ras-le-bol

(og min nye forkjærlighet for tittelfelt med bindestreker)

tanke: jeg lurer på hvor mange språk man kan blande før man blir rar i hodet. (igjen, en tilfeldig tanke jeg skriblet ned på facebook, og som endte opp i forlenget forstand her, dernest, hva er det med meg.) med andre ord, jeg lurer på hvor mange innslag av forskjellige språk man kan gjøre bruk av, før det går rundt både her og der, eventuelt fører til komplett inartikulasjon. idag har jeg, hittil, vært innom en god del tysk, samt tilsvarende deler engelsk, hovedsaklig norsk, og utprøvende fransk med en gammel venninne jeg dumpet borti på bystasjonen (nå også kjent som bergens lille storsenter, der alle de narkomane holder til når det regner i strandgaten, huff den var slem), og jeg kan helt ærlig si at jeg begynner å blande, klusse, og rote det hele til så heftig at clue-ordboken snart er mitt eneste håp for fremtidig kommunikasjon hvorenn jeg ferdes (samt kilde til kortvarig frelse når det gjelder, m.m.) altså. jeg er veldig glad i fremmedspråk. det må nevnes. jeg forfekter gjerne en uoverstigelig lidenskap, såvel som et ganske anselig talent på dette området, og det til stadighet. problemet er at jeg er egentlig ikke så veldig flink i så mange språk, tross min heftige begeistring over å dypdykke ned i dem og deres utallige rarieteter, så også i studiesammenheng. semi-lingvist av rang, og det hele, fonetikkeksamener bestått med rimelig skimrende glanspapir, likevel er jeg ikke så vanvittig språkmektig blitt. ennå. men: jeg er veldig opptatt av språkene og jeg plukker opp like uendelige antall fraser hist og her som jeg siden ser mitt snitt til å flette inn i passende og desto meget mindre passende sammenhenger og ja, jeg har innsett for lengst at ikke absolutt alle mennesker har lidd seg gjennom nok skoletysk til å forstå mine hyppige "genau!", "egal!" og "schtrahlend, mensch!" - og ja, jeg vet det skrives uten alle de der konsonantene, men pytt! schwung und stil, you know! uansett, i allefall, jeg synes det er så kjekt å lære nye ord, et meget naturlig fenomen, antagelig, min mega-vokabular-dyrkelse tatt i betraktning, og mine fremtidige ambisjoner som lyrikkformidler inkludert, men: det slår meg at jeg kanskje burde legge litt mer energi, tid og krefter (og alt det der som har med vedvarende fokus og langtidsplanlegging å gjøre, som jeg er veldig lite god på) i dette å lære nye språk grundig, ikke bare overfladisk for å briefe litt med noen slang-uttrykk. det er da også min tendens: sålenge jeg kan slenge ut noen freske gloser på hverdagsfransk (og banne litt), synes jeg det holder i lange bananer og går gjerne over på noe nytt og mere spennende så fort som bare mulig. swahili, f.eks. (ikke ennå, men bare vent.) det skyldes antagelig også, på toppen av det hele, min uheldige hang til å ville mestre ting med én gang, og hvis de krever litt mer tid og, vel, krefter - etc - så lar jeg det gjerne bare seile sin sjø og koke bort med kål og ekle poteter. ironisk nok (eller meget symptomatisk) er skrivingen her det eneste, og meget prangende, unntak. poenget, og min konkluderende antagelse, er at det handler - til syvende og sist, da - om min forkjærlighet for nettopp ordene, aller mest, og at det er glosene og ikke nødvendigvis grammatikken - eller artikulasjon per italienske verb - som fascinerer meg; så får det heller være at jeg slår om meg med de rareste sær-berlinske kultbegreper og franske ghetto-skjellsord, og knapt får til å si "jeg heter trulte". men, igjen, det gjør jeg jo strengt tatt ikke. jeg heter scaramouche og jeg liker å snakke med verdensborgerne, jeg liker å lære meg den internasjonale sjargong, jeg liker den mer internasjonale tilnærming til verden generelt! huhei! ... og enkelte ambisjoner har man da åpenbart vett til å ta vare på, selv når alle andre fordamper i tilkortkomstens hetetokt.

tanke to: jo, også lurer jeg på hvorfor det regner.
"hun sitter med hendene foldet om hakepartiet og lar den sterke drinken sive inn mellom leppene og hun spør seg, hvorfor regnet stadig må strømme nedover vindusrutene; hun dveler ved dette et øyeblikk, ved bordene av vann, blikket tomt søkende mot opprom hun ikke kan nå, og slår fast at det må ha noe med stemningen å gjøre, en slags beleilig istandstillelse for humøret, for inspirasjonen, må det være, mens tordenskrallene overdøver tiltaksløsheten og uværets mani tar overhånd; forklaringene følger hverandre som parasittiske faktorer i hennes væremåte, de tar fra henne gnisten og gir henne elektriske strupetak til å agere, raskt, uopphørlig, og med bevisstheten om dette på minnet, gyver hun løs på nettopp inspirasjonens mange foretak; hun smeller glasset i bordplaten og hyller overmakten med et transkribert skrik." og, punktumsløse paragrafter til etterfølgelse, slutt å sutre over regnet; skriv, for faen!