Forsettlig, fortsatt

Soundtrack: Supertramp - tilfeldig utvalgte godbiter fra katalogen; hvori snart befinner seg samtlige utgitte album, hvilket gjør meg til en stolt fangirl. Dog, "Child of Vision" er fremdeles den aller beste sangen, og det sier sitt. (At det er en vanvittig bra sang, altså.) Dertil behører seg óg en takk, og en liten dedikasjon, til Tom Tykwer - som er en überflink mann og har laget en überfin (favoritt)film ved navn "Der Kaiser & Die Kaiserin", som alltid lykkes i å inspirere meg. Kloke ord om livet, og vanvittige rolleprestasjoner, anbefales så sterkt at jeg nesten får hoste.

"Ok. Så jeg tror jeg forstår bedre, nå, hva problemet er. Ikke at jeg har tenkt så forferdelig mye over problematikken som et emne, selvsagt; det er bedre å la tankene fare; men man kommer gjerne dithen at man begraver seg i komplikasjonsmassen, like fullt, og selvforskyldt eller ei, hvorpå man ofte ender ender opp med en slutning. Om enn midlertidig. Om enn flyktig, for et sekund eller tre, forbigående med overmetthet og hikkeanfall, men jeg kom da frem til en slags innsikt her. Verdensforståelse. At verden er for liten og for stor på samme tid. Det er hva det dreier seg om. At man henfaller til trivielle punkter og banalisert nyhetsverdi, fordi større og varierende inntrykk blir for voldsomme, for uinntagelige, at de slår en helt ut. Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg strever med å skrive på nye steder, hvorfor diktningen stopper opp - nærmest - når jeg leker turist, og fremlegger herved en teori om at det skyldes overveldelse; jeg blir så lammet av alt dette nye, nyfunne, på én gang at hodet ikke makter å omsette det i formuleringer, men istedet begrenser seg til mindre, enklere begivenheter, og erindringer man har bearbeidet lenge nok til at de synes små og enkle nok. Dette forklarer også hvorfor Marcel Proust skrev fra en seng, og P.D. James utgir bøker i overdreven pensjonistalder. Mer overkommelige omgivelser, en mer stødig setting. Beskyttelse. Stabilitet. Man får livet på avstand, som det heter, og slipper å håndtere det samtidig med ordene, fordi sistnevnte kan være mer enn tilstrekkelig mektige, og overmåte krevende i stundens hete; eller kulde, avhengig av hvor man befinner seg på kloden; uansett, man må prioritere i hjernen, man må fungere, også avstedkommer denne besnærende (foruroligende) problemstilling om man faktisk kan funke i livet samtidig med å skrive, og skrive om livet mens man fysisk lever det, og dette er (antagelig) årsaken til at så mange skrivende mennesker ikke funker i det hele tatt. Eller bare drikker. Fordi ordene er minst like store som livsløpet selv, i sin helhet, de skal tross alt kunne stå utenfor og makte skildre det - enhetlig, helhetlig - og dette blir da en proporsjonalt stor byrde man må handskes med ved siden av levingen, og for å holde orden på alt sammen er det kanskje enklest å ha litt heimebrygget innabords. Men ja. Det blir mye iblant, for mye, for mange inntrykk og ting man kunne skrive om, burde ha skrevet om - men har nok med å absorbere fortløpende - så penneholderen, min hånd, paralyseres og hjernesentrumet innskrenkes til en liten dirrende ert som nedprioriteres til fordel for sin større halvsøster motorikken, og jeg ender opp med å lese kart og vandre gatelangs, heller enn å dikte sonetter - om gatelivet. Forbipasserende, trikkeskinner, kirketårn. Observert, ikke notert. Hvorfor skulle det ellers ha blitt skrevet så meget vakkert om selve skrivingen? Også på reise? Om reiser; at man snakker om dette å være på farten, men ikke skildrer bevegelsen som sådan? Og alle sier at det er så meget viktig som står å lese om litteraturen, alle er så meget mer glad i å snakke om den enn å faktisk dypdykke inn i den; de tar heller utgangspunkt i det omkringstående enn saken selv. Det er typisk for menneskeheten, forfatterne også, oss alle; i alle sammenhenger, ved samfulle anliggende. Vi elsker omstendighetene og formen, mer enn innholdet og den enerverende kjerne; vi foretrekker å danse rundt, uten egentlig å berøre. Samtidig som tilbakeblikk, biografier og assosiasjonshistorier fascinerer oss til døde, mens eventyrromanen synes å ha dødd hen. Og derfor: ingen fantasifulle, utsvevende, inntrengende, instendige beretninger - som favner brøkdeler av allting på veien. Derfor ingen reisebrev. Utsnitt av landskapsmaleriene som beveget seg forbi et togvindu. Nei. Selvsamme togturen hver dag, åtte dager i uken føles det som, og dernest en detaljert redegjørelse og refleksjoner om dette å kjøre kollektivt. Det er slik det går til. Men jeg er lei av å prøve å være et rutinemenneske, nå; følge planer, føle forpliktelser, jeg får det ikke til. Kom jeg frem til, her. Så: problemløsende, tilslaget, jeg har lyst å angripe livet bit for bit og beskrive det jeg ser; kontinuerlig, etterhvert; uten nødvendigvis å stanse og stirre, men bringe fornemmelsene med meg videre. Broker. Det er også noe å ta med seg på ens omflakkingsferd. Disse små...øyeblikkene. Noe om å måle hele tilværelsen i dét, og ikke reell tid. Ja, jeg har vært og sett "Benjamin Button", og det var en klok og fin film; ihvertfall første halvdel. I motsetning til alle andre, tydeligvis, syntes de jeg innledende to tredjedeler var aldeles nydelige, mens den sporet fullstendig av mot slutten. Igjen, jeg liker da ikke hverdagsdramatikk og familiekonflikter og syntes de kunne holdt seg for gode for dette. Forholdsintriger. Bedende hundeøyne. Quentin Tarantino er kjemisk fritatt for slike tendenser og kjører på med vold og restaurant-samtaler istedet. Meget fortrinnlig. Men altså, jeg ble minnet på det øyeblikksvise, dessuten de store oppfinnelser, og jeg innser, nok engang, at jeg peiler meg inn mot det uoppnåelige og dveler ved det ikke-etterlengtede, for hvilket der ikke finnes noen skjellig grunn, og at det fortidsbeskuende og smålige og selvbejaende aldri helt var min greie, idet jeg lever mitt liv i ord og ikke lenger orker flykte fra dem, dét, at jeg ikke lenger behøver å kaste meg til siden og føle meg overkjørt likevel, at der finnes en mulighet for disse to komponentene til å eksistere i harmoni, og at man kan hente litt herfra og litt derfra, hele tiden, ikke måtte tre ut av livsløpet for å kunne ordlegge seg omkring det; slik lød sluttsalutten. I slutningen. I min forestående tankerekke som sendte meg hodestups ut i dette, som jeg ikke helt kan forklare hvordan oppstod, men altså; mitt formål. En forbigående tanke. Og jeg har begynt å like dem, jeg tror jeg kan lære å leve med dem. De lyriske døgnfluene. De store teoriene i en fastslått aforisme. Ytterligere, at man kan fremkalle visjonene igjen, ikke bare dvele ved dem man en gang hadde. Kanskje ordene er en medisin, som de så ofte også hevder, at de vitterlig kan fungere som en metode ut av uoverkommeligheten, så man kan utstå dette hurtiggående liv vi er eslet til; joda, jada; at man må slå seg til tåls med det som er, ikke skyve det unna som en mardrøm og begrense det til definerbarheter. Fordi slikt ikke finnes uansett. Og det er jo greit. Svevende utenfor boksen, med en bredere pensel, finne opp en verden utenfor den man faktisk erkjenner, møte menneskene, formidle dem i sko og frisyrer. Greit, det. Dog slår det meg likeså, i nuet, at dette blir nok en tekst om det tekstlige og tanker om å tenke og at definisjonen egentlig omfatter nettopp det udefinerbare selv, noe som gjør meg fullstendig forvirret, men også litt glad, fordi det igrunnen bekrefter alt sammen. Det minner meg også om filosofene jeg leser, har lest, har kastet ut gjennom vinduet i frustrasjon over siden å måtte skrive om den til eksamen, o grufylde, som hevder at ingenting beviselig eksisterer og at allting er egenskapt, men sannsynligvis usynlig, derfor, og det føyer seg inn i rekken av ting man kan nevne i ord, men som likevel ikke lar seg fange, fordi det bare blir ord, og ordene er meget mer enn seg selv, og de lar seg ikke fange, ergo blir dét de representerer bare skyggetegninger og svake refleksjoner som antyder, men aldri fylllestgjør, og dét behager meg - absolutt - i sin endelige bekreftelse. Nemlig. Hvoretter man ikke forstår noe som helst, og bare kan kalle det en livets ironi, og det må man leve med - så ja, jeg begriper at enkelte drikker."