Siste dagers opphopninger

...fordi jeg, som kjent, ikke er noe uvirksomt skrivende menneske, selv om jeg er midt i en travel eksamenstid. Istedet er jeg av dem som blir inspirert (!) av å ha store skriveoppgaver å holde på med - som for eksempel en skoleeksamen i litteraturvitenskap - og følger opp med dikt både i forkant og etterkant og gjerne underveis. Det er en grunn for at jeg ofte strener over i de poetiske retninger og ikke holder meg til den akademiske; og er tro mot dennes kutymer, selv når jeg absolutt bør; men det får heller være. Jeg dyrker den poetiske ånd, på konstant basis; evig uopprettelig, skadelidende, men kreativ; også kan de sneversynte kritikere bare gå og legge seg (og tie stille). Sa den smått spedalske kjempen; blek, men fattet i Universitets-landskapet. Følgelig, her er det siste diktet jeg skrev før eksamen og det første diktet jeg skrev etter eksamen, og begge bærer til alt overmål preg av (denne) dagens strabaser. Videre følger óg et dikt jeg skrev på grunn av eksamen, det siste, om den siste, også får man tolke som man vil (dog aldri være liketil).

"trist av tzara" (tull og fjas, til tider, men litt teoretisk med)
av Scaramouche, Po(t)eten, som i et sjeldent festlig ironisk tilfelle kunne glede seg over at hun faktisk fikk om det nedenfornevnte til eksamen også. Jadda. Forvarsler av tredje grad, møtt med latter. Russisk avantgarde, og jeg ble et lykkelig menneske (for én stakket oppgaves stund), og Tristan Tzara er en nydelig poet det var meg en lykke å repetere, selv siste kvelden før Den Store Utfordringens Dag. Likesom "den hvite kjempen spedalsk i landskapet" er et absolutt favorittdikt jeg noenlunde har forlest meg på og håper noen engang ber meg analysere (nøyere). Befriende å formulere seg uten punktum. Henrivende å bruke metafiksjonelle grep i praksis, i seg selv, inni selvet, etc. (Og ikke falle helt av lasset.) Deilig å skrive om en man føler man har mangt og meget til felles med; i teoriers øyemed, og hva fortellerinstans angår. Det handler om sammensmeltning, aggresjon, aggregasjon, det åpenbare og det ikke fullt så tydelige(re) innmeislet deri. Anbefales på det kokvarme; så også hans etterfølger, og selvoppnevnte navnebroder, nemlig herr Tristan Vindtorn, en gang i tiden het han Kjell, som skriver rare vers om fulle folk på restauranter og ensomheten mellom bordene. For ikke å si over bordet.

aggregasjonen
i vårt livs maskineri
møter med et fremmed øye
stille tid for påfølgende utbrudd
enslig utsyn ut mot avvik
søker man mot konsistens
inkonsekvens forledet
ført i overdøvet villrede
en messe over desperasjon
fragmenter uten lengde
men med usannsynlig varighet
et øyeblikk - hvorav
slik klarhet i forvirrig
løsrevne tumulter tyngende
en koblet rekke
kastes fra

så samler vi tankene
og skriver
MED STORE BOKSTAVER
bokstavelig talt
som bokstavene taler

mye lyd
lite mening
meget meningsmangfold
bang
krasj
bom
elsk

mannen
som skriver seg (inn og) ut
av det utydelige
tydeligste

og beskriver kjerneverdiene med kraft
med glassklar gjennomskinnelighet
men lar dem legges lag på lag til tåketeppe
skilleveggsystem av skitne plater riper
uskarpt talløst til man skimter ingen
oppklaring i lydmenasjeriet

så akkumulerer teoriene
og setter
assosiasjonsevnen igang
berettende nok
i seg selv som eneste beretning

mange ord
mindre struktur
men meget strukturalisert
bom
klasj
pling
forelsket

meg i mannen
som han skriver seg for vidt
uti det ytterligste
ytterlige
ytringer om vrede
villskap og
om vanvare

tzara sint og trist mot samfunn
kjærlighet og politikk og anarki
motforestillinger i mente
bryter alle regler til en leveregel
la oss hylle havet hylle kjærlighet
og politikk i anarkismens ånd
til motmæle til rettferd tro på kaos
smile rått av alle dem som aldri vil forstå
hvert sikksakk i hver sjel vår sjel

**

"påskjønnelse"
av Scaramouche, Po(t)eten, som er (nesten litt for) flink til å unne seg sådanne. Skrevet på en circa tre minutter, mens jeg satt innerst i kroken på Brunello (og ventet på min venninne, den alpeluekledte) og unnet meg en diger sjokoladebolle, bøttet nedpå med kaffe og egentlig hadde det ganske fint. Sånn, med eksamen ennå friskt i minne, følelsen av å ha lagt noe bak seg, og behaget over å ikke trenge pugge mer. Huhei.

sitter på kafé
og sløver
ferdig
med å slave
skjønt å bare
slurpe
kaffe ned
med gyngende
søvndyssende
musikk, fra
overalt omkring
kaféliv
ferdig for idag
og feirer overstått
utfordring
med en sukkerbombe
bedre kan det ikke gjøres
(ei heller mer, som man supplerer
så i ettertid, for den som har levert)

**

"motgang /formet /medgang" - inn i konteksten,
men som metode for å overkomme
av Scaramouche, Po(t)eten, som synes det er vanskelig å ikke la seg knekke, og holde seg til knekkebrød. Og andre nødvendige digresjoner som setter motgangen i perspektiv og bagatelliserer den ned til en bigeskjeft og ikke noe som får prege hele livet. Dette diktet skulle egentlig være noe helt annet; nemlig en fortsettelse på Tzara-diktet; men jeg har, siden sist, lært meg (eller villet begynne å lære meg) å avslutte der jeg skal, når diktene er lange nok og ikke bør bli lenger, avslutte med et fyndig poeng, med et brak, med en sang (evt), og derfor tok jeg utgangspunkt i det kuttede lille avsnitt for å lage et helt nytt diktverk om noe ganske annet og litt mindre lystig (og fremadskuende). Stadig like glad i parallelismer, bokstavrim, parenteser og alt annet som plutselig har blitt veldig typisk meg, og noe sier meg at jeg er iferd med å legge meg til en egen Po(t)etisk stil, noe som kanhende er på tide og har vært der lenge allerede, for alt jeg vet, og dette bør derfor sees som et resultat av hva jeg har blitt, ikke hva jeg ikke får til.

byggeklosser i bevegelsen
behager bevrende (summert)
medgjørlig føyer seg
som under sakte forming
lange dagers netters
meisling mine hender (mine herrer)
min mimikk metrikk
i meta opp i stry
og dernest ut i vilden sky
(lik gesten
man slår ut med hendene
ugyldig likegyldighet
og avvist dveling
videre min santen fremad)
bygger på med ny bevegelse
og stiger opp og retter skyts
mot nok en umålt topp
en tander fjetring
ignorert et forvarsel
et glipptak mistet
grep om ens produkt
helt uten grunn helt enkelt
klossene kollapser nå
de knaker sørgelig
i sine sammenføyninger
vil ikke bøye seg
når mine fingre elter finner
(mine herrer) alt går opp
i røyk men uten støy
(lik gjesten
man slo hånden av en helt
uskyldig anti-likegyldighet
og avviste en egen dveling
videre fra sannhet annet
annerledes i format)
og metafiksjonelt gjør ikke kry
er kun til bry
gjør bare sinnet tungt som bly
når byggverk faller tamt til jorden
og fører mine intensjoner vekk
fra egentlige grunner
kjører dem til sist på skjær
og strand og berg
en fanget skaper
aldri fjernt fra viljen
men med vitende imot