Scaramouche's Stories

der skyene deler seg, og må bevege.
Soundtrack: David Bowie - "Earthling" & "Let's Dance". Mandag er, etter sigende, den dag i uken da folk flest er (mest) motløse, deprimerte, uopplagte og tiltaksløse. Og dét trenger man ikke engang nedbryte seg selv ytterligere ved å lese på nettet eller finne i avisartikler, det er å spore overalt, i ord og ytring, selv i ansiktstrekkene. I enhver stille parkeringsplass og tom bakhage. Søndags-bakrus. Hverdagsbombe. Likeledes, den dag da flest folk har behov for støtte, oppmuntrende input, gode råd, grønn te, alternativt psykologhjelp. Etter hva man har latt seg fortelle, altså undertegnede, altså per de evig like deprimerende nettspalter; det er aller verst mellom klokken ett og klokken tre, og det er relativt vanskelig å få gjort noe med, og det hele blir vanligvis illustrert med en geipende hestehalekvinne i lyseblått cardigansett, på en pute, med en avslått pc, nippende til et blekt glass vann. Festlig. Direkte oppbyggelig. Men poenget var: det øs-pøs-sluddehagler i byen min, på denne sure mandag, akkompagnert av fire varmegrader og tiltagende oversvømmelser (samt et svartsmurt Bybane-utgravningshull) og jeg forsøker å få hodet mitt på plass, og rede til å absorbere gammelengelske inflasjonstendenser, eller muligens inflections, og det er en smule tungt i sin altoppslukende, fortærende ukebegynnelse. Enn videre, i manglende vilje til å tilskrive all denne, øhm, uvilje til meg selv, måtte jeg da finne en allmanna-akseptert forklaring innbygd i den store, allmennsgyldige verdensvev - hvilket viste seg å være barnemat - fordi vi alle, øyensynlig, selvsagt, har det nettopp slik og leter etter godkjente unnskyldninger for vår lite opprømte tilstand. Og der var altså her jeg kom over den blåskimrende modell-furting, psykologiske utredning med avsindig mye mer og sikkert noen detox-kurer på kjøpet. Min personlige mirakelmedisin ble, til slutt, å barrikadere meg godt påkledd innomhus, fordype meg i bokhyllens mange avkoblende skatter, innimellom engelsken, skru på ovnen, koke kaffe, og sjenke meg selv en diger bokklubbskopp med sistnevnte, hvori jeg dyppet en dagsgammel tykklefse, som jeg mumset vellystig i meg mens jeg fordypet meg i Stein Mehren og hans vidunderlige "Partybusteren ser seg i morgenspeilet" fra Samlede Dikt 02-06; "Du har begynt å ligne andres syn på deg mer enn du ligner deg selv, det er som om du sover på innsiden av en du ikke kan vekke deg selv opp av. Nådeløst begynner du å rasere ditt eget liv" - i en motvekt til det meningsløse! og det selvmedlidende! Av og til trenger man - nemlig, altså - velartikulerte poeter som kan sette ord på det større og mer overveiende, så man ikke går seg vill i egen surmuling, men evner å se at verden er noe mer, og fremtiden alltid bringer nye uværsdager man må være skodd for,

mens regntrommene gyver løs med sine drønn
og virvlinger, der utvendig, med serier av dråpeslag,
ubrukelige kvern av vann som lager kaos,
krever av vår energi og intet gir, med enda flere brudd
til bry, før skybankene flerres opp av solstrimer;
et nøysomt gløtt som for å si, de har oss ikke glemt, i gode tider;
dernest pakkes sammen av et nytt tilbakefall
og solospill fra tordenguder ingen tilber, men som tilmaner seg
alles blikk, vi ber mot oven og en adspredt flørt av vår,
mens stormene bekjemper båre håp med sine mesterkast,
olympiade for en overmektig abstraksjon, hvorunder
menneskene flykter inn i vannavstøtte midler gore-tex

...hvilket (igjen) viser en Scara som prøver å være poetisk anlagt, og like gjerne ender opp med å være fullstendig usaklig saklig eller saklig usaklig eller hvordan det var. Mehrensk inspirert, i allefall, og like forfrossen i sin kropp som hun er overopphetet i sitt hode. Det er noe med Mehren og regnvær, jeg (innser at jeg) gjentar, og at dagene ligner; jeg tror han minner meg om et overveldende regnskyll, samme dikterkongen, eller kanskje det er ordene hans som skyller over meg og etterlater meg i en slags fragmentarisk, høyst figurativ dam. Noen synes sikkert at han er pompøs (fremdeles), mens jeg må si jeg synes han er praktfull (alltid), selv til frokost.