Scaramouche's Stories

Morgen, tidlig, tåkehode. Våknet klokken elleve og innså at den egentlig var tolv, at det var søndag, og at det dermed ikke gjorde noen forskjell whatsoever. Hadde selvsagt glemt å stille samtlige av husets klokker, men i min bevissthet er dét kun synonymt med å kunne sove én time lenger; ergo intet å forakte eller problematisere noe særlig. Man er da ikke kronisk B-menneske for ingenting. (Glemte forøvrig av hele Earth Hour-dillet, likeså, men det er en annen sak, og vesensforskjellig mer frivillig-overlagt.) Før den tid, dog: drømte søtt om Bruno Ganz fra "Der Himmel über Berlin", som jeg endelig fikk sett om igjen i går, og som jeg brukte flerfoldige timer av i går/dag natt på å spole frem og tilbake i; fordi jeg aldri får nok, når jeg først setter i sving, og til slutt hadde sittet og sukket meg gjennom siste halvdel fire ganger. En absolutt favoritt, fra et personlig ståsted, og en av de nydeligste filmene som noensinne er laget, noenlunde objektivt sett. Men, igjen, jeg klarer sjelden uttale meg nøkternt og ovenifra særlig lenge. Spesielt ikke når det sakens anliggende er som skreddersydd for undertegnedes smak, idet filmen foregår i min absolutte favorittby (Berlin) med flere av mine favorittskuespilllere (Ganz, Peter Falk, Otto Sander) i hovedrollene, og handler om engler (som jeg er sterkt fascinert av), som på noe uortodokst vis beveger seg omkring i all storbyens fargerikdom og filsofoserer over livets trivielle, essensielle, goder; omtrent slik jeg ville gjort det; enten det gjelder å drikke kaffe på en fortauskafé, luske rundt på biblioteket, beundre Berlin-muren, mate svanene langs Spree, snylte på velferdsstatens mange gratistilbud, og annen epleslang / kollektivtrafikk (Schwarzfahrender Engel, anyone?), gå på sirkus, lese Rilke eller nyte en Nick Cave-konsert. Og ja, det er antagelig bare i Wim Wenders fantastiske univers at slike himmel-figurer digger hardrock. Til slutt får da også hovedpersonen Damiel, i Bruno Ganz' uforlignelige skikkelse, nok av engel-tilværelsen og dennes utilnærlighet, og skaper seg om til menneske - for faktisk å kunne gjøre, ta del i, alt dette han har drømt om; alt dette han (iløpet av hele filmens første del) har grublet på, og snakket om, og mener lykken innebærer; og det første han tar for seg er selvsagt morgenkaffen, klesbutikken, Peter Falks filminnspilling, og oppsporingen av sin store kjærlighet; Marion. Som, passende nok, er en fransk sirkusartist, les kunstnersjel, med tanker nesten for store for seg selv, og sitt eget ve og vel. Den forhenværende vinge-bærer og den nylig arbeidsløse trapes-flyverske kommer siden sammen, naturligvis, og finner i hverandre den perfekte motpart, det mest perfekte første kyss (dån!) - og et absolutt perfeksjonert filmatisk skildret kjærlighetsforhold. Inklusive pauker og basuner og elgitarer og en meget vidløftig monolog med fancy lyssetting. I det store og det hele, ergo, en strålende film - vanvittig romantisk - og aller viktigst: en klok, vidunderlig vakker historie om liv, død og tilværelsen i sin helhet. Med flotte flyfoto av åttitallets delte tyske hovedstad og avansert, innskutt tanklesning. Frakke-kledde beskyttere som sitter vaglet på alskens fine statuer og gatehjørner, rundtomkring, mens de glaner på folket og trøster de som har det kjipt. Dessuten: flust med litterære referanser, det være seg dikt-sitering eller intellektuell parafrasering, endog en gammel mann som kalles "Homer, the aged poet" og som vandrer gatelangs og siterer "Odysséen". What's not to like! Jeg tror jeg er litt hektet.