Tuesday, May 29, 2007

Some poetry-thoughts!

"Enthusiastic..." - to the point of desperate apathetic wriggles!

By Scaramouche, the po(t)et, who finds herself drawn between everything, nothing and the void and lots of books that aren't so interesting anymore...!

I give myself up, quite easily
to the thoughts that once were mine
And notes I made, so thoroughly,
completed visions, summarized, these dots;
I revel in simplicity, unshaken facts
of leisure and some well-spared time, I spent,
And dream of carousels, the trips I didn't make
exuberantly insisting upon my pious hopes,
I peeked between the lines, walked across a title
never would I care if all your sentiments were fake
Electric, eclectic, pray not enjoy to spite,
I was objective as long as I could and tried
The best were left out, anyhow, hardly considered
darkling, darling, may not convey the mite
I'm sorry, so sorry, for these works of art
the conceit, the imposture, the fallen madames
I used to believe in single truths, now I'm confused;
in so deep, I can't get back up to the single-minded
corners multiply in the dust of the dumbfounding
left me shocked and shocked utterly, now recollecting;
like I fear the inability to speak, or a curb put on
my enthusiasm, overly convincing gestures, surrounding
where I got started, metaphorically, I still ended up here
the whole is too wide, must I then settle with a clue
generally imploring me, impressions and sessions
I loved some, and loathe some, and others; were forced through
there's fiction and faction, and lots of contractions
the essence's essential with the cats off the table!
whatever's significant, the more I can or cannot see
weightless as a child, but with muscles on my mental frame
indicating demarcation comes not easily, yet I read to discover,

for with dicoveries come immeasurable pleasure and
with pleasure comes the sweeter escapes and tunes
of my sympathetic enthusiasm blues


Madness! Sparta-man! Sequels! Something on a Doctor we know!

ALRIGHTY! It is official! Mr Andrew Lloyd Webber has gone mental! Insane! Looney-wooney-swooney! Explanations? Well; during my daily reading (skim-through) of the British tabloids, I came across this interesting piece of garbage (hopefully) which definately proves it! How can he do this to us fans? We stand by him pretty faithfully, for Heaven's sake, and this is how he thanks us? First the Beyoncé-scandal at the Oscars (haven't forgiven either of them yet) and now...

Hang on! Does this actually mean that he intend to place Gerry and Emmy in New York and let him suffer all that makeup and shit all over again? Does this mean he intends to spend impossible, unheard-of sums of money from his own account to make an equal epic? Does this mean Gerry may reprise his role and flop?! It's SO not worth it! It's going to be a disaster! You don't write a sequel to the best musical-film ever with the best, most subtle, most frustrating, most heart-breaking ending EVER! I won't cry my heart out in a cinema again, not over such an obvious attempt of easy moneymaking! Reasons? Well. No-one listens to us phan-gals and we're the only ones who know how the story could be continued. They won't make that version anyway. And there were no "to be continued"-warnings at the end of the PotO-credits and we wouldn't like any. That's why we wrote all the fanfics. Second: Gerry probably won't do a reprised Phantom, regardless, and you don't replace Gerry. Third: it's going to be more than a disaster, it's going to be ridiculous, and nothing can match up to the original - especially not a Forsythe-thriller with new music. God, I'm actually scared now. We wanted a different ending, of course we did, not because the one we got was bad, but because we felt sorry for our beloved Phantom and we would NOT want anything similar to anything these two crazy old men could ever cook up! Christine with children, happily married, screwing up the entire PotO-sepia-storyframe and context? Oh no, the sequel-problem! I can't bear the thought. I'd want to write, direct, produce and provide the music myself, if they ever make another Phantom-film, or else I KNOW I'll be davastedly disappointed!! Plus, we all remember the Leroux-novel. And that's a bit of a problem. The novel was utterly brilliant and they deviated enough from that story as it was, in the first place. And last but not least, there can be only one Gerry as the Phantom - really! - and the magic only happened once. Take notice. Beware! And love the one and only, like I said! ;)

And a p.s.: which is yet another thought - perhaps the reason why I didn't react to the John Smith + Joan-affair was that it prevented Martha from getting more intimate with the Doctor, and I was indeed very joyous about her not getting any response from the Doc, since any chance of seeing Martha Jones a tad jealous is pretty welcome as far as I'm concerned! And the Doctor in a different role - new dimensions to his character - is a sensible way of developing the show. We need more turnabouts and variation. He's no uncomplicated man to be around, and his companions need to feel the heat. Moreover moreover, Martha has become victim to unreciprocated love, and since the overly enthusiastic Whovian Scaramouche is a passionate supporter of Billie Piper's imminent return, that is a great advantage, for we might have seen some predictions of the possibility that this might happen last weekend - a glimmer of hope! - and thus; knowing that when the Doctor dreams, he dreams of Rose! is always a nice piece of knowledge to hold for fans in depair. Yes, it is a fact; I am rather too fond of my Doctors, but don't you dare tease me about it. You may instead quote Pierce Brosnan infamous, ingenious phrase from "The world is not enough" - "Oh, I don't know any Doctor-jokes!"

Sunday, May 27, 2007

Doctor WOW!!

[Picture: Billie Piper's back on Doctor Who - as a character in the Doc's journal! How unbearably (bitter-)sweet!]

...first; pardon my inconsistent babble, but I am now completely taken aback after having watched this week's Doctor Who-episode, which was in a word extraordinary! So...different, and original; shocking (Doctor snogging someone that is neither Rose nor Martha, and we can accept it?!...gosh) and funny, yet absolutely gripping; entertaining, scary, silly, magnificent! I must confess, I had almost given up on the whole series after 4 very poor episodes in a row, worst occurence of writing-trouble since the 70's, including the wobbly sets, and last week's massive blunder in particular - the previously mentioned, aggrievating Impossible Planet-spoof that was "42". It almost made me as angry as "Love and Monsters", and that's saying a little - especially because the Impossible Planet and its second half, the Satan Pit, were two of my favourite Ten/Rose-episodes with my definitive favourite Ten/Rose-moments...*sob*...of well. But then, yesterday they chose to give us this amazing treat - episode 8, "Human nature", beautiful storyline, Martha showing off some skills, AND a long-awaited new Rose-reference. A pretty sweet one, too. [See picture above.] Guess who was just in tears; frantically rewinding the clip, repeating it over and over again, and basically...sniffing and smiling over a simple drawing of a severely missed time travelling shop girl. The only companion worthy of a special mentioning - yess! - and next, the look on Martha's face as the Doctor spoke of Rose...precious...Go Billie! but look what you're doing to me! The episode, as a whole, left me with an almost new-found love for this Season of Doctor Who; the numerous flashbacks, these paintings - recollecting old episodes, brilliant! - Murray Gold's superb music (love that man), these prophecies, the sadness, the whole...philosophy; Time Lords and Gallifrey (he said it! again!) and mystery and Time Travel and nicey clockwork, nicey symbols, even Paul McGann (!!!) was in it, and everything else that we (I) adore...Man, what a start of the day. (Ok, I didn't watch it on TV. I don't have any bleeding access. Frustrating. And suspicious...? Njeee....) Did I mention it was beautiful? And Jessica Stevenson, too, what a woman. She can act! Her, and that darling boy from Love Actually; Thomas Sangster, Liam Neeson's "son" - who gets to play a hero. Whoo-ray! A bit far out, perhaps, to be so emotionally atatched to a television show. But that's what WHO is for, getting us all engaged and jumping. Back behind the sofa! - and back to the old traditions and qualities. That's my favourite show - that's more like it, yeah! ;) Good work, Paul Cornell... And David Tennant - never thought I'd say this, again - luvya, Doc!

OK, calm and collected, let's be more sensible. Here's a very sense...full summary of the plot. Well, almost. It does have some personal comments.

The episode as such is about The Doctor's attempt to escape from the villaneous Family of Blood through taking on a human form - literally becoming human; removing one of his two hearts and worse - with Martha bound to improvise her way through working as his maid. Of course, being Tennant's servant isn't a walk in the park - after all, he can be pretty rude and unpredictable; difficult to handle the sudden ideas that man might come up with. Like falling in love with a human, more specifically a school nurse. Soon, problems abound, and the future of the future is at stake. Martha is watching from the side in desapir as The Doctor becomes school teacher John Smith and blacks out his memory, in a very painfull process that must have been incredibly frightening to watch for small children; parents, hereafter beware! Consequently, the Doctor's true identity only features in his dreams - which he, again, cannot really comprehend as a convincing, unsuspecting John Smith. He is a "normal guy", leading a perfectly average life in the English country side, except terror is lurking - in the shape of this horrid family of THREAT! - and Martha is now the only one left to save the world, by reminding Mr. Smith of who he actually is and having him return to his old self. Her only asset is a list of instructions from the Doc, and the TARDIS, which both prove somewhat insufficient. For what are the consequences to such decisions, made by a man like him, due to trying to save himself and his friend - won't there always be some traces in the wake of a human life, some loose ends left to be tied up? Things get awfully complicated as the Doc gets much more than he bargained for, and the human mind takes some new turns of its own - which neither of the two travellers had predicted... And the creepy family discovers who he is, then aim for the core of his human emotions; the two women he is supposed to protect from all harm. I look forward to the newxt episode - with nail-biting eagerness - and rejoice in the restoration of great cliffhangers to the greatest sci-fi show on earth. And now, we'll be pleased to see Captain Jack reappear - cos he's got promising prospects! Whoooohooo!

And by the by-way; went to bed rather early last night, and naturally I then couldn't sleep, so I turned on the TV and what did I see? Well, David Tennant! As "Casanova"! So, for once, I'll actually thank Norwegian TV-channels for their crazy conclusion that broadcasting the créme de la créme of BBC-programmes is best done in the late hours of the night. Thus, the bored and not-tired-enough Scara can waste some time in bed watching Tennant making a charmeur out of his clumsy self in RTD's writing, together with the entire Who-cast, to the tunes of Murray Gold, isn't it just wonderful, and in addition - with wide-screen quality! Unlike my first viewing of this series, which was on blurry youtube...!

And a P.S. - which is just a thought...showing the Doctor getting married and having babies; isn't that kind of controversial, in a Doctor Who-context? Considering the show's history of the Time Lord's being almost asexual? Seems he's been falling in love quite often during these "new series", and it has never been taken further than in yesterday's adventure. On the other hand, come to think about it, Susan was a close relative, Romana was (presumably) his girlfriend, there was the offspring-remark in "Fear Her", et cetera, and - the classic story of Madame the Pompadour... Oh, but I can't say anything about her without making witty remarks at the expense of one Sophia Myles, so I'd rather drop it...hoho...talking about mixing business with pleasure...okey, that's enough, anyway! Rose was of course the Love of his Life and Martha's a flirtatious little Devil he apparently can't reject, so why can't his human version fall for a lovable, middle-aged earthling named Joan? Hmmm... Still, I won't be surprised if it causes some voices to cry in upset, for it IS a bit of a radical twist. Funny thing is, I like it - despite being a Rose+Ten-shipper who'll hate anyone daring enough to challenge that relationship. Maybe it's because I was so blinded by the Rose-reference, I didn't really notice what came after that. Or maybe I simply realized that this teacher man is NOT the Doctor, he is John Smith, and however much he dates and dances and doodles around, it's all on false premises and he won't remember shite afterwards. Poor man, it isn't easy being a hero. And poor Joan, for that matter, I wonder how this can possibly end. NOT very happily, I guess. "They always survive, while I lose everything" - too true - cos any relationship he enters into seems to be doomed. After all, the Doctor only has one constant companion, and that is Death. (Quotes 3.4 and 1.1) Aaaargh, another soppy finalé! Can't be healthy...and who am I to be wanting Rose back, I'd be crying even more! Torture...self-inflicted...and I do enjoy it!

Friday, May 25, 2007

The Killer Queen Zone

2007. An important year.

...for, I've been a Queen-fan for 10 years. (Since the release of Queen Rocks in 1997). From the moment those drums started playing, I was sold. Lost. Stuck. And I didn't want to be anywhere else, with anyone different. Queen will naturally continue to be my favourite band for 10, 100, 10000 years to come. However long I may live, I'll keep them with me 'till I'm dead, and later - if I come to Heaven or wherever I end up - I'll definately be humming the songs there, as well, and maybe I've got some deceased heroes to sing along with me then? Freddie + Scara in a duet? That's be wicked! Moreover, I've been a fan of the song "Lemon Tree" for 10 years - at least, or is it even more? I can't recall, but it's been a while, and I still call it one of my absolute favourite songs of all time. And the other way around; it's been ten years since Gedeon Burkard dived into that lake and made his famous Kommissar Rex-entrance and made me an extremely devoted fan, slightly in despair that the whole affection has never lead to anything. In fact, that man got me started with my German courses 'cause I wanted to be able to speak with him in German when we met. And I wanted to understand what he was saying when he proposed. Oh, hell, I was nine and charmingly naïve. And indeed, it's his doing that I speak German today. Gedeon's to blame, hoho. The same thing goes for Brian May and Gerry, but that's quite another story. More on the anniversaries of this year; I've been reading Donald Duck and other Disney-comics for 10 years; I bought my first magazine at this time of the year back in '97. For this same period of time I've also managed to maintain my love for footballer Tore André Flo and the team he once played for, Bergen football club n. Similarly, over these years, my hatred for Spice Girls has only grown. I love our Doctor no. 10 (but despise Martha), though speaking of Queen - their tenth album sucks. Lol. But how could the "Flash Gordon"-soundtrack possibly be a success, considering the film for which it was written? Talking about lame source of inspiration. Fortunately, they gained knowledge, and made "A kind of magic" for Highlander, which is one of the best soundtracks ever written, and one of their best albums. Hooray. AND!! - last but not least, speaking of ten's: this June - a few days from now - marks the 10th month for me as an official Blogger! And much more importantly:

This is my 200th Blog Entry.


...and unfathomable as it may seem, it is indeed a fact. I've been on blogger since september 2006 and I've written 200 bloody posts. That's a wee bit amazing, isn't it? I've thorougly enjoyed this, and it really is a great place for sharing one's thoughts and ideas and - well - poetry. Much better than Facebook, lol. I've added a copyright-sign into the bargain too, now. Have a look, it's so cute! Up there, below the title. Very...professional. And for the first time ever, I thought I'd allow myself to be incredibly selfish and spend this entire post talking about myself only, without any sense of acting reflective or ironic or philsophic. Just brag and chat and talk nonsense - about me; that's one way of rewarding onself for the acheievement that is being a frequent, mass-producing blogger. Plus po(t)et. Sitting here, listening to Supetramp and Pink Floyd, the sun managing to slip a few of its half-warming beams through an opening between my two curtains, the room smells of BBQ spices and old coffee, I'm drinking fresh, cold water and I'm in serious want of some (more) chocolate. Everything's normal. Everything's as it usually is. Except, this shall be my first honest introduction concerning who I am and what I'm really like - and nothing else. No jokes, no rhymes. Or, maybe a few, but surely not on purpose. I'll let the subconscious take care of that part. And now, what do you remember about Scara? Say, you know my opinions, you know my political and religious views, you know I study English you know I'm mad about Gerard Butler. You know I adore Doctor Who and especially Series One. You know I hate ignorant critics and know-it-all's. Besserwisser. You know I prefer summer to winter, by miles, and that I eat too much sugary thingies. That I spend all my money on comic books, cinema tickets, CD's (I DO NOT DOWNLOAD! AT ALL!) and pocket books. And cookies and chocolates. You know I'm very absent-minded and easily distracted, that I loathe sociolinguistics, but love the literature-part of my studies. You know who I am. Kind of. I'm Scara, and it might not be my real name, and this might not have told you everything you'd like to know - but still, it's a start. I'll keep it going for a few posts to come, I guess. I've yet a little left to say. A lot, actually. Hope you'll still be with me then, as the journey goes on. And as for me? Well. You can call me Scaramouche. So long, and many happy returns.

Overdreven tilgjengelighet

Vi er blitt så tilgjengelige at vi gjør oss selv utilnærmelige.

Etter lang tids masing fra diverse nære og mindre nære venner, påminnelser og invitasjoner per email og ørten relevante, rosende avisartikler ga jeg til slutt etter. Så nå er Scaramouche medlem av det beryktede Facebook-samfunnet; nok et tilskudd til en voksende sfære av veldig tilgjengelige mennesker som eksisterer i alle nettets kommunikasjonskanaler. Og jeg blir litt skremt av alt sammen, alt oppstyret. Men skal man kunne promotere seg selv - eller overhodet gjøre seg bemerket i dagens overopphetede, stadig skiftende statussamfunn - gjelder det å vite hvilke trender man skal henge seg på. Jeg lot meg friste; svak for profiloppdateringer som jeg er. Ingenting er mer moro enn å lage lister over egne favorittfilmer og deretter studere andres! Sammenligne interesser og finne likesinnede og finne ut at man ikke er så snål likevel. Det er en risiko her, også, for på et vis er det ikke til å unngå at man forsvinner i mengden. Man blir et nummer, et tilfeldig valgt navn; det tydeliggjør hvor stor, mangfoldig, verden har blitt. Hvor mange vi er og hvor liten forskjell det gjør, fra eller til, om en av oss blir borte. Bare et nummer mindre. En interessegruppe mister én enkelt bidragsyter, men flere vil straks komme til. Der finnes utallige mennesker der ute som kan erstatte meg, og der finnes like mange som kan utkonkurrere meg - bare en runde med filosofering, dog en smule foruroligende.

Og enda har vi dette behovet for å skape nye kontakter, etablere bånd til våre medjordboere, ikke stå alene uten noe å holde fast på. Eller holde fast i. Vi er livredde for at andre ikke skal akseptere oss, bokstavelig talt, for at de skal avvise oss, ikke vedkjenne seg at vi er der, ikke kunne redde oss. Hvor mange av mine facebook-kontakter vil jeg kunne si at jeg kjenner skikkelig godt? Hva slags forhold pleier man på det sted som dét? Man kaller seg jo venner, men kan jeg stole på dem slik jeg burde kunne, om vennskapsforholdet vårt var reelt? Begrepet venn er i stadig endring. Kontakt egner seg forsåvidt bedre og bedre. Vi bygger opp nettverkene, og mister vennene. Før byttet man visittkort, nå utveksler man facebook-profiler. Og man kaller hverandre "friends", men det er neppe noe nært og personlig over det. Verden blir tettere, og samtidig kaldere. Jo nærmere vi kommer hverandre, jo lengre blir avstanden mellom oss. Jeg synes det er kjempetrivelig å få en oppdatering på hvor gamle klassekamerater og studievenninner befinner seg og hva de bedriver - om de forlover seg eller skiller seg eller føder barn eller slår gjennom som kjendiser - men jeg vet jeg ikke kan stille krav og forvente noen fornyede forpliktelser fra deres side. Ei heller forventer de slikt fra meg. Vi opererer med en falsk trygghet av innbilte sikkerhetsnett som ryker i alle tråder og forgreininger og knutepunkter om man lander forkjært. Ingen løfter.

Vi trenger at omverdenen har øynene rettet mot oss; at de vet at vi er der, at vi gjør oss bemerket, men hva er det egentlig vi lar dem se? Selvsagt er vi oppriktige, hjertelige, i våre fremstøt. Vår søkende virksomhet. Og vi lykkes! Men vi mister noe av grunnlaget for dette å være skikkelig vennskapelige; når metodene forandrer seg, vil resultatene bli deretter. Man tenker i andre baner og stiller faktisk andre krav. Å skille seg ut er ikke ensbetydende med å være annerledes og interessant. Å skille seg ut i dag vil si å ha flest samtalepartnere på msn & skype, å frekventere på de riktige festene, å representere alle andre ved å være akkurat som dem, men likevel vekke ekstra oppsikt. Jeg er medlem alle disse stedene, fordi jeg har innsett at man ikke kan sabotere "fremgangen" og fullstendig isolere seg fra det som er på dagsordenen, i skuddet - for man kan ikke stille seg kritisk til noe man ikke vet hva går ut på, og man kan ikke hevde sin rett i diskusjoner omkring ting man aldri har prøvd ut. Omtrent det samme med folk som erklærer at de ikke kan fatte hvordan røykere kan sutte på disse ille-smakende kreftpinnene sine, uten noensinne å ha tatt et drag av en sigarett. Mediebildet bestemmer, hvilket man må finne seg i, og for å være berettiget til å lufte egne meninger, må man følge med så man har noe forstandig å ytre. Enkelt og greit.

Det vanskelige med de moderne kanalene er å trekke grenselinjene og vite hvor man ikke skal trå, før man begår feil, vær-varsom-plakater an mass, vi er så veldig sårbare og derfor beskytter vi oss, vi deler desto mindre med desto flere; snart kan vi ende opp med ingenting av noen av delene. Hvis vi ikke passer oss. Hvis vi viser oss å være for ensidige. Av disse årsaker skal man da også dyrke de vennene man har; de helt spesielle vennene som ringer deg åtte ganger iløpet av den dagen du ligger til sengs med førti i feber og trøster deg når du gråter av banale
"uviktigheter" og sender kort på en tilfeldig mandag bare fordi de tilfeldigvis kom til å tenke på deg. Og mest av alt skal man stole på egne verdier og egen selvstendighet og ikke la seg lede til å tro at økt tilgjengelighet medfører økt fortrolighet. Det var dagens moralpreken. Facebook dreier seg om overfladisk omtenksomhet og oppmerksomhet. Bekjentskaper. Trivelige, på deres egne begrensede prinsipper. Men alt i alt er vi fremdeles en gruppe fremmede som ikke riktig finner frem.

Wednesday, May 23, 2007

Tente lys

Jeg elsker tegneserier. Jeg lever i en tegneserieverden av dertilhørende blader og bøker og mangainspirert klesstil. Og jeg benytter meg av tegneseriebegreper og elementer. Som for eksempel tente lyspærer over hodet. Den gimmicken fikk en meget bokstavelig betydning i dag, da jeg klarte det kunststykke å rive ned lyskuppelen min på badet og nesten fikk den i hodet, for deretter å ende opp med et stykk supersterk lyspære dinglende i en ledning over meg mens jeg sopte opp en milliard glasskår fra badegulvet. Jippi. Klønemor deluxe og veldig typisk meg, i grunn, har en tendens til å miste og knuse ting. Spesielt nå for tiden, etter antall hyppige uhell å dømme. Har ikke tall på alle de kopper (en av mine favoritt-kaffekopper fikk en diger sprekk senest i går, etter et noe uheldig, flyvende møte med oppvaskkummen) og tallerkener (mandag:oppvaskstativet veltet, tallerkenen rett i benken og i tusen knas) og glass (klarte til og med å ødelegge min tantes rødvinsglass!) som har måttet bøte med bruksgjenstand-livet etter å ha tilbragt kort tid i min besittelse. Er nok dessuten litt stresset og skjelven for tiden, og da er det lett å forkludre de enkleste gjøremål. Som for eksempel å vaske opp en kaffekopp. Og vrir man og vender man på dette slik at det får en mer, vel, abstrakt mening kan man jo anta at jeg viser frem mine mer skjøre sider på en meget destruktiv og, eh, forsikringsmessig avskrekkende måte - eller at jeg knuser lampekupler for å få direkte kontakt med lyspæren og se lyset enda klarere...slik at tegneseriekonseptet kommer bedre til sin rett og jeg får nye og mer skinnende idéer. Noe i den duren. Man kan tolke og tolke, men blir ikke dermed en tolk - nødvendigvis. Det som bør poengteres er den sinnsykt kjekke vaktmesteren som kom opp for å fikse kuppelen og forære meg et par nye lyspærer - jeg er heldig med det der, stor sett - og det praktiske i at han kunne fikse min langvarige lysmangel ute i entréen i samme slengen. Og apropos fiks: jeg fikk mer eller mindre hakeslepp da jeg satt og så på Doctor House i går og denne replikkvekslingen oppstod:
House: [til en liten gutt som er broren til en pasient han behandler] Can I be your imaginary friend?
Chase: [til gutten og pasienten] Eh...he's the Doctor...

Vet ikke om det var mer overlegg, om det var en hyllest, en indirekte referanse, eller hva det nå var. Men moro? Oh yes! Spesielt fordi man kan dra det litt lenger og koble det hele til Chris Ecclestons rolle i "Heroes" der han spiller den Usynlige Mannen, og lett kan virke som en "Imaginary Friend" for den unge Peter Petrelli. Og fordi det generelt er festlig å høre folk si om noen at de er "The Doctor". Og fordi jeg helt generelt sett har fått et ganske anstrengt og plagsomt fnisete forhold til å lese og høre om Doctor'er, i alle sammenhenger. Nok et distraksjonsmoment.

Tuesday, May 22, 2007

Cramps & Craig

TRALALA: Noe for å feire en vel overstått styrkeprøve! Noe for å virke litt metaforisk og øve inn lyrikk! Noe for å illsutrere noe konkret med noe aldeles søkt-abstrakt-søkende!

By Scaramouche, the po(t)et, an attempt of self-conviction

like, when the storm is over
and the sirens sing no more
sun breaking through the skies
and may the clouds drift away
at least; tried as hard as I could
barely, but surely, I'll embrace the day
and I'll call it off, this search,
it might soon seem complete
my mornings came and went
the moon revealed its bracelet
a bow regarding those who'd know
and write off all that wasn't asked
to be tagged along or stride
on top of, then descending stairs
outward, then a backward sight
a momentary peace, establishment
just too soon take leave, dissolves
one must not let a stream grab hold
and never ever questions misinterpret
you'll face results, and later, you'll
move in different, distant, dim directions
this was gone when it was done


[bilde: kjekk pianomann med glimt i øyet! se siste avsnitt!]

SLADDER: Flere intelligente utsagn fra Mister Craig the Clown aka James Blond! Jeg kunne laget en egen spalte, for ikke å si en egen blogg, dedikert til alle disse fantastiske ytringene den mannen leverer fra seg. Sist, da han fikk spørsmål om hvordan han ville beskrive sin rollefigur i "The Golden Compass" (jepp, den er basert på boken til Philip Pullman!) klarte han å svare følgende, på spørsmål om hvorvidt karakteren han spiller er ond eller god: "Si heller kompleks. Som alltid!". (Kilde: VG Nett) Mann med god selvtillit. Pent ytre. Strålende barsk spillestil. Og korttenkt, grusomt snever hjernekapasitet. Ellers må det sies om denne filmen at innspillings-locationene avviker noe fra stedene i bokens handling; Craig the Clown turde nemlig heller ikke dra til Svalbard fordi han kunne fryse på tærne og var redd for å møte en isbjørn. Regissøren også. Derfor ble enkelte scenene som skal skildre norsk natur filmet for seg, i Norge, uten skuespillere til stede - for senere å legges til digitalt, som bakgrunnskulisser - og selve produksjonen med cast & crew forflyttet man til eksklusive, og mer kultiverte Sveitsiske alper. De serverer sikkert whiskey med kjøleskapsis der. Nuvel, jeg gleder meg til å se filmen, selv om Craig er og blir en klovn. End of story!

Andre og ikke fullt så aggressive skriblerier om lettere emner: Jeg har funnet ut at jeg liker den nye sangen til Rihanna - "Umbrella" - særdeles godt. I det minste har den satt seg fast på hjernen. Tar man vekk den utrolig teite "respect!"-åpningen med Jay-Z er den ganske lekker, i grunn. Pluss at hun har noen skikkelig tøffe dance-moves i videoen; Gene Kelly, go home! Her er en dame som kan svinse rundt med paraplyer. Men jeg tror ikke helt på at hun utførte de ballerina-trinnene selv. Også irriterer det meg at de damene i den bransjen alltid må kle av seg for å få oppmerksomhet. Det som er mest sjokkerende i musikkbransjen nå er babes som skjuler "fordelene sine" for omverdenen. Og, nei, jeg er som kjent ingen stor tilhenger av R'n'B, nyere hiphop og lignende (dog innmari glad i grafitti!) generelt, men akkurat den sangen kan jeg altså digge. Dessuten er ikke Rihanna den verste utøveren innen denne sjangeren, må sies, hun har en særegen stemme. Hun var imponerende flink på Nobelkonserten, og egner seg med et symfoniorkester i ryggen. Det er den standard, glossy produksjonen som skranter litt. Men på tross av at det kanskje er littegrann patetisk, så er kombinasjonen av cello-backing og flosshatter overmåte nok for å få meg til å like både melodien og sangeren som fremfører den. Mer skal altså ikke til.

Det er meg videre en glede å meddele at jadda, Angelina Jolie er på plass i Cannes for å promotere sin nye film om enken etter journalisten Daniel Pearl, som Brad Pitt har produsert, og de var begge tilstede med barn og baluba og hele bruduljen - og det var også en viss Dan Futterman som spiller Daniel Pearl og som ble avfotografert sammen med Angelina, smilende og stolt. For de av oss som fremdeles husker Judging Amy: det er Vincent!!! J.A. var og er min absolutte favorittserie blant de amerikanske hverdagssåpene og jeg fikk med meg hver eneste episode av samtlige, seks sesonger. Det er derfor utrolig hyggelig å se at talentfulle og überkjekke Futterman endelig har tatt steget opp blant de største og mektigste i Hollywood - med litt hjelp fra Brangelina (Veldedighet-på-bestilling-inklusive-Adopsjonsbyrå). J.A. var full av kjekke og sjarmerende menn; jeg bare nevner Kevin Rahm, Marcus Giamatti, Adrian Pasdar, Timothy Omundson, Richard T. Jones og Dan F. - selvfølgelig. Hyggelige personer, skikkelig sympatiske og sterke kvinnemennesker; Maxine og Amy og Donna! - og sannsynligvis den serien gjennom tidene (med unntak av DW og Rex) som har fått meg mest engasjert i de forskjellige karakterene. Da stadig nevnte Vincent ble skadd i eksplosjonen i avslutningen på sesong 1 trodde jeg at jeg skulle dø av nerver! Også trodde jeg at han var død, hvilket ikke gjorde saken bedre! (Tror jeg har nevnt dette tidligere...nok et bevis for at jeg fremdeles sliter med ettervirkningen...varige mén, hallooo!) Jeg håper den serien kommer på DVD snart - da skal de handles, uavhengig av pris! Hvorfor de kansellerte den, derimot, er en annen og mer frustrerende sak. Vi trenger TV-serier som spiller på følelser og utfordrer disse, og klarer å lage emosjonelle scener som ikke blir klissete!

En annen personlighet jeg i lengre tid har vært fascinert av - faktisk inngår han blant de eksklusive utvalgte jeg kaller mine "første kjærligheter" - er den "Ballade pour Adeline"-infiserte Norgesvennen (pfff!) Richard Clayderman. Mannen er en helt og et forbilde for den pianospillende Scara, på linje med Brian May (ok, ikke riktig så voldsomt, men nesten!) og jeg innrømmer gjerne at jeg er fryktelig forelsket i ham, men har måttet innse min skjebne - han er gift og har mengder av barn. Skjønt er han sinnsykt pen og flink og klok og sjarmant og elegant og AVSINDIG flink til å spille piano, han har flygel med egne initialier på lokket, han spiller i smoking, han har colgate-smil og utgir plater stort sett en gang i året og notebøker med distraherende sexy bilder av seg selv på forsiden og, aaargh, man kan få angst og mindreverdighetskomplekser av mindre. Og - såh. Nå har man da gått over fra Rihanna til Richard C. ispedd litt Ennio Morricone og Scissor Sisters her, og er mer gjenkjennelig meg igjen. Tror det er lurest. Små doser, det går bra. Akkurat som med melkesjokolade, OldenBoble Eple og eksamensnerver. Og Daniel Craig. Huff. Han er i litt for godt selskap, der.

Monday, May 21, 2007


[Bilde: bevis for at en viss Billie Piper umiddelbart bør returnere til sin gamle arbeidsplass og tidligere rolle...det er dette jeg kaller velfungerende kjemi! Det er DETTE jeg savner i den serien, akkurat nå! Les mer under!]

Okei, jeg vet ikke helt hva som går av meg for tiden, men jeg har da tilbragt hele helgen i selskap med David Tennant og Daniel Craig (på film vel og merke!! det er dét man kaller avkobling fra ellers kontinuerlig eksamenslesning...det er meget sunt!) og jeg nøt hvert øyeblikk. Er et dette man kaller aktiv tilvenningsperiode; "må man så må man"-type tilpasning? Selvbearbeidelse? Selvskading??? Jeg er nå imponert over hva jeg tåler og tolerer...og hva jeg lar meg selv gjennomgå, på helt frivillig basis... Dette er hva man kaller utfordring - at jeg tør! Det viste seg også å være en innmari bra og positiv oppladning til en frustrerende styrkeprøve i en generelt frustrerende travel tid, og jeg endte opp med hjernen på høygir og ekstremt meningsytringsbehov - noe innlegget under bør bære preg av - og jeg fikk entusiasmenivået opp flere hundre prosent. Naturlig nok. Og jeg beviste for meg selv at jeg kan takle overraskende mye - endog de mest horrible omveltninger; de mest omfattende forandringer i vaner og personlige lidenskaper - og at jeg kan lære å venne meg til de mest merkverdige ting jeg alltid trodde jeg ville avsky. Som Teite-Tennant og Craig the Clown i en kombinasjon over tre dager i strekk. Og deilig med litt virkelighetsflukt, nok en gang. Men Amy Winehouse og Olsen-tvillingene som Bond-damer?! De burde seriøst kunne hoste opp noe mer respektabelt enn dét...usjfysj!

Men først var det, for å vende tilbake til saken, en runde med "Layer Cake" og den levde virkelig opp til forhåndshype'en. Den var superbra, og et meget solid argument for at Craig the Clown skulle kunne kvalifisere seg til rollen som James Bond. Men han egner seg da bedre i rollen som antihelt ála XXXX, vil jeg påstå. Her fikk han spille ut sine mørkere sider og de virket mer troverdige enn som en litt uelegant James. Til alle dere som ikke likte Casino Royale på grunnlag av Bonds nye image; se Layer Cake og bli overbevist om at Craig the Clown i det minste ikke er verdt å hate...eller klandre. Fyren kan dette med karaktertolkninger, og øynene hans kom til sin fulle rett som litt klønete og hardbarket, men likandes kokainhandler. Kule kostymer, kule location, kule bilder. Kul, gjennomført stil. Synopsis'en og dialogen var utrolig geniale, og skuespillerne var jevnt over briljante. Pluss at slutten er muligens tidenes mest sjokkerende antiklimaks. Hoho. Fine Britiske gangsterdramaet! Anbefales!

Og dernest: "Recovery" via noen uhumskheter av noen videokanaler...slik går det når norske TV-stasjoner ikke vil vise fine serier...og den var bra, ja! Fy flate! En HELT annen type rolle for DT og jeg forguder Sarah Parish! Pluss at de to er sååå søte sammen, da... "Blackpool" om igjen, weehee! Og dermed fikk man jo litt kick, så derpå fulgte Doctor Who an mass...endelig ny epsode, tenkte jeg...jiihaaa, søke nettet rundt...måtte imidlertid se "Tooth and Claw" fra Series 2, som er en av mine personlige favoritter - fine varulven!! tøffe dronningen!! lekre mannfolkene!! fantastiske kampscenene!! - for å bøte på en del skuffelser, fremdeles i den forbindelse... Altså: "42" var møkkakjedelig, dårlig ripoff av "The Impossible Planet", med tre gode sekvenser i løpet av, vel, 42 minutter. Pluss at vi har fått mer enn nok Douglas Adams- og Star Wars-referanser for lange tider nå. Herrejemini, de må da kunne finne på noe nytt og bedre og mer nyskapende uten å stjele rått fra egne og andres (bedre) scifi-konsepter - dette er Russel T. Davies' Doctor Who, for søren! Hvor er Steven Moffat? Og RTD selv? Og når sluttet Mark Gatiss å skrive episoder til fordel for å spille i dem?! "Lazarus Experiment" var om mulig enda kjedeligere enn lørdagens episode og Gatiss gjorde ikke akkurat noen god figur! Hvor er kreativiteten, oppfinnsomheten, de fargerike og litt merkelige storylinene (spesielt) fra Series 1 - hvor er underholdningsfaktoren? Og hva skjedde med de supre Gallifrey-referansene? De har vendt tilbake til den litt mørke, dystre atmosfæren - til forskjell fra humoren og gagsene i Series 2 - og greit nok, det. Vi liker litt underfundig, skummel, sørgmodig undertone...Savner jo Rose som bare fy, og tror ikke det kommer til å avta med det første... "Gridlock" (skrevet av RTD!) var glimrende i så måte, Rose-referanser og Gallifrey-snufs og diverse, men deretter gikk det raskt nedover. Og når begynte Martha å kline med alle birollepersonene, trodde hun var forelsket i Doctor'n jeg? Dog uten at dét er gjensidig...håper vi. My God, hun er så døll! Og script'ene hjelper ikke akkurat på; det eneste hun gjorde iløpet av hele "42" var å jogge rundt og løse PopQuiz'er og ringe mammaen sin og sutre. Tenk, jeg gikk til innkjøp av alle shooting scriptene fra Series 1 i bokform, jeg har alle romanene og Annual'en, og det var dyre kroner vel brukt! Martha er ikke verdt å bruke et halvt øre på - hverken i skriftlig eller filmatisk form! Og merk at jeg sier Martha, ikke Freema...for stakkars Freema (vel, hun er ikke verdens mest talentfulle skuespiller...men likevel) er ikke blitt mange sjanser forunt, med disse plot'ene her. Fornuftig og likeverdig med Doctoren?! - nope, ikke det jeg kan se! David Tennant gjør så godt han kan, og ingen klarer å gi den mannen dårlige replikker - han er for god til å fremføre dem - men hele konseptet sliter. Vi trenger Captain Jack og Harold Saxon og litt ordentlig action snart - og de kunne bare våge seg å spolere de sjansene der, med slike ressurser til rådighet! Engasjementet mitt burde uansett vitne opp en oppriktig vilje til å fortsett å se på serien, tross i visse feil og mangler; den eneste grunnen til at jeg blir rasende er at jeg ELSKER Doctor Who og VIL at det skal være det aller beste som finnes å se på TV. Akkurat nå er den en middelmådig såpeopera av en tidtrøye. Ikke bra nok! Men som fan vil jeg naturligvis ikke gi opp, jeg engasjerer meg heller enda mer! Snart får Russel brev i posten! Hihi...Og jeg vil ha tilbake Billie Piper NÅ. Billie & David sammen igjen. Hun sa det selv, etter BAFTA-utdelingen, at hun "missed it desperately". Men så ta til vettet, da, kvinne. Pell deg tilbake dit du hører hjemme!! Doctor Who trenger deg - i tillegg til noen bedre tekstforfattere og noen nye impulser. Skjerpings!

Saturday, May 19, 2007


"Mot veggen" - tilegnet Tokio Hotel & Michael Haneke (my inspiration!)
Av Scaramouche, po(t)eten og vandreren, meget inspirert av "Caché" og albumet "Schrei". Også kom jeg akkurat på at det er en "Kommissar Rex"-episode som heter "Der Voyeur" og som er fantastisk bra, så da må jeg kredittere den også. Savne Brandtner. Gedeon Burkhard var dessuten bare med i FEM MINUTTER av Bären Brüder, selv om han var topplistet. (Eller hva "top billed" måtte hete på norsk). Skuffende! Men jeg fikk da høre ham le; hvilket var en slags trøst. Han er for øvrig singel nå, han óg, såvidt jeg vet. Hmmm. Fine tyske kulturpersonlighetene!

du lytter etter hjerter du ikke kan finne
og søker etter sjeler du mistet forlengst
du er den skjulte provokatøren de gjerne ville frykte
men ikke kunne forstå seg på, eller fange,
en deltaker bakerst og helt uten nummer,
en fiende av allting uhildet og likevel skjør
du er trassen, og terroren, og stengselen
i alle tomme ord og gater, forlatt eller stengt
du er gitteret og gripetengene, fyrverkeri og storm,
sølepytter og mudderdammer, faktum, og forslått
du famler etter rytmer du ikke kan nynne
og myser etter konturer du ikke kan ane
setter opp konstruksjoner som ikke vil holde
og stoler på formasjoner som snart faller bort
minner så vellagret at de snart støver ned
eksperimenterer med alle, og forglemmelsens agn
du skjuler et mylder, og et ensfarget hylster,
voyeuren står stille, men viser seg frem
du er veldig, ubetydelig, du bringer til syne
de dunklere sider ved dem du betrakter,
du er tre tusen steg bortenfor og samtidig for nær
på grensen av håpet og intet tas lenger for gitt

"I like the multiplicity of books, because each book is different in the mind of each reader. It's the same with this film - if 300 people are in a cinema watching it, they will all see a different film, so in a way there are thousands of different versions of Hidden (= Caché). The point being that, despite what TV shows us, and what the news stories tell us, there is never just one truth, there is only personal truth." Michael Haneke - sitat hentet fra Imdb.

Til en leser
Av Scara, po(t)eten, noen merkelige greier jeg skrev for en stund siden og redigerte ferdig i dag.

du kan lese mine meldinger
etter at maten er oppspist
og oppvasken unnagjort
desserten ferdigmekket
og alt er tatt av bordet
for kjære, ikke før, ikke nå
jeg vil ikke ta fra deg appetitten
og jeg vil ikke tro at du gremmes

Saturday Evening Hive

Et lite avsnitt om ting jeg liker! For eksempel at Jan Kjærstad går ut i norske aviser (Dagbladet) og erklærer at innen skrivekunsten er alt lov - så det er bare å slappe av. Og skrive. At samme Dagbladet har til de grader omfattende dekning av litteraturfestivalen på Lillehammer. (Whey!) At man kan kombinere det å gå lørdagstur med å bli bedre kjekt i Bergen og deretter handle snop og solskinnsbolle på Rema 1000. Dvs, jeg hadde begitt meg ut på en liten rekognoserings-ekspedisjon for å finne eksamenslokalene mine...hvilket medførte lusking gjennom diverse folks hager, mistenksomme blikk fra mødre med barnevogn, arbeidskarer i rustne varebilder som holdt på å meie meg ned, og til slutt havnet jeg da i bakgården til NRK Hordaland. Og fant ut at dette eksamenslokalet forsåvidt var en utrivelig byggeplass. Kjekt. And -moving on! At OldenBoble Eple smaker som Mozell bare enda bedre og uten sukker. (Vanedannende!! jeg er hektet!) At Per Gessle skriver absurd fengende rockeballader. At Marie Fredriksson synger Per Gessles absurd fengende rockeballader på absurd vakkert vis. At det bor 300 i mennesker i blokken min og av dem er det mange kjekke gutter og jeg møter opptil flere av dem i heisen hver dag. (Dog møter jeg en del eklinger også, men akkurat i dag var jeg heldig!) Og i den anledning: at heisen i D-blokken står fast så jeg må ta C-blokkheisen og da treffer jeg nye og enda kjekkere gutter. At det er lørdag og man kan la tiden flyte. (Eller at jeg har en ekstrem evne til å skyve forpliktelser ut av bevisstheten og bli apatisk uten å forstå hvorfor i stedet...derfor drodler jeg her nå.) At man kan mekke morsomme og fine banners & icons i PhotoShop og bli flinkere til å designe med avanserte, kjipe dataprogrammer i samme slengen. At DW Tragical History Tour stadig vekk legger ut nye bak-kulissene bilder fra Sesong 2. Søtnosene! Og i den anledning igjen; at Doctor Who er tilbake på TV etter en ukes pause takket være Komplotterende Nasjoners Dønn Urettferdige Jodle-og-utskvisingskonkurranse. (Også kjent som Melodi Grand Prix.) At jeg fremdeles har uendelig mange episoder igjen av House M.D. - fine, fine serien! fine, fine mannen! som spiller piano! og er sjarmerende sarkastisk! - og desto flere episoder av "Heroes" - med Chris Eccleston!!! - og ja, det er sant, man kan bli TV-slave av mindre. Sånn rent bortsett fra at jeg ikke ser disse seriene på TV men på DVD og på nett. (Laster ikke ned, da, lovlydig som jeg er. Hihi.) Dessuten, siden det er lørdag, at jeg kan spise masse sjokolade med god samvittighet. (Og ikke føle at jeg synder, slik situasjonen var i går. Og i forgårs. Og på tirsdag.) At det var opplett i styrtregnbyene akkurat idet jeg skulle ut en kort tur. At det snart er sommerferie, selv om det ikke helt kjennes slik. At Pirates of the Caribbean har premiere neste fredag!! At Kåre Conradi er singel. At jeg egentlig burde gjøre noe fullstendig annet enn å sitte her og ramse opp trivialiteter, men så skal det likevel sies at en ekte po(t)et kan kunsten å finne poetiske linjer blant de mest vanligdagse og - jepp - trivielle ting. Nemlig.

Friday, May 18, 2007


Lang nasjonaldags ferd mot natt. For å sitere min mor: "Det er rett å være trett på attende mai". Begynte klokken syv i gårmorges med buekorps og kanoner, avsluttet klokken to i natt med vin og "House M.D." sammen med min kjære nabo. En meget interessant nasjonaldag på alle måter; jeg hadde aldri feiret dagen i Bergen før og det var utrolig annerledes enn i Oslo (der jeg pleier å være) og likeledes utrolig moro. Bergenserne er mye mer opptatt av action og underholdning i søttendemai-toget; her kler man seg ut og sykler og spiller jazz og går på stylter og turner og lignende, mens man paraderer, og det er mye artigere å være tilskuer til dét enn et langt og ensformig barnetog. Savnet kongefamilien på balkongen og en festpyntet Karl Johan (en flaggpyntet Bryggen fikk være reserveløsning; mer enn godkjent sådan!) - men hadde da til gjengjeld generalutsikt til en marsjerende Friele, ablegøye-Arme Riddere og nydelige Statsraad Lemkuhl. De nevnte Buekorpsene bidro med mye leven og stilig oppsyn; ingenting er så malplassert sjarmerende som smågutter i altfor store uniformer; stiv i fjeset og med våpen på skulderen. Søtt. Tivoligarden fra Tivoli i København var hyret inn, og de stilte med en upåklagelig presisjon og eleganse vi alle bare måtte beundre; veteraner i veteranbilder fikk frem tårer i øyekroken hos middeladrende, bunadskledde Bergensdamer, jeg holdt på å få et TaeKwonDo-spark i hodet, takket være en litt overivrig svartbelte-fyr som ville vise seg frem i toget, OG jeg fikk sett mer av Bergen på én dag enn jeg noensinne tidligere har maktet, takket være min tante som dro meg av gårde fra sted til sted på intens jakt etter spennende aktiviteter, dvs fotografiobjekter. Det er noe uhyre klaustrofobisk-koselig over å stå tett sammenklemt i en menneskestim i solskinnet og rope hurra og se rare mennesker gjøre rare ting de ellers aldri ville drømt om å begi seg utpå. Og det var arrangementer overalt i byen i går; hovedprosesjonen først, ikke minst, med russetoget til slutt der hovedbilen het "Casino Royal with cheese" og hadde tema James Bond - russ 007; jeg er misunnelig! - og spilte heavy techno mens halvfulle, småsjanglete ungdommer hoppet og spratt bak. Deretter masse oppvisninger rundtom i sentrum (breakdancekarate-parcour-tingen) og musikk (korps-i-fontene) og taler for dagen på en meget original scene (Olav Kyrre er et, eh, 30 meter langt lekevikingskip med discolys), hotdogs og vårruller fra lokale initiativtakere med ørten forskjellige boder plassert rundt festplassen, livsfarlige eskapader i to stykk klatrestenger samme sted (hva de gjør den dagen noen faller ned derfra er det fortsatt ingen som vet), is og snop og atter sukkerholdige mellommåltider, en rask hjemtur til fots (nok en anledning til å spise goddis og se på livet) før man dro tilbake og fikk med seg ungdomsparty ved skipet og litt tivoli-tull (pling-plong-sjingelispjong), dernest stemningsfullt fakkeltog og fyrverkeri som avslutning (selv om fakkelen min var en smule ustødig og folk blir utrolig irrtable utpå kvelden etter en hel dag med hurtig vandring ikledd bunad). Jeg er fryktelig glad for at jeg ikke sitter i opprydningskomitéen, og jeg er utrolig lykkelig over å ha kunnet delta på slik en strålende folkefest. Været var på vår side (eneste dagen denne uken med sol fra morgen til kveld og ikke én regndråpe), tidsskjemaene ble overholdt (sånn circa), Torvallmenningen var bare halvveis dekket av søppel og tyggiser, og nattbussen hjem var full av tilfredse feirende. En vellykket 17. mai - på alle måter!

Noe annet som er gøy, om enn ganske foruroligende, er (blant annet) at når man har lest tilstrekkelig med pensumrelatert stoff, har man lett for å begynne å relatere helt annet stoff til pensum. Et eksempel på dette er følgende Gerry-sitat som fikk meg til å sette lunsjen i halsen og skoggele og det er da kanskje ikke fullt så festlig for folk som ikke studerer forskjellene på britiske aksenter innen standard english og varianter av denne, men altså: "I didn't want to be shouting things like 'Spartans, tonight we dine in hell' in an English accent!" - fra et Marie Claire-intervju nylig om hvorfor King Leonidas snakker skotsk. Hihihihi. Andre viktige nyheter: DeNiro og Pacino skal ha en aldri så liten reunion i en ny independent film der de skal spille politimenn som jakter på en seriemorder; ikke akkurat samme situasjonen som i "Heat", men gjett om jeg gleder meg! Har ventet lenge på å se de to spille mot hverandre igjen! Blogger har endelig skjønt tegningen og tatt i bruk autosave for å redde oss skribentene "in case of calamity" - bedre sent enn aldri, sier nå jeg. Mary-Kate & Ashley skal visstnok spille Bonddamer (påkledd og uten sexscener, ifølge en kontrakt de har insistert på å inngå, pfff)i den nye Bondfilmen, som allerede er mer hauset opp en den forrige, og jeg lar meg fascinere av hvordan det kan være så enkelt å skaffe seg et horribelt grunnlag for å lage en film, og hvorfor de nyter å være så sadistiske mot oss stakkars fans som gruet oss halvt ihjel til CR - bare for å bli (realtivt) positivt overrasket - og nå gjentar de hele opplegget. Hva er dette; omvendt psykologi? nervebearbeidelse? jo mindre vi gleder oss, jo mindre krav stiller vi, dess enklere blir det å innfri? Jeg er mest bekymret, og jeg vet ikke om jeg tør å ha tillit til Barbara Broccolis dømmekraft. CR lot seg redde av et fantastisk plot og en gjennomført finish, men med en annen motspiller enn Eva Green og en frittstående historie uten Ian Fleming å lene seg på, er jeg LITT redd for hva Craig og co. kan koke ihop. *Grøss*. Men jada, jeg skal se den. Det er hovedproblemet. De gjør det kav umulig for meg å skulle se frem til å måtte se den hersesns filmen.

Fugler og fremtiden

Har vært en del inne på dikt.no i det siste, og andre norske poesisider - deriblant poeten.no, som selvsagt ikke har noe med po(t)eten å gjøre, annet enn en felles lidenskap - og slikt lar man seg jo inspirere av, selvfølgelg, så jeg satte meg ned og skrev et lite vers til frokost i dag:

Av Scaramouche, po(t)eten, god morgen og god dag og littegrann dagen-derpå. Fremdeles.

bortenfor regnbuen
i et morkent tre
ved endestoppet
sitter en fugl
og ser ned
på meg
smale, gule øyne
krummer nebbet
fugler flyr fritt
uten lenker
uten tanker
for tid
og sted
og planer, plikter
betyr - lite
når man har vinger
alltid -
er stadig på farten
og kommer dit man vil
lett, ledig, rett
gjennom skyene

Tuesday, May 15, 2007

Cruel things we humans do

I didn't intend to write this, but it came to me and I couldn't reject it. The whole piece was written on demand, sort of, or - more out of necessity, actually. Doesn't matter for whom or on what basis - it simply needed to be put down in words. The weird lining system is due to Blogger's stupid, limited margins. If anyone's got any tips as to how I can fix that and widen the horizons, please tell me. For the time being, I just write.

By Scaramouche, the po(t)et, with love and devotion.

my hands, and she was watching my hands,
wanted to ask me how they work, and how I work them,
disconnect from them, and still hold onto them,
the scars and wrinkled lines, tracing old and former deeds,
she said how can you stand it, and bear them,
but I couldn't take the separation either, I need to feel it,
the tugs, the tiny spasms that'll have me be aware,
and I may pat the ground, to know where is the dirt and soil,
the movements of the earth and instant warmth and
prickling thorns, that weren't even there, my fingertips detected,
and cruel was cruel, with softness overruled, I crept;
my hands, she held my hand, and whilst our fingers crossed, she said;
of all these vicious things I did; I never understood, quite,
how my conscience could let me, how my nerves and muscles could allow me
wanted to be rid of all the blood, that lingered on my skin,
and touch again, as though it were anew; unharden these, my hands
the bruises heal, the furrows wane, pains cease to prod
my hands, she said, stay on and serve their purpose soon again,
oh were they only used to find a way in crepuscule, or
held against a tender cheek; or signalling to others faith; or love to one,
most dangerous of undertakings I would tackle with the couple,
this, most lethal weapons that I keep, and solely mine to handle and control
they're the blemishes I can't destroy, as I lay my guns and knives aside;
I still do what is left, collect the pieces, with my hands

Monday, May 14, 2007


Og konstruktiv. Sider jeg rabler i vei om at alle andre bør være det. Og snart er det syttende mai! Hurra! Pluss: Kylie (Minogue, ja) skal være med i Doctor Who, visstnok, men hun har da uttalt at hun vil IKKE spille en "baddie", mens den eneste rollen hun er aktuell for er som en Cyberwoman, og det ble i grunn litt motstridende, så jeg tror kanskje ikke det der blir noe av. Og Billie (Piper, mhm) er deppa, tydeligvis, hun kansellerer show og står i - for, som kjent er hun nå aktuell på den Londonske teaterscenen i "Treats" - som David Tenantn gikk ut på TV og erklærte at han håpet Russel T. Davies kunne skaffe ham billetter til (!!) - og vi ønsker henne god bedring og håper hun snart er tilbake i sitt vante lag, og at solen skinner ekstra på henne akkurat nå! ;) Samme David Tennant hyller da ellers Jamie Oliver (av alle mennesker) som inspirasjonskilde for den berømmelige "pinstripe-suit i kombinasjon med converse"-looken, det er meget artig; og ja, det skjer virkelig ting her i verden! Snevert verdensbilde, hørte jeg, og noe selektivt oppdateringsbehov? Oh well, kan ikke tenke på de store sammenhengene hele tiden heller. Bosshuset mitt var i fyr og flamme i går, for eksempel, brannvesenet måtte til og med komme å dusje det litt, og nå har vi en gang for alle fått bevist at Bosshuset også er utstyrt med brannvarsler. Fælt som den pep og ulte! Men vi begynner, skummelt nok, å bli så vant til sånne hendelser at vi ikke løp ut for å glo en gang. Ytterligere bør nevnes at norske fotballspillere er slemme mot hverandre til stadighet - fair-play er en fin oppfinnelse, dere! - Martin Andresen, Mister Brannkaptein, er derimot aller slemmest mot Brannfansen. "Jeg har vist klart og tydelig i løpet av de siste kampene at formen min er på bånn og at fotballtalentet mitt er meget ustabilt, så derfor vil jeg ha lønnsøkning!" - jadda, den logikken er vi med på. Blæh. Robbie Winters valgte en litt annen taktikk, for på ny å gjøre seg selv uunværlig; han ville jo i utgangspunktet bort og vekk, skjelte ut Mjelde offentlig og greier, men ingen utenlandske klubber ville ha ham, derfor begynte han likesågodt å spille strålende fotball og score mål for Brann igjen. Fine Skotten. Se såh! - mer enn nok actiondramatikk her mellom de syv fjellene óg. Man skal dessuten aldri undergrave og uviktiggjøre dypereliggende betydninger bare fordi man ikke ser dem selv. Rent overfladisk sett, mener jeg. Og i meget generelle hentydninger. Her kommer et dikt:

"The Observant." - for Haneke & the Hillbillies
By Scaramouche, the po(t)et, writing verses again.

if men were ordered to take notice, and
pay their respects to inconspicuous ones
spare me some concern, and catch a glimpse,
observers' methods be they much acclaimed,
would save them from all strenuous hinsight
and maybe teach them something of importance
'cause I hate this, being taken for granted,
and how I hate feeling superfluous and blank,
in the company of others, only little enough
to be put aside - so little I can hardly breathe
just leaving damp, cool marks and roll along
it all comes off in the end, the footprints never last,
but were men ordered; pay attention! - they
might in some cases happen to see me walk
and that I'll sure do with my head held high, for
whoever stand before me, in the line, I'm always nigh
and I need for them so stop and glare and spare me some
response - they'll say - the noticeable one


[Bilde: En klok helt. I motsetning til visse andre.]

Av Scaramouche, den meget engasjerte. I allefall tilsynelatende.

Har drevet og neglisjert bloggen min litt i det siste, synes jeg, skriver ikke så ofte og så meningsfylt som jeg burde...og pleide...dog er jeg vel ikke like ille som Lily Allen; hun brukte nylig MySpace'en sin til å fortelle hele verden at hun følte seg tykk og dum og ikke kunne måle seg med Amy Winehouse og senere skulle hun ut og drikke seg full, så dett var dett. Et endelig bevis på hvor usunn underholdningsbransjen kan være. Og når skal disse jentene sette i gang med å promotere et sunnere kroppsideal; Lily Allen er da for søren ikke TYKK! - dessuten er hun da mer likandes enn frøken Winehouse, som er en skranglekasse av en vandrende fyllekule med utstående ribben. I likhet med en god del andre kolleger i denne bransjen. Også Lily Allen er visst ganske "hard på flaska" til tider, og jeg håper hun skrev sin vrangforestillingsblogg i et øyeblikk av påtrengende bakfyll og hallusinasjoner. Men hun virker oppriktig fortvilet; en i rekken av mange unge stjerner, hvis harde og umenneskelig krevende livsstil begynner å ta på. Jeg pleide å elske sladderstoff og nyheter om kjendiser, deres karrierer og nye prosjekter, fordi det var en flukt fra mitt egen verden og alle dens hverdagslige traurigheter - vi higer alle etter litt mer glamour i blant - men nå synes det som om kjendisene overgår seg selv i elendighet og "skandaløse videoklipp" lekket ut på nettet og fengselstraffer og rehab-opphold. Vi alminnelige dødelige har da mer enn å stri med våre egne arbeidsliv nok om vi ikke skal engasjere oss i berømthetenes fyll og faenskap også, på toppen av det hele. Jeg vurderer derfor å kutte ut alt som heter aviser, nettaviser og nyhetskanaler fremover. (Hvilket jeg neppe kommer til å klare, men det er fristende.) Jeg er lei av det destruktive samfunnet vårt og jeg er lei av at vi utnytter hverandre, at ingenting er ordentlig viktig og positivt lenger, at kloke hoder skyves til side til fordel for HurpeHilton og co. Tenker på alt det konstruktive vi bloggerne burde få ut til omverdenen, alt det vi burde meddele via sidene våre, men hvor skal vi nå ta det fra? Hvem skal lære oss de virkelig betydningsfulle tingene? Mange av dem som ville vært i stand til dét skyr jo mainstream-kulturen og de kommersielle kanalene som pesten - ja, mange universitetsfolk skriver helst oppgavene sine på skrivemaskin fordi de misliker nettet så sterkt! Og det fungerer liksom ikke det heller! Angående meg selv; jeg er (eller, igjen, burde være) på min side travelt opptatt med eksamensforberedelser og sånt - det vil si lange lesedager man prøver å legge opp så godt man kan, men ofte ender opp som en prøvelse i konsentrasjonsteknikker, med vekslende hell. Å surfe gjennomg glorete, skravlete nettsteder er hva jeg definerer som avkobling i den forbindelse, sammen med litt Carole King (dagens moral: "Beautiful") på stereoen. Og av den grunn er jeg ganske skuffet - ikke over Carole, for all del! - over helhetsbildet av nyhetene slik det fortoner seg nå. Det skrevne ord, og de billedlige illustrasjoner; hva pokker er det vi egentlig sitter og glor på, og hva er det vi leser? Jeg sier ikke at det ikke finnes dyktige journalister der ute, og jeg sier ikke at alt sladderstoff har blitt ensidig nedbrytende - men det finnes for få "gyldne middelveier" i dagens samfunn. Vi er enten strengt seriøse og kategoriserende eller ekstremt outrerte og markedsføringsbesatte - i all vår selvopptatthet. Vi mingler med "the right ones", prøver desperat å passe inn, samtidig som det å skille seg ut er det eneste som kan skaffe oss popularitet og suksess. I Bergens Tidende i dag stod det en lang artikkel om coctailparties og nonsense-talks i jobbsammenhenger, og hvordan man bør håndtere dette - "bruke dem for alt de er verdt" - for å komme opp og frem. Hvilke teknikker som gjelder. Hvilken ham man bør velge, sant, den passende tilnærmingen - hvordan innlede et lønnsomt bekjentskap. In a word: UGH! Nei, hvorfor tror dere jeg ser så mye film? Gamle filmer, og klassikere? Fordi jeg trenger helt forskjellige og mer givende impulser enn dette her. Enklere å forholde seg til en Steve McQueen som sitter på en sky og myser ned på jordkloden og skakker oppgitt på hodet, sammen med en nynnende Freddie - jepp, slik kan man se det for seg, hihi - enn Lindsay Lazy-Lala-Lite intelligent-Lohan som klarer å dukke opp døddrukken og altfor sent på jobb - på et filmsett, vel og merke - endog når motspillerne heter Janet Fonda og Felicity Huffman! Da har man seriøse problemer. Og dessverre er det folk som Lindsay som får all oppmerksomheten i dagens nyhetsbulletiner; hun og de skandalerelaterte (igjen) familietragediene. Dette handler nemlig ikke bare om showbiz-buzzen, dette handler om oss alle og et tiltagende mønster. Er som regel det. Men jo, tilbake til den bransjen jeg føler jeg har mest kjennskap til; hva skjedde med de nyere, besindige stjernene som Natalie Portman, Sofia Coppola - og misteren selv; Gerry? Dem hører man nesten aldri noe om. Det er synd, men de gidder vel ikke. Og jeg skjønner dem. Det urettferdige er at avisene ikke synes de er etteraktet nok til å ville skrive om dem. På en måte teller det til disse kjendisenes fordel av privatlivene deres ikke gjennomgår daglig medieomtale, men likevel mister man en sjelden sjanse til å kunne utnytte populærkulturell publisering til noe...bedre. Mer formålstjenlig. Men slik foregår det ikke i dag; vi lever fra minutt til minutt og tendenes skifter uopphørlig; man trenger konstant påfyll av instant shocks. Vel, ikke alle; hvis jeg kan velge, gi meg heller noe tenksomt og finurlig fyllstoff ála Michael Haneke (Så "Caché" i går, og fikk bevist at hvermannsen kan ta gruelig feil - den var IKKE langdryg og kjedelig! Den var knallsterk og tenksom!) som kan få hjernen i gjenge og aktivere tilfredshetskontrollen! Trenger å smile - ikke bare over ting som er tragikomiske, men av noe som holder mål rent produksjonsmessig. Vettuge, underholdende ting - som utstråler litt "good vibes". Tenk på Donald Sutherland i "Kelly's Heroes". Dét var en fyr med herlig innstilling til livet! Avslutter med noen andre, vidunderlige ord fra en gammel kjenning - hvis initialer yter ham nok kred., påstår han:

Embrace the contrasts - yes, of course - and extremeties and may nonsensical once more be fun, but stick to the commonsense-principle, that's it. We are peoples so utterly dense but right now we still don't make any sense. We need a bit of everything, but everything should be an aspect of wider range, and everyone should be a population reflecting broader variety. When was the world ever so colourful, and yet it seems so unbearably dull? When had we more freedom of speech, and yet we aren't at all economical concerning our choice of words. Fear, what we must, and in nothing we trust. We use, and are used. We live, we die, but really - there's supposed to be something worth having lived for in-between. - V.S.M.

Saturday, May 12, 2007


En visjon om et nyskapt Euro-arrangement. Heller det enn denne Eurovisjonens Lang-vond-pest. MEN FØRST OG ALLER FREMST: mange gratulasjoner til Marija fra Serbia for en strålende innsats og en overlegen Grand Prix-seier. "Molitva" var en fiiiin, populær-religiøs, fornuftig-sympatisk, politisk overkorrekt, snill, trivelig, blablabla sang. Søt jente, søtt budskap, "The L Word"-kloninger som showet i bakgrunnen, alt inklusive. Fancy tversoversløyfe også. Men gratulerer, for all del.

Dernest: litt oppsamlet aggresjon fra en trofast GP-tilhenger. Altså, selvfølgelig gir man poeng til nabolandene. Jada, jada. Man har alltid gjort det. Men når begynte man å lukke ørene for de grusomme sangene nabolandene disker opp med og fullstendig la politikken ta overhånd? 5 poeng, ja, i sympatiens ånd, helt i orden men 10?! Sanger som selv enhver halv-døv person vil høre er absurd utålelig, med mindre de da har blitt HELT døv av den i stedet og ikke kan gjøre seg opp en mening, og likevel gjør de det strålende bra. Sanger som overhodet ikke eier melodi, rytme, hørbar tekst eller noensomhelst kvalitet - og de kommer blant Topp 5! De virker til og med overrasket selv, disse artistene, over å nå så høyt! At gamle unionsland (Söta Bror?...Norge er derimot mer enn unnskyldt, The Ark burde jo uansett ha vunnet hele showet, men det vet vi og det er ingenting å gjøre med nå) og slike gir hverandre en håndsrekning, greit nok, at Grand Prix er en konkurranse som skal fremme vennskap og bånd mellom landende, jejeje, men nå har det nesten motsatt virkning, for arrangementet er i ferd med å skape splid, uenighet, om hvilke kriterier som legges til grunn for seernes avgjørelser. Hvilke preferanser som teller inn, hva som verdsettes. Det kan umulig være musikken. Eller objektivt blikk for artistsk uttrykk. Eller oppriktig engsjement for fantastisk sjangerhåndverk. Jeg kan ikke forstå det. Og fortsatt: det burde ikke være nødvendig med denne gjengmentaliteten; sammenknytningene og -slåingene som fører til irrasjonell, urettmessig stemmeavgivning. Jeg gir herved min uforbeholdne støtte til initiativtakerne for dette nye og delte Grand Prix-oppsettet, der man treffer en grense mellom "den gamle bolken" (nord-europa og de "tradisjonelle grand prix-landene", deriblant de automatisk kvalifiserte) og "den nye vinen" (disse nyankomne, som også er veldig flinke, men som blindt og ukritisk stemmer på hverandre og ingen andre!!)

Sist men ikke minst: Tyskland, Island, Sverige, Finland, hva-skjedde-med-Irland, Spania, osv., for de av dem dét gjelder det være littegranne flaut å slippe å kvalifisere seg for å delta når man egentlig ikke er kvalifisert til deltagelse i det hele tatt. Poengene alene tatt i betraktning. Og det er åpenbart hva folk vil ha, disse som scorer høyest, det er en suppe av O-Zone-aktige, dårlige Great Garlic Girls-kopier. Og moralistiske hjerteklistremerke-utdelende damer i smoking. Pfff. I motsetning til gode låter som går rett i glemmeboken og ikke får noen kredittering, heder eller ære - hva er det som foregår?? Resultatet ville utvilsomt vært et helt annet for bare noen få år siden, og jeg tror vi ville ledd rått av en del av årets suksesshistorier, heller enn å stemme dem fram. Og visse land ville ALDRI I HAVET, med all respekt for omgivelser og omfang, tort å sende det de gjorde i år. (Se påfølgende avsnitt.) Man kan ikke mene at dette er rett. Er det en ny trend, er det tiden som har innhentet oss, er det en ny tendens - nye musikalske retninger som spiller inn? Jeg aner ikke. (Synes dog at mesteparten av vinnerlåtene var temmelig likelydende, så det burde kunne gi oss et bilde.) Hmmm. Jeg vet bare at jeg sitter igjen med en ganske stor porsjon skuffelse over at alle, ALLE, mine favoritter (med unntak av Ungarn, heia blues-damen!) må gjennom en tøff kvalikrunde neste år og med disse...tendensene...som råder nå, vil de neppe klare å komme med i finale-heatet.

Men, eeeh, det er betryggende å vite at noen der ute er ENDA mer skuffet enn det jeg er. Engelskmennene fikk diverse stykk talentløse deltakere (bidragsytere som ikke kunne yte særlig mye bidrag) et stykk utsatt Doctor Who-episode (man vekslet da mellom å rase over den grusomme sangen og klage over den grusomme urettferdigheten i denne uutholdelige ventetiden - jeg sluttet meg til sistnevnte og er akkurat nå i harnisk) og et par stykk trøstepoeng fra Irske venner og gamle koloniland (ifølge Per Sundnes, og England fortjente virkelig ikke noen av disse poengene) i avstemningen. Flyvertinner, anyone? Med det som kommer til å gå inn i Grand Prix-historien som tidenes aller, aller verste koreografi-oppvisnings-stunt!! Soleklar taper.

Og la meg gjøre dét helt klart: man skal ta Grand Prix såpass høytidelig at man gjør en hederlig innsats, uansett hvilken type musikk man fremfører og hvilken danseoppvisning man har øvd inn, og ikke minst at man forlater arenaen med selvrespekten i behold. Dette er pompøs og fargerik, rendyrket moro - i allefall burde være det - men nå synes jeg det hele har utviklet seg til en blanding av folk som ikke går inn for det overhodet, bare sender noe rukkel fordi de ikke trenger å anstrenge seg (FY ENGLAND!) og dansebåtdisco blandet med lidelsesfull sang (Russland gå og skam dere!) og disse politiske undertonene - som nå har blit overtydelige; hvilket jeg ikke kan utstå.

Thursday, May 10, 2007

Icons of hope

Fine, fine tingen jeg laget i photoshop i går!! :) Enhver po(t)et med respekt for seg selv trenger et icon/en logo som hun kan briske seg med...og her er min! Stilig eller hva? Litt kult å mestre nevnte PS bedre også, jeg er vel ikke verdens største design-spire, men jeg mestrer i det minste filtrene og magic wand-knappen. Joohoo! Og ja, jeg vet at jeg ser ut som Jennifer Beals på det bildet - og det gjør meg absolutt ingenting! Er man Flashdance-fan, så er man - vel - faaan!!
Ytterligere kan jeg meddele at jeg jobber med å gi bloggen min en liten opp-shining, at jeg med andre ord driver på et oppussingsprosjekt, på godt norsk, og har da allerede begynt - såvidt - med å forandre infospaltene til vesntre (i margen) og endre noen litt patetiske, sent-på-kvelden uttalelser om meg selv og mitt. Det er fortsatt veldig lovlig å sende inn mail og kommentarer og jeg setter altså veldig pris på all tilbakemelding. Ooogså har vi her noget dilldall jeg skrev i dagmorges, for å vekke til live en mer positiv innstilling til livet og denne perioden av enerverende eksamensforberedelser jeg befinner meg i:

"Positive vibes"
By Scaramouche, the po(t)et, nå altså med egen logo!

And suddenly you're thinking
It's all gonna go wrong now
But then comes consolation
A blast of self-reproach, so
You tell yourself it's easy
you tell yourself it's better
To take in what is truthful
and stick to certain matter


Tuesday, May 08, 2007

Sladder siden sist

VELKOMMEN TIL SCARAMOUCHE'S SLADDERSPALTE!!Mye moro og mye meningsløst og ingenting er så moro som den meningsløse.(Men bittelitt alvorlig også. Som vanlig.)

Av Scara, tidenes minst oppriktige sladrejournalist - på vei mot undergangen - and loving it. Dog skal jeg snart skrive noe annet. Men det er festlig å være avslappet ureflektert og særdeles lite politisk korrekt - i blant. JA, jeg digger Hollywood-intriger. Og jeg driter en lang marsj i enhver samfunnsviter-synser-suppegjøk som måtte synes jeg kaster bort livet mitt. Pøh!

Århundrets mest latterlige: Sacha Baron Cohen er ifølge norske tabloidaviser (gjett hvem som plukket opp ryktet fra de engelske boss-skribentene først!) aktuell i rollen som Freddie Mercury i filmversjonen av sistnevntes liv og levnet. Pfff. Håper ikke Freddie opplevde altfor stort ubehag da han snudde seg i graven, og håper det hele gikk Bri, Rog & John hus fordi. Ærlig talt - de fortjener bedre. Enn slikt vissvass, mener jeg. Hvis man skal skrive noe om Queen, skriv for guds skyld noe hyggelig og ærefullt eller kåre dem til tidenes beste band eller noe. En enda større katastrofe: hvis det faktisk er sant. Noen må straffes. I grunn.

Århundrets mest tragiske: Britney er visstnok rehabilitert. Er det derfor hun løper rundt i nettingstrømper, avklippede denimskjørt og rosa BH, danser lapdance på fanget til forstyrrede guttefans, mimer til egne sanger (husker hun ikke teksten på "Toxic" kan hun umulig være helt klar i hodet), snakker usammenhengende til fremmøtte fotografer om påstått graviditet og det som verre er, og bruker hatt i enhver upassende sammenheng? Jeg vet det er en hard bransje, og hun skal få lov å ha sine dårlige øyeblikk, men kan hun ikke i det minste holde seg innomhus akkurat når disse inntreffer? En som kler nettingstrømper og miniskjørt vesentlig bedre: Scarlett the Beautiful Johansson på Costume Institute-gallaen i New York.

Århundrets mest tragikomiskpatetiske: I USA og Canada har man briljante InTouch (meg elsker!) og People og liknende. I Norge har man forsøkt seg med, eh, C!. Og D!. I tillegg til Se og Hør og Her og Nå; dog er de forannevnte såvidt jeg har skjønt spinoff-magasiner fra disse. Jadda. Når det gjelder ren underholdning er det de to enstavelsesbladene allmennheten skal ty til - og joda, de er visstnok konkurrenter fra vidt forskjellige forlagshus, noe jeg derimot har vanskelig for å tro på. Skal man bedømme dem kun utifra forsideoverskriftene, ser de ut til å inneholde nøyaktig de samme nyhetene fra nøyaktig de samme kildene. Denne uken: Hollywood-barnevaktene snakker ut. Tårer og haraball. Desken hadde klart å hoste opp noen relativt forskjellige kjendisbilder til å dekorere med, heldigvis, men undertekstene og de oppmerksomhetsfangende frasene var de samme. Jeg har virkelig ingen intensjoner om å bruke penger på sånt møl. Nei, gi meg litt skikkelig, amerikansk kvalitetssladder. Er det noe de amerikanerne har peiling på, så er det glossy kjendisnyheter! Jeg savner en norsk avlegger. Seriøst, da, såpass burde vi fått til! En siste løsning: få inn mer sladder i tegnserieblader eller sprite opp VG Helg. Hmmm.

Århundrets mest uinteressante: vel, man kan teknisk sett gå lei av sladder også. Selv de mer saftige sakene, de blir uttynnet etterhvert. Jessica Biel og Scarlett Johanssons mannebytter, for eksempel, nå utviklet seg så søkt og usannsynlig at man bare kan gi opp og la de stakkars jentene være i fred. Det er ikke morsomt lenger. De er unge, de er pene, de er ubestriddelig superflinke, og ingen av dem er sammen med Justin Timberlake. I rest my case. Et siste eksempel på lavmål: "se disse nusselige bildene av Jessica og Scarlett som tenåringer, da de fremdeles var venner og før de ble kjærlighetsrivaler". Uuuuugh.

Århundrets største hype-turned-disappointment(-should-turn-success-again!): hva pokker er galt med at Spidey gråter en skvett eller tre? Man tager et stykk Tobey, pluss Topher, pluss James Franco, pluss Haden Church, pluss en passende dose Dunst og Dallas Howard, masse vasse spesialeffekter, og man KLARER IKKE å lage en fullstendig mislykket film. Jeg tror simpelthen ikke på dem, disse hersens sytepavene av noen kritikere. Vil ikke. Jeg gleder meg istedet stort til å se det tredje og avsluttende (?) kapittelet i soga om Spider-Man! :) Shrek 3, på en annen side, har gjennomgått en del uheldige forandringer kan det se ut til. Prompehumor? Oh no! Men ellers gleder jeg meg - selv om vi alle vet at ingenting kan overgå ener'n. En klassiker. Eddie Murphy har jo ellers blitt far siden sist, det har vel de fleste fått med seg, selv om han nekter plent for akkurat det farskapet, og Cameron Diaz har farget håret lysere igjen (takk og pris!) og Mike Myers har muligens krympet. Apropos Murphy; damen som påstår han besørget graviditeten, Mel B, joinet sine tidligere krydderkompanjonger og de fikk alle oss krydderjente-hatere til å skjelve i frykt for en snarlig gjenforening. Jeg trodde aldri jeg skulle komme riktig over det der, med helsen i behold, og nå har de jaggu tenkt å begynne på ny frisk. Skraptynne småbarnsmødre med nannyer og gedigne solbriller å gjemme seg bak. Æsj. Men...på en annen side: å se Posh vakle rundt på platåsko og tryne hadde kanskje vært en smule komisk. I fem sekunder. Og vent, det er vel omtrent så lenge de kommer til å klare å holde på før noen skrur av lyden på mikrofonene deres og ber dem pelle seg tilbake i den lukkede nittittallsgrav der de burde forblitt. Jeg krysser fingrene.

Århundrets mest uspiselige: sladreblader som slår om seg med bilder av (radmagre og ufattelig overtrente) Hollywood-damer "med mage", for å få vanlige kvinner til å føle seg bedre på stranden. Se, de glemte å holde pusten da de ble fotografert. Se, Lindsay Lohan har spist mat i det siste og har ikke innover-mage. Hjelpes. Jeg følte meg bare uvel. Det er greit at sladder skal være en virkelighetsflukt, og at man ynder å se "perfekte folk" vise frem "mindre perfekte sider", men å la slankehysteriet få slike dimensjoner er ikke annet enn guffent. Spesielt fordi de overhodet ikke har "mage", de der damene, de er direkte usunne på andre og mye farligere måter. Jessica Alba spiser bare salat og peanøtter, Beyoncé måtte ha så mange forskjellige typer kylling da hun skulle opptre på Hamar at arrangørene ikke visste hvor de skulle skaffe alt sammen, dog ville hun kun ha ørsmå porsjoner av hver rett, og Kate Bosworth...drikker nok mest vann. Og spytter det ut igjen etterpå. Stjernene leser neppe bloggen min, så i det store og hele har nok raseriet mitt liten effekt, men jeg må likevel få det ut på et vis: hva er det de driver med? De sier de ikke er forbilder for unge kvinner og at de er "naturlig slanke", at de ikke vil klandres for dét - og sladrebladene tar selvsagt intet ansvar. Hvis jeg kan fremlegge en slags moral for gud og hvermannsen som måtte lese dette: undervurder aldri følgene av egne handlinger og uviktiggjør aldri konsekvensene av egen fremtoning, i all offentlighet! Det er min oppfordring. Og så ser jeg meg rundt og blir levnet minimalt med håp.

Ytterst trivelig på en tirsdag!

Elements featured in the following texts were kindly borrowed (with unprententious hommage intended, as always...) from The Beatles, My Chemical Romance, Leonard Cohen, Quentin T., Doctor Who, Joe Cocker and other idols and heroes and villains...with thanks to my optician and my beloved radio-bc. And the Beeb. Well, enough credits, now let's cut to the chase!

Fæle intensjoner.
Ettermiddag. Litt frustrert. Det begynte så bra (P!NK kommer til Bergen!!! HURRA!!!) og jeg imponerte meg selv med et modig innfall. Men, eh, senere. Det kommer alltid et tilbakeslag av et eller annet...slag. Og hva gjør man - når utenforstående kun med enkle og entydige ord dreper alle lystige og godtroende forhåpninger omkring det man liker best? Jo, man fortsetter, ufortrødent. Med det jeg liker aller, aller best i hele verden. Jeg sa det. Men tror du de lyttet. (retorisk spm.) For det finnes da mennesker i vårt samfunn som aldri å kommer til å være lydhør for annet enn stemmene i deres egne hoder som forteller dem at de har lov til å la være å lytte til alt annet og alle andre, fordi de vet best selv, mens vi rundt dem, dvs alle vi andre, vet inderlig godt at de tar feil. Jeg synes synd på dem. Og sist: hvor er troen på det nye og uventede? Det innovative og litt...på kanten? Hvorfor konstant sneversynte og tørre i sine avslag? Og så forutsigbare, da, til de grader. De får endog meg til å gjenta gammelt nytt og repetere sure oppstøt mot kulturavdelingens stygge baksider. Emmen smak i munnen. Nei, man kan miste troen på menneskeheten av mindre, når elementære og essensielle deler av dens grunnlag - dens inspirasjon - blir trukket slik i tvil. Hvem skal bygge fremtiden, om ikke vi, og hvem er likeledes iferd med å ødelegge enhver sjanse for at det skal bli en lovende fremtid? Vi. Og de andre. Kanskje er vi like, og like ille, innerst inne.

"Who's to blame for cruel intentions"
Mama, we're all gonna die. - MCR.
By Scaramouche, the po(t)et, who keeps learning her lessons...why they still care to teach me, I don't know..."Please unchain my heart, I can't take the pain!"

the sharpest knives are those
that never cut through to the bone
but skimmed the surface and
left scratches that one wouldn't see

the dodgiest of enemies of mine
were the closest one, once, to a friend
and dubious honour is oftener paid
to a two-faced colleague than to an honest fraud

here's rule one: first come the things you don't need
last of all, the things you'd rather use, that's no. two
like sending out letters that never were replied
and answering machines that go big-baraboom

the world as viewed from behind
a contact lens or a one-way mirror or a door
flimsy and a bit of blur, the focus lost
a film of butterflies that sing and purest joy

take the liberty of being bough and sold
but who's to blame for cruel intentions, if I'm not
the narrow escape or an undisguised runaway
stand the blow, can't hide the fact that I'm mean anymore

lightforce shines on and on and to set me free
the night curtain's calls, my lights pass out again, so bye
and I'm a blissed player; naivete innate and firm
hopelessly hopeful and forgetful as it comes; I tried

repetitive operations, I lie and I steal and I kill
figurative in meaning, but human nonetheless, I'm the blind spot
said you can't fight natural courses or murphy's law
but words of wisdom may need more than a whisper, for sure

Monday, May 07, 2007

Student's Life

More on Scara's battles with the SocioLinguiShite (norsk: sosselingvistokkdum). Diddleedee. Well: you know your concentration has reached an absolute bottom level when you are contemplating ways in which to murder the authors of your sociolinguistics course-reading, instead of actually managing to read the bloody books. And when punching your fist into the wall in front of you, which in fact is quite painful, becomes a frequently used method to increase the level of mental presence, viz concentration, because your mind is constantly absent and unfocused and finds itself anywhere else, except where it's supposed to be, which is in a state of concern with the curriculum-related topics. So...I wrote a little verse:

"Facing upcoming exams"
By Scaramouche, the po(t)et, student, and NOT the greatest fan of Melchers, Shaw and Janet Holmes. Bah.

Ah, the preparations! -
but I'm on autopilot now
I see the books, won't open
the words just won't make sense
the thoughts won't group
mind stays not still
and everything goes blurred, then

So ah, the exaltations! -
the refreshment out of reach
The rain is pouring, concentration?
but - it's never easy as it seems
the crisis near, oh heck, the fear!
mind stays a jumble;
everything goes wrong, pray no!

Ah, the sweet derailment
like this, and that, and coffee
temptations luring me to break
the rules of repetition, dicipline,
I long to face the freedom
mind is a boiling pot, and
everything turns off, then

And papers everywhere
I browse to be unchained from
panting, wishes, by a whiskers,
the duties and the slow release
this pressure of a once-performance!
I'm on page five and I'm not finished
yet I hear the bells may start to toll
to ring in all my incompletion, they
hurry on this striving student
and I sit, cursing, brooding, fighting,
absolution far ahead
perpetuation must continue, oh
give me strength, and grant me focus!

Sunday, May 06, 2007

Folk som får Scara til å le!

Dette blir en litt underlig liste fra en som aldri har vært særlig opptatt av humorserier på TV, men jeg har da i det siste oppdaget en hel haug talentfulle og meget britiske komikere som jeg er nødt for å hedre litt her på bloggen. En positiv side ved mitt uerfarne utgangspunkt vil muligens være det talent disse menneskene må fremvise og den kvalitetsunderholdning de må utøve for i det hele tatt å ha kunnet fange min interesse. Derfor håper jeg å ha skapt en kritisk og relevant liste, naturligvis ganske subjektiv, men fylt av kjente og kjære og meget populære fjes, skulle jeg tro! - som følger: altså, de morsomte komikerne jeg vet om! (Og merkelig nok har de fleste vært med i Doctor Who eller filmer jeg elsker...rart med dét.)

1. Simon Pegg & co. (Shaun, Angel, the Editor. Jeg gir meg ende over. Mannen er g-e-n-i-a-l! Og han har noen flinke medskuespillere og -teknikere, jada. Dessuten liker han Queen.)
2. Catherine Tate & gjengen (en helt utrolig komedieskuespiller - og hun gjør seg godt sammen med Tenannten, pluss at hun klarte å gjøre the Runaway Bride til en helt spesiell og utrolig herlig opplevelse for oss Who-fans selv om vi savnet Rose...hvorfor kunne ikke hun blitt den nye companion'en??)
3. Hugh Laurie pluss Stephen Fry (mannen som kan mer enn å være sarkastisk Doctor - jaggu kan han synge, spille og lage grimaser i tillegg...og Stephen Fry har vært med i V for Vendetta! han var morsom der óg!)
4. Craig Ferguson (han er kompis med Gerry, han er kjekk, han har eget talkshow på amerikansk TV, han er supermorsom! og dessverre gift!)
5. Gjengen fra Viva Blackpool (den serien er fantastisk festlig! OG: David Tennant!!! jeg har sittet og sett gjennom masse sangklipp og jeg digger...for en genial idé, og for én gangs skyld teller det bare positivt at en serie er ufrivillig morsom - imponerende!)
6. Gale MAD TV-damen Stephnie Weir (hun med det brede smilet som alltid spiller hysteriske småjenter som dreper folk - og lignende - dog er hun strengt tatt ikke britisk, men jeg forguder henne og hun må med!)

Kan komme ytterligere tilføyelser senere, når jeg eventuelt oppdager flere! Tips - også ved stygge forglemmelser - mottas med takk! ;)

PS: en liten ekstraopplysning til alle (overnevnte) Who-fans der ute, prøv å få med dere miniserien "Casanova" enten på TV eller på DVD. Den er skrevet av Russel T Davies, den har musikk av Murray Gold, den har scenografien og kostymene til "Girl in the Fireplace", bare mer rocka, og halvparten av rollebestningen er folk de har hanket inn fra series 1 og 2 og 3 av DW; det er naturligvis de beste av de beste, for denne serien usannsynlig godt laget... Et stort pluss for at David Tennant makter å være barsk, og for at han også har fått med seg glitrende medspillere fra "He knew he was right" (resten av rollebesetningen...!). Et hjertelig gjensyn med Laura Fraser, blant annet. Og Peter O'Toole, da! Tøffe, aldrende mannen. Jeg mener - kan det blir mer fullkomment? Lawrence of Arabia - sjarmøren selv, den billedskjønne - som Casanova! Og Doctor'n som hans yngre utgave! Man kan alltids klage over at castingen i BBC-produksjoner er vel lite variert, men hva gjør vel det? Så lenge de alle gjør en upåklagelig jobb, hvem kan finne på å etterlyse utskiftninger? Jeg vil ha Tennant og kompani og jeg vil ha "Bright Young Things" på DVD. Har hørt visse rykter om enda flere Who-referanser - og Emily Mortimer. Noen som vil skaffe til veie for meg? Uansett: "Casanova" var en gledelig overraskelse og en vesentlig mer moderne og velskrevet versjon av Franks/Italiensk hoff-kultur enn visse andre kostymedrama vi har sett i det siste. Heia Who-teamet!

PPS: men series 3 er fortsatt temmelig døll...Captain Jack må snart dukke opp før jeg kjeder meg halvt ihjel...og dialogen svikter! Dessuten er jeg stygt redd for at Martha Jones virkelig aldri vil kunne erstatte Rose. Jaja. All ære til Billie, men dette er litt...ille! Serien har fortsatt sine store øyeblikk, jeg likte James Bond-referansen og den plutselige, mer direkte brutaliteten (Who for voksne, nå? Hørte jeg Torchwood???) i "Lazarus Experiment", og Doctor Who er jo fortsatt bedre enn det meste annet som sendes på TV, men dette skal liksom være OVERLEGENT; ypperlig, genierklært, fantastic. Og akkurat nå er den iferd med å styre i retning av det mer ordinære. Det vil vi ikke ha noe av. Simm og Barrowman! More action! NÅ!

Friday, May 04, 2007

Another one on the Last King

Callous Criminal (at the Core) - dedicated to McAvoy and Whitaker
By Scaramouche, the po(t)et, ever so amazed by great acting performances

I saw a Doctor lay his stethoscope aside
and raise his hands as though he, humbly,
felt the need to send apologies uphill
I saw a madman, wild and raving, yet with
childish fear and sullen unbelief, observe
the Doctor's journey - turn incautious
I saw the Doctor's coat, hung on the chair
the blood upon the terrace and the glasses
there were bottles filled with ruddy fluid
I saw the madman claim his throne and
wear his garments like a uniform of skins
the hallways emptied, he began to speak
I never saw a Doctor beg, nor did his tyrant
I saw them wave a silent hatred's last farewell
and never lift an arm, but to dictate, or pray
for one was cruel and one was blind
as one came all too late, one was devoid

Et stykke Kongelig filmkunst

Noen ganger blir filmer virkelig sittende fast på netthinnen så lenge at det grenser mot det ubehagelige. De går ikke bort; minnene og bildene fra dem ligger som en intens påminnelse i mange dager, netter, for ikke å si uker, etter at man har sett dem. "The Last King of Scotland" kommer til å være en slik film, for min del. Sjelden har jeg tatt del i en sterkere og mer gripende filmopplevelse. Den var rett og slett grusomt god. At Forest Whitaker vant Oscar burde være en selvfølge for alle og enhver; han spilte så fantastisk bra at det ikke var rom for tvil. Det var ingen vanlig skuespillerprestasjon, det var en levendegjøring av en sosiopat av en diktator; og hvilken maktdemonstrasjon fra en farlig charmant herremann! ;) James McAvoy gjorde også en god figur som den grusommes livlege; en mann som bokstavelig talt fikk smake sin egen medisin. Det var øyeblikk, spesielt mot slutten, da jeg måtte knipe igjen øynene og knytte nevene rundt armlenene på kinostolen og håpe intenst at jeg ikke kom til å få mareritt av dette senere. Men marerittene har så langt uteblitt, og den utsøkte kvaliteten på filmen er det jeg erindrer med glede. For selv om historien som sådan er FÆL, hårreisemde, avskyelig, you name it, så har ikke regissører og crew dratt det hele for langt; det blir aldri direkte frastøtende å se på. Bare grusomt realitsisk og en påminnelse om menneskets ondskap; hva vi faktisk er i stand til. Det er en nødvendig, om enn uhyggelig lekse, og jeg liker historier som setter søkelys på dette temaet. I tillegg hadde filmen andre og minst like glitrende sider; hyggestunder ved svømmebasseng, humor, fin fotografering av Afrikas nydelige landskap - positive relasjoner mellom generelt sett glimrende skuespillere. Kort fortalt om plot and people: dette er en sann historie med visse innskrevne elementer - den fiktive karakteren til McAvoy er en naiv og frustrert, ung lege som ankommer Afrika på syttitallet, på søken etter noe som er fullstendig forskjellig fra det han er vant med og lei av; en overstyrende far og utsikter til å styre familie-legekontoret sammen med denne. Han drar dit på måfå, som en annen eventyrer, og innser overhodet ikke hva han har begitt seg ut på før han er midt oppe i det, og da er det for sent å komme seg ut. I allefall uten å måtte betale en durabelig høy pris, både mentalt og psykisk. Han lever i en drømmeverden der han er en "doctor abroad" og setter stort sett sin lit til at skjebnen vokter over ham og verner ham. Problemene begynner når han, takket være en slags flaks, og tilfeldighetenes spill, får han jobb hos den nyinnsatte og (meget naturtro!) presidenten Idi Amin (Whitaker) som har en bisarr fascinasjon for Scotland og dermed trykker den fotballspillende, patriotiske skotten av en nykomling til sitt bryst. Nicholas, som han heter, blir trukket inn i Amins politiske spill, men enser ikke de - ehem - omfattende ulempene før han får groteske bevis på dem slengt rett opp i fanget. Først lar han seg i stedet blende av Amins luksusliv og vakre venner og smigrende vesen. Han er en ganske egoistisk ung mann, nokså bortskjemt, som forsyner seg av livets goder og ikke tar særlig hensyn til sine medmennesker. Han er en blanding av jypling, en som gjør mye rart og galt for å komme seg opp og frem, og en rettskaffen sympatisør med de svakerestilte - som blir fange i sin egen lidenskap og simple, europeiske livsfilosofi og -bakgrunn. Man får man sympati for ham; det var virkelig pinefullt å ta innover seg dette han holdt på å rote seg opp i, før han så det selv; alle tegnene han burde tolket og alt han bare ignorete, for deretter å bivåne de påfølgende, uhellsvangre erfaringene - ja, gjør ham til en modnere, men også ulykkelig mann - fordi han må miste alt før han kan forstå den hele og fulle sannheten. Filmen er en leksjon i menneskesvikt og hvordan man ikke skal ofre andre for egen vinnings skyld, og at man skal reagere på vold og faenskap, ikke la den passere i stillhet. Og i hvertfall aldri godta den. Jeg kan med andre ord ikke annet enn å anbefale, og dessuten; en film full av Doctor'er, Afrika og Skotter? Det kan vi like. Definately!

Wednesday, May 02, 2007

Mai, mild og molefunken

Tøffe, usympatiske og sarkastiske, men sjarmerende Doctor House (fine doktorene!), tøffe og ubegripelig flinke Elton John, hvis 60th-anniversary konsert i Madison Square Gardens bør forbli legendarisk for ettertiden, og tøffe - nei, übertøffe! - P!nk som synger linjer jeg kan kjenne meg skremmende godt igjen i, "never liked school that much they tried to teach me better", og viser finger'n til alle dem som forsøker å forvandle henne til noe "bedre", underforstått mer tilpasningsdyktig, mer kjedelig, mer mainstream. Fuck mainstream.

(Smakebit på noe mistrøstig jeg begynte å skrive på i dag. Soundtrack: John Lennon - "Stand By Me".) Hun hatet virkelig å sove. Hatet å lukke verden ute, skyve unna bevissthetens impulser og oppfattelsesevnene. I våken tilstand fungerte kroppen på nivå med en radar; ømfintlig overfor enhver bevegelse, lyd, synsinntrykk. Det var anstrengende i lengden, selvsagt, for ikke å si vanedannende. Og derfor vanskelig å legge seg av med. Det var en rus; hun trengte ikke bekymre seg for å bli tappet for energi, hun følte at den ga henne nye krefter i stedet. Så lenge hun kunne huske var det å slappe av, tillate seg å være uoppmerksom, noe hun ikke kunne tåle; angsten hadde røtter helt tilbake i barndommen. Alle disse årene med vedlikeholdelse av den hadde også bidratt til å slette minnene om uroens opprinnelse. Men hvorfor klage. Det var en blanding av tilfredsstillelse og selvpining og sistnevnte fostret ny tilfredshet. Likevel, der lå hun i sin egen seng, på en trippelpolstret, ultraergonomisk madrass med en utsalgsverdi langt over alminnelige månedslønninger - for å motvirke egne lidelser - var en lyttende sympatisør akkurat det hun lengtet etter. For å døyve på tungsinnet. Er det en lovlig betegnelse, når det er slikt man kan hjelpe for? Når man kan forandre på det, men ikke - ønsker? Nei, hun visste ikke, visste bare at hun ikke kunne sovne der hun befant seg, liggende utstrakt som en Michelangelo-figur, og opptatt med å studere mønstrene i taket. Hun kom til å våkne, med klokken på altfor tidlig, forbaskede visere som ikke kunne se å flytte seg men stod og svaiet og dro sekundene ut i det uutholdelige. Drømmeverdenen ville dermed være umulig å returnere til. En instant dose koffein og et eller annet med yoghurt, det var det hun hadde stående i kjøleskapet, ville utgjøre morgenens første måltid. Selvdisiplinen kunne neppe bidra til videre avspenningsmanøvre, da den var nærmest ikke-eksisterende. Og i dette øyeblikk begynte hun å telle sauer, selv om det aldri hjalp, for det fikk i det minste tankene vekk fra feil og mangler. Surrende fluer rundt lampeskjermen, konturene av en edderkopp på listverket i skillet mellom vegg og tak; det slo henne at en som tok seg råd til så avsdinig dyr sengekomfort burde bevilget seg en nedspraying av dette råtne, gamle huset. En lukt hun hverken ønsket eller maktet å plassere satt fast i panlene og sivet kontinuerlig ut i rommet, hang seg fast i stoffer og inventar. Treplankene som utgjorde sengekarmene hadde sikker også sett sine bedre dager. Kanskje burde hun filosofere over andre mennesker, ikke omgivelsene. De hun kalte sin omgangskrets. Hvem var det realistisk å skulle snakke med i morgen? Hvem pleide å ringe?

Av søsknene var vel broren den som utmerket seg. Den fæle, men akk så ufravikelige; i hennes mørkere stunder grenset bebreidelsen av ham mot forakt, ellers kunne hun akseptere ham - under tvil. Hun studerte dog fælt på hvordan han alltid klarte å få spørsmålene han stilte til å høres ut som informasjon han hadde gått inn for å memorere, ikke tilfeldige fakta han dro frem for å kune føre samtalen inn på noe som faktisk handlet om henne til en forandring; nei, han fremsa derimot alt slik at det skulle lede til en diskusjon omkring temaer han kunne relatere til, eventuelt forelese om, og han var den mest selvsentrerte personen hun kjente til. Han hadde ingen interesse for andres engasjement, han skydde dialoger som pesten. Foretrakk å konfrontere uforberedte møtende, som henne selv, med detaljer angående hennes privatliv man ikke kunne fatte hvordan han hadde fått tak i, eller bitt seg merke i, for deretter å snu rundt på dem, trikse og mikse, hele hennes familie holdt det gående på denne måten; de snudde enhver ulempe til sin egen fordel. Hennes ulemper. Deres skadefryd. Og venninnen; entallig, selektivt, ensomt; som ikke hadde noen bekymringer foruten dem kjæresten og resten av samfunnets udeltakende suppegjøker forvoldte henne. Og det som skremte den søvnløse aller, aller mest der hun liggende på himmelsengen sin kastet forbannelser i hytt og vær, var at samtlige av disse bekjentskapene og slektningene var en del av henne, et uttrykk for hennes valg og misérer. At de beviste noe. Det at hun fremdeles opprettholdt kontakten med dem beviste noe. Det at de ikke ville snakke om henne, til henne, med henne - den rekkefølgen - mens de kun klaget over egne problemer og lot til å ignorere dem som måtte tilfalle de ulykksalige; det var et mønster. Et selvstendig problem. Hånden hennes hvilte mot pannen og skjulte øyelokkene, en behagelig kulde fra sprekken i husmorvinduet kilte huden såvidt, hun presset bakhodet ned i puten. Disse bindeleddene på alle kanter; forbindelser til det hun ønsket å flykte fra og flykte til på samme tid. Og søvnen. Den kom ikke. Hun skjønte det nå. Den virkelig søvnen kom aldri til å innhente henne. For hun gjorde sitt til å skyve den unna.