tingenes godhet og andre variabler

løsrevne fragmenter og innfall fra dagen som var og har vært; fra po(t)etens eget liv, levnet og lurveleven; med nogen supertrampsk musikk attåt og vekselvise avbrudd til familiær kommunikasjon

gode ting: som at været var vakkert, solfylt, usedvanlig forfriskende, og vi kunne sitte ute i solen utenfor dragefjellet og kjenne våren komme, med jus-studiner i altfor tette tights flagrende omkring og i forbifarten: en rekke stygge øyekast mot disse nyankomne, uinnvidde, fnys mot fremmede fjes, men vi brydde oss da ikke; vi er kule litteraturvitere med baggy jeans og skinnvesker, vi gjør som vi lyster; og invaderer kantinen deres med den største selvfølge, nyter at den har så mye bedre utvalg - likeledes, at auditoriumene har så mye bedre seter, at arkitekturen er så meget mer tiltalende, sammenlignet med hva vi er vant med, o stygge, men tross alt sjarmante gamle sydnesplass - og solen skinte innover verden nydeligste våg, mens vi inntok vår lunsj ved panoramavinduene, en formidabel utsikt, så igrunnen har jeg ingenting å innvende på rom-bytter og formaliteter, og etter forelesningene kunne jeg forbli utendørs, eller valgte sådan; fordi det fristet så intenst å nyte solskinnet litt til, og dagens innsatskvote, innebærende innesitting, syntes mer enn oppfylt; så jeg tillot meg å sprade hele veien hjem, med vinterkåpen åpen og flagrende hår i brisen, også møtte jeg sigvart dagsland på danmarksplass og han så - ironisk nok - veldig forfrossen ut, men det er jo alltid kjekt å treffe kjendiser; sist var han på tur rundt tvetevannet, for å kjøpe is til sine barn, og i vesentlig bedre humør grunnet forsommer og stekende varme, jeg tror ikke fyren liker senvinteren noe særlig, men desto bedre var det - like før - å møte kristian valen, på torvallmenningen, som kom spradende forbi, og jeg holdt butikkdøren åpen for ham og han sa "taaaakk" på bred stavangersk og ga meg sitt "vinnende smil" og jeg ble en smeltende fangirl, for et øyeblikk

mindre gode ting, avløst av godtgjørelses-gjenopprettende bikommentarer: at jeg blir så infernalsk lei av disse mastergradsstudentene som brisker seg med sin utstudert svulstige sjargong, som de synes å ha lagt seg til forlengst, helt bevisst, og i sedvanlig perfeksjonistisk stilart vil utmanøvrere oss andre med - totalt - hvilket de da ikke klarer, sålenge de har selskap av kranglevorne 200nivå-studiner som insisterer på å argumentere imot og løfte diskusjonen ned på et mer nøkternt, refordelt og systematisert nivå, som får filosofien til å bli filosofisk, og noenlunde fattelig, og tekstanalysen til å dreie seg om teksten, ikke overganger mellom ting og rom i tid og ting og romligheten som omslutter det hele, følgelig: ikke bare en strøm av tomme, fancy ord, "som perler på en snor", eller utmalende, overavanserte begreper som ikke betyr noenting når de bare slenges ut i luften for å skryte, for å prange seg til status, men - det jeg misliker aller mest, og som til syvende og sist nok ligger til grunn for min forakt for deres væremåte, tror jeg - det er at de fremmer slik en traurig tilnærming til faget! at alt skal være så harsk og litt sarkastisk, som om de angriper teorien med et hånflir og tvinger alt inn i en destruktiv, litt dyster form som kun skal overgå seg selv; være helt utenfor det presise, klare, naturligvis; meget mer enn å dyrke det lyriske som inspirasjonsgrunnlag - de synes helt å ha stagnert i sine karikerte viter-roller og klarer ikke lenger fremskaffe noen instinktiv entusiasme eller løsrevne impulser, alt blir bare tørt og ... kynisk, faktisk, mens jeg sitter der og kjenner meg så ilter over at de fornærmer litteraturens gledesfaktor, slik, idet jeg synes dens fremste formål er å underholde, gjøre menneskeheten glad, gjøre meg glad; for jeg har alltid tydd til bøkene og filmene og musikken på dårlige dager, latt dem muntre meg, mens disse bedreviterne får slike remedier til å anta en aldeles frustrerende ettervirkning, og gjøre dagen dårligere, ekstra dårlig, de sturer og styrer og syter og mumler og jeg fatter ikke hvorfor det ikke kan forekomme flere smil, mer latter, mer lidenskapelig lykke i salen når man snakker om proust; marcel proust; som er både festlig og fantastisk, selv når han er på sitt mest destruktive, i det minste kunne man vise seg oppriktig og utagerende engasjert i emnet; reise seg i sinne, gjerne, hamre i kateteret om hvor forskrekkelig emo han er; det ville jeg gjort - problemet er at jeg på en måte har valgt å gjøre det, allerede, idet jeg utbasunerte for min veileder (og resten av klassen) at jeg syntes han (marcel) var en stakkarslig emo med - høyst! - bekymringsverdige tendenser og en livsfjernhet som burde vitne om kroniske plager, og en frivillig tilbaketrukkethet som både forekom meg arrogant mot omverdenen og direkte usympatisk, og uverdig for slik en stor poet og, uimotstridelig, genial mann; men han (min veileder) var ikke spesielt enig med meg i dette, faktisk ble han veldig sint og vil nå ikke ha stort mer med meg å gjøre, og jeg har aldri vært spesielt taktisk av meg (som nevnt), ei heller spesielt reservert og diskré i mine tolkninger, men jeg har lært at så lenge man har evnen til objektiv redegjørelse, kan man være så subjektiv man bare vil i sine oppfatninger, og det er en leveregel jeg etterlever, strengt, mens denne mannen (min veileder) mente jeg hadde fullstensig misforstått; og helst burde tiet stille; punkt nummer tre er at jeg (stadig) selvsagt ikke vil noe vondt med mine høylytte utlegninger, jeg har bare behov for å la dem komme til uttrykk, og vise litt ektefølt innlevelse i disse verkene, jeg leser dem jo med lupe, mens jeg gjerne får mitt pass påskrevet som en uanstendig synser og det er ... litt teit, relativt idiotisk, fullstendig på vrangen, så nei: jeg er ingen spesielt tilfreds forelesningsgjenger for tiden, men jeg stiller da opp og jeg stiller mitt raseri til overtydelig offentlig skue, så får de heller finne seg i det og finne det formålstjenlig at noen, ihvertfall, tør å uttale seg, opponere; måtte dere andre komme etter, dere óg! det trengs! jeg etterlyser ytterligere entusiasme, her, og glede - leserglede! - vi trenger ord for godord og nesegrus beundring for de store dikterne, tørre å vise hva man synes, rope ut ens fryd og gammen, eller jevngode frustrasjon, ikke bare rote oss inn i refleksjoner som ikke leder noensteds hen og ender i den totale resignasjonen - over livet, dikterkunsten, tekstteorien og tekstforståelsen i samlet monn - nei, det holder ikke!

enn videre, problem fire er kanhende rekkefølgen på mine uttalelser, som tidvis får en noe uheldig oppfølging, og at man som en behendig og durkdreven krigspragmatiker burde vite bedre, kjenne sitt spill, holde ens teorier for en selv til eksamens komme og bruke dem der, til eget utbytte og ikke la seg utnytte, men istedet buser jeg ut med konklusjonene først og nøster opp bakgrunnsresonnementet etterpå og skyter gjerne inn en del banneord underveis, og går ikke av veien for å kalle proust en potet, men for meg er det et kompliment, et gedigent kompliment; jeg synes fyren er et komplett selvmotsigende fascinasjonsobjekt, blandet med emo-absistenser og forakt og forelskelse, og divergens, og jeg blir ikke forstått! men jeg forstår meg på modernistene, i deres idérikdom, og det er kanhende poenget - kanhende må man lide under slik manglende imøtekommenhet for virkelig å fatte deres idéer og kvaler og jeg tror jeg står overfor et teorikurs i praksis, indirekte, noe ufrivillig, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dét

...og det var, kanhende, heller aldri meningen