Initiativ til infinitiv

Soundtrack: Ute Lemper - albumene "But one day..." og "Punishing Kiss", hvorav sistnevnte er noe av det vakreste som noensinne har vært innspilt på CD, samt noen godbiter fra Die Dreigroschenoper (der hun har medvirket sterkt) og, altså, mengder med David Bowie, spesielt "Ashes to Ashes" og "Because you're young", fordi jeg er overbevist om at overdådig cabaretmusikk og teatralske tendenser gjør oss alle til bedre, mer impulsive og mer entusiastiske mennesker.

La det ene (ordet) ta det andre og tilfør littegranne Ute Lemper, så får man gjerne en liste over dagens tilfeldige trivialiteter i noenlunde sporadisk, avsporende rekkefølge, med noget poetisk/kritisk attåt, og jeg etterstreber da som regel (litt av) begge deler. Litt av alt, igrunn, og først som sist; dette - at det vitterlig er når man befinner seg ute i friskluft og guds frie natur at idéene melder seg, og påhittene strømmer på, og - igjen - jeg forstår hvorfor de greske filosofene insisterte på å sprade rundt hele tiden og avholde sine allmannamøter under improviserte mosjonsøkter. Ytterligere, dog, at det ikke er spesielt behagelig (eller gunstige) for disse travingens hovedinstrumenter, altså apostlenes hester, altså mine føtter, å få kokende vann(dråper) strødd over seg, idet man ble noe overivrig med nuddelkokingen, og at man heretter bør unngå åpne sandaler på kjøkkenet, alterntativt bare være litt mer forsiktig med boblende vann på kokeplaten. Forsåvidt også et bevis på at ting går litt (for) fort unna i svingene for tiden og jeg føler meg litt overlesset og at: det er en smule for travelt med alt mulig som plutselig skal, må, bør - og uavlatelig imperativt umiddelbart, på én gang - burde unnagjøres. Med andre ord, jeg trodde jeg skulle kare til meg en vinterferieuke og improvisere frem litt studiefri, men nei. Det finurlige er, imidlertid, at jeg ikke har noen påtrengende frister og faenskap som jeg må overholde, men simpelthen er overlesset med ting som burde ha vært ordnet allerede; eller en lang venteliste med ting som bør gå i orden; jeg føler i øyeblikket at jeg har et helt liv som, bokstavelig talt, burde vært administrert litt bedre, og klarer knapt å holde styr på mine egne ben - langt mindre min egen matlaging. Such is the big issue. Man skal liksom planlegge så nøye og ta én ting av gangen og holde energinivået på topp og ikke stresse, samt alle disse andre uforenlighetene som går meg på nervesystemet løs. Men det hjelper på med sosialisering og slikt, såh:

Som et hyggelig avbrekk fra travelheten lot man seg ikveld by med på fagfest i anledning fagkritisk dag, i anledning universitetets faglige fremme eller hva det nå var, med tidlig oppmøte på Opera for paneldebatt med "profilerte litteraturvitere", noe som utviklet seg forbausende kranglevorent og lystig kontroversielt. Tilstedeværende var Erlin Aadland og Erik Bjerck Hagen, mine forelesere, samt en fyr ved navn Eivind fra Nordisk som sa masse klokt med lukkede øyne og hadde kledd på seg altfor mye klær (så det ut til) i forhold til en relativt høy innetemperatur - kort oppsummert: skjorte, islender, tjukke dressbukser, dressjakke OG ytterjakke - mens de to andre så ut, og tedde seg, akkurat slik de pleier; følgelig ankom den eldre i utvasket svart pologenser og slitte jeans, og den ynge i en altfor trang "kul t-skjorte" og altfor trange jeans og en dressjakke såpass for liten at han ikke klarte lukke den engang. Førstnevnte var like saktmodig og ironiserende som sistnevnte var nervøst fiklende og bedrevitende (samtidig), med svaiende tenke-bevegelser versus tilbakelent alderdomserfaring. Påtatt, naturligvis. Og som om ikke dét var nok ble den trangkledde fullstendig utmanøvrert og overhøvlet av sin eldre kollega, som konsekvent omtalte ham - nedsettende? ironisk? lakonisk? - som "Bjercken", og avspiste alle hans innlegg med at han var fastlåst på attenhundretallet, og Nordisk-Eivind i midten måtte megle, noe han hadde sitt svare strev med, siden han på ingen måte var enig med noen av dem, og helst ville kritisere hele studiet (vårt) sønder og sammen. Den jobber klarte dog herr Aadland fint selv, idet han erklærte at alt var iferd med å gå lukt til Helvete, nu, på litt.vitt. - og at litteraturviterne generelt er ute og kjører på den absolutte vidvanke; at studentene kun snakker kaudervelsk, uforståelig og roter seg bort i sitater de ikke skjønner seg på uansett, mens lærerne deres mangler kompetanse, ikke er lydhøre og har strandet i en eller annen fordums tid, alle sammen, ikke minst Bjercken med sin Hamsunske modernisme, og jeg kunne selvsagt ikke vært mer enig - jeg applauderte stort - men så tok han en helomvendig og definerte alt som bedritent i dagens litterære samfunn, ikke minst bokanmeldelsene, og ingenting var liksom aktverdig nok, ingenting syntes tilstrekkelig meningsfylt eller verdig å vie oppmersomhet, alt var meget bedre under krigen (og Georg Johannesens retoriske enevelde, og forresten: husk å stemme Grønmo under rektorvalget, for han vet jo best og er den eneste kapable), hvorpå jeg tok til orde - med et hjertesukk om hvor vanskelig det kan være å vite hva man skal si, i den litterære sammenheng, fordi man uansett blir oppfattet negativt; som kaudervelsk, synsende, uvitende eller overmodig; og at mange studenter av denne grunn antagelig kvier seg for å åpne kjeften overhodet, siden de lurte på hvorfor, men han avspiste meg kun med et surmulende "ja, vi er vel slemme med dere", og ville visst helst ha parkert hele diskusjonen der og da; nok sagt, nok gjort, intet håp å ane; og jeg følte meg rimelig teit. Like etter var det hele over, og vi gikk hver til vårt; undertegnede med en viss skuffelse innabords, som steg proporsjonalt med at samtlige deltagere syntes å unngå hverandre og forsvant i en mumlende hop av felles innvidde som liksom skulle være kritiske og nå plutselig bare var avvisende, innelukkede. Og dermed maktet å beviste hele problematikken ettertrykkelig; for egen maskin; som de liksom hadde skullet debattere og foreslå en ende på, men istedet valgte å være representanter for, på et vis, og jeg tror ikke dette var hovedintensjonen - men underholdende var det nå like fullt, det hele. Sånn alt i alt. Det var utfordrende, interessant, ikke nødvendigvis tilforlatelig, men absolutt utholdelig. Man diskuterte litteraturens autonomi, forskjellige sjangre som enten innfridde eller syntes utilregnelige, utilstrekkelige, uforbederlige, samt dagens -vitere og deres tradisjoner, hvem de slekter på, hvem de henter info fra og hvorfor, hvilke kilder som er troverdige og nødvendige, hva som er verdt å diskutere, egentlig, hvem som bør være med og om det egner seg for alle, om det kan gjøres allmenngyldig, om det fungerer i dagens samfunn, om litteraturvitenskapens kulturer og klisjéer, hva er språk, hva er kritikk, om litt.vitere nødvendigvis er litt.krikere, og jeg mener nei; de kan like gjerne være idioter, oftest er de innkapslet i sin egen lille snever-verden og foretrekker å parafrasere fremfor å finne på noe selv, hvilket er en dårlig egenskap jeg ikke kan identifisere meg med, på godt og vondt, fordi ens egne meninger ikke alltid gir mening, men man hoster opp noe meningsbærende likevel, men det interessante var at jeg under kveldens debatt følte meg i selskap med kritikere som i utgangspunktet hevdet likedan; at de heller ikke syntes der forekom nok diskusjon, nok nyskapende tenkning, nok kritisk sans, og ikke på noe vis var fornøyd med måten fakultetet blir bestyrt og forvaltet på, men deres metoder for å angripe dette ble for meg ikke tilfredsstillende, idet de kun valgte å utgangspunkt i det gamle, håpløse, sendrektige, heller enn å rette seg fremover mot noe nytt og bedre - og dermed gjorde oss alle noe fryktsomme og stilltiende, fordi alt igrunn er sagt og gjort bedre før oss - hvorpå det hele virket mer mot sin hensikt enn greide å skape noe revolusjonerende nytt. Men et interessant munnhuggeri, de tre imellom, fordi det beviste i hvor stor grad man trenger slike tilstelninger og hvor overmåte mye man trenger kritikk av UiB, litteraturvitenskapen, intellektualiteten som sådan. Dessuten fikk man gullkorn internt fra fakultetshierarkiet, fra tre mennesker som ser fagmiljøet innenfra og agerer utifra egen, professorisk overbevisning, og jeg har voldsom respekt for deres virke, for all del, men synes de gjør seg selv svært så utilnærmelige, nesten avvisende, og kanhende er det fordi de også er litt redd for avvisningen, for ikke å si det rette tingene, og dermed - hele tiden - gir inntrykk av å skulle ha rett, fremstiller seg selv som de ypperste klokskapsinnehaverne og samtidig nekter for at der finnes en sannhet, nekter å søke den, konkluderer med at allting er vrient og ingenting egentlig finnes. Hvilket irriterer meg - noe så grenseløst vanvittig. Spesielt Aadland snakket mye om Sofistene og streben etter sannhet, som vi er så redde for idag; denne irrasjonelle engstelsen for å uttrykke seg eksplisitt og være mer entydig, rett frem, Georg Johannesensk; men åpnet ikke for dialog eller for uenighet, han forsøkte vel å eksemplifisere Sofismen ved å hevde sin absolutte riktighet, men fremsto - for mitt vedkommende - mest unnvikende. La det være sagt at det både fenget og fascinerte å høre dem diskutere, jeg må understreke dét, debatten var morsom, intens og faglig relevant hele veien, på høyt nivå, med spennende innlegg om litteraturens utvikling og (mulige? umulige?) eksistens videre, og potensiale, men det jeg savnet var som vanlig entusiasmen. Jeg savner høylytt, manusfri gestikulering, og latter, smil, tårer, håndgemeng og hyggelig prat rundt det gøyeste i verden (litteraturen), mens jeg istedet fikk en nøktern "jeg har sluttet å lete etter meningen med livet i bøkene, nå leter jeg etter den annensteds og i meningen med litteraturen omkring litteraturen" fra mister Nordisk, med øynene aldeles gjenklistret, og det er helt greit - men hvorfor all denne stagnasjonen? Aggresjon, frustrasjon, forargelse, bitterhet, skuffelse, opprørthet (og jeg kjenner på alle disse, hele tiden, er det rart jeg tror jeg er litt overfylt) - dette er helt akseptabelt og håndterbart, mens snøftende negativitet bare virker usunt (på meg); trist, stilltiende, resignert. Vil vi ikke ha noe av. Jeg vil ha liv og leven! Og det påstod jo disse tre herremennene at de var ute etter, de óg, mens de i all selvmotsigenhet satt der bak sine mikrofonstativ og manuslapper og mumlet frem Ibsenske aforismer og var omtrent like livaktige som en dørstokk. Så, alright, fagfesten var strålende gjennomført (igjen, jeg prøver å trekke inn det positive), men det ihuga entusiasmenivået var under pari. Aller mest fordi det ble konsumert slike forbausende mengder alkohol; samtlige deltagere måtte ha minst to glass alkoholholdig væske før de overhodet kunne bevege seg opp på podiet og fikk, i tillegg, vinflasker i premie; og konsumerte minst én halvliter hver i hver eneste pause; og fremdeles er det liksom ingen futt i dem. De skal være så ettertenksomme, beleste, belærte, gi slikt intellektuelt inntrykk...også lurer de på hvorfor 100nivå-studenter fordeler seg pent og lydløst utover benkeradene og tar notater uten å mukke; hvorfor man forlater lokalet uten å ha satt spørsmålstegn ved så mye som et kvekk fra dem, de forelesende? Ja, de spurte faktisk om dette, og jeg spør dem tilbake - i mitt stille sinn, i ettertid - om de ikke ser hvilket holdninger de utstråler, hvilken atmosfære de inngir seg på. Så også på kaféen denne kvelden. Man føler seg fryktelig intellektuell, med ett, og tilsvarende institusjonalisert, og jeg kan nå - de facto - se tilbake på den lystige tid da jeg var ung og søkende og hang på Opera med selverklært overoppplyste med-litterære og fagfolk med gjenkjennelig stil (og omdømme), joda, og foldeskjørt/ mariusgenser/ strikkejakke-faktoren var skyhøy, men fortsatt. Jeg vet ikke helt hva det er jeg forventer som jeg ikke får, jeg tror jeg ønsker meg litt snillere innstilling. Et litt vennligere innstilt samfunn, overalt. Jeg tror jeg er et menneske litt på utsiden av dagens realiteter, som går rundt og lengter etter blomstrende, uforpliktende, ukritisk hippie-tilværelse i en tid da alt er knallhardt og kravene over all fornuft. Jeg ser for meg dette:

To kvinner av nøtralt opphav og utseende, ikledd relativt ikke-uniformerte antrekk (én cardigan pluss levis-bukser, én hettegenser pluss dressbukser, eller et blyantskjørt, noe mismacthende ihvertfall, og diskréte sølvsmykker) som sitter og har en relativt normalisert diskusjon om en bok de har lest og den ene sier, vet du, jeg synes den boken er så utrolig koselig, den minner meg om landstedet vårt da jeg var liten og min far som alltid tok meg med på fisketur selv om jeg hatet fisk og vi ikke fikk noe uansett, og den andre svarer: så gøy, da, og vet du - den minner meg om en artikkel jeg leste her, av en Walter Benjamin som handlet om forfatterens rolle og jeg tenkte på hvordan den - rollebesetningen - gjennomgående kan betraktes som et speil på egne liv, og når man ikke lenger har noe eller noen å speile seg i, blir man kanhende litt gal og må finne fiksjonelle univers å flykte inn i, istedet, og de snakker selvfølgelig om Rilke, også ler de litt; over livets underfundigheter og/eller tristesse; og de drikker cappuccino, ikke sur traktekaffe, og de befinner seg på et trendy utested, ingen brun bule, og de fortsetter å le og utveksle sitater og diskutere hvorfor de kan relatere til verket og vi tilhørerne forstår at de studerer litteraturvitenskap og de er lykkelige og de liker å lese og de er trofaste bokklubbmedlemmer med planer om en snarlig Sydentur som synes solen er flott og håret bør vaskes minst én gang om dagen. Fordi det ikke trenger å være så forbannet vanskelig og fordi det essensielt sett handler om en lidenskap, og fordi den angår oss alle - også dem som stiller seg fullstendig nøytralt - og det burde være tilgjengelig for alle, likeså. Åpnet opp for åpenhet. Slik vi burde fremme, ikke skremme. Slik tenker jeg - og kanskje er jeg fanget i fordommene, jeg med. Kanskje, antagelig, er jeg ikke det spor bedre. Men det er da ingen av oss, det er poenget, men jeg beretter i allefall og forsøker å tro på at jeg har noe å tro på som jeg kan si og at det gir mening, for noen.

Enn videre, noen korte tilfeldige observasjoner, ellers, fra et mer egosentrisk standpunkt: at vårmoten er satt i fargekombinasjoner, -sjatteringer og stoffer jeg kan like (så absolutt!) og at jeg har begynt å spise sjokolade nesten hver dag; ikke som en foranledning til vårsesongen og all dens lettkleddhet, men fordi det er godt og gjør godt for sjelen (dog ikke for samvittigheten som tross alt er en stor del av denne; så jeg bør muligens kompensere for inntaket i en eller annen forstand), desssuten inntar jeg uhorvelige mengder koffein-ting fordi det smaker så fortreffelig, og gjør gode ting for hoderegionen, igjen, også fordyper jeg meg i deilige kulturelle impulser som Life on Mars og Ashes to Ashes og har oppdaget - i den anledning - David Bowie, den storartede, som jeg ikke kan fatte og begripe at jeg ikke har fått (mer) sans for tidligere; i første omgang går det, av overnevnte høyst naturlige årsaker, stort sett i "Scary Monsters"-albumet og diverse BBC-relaterte og -inkluderte låter, og jeg savner Doctor'n og gleder meg - desto mer - til påske, ytterligere trenger jeg oversikt, mindre overveldelse, mer kontroll og mindre kontortid og mindre frykt for det rigide og mer kompromissløs fandenivoldskhet. Jeg blir stadig flinkere til å gå sent til sengs, og mindre flink til å stå opp i alminnelig fornuftig respektabel tid, jeg bruker stadig mer penger på skrot (og snop) og mindre på sparekonto, jeg har satt ting på ubestemt vent, som jeg sannsynligvis burde fått unna forlengst, og jeg kjaser og maser med ting som godt kan vente, men som jeg gjerne skulle hatt ferdig i morgen. Sånn er det. Og jeg strener omkring og forsøker å holde tritt med meg selv.