite restraining touches
there's awareness of connection

remember now, when compliments grow silent
a gaze was fixed onto a face
drops of sympathetic comfort
raised purely in the softest voice

intimacy may itself be scared
settled promises are not necessary
what's needed, sometimes, is quite little
just; truthful be the purer heart

Respect & tactfullness -

on me and my ethical principles

Oh my God! Imagining I've been here that's just quickly time passes when you're having fun! :)

I had never thought my blog would actually come to cause any real controversy, but apparently, it now has...after writing and posting my little piece of "erotic" poetry, the reactions have been many and quite various! It seems that the poem of rare occurences, as I entitled it, sparked a sense of curiosity amongst those I am proud to call "my readers". Thus, it also seems a bit of thorough explanation might be appropriate. All true writers, as it were, usually need to clarify their works from time to time. And now it's my turn; a task I'll be happy to carry out!

Although; there really isn't that much to say...I stroll about this city in which I currently reside and I observe all thiese flirtatious, giddy people who are everywhere around, enjoying the lovely spring-atmosphere, the sunny weather and each another; in the parks, on the benches, in the city centre and outside the shops. I can't help getting inspired. It's a mixture, I guess, of being slightly jealous -since I myself don't have anyone to nibble and snog, hehe - and furthermore, because they're terribly cute when totally absorbed in own love and vigour. These lively young people...oh, my, I'm starting to sound like some old hag! But the poem was, anyhow, a dedication to everything sensuous and everyone sensual...and in fact, it was directed towards a MALE point of view...meaning that the speaker of the poem is a man, hence the phrases on cups and hatches. (Somewhat subtle sexuality there, yes.) And nope, it's not about me in particular, I'm not autobiographical on a constant basis, despite my tendency to include personal experiences and allusions in my writings....! Of course, anything I produce will be influenced by who I am and what my interests are, what kind of personality I behold, but that doesn't suggest I can't invoke a certain distance - though it IS hard. I'll admit to that.

Nevertheless, "Perfect Match" is about love - in general - like quite a few of my other poems. I relish diving into the theme of Genuine Love; nothing is more complex, in the way that it is beautiful and cruel and overpowering and freeing - simultaneously! And whether one writes from a female or a male perspective, one truth always stays the same: Love is all-important. Love is a universal issue; too mighty to be affected by concrete conflicts or human intricacies. This applies to devotion as well; proper, sincere devotedness to whatever in question - in my case, often fandom - triumphs over most trivialities and obstacles. Especially over trolls who think admiration is silly. How one structures one's existence, the everyday schedule, is strictly up to onself; and what spare time activities one wishes to be occuped with is a private matter, lest to say a matter of dignity. In short; how one wishes to lead one's life is a personal thing; it's about one's pride and rights. I must stress that there is nothing I like better than an intense and consuming discussion on topics I am wholeheartedly engaged in, and I have the greatest respect for others and their opinions, but exactly that is also what I crave in return; some understanding, and some respect. For our differences, and our possibility to still be united in friendship and exploration of contrary ideas.

Thursday, March 29, 2007

A rare occurence!

Most likely, this is the only - or, well, one out of very few - erotical (meaning erotically charged) poems I will ever write. It is actually quite fixed on sex. Believe it or not or, preferrably, read for yourself.

"Perfect Match" - a rare occurence
By Scaramouche, the po(t)et, looking for Love...keeps looking for Love...will always be looking for Love...I guess!

this is a cup
shaped to fit
within my palm

this is a hatch
onto which my fingers
easily grasp hold

this is a formation
so perfectly enveloped
by fingers closed around

I'd embrace thee, hold thee tighter than what pleasant is
But you'd moan not out of physical pain or discomfort
I'd caress thee, stroke thee firmer than what gentle is
But you'd look at me with tenderness and grace

Open your eyes, wonder, close your eyes, sombre
Your shielded not by your sombrero, but by divinity's bliss
Quite simply, prober, when your awake, sobre
Your twist is not in your sobritey, but in your sweetest kiss

Informal courtesy, that's you, imperfect clemency, that too,
a bodily appearance is nothing - but a shell,
although it doesn't hurt - one might then add, as well,
when a casket holds a beauty just like the beauty found inside

I might be rewarded all too greatly
When I one day am finally done
But the better prize is living won
In whose company love plays magically


(ravishing, ardent, prudent? hmmm...or not!)

Not the best thing I've written, but it isn't supposed to be so either.
This is a tribute to the narrow-eyed, baggy-trousered, flourescent-glittering guys who call themselves hiphopaaaz and are exposed through performances on channels like TheVoice. Which I was watching late late the other night, and hence I ended up with this. That being said, there's a lot of very neat both r'n'b and rap/hip hop and I admire many of the artists...but some, some in particular, are equally ridiculous and hardly admirable...also, it is a fact that I am a fan of quite a few older rep's of the genre, amongst whom some are sadly lost (R.I.P Notorious BIG and 2Pac!) and I can't help being displeased when watching yet some of their successors...lame copycats, can't live up to the originals...still; please don't take offense, anyone, and remember the necessary sense of irony...and distance...after all, it IS a tribute...and I do believe in the wit and ability to laugh at oneself - partly out of confidence and partly out of devil-may-care-based pride - which I find applies to all good people out there. In honour of the cool ones! YO!! ;)

"Beat for da Man"
By Scaramouche, the po(t)et, and no also least I've realized my shortcoming and what I can't live up to! Lol...and I never claimed I was able to "get it"!

[repeated throughout]

hip hop to da beat
you don't want no facts you want airbrushed realities
hip hop do da sheet
you don't want no answers you want fixed, formed, obscenities


the ways we dig...the greatest gig...
here goes;

in come the chickies, you say scream, and so they do
they'll shake their asses in a circle, just for you
come closer baby boy, let me see some flossing now
car wheels, car tyres, legs tied to the wires

wind machines would blow you straight off course
you are loose, due to some unknown power source
will we learn from where the ecstacy originates or
whom he willingly takes care of, say exterminates

how - with all the bling around your necks,
how can you breathe, perform your treks,
you own the stage, the trail is yours
in storms the band who plays the chords

a king in a frame that is glaring screens of green
a queen to be crowned in a suit that's so supreme
well, more like non-existent and that's the way it's alwyas been
voices cry; none would do it better, none does hip hop quite like him

you oughta soon retire, but who could stop
when the only chance is that you might get shot
the girls are fierce, while the bass is deafening
the boss is the one who is best at toughening

so let's spin a records for da man
shovelling 'round, waving your fan
the gold that glitters isn't fake
but still the world ain't yours to take

Updates and upgrades

MIDLER FOR SELVREALISERING. Jeg har neglisjert bloggskrivingen min litt i det siste, noe jeg er lei for - spesielt overfor meg selv - siden bloggen fungerer som et perfekt sted for selvutfoldelse; et utsøkt rom for å uttrykke egne tanker, idéer og funderinger. Skryt til med andre ord. Og jeg er fortsatt ikke ansatt. Nuvel, fraværet skyldes da i stor grad økt sosialisering i nærmeste fortid; besøk fra gamle venner, besøk hos andre venner, en del generell latskap og andre presserende avtaler som har oppholdt meg og forhindret meg fra videre skriverier her. Men jeg har da likevel produsert enkelte saker og ting som ikke har blitt publisert her, hvorav det påfølgende utgjør en liten del.

Aller først: en nyhetsoppdatering! Ny sesong med "Doctor Who" begynner på lørdag,, dvs 31 mars, vi gleder oss grenseløst og håper Martha Jones lever opp til de skyhøye forventningene. Stakkars dame. Hun kan umulig sove godt for tiden. Jeg er dog sikker på at hun klarer seg fint, selv om hun ikke vil kunne leve opp til standarden Billie Piper fastsatte én gang for alle. Aha. Det er på grunn av sånne som meg at hun sannsynligvis er nen smule anspent for tiden, den samme Freema Agyeman. Det forklarer vel en del. Likevel; jeg gleder meg ikke bare noe helt vanvittig til seriestarten, men også til å se John Barrowman igjen. Fantastiske mannen! I og med at mine to favoritter - de to som fikk meg til å begynne å se på DW i utgangspunktet, dvs Chris & Billie - begge har funnet det for godt å forsvinne ut av hele systemet, får kjære Jack fungere som en liten erstatning. Han klarer nok brasene, kjenner vi ham rett. Heia Danser'n!

Bare nevner det; Gerry er på kinotoppen i gamlelandet også...Nordmenn har fått øynene opp for Verdens Kjekkeste Mann og løper avsted til kinoene. Den topper alle statistikker og har mottatt strålende kritikker. Jeg skal snart se den om igjen. Aftenposten skrev; "en tolkning [...] som vil utløse spontan eggløsning i jentedelen av publikum". Undertegnede bøyer seg i støvet; kunne ikke sagt det bedre selv. Menn i undiker og usannsynlig vasse replikker og noen stillbilder og bakgrunnslandskap som bokstavelig talt er til å dø for. Fine fine fine filmen. Heia Gerry!

DET ER SOL I BERGEN! Og har vært det lenge!! Fabelaktig sommervær, faktisk, men snart begynner det vel å regne igjen. Pleier det. Men enn sålenge nyter Bergenserne utepilsene sine og griller på Nordnespynten og tar livet med ro. Undertegnede inkludert. Hvilket minner meg på at jeg hadde en utrolig nydelig rundtur i sentrum i dag med to gamle venner - rusletur ut til nevnte Nordnes og ellers litt rundt forbi...veldig kjekt! Og heldig for turister at de ankommer Bergen når Byen får vist seg i hele sin prakt og fra sine beste sider. Festplassen og Bryggen; varmt, solfylt; jeg spiser vårens første is - i MARS! - og snart vil jeg bade. Smålungeren opptas for øyeblikket mest av ender, men snart stuper vel menneskene også uti, tenker jeg! Anbefaler videre en middag ute på Egon i kjøttbasaren - vegetarfajitas er nammenammenam. Og Kvarteret serverer en utsøkt kaffe mocca. Det er stort sett det gourmeten Scaramouche har å meddele om temaet mat. Jeg har aldri skrytt på meg å være hverken en god kokk eller en god matkjenner. Men jeg nyter å spise ute en gang i ny og ne, og jeg digger Mexican Food. Og kaffe.

Andre ting jeg digger: Lise Karlsnes, endelig med plakatplass, som supermodell for Vero Moda OG ute med nytt soloalbum...snart...nydelige klær, nydelig dame - Norges best kledde uten tvil! - håper bare ikke at hun dumper Briskeby til fordel for en ren solokarriere, for det tror jeg ikke kommer til å funke, men hun er en usedvanlig talentfull sanger og jeg støtter henne uansett..-og - Casino Royale ble dessuten lansert på DVD i Norge i dag...stakkars meg, jeg er bare en fattig student. Er ikke lett. Madonna med ny kleskolleksjon for H&M - og den er superfin! - pluss at de nye albumene til Kent og Travis er kjempebra. Om en liten stund kommer alle treer-filmene (Piratene, Trollene, Edderkoppen) og jeg har gitt opp sparingen for lenge siden...! I tillegg kommer nemlig disse nye basis-moteklærne man MÅ ha til sommeren og all den andre musikken jeg hører på og alle de andre filmene jeg må se og alle de fine diktbøkene jeg faktisk trenger. Jaja. Alt er relativt. Men shopping er moro! Og helsebringende, mao fremmende, mao forbedrende - ergo nødvendig! Men med mine drømmer og ambisjoner; om flygler, lysekroner og panoramautsikt-hus ved havet burde jeg muligens vurdere å utgi noe kommersielt og bestselgende snart...kanskje...noen som har lyst å ta et hint og satse litt? :)

Saturday, March 24, 2007

The Butler is Back. With a BANG!

”Hvis du kun skal se én actionfilm i år, se ”300”. For den har absolutt ALT.”

I går kveld var det premiere på Årets Storfilm i Bergen, i storsal nr. 2 på Magnus Barfot kino, og jeg var selvsagt hjertelig og entusiastisk tilstede – sammen med et kobbel andre Frank Miller- og Gerry Butler-fans og en del uinnvidde som bare ville se en kul action-flick. Vi fikk alle valuta for pengene; noen kanskje mer enn andre. Hvorav jeg tilhører sistnevnte gruppe, da jeg gikk ut av salen etter 2 timer fullstendig utslitt, men med et digert glis om munnen og intens hjertebank. Zack Snyders tegneserie-krigsepos ligger fremdeles på kinotoppen i USA og det er ikke uten grunn. Kort fortalt er den et lite mesterverk; en tilnærmet perfekt studie i godt filmhåndverk som tar i bruk alle de obligatoriske actionvirkemidlene – og med alle de klassiske ”vi har fått masse penger å produsere for og vet hvor vi skal plassere dem”-elementene på plass. Fyndig musikk, voice-over, sepia-farger, vindmaskiner, trommevirvler – jøyemeg! ”300” er, for å beskrive den med ett eneste ord, MASSIV. Alt er digert og bombastisk; elefanter på slagmarken, murer av lik, trær av lik, helter som klatrer opp fjellskrenter mot gudenes palass, orakler som danser, kvinner som gråter i kornåkre og slow motion-dødsscener. Spyd bores inn i legemsdeler og kommer ut igjen på andre siden. Filmen stjeler det beste fra de beste; her er Gladioator, Bravehart, Last Samurai, Troja og en god dose Robert Rodriguez-teknikk – sopet opp på ett brett. Frank Miller har hatt overoppsyn med produksjonen, takk og pris, og godkjent samtlige endringer fra sitt originalmanus. Jeg unner ham virkelig å kunne le hele veien til banken.

”300” er i utgangspunktet en blodig og brutal affære, men det forhindrer den ikke fra å være inn i granskauen stilig. Filmen er uhyre gjennomført rent stilistisk sett. Cinematografien går Millers tidligere filmatisering ”Sin City” en høy gang, muligens er den ti ganger bedre, og koloritten er akkurat passe tegneserie-aktig til at man ikke glemmer hva det er man tar del i. Utseende sørger óg for en viss distanse til de detaljerte grusomhetene. ”300” har en overhengende, surrealistisk fantasy-tone som kler den godt og den er befriende lite selvhøytidelig. Selv om den kan bli en smule pompøs til tider, med de vidløftige replikkene og sine megastore proporsjoner. Dette bidrar likevel bare til en usedvanlig sjarmerende, humoristisk tone ikke mange liknende voldsfilmer kan påberope seg. Og det blir heldigvis aldri latterlig. En av mine personlige favorittscener inkluderer en overbærende Gerard Butler som babler i vei om dannelse og gode manérer med munnen full av eple, stående med foten på et lik og kun iført en liten lær-tanga. Dét er hva jeg kaller nonchalant. Hvilket minner meg på at kostymene alene burde få alle verdens kvinner til umiddelbart å løpe på kino. Det er IKKE stygt å se på disse guttene slåss, for å si det sånn.

Med hånden på hjertet vil jeg derfor hevde at dette er den ultimate date-filmen, da den har ingredienser tilpasset begge kjønn; såfremt man tåler blodbadet og hodeavhuggingen. Jeg skal innrømme at blant de mange damene jeg så komme inn i kinosalen i følge med sine popcornspisense, initiativtakende kjærester, var det få som forlot salen gledesstrålende og fulle av lovord. Guttenes høye latter overskygget raskt kjærestenes utover i filmen, og etter en stund var det vel kun undertegnede som hørbart ga uttrykk for sin begestring av de fremmøtte hunkjønn. Jeg tillater meg å synes det er merkelig; først og fremst på grunn av skuespillerne. Gerry leverer en superb rolletolkning, helt på høyde med innsatsen i Phantom of the Opera. Stemmen hans er i seg selv verdig en Oscar-nominasjon. Når denne mannen brøler, lytter og lyer undersåttene. Også er han jo helt ufattelig kjekk! Ekstrem på alle måter, og strekker actionhelt-fenomenet til dets ytterpunkter. Hans Leonidas er en sterk leder, uovertruffen kriger, moralsk klippevegg, klok far og særdeles glad i sin fru. Gerry er den store bærebjelken i historien; trass i enkelte handlingsmessige avstikkere, står han stødig i fokus. Han holder sine tropper samlet og leder an på ferden mot Persia med mot og ære; hvilket også utgjør essensen i filmen – den Spartanske krigholdning og disiplin. Det har liten betydning hvem de kjemper mot; deres kampmoral seirer uansett. Og Gerry bringer troverdighet og en passende dose realisme inn i denne noe voldsomme tematikken. Sammen med ham finner vi i tillegg en rekke mindre kjente, men minst like dyktige birolle-innehavere; der jeg spesielt vil trekke frem überhunken Rodrigo Santoro i rollen som den sinnsyke hærføreren og selverklærte "guden" Xerxes – med nok påklistret kroppskunst til å gjøre enhver punker misunnelig. Denne fyren er målet for Leonidas’ lille korstog, og det endelige og avgjørende slaget er en maktdemonstrasjon mellom de to opponentene og deres følgesvenner. Plottet er relativt tynt, men så er da heller ikke ”300” en dyp og filosofisk taktikk-saga. Det handler om barske menn, fancy utforming og intens spenning.

Og videre, av ting som burde appellere til selv de vareste og mest romantisk komedie-elskende blant de date-medfølgende er den simpelthen nydelige og rørende forholdet mellom Kong Leonidas og hans Gorgo. Leonidas verdsetter likeledes dronningen sin mer enn alle soldatene og rådgiverne; hun er hans fortrolige og står støtt på egne ben som hans stedfortreder. Gorgo ofrer seg for sin kjære, likesom han kjemper tappert til ære for henne. Lena Headeys rollefigur er et mer feministisk og tøft eksemplar av filmheltinne-arten enn de fleste andre jeg har sett. Pluss at guttene alltids kan beundre kobinasjonen intelligent, kløktig, pen og lite påkledd, mens jenter som meg kan sikle på Kongen hennes og hans 300 veltrente smukkaser ikledd nevnte - eh - lærtangaer. Og på denne samme kjærlighetsfronten får man en real happy ending, der Leonidas viser seg å være en ekte gentleman og ikke bare en tøff og nokså kontrollert Spartaner. Det syntes jeg var kjekt! – men er samtidig redd for at dem disse følsomme sluttscenene var myntet på allerede hadde falt litt av, etter massevis med nærkamp og innvoller og deformerte kampbeist. Sånn sett var nok filmen litt for sprikende; for oss som liker komplekse historier med mange forskjellige vinklinger blir det henrivende, men for dem som liker adskilte genre og enklere oppsett kan det kanskje bli for mye av det gode.

Gerry var visstnok temmelig nervøs under og etter innspillingen, fordi han trodde han hadde gitt seg i kast med et tåpelig prosjekt og at det hele ville bli en gedigen flopp. Hvordan han kunne innbille seg noe slikt for stå for hans egen regning, og han har sannsynligvis innsett nå at denne bekymringen var meget unødvendig. "300" er en vellykket film i samtlige henseende, og den har blitt en kassasuksess av uante dimensjoner – en av tidenes største i Amerika, for å nevne et eksempel. Noen vil hate den og kalle den patetisk. Symptomatisk nok var responsen på Magnos Barfot fullstendig delt; halve salen trampeklappet og resten buet. Og når det gjelder de mer hatefulle røster; jeg kan se det for meg! ”Den forherliger vold” og ”den maltrakterer en faktisk begivenhet”, bla bla bla. For å komme med litt generell kritikk her; hovedproblemet til dagens anmeldere er at de mangler evnen til å se filmer på filmenes egne prinsipper. De må kunne ta ”300” for det den er og vurdere den deretter! Dette er ikke et ”seriøst”, historisk verk. Dette er en aldeles overdrevet form for underholdning, men av skyhøy kvalitet. Jeg er ikke av dem som synes brutalitet er festlig og jeg misliker splatterfilmer intenst. Etter min mening er vold kun berettiget hvis den utføres elegant og koreografert; hvis den har en hensikt og er del av en formålsfull helhet. I et tilfelle som ”300” gjør dette volden akseptabel. Her får publikum servert en virkelighetsflukt, bokstavelig talt en reise inn i en annen verden, uten noen svake punkter. Hva mer kan en fan ønske seg?

Derfor – som konklusjon – erklæres herved at banebrytende design i kombinasjon med Gerry gir en opplevelse jeg umulig kan gjøre annet enn å elske!

Thursday, March 22, 2007

A Master and a King

More anatomy!
More nonsensical tralala!
More fancy words!
More about beating hearts and sore bodyparts!
More tender feelings!
More costumes!
More fandom!
And - more GERRY!

(This blog is turning into a fanzine. And I don't really mind.)

"Master G - controlled commotion" - ("controlled" my ass!)
May also be called "Response to Leonidas-poster in the hallway of Konsertpaleéet kino"
By Scaramouche, the po(t)et, som gleder seg very much til "300" Spartanere i tangatruser! *Moahahaha!*

That is when it starts
The racing of my youngster heart
The fierceness of a blood-pump blithe
That sudden loss of breath...
The lump that forms deep down my throat

The legs will run! - the toes, even the toes! - cannot be still
The hands! - where shall I place my hands? - mobility impaired

This is what he does to me, my poster boy; thus flat as printed card-board tales, accessible as sun and moon, figuratively speaking - and, well, thanks to him I do that quite a lot, a frozen smile! - a lifted spear! - or covered by a pitch-black cloak! - disguised in masks, and yet his beauty quite unveiled - he makes my bodyparts malfunction, he stops the processes of nature - but other processes he starts - he breaks me down, and lifts me up, and despite immeasurable pain, I know that I won't have him stop;

How can it be? that I'm destroyed
When - it is no-one else, but he - who so consumes and fills up all
the space within this sheltered case which is my heart, and me -
Why is my man a playful brute
A solitary charmer, dude,
a brutal voice, so sinister, but filled with sympathetic calm
A singer, but a dancer not, unless he's got
a rightful partner, does him justice,
honouring the elegance he shows while smoking hot
A flowing mane, raw loverboy, or loosely trimmed - then sharp and short, but all the while he's sexy-sweet

He is a contradiction, he is one of the selected rare
who manage to be both sides of the same side or
both imprints of a silver coin
He is as light as darkness falls
As good as only bad can be
For his intrinsic doubleness makes him a mystic man
And merry as the day is long, then teary as the night comes down,
untroubled, wading sure about, emotional and caring too
And all in all and all-wise loved
by tarts and muses, formed alliance,
sisterhoods, and lonely wives

He is our hero, anyhow, and evermore, the man whose films
we wait for so impatiently, but happily, for we are fans
Of one great Scot named Gerard James, the Butler of our Lady Dreams

I am a very openly devoted fan, but still my pompous recitations of said devotions should be taken with a pinch of salt...just like a grand(e) tequila! - and just to reassuringly ward off anyone who might be slightly concerned...But I truly love GB - of which I have no reasons to be anything but extremely proud. Rock on, Gerry!


...and back in English-business! Men litt Norsk først:

I anledning Dagen i, eh, går [21 mars] plutselig - som er viet Poesien - følgelig Poesiens Dag - vil jeg som seg hør og bør "beære" dere alle med et lite egetprodusert bidrag...for å bruke mange store, selvhøytidelige og vidløftige fancyord...elsker det er da det minste jeg kan gjøre, på en Dag som Denne. Fantastisk flott at Poesien markeres med en hyllest av slikt omfang. Fine dagen for fine po(t)etene. Kan jeg anse meg for å være en av dem, nå? Jeg kaller meg da uansett en rutinert, selvpublisert po(t)et! Mye fancy med lite innhold. Også kalt Dannelsesroman. Ok, det var slemt. Jeg skriver Dannelsespoesi, er det oki? Way to go, yo! And here goes;


"UNSHIELDED / an act of discernible anatomy " -
written at the university, in the canteen, overlooking two knees knocking under a table, upon which is seated a doubledeckered chocolate cake
By Scaramouche, the po(t)et, who ate the cake and own the knees

I am too preoccupied with,
even initiating closure with,
obsession - all my focus directed towards,
the movements of my
muscles and my bones
as they approach, upwards,
even initiating closure with,
the thinness of my filmy skin,
frail like me, and pale as few

tumbling, roll about, first slowly, turn, then faster, then in circles,
threatening to burst through, stinging, pressing with intent,
onto the membrane, clicking out of, onto dents, enveloping the capsules of my scrawny knees, ostensibly

I watch the motion, I feel the drive,
the urge, the pressure, yes I feel it
Sinews soon collide, however nerve-racking, I said
and now it's almost there, complete
rub against a surface,
one can't tell what will abut

And I am too concerned with
though I cannot initiate closure with
all that happens underneath
everywhere that I can't intervene
ends may meet, and bonds be tied,
and knots be knit, more closure,
always anxious, then, too see if sizes fit
to wait for correspondence is to wait
for a collision we must not avoid

a revelation we shall not conceal
say - it's about a premise

Monday, March 19, 2007

Løpe-tid igjen

Kan tolkes akkurat slik man måtte lyste og ønske.
Verden er tvetydig, så er min poesi.

trafikk - [meg mot motorveien]
Av Scaramouche, po(t)eten, på joggetur

jeg liker når bilene
for meg
jeg liker at de
jeg liker at vinduer åpnes
mot meg
jeg liker duren;
motorer som stanser, stanses,
håndflater gnisser borti
bilruter som rulles ned og
hender, ikke mine, hender strekkes ut
gamle damers smil
forbigående øyeblikk
en eksibisjonists dom
og bli fordømt, men
de ser så mange, de ser ikke meg,
ikke egentlig - meg - de ser skygger
suser forbi og samles
ved et blinkende lys, rødt,
og deretter fordufter, grønt,
hvorhenn er likegyldig;
et hjørne, en gate, et sted

men jeg liker
når bilene stopper
og de stopper
igjen og igjen,
mot kjøreretningen, med rushet,
vi er skygger, og vi danser,
som silhuetter, blanke speil
innvevd i stoffene, trekkene, materien
og den polerte flaten
speilbildene sløres, det dogger
man tetter glippene
med gummi, man tetter hullene
og slusene, alle lukene
man forsvinner

jeg liker at bilene
for de stopper
og igjen
jeg ser dem allerede før de stopper
men de ser ikke egentlig

A sudden reminder

"My warrior woman. My Valkyrie. You'll always be mine, always and never. Never. The Fire, baby. It'll burn us both. It'll kill us both. there's no place in this world for our kind of fire. Always and never. If I have to die for you tonight, I will." From Robert Rodriguez' SIN CITY, as told by [Clive Owen] to his Valkyrie - [Rosario Dawson].

Prose. For my bolder friend. Who in the end was not so bold, after all. Perhaps. (Like - what's the point in taking chances, when one cannot live up to expectations of results?)
By Scaramouche, the po(t)et. Longs for things she didn't even realize she would know what was.

It's in the smaller details. He made a smile come onto any face, and mine too. I still can see, when eyelids closed, I still can feel when body's numb, I sense when music's blue. That's the trick - and that's the curse. Who's the prick, who stole your purse, or something of more value, love, or something greater, won't go above. You might claim - no! - but then it is for show. Whichever lane you're driving down, whichever room you call your own, whichever door you think you closed, whichever window opened, almost. Talking less, for talk won't bless. Whichever tear you never shed, for whomever was abandoned, or whomever left, they're now as good as dead.

"And - you'll find your Queen at the end of the road, next to the statue of a broken heart. Carved in the stone of long-lost affections. Memories - they do shape beauty, if you can only believe it. The search might lead you there, but it may also lead you astray. Thus; sometimes, the closer it is, the better it may get! Just make sure you never get lost, people won't necessarily be there to catch you if you fall. Though if I could, I would've tried. I promise. But I was always so afraid of the dark. And looking out, to you, never made me secure. The way a Memory should feel. I only wished we could've made more - together. The thoughts, of what could've been so very nice. It's in the past, the whole is in the past, and such will die. With new promises, you establish, leftovers cease to exist. At least that's what they say. Or said. The tables turn. The mornings come. Your Queen may sooner than you think be gone. And vanished, up in smoke, for all eternity."

Bonne nuit.

Sunday, March 18, 2007

Catherine Tate. On YouTube.

"I'm not Doctor Who, I'm your English teacher!"

One of my absolute favourite comediennes, Catherine Tate, did a number of sketches for charity show Comic Relief this year, amongst which one featured The Doctor, David Tennant, and another James Bond aka Craig The Clown. (...) And yes, I've been watching these clips a couple of hundred times now, and I am still laughing my eyes out. Pun intended. As a student of English, seeing David Tennant trying to teach indifferent pupils about Shakespeare's sonnets, rhyming couplets and all, was unbelievably entertaining. "Shakespeare's a genius!" And as he becomes more and more desperate, it seems rather inevitable when he eventually pulls out his sonic screwdriver and - well - surprise, surprise! see the clips for yourselves. I'll only mention the indirect remark involving a any other name...and a smile..."Fancy Billie Piper, sir?" Oh - fantastic!

But in short, and for those of you who are not familiar with The Tate Show; Catherine's characters - these extremely annoying, yet also extremely hilarious, constantly-chatting, completely oblivious chav-parodies - are here aggresively reluctant when it comes to believing the identity of male opponents David and Daniel. Well, in fact, David tries to convince her that he is NOT The Doctor whereas Daniel has quite a hard time convincing her that he is in love with her, despite the fact that he's an actor playing James Bond, when she thinks he's only working in a shop and pretending to be someone he's not. I'll try to post the clips later, but as for now I just have to cite some of the brilliant dialogue...for instance, during new teacher Logan (David) and his attempt of silencing Lauren (Catherine):

Can I ask you a question?
WHAT is it?!
Are you The Doctor?
Doctor WHO? I don't know what you're talking about!
You look like Doctor Who, though!
I'm not Doctor Who, I'm your English teacher!!
I don't think you are though! I think you're a 945-year-old Time Lord!

And so on and so forth... It does get worse! Regarding the Daniel Craig-sketch, moreover, Catherine Tate should only have known how much pleasure I take in seeing Mr Bond himself making sandwiches and go camping on a ridiculous tandem bicycle, then buying teddy bears for older girlfriends and drinking lemonade. That actually made my day. I have to admit, though, he was kind of cute. "She doesn't know what I do, but she knows who I *am*...!" How lovely an Old Bond-reference! And now look what this lady makes me say! Gosh... But - go Catherine Tate! And I do hope she keeps using "my guys" for her parodies. This is amusing, to say the least. But not very healthy. Cos: now, I wish I had an enthusiastic teacher like that. Or - I wish I had a wooing boyfriend like that. Hmmm. Catherine Tate, what have your sketches done to me?!

Friday, March 16, 2007

Smakebiter på et Geni

Apropos Gunnar Alme. Må jo promotere fyren litt. Måtte han hvile fredelig og ha det uendelig fantastisk der han er nå; Norge og Omverdenen behøver fremdeles å oppdage hans vidunderlige diktning. Under følger to av mine absolutte favorittdikt fra "Elegi" - det kan godt hende jeg kommer til å poste flere senere; det finnes alltid en anledning for å fremheve vellagde dikt, men her er uansett to små spesialtilfeller som klart skiller seg ut. Dette er skjønnhet, direkte fortalt, og skjønnhet i hver stavelse, hvert ord!

"Jeg elsker deg"
© Gunnar Alme - 1945 - all rights served

"Heldigvis så skinte solen
fra en skyfri himmel
da vi gikk på tur."
Det skrev jeg - og du, på skolen
da vi satt i lange rekker
og ble matet med kultur.

Men når jeg i dag skal skrive
vakre ord om det jeg vil:
Om en solblek liten time
som jeg fikk med deg i går,
da vil pennen bare drive
planløst om på arkets hvite
i et dristig linjespill.

Det er nytteløst å rime,
for hva ver i grunnen jeg?
Lite - lite!
Bare det at vi har vår,
og at jeg elsker deg.

© Gunnar Alme - 1945 - all rights served

Av og til går øynene dine
ut av mine
og langt bort - -
Du er et sted
som jeg ikke kan se.

Da får jeg lyst å gråte,
for jeg føler meg så hjelpeløs.
Da må jeg tenke på
at en gang skal du gå
over grensen
hvor jeg ikke kan følge deg.

Og siden kan jeg aldri mer
få telle stjernene
i øynene dine - -

Stjerneskudd på stjerneskudd
skal falle,
til himmelen blir svart og tom
for alle - -

© Scaramouche - 2007 - jeg kunne ikke dy meg
[dvs: av Scaramouche, po(t)eten, bare for å understreke og hvis noen var i tvil]

mitt forbilde er en komponist
men hans penn skriver ei musikk
han former noter, henvisninger til
en mening dypere enn toner
og jeg, med, vil skrive slik
sjonglere ramt, høyt opp mot sky
med ord

min formodning er om en komponist
hans kråketær bibringer evigheter i et nu
han skaper sekundet, øyeblikket, om
en stemning; favner videre enn ilden
og jeg, med, vil gripe slik
sondere langt, i opprørsk hav
med ord

Fornuftig luksus

Sjokolademuffins. Svart kaffe. Shopping. Selskapeligheter. Sang i heisen. Stillhet. Skriverier. Ting man kan unne seg på en helt alminnelig torsdag.

Og Gunnar Almes Samling med norske dikt, "Elegi", som jeg endelig fikk kjøpt meg idag, i et antikvariat i en Bergensk bakgate for en slikk og ingenting, og som selvsagt inspirerer meg til fulle..."One of a million midnights" var genial og denne er om mulig enda bedre...følgelig: her er noen konkrete, nedtegnede resultater - til tonene av et annet idol, Bryan Ferry:

"tilfeldige vers" - diverse, sene skriblerier
Av Scaramouche, po(t)eten, nå også på norsk! igjen!
tilegnet Gunnar Alme, Helten min, og Mr. Casanova Eklektisk, Ferge-mannen min!

"tørsten slukket i en visdomskilde tom"

en annerledes kulde
som jeg ikke helt forstår
eller forutså - på mine mange
vandringer i går

et regn i luften uten væte
en dulmet uro vokser til
smått om senn aner jeg en demring
av noget; men ikke vet jeg hva jeg vil

uten foranledning, står jeg rede
en tilsynekomst; fremfor mitt indre blikk
mangfoldets grafer; obskure gåter i en stim;
det var den vei jeg ikke gikk

blottet for skjønn, visdommen lå raskt i grus
vår retningssans ble fratatt oss før vi ble født
ord verdiløse som simpelt boss, kan ei helbrede
det håp vi engang anet var forlengst lagt dødt

"(fargesprakende) transformasjon/overgang"

- drister seg ut, når natten så dør hen og blir til liv
et duggvått gress å vasse ut i; kall det dagbrekningens siv
en spraglet himmelhvelving, oppstykket,
i hele kolorittens mangfold,
over jordbunn grå
samtidig glitrende, samtidig skjør og vag,
seiler forbi; den sky som var en drøm
kun lik en morgen nå

"fordringsfull balansekunst"

våre seil lar seg bli overstrødd med perler
spent stramt omkring sin mast av trygghet, råd
solen varmer over treverket, og lyser opp
skipsdekket gjester snakk omkring en heltemodig dåd

hva var vel reiser, foruten sladder
hva var vel langfart uten bataljer, hardt mot hardt i rettferds navn
hva var vel livet, uten klander
hva var vel feider uten anger, uten bot, og håndtrykk; enighetens stavn

vi samtykket, i uoverenstemmelsens ånd, om våre forskjeller
på bakgrunn av en uenighet så liderlig fundamental
vi er en yin pluss yang i motsatt felt og uskjønt sammensatt
disharmonien råder her, fordi kontrasten blir total

og på en line strekker seg, en kunstner uten ord
han svinger lett derover, han er vektløs,
han er vår umistelige bror
mellomleddet som forbinder, hver en kranglevoren mann
til kompanjongen, svært forarget, dog
via vår danser - ganske tam

og -
stopp ennå ikke dansen
la trinnene forgå
melodien er en stige
små føtter tripper smalt derpå

en lydhør korridor
et ekko gjengis, gang på gang
det var en skjebne, frende
det var gjenforeningens sang

Tuesday, March 13, 2007

300 (reasons to stay away from me 230307)

Quoting what I wrote, February the 28th:
"...for almost 3 long years I have been hopelessly devoted to a guy with a burr and a mask and a passion for scaring the living daylights out of darling young sopranos (...) [and then] this Charming Scot went and did "Dear Frankie" which made him not the least bit less adorable; and it made loving him even harder, cause he's so so so far away and unattainable. (...) And well. Gerry in three words; georgeos, talented, charismatic. He is, of course, in addition intelligent, brilliant, sophisticated, brave, stylish, mysterious, funny, even hilarious, a fantastic singer, a fantastic, eh, fantastic-in-general, plus - of what Emmy and Angelina know and the rest of us would like to know - kissing him probably feels divine. (...) Thence, we journey on, and may he PLEASE bump into me in the street some day very soon!"

It took some time, but now it's finally happened:

[120307 - after a late at night visit to]
My favourite actor, in all the universes that exist, Gerard James Butler, along with his new film "300", top the Box Office ratings in the US!!! The World of Movie-Audiences has, in other words, eventually and at last got to discover Gerry. About time, too!! This is, of course, no more than Gerry deserves, but it's also a nice nod to Frank Miller whose success is truly well-earnt. Go Sin City! But, seriously, none of us had imagined this...we thought this new "epic" would be yet another "Atilla"-nappy-sappy-story. And then what do we get? Gerry and loads of other awesomely-looking, bearded, übermacho HUNKS! strutting about in their undies; whilst screaming and fighting and killing and oh! what a brilliant film! Even the cute guy from Love Actually is in it; the one Laura Linney is stupid enough to dump! According to those who have seen more than myself (teasers, cuts and clips - and pics: of Gerry in his undies!), there's a lot of excellent dialogue and an impelling, moving story to go along with the eye-candy too. Whoa! Action-flick of the year, and it's got GERRY all over it! What a day to be a fan...I feel lucky!

[130307 - a more, eh, calm and collected editing]
Plus, "300" indeed managed to succeed where "Casino Royale" did not; it did get to actually top the ticket-sales and beat all the other, competing new releases. CR was, as we all know, outrun by no other than the Queen-inspired "Happy Feet". LOL! That's a small kick in the shin (hehe) to all those who voted against Gerry as the new James Bond. Cos - look here, everyone, he proved even better than that! Now, take a hint: fire Craig the Clown after one more film and hire the Butler! Daniel is sweet, I'm sure, but now he's even refused to pose in his swimming shorts because he felt over-exposed - and no chance Gerry would make such a statement, not after "300"; he's too proud! In fact, he is the one man in the film-branch today, who can pull off roles like that without blinking, and without looking pathetic, instead he makes the most shallow character seem wise and complex, and - I bet he's sleeping pretty well these days! Dreaming sweet dreams of future legend Gerry-fans, myself included, can now allow themselves a big, self-confident, self-righteous GRIN - we got our vindication at last. We were right. And what a wonderful, wonderful feeling that is!

Justice triumphs! And so does Gerry!
(And he's lookin' goooooood!!!)

Fast Forward to the Future

"Jeg-er-ikke-sikker-på-om-jeg-har-godt-av-dette" - del III [kan bli utvidet]:
  • Ny Gerry-film, "300", som får glitrende kritikker og er på kinotoppen i USA!!! Bare nevner det!
  • Ny Pirates, ny Shrek OG ny Spider-Man (hvordan skal jeg få tid til dette...pluss at snart kommer CR på dvd...hjelpes!)
  • Ny sesong med Doctor Who - og Jack kommer tilbake! (Og DET betyr jo at Rose kanskje kan komme tilbake også...? Hmmm...)
  • Ny runde med BOND-filmer på TV3
  • Nytt Queen-studioalbum
  • Nytt Kent-album
  • Lise Karlsnes fronter kleskolleksjon
  • Scarlett Johansson fronter kleskolleksjon OG skal gi ut plate
  • Ny bok fra Johan Harstad
  • Ny bok fra Jo Nesbø

Jeg trenger mer tid. Og noen millioner kroner og en lystyacht. Omtrent like sannsynlig, alt sammen. Men jeg HAR mye å glede meg til fremover!!

Sunday, March 11, 2007

Litt om skrivekunst!

En slags fornorsket versjon av den foregående Brian May-debatten:

Det finnes utallige skriveteknikker, og minst like mange kompetente meningsytrende som gjerne vil mene noe om skrivestil og hvilke sådanne som er gyldige, hvilke som er tilrådelige, hvilke som er akseptable i hvilke sammenhenger, etc. De bedriver en systematisk, for ikke å si hensynsløs endevending, nedstripping og opphakking av det skrevne ord, for å finne mønstre, dele inn i kategorier, sette i båser - alt dette de er så forferdelig glad i. De tenker ikke, for de har sett seg blind på sine egne behandlingsmetoder og for dem finnes kun ett system, de vil ikke vite av mulige unntak fra sine skrevne regler.

For disse folkene kan det virke som at reglene er opplest og vedtatt, endog før de har blitt fattet. Jeg synes de er regelrett herskesyke - og jo mer de fremhever sin kunnskap, jo mer synes jeg at de tydeliggjør mangelen på nettopp denne. De ser ikke skogen for bare trær. Og denne kritikken gjelder blant annet,for å spesifisere litt mer, lærere og professorer og generelt folk i vårt fantastiske, beundringsverdige, å-så-smarte utdanningssystem. Jeg vil ikke hevde at samtlige tilhørende denne bransjen deler et slikt syn på skrivearbeidet og på litteraturen, eller at de praktiserer en slik form for raljering med kunstneriske verker, men det er faretruende mange representanter for denne gruppen "utdannede mennesker" som blir lyttet til, og som dermed må kritiseres for at det skal kunne finnes en motvekt til deres høyt aktede og ofte gjenrefererte vås. Og vel, jeg liker egentlig ikke å dømme andre på denne ensidige måten. Derimot føler jeg for å ta igjen litt med samme mynt, siden disse såkalte ekspertene er veldig flinke til å kun se saken fra én vinkel og bedømme den deretter; de har et gjennomført snevert og misbilligende syn på stort sett alt de blir stilt overfor. Det være seg Mikas nye album eller Jo Nesbøs nye bok. Jeg skulle ønske - virkelig - at de kunne vise mer åpenhet. At de kunne ha litt mer toleranse, at de kunne prøve å forstå istedenfor å bare avskrive. Er det så mye å be om? Føler jeg har skrevet side opp og side ned om temaet dumme kritikere nå, men de dukker jo opp konstant og hvorenn jeg snur meg. De har ingen rett til å med overlegg utvise slik dumhet, lang mindre bidra til at den blir indoktrinert hos andre. (Jvfr. en studiesituasjon der de faktisk får betalt for å gjøre det!) De har en urokkelig tro på seg selv og at den veien de leder an på, er den eneste riktige. Derfor er det påvirkningsaspektet - det at de trekker med seg andre og lett overbeviste tilhørere - som vil være skummelt i denne sammenheng.

Jeg leser (til det kjedsommelige) bøker om sosiolingvistikk nå, og de har i det minste begrenset seg til å generalisere måtene vi snakker på. Enn så lenge kan jeg, med andre ord, få ha skriftspråket mitt i fred. Det jeg ikke har begynt å studere ennå, kan jeg ikke bli rasende på, for å omfrisere et gammelt ordtak. Her er uansett noen flere notater omkring temaet; nedtegnelsene basert fra virvaret i Scara's hode:

"...særpreg...vanskelig ord, umulig å gi en klar definisjon på oki, jeg føler at det er en stil man kan oppfatte som uformell men samtidig litt sofistikert...det er en paradoksal blanding jeg digger; det er dette overraskelsesmomentet og det uforutsette som skal man blander banning med fremmedord, for eksempel, og muntlig slang med intrikate funderinger omkring livets viderverdigheter...sånt noe...og beviser at man trenger ikke være konsekvent for å være konstruktiv, eller gjennomført finurlig for å være fornuftig, og stilistisk, stram setningsoppbygning faktisk kan kombineres med lettfattelig, humoristisk dilldall uten at det nødvendigvis synes fordummende og banalt...altså pjatt er ikke synonymt med platt..."

"No, you smiled!"

Et relativt kort og fryktelig lite objektivt essay om en av de fineste filmene jeg vet om! Whey!

Den store Lost in Translation-dagen i går, da jeg gjorde alt annet enn å faktisk se på Lost in Tranlsation...hehe...det vil si; jeg kjøpte to My Bloody Valentine-album, jeg satt og glante på "La Dolce Vita", jeg sullet rundt i en regntung storby og jeg observerte rare mennesker spille rare musikkinstrumenter, jeg lastet ned bilder fra LiT og jeg hørte på soundtracket. Jeg leste endog i booklet'en til soundtracket. Men jeg så altså ikke på selve filmen. Nå skal det derimot sies at jeg hadde gleden av å gjenoppleve dette lille mesterverket på min fantastiske 17'' hjemmekino (pc'en min) forrige helg, ergo var minnet ganske inntakt og stod fortsatt levende for meg.

Slik de fleste av mine bekjentskaper er vel vitende om, er LiT en av mine absolutte favorittfilmer i hele verden og definititivt den som har hatt mest innflytelse på meg personlig. I etterkant av første gjennsomskuing har jeg blant annet fått to nye favorittband takket være regissør Sofia Coppolas glimrende smak og perfekte musikkvalg for filmen, nemlig Roxy Music og nevnte My Bloody Valentine. Jeg har blitt om mulig enda mer fascinert av Japan og hvis jeg endelig får reise til Tokyo, om forhåpentligvis ikke så altfor lenge, er det liten tvil om hvor jeg skal bo. Park Hyatt Hotel! Og gjett hvem som skal erobre det svømmebassenget! Det finnes faktisk reiseselskaper som tilbyr organiserte LiT-turer der man får følge i Scarletts fotspor og oppsøke stedene fra filmen...fancy... Jeg må også nevne at min aller første 6’er i norsk på videregående kom på en heldag der jeg skrev stil inspirert både av handlingen og stemningen i LiT, men også, ikke minst, av musikken..."Girls" av Death In Vegas...dét er koselig å tenke på!

Og - videre har jeg da adoptert Scarletts klesstil fra denne filmen, i sin helhet, fine fine duse-pastellfarger-koloritten...I tillegg til mine stadige forsøk på å etterligne hennes sjarmerende vesen selvsagt, hihi, host host, og jeg etterstreber også hennes måte å angripe problemer på...det høres muligens pompøst ut, og kan synes en smule overdrevent, men er ment i hjerteligste og mest respektfylte betydning...hun er for meg et lite forbilde, bokstavelig talt, og ikke nødvendigvis gjennom å lytte til "Finding your true calling"-CD'er, men i form av hennes søkende og granskende holdning, når hun utforsker Tokyo...dette blikket for alle de utrolige menneskene rundt henne, denne åpenheten for eksotiske og uforklarlige inntrykk... Likeledes, utforskingen av hennes eget selvbilde og behovet for å forsvinne i mylderet, litt som Johan Harstads Mattias i "Buzz Aldrin", bare se og ikke delta; og det er jo nettopp dét filmen handler om, hvordan en som er så unik og flott kan prøve å gjøre seg så innigranskauen usynlig, og hvordan hun må møte en som Bill Murray (rollefiguren hans, mao) for at hun skal kunne forandre innstilling og holdning til livet. Dessuten har filmen alle disse gjennomført gode scenene, spesielt mellom Scarlett & Bill, men også fra de nattlige lufteturene på nattklubber og på safari rundt omkring i japanske gater, med trafikklysene som lager musikk, de mørke skyggene fra skyskraperne, alle drosjene og alle neonlysene - jeg ELSKER neonlys! - og Sofia Coppolas varemerke; nydelige kvinner filmet utenfra bilvinduer; du kan formelig føle hvordan by-lysene glitrer i øynene deres...pluss alle vidsomsordene de forskjellige karaktene kommer med iløpet av filmen; eksempelvis den nydelige dialogen som etterfølger ”La Dolce Vita” + rø forandringene i livet etter at man har fått barn, og om det uvisse i unge mennesker fremtidsutsikter...det vanskelige i å skulle velge, og de umulige valgenes kval. Jeg siterer fra denne filmen i hytt og pine, og har opparbeidet meg et nærmest fotografist minne av de forskjellige scenene. Som sagt.

Jeg tror en av grunnene til at jeg elsker filmen så høyt er gjenkjennelsesfaktoren; at da jeg så den for første gang var jeg i en situasjon liknende den Scarletts rollefigur er i, at jeg fremdeles kan føle meg akkurat som henne når jeg vurderer meg selv og min egen tilværelse fra utsiden, og jeg har lyst å sitte en en bar på et fint hotell i en metropol langt borte og diskutere store og små verdensproblemer med en eldre, frustrert, men supersjarmerende skuespiller ved navn Bob Harris. Vandre rundt i Tokyo og småbyene rundt, alene eller sammen med ham, og tenke seg til fornuftige svar på de samme livets spørsmål...prøve å finne seg sjæl, så og si...iblandet litt geisha-romantikk, ikebana og hairproducts, mye karaoke og usannsynlig vakker cinematografi. At mange eldre og supersjarmerende skuespillermenn også kan ønske å treffe på en ung, intelligent og tankefull skjønnhet som kan gi dem noe av livsgløden og livsviljen tilbake er en annen, men ganske sannsynlig sak. Vil jeg mene. Å ha et "Lost in Translation-moment" har tross alt blitt et begrep i USA.

Summa summarum handler det om to fremmede som nesten helt ubevisst, og hver på sin måte, ender opp med å bli det aller beste som noensinne kunne hendt den andre...det handler om sjelefrender og instant connection to tilsynelatende nokså forskjellige mennesker innvendig skjønnhet, om gode relasjoner og om ekte følelser...alt sammen formidlet innenfor den nette tidsramme av én og en halv time – som går altfor, altfor fort! Det positive er at filmen kan sees om og om igjen, og at den er innmari morsom. Selv om den er trist. Eller, sørgmodig. Underfundig. Den appellerer til hele spekteret av følelser, forutsatt at man har ett, og hvis slikt er mangelvare kan man lett opparbeide seg det av å se LiT ti ganger på rad. Bare et tips. Det lønner seg å være et følelsesmenneske! I lengden, i allefall!

Simpelthen en helt fantastisk filmopplevelse; må naturligvis anbefales for alle og enhver! ;)

Thursday, March 08, 2007

Falling cats & thunderstorms

"What we may and may not - be"
By Scaramouche, the po(t)et, based on true events, as presented by the true facts' storyteller

There was a cat falling from the roof today
I don't know how, but it didn't die, it hardly got a scratch
Guess cats really have nine lives or somehow
hold on to life much stronger than the rest of us may

There was a lightning striking my block of flats today
I don't know how, but it didn't get any damage done at all,
guess buildings aren't so easily destroyed, they somehow
hold on to their silent stature, stronger than the bendy may

A firm and lonesome majesty of such unshaken pride
Could land upon its two feet, without a quivering stride
The rings of bubbles in the water go calm at the sight of you
The storms quiet down, yet none can tell what it is you do
Unaltered, facial features and a shield I want to breach
Still; suppose I'll never get it, since you resist to preach

There was a raindrop crushed in my palm today
I don't know when, the water vaporised too fast;
condensing weather, guess it's purely unavoidable,
but the damp remains, longer than the toughest may

Women's day

"Directions" - since any form of communication is best executed through poetry
By Scaramouche, the po(t)et, who isn't quite sure if she knows what the feminist-label is all about anymore...and when do you stop being part of something you where actually born into?

Is this the power of the sisterhood?
Is this the magic that'll make us good?
The craziness with which the armies stood up
and then they backed back down again

Is this the beauty of the ladies' blues?
Are these the battles we'll see in the news?
The craziness with which the man pursues guts
and then he's forced to back down again

Is this the game the movements called for?
Is the the reason why one's called a whore?
The craziness due to which the differences galore
The craziness which caused confusion, furthermore
The craziness; we don't know why we're fighting, nor
will we soon understand these celebrations

Is this the independence that we say we craved?
Is this the purpose for which femininity was saved?
The craziness, the horror and the happiness; all played up
I think we all forgot where we should've stopped

And - I can't read the directions any longer,
but I hope we're heading for a place where something's right
I can't tell appearances from outrage any longer,
but I hope that inside, there's still left enough of something right

Wednesday, March 07, 2007

God påvirkning. God behandling. Og Mika.

Kunsten å være syk.
Eller - kunsten å gjøre det koseligste utav en ukoselig situasjon. Therapy for a Scaramouchesque cold. Harmoni.

1 stk nytt Nemi-blad (tenk at de skjøt Snøhvit!!! - eh, ja. host.)
1 stk nytt Modesty-blad (eller Agent X9, da, teknisk sett - men det er Modesty som er heltinnen min!)
1 stk rosinbolle fra Rema (godeste kjøperosinbollene som finnes, faktisk)
1 stk Mika: "Life in Cartoon Motion" - med en Happy Ending. Bokstavelig talt. (Freddie would have been SO proud! Mika rocker. Og sånt kan man jo nesten bli frisk av.)
1 stk Norah Jones: "Not too late" - når jeg er lei av å danse og synge og hyle. (Fordi slikt kanskje ikke er helt helsemessig tilrådelig over lengre tid.)
1 stk LG-tv med 24 kanaler og LCD-skjerm (mitt livs store kjærlighet, for tiden - i det minste én av dem! ennå en av dem! oh well.)
1 stk Jack London: "The Sea Wolf" - skrives ikke sånne lenger, dessverre. Fine mannen.
x antall kornmokjeks med gräddost, som er det beste jeg vet, og mørk sjokolade og te (jeg er så fryktelig sunn når jeg er syk...)


Everybody's gonna love Mika some day!
Ja, når vi snakker om Life in Cartoon Motion...Her er Scara's guide til Mika's univers:

Grace Kelly = Freddie!!! (Don't stop me now!)
Lollipop = Roxette (noen som sa barnekor?) og S Club 7 på speed (...)
My Interpretation = Robbie Williams
Love Today = The Darkness!!! (Girlfriend)
Relax (Take it easy) = Scissor Sisters (Comfortably Numb - jadajada Pink Floyd jadajada)
Any Other World = Pet Shop Boys og Per Gessle og veldig Scissor Sisters
Billy Brown = Queen (Seaside Rendezvous) og Elton John (vill, gal og en nedtonet utgave av Crocodile Rock)
Big Girl (you are beaiutiful) = George Michael og Queen og Fat bottomed girls
Stuck in the middle = Jake Shears (Land of a 1000 words!) og pianotonene til Laura (ok; DET var rent tyveri, Mika!)
Happy Ending = My Bloody Valentine (melodien?) og Atomic Kitten og Justin Timberlake (hjelp!) + Queen (Let me live) og Brian May (Furia-albumet)
Ring Ring = Mer Robbie, mer Freddie og litt Pink (?)

Er det rart jeg er fan?! *Smile*

Altså, denne fyren har seriøst skjønt det! Det beste av det aller beste; Mika har jo laget alle andres greatest hits - på sin helt egen måte. Og forbedret dem. (Med unntak av Queen...ingen kan forbedre Freddie...) Alt i alt er dette pretty impressive. Og: Robbie er på rehab, The Darkness er oppløst - hulk! - Freddie er død, Brian har nok med å holde styr på Paul Rodgers, Pet Shop Boys burde vurdere å pensjonere seg, George Michael har visse - ehem - personlige issues og Elton John er for mye Captain Fantastic og for lite tilgjengelig, Atomic Kitten er grusomt blonde og Justin Timberlake har å ligge unna Scarlett...konklusjon: vi trenger Mika!!

Monday, March 05, 2007

Rock on Brian May!

Praising a Competent Queenie

Shame on me for not commenting on this before, but I wasn't sure if I really should bother. It's about ignorant critics, again, and allowing them a little - or any - attention might contribute to gaining them further audience and more sensitive listeners. Which they hardly deserve. But right now, I'm just fed up and I have to speak up. It seems that the news basically swarm with exclamations from these galoring, stupid twerps these days. The last one out to fall victim to their wrath is Brian May, who's been getting a hard time lately because of his (in every way brilliant) Soapbox of which I am a loyal reader, and have been so since the very beginning. This is Mr. May's method of communicating with his fans and supporters, and it's a half-private place where he writes anecdotes and comments on on-going events in the world, for instance campaigns and concerts, but he also provides updates on his professional life and whatever's up with Queen + PR. All in all; very wise, funny, lovable - and very harmless. That is, until now!

Brian's site was named Site of the Week in The Sun due to lots and lots of recent attention - since a couple of journalists suddenly had taken the time to read through some of what Bri had written and then found texts they didn't quite understand the complete meaning of. This, again, made them angry, and - believe it or not! - had them condemning and ridiculing the following: Brian's fight against cruel treatment of animals, his love for astronomy, his disapproval of smokers and druggers, his academic qualifications and his astronomy interest! The nerve - and the sass! - of these folks is just unbelievable. Even his career and friendship with Freddie is now brought into focus, amongst others by one James Donaghy in Brit tabloid The Guardian. And I recite; "How Freddie Mercury must have loved the outrageous camp of his fabulously crimped and tousled guitarist, the virtuoso Brian May." What can possibly give reason for such sarcasm?

These British journalists, with whom Brian has been in conflict for quite a long time - he even wrote Scandal as a "tribute" to them and their work - now gather up in a protest against blogging musicians; Brian in particular, but they also harass for instance Lily Allen. Whilst quoting wildly from Brian's blog, they are labelling him as a bygone, fallen Rock Star who has nothing better to do than encumbering the net with his silly opinions. Multiple essays and blog entries (!) - they state an even worse example themselves, in other words - treating the content of the Sopabox as something terrible, or laughable, something essentially unworthy of online space. And they mix this with critique of him as a person; they even continue their bullying of his hairdo. How dare they!! How can they not see that they have no right, nor any actual grounds, for writing this?

Brian May is one of a very, very, very selected few rock'n'rollers whose understanding goes faaaar beyond - literally - the one concerning ordinary, human issues like love, life and notes. He is a unique man, whom people can earn incredibly much from listening to. His occupations include exploring the beauty of dreams and the whole of the universe; writing books about it too! But most important of all; changing the lives of millions (myself included) with his amazing music... When, at the same time, these same journalists are stuck in a mud puddle of degraded confusion! What they claim, moreover, is but another example of plain jealousy; people trying to compensate for an own feeling of inability opposite someone who is their superior in any aspect of any discussion. Oh well.

Now, just SHUT UP; the lot of you bloody fools! PLEASE! And: Rock on, Bri! - someone tell these people to get a f*cking life. And that's all I have to say about this matter! Finito!

Sunday, March 04, 2007

At de tør!

Man kritiserer ikke Mesteren Ernest Hemingway ustraffet, i allefall ikke i Scaramouches påsyn. Dét er nemlig hva en fan med respekt for seg selv ikke kan forholde seg stilltiende til. Så her kommer litt...

"Panegyrisk rangel"
Av Scaramouche, po(t)eten, som digger Ernest og hater Dumme, Uvitende Kritikere - og de er det dessverre altfor mange av der som kaller seg bedrevitere og faktisk klarer å være stolt av som indirekte hevder de vet mer enn alle andre og mener de er berettiget til å uttale seg nedverdigende, nedsettende og uten medfølelse eller dyptpløyende tolkningskompetanse - om det meste og de fleste. Fysj.

Dørklokken synger ut en slags melodi
for meg, mens jeg trykker på knapper
Trillende toner på løpende bånd, men
som bånd flest hakker det litt i blant
Jeg fatter ikke hvilken rett slikt skal ha
til å være mer sprudlende enn man er selv
Hva er vel et overstrømmende spill av
ensformige toner, mot de renere ord
Tegne et kart og skissere med streker,
men mangle retning og mangle kompass
Hva er vel en likhet, mot dette man aldri
vil kunne begripe og derfor kaller eksepsjonell

fornøyelig, fantastisk og skjønn;
verden sikter ei utover sitt eget,
verden er ikke så, verden er rå
lettfordøyelig, fabel-aktig, en drøm
sannheten skyter ei i vildensky,
sannheten er grå, men en sannhet likeså

Friday, March 02, 2007

True Stories and Love Stories -

two poems in a row!

"Multicoloured dusk" - based on a true story! ;)
By Scaramouche, the po(t)et, now also autobiographical...

My favourite place in all the world
is a wooden swing by a solitary lake
Watching sunsets from an old car tyre
moving slowly to and fro, for my sake

I'm no little girl in some playground
I'm a grown woman in a purple cloud
The ducklings squeak as they cross over
Glossy, dark blue carpet is their velvet road

Suspending gravity, a rubber edge against my back
Seems like I, too, could float easily away
The ground below is neither black nor white
It's a rainbow reflecting the ending of the day

Families pass me, when I relax and ponder there
Children; overly curious, they ramble way too much
While I can sit just quietly, criss-cross my legs, and face
The slowly turning clode, in its long-lasting nighttime-search

The mountains rise as high as the clouded sky
My favourite spot; and then there's me
The lamps will lit, some benches fill with couples
A story beautiful as only love stories can be


And something else, about...something else...

"The Departed" - but it's still another one about sunsets!
By Scaramouche the po(t)et, who tries to forget

The art of villainy is not plain acts of evil
An enemy could be your new confidante
Mon ami, of such an amiable kind, yet
Out of a window and into a sunset you ran

The art of keeping close may be the art
of keeping distance to a closer presence
Mon amour, of such a curious disposition
Out of a doorway and into the morning you ran

The art of dissipations isn't always all about
getting drunker than the drunkard self
Au plaisir, et le revoila, déja pour moi - nul revoir!
Out of sight, I had enough, long ahead of your departure

What Scara learnt at school today!

Eh, this was supposed to be a history lecture...but; so much for Thomas Hardy and World War I! This is my great Pessimism!

"The Loss - on the art of Human Shallowness"
By Scaramouche, the po(t)et; contemplator of the great, incomprehensible, and outraging things in always...and just as puzzling...

The men and women scattered;
perhaps one formerly considered them bold
But not then, as a flock of casings
running spineless, enchanted, quickly sold

How could an individual framework
built as hollow as one blessed
be absorbed, just like the water,
into a sponge, so colourless?

Giftwrapped, looking glorious,
and sprinkled full with stars
The glitter's on the outside, love
the saviours behind bars

The hulls we fill with gelatine,
or ghosts of former hope
The writings prove a stock of drought
the thoughts a down-hill slope

You utter criticism, true, or accusations false
You lend an effort, help one out, 'till selfishness 'gain calls
The spangled taste of nothing filtered in through nostrils, sore
Inspires hardly senses, they grow indifferent with bore

The men and women can't decide
Perceptions, heavy-loaded, launched
Then easier, to join the crowd,
invaried stream, agreements forged

Enrich the heart of anyone with hatred,
multiple settlements of conflict
Our resolutions seem incompatible,
the loss will be our final verdict

Mixed Nuts

Påskestemning og varmegrader og skyfritt i Bergen...det vakreste jeg så i dag; hele Bryggen badet i sol og Bergenserne som ser sitt snitt til endelig å få tatt sin første og etterlengtede utepils på Stuene, og studenter som titter på restaureringsprosjekter og barnevogntrillere an mass. Torvboder som begynner å dukke opp igjen, med de berømmelige fan-Tskjortene Et Cetera og et fiskeutsalg som snart burde kunne komme ut av vinterteltet sitt. Og Torvallmenningen; innhyllet i myriader av mennesker og deres skrål - og bekledd med et teppe av sneiper og lekende barn, med eller uten vogn, og tyggegummiflekker og Megafon-selgere og Amnesty-ververe og masse måkeskit. Sistnevntes opphav flygende rundt på alle kanter, skrikende på fôr og oppmerksomhet. Lukten av nytraktet kampanje-kaffe fra 7-eleven, nylagde focaccia fra Deli deLuca og gamle damers gammeldame-parfyme. Kjekke veiarbeidere i hopetall; den eneste positive siden ved all gravingen rundt omkring. Klokkene fra Johanneskirken blander seg med falsk sang og gitarklimpring fra "Han Som Kan Spille Men Ikke Synge" utenfor Cubus og synthfaenskap ljomer ut fra diverse mobiltelefoner. Et bokstavelig talt utrolig sammensurium!


Ellers må jeg få anbefale følgende; Sjokolade Noir på Moliére, diggedigg, og de lager konfekt selv i tillegg - som er supergod!

Pluss, mitt nyoppdagede poet-idol Gunnar Alme; med en bemerkelsesverdig variert og innholdsrik CV bestående av jobber som scenograf, akvarellmaler, kostymemaker, skuespiller og forfatter. Han reiste rundt i USA og drakk billig øl på slibrige barer og suspekte utesteder, derav diktsamlingen "One of a million midnights" som jeg kjøpte i ettermiddag. Er ikke mange norske poeter som skriver på amerikansk om storbymiljø og neonlysenes magi... O gjenkjennelse, for øvrig! Hehe... Han var uansett en gammeldags eventyrer ála Jack London, som jeg også leser nå; helt typisk meg å beundre slike. Fine, fine poesien. Dessverre er Eventyrerne av rang en utdøende rase, likesom oppdagelsesreisende er et yrke få anser som særlig seriøst nåtildags. Eller reelt, for den saks skyld; jeg mener, hvem kan da leve av slikt? Vel, det er synd med slike oppfatninger. For, å være Eventyrer handler da ikke om å tjene penger eller berømmelse, men erfaringer; å tilegne seg verdifull livserfaring og et grunnlag for formidling som ikke kan fremskaffes på noe annet vis; som aldri kan erstattes med slikt man tilegner seg fra bøker og filmer. Noen ting må man simpelthen ut og gjennomleve! Og noen opplevelser kan ikke beskrives på papiret! Men "One of a million midnights" er et hederlig forsøk og anbefales på det varmeste...fantastic...og jeg kan relatere til det han skriver, ja!

Dessuten - vil jeg slå et slag for byvandringen generelt (se øverst!), for det er særdeles spennende å observere mennesker i deres helt upåtatte utfoldelse og uanstrengte hverdagsliv. Det tillegger inntrykkene og synene man sitter igjen med en helt spesiell ekthet. Kan ta lærdom av slikt. Jeg vandrer begeistret gatelangs og danner bilder i mitt eget hode; skaper skjebner og fortellinger omkring disse individene som de ikke i sine villeste fantasier ville kunne forestille seg! Også i dette fine været, da...blir ikke akkurat MINDRE inspirert! Eller oppstemt! Berusende blå himmel...typisk poet-vær i grunn! ;)