Ordskifte og glidende overganger

Hvordan man vet at man har arbeidet for mye med gammelengelsk fonetikk: når man, i siste avsnitt i artikkelen om zhe greit vovvov-skift (GVS, lissom) skriver inn det fonetiske tegnet ε og dernest et kolon og dernest, helt feil, parentes slutt - og knekker sammen av latter over at det dukker opp et smilefjes på skjermen, sånn helt av seg selv. Man kan si hva man vil om /wз:d/ (vørdende vorden) og automatiske funksjoner, men det evner ihvertfall å more en overarbeidet fagnerd. Always.

And next (to nuthin'): når man i en siste instans sender e-mail til faglærer og lurer på om hun kan skaffe meg en Ould Eenglish Dikksjånærri (per internettens kostnadsfrihet) fordi jeg blir tussete av å ikke finne frem til den komplette relaterte verb-bøyning i mine nokså u-komplette, om enn enkle nok, informasjons-pamfletter, les: kompendium (i lekse til neste tirsdag), og legger til noen kritiske spørsmål om preposisjonssyklus samt adjektiv-korrelasjoner, og alt dette foregår klokken halv syv en fredag kveld. Mens man drikker kakao og lurer på om Arnold Schwarzenegger kan frelse meg.

...and last, but never least: når man til slutt blir så distrahert av seg selv at man begynner å skrive i blogger-vindu heller enn i word-dokument og innser at språket flyter helt naturlig slash vilkårlig på egenhånd, om det samme, uten at man egentlig er seg bevisst hva man skriver, hvor man skriver det - og det antagelig blir så internt, dette, at det knapt egner seg for et blogg-lesende publikum, knapt egner seg for noen overhodet, så la meg endelig bevege meg over i en annen sjanger

**
an assigment! - i mente - assignimente
mente jeg, til dem som måtte undres
dundrer ned over meg, som bombefly,
og jeg flykter inn i sendrektigheten, kun
avbrutt av norsk folkehjelps telefonselgere som vil ha hjelp, overhjertelige, og jeg gir dem et like hjertefølt neisorry, jeg beklager, fordi jeg er studine med trang økonomi og har mer enn nok med egne budsjetter om ikke jeg skal hjelpestøtte deres også, og han gir meg avbetalingstilbud til en postadresse som ikke lenger er min, er ikke betalt for å høre etter, jeg legger på
an alignment, ment to mend, I reckon
rørte jeg engang ved noens fintfølenhet
ført nedover meg som tvangsstrømper
og stramme tanker, tvunget innpå meg
kun formildet av datoangivelsens omstendigheter og en sen fredagskveld, selskap av en teveskjerm med fjorten kanaler, sinna psykologer, bedende gatebarneøyne (som jeg nå angrer stort over ikke å ha støttet med tonittifem,femti per brevgiro fra folkehjelpen) og en svensk forlovelse, royale proporsjoner, og mennesker som skilles, kanskje også blant de kongelige, mens de på en annen svensk kanal synger sekstitallssving og kaster gitarene i været, og tobias moretti fanger lebestift-tildekkede skurkekvinner på direkten med en eldre utgave av rex, som dog lager samme gomodige golydene, og jeg foretrekker nok brandtner (og, i en viss forstand, rhett butler - sammen med sin burkhard-herre) men ser på likevel, og blir minnet på dette:

[fordi kommissar rex + quentin tarantino + brad pitt + filmklassiker-referanser herfra til pluto passer meg helt flott, ja, for ikke å glemme det faktum at man parafraserer dalek-skjellsord og synes sergio leone er et flott forbilde, fremdeles, jeg gleder meg til å kunne glede meg over følgene]

også hørt (og sett) idag.
1) at anne grosvold synger, som de svenske, men på siste verset - og skal legges vekk - men får i mellomtiden hjelp av visesang og linn ullmann til å holde seertallene oppe, og 2) jeg er sliten av alle disse realityseriene om vanlige mennesker som gjør vanlige ting i femten minutter og derav mottar fem hundre nye venneforespørsler per facebook og lurer på om jeg er den eneste som ikke har deltatt i et virkelighetsskildrende dokudramaprogram om meg selv og mine medalminnelige, og ikke kan jeg synge heller, og 3) jeg lurer på om tevetre har innledet en slags ubegrenset repetisjonsturnus spesialdesignet for oss kappe-fans, idet de har begynt å sende "v for vendetta" ca én gang i uken, gjerne fredag natt og 4) enerkå én oversendte siste episode "life on mars", første sesong, her om dagen og det var en nytelse både for øyne, ører, sjel og hjerte, og det kilte i magen, og var så nerveødeleggende spennende at jeg klamret meg fast til stolen og jeg gjentar: john simm er noe av det beste som finnes på planeten, og utenfor, og philip glenister er ikke dum han heller, og siden alle gode ting er 5): jeg vil ha burkhard, tarantino, pitt, leone, simm og glenister, sammen med schwarzenegger, eastwood, donald sutherland ("space cowboys" før vendetta'en, o nytelse, samt pierce brosnan på hesteryggen i hver reklamepause) og én schaefer og et stort herskapshus i hollywood. vær så snill.

tingenes godhet og andre variabler

løsrevne fragmenter og innfall fra dagen som var og har vært; fra po(t)etens eget liv, levnet og lurveleven; med nogen supertrampsk musikk attåt og vekselvise avbrudd til familiær kommunikasjon

gode ting: som at været var vakkert, solfylt, usedvanlig forfriskende, og vi kunne sitte ute i solen utenfor dragefjellet og kjenne våren komme, med jus-studiner i altfor tette tights flagrende omkring og i forbifarten: en rekke stygge øyekast mot disse nyankomne, uinnvidde, fnys mot fremmede fjes, men vi brydde oss da ikke; vi er kule litteraturvitere med baggy jeans og skinnvesker, vi gjør som vi lyster; og invaderer kantinen deres med den største selvfølge, nyter at den har så mye bedre utvalg - likeledes, at auditoriumene har så mye bedre seter, at arkitekturen er så meget mer tiltalende, sammenlignet med hva vi er vant med, o stygge, men tross alt sjarmante gamle sydnesplass - og solen skinte innover verden nydeligste våg, mens vi inntok vår lunsj ved panoramavinduene, en formidabel utsikt, så igrunnen har jeg ingenting å innvende på rom-bytter og formaliteter, og etter forelesningene kunne jeg forbli utendørs, eller valgte sådan; fordi det fristet så intenst å nyte solskinnet litt til, og dagens innsatskvote, innebærende innesitting, syntes mer enn oppfylt; så jeg tillot meg å sprade hele veien hjem, med vinterkåpen åpen og flagrende hår i brisen, også møtte jeg sigvart dagsland på danmarksplass og han så - ironisk nok - veldig forfrossen ut, men det er jo alltid kjekt å treffe kjendiser; sist var han på tur rundt tvetevannet, for å kjøpe is til sine barn, og i vesentlig bedre humør grunnet forsommer og stekende varme, jeg tror ikke fyren liker senvinteren noe særlig, men desto bedre var det - like før - å møte kristian valen, på torvallmenningen, som kom spradende forbi, og jeg holdt butikkdøren åpen for ham og han sa "taaaakk" på bred stavangersk og ga meg sitt "vinnende smil" og jeg ble en smeltende fangirl, for et øyeblikk

mindre gode ting, avløst av godtgjørelses-gjenopprettende bikommentarer: at jeg blir så infernalsk lei av disse mastergradsstudentene som brisker seg med sin utstudert svulstige sjargong, som de synes å ha lagt seg til forlengst, helt bevisst, og i sedvanlig perfeksjonistisk stilart vil utmanøvrere oss andre med - totalt - hvilket de da ikke klarer, sålenge de har selskap av kranglevorne 200nivå-studiner som insisterer på å argumentere imot og løfte diskusjonen ned på et mer nøkternt, refordelt og systematisert nivå, som får filosofien til å bli filosofisk, og noenlunde fattelig, og tekstanalysen til å dreie seg om teksten, ikke overganger mellom ting og rom i tid og ting og romligheten som omslutter det hele, følgelig: ikke bare en strøm av tomme, fancy ord, "som perler på en snor", eller utmalende, overavanserte begreper som ikke betyr noenting når de bare slenges ut i luften for å skryte, for å prange seg til status, men - det jeg misliker aller mest, og som til syvende og sist nok ligger til grunn for min forakt for deres væremåte, tror jeg - det er at de fremmer slik en traurig tilnærming til faget! at alt skal være så harsk og litt sarkastisk, som om de angriper teorien med et hånflir og tvinger alt inn i en destruktiv, litt dyster form som kun skal overgå seg selv; være helt utenfor det presise, klare, naturligvis; meget mer enn å dyrke det lyriske som inspirasjonsgrunnlag - de synes helt å ha stagnert i sine karikerte viter-roller og klarer ikke lenger fremskaffe noen instinktiv entusiasme eller løsrevne impulser, alt blir bare tørt og ... kynisk, faktisk, mens jeg sitter der og kjenner meg så ilter over at de fornærmer litteraturens gledesfaktor, slik, idet jeg synes dens fremste formål er å underholde, gjøre menneskeheten glad, gjøre meg glad; for jeg har alltid tydd til bøkene og filmene og musikken på dårlige dager, latt dem muntre meg, mens disse bedreviterne får slike remedier til å anta en aldeles frustrerende ettervirkning, og gjøre dagen dårligere, ekstra dårlig, de sturer og styrer og syter og mumler og jeg fatter ikke hvorfor det ikke kan forekomme flere smil, mer latter, mer lidenskapelig lykke i salen når man snakker om proust; marcel proust; som er både festlig og fantastisk, selv når han er på sitt mest destruktive, i det minste kunne man vise seg oppriktig og utagerende engasjert i emnet; reise seg i sinne, gjerne, hamre i kateteret om hvor forskrekkelig emo han er; det ville jeg gjort - problemet er at jeg på en måte har valgt å gjøre det, allerede, idet jeg utbasunerte for min veileder (og resten av klassen) at jeg syntes han (marcel) var en stakkarslig emo med - høyst! - bekymringsverdige tendenser og en livsfjernhet som burde vitne om kroniske plager, og en frivillig tilbaketrukkethet som både forekom meg arrogant mot omverdenen og direkte usympatisk, og uverdig for slik en stor poet og, uimotstridelig, genial mann; men han (min veileder) var ikke spesielt enig med meg i dette, faktisk ble han veldig sint og vil nå ikke ha stort mer med meg å gjøre, og jeg har aldri vært spesielt taktisk av meg (som nevnt), ei heller spesielt reservert og diskré i mine tolkninger, men jeg har lært at så lenge man har evnen til objektiv redegjørelse, kan man være så subjektiv man bare vil i sine oppfatninger, og det er en leveregel jeg etterlever, strengt, mens denne mannen (min veileder) mente jeg hadde fullstensig misforstått; og helst burde tiet stille; punkt nummer tre er at jeg (stadig) selvsagt ikke vil noe vondt med mine høylytte utlegninger, jeg har bare behov for å la dem komme til uttrykk, og vise litt ektefølt innlevelse i disse verkene, jeg leser dem jo med lupe, mens jeg gjerne får mitt pass påskrevet som en uanstendig synser og det er ... litt teit, relativt idiotisk, fullstendig på vrangen, så nei: jeg er ingen spesielt tilfreds forelesningsgjenger for tiden, men jeg stiller da opp og jeg stiller mitt raseri til overtydelig offentlig skue, så får de heller finne seg i det og finne det formålstjenlig at noen, ihvertfall, tør å uttale seg, opponere; måtte dere andre komme etter, dere óg! det trengs! jeg etterlyser ytterligere entusiasme, her, og glede - leserglede! - vi trenger ord for godord og nesegrus beundring for de store dikterne, tørre å vise hva man synes, rope ut ens fryd og gammen, eller jevngode frustrasjon, ikke bare rote oss inn i refleksjoner som ikke leder noensteds hen og ender i den totale resignasjonen - over livet, dikterkunsten, tekstteorien og tekstforståelsen i samlet monn - nei, det holder ikke!

enn videre, problem fire er kanhende rekkefølgen på mine uttalelser, som tidvis får en noe uheldig oppfølging, og at man som en behendig og durkdreven krigspragmatiker burde vite bedre, kjenne sitt spill, holde ens teorier for en selv til eksamens komme og bruke dem der, til eget utbytte og ikke la seg utnytte, men istedet buser jeg ut med konklusjonene først og nøster opp bakgrunnsresonnementet etterpå og skyter gjerne inn en del banneord underveis, og går ikke av veien for å kalle proust en potet, men for meg er det et kompliment, et gedigent kompliment; jeg synes fyren er et komplett selvmotsigende fascinasjonsobjekt, blandet med emo-absistenser og forakt og forelskelse, og divergens, og jeg blir ikke forstått! men jeg forstår meg på modernistene, i deres idérikdom, og det er kanhende poenget - kanhende må man lide under slik manglende imøtekommenhet for virkelig å fatte deres idéer og kvaler og jeg tror jeg står overfor et teorikurs i praksis, indirekte, noe ufrivillig, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dét

...og det var, kanhende, heller aldri meningen

Forsettlig, fortsatt

Soundtrack: Supertramp - tilfeldig utvalgte godbiter fra katalogen; hvori snart befinner seg samtlige utgitte album, hvilket gjør meg til en stolt fangirl. Dog, "Child of Vision" er fremdeles den aller beste sangen, og det sier sitt. (At det er en vanvittig bra sang, altså.) Dertil behører seg óg en takk, og en liten dedikasjon, til Tom Tykwer - som er en überflink mann og har laget en überfin (favoritt)film ved navn "Der Kaiser & Die Kaiserin", som alltid lykkes i å inspirere meg. Kloke ord om livet, og vanvittige rolleprestasjoner, anbefales så sterkt at jeg nesten får hoste.

"Ok. Så jeg tror jeg forstår bedre, nå, hva problemet er. Ikke at jeg har tenkt så forferdelig mye over problematikken som et emne, selvsagt; det er bedre å la tankene fare; men man kommer gjerne dithen at man begraver seg i komplikasjonsmassen, like fullt, og selvforskyldt eller ei, hvorpå man ofte ender ender opp med en slutning. Om enn midlertidig. Om enn flyktig, for et sekund eller tre, forbigående med overmetthet og hikkeanfall, men jeg kom da frem til en slags innsikt her. Verdensforståelse. At verden er for liten og for stor på samme tid. Det er hva det dreier seg om. At man henfaller til trivielle punkter og banalisert nyhetsverdi, fordi større og varierende inntrykk blir for voldsomme, for uinntagelige, at de slår en helt ut. Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg strever med å skrive på nye steder, hvorfor diktningen stopper opp - nærmest - når jeg leker turist, og fremlegger herved en teori om at det skyldes overveldelse; jeg blir så lammet av alt dette nye, nyfunne, på én gang at hodet ikke makter å omsette det i formuleringer, men istedet begrenser seg til mindre, enklere begivenheter, og erindringer man har bearbeidet lenge nok til at de synes små og enkle nok. Dette forklarer også hvorfor Marcel Proust skrev fra en seng, og P.D. James utgir bøker i overdreven pensjonistalder. Mer overkommelige omgivelser, en mer stødig setting. Beskyttelse. Stabilitet. Man får livet på avstand, som det heter, og slipper å håndtere det samtidig med ordene, fordi sistnevnte kan være mer enn tilstrekkelig mektige, og overmåte krevende i stundens hete; eller kulde, avhengig av hvor man befinner seg på kloden; uansett, man må prioritere i hjernen, man må fungere, også avstedkommer denne besnærende (foruroligende) problemstilling om man faktisk kan funke i livet samtidig med å skrive, og skrive om livet mens man fysisk lever det, og dette er (antagelig) årsaken til at så mange skrivende mennesker ikke funker i det hele tatt. Eller bare drikker. Fordi ordene er minst like store som livsløpet selv, i sin helhet, de skal tross alt kunne stå utenfor og makte skildre det - enhetlig, helhetlig - og dette blir da en proporsjonalt stor byrde man må handskes med ved siden av levingen, og for å holde orden på alt sammen er det kanskje enklest å ha litt heimebrygget innabords. Men ja. Det blir mye iblant, for mye, for mange inntrykk og ting man kunne skrive om, burde ha skrevet om - men har nok med å absorbere fortløpende - så penneholderen, min hånd, paralyseres og hjernesentrumet innskrenkes til en liten dirrende ert som nedprioriteres til fordel for sin større halvsøster motorikken, og jeg ender opp med å lese kart og vandre gatelangs, heller enn å dikte sonetter - om gatelivet. Forbipasserende, trikkeskinner, kirketårn. Observert, ikke notert. Hvorfor skulle det ellers ha blitt skrevet så meget vakkert om selve skrivingen? Også på reise? Om reiser; at man snakker om dette å være på farten, men ikke skildrer bevegelsen som sådan? Og alle sier at det er så meget viktig som står å lese om litteraturen, alle er så meget mer glad i å snakke om den enn å faktisk dypdykke inn i den; de tar heller utgangspunkt i det omkringstående enn saken selv. Det er typisk for menneskeheten, forfatterne også, oss alle; i alle sammenhenger, ved samfulle anliggende. Vi elsker omstendighetene og formen, mer enn innholdet og den enerverende kjerne; vi foretrekker å danse rundt, uten egentlig å berøre. Samtidig som tilbakeblikk, biografier og assosiasjonshistorier fascinerer oss til døde, mens eventyrromanen synes å ha dødd hen. Og derfor: ingen fantasifulle, utsvevende, inntrengende, instendige beretninger - som favner brøkdeler av allting på veien. Derfor ingen reisebrev. Utsnitt av landskapsmaleriene som beveget seg forbi et togvindu. Nei. Selvsamme togturen hver dag, åtte dager i uken føles det som, og dernest en detaljert redegjørelse og refleksjoner om dette å kjøre kollektivt. Det er slik det går til. Men jeg er lei av å prøve å være et rutinemenneske, nå; følge planer, føle forpliktelser, jeg får det ikke til. Kom jeg frem til, her. Så: problemløsende, tilslaget, jeg har lyst å angripe livet bit for bit og beskrive det jeg ser; kontinuerlig, etterhvert; uten nødvendigvis å stanse og stirre, men bringe fornemmelsene med meg videre. Broker. Det er også noe å ta med seg på ens omflakkingsferd. Disse små...øyeblikkene. Noe om å måle hele tilværelsen i dét, og ikke reell tid. Ja, jeg har vært og sett "Benjamin Button", og det var en klok og fin film; ihvertfall første halvdel. I motsetning til alle andre, tydeligvis, syntes de jeg innledende to tredjedeler var aldeles nydelige, mens den sporet fullstendig av mot slutten. Igjen, jeg liker da ikke hverdagsdramatikk og familiekonflikter og syntes de kunne holdt seg for gode for dette. Forholdsintriger. Bedende hundeøyne. Quentin Tarantino er kjemisk fritatt for slike tendenser og kjører på med vold og restaurant-samtaler istedet. Meget fortrinnlig. Men altså, jeg ble minnet på det øyeblikksvise, dessuten de store oppfinnelser, og jeg innser, nok engang, at jeg peiler meg inn mot det uoppnåelige og dveler ved det ikke-etterlengtede, for hvilket der ikke finnes noen skjellig grunn, og at det fortidsbeskuende og smålige og selvbejaende aldri helt var min greie, idet jeg lever mitt liv i ord og ikke lenger orker flykte fra dem, dét, at jeg ikke lenger behøver å kaste meg til siden og føle meg overkjørt likevel, at der finnes en mulighet for disse to komponentene til å eksistere i harmoni, og at man kan hente litt herfra og litt derfra, hele tiden, ikke måtte tre ut av livsløpet for å kunne ordlegge seg omkring det; slik lød sluttsalutten. I slutningen. I min forestående tankerekke som sendte meg hodestups ut i dette, som jeg ikke helt kan forklare hvordan oppstod, men altså; mitt formål. En forbigående tanke. Og jeg har begynt å like dem, jeg tror jeg kan lære å leve med dem. De lyriske døgnfluene. De store teoriene i en fastslått aforisme. Ytterligere, at man kan fremkalle visjonene igjen, ikke bare dvele ved dem man en gang hadde. Kanskje ordene er en medisin, som de så ofte også hevder, at de vitterlig kan fungere som en metode ut av uoverkommeligheten, så man kan utstå dette hurtiggående liv vi er eslet til; joda, jada; at man må slå seg til tåls med det som er, ikke skyve det unna som en mardrøm og begrense det til definerbarheter. Fordi slikt ikke finnes uansett. Og det er jo greit. Svevende utenfor boksen, med en bredere pensel, finne opp en verden utenfor den man faktisk erkjenner, møte menneskene, formidle dem i sko og frisyrer. Greit, det. Dog slår det meg likeså, i nuet, at dette blir nok en tekst om det tekstlige og tanker om å tenke og at definisjonen egentlig omfatter nettopp det udefinerbare selv, noe som gjør meg fullstendig forvirret, men også litt glad, fordi det igrunnen bekrefter alt sammen. Det minner meg også om filosofene jeg leser, har lest, har kastet ut gjennom vinduet i frustrasjon over siden å måtte skrive om den til eksamen, o grufylde, som hevder at ingenting beviselig eksisterer og at allting er egenskapt, men sannsynligvis usynlig, derfor, og det føyer seg inn i rekken av ting man kan nevne i ord, men som likevel ikke lar seg fange, fordi det bare blir ord, og ordene er meget mer enn seg selv, og de lar seg ikke fange, ergo blir dét de representerer bare skyggetegninger og svake refleksjoner som antyder, men aldri fylllestgjør, og dét behager meg - absolutt - i sin endelige bekreftelse. Nemlig. Hvoretter man ikke forstår noe som helst, og bare kan kalle det en livets ironi, og det må man leve med - så ja, jeg begriper at enkelte drikker."

Tunes and tones and memories of snow

I do believe this is my 600th post, or something. And that such an event, if in accordance with reality (I never was very good at counting), should be a pretty big deal. To me. But it's a bit late, or early in the morning, depending on one's state of mood and strange hours being kept fully intact and making me even stranger, so: just a poem, then, to celebrate. Or mark. Or whatever you want, whatever you need, I'm sleepy in my head and silent in my thoughts, but I wrote this a while ago and thought I should post - if only to launch the new Po(t)et style sheet, which isn't actually anything new, but it's got a bit of blue (to match above-mentioned mood) and some italics and proves I can still do html-coding at a quarter to four in the morning.

"withdrawing crusade"
by Scaramouche, the Po(t)et, and now the snow's all gone again. Furthermore, this is actually a song, and I don't write songs that often, but this is actually supposed to go with a proper melody. Wooha. But my beloved instruments, for purposes of the sort, are a couple (or, some four hundred) miles away, so I wasn't able to come up with something really tuney, so; you get the lyrics first. That being said, I miss them lots. My piano and guitar, that is. And my notebooks! Appropriately enough, then, a song about reminiscencing and memories and stuff. Winter away. Always coming back to chill me out.

this snowy path leads up to my back door
where I must cover up my tracks
on my way in, I slipped, I hurt my knee
on my way out, I staggered, hurt my heart
that’s how it goes, we said,
the snow keeps falling,
always keeping me within
and keep me safe (and keep me sane)
the clatter brings me here
the clamour brings me home

and I’ll be waiting at your window
watching flakes of ice be melting
making faces, gotten no reply, receiving nothing
here, at the opposite side of the gutter,
the barrier, keeping solid

the silky road leads up to my back yard
where I shall rest when summer come
on my way out, I swallow, hurt my voice
on my way back, I melt, I cannot speak for softness
that’s how it shows, we say,
the truths expire, all devour
always keeping me therein
and keep me swift (and keep me swill)
the chatter brought me here
the cats will bring me home,

I shout into the empty filled with quiet
cramming white leaves in my hands
as I am walking, waiting somehow
next to throw, or end up falling,
gushing out excuses,
all too soon instead

and I’ll be lingering at your step
straying only there to kneel
no solace, making failures, getting no encouragement
from any other side of this dark asphalt, drawing near,
retreating further back,

and farther from
I send out emptiness, I'm filled with quiet
crammed with sharpening sense of lief
as I am waiting, watching someone
next to no-one, end up falling
gulping up refusals
all the time too soon

like any cat, kept swell,
I’ll take me home

Små, gyldne menn (og pene kjoler)

notat af fireogtyvende februari med henvisning til toogtyvende januari

...og jeg erindrer at på omtrent samme tidspunkt som dette, foregående måned, ble OSCAR-nominasjonene offentliggjort, og i så måte er det forsåvidt bare passende at utdelingen ble avholdt i går natt (norsk tid), og at mine favoritter faktisk - vant! Det vil si, ikke alle. Sean Penn skrev seg nok en gang inn på min irrasjonelle hatliste; om enn noe uforskyldt, siden The Academy tross alt er de som bestemmer, og Penn er da noenlunde kompetent, men han danket ihvertfall ut min yndling Mickey Rourke og besørget enda en pris til "MILK" (som jeg ironisk nok var og så sist fredag og likte veldig veldig godt) og jeg ble en smule rasende siden dette da føyer seg elegant inn i minneboken - på neste side etter Johnny Depp-fiaskoen for noen år siden, der Sean Penn triumferte med "Mystic River" og Johnny gikk tomhendt hjem og dernest spilte inn to oppfølgere om Captain Jack som han heller ikke fikk Oscar for og nå planlegger en fjerde, lov å håpe, men jeg er lei av at de samme gamle erobrer nytt lende, og skulle gjerne sett at Rourkes såkalte "gjenoppstandelse" i showbusiness ble kronet med et trofé, mens det istedet resulterte i en fortsatt (nesten!) tom peishylle og oppfyllelse for hans spådommer om at bransjen misliker hans utagerende oppførsel de siste årene såpass at de ikke vil beære ham i slik en "betydelig" forstand. Stakkars fine mannen. Som et lite plaster på såret kompenserte vinner-Penn med å erklære at Mickey var en flink mann, og "you're my brother", og fikk et slengkyss tilbake. Dessuten ga han sin oppriktigste støtte til alle homofile og uttrykte sin komplette forakt for alle fordomsfulle. Respect, man. På den (enda) mer oppløftende siden, må nevnes at Kate Winslet endelig mottok sin velfortjente statuett (for "The Reader", som jeg ikke skal uttale meg om siden jeg ikke har sett den ennå; i likhet med en hel den andre, ser det ut til) og at Penelope Cruz fikk en overraskende, men minst like rettmessig gull-mann for sin rolle i "Vicky Christina Barcelona". Men aller viktigst: at Heath Ledger, vår elskede og høyt savnede, faktisk fikk Oscar for rollen som The Joker i "The Dark Knight" - !!! - og at "Slumdog Millionaire" sopet inn 8 statuetter, i alle unntagen to (uviktige) av kategoriene den var nominert i. Storeslem! Og meget strålende sådan! (En Britenes aften, på alle måter, hvilket man elsker her i gården.) Stakkars "Benjamin Button", derimot, var nominert i absolutt alt og fikk stort sett ingenting, og superduperparet Brangelina måtte begge gå tomhendt (og sikkert furtende, forståelig nok) hjem til ungeflokken sin. Angie kompenserte nå for alle tap med en overjordisk nydelig kjole i svart, samt noen like nydelige øreringer med smaragder - og Brad var så kjekk at det var latterlig - hvorpå de (selvsagt!) befestet sin posisjon som verdens vakreste duo og tro meg, de er fullstendig klar over det. Litt ekkelt. Personlig synes jeg nå Marisa Tomei var kveldens aller vakreste, og en fabalektig dame generelt - hun er simpelthen vanvittig sexy! - og Natalie Portman var ikke dum, hun heller, sammen med Taraji P. Henson, Evan Rachel Wood, Virginia Madsen, men hvor var Scarlett? Johansson? Savn! Dog, Michael Sheen dukket da opp og bidro med massevis av mannlig eyecandy og det var mer enn nok for meg, bare litt synd at "Frost/Nixon" ikke vant stort. Ikke Daniel Craig heller, for den saks skyld, men han så uforskammet godt ut, og har en kjæreste som er uforskammet heldig (og bør vurdere en Bond-rolle snart). Halle Berry kunnet tatt på seg en sekk og sluppet unna med det, men valgte en nydelig gullkjole og jeg blir misunnelig bare av tanken. For en dame. Meryl Streep hadde en schtilig grå sak, Anne Hathaway en stilig hvit sak, og Amy Adams ville skille seg ut (og klarte det) i fancy rød column gown med kveldens fineste smykke. Yay. Marion Cotillard er alltid fin, og spesielt i blått (men hadde valgt et direkte upassende belte), mens Madonna fremdeles tror man vil se undertøyet hennes, og det vil man jo egentlig ikke på en Oscar-utdeling, men jeg irriterer meg mest over hvor fin den kjolen ville vært om den ikke var gjennomsiktig. Tilda Swinton irriterer meg alltid, denne gangen fordi hun hadde glemt mascaraen hjemme, men hun får kred. for aktiv originalitet. Mens Jessica Biel med fordel kunne vasket håret, og byttet ut kjolen, og jeg lurer litt på hva som gikk galt. Eller er galt. Philip Seymour Hoffman hadde tatt på seg lue for anledningen, det var heller ikke så veldig lurt, men han skjulte iallefall sveisen. Av enda mindre tiltalende faktorer bør nevnes boytoyet til Jennifer Aniston, fordi han er sleip og fæl, og Adrian Brody som stilte ubarbert, og Reese Witherspoon; ene og alene pga den blå øyenskyggen. Ikke pent, nei. Kate Winslet - derimot - bar en meget spesiell kjole med en utskjelt sveis, og jeg syntes begge deler var aldeles flotte, hun liknet Grace Kelly og jeg håper hun er klar over det - mens selvsamme Mickey Rourke hadde tatt på seg fineste hvite dressen og glitrende sølvkjeder helt ned i buksen og et halskjede til minne om hans nylig avdøde, elskede lille hund Loki, og det rører jo et hundemenneske som meg nesten til tårer. Da Penelope Cruz kom opp på scenen i brudekjolen sin og snakket om barndommen i Spania da Oscar-utdelingen virket som et uoppnåelig drømmescenario, kjente jeg at det presset enda hardere på i øyekroken - for ikke å snakke om da søsteren til Heath tittet opp mot taket og hilste til ham med klump i halsen; herre! Men da jeg endelig tok til å grine var det ikke av vemod eller sinnsbevegelse, men - av latter. Rett og slett. For det som virkelig tok kaken, og står igjen som festens definitive høydepunkt, var - ironisk nok - åpningsnummeret (også kjent som det aller siste klippet jeg fant frem til på Youtube). En fantastisk hyllest til årets nominerte for beste film (pluss et par forglemte mesterverk fra året som gikk) ved Hugh Jackman, the one and only, som overbeviste stort som årets vert - og som cabaretartist. Åpningen ble nemlig etterfulgt av en fullstendig vanvittig musical-potpurri i pausen, med ørten dansere på scenen og Hugh som Billy Flynn. Han sang, danset og fleipet seg til den store gullmedalje og tok pusten fra de fleste, helt på egen hånd, og etterlot meg hikstende, hylende og i krampe under skrivebordet. Hurra for fine, fine mannen. At det går an å ha alle disse kvaliteten på én gang. Han er kjekk, sjarmant til tusen, sympatisk så det står etter, og han er morsom, fantastisk morsom, dessuten: han kan spille, han kan forføre, han kan sloss, han kan trylle, han kan kunsten å fremføre de mest krevende sangnumre uten besvær, og han gjorde det hele for å annonsere at "the musical is back!". Jadda. Jeg er så forelsket. Men selvsagt, som den hyggelige mannen han er, er han lykkelig gift og har masse barn. Rettferdigheten gjør seg gjeldende i verden. Enn videre forgudet jeg dog hans meget interne hilsen ved showets begynnelse: "I'm Wolverine!", og hans meget glimrende duett med den stadig (les: alltid!) tilbakevendende Beyoncé Knowles. Fremdeles ikke tilgitt, helt, for Phantom-fadesen for en del år siden, da hun sang "Learn to be Lonely" iført et eller annet satin-skapt som ikke var spesielt kledelig, og en øyenskygge som burde vært avskaffet. Med en eller annen Phantom-impersonator flagrende omkring seg, som ikke kledde parykken sin og som ikke kunne bevege seg rundt på en scene for fem øre, og som liksom skulle være Gerry Butler. Men altså; igår hadde hun fin rød kjole og selskap av en fin flott mann og det var meget bedre, alt sammen. Jeg misliker irriterende unge mennesker fra "Mamma Mia!", men har innsett min skjebne (i at jeg er relativt alene om dette) og kunne forsåvidt godta deres lille gjesteopptreden. Jeg tolererte til og med at High School musical-utskremte blandet seg inn - og lot meg samtidig imponere over egen selvbeherskelse. Zec Efron var tross alt med i "Hairspray". Og han var glimrende. Og! Ytteligere! La meg igjen repetere, for å understreke, at ingenting kunne hverken overgå eller ødelegge gleden over dette; tidenes beste OSCAR-åpning; og noe av det morsomte som noensinne har vært vist på TV:

O nytelse! Og takk til produsentene for et alt i alt storslagent show! Jeg er faktisk fornøyd i år, who'd have believed. Bilder finnes her på Yahoo, og her på Imdb, samt noe på VG, og den komplette listen over alle vinnerne følger...her:

Best Motion Picture of the Year
Slumdog Millionaire (2008): Christian Colson

Best Performance by an Actor in a Leading Role
Sean Penn for Milk (2008)

Best Performance by an Actress in a Leading Role
Kate Winslet for The Reader (2008)

Best Performance by an Actor in a Supporting Role
Heath Ledger for The Dark Knight (2008)

Best Performance by an Actress in a Supporting Role
Penélope Cruz for Vicky Cristina Barcelona (2008)

Best Achievement in Directing
Danny Boyle for Slumdog Millionaire (2008)

Best Writing, Screenplay Written Directly for the Screen
Milk (2008): Dustin Lance Black

Best Writing, Screenplay Based on Material Previously Produced or Published
Slumdog Millionaire (2008): Simon Beaufoy

Best Achievement in Cinematography
Slumdog Millionaire (2008): Anthony Dod Mantle

Best Achievement in Editing
Slumdog Millionaire (2008): Chris Dickens

Best Achievement in Art Direction
The Curious Case of Benjamin Button (2008): Donald Graham Burt, Victor J. Zolfo

Best Achievement in Costume Design
The Duchess (2008): Michael O'Connor

Best Achievement in Makeup
The Curious Case of Benjamin Button (2008): Greg Cannom

Best Achievement in Music Written for Motion Pictures, Original Score
Slumdog Millionaire (2008): A.R. Rahman

Best Achievement in Music Written for Motion Pictures, Original Song
Slumdog Millionaire (2008): A.R. Rahman, Sampooran Singh Gulzar ("Jai Ho")

Best Achievement in Sound
Slumdog Millionaire (2008): Ian Tapp, Richard Pryke, Resul Pookutty

Best Achievement in Sound Editing
The Dark Knight (2008): Richard King

Best Achievement in Visual Effects
The Curious Case of Benjamin Button (2008): Eric Barba, Steve Preeg, Burt Dalton, Craig Barron

Best Animated Feature Film of the Year
WALL·E (2008): Andrew Stanton

Best Foreign Language Film of the Year
Okuribito (2008) (Japan)

Best Documentary, Features
Man on Wire (2008): James Marsh, Simon Chinn

Best Documentary, Short Subjects
Smile Pinki (2008): Megan Mylan

Best Short Film, Animated
Maison en petits cubes, La (2008): Kunio Katô

Best Short Film, Live Action
Spielzeugland (2007): Jochen Alexander Freydank

Ondt Blod i Vest (og en rasende synder)

Soundtrack: Crowded House - "Mean to me"; fordi den passer så forsmedelig godt, da. Pluss en dose "Hole in the river", fordi det er en fiiiin sang. Og resten av albumet. Fine albumet.

Hvis folk lurer litt på hva skribenten Scara; "det skrivende menneske", som hun så fint kaller seg; driver på med for tiden - så er de i sin fulle rett. For all del. Hun vet det faktisk ikke selv, heller, og dette igjen figurerer som irritasjonsmoment av realtivt anselig art i hennes liv (i ganske lang tid, for å være ærlig) og det gjør henne - meg - en smule febrilsk. Problemet er at når tilstrekkelige antall mennesker i ens umiddelbare omgangskrets, hvis godkjennelser og bifall man endatil er avhengig av i evalueringssammenheng, på toppen av det hele: ens overordnede, overansvarlige på universitetet, bidrar med til de grader negativ omtale av blogg-mediet, og ens bloggende skrivestil, og blogging generelt, så klarer man liksom ikke å unngå å bli...skeptisk. Eller anti. Eller hva man nå skal kalle tilstanden. Kort fortalt mistet jeg både lyst, glød og gode forsetter, og det ville ikke gå over. Jeg visste ikke lenger hva jeg skulle skrive, OM jeg skulle skrive, hva jeg KUNNE skrive overhodet. Jeg fjernet meg fra helle nett-samfunnet og unngikk både egen og andres blogger (sorry, frender!), i ren frustrasjon. Og apati, nærmest. Men da jeg tidligere idag fant ut at det måtte være en måned siden jeg sist hadde blogget, minst; et foruroligende faktum i seg selv; besluttet jeg å gi det hele en ny omgang i revurderingskvernen. Teste egen viljestyrke, tøye egne hjernestrenger, snu det litt opp ned attevar, hvorpå jeg fant at denne siden er såpass viktig for meg at det blir tøysete simpelthen å kutte den ut. Eller "det", burde jeg vel omformulere, siden hele skrivearbeidet for mitt vedkommende har hengt i en tynn tråd den siste tiden. Dessverre. Jeg tror de fleste skribenter, selverklærte eller ei, har det slik i ny og ne; for ikke å si absolutt alle; og det avhenger ofte(st) av negativ input fra omverdenens side. Når man får så til de grader i overflod av destruktiv, demoraliserende, nedbrytende omtale, les: tåpelige tilbakemeldinger, gir det seg gjerne ingen umiddelbare utslag, men desto mer dramatiske konsekvenser på lengre sikt. For meg utviklet det seg til en slags resignasjon - det "funket" liksom ikke lenger, jeg fant ingen innskytelser til blogging, jeg kunne likesågodt la være - det hele fikk bare uinspirerende konnotasjoner uansett. Jeg skal innrømme at det var mange stunder den siste måneden da jeg tenkte "dette er tåpelig", og "dette burde jeg da nevne i ett innlegg", men så ble det aldri til. Og ordene ville ikke samarbeide med meg, her. Så jeg skjøv både dem og selve bloggen unna, for en periode, til jeg nylig fant ut at det gjorde for vondt i hjertet. Hjernen min har det sikkert fint, den, med sine formuleringer på reservelager og ordbøker i hyllen, men hjertet synes den kritiske mangelen på blogg-updates ble for vanskelig. Følgelig ble det også for vrient å gi slipp. Og jeg antar det er et godt tegn. Selv om det var en skremmende opplevelse da ikke hjemmesiden dukket opp automatisk blant mine hurtiglinker (antagelig siden jeg har slettet internett-minnet nylig for å unngå treghet og temporary virus files, forhåndsregulert som jeg er, men likevel) og ikke umiddelbart å kunne huske passordet på blogger.com, og da jeg oppdaget at siste innlegg var datert for nøyaktig en måned siden og ikke kunne huske å ha skrevet det, langt mindre hva det handlet om, ja: det skremte meg. Likesom jeg frykter at ordene forsvinner helt og at skriveulysten tar overhånd. Det er ingen hyggelig tanke. Men jeg tar ikke på meg all skyld selv, hverken for pausen eller uviljen; jeg kjenner istedet en voldsom bitterhet mot dem som har bidratt til å forårsake situasjonen og som har gitt meg såpass mye pepper at det bare var en utkrydret suppe igjen av inspirasjonsbarken - og det smaker som kjent ikke godt, det gir kun et intenst ubehag. Langt inn i hjerterøttene. Pepret full de óg.

Men altså. Grunnen til at jeg beretter alt dette, og dermed utleverer meget mer av egne frustrasjoner enn jeg har for vane; og vil fortsette med fremover, all den selvoppholdelsesevne jeg fremdeles har i behold; er at jeg synes følgene - de siste ukers reaksjon (hos undertegnede) - er noe blant annet anmeldere, redaktører og ikke minst universitetsansatte bør kunne legge seg på minnet. At hvilke beskjeder man mottar omkring egne "verker" gjør noe med en; noe som vedvarer; en til alt overmål slagkraftig innvirkning på eget arbeide og egen selvfølelse videre. Kanskje burde man være seg dette (enda) mer bevisst innen offentlige tevlinger som Idol og X-factor og andre obskøniteter, likeså, idet jeg forestiller meg at de kontante avvisningene mange der blir møtt med, kan ha en rimelig ugunstig effekt på slike unge, sårbare, påvirkelige individ som de medvirkende - vitterlig - ofte er. Talent eller ei. Det er ikke talentet det handler om, her, eller står på. Det er brutaliteten deltagerne skal avskrives med. Etter min oppriktige mening burde de ikke avskrives i det hele tatt; Simon Cowell, regjerende idol-drittsekk, har faktisk sagt det best selv - da han fortalte med-dommer Paula Abdul at man burde "tillate mer konstruktiv kritikk". Ja, Simon. Og alle dere andre. Snu det gjerne til en diskusjon om konstruktivitet. For det handler om å formidle og følge opp, ikke bare ydmyke, det handler om å holde noen oppe og veilede, ikke skyve dem ned i en selvbebreidelsens og selvransakelsens og latterliggjøringens pøl. (Nei, jeg liker ikke "hysteriske auditionrunder" og "pinlige klipp", jeg kan ikke utstå dem og skyr dem som pesten. Så, ha i mente.) Om det så står om fem skarve minutter man har til rådighet: det er mer enn tilstrekkelig til å gi en nøktern, om nødvendig avvisende, men ikke frekk kommentar til vedkommende. Men selvsagt, det minsker undeholdningsverdien. Fjernen den, rettere sagt. For vi ynder visst bare å se folk bli ledd ut eller ljomende applaudert, i dagens samfunn, ingen mellomting. Der finnes ingen stille utgang, bare salutter eller hånflir.

Samtidig, for å vende tilbake til emnet "meg og mitt", som jeg strengt tatt (og tross min såvidt opprettholdte Blogger-status) ikke er så forferdelig glad i; uansett, hva meg angår dreier det ikke om fem minutter og "der er døren", eller hånlatter - strengt tatt - men heller ingen applaus; det gjelder, i all hovedsak, de siste to og et halvt årenes kontinuerlige "dette holder ikke mål" og "skrivestilen din er feil" og "du er ikke akademisk nok" og "du er på feil planet", opp og ned og herfra til månen i mente. Rett ut: "du passer ikke inn, og hvis du ikke skjerper deg har du ikke noe her å gjøre". Nei, jeg befinner meg ikke på mindreårig-nivå i grunnskolen, jeg er ingen plagsom matte-hater, jeg er ikke til hinder for undervisningen, jeg er hverken voldelig eller utpreget arrogant, jeg er litteraturstudent - og stolt av det. Prøver ihvertfall. Men jeg har da for uvane å være altfor lite taktisk av meg, og jeg sier meningene mine når jeg har noen, eller bare får lyst å si noe som jeg mener gir mening. I motsetning til mange medstudenter som vet å innordne seg og gjøre som de blir bedt om, og skrive som de "skal", blir jeg istedet mer vrang og møter desto mer motstand, men ikke for å provosere. Til dét er jeg for faginteressert, for ydmyk overfor emnene våre. Jeg vil ikke være plagsom! Jeg leser fagbøkene - ikke for å skryte, eller namedroppe, men for å lære noe nytt. Og det føler jeg at jeg har gjort, iløpet av disse årene; misforstå meg rett; det faglige utbyttet har vært fabelaktig. Downright fabulous. Men jeg har fremdeles til gode å møte ett jævla fornuftig menneske i undervisningsposisjon. Og det toppet seg liksom da det eneste mine engelsk-sensorer hadde å bidra med til muntlig eksamen var at jeg var "livlig", men "synset for meget". Og at jeg var altfor "tilgjengelig" (når ble dét noe negativt?) i min tilnærming, altfor "allmenngyldig", og ikke minst: "way too bloggish". Sistnevnte ble et skjellsord, formelig, og et gjentatt argument på alle mine veileldninger - for at tekstene mine ikke var stort å skryte av. Ikke nok med dét: jeg turde da å sitere disse forhatte bloggene på min oppgave også, siden jeg syntes teateranmeldelsene jeg hadde funnet der var rimelig essensielle for å forstå moderne teaterstykkers mottagelse i vårt moderne samfunn, men ble avspist med at "dette var ikke interessant". Neivel. Og når man forsøker å forklare hvorfor blir man igjen møtt med "ikke passende", "ikke egnet", endog: "jeg liker virkelig ikke denne stilen din i det hele tatt". Smør på flesk, og jeg backet til slutt helt ut. Kanskje ikke så rart, i ettertid, for det er begrenset hvor mye man gidder å høre på av slikt. Dette var ingen konstruktiv kritikk på noe jeg selv hadde valgt å sende inn til et forlag; ingen refusjon på et fornuftig, begrunnet grunnlag - det kunne jeg uten problemer godtatt, det hadde jeg måttet akseptere - men nei. De forlangte at jeg skulle forandre hele meg, hvis de ikke skulle stryke meg til eksamen, de raljerte med mine obligatoriske oppgaver, og bloggingen som konsept - uten at jeg overhodet var enig med dem, for jeg syntes artiklene mine var langt fra bloggish'e, men i alle tilfeller: det hele forekom meg å ha bakgrunn iurimelige argumenter, det hele var for meg blodig urettferdig, og da jeg endelig klarte å tilpasse hovedoppgaven min tilstrekkelig, var det kun med det resultat at den ble dårligere, og jeg følte ikke jeg kunne stå inne for den, men fikk tommel opp av dem - sensorene - og endte opp med en D like fullt. Og da blir man unektelig litt snurt. Også gir man opp hele blogg-trenden, etterhvert, fordi den føltes som indirekte årsak til hele kostespinneriet, og føler seg noenlunde inkompetent generelt sett; men nei - igjen! - det holder jo ikke. Det skal jeg ha. Jeg har mine svake, svarte, stygge øyeblikk, men jeg er sta som faen når det gjelder. Av en eller annen årsak. Det gjentar seg til det kjedsommelige. Og nå har jeg besluttet å be dem dra dit pepperen gror, heller enn å la meg bli overstrødd av den, og satse på det jeg brenner for og er istand til å forsvare - til enhver tid; i fremtiden; det være seg innenfor skriving, fotografering, skydiving, rakettforskning, whatever else - og tillate Universitas Bergensis å seile sin egen sjø. Jeg beklager, til alle entusiaster, men jeg har fått mer enn nok. Og er lykkelig over snart å være ferdig og kunne leve mitt eget liv. På mine premisser. Jeg har ikke avlagt noen hellig ed, ennå, om aldri å vende tilbake til Universitetet som institusjon, men jeg er så uendelig lei av å være lei av å sloss med UiB og jeg synes, for å være helt oppriktig, at de det gjelder - dem jeg har måttet kjempe mot og streve med hittil - er en gjeng med sneversynte, piss-sure, gammelmodige, indoktrinerende, nokså inkompetente, asosiale, uvitende, uoppdaterte, stillesittende, gjenstridig refuserende, ignorante, likegyldigighets-infiserte, selvhøytidelige, selvgode, superarrogante, forsmådde kontor-rotter. Og det er jeg mer enn modig nok til å kunne kalle dem midt i fleisen, på en god dag, med hevet, noenlunde modighets-bedugget hode, fordi de faktisk fortjener det. Mens jeg føler jeg fortjener meget bedre. Og de skal ikke få lov å forpurre og forsurne og ødelegge mine lidenskaper - for meg. Jeg vil ta mine egne valg, på egne vegne, uten å la meg påvirke av deres dårlige vibber. Det er det bare ikke verdt. Men: visse endringer må nå engang til, for å komme seg ut av slike elendige sirkler, for ikke å bli et elendig menneske selv. Det er jeg klar over. Smertelig. Det er forbannet innviklet. For jeg vet ikke hva som er alternativet! Jeg er skadelidende under verdens mest forbitrende, forbannede paradoks, og det er som følger:

Jeg - Scaramouche Tyler, yours truly - betegner seg, og oppfatter seg selv, og vil gjerne fremstå, som verdens mest lidenskapelige, intenst litteratur- og kulturelskende vesen. Jeg forguder litteraturen og språket og performance-kunsten, og alt som har med dét å gjøre, men jeg finner ingen aksept, oppmuntring eller forståelse hos dem som - etter sigende - skulle bidra til kreativitetens fremme; disse som burde fremstille, hylle, dyrke den i all sin prakt. Og det gjør meg rasende! Og frustrert! Det gjør meg uforsiktig og provokativ og sørger for manglende lyst til det meste! Jobbing, skriving, lesing, tegning, fotografering, forskning! Det gjør meg apatisk, stillesittende, forbitret - selv også! Og fyller meg med enda mer raseri! Jeg trodde mine år på såkalt humanistisk fakultet skulle bidra til oppmuntring og glede og faglig inspirasjon. Og jeg har (skal sies) funnet fantastiske medstudenter, nydelige romaner, flotte felleslunsjer og givende vennskap - dog, tilsvarende meget mer forferdelige forelesere og veiledere og ufattelig ansvarshavende, hvis intoleranse synes å stige proporsjonalt med min tilfredshet på andre områder av studiet, slik at den også kommer sterkere til uttrykk. Det er ikke mulig å ignoere utilfredsheten med fag-koordinasjonen når den står i slik klar kontrast til et idyllisk miljø og pensum som burde blitt håndtert på uendelig meget bedre måte. Det er under enhver verdighet at Rilke blir herset med slik, for eksempel. Men la meg ikke komme med personkritikk; det ønsker jeg heller ikke. Jeg ønsker å bruke det eneste offentlige medium jeg kjenner, bloggen min, til å angripe de eneste idiotene jeg må omgås daglig, for å fortelle dem - eller, i realiteten, dette blir vel mest en hilsen til alle dem jeg kjenner som antagelig er enige med meg - at det ikke er akseptabelt å møte forsøksvis, strebende skrivende mennesker med slik nyansefri arroganse. Det er mitt budskap. Det er alt.

...og det er i øyeblikket mitt problem, og forsmedelige skjebne. Jeg må også understreke at jeg her skriver i affekt, aldeles carried away, og ikke fullt så sint som jeg kan høres ut, men tross alt: det er sent. Og jeg er ganske sint. Men egentlig skulle jeg bare informere om at jeg ikke har tatt kvelden en gang for alle, men fremdeles er noenlunde tilstede i bloggersfæren, mens dette ble noe ... heftig, antar jeg. Like fullt. Ingen fornærmelser intendert, og jeg håper da (som det svært innlevelses-besatte og temperamentsfulle - på godt og vondt; følgelig også meget følelsesmessig deltagende) menneske jeg er, at ingen vil ta seg nær av det jeg skriver, men for all del: ta det seriøst. Jeg mener det, men mener intet vondt med det, men selv jeg kan altså få nok. Fordi jeg mistet helt troen på meg selv, fordi jeg mistet troen på skrivekunsten, fordi det var så nedslående alt sammen. Og da var, paradoksalt nok, Bloggen god å ha. Dog også til andre formål, fremover. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal oppfordre folk til å påvirke andre til å tro på seg selv. Dette innlegget, i tillegg til å gi utløp for all mulig aggresjon og frustrasjon, har en moral om å gjøre noe positivt for andre; fordi det ikke er noe godt å stange mot en vegg av stengte ører og selvoppnevnte lyttere som ikke gjør jobben sin. Man har ikke lov, mener jeg, til å bryte ned andre mennesker på den måten, og dét er mitt hovedbudskap. Fra en som selv opplever det til stadighet, så tro meg på min ektefølthet. Jeg er her, hangin' in and holdin' on, som det heter, og jeg hadde noen storslagne ambisjoner om layout-endringer, skrift-utskiftning, og en ny start, som muligens skal få tre i kraft etterhvert. Jeg har nå rablet eksaltert ivei i evigheter om ting jeg ikke liker, i den hensikt å erklære at jeg herved skal rable mer om ting jeg liker, og det ble noe omstendelig, men antagelig nødvendig, for jeg føler meg aldeles lettet nå - og har da skrevet en hel del. Allerede! Sesåh; dét fikk de meg til! Litt godt kommer da ut av allting forsmedelig.