Scaramouche's Stories

[Etter samtale med min mor på msn. Som for øvrig var helt enig med meg - "selv om" hun er en ytterst velreflektert dame som har levd vesentlig lenger.]

Vurderer nå seriøst å slutte å lese aviser. Om ikke annet for å beskytte meg selv fra all mulig destruktiv input og forferdelige kjensgjerninger. Jeg har vent meg til å skumme gjennom nettaviser opptil flere ganger om dagen, på flere språk, og gjerne se litt fjernsynsnytt i tillegg, men synes nå å ha fått en slags akutt nyhetsoverdose. Evt nådd et tragedie-metningspunkt; idet jeg føler at at alt er iferd med å gå på dunken og åt skogen, og at alle er døden nær omkring meg, samt i resten av verden; selv Steinar Lem. Hvilket for øvrig er en stor tragedie, og jeg må si jeg føler med både ham og hans familie - han er en meget klok mann og viktig motvekt til dagens overmaterialitiske samfunn. (Og ja, selvsagt er jeg medlem av Fremtiden i Våre Hender, og de gjør en kjempejobb.) Men altså, alle er syke og alle er triste og økonomien går i dass; det er omkvedet i alle oppdaterings-kanaler. Mens strømforbruket når nye høyder og lisensene økes og politistyrkene blir mer og mer voldelige. Bybanen graver opp Bergen, Inndalsveien er blitt en slum, Universitetene sliter, skolene råtner, de eldre går på luft og iskaldt vann, og snart suser vi inn i streikesesongen med alt dét involverer av kansellerte flyreiser og stengte butikker, etc. Henrivende. Det er bare så mye på én gang at man ikke finner noen vei ut av det hele, og ender gjerne opp med enten å forenkle verden til noe platt, Paradise Hotel-aktig (måtte de brenne og fordufte, hele gjengen) eller forverre den til noe aldeles uoverkommelig uutholdelig, apokalypseaktig. Kjipe greier generelt. (Ikke noe mål (om) å bli Col. Kurtz, heller.) Men uansett hvor man snur og vender seg er det hemmeligheter som skal deklameres og utroskap som skal avsløres og elendighet som skal ettergås i sømmene. Vi, moderne mennesker, har tilsynelåtende et så stort skandalebehov at vi endog må fabrikkere forferdelige opplysninger for å få tilstrekkelig tilfredsstillelse. Før het det seg: "jeg forsøkte å begå selvmord, men vil egentlig ikke snakke om det", nå er det "jeg vil ikke snakke om dette overhodet, men snakker gjerne om dét at jeg har noe å snakke om som ingen får vite - ennå - før jeg er klar for det, eller skal utgi en selvbiografi, og alle skjønner at jeg egentlig ville begå selvmord på grunn av miséren, men dét nevner jeg iallefall ikke, jeg bare nevner at jeg ikke vil nevne det!" og jeg blir så inderlig lei. Man slår opp, med enorme krigstyper, at "dunkle fortider" og "dystre detaljer" skal komme for dagen, også er det egentlig bare ord og tomme fraser og likegodt kunne forblitt mørklagt. De har bare behov for å ha det ille, eller ha hatt det ille, er inntrykket jeg da blir sittende igjen med, om disse prangende utvalgte, og de har behov for å dele sine skandalescener, sykdommer, selvmordstanker, og nevroser generelt, med verden ikke (nødvendigvis) for å få medlidenhet; idet den største andel sådan får vi fra oss selv, idag; men bare for å dele og snakke om det og utlevere! En slik voldsom utleveringstrang! Vi er en selvfremmende og egodyrkende menneskehet blitt. Selv har jeg skrevet talløse blogg-innlegg om meg og mitt og mine, jeg skal ikke si noe, og vi er da alle tilbøyelige til å grave oss ned i dagbøkenes egofokus innimellom. Men hvorfor må det dominere også samfunnslivet rundt oss? Hvorfor finnes der ingen oppbyggelig kontrast til all potensiell egenkreert pine, hvorfor er det nettopp den vi dyrker? Jeg vurderer altså å kutte ned på nyhetsinput'en og avislesningen fordi det gjør meg så uendelig nedbrutt. Fordi jeg ikke orker å ta innover meg alt som går galt når jeg har mer enn nok med alt som kan gå galt; er vel en slags selvsentrering i dét også, men det er den falske - eller overdrevne - negativiteten og melodramatikken som går meg på nervene, det er alle disse historiene om hun som fikk seg en kilevink da hun var tre og fremdeles lider under ettervirkningene og han som mistet sin far da han var fire og fremdeles lider av komplekser, det er dét som gjør meg tullete, fordi der finnes så mange slike skjebner der ute! Og så ufattelige mange flere enn dem man leser om i spalte opp og spalte ned, som har det vondt - slike endeløse rekker med mennesker som burde fått hjelp og ikke får det, og burde blitt hørt, men ikke blir det, fordi det naturlig nok ikke finnes ører til alle - og hvis man som enkeltindivid skal ta innover seg allverdens tristesse, blir man, antagelig, litt som hun søsteren i "Bienes Hemmelige Liv"; som måtte ty til en egen klagemur for å ha plass til alt sammen, og som skrev lapper over hver eneste pinefulle begivenhet for å kunne brette den i to og aldri lese den mer, og det lyder egentlig som en god idé nå. Legge enkelte av fortidstingene til side for overhodet å komme oss igjennom, spesielt hvis det er lite å gjøre med dem per idag. Jeg fatter ikke hvorfor vi må repetere vanskelighetene for oss selv, om igjen og om igjen, til det er det eneste vi ser. Da blir vi også vanskelige, og verden som sådan blir vanskeligstilt. Fordi vi ikke enser annet. Akkurat som jeg ikke tror det ikke hjelper mennesker som faktisk går rundt og har det oppriktig ille - endog vurderer å avslutte livet for å få en slutt å elendigheten - å lese om kjendiser som engang muligens hadde det likedan og nå har det mye bedre fordi de er blitt programleder for et realityshow, og det visstnok gjør livet meget bedre. Med all respekt for dem som sliter, synes jeg vi bør være oss bevisst hvilket fokus våre medieressurser innehar og hvilke saker som opptar oss; på papir såvel som per nett. Samtidig handler ikke dette om at folk som har opplevd forferdelige ting skal fortrenge dem, eller at man på død og liv må komme over tragediene med én gang om de rammer en - men jeg synes ikke vi skal utnytte deres virkningskraft eller "leve på dem", av dem, slik at vi fôrer oss selv med offentlig tragedie som et slags narkotikum. Det er bare creepy. Og det er den voldsomme dvelingen ved mer eller mindre relevante triste saker man kanskje bør revurdere, og hvis nedtoning kanskje ville gjøre det enklere for sånne som meg å lese aviser igjen, men før den tid akter jeg å simpelthen beskytte meg selv fra allting overilt, for å kunne handskes med det nærliggende og ikke lulle meg inn i en slags nedover-farende spiral av vårmelankoli, som er en større paradoks enn hva fornuftig kunne være. For, hva med solen, og den varmegradssmektende vårbris, som rusker oss livlig i håret og - aldeles ubesværlig - feier slik fortvilelse bort?

Jeg spaserte ned til en innsjø i solen, i går, og satt på en benk og kjente vårluft mot kinnene, mens jeg pludret med endene, og nøt bølgeskvulp i hvert øre, og jeg tenkte for meg selv at i all enkelhet finnes også den største glede.