Ordskifte og glidende overganger

Hvordan man vet at man har arbeidet for mye med gammelengelsk fonetikk: når man, i siste avsnitt i artikkelen om zhe greit vovvov-skift (GVS, lissom) skriver inn det fonetiske tegnet ε og dernest et kolon og dernest, helt feil, parentes slutt - og knekker sammen av latter over at det dukker opp et smilefjes på skjermen, sånn helt av seg selv. Man kan si hva man vil om /wз:d/ (vørdende vorden) og automatiske funksjoner, men det evner ihvertfall å more en overarbeidet fagnerd. Always.

And next (to nuthin'): når man i en siste instans sender e-mail til faglærer og lurer på om hun kan skaffe meg en Ould Eenglish Dikksjånærri (per internettens kostnadsfrihet) fordi jeg blir tussete av å ikke finne frem til den komplette relaterte verb-bøyning i mine nokså u-komplette, om enn enkle nok, informasjons-pamfletter, les: kompendium (i lekse til neste tirsdag), og legger til noen kritiske spørsmål om preposisjonssyklus samt adjektiv-korrelasjoner, og alt dette foregår klokken halv syv en fredag kveld. Mens man drikker kakao og lurer på om Arnold Schwarzenegger kan frelse meg.

...and last, but never least: når man til slutt blir så distrahert av seg selv at man begynner å skrive i blogger-vindu heller enn i word-dokument og innser at språket flyter helt naturlig slash vilkårlig på egenhånd, om det samme, uten at man egentlig er seg bevisst hva man skriver, hvor man skriver det - og det antagelig blir så internt, dette, at det knapt egner seg for et blogg-lesende publikum, knapt egner seg for noen overhodet, så la meg endelig bevege meg over i en annen sjanger

**
an assigment! - i mente - assignimente
mente jeg, til dem som måtte undres
dundrer ned over meg, som bombefly,
og jeg flykter inn i sendrektigheten, kun
avbrutt av norsk folkehjelps telefonselgere som vil ha hjelp, overhjertelige, og jeg gir dem et like hjertefølt neisorry, jeg beklager, fordi jeg er studine med trang økonomi og har mer enn nok med egne budsjetter om ikke jeg skal hjelpestøtte deres også, og han gir meg avbetalingstilbud til en postadresse som ikke lenger er min, er ikke betalt for å høre etter, jeg legger på
an alignment, ment to mend, I reckon
rørte jeg engang ved noens fintfølenhet
ført nedover meg som tvangsstrømper
og stramme tanker, tvunget innpå meg
kun formildet av datoangivelsens omstendigheter og en sen fredagskveld, selskap av en teveskjerm med fjorten kanaler, sinna psykologer, bedende gatebarneøyne (som jeg nå angrer stort over ikke å ha støttet med tonittifem,femti per brevgiro fra folkehjelpen) og en svensk forlovelse, royale proporsjoner, og mennesker som skilles, kanskje også blant de kongelige, mens de på en annen svensk kanal synger sekstitallssving og kaster gitarene i været, og tobias moretti fanger lebestift-tildekkede skurkekvinner på direkten med en eldre utgave av rex, som dog lager samme gomodige golydene, og jeg foretrekker nok brandtner (og, i en viss forstand, rhett butler - sammen med sin burkhard-herre) men ser på likevel, og blir minnet på dette:

[fordi kommissar rex + quentin tarantino + brad pitt + filmklassiker-referanser herfra til pluto passer meg helt flott, ja, for ikke å glemme det faktum at man parafraserer dalek-skjellsord og synes sergio leone er et flott forbilde, fremdeles, jeg gleder meg til å kunne glede meg over følgene]

også hørt (og sett) idag.
1) at anne grosvold synger, som de svenske, men på siste verset - og skal legges vekk - men får i mellomtiden hjelp av visesang og linn ullmann til å holde seertallene oppe, og 2) jeg er sliten av alle disse realityseriene om vanlige mennesker som gjør vanlige ting i femten minutter og derav mottar fem hundre nye venneforespørsler per facebook og lurer på om jeg er den eneste som ikke har deltatt i et virkelighetsskildrende dokudramaprogram om meg selv og mine medalminnelige, og ikke kan jeg synge heller, og 3) jeg lurer på om tevetre har innledet en slags ubegrenset repetisjonsturnus spesialdesignet for oss kappe-fans, idet de har begynt å sende "v for vendetta" ca én gang i uken, gjerne fredag natt og 4) enerkå én oversendte siste episode "life on mars", første sesong, her om dagen og det var en nytelse både for øyne, ører, sjel og hjerte, og det kilte i magen, og var så nerveødeleggende spennende at jeg klamret meg fast til stolen og jeg gjentar: john simm er noe av det beste som finnes på planeten, og utenfor, og philip glenister er ikke dum han heller, og siden alle gode ting er 5): jeg vil ha burkhard, tarantino, pitt, leone, simm og glenister, sammen med schwarzenegger, eastwood, donald sutherland ("space cowboys" før vendetta'en, o nytelse, samt pierce brosnan på hesteryggen i hver reklamepause) og én schaefer og et stort herskapshus i hollywood. vær så snill.