Une petite pause

Soundtrack: Creedence Clearwater Revival - "Fortunate Son", fordi min kjære far sitter og ser på "Live Free or Die Hard" (jupp, den unratede amerikanske utgaven, huhei!) as we speak, og jeg lot meg inspirere av soundtrack-utvalget. Fantastiske saker. Og man liker jo Creedence. Dessuten er LFoDH en strålende film med en strålende Mr Willis i hovedrollen, og den kan med glede sees flere ganger.

Så, long time no blogging. Nesten en hel måneds fravær, bloggpause, juleferie, hva man skal kalle det; avspenning, avsporing, avbrekk. Skrivestopp. Nuff said bout that. Meget mangelfullt på oppdateringsfronten ble det uansett, og jeg beklager, men meget har skjedd, og meget har forandret seg - om enn ikke så forbasket radikalt, men livet tar seg en runddans nå og da og man trenger en stille stund til å omorganisere seg, få ting på rett kjøl, skifte rundt på seg selv og omgivelsene og få orden i sysakene (eller arkivmappene), tralala. Få tilbake skrivelysten, likeså. Gjenopprette refleksjonstendensen. Og, øhm, -frekvensen. I alle tilfeller, jeg er tilbake, og jeg akter å bli værende. Ikke at jeg hadde planer om noe annet, som å kutte ut bloggingen, eller - hva det skulle være - på ingen måte, selv om jeg tviler, selv når andre påpeker, etterspør, funderer, og jeg begynner å fundere selv, selv da, men jeg trengte å klare å unne meg en pause, litt avlsapning, litt ro, og det fikk jeg og nå er energien tilbake. Sammen med meg. Ferien gjorde godt. Og, som sagt, MYE har skjedd i livet mitt, i mellomtiden. Meget som er verdt å nevne, og beskrive, og formidle her og nuh og siden, senere. Men for å ta en kort og ufullstendig, om enn noenlunde oversiktlig oppsummering:

desember måned og januarens spede begynnelse
med små bokstavers fulle overlegg

først og fremadst: jeg har (nylig) tilbragt nærmere to uker i berlin, på besøk blant annet hos min kjære venninne katrin, noe som var fantastisk vellykket og koselig, selv om jeg lå syk et par dager mens jeg var der, og jeg fikk oppleve (flerfoldige) julemarked, julesalg og karuseller, tysk julemat, allmenne tyske juletradisjoner, forsinkelser, kjøpesenterkaos, rundgang rundt diverse stivpyntede byområder, ekspedisjonstur til (schloss) charlottenburg, forvillelsestur til birkenstein, luksushotell langt uti gokk, marmor på badet og svær teve, gourmet-restauranter til en billig penge, skokjøp, kleskjøp, smykkediskusjoner og utprøvingsdisputter og h&m med spesielle tilbud, amerikanske gallerister; meget elskverdig sådan; starbucks, kamper, nanu nana, og et lengre opphold hos thalia bokhandel, hårklipp i forstaden, grønt gress på rosa luxemburgs plass, tv-tårn i tåken, "o'horten" som årets importerte julefilm, nærkontakt med keiserinne sisi på voksmuseum (hvorpå jeg ble en smule overentusiastisk), brandenburger tor i sipregn, unter den linden i jule-opplyst prakt, berliner dom i skumringstimen, prenslauer berg og pankow i formørkelsestimer; hvilket gjorde det en smule vanskelig å finne frem; mange timers asfaltgange, hundelufting, kattemating, brennende bowle, stinkende stasjoner, blinkende girlandere, høflighet og uhøflighet og sirlighet og snakkesalighet og white russian, med meget mer. vil fortelle mer siden, som man sier, men enn så lenge la meg understreke: et utrolig bra opphold og noen meget innholdsrike dager og en særdeles intens ferietur. veldig kjekt å se katrin, samt mange andre gode venner igjen - jeg savner dem alle, likesom jeg savner det sted der de bor, hele tiden, og det føles alltid rett (og tilsvarende nødvendig) å vende tilbake til denne min andre, nå-etablerte favorittby, ved siden av bergen, som utvider mine horisonter og stadig gir meg ny inspirasjon. om ikke annet, for å benytte den überinnviklede kollektivtrafikken, eller rusle langsomt og bedagelig over alexanderplatz, mens man glor på livet, nesten hver dag, eller drikke glühwein med schoss før lunsj, eller spise quarkbällchen til lunsj, sammen med en lekker schokofrucht, og generelt bare nyte livet, nyte storbylivet, nyte stemningen, dog ikke været, for det var jævlig og regntungt og grått, men litt stilfullt det også, og shoppe masse masse og lese tyske glossy magasiner til kvelds. samt "berlin für arme", som ga meg en god leksjon i hvordan bruke penger på helt andre ting enn mat og severdigheter, og hvordan snike taktfullt på trikken. tidenes beste turistguide. og årets beste juleferieidé, sånn i sin helhet, uten tvil.

jeg har (videre) sett en god del film, selvfølgelig, deriblant en rekke bisarre tyske videosaker, les: min venninne er matthias schweighöfers aller største fan, og det betaler seg, og noen andre utsøkt fine ting (deriblant "the fountain", strålende oppladning til det kommende, nedenfornevnte, og "the killing fields", en supersterk og meget anstrengende, men også meget god dokumentar-liknende sak om vietnam-krigen). jeg har vært en del på kino: så "the day the earth stood still" og "das fremde in mir" mens jeg var i berlin, og endelig - andre juledag - "australia", da jeg var vel tilbake i gamlelandet, med tilgang på vika kino sal én. og disse kinobesøkene gikk fra litt galt til meget bedre (heldigvis); fra en litt merkelig, forsøksvis nostalgisk, ikke helt vellykket, men heller ikke talentløs sci-fi, som dubbet på tysk, til en meget sterk og severdig og poetisk skildring av fødselsdepresjoner og et rørende samboerforhold, som gjorde meg skjelven i hjerte og skjel, fortrinnsvis original tysktalende, og sist til årets definitive kino-høydepunkt, med baz luhrmans magiske, fantastiske, fanatisk briljante og vellykket overdimensjonerte, fortrinnsmessig pompøse epos, med én av verdens aller kjekkeste menn (ubestridelig) og én av verdens aller dyktigste (og peneste) skuespillerinner, som fikk meg til å grine, le og klappe på én gang, og i bunn og grunn genererte den absolutte førjulslykksalighet. jackman og kidman, wolverine og virginia woolf, safarikostymer og cowboyhatter, gnistrende kjemi, pluss en liten aboriginergutt som bonus; sjarmbombe nummer én; med henvisninger både til judy garland, "afrikadronningen", og luhrmans foregående mesterverk. fargerikt og stilig. helt i tråd med old hollywood og (mine) gamle favoritter. nydelig filmet, i nydelige omgivelser, i et nydelig land med nydelige mennesker, blir ikke bedre. soleklar kandidat til årets beste film og det aller beste med den, for min del, var at jeg har gledet meg til den så uendelig lenge (syv år!) og den innfridde, til min store overraskelse, tross all min skepsis, alle mine forventninger. skjer ikke hver dag. skjer nesten aldri. men det skjedde her. hurra!

jeg har lest meg gjennom en del bøker (likeså), og kan informere om at johan harstads nye novellesamling / drama-kolleksjon / diverse prosaarbeider (passende kalt "b-sider", selv om den er minst like god som hovedfortellingene hans; men det er nå en rarities-collection) er en meget genial affære, som også innfrir til fulle, nøyaktig slik jeg hadde drømt om, og jeg elsker den mannens skrivemåte mer enn det meste annet som finnes der ute, meget mer enn de fleste andre norske forfattere, endog utenlandske; jeg lar meg imponere, så uendelig, over alle de mulige (og umulige) måtene man kan filosofere over verdens undergang på, for ikke å si skjærsilden, nedfrysing, havene som stiger, fedre som dør, fly som styrter, brødbakere, turisme, og annet ymse. dystert, men velskrevet. poetisk gull. han er et geni, nevnte jeg det? positivt imponert ble jeg, likeledes, av det nyeste tilskuddet til unni lindells antologi om den noe pressede, stressede politietterforsker cato isaksen og hans nye kollega marian dahle, kattemenneske møter hundemenneske, som ble utgitt nå i høst, men som jeg ikke hadde fått lest før nå, og den var jo bare glimrende. sant å si, utrolig nok. den forrige var no'dritt, den før der igjen var enda verre, men her var hun tilbake i gammel form; syntes jeg. personlig. en grusomt innviklet, veldig snedig uttenkt intrige - til kløe i hodet og smil om munnen. litt for mange sideberetninger og bifigurer, men hun nøstet alt sammen på forbilledlig vis og jeg gir henne kudos og et tilfreds sukk til svar; hun fortjener det. eneste påtagelige minus var den (tidvis) fæle setningsstrukturen og upassende metaforbruken og udugelige dialog-oppbyggingen, men hei; jeg er kritiker av rang og vesen, og hun er mer enn unnskyldt, for hun kompenserte, denne gang, med en strålende historie og gjennomgående greit språk som mer enn veide opp for eventuell mangler. hun er ingen stor poet, akkurat, og ikke på langt nær så tidløs i fortellermåte som harstadmannen, men hun har hjerne for de (nesten) uløselige mordgåter, og hun har talent for spenningskurve og cliffhangers, selv om "pang! (etterfulgt av, på neste side:) og der falt en ringperm i gulvet", må være hennes absolutte bunn-nivå. har også, sist men ikke minst, tilført bokhyllen min en eksepsjonell, og nokså alene-stående kuriositet, nemlig et stykke tyskspråklig, erotisk kiosklitteratur med høy grad av action, krim og humor, som frembragt av den vidunderlige ulrike purschke, en personlige favoritt, som skriver rett-i-pocket-klassikere slik det bør gjøres, nemlig med vidunderlig språk; lett, effektivt og velformulert; og, attåt, med vidd, intelligens og særegenhet. og for de som (nå) måtte lure: ja, dette går faktisk an. det finnes dem som beviser at kioskbøkene ikke er forbeholdt middelaldrende, kvinnelige kryssordløsere med lilla hår og vernende briller. det finnes dem som viser, derimot, at kioskbøker kan være minst like lesverdige, og desto mer underholdende, enn bokklubb slash bokhandel slash litteraturvitenskapelig anbefalte verker. jeg liker det ubegrensede utvalg og jeg liker å variere litteratur-inntaket mitt litt. smak og behag, eller hva det nå var. men kvalitet i fokus!

og apropos kvalitet. jeg har, iløpet av julen, via diverse nedlastningskanaler og annet suspekt, fått sett den lenge avventede doctor who-julespesialen "the next doctor", som man en gang i tiden trodde skulle hete eller het "the other doctor", men som da viste seg å ikke inneholde opplysninger om noen av delene; ergo var det liten vits i all min neglebiting; den var et eneste stort david meets david-kalas med to gedigne karakterskuespillere i storslagen form, i en sjeldent god gjenforeningsstund, med masse schwung og litt...gammeldags preg, men ingen store avsløringer. bare masse gøy, o lykke, og cybermen! pluss en superskurk i rød victoriansk-inspirert korsett-kjole, en oliver twist-lookalike til comic relief, og nokså musical-pregede seanser i en fabrikk, mot slutten. og viktigst, selvsagt: morrissey og tennant som fikk vist seg frem i all sin prakt, med alt de kan, mens russel t davies leverte fra seg et mer enn godkjent manuskript, med mange fancy oneliners, selv om slutten ble i overkant mye animasjon og overdreven effektbruk for min smak. tautrekkingssekvensen på begynnelsen var dog i en klasse for seg, det samme var gjennomgangen av doctorens historie og david t.s vidundelige, men akk så sørgelige sluttkommentar om companion'ene som knuser hans hjerte. mitt også, skal sies, hver gang. mye bedre enn i fjor, (igjen) mye bedre enn jeg hadde fryktet, med flotte kostymer og fine locations og herlige konfrontasjoner, og med mange fine øyeblikk å spole tilbake til når tennant'en ikke lenger er doctor og morrissey muligens ikke får lov å ta over likevel. det hadde jo jeg, strengt tatt, håpet på. men man skal aldri si aldri, jeg krysser fingrene for at han fortsatt har en liten sjanse og er hjertelig tilstede på booking-listene. ellers får man gi jobben til alan rickman, ingen ringere, det er min ærlige mening. rickman, bill nighy, toby stephens. men lytter de til meg?

dessuten har jeg jo, naturlig nok, feiret jul siden sist - med deilig, rolig, fredelig familiesetting og snøstille rundt heimen, og alt som det pleier; meget tilforlatelig, meget kjekt - og fått nevnte reise, kinobilletter, "doctor who", med meget annet, som julepresanger; av meg selv og andre. ytterligere innbragte årets feiring en flunkende fabelaktig ny mp3-spiller som durer og går og gir meg uwe kröger på et så høyt volum at fortsatt bare jeg kan høre det (briljant) og som har nok plass til at uwe kröger endog kan få selskap av andre musikalfenomen som les mis-mennesker og hairspray-helter (enda mer briljant), pluss at der fulgte med et ekstra lite minnekort som gir meg bilder av samtlige involverte, på toppen av det hele, og uwe i bar overkropp; absolutt ikke å forakte. altså, per jpg-fil, ikke innpakket under treet. dessverre. ingen menn under mistelteinen i år heller, eller under granbaret som det blir, og jeg slukket mine sorger med julerødvin, konfekt i mente, mikke mus og askepott og prinsen, og sesong fire av overnevnte britiske nytelsesprodukt (annen gave), dessuten: en 10 centimeter høy plastikk-utgave av overnevnte britiske nytelsesprodukts hovedrolleinnehaver (...), altså en offisiell david tennant-dukke, som det er vanskelig ikke å inngå fysisk nærkontakt med; men jeg prøver da å begrense meg til de private gemakker og ikke "blamere meg selv" i all offentlighet. sånn, for min egen og plastikkens sikkerhet. hahaha. noen som sa snille menn i hvite frakker og et stille rom? stakkars david tennant endte jo, i virkeligheten, på sykehus i julen og greier - med forskyvninger i ryggen - men fikk prisen som årets mest ettertraktede teater-figur i storbritannia som et plaster på såret, for sin innsats i "hamlet". flinke mannen. min kjære gerry butler, phantom, endte på en strand i karibien, mutt putt alene, iført militærshorts og sine utgamle ray bans og et lite tilfreds ansiktsuttrykk; med selskap - from a distance - kun i en radmager, enda mindre tilfreds lindsay lohan, som var den alle paparazziene egentlig ville ta bilde av (og daily mail plasserte gerry nederst i en fotnote, med et utydelig bilde til pynt). men men. jeg venter fortsatt på at han skal ta til vettet og ringe meg og invitere meg med, til konstant sjeletrøst, jeg ville kommet på timen. stakkars mann; han er beviset på hva som skjer når rampelyset snur og premierene er over og produksjonsselskapet setter en på vent. da ender man opp foruroligende ensom, kan det synes som, i dette ubarmhjertige hollywood-land. andrew lloyd webber har nå tenkt å gjøre alvor av sin oppfølger-til-phantom-plan, en gang i nærmeste fremtid, så da har han i det minste én jobb å se frem til, min kjære fine flinke butler, men hvorvidt prosjektet i seg selv er noe å hoppe i taket for, vil vise seg. jeg er så skeptisk at jeg nesten ikke holder det ut, og egentlig bare makter å glede meg hysterisk. typisk nok. uansett, og mer konkret: kandidatene til hovedrollen(e), eller hvordan det var, er gerry, hugh jackman og john barrowman - jepp, det stemmer, og deres stemmer med; all the merry men combined - og jeg fikk akkurat den beskjeden i nyttårspresang per nett, med påfølgende hyperventilering og frykt for akutt hjerteinfarkt; jaggu ikke lett å være fangirl. men jeg skal avgårde til london på musical-tur når stykket er klart, den saken er ihvertfall sikker. før dét, og før mere skriblerier: dagene løper avsted, nesten fra meg, nesten altfor uhyggelig fort, og jeg prøver så godt jeg kan å henge på. det holder i en tynn, rød tråd; som deiser innom fandom, jobb og skjerm-spaning; nøyaktig som det faller seg, i overkant tilfeldighetsbasert. har (for øvrig) planer om å gjøre visse endringer her på blogggen - igjen, ikke av særlig betydelig grad, men med den følge at man heretter vil få løsrevne anekdoter og små epistler, mer enn lange artikler og utmælende anmeldelser. kortere, rarere, spenstiger. i det minste er dét tanken, intensjonen. for at jeg skal skrive litt hyppigere og litt mer overkommelig. et slags nyttårsforsett. hvilket minner meg på at jeg også bør komme i gang med den skrivejobben. hva ønsker man seg for det nye året? tja. tenke tenke tanker tenke fort. mye. nå. men altså, en god pause, en god desembermåned, og mye å se tilbake på. det er da også noe å rope hurra for. så: godt nytt år, og - ja - hurra. for det gamle. for alt gammelt. og for alt mulig ukjent nytt, jeg bare nevnet det.