Scaramouche's Stories

dagens kort(fatted)e.
scara prøver seg på korte resymméer av dagen som gikk (går, fremdeles, holder på), med uhorvelige mengder parenteser og unevnelige mengder intern humor. og: intern i betydningen meg og mitt, selvsagt.

deriblant, dagens mest fremtredende øyeblikk av tarantino-tendenser, idet jeg - i et slags anfall av omsorgsbehov eller miniatyr-dyr-beskyttelse eller hva det nå var - skulle forsøke å slippe ut igjen en veps som hadde forvillet seg inn i leiligheten min, og den ikke ville lystre meg, dvs la seg slå i svime med en avis, til den sakte men sikkert dalte halv-levende ut gjennom mitt åpne vindu, men istedet fortsatte den å summe rundt som et annet fjols, inni lampeskjermer og annet ubeleilig, og jeg da til slutt (meget enervert) utbrøt, i retning insektsdritten: "oh, the fucking gratitude, motherfucker!" - da lyet den, faktisk. etterhvert. den dalte pent og anstendig ut gjennom vindussprekken og jeg tror, innbiller meg, at den fremdeles var i live.

dagens (videre) replikkveksling: så den meget kult-orienterte klassikeren "paris, texas" for første gang i går, og den er jo forholdsvis quotable. dessuten er den vanvittig bra. jeg vil gå så langt som å hinte om at jeg har fått en ny favorittfilm (inn på listen), hvilket burde si en hel del. den knuser ikke tarantino, på ingen måte, men wim wenders som regissør er - generelt, i det minste - et godt alternativ. og tarantino lager ikke film så ofte, altså tilstrekkelig ofte til å tilfredsstille sånne som meg, så et par alternativer kan jo være greit. av den grunn, la meg endelig få spy ut litt wenderske gloser, når jeg først er igang - og nei, jeg har ikke tenkt å dra hele den beryktede (og bejaende) monologen gjennom telefonrøret, men - fra den minst like rykteomsuste scenen i bilen, etter å ha blitt kastet av et visst fly, en liten diskusjon mellom travis og walt, brødre i blodet, og med et gjensidig ønske om (men manglende mulighet til) å forstå seg på hverandre, her ute på en road trip for å finne tilbake til travis' selv (og los angeles):

- How come you got a picture of a vacant lot in Paris, Texas?
- It's mine.
- I know that, but how come you've got it?
- I purchased it, in the mail ... a long time ago.
- You bought a picture of a vacant lot in the mail?
- No, I bought the land.
- Oh you bought that lot.
- Yes.
- Oh, let me see it again. [As he looks at the picture.] There's nothing on it.
- Empty.
- Why in hell would you want to buy a vacant lot in Paris, Texas for Christ's sake?
- Um ... I forgot.

...og for øvrig, det hele, denne lille passiaren, hverken kan, skal eller trengs å forklares; ergo, hvis man ikke skjønner noen ting, gjør det ingen verdens ting, det synes heller ikke å være meningen. hvilket fascinerer en seer som moi. den er nøyaktig like selvforklart meningsbærende som den gir inntrykk av, og jeg liker filmer som ikke gir seg ut for å være noe mer enn det (glimrende elemenært geniale) de vitterlig er.

ytteligere, verdt å nevne, er de udødelige kjærlighetserklæringene: "I love you, Hunter. I love you more than my life." ... "And he, he loved her more than he ever felt possible." ... "Every man has your voice" ... som kan gi hver en steinstøtte klump i hjertet, og saltvann mot tinningen. det skal óg nevnes at skuespillerprestasjonene i filmen hever disse replikkene opp til enda en annen divisjon, og at disse monologene de serverer er - bokstavelig talt - av en annen verden. harry dean stanton er ubehagelig perfekt som travis, i sitt livs hovedrolle, og natassja kinski - vel - hun kan knapt beskrives. jeg leste engang en kommentar på imdb fra en fyr som sa han nettopp hadde sett "in weiter ferne, so nah!" og slått fast at om noe, hadde han ikke hatt stort imot å møte frøken kinski som engel, rett før han døde. etter å ha bivånet henne der, såvel som i den ovenfordiskuterte forgjengeren, fra samme regissør, kan jeg ikke annet enn å si meg hjertens enig, og legge til at jeg hadde ikke hatt noe imot å møte henne som hverdagsfilosofisk callgirl heller. hun er aldeles nydelig.

moving on, til dagens band: supertramp. konstant. på repeat. forannevnte "retrospectacle" er den beste best-of'en på en god stund (og med den kuleste tittelen; kudos abound!). supertramp redder humøret og følelseslivet og inspirasjonen) til stadighet, nevnte jeg dét? dagens andre band: sugababes, som jeg ikke aner hvorfor jeg har begynt å høre på, men som jeg liker forbløffende (= foruroligende) godt; det kan ha noe å gjøre med at de er briter og at alt som er britisk er bra (jeg er endog henfallen til å like girls aloud i svake stunder), men først og formodentlig mest fordi jeg synes mutya buena, bandets ubestritte hovedperson, er fabelaktig. hennes avskjed gagnet ingen, aller minst henne selv, men: det famøse semi-floppende soloalbumet fra 2007 er faktisk over all forventning bra. og undervurdert. og hun synger duett med frøken winehouse, kjent som amy, nå æresborger (eller forhatt, alt ettersom (hun er full og spiller trommer eller ei)) av santa lucia, før i tiden en rimelig kompetent blues-jazz-soul-rocker. for å si det mildt. men er det noen som husker det, nåtildags? tiden da amy winehouse hovedsaklig laget musikk og det hun var mest kjent for var stemmen og det høye flotte håret, ikke det flate, fæle håret og rusmisbruken? stakkars amy. jeg prøver iallefall å ikke glemme, og mutya-duetten "b boy baby" er en strålende påminnelse!

dagens vær: gjett tre ganger. jeg var søkkvåt hele veien til og fra by'n og så tok jeg en dusj, bare for å være på den sikre siden. men jeg fikk handlet pizzabolle på rema. og nå begynner jeg å bli så triviell at det er på tide å avslutte, visst.