Føde for livet

Soundtrack: David Bowie - "Life on Mars", Queens of the Stone Age - "Make it Wit Chu" (og ja, jeg er rimelig forelschka i Josh Homme fortsatt, om noen lurer), samt et par doser Elton John - "Social Disease" & "Harmony". Over på gamle trakter, med andre ord. And lovin' it. Selvsagt.

Og nå, over til ting jeg liker. Stadig med fare for å høres ut som noe fra "Sound of Music". Og i en noe usammenhengende, men for meg fullstendig logisk rekkefølge (les: sammensetning) som baserer seg på dagens fortløpende, øhm, forløp og min tenksomme vandring rundt omkring i Bergen by. Fordi det var lørdag, fordi det er salg (faremoment); fordi det er julesluttsalg, ikke minst; og fordi jeg trengte nye briller. Jadda. Litt oppholdsvær og folkeliv klarte de også å hoste opp, til meg. Og Torgallmenningen badet i stemingsfullt ettermiddagslys. Hva annet jeg liker? At jeg fant meg Verdens Fineste Sommerbukse på H&M for en femtilapp, akkurat en slik jeg hadde ønsket meg, og som gjorde meg umiddelbart mer rede for våryrhet og varme (så jeg faktisk får brukt den), samt at smykkeavdelingen bidro med masse overstadig overdådig juggel jeg vil la meg inspirere meg av fremover - på tide å raide smykkeskrinet! - spesielt i disse tider hvor "smykker lissom er litt utrendy assa", og jeg er som vanlig en motvekt til tendensene, og synes accessoir-løse røde løper-damer er utrolig kjedelige. Sist men ikke minst, at denne aktuelle inspirerende butikken, mens jeg var der inne, syntes å ha sluttet å spille trance og begynt å spille Duffy istedet, til min glede; all hail the store DJ. Likte det. Også liker jeg at når shoppingferden er over og posene stappfulle, står 7-11 klar med middagsmat til meg; idet jeg stikker innom; i ferdigmekket, ferdigkrydret, ferdigoppvarmet forstand, og innpakket for meg mens jeg venter. Endog på tilbud. Pizza til femten kroner, så slipper jeg å tenke. Når det gjelder matlaging hater jeg alt som heter baktanke. For ikke å si oppskriftbøker. Handlelister. Planer. Da heller et stykke saftig pizza-namnam med masse ost og masse saus og overstrødd med paprika - which reminds me, hva er greien med ny Grandis uten paprika på seg? Paprika på pizzaen er som, tja, sjokoladekake med glasus - for mitt vedkommende - det funker liksom ikke uten. Nå skal de også sies at det mest irriterende jeg vet er folk som pirker fyllet av pizzaen - ikke for å spise dét og ikke deigen, slik som undertegnede, men for å fjerne "ting de ikke liker"; slik som paprika og sjampingjonger. Det som er så godt. Jeg pleier da å gå foran med et meget bedre eksempel og trekke alt pøet og søet av bunnen, slenge sistnevnte og de tjukke kantene til siden, og slafse i meg ost, sjampingjonger, paprika og løk, med diverse, bart. Au naturell, o salighet. Og jeg gjør det samme med pålegg; her går det unna med ost og syltetøy og grønnsaker (dog primært ikke i kombinasjon), uten så mye som antydning til brødmat attåt. Gode vaner. Eventuelt veldig greit å bo for seg selv og spise der ingen ser meg. Liker det óg. Liker å styre min egen hverdag, være usunn med dårlig samvittighet, og dernest kunne skru på hvilken som helst chick flick, på en hvilkensomhelst hverdagskveld, og bivåne kvinner spise is rett fra boksen, av pinende kjærlighetsorg (eller noget liknende), og vite at jeg i hvertfall ikke lar det gå så langt. At jeg fremdeles har kontroll på trøstespisingen; fortrinnsvis prøver å unngå den. Og ikke griner mens jeg inntar føde mens jeg fremfører banale setninger om menn som ikke fortjener meg. Men uansett; jeg har da tenkt litt på mine matvaner i det siste, uvisst hvorfor, og jeg kan se at ikke alt er like - hva skal man si - tilforlatelig. Alminnelig-aktig. Som å gomle i seg et helt stykke brie og kalle det middag, eller drikke irish coffe før klokken elleve og kalle dét lunsj, og aller nyligst: spise saus med skje, rett utav kasserollen, mens nabo og medbespiser Sophia lurte på om jeg var riktig vel bevart. Mens jeg tok det hele som en selvfølge, siden jeg på forhånd hadde spurt om hun skulle ha mer, og hun hadde takket nei, og det var masse saus igjen - ergo: møvle! Jeg er et møvlemenneske. Jeg liker å småspise, og jeg hater store måltider som krever masse forberedelse, og jeg synes ting man kan innta rett utav pakningen / helle rett i en bolle og tilsette gaffel / helle kokende vann over og røre rundt og bespise med nevnte gaffel er de mest hensiktmessige. Uten tvil. Og ingenting slår en god Hansa før maten, mens man ennå er litt sulten; direkte fra kjøleskapet, ned gjennom strupen, iskald og henrivende for mage og sjel. Ikke alkoholreklamerende her, altså, bare litt i lykkerus. Pun sånn noenlunde intended. Andre ting jeg liker, vel, når vi snakker om figur og helse og bevaring av disse - følgelig, noe om å burde nevne fysisk fostring som et supplement til mitt ellers ugunstige kosthold, og daglige forpleining, for å holde balansen igang; at jeg aldri kommer til å bli en stillesittende søtsakmøvler, men at jeg nok aldri blir en treningsnarkoman Adidas-berte heller - og ytterligere; når det gjelder allmennhetens kroppsfokus; at jeg liker når kjendiskvinnenes mest sexy-lister bemannes av kvinner som faktisk er sexy, slik som Eva Mendes og Scarlett Johansson, hvilket er to damer jeg har en tendens til å like uansett og håper å se mer til (og av, høhø) på kinolerretet fremover. Hvorpå det skal innrømmes at jeg gleder meg som en liten, prepubertal, hysterisk unge til å se "The Spirit", uansett av anmeldere og bermens mange utskremte måtte mene, idet denne også har Gabriel Macht og Samuel L. Jackson på toppen av det hele, og vil funke som en grei oppladning til "Sin City 2". I alle tilfeller. Men altså, denne filmen har en rolleliste spekket med flotte, (relativt) formfulle, fabelaktig utseende kvinner som er langt sunnere forbilder for Kari Nordmann og hennes utenlandske medsøstre, enn de radmagre it-jentene på glamour-forsidene og de benete, avmagrede modellene på kættvalken, som jeg virkelig ikke kan utstå, og som jeg håper f.eks Victoria's Secret også vil vurdere å fete opp etterhvert, idet deres modeller liksom skal være innbydende og egentlig bare er innskrumpete. Med andre ord: man etterlyser et mindre rigid, mer fleksibelt og fyldig skjønnhetsideal. Og fjerning av disse fordømte "GDA"-etikettene, eller hva de nå heter, nå påskrevet alle matvarer, som informerer om totalprosenten varen vil utgjøre av det voksne menneskes daglige fettinntak, bla bla bla, og hvor store mengder av diverse man kan spise for ikke å bli en vandrende ballong, og som naturligvis leses med lupe av alle disse treningstøy-bekledde, pinnetynne trebarnsmødrene med lue og null mascara, som fyker rundt på Rema sammen med meg; et sted mellom jobben, SATS og henting på SFO; slike som garantert aldri inntar kakemat, og som forlengst har definert vannmelom som lørdagsgodt. For et liv. Jeg blir sliten bare jeg ser på dem. Også raser de ut av butikken, rett inn i bilen sin, den überlekre, kjører hjem og tar heisen med alle posene opp i tredje etasje, før de slenger seg på soffa'n med ektemannen etter middag og ser en eller annen sedvanlig-elendig norsk film. Mens jeg tar én pose i hver arm, går alle bakkene opp til studentblokken, tar alle ni trappene opp, og slipper å betale treningskort på treningssenter overhodet. Jeg kan si hva jeg vil om studentlivets ugunstigheter, men litt klokere blir man da. Og forbasket tørst på øl. Dvs, igjen, man lærer å like øl; som man tidligere syntes smakte bark; mer spesifikt, man flytter til en by der de faktisk kan lage øl som undertegnede faktisk kunne klare å få sans for. Praktisk nok. For øvrig observerer jeg, med forundring, hvordan en diskusjon som egentlig skulle handle om ting jeg liker, utartet til å handle om en god del ting jeg ikke liker, likeså, hvordan jeg imidlertid glemte å nevne alle de varene jeg har kjøpt i det siste som har vært utgått på dato og bleknet i fargen; hater det, fysj og fy, skjerpings folkens assa - jeg bruker her bloggens sanne medium og formidler en klage til omverdenen! - og videre, at blogg-innleggene mine blir mer og mer selvsentrerte og vesentlig mer utleverende, og det er neppe lenge til jeg begynner med slik selvfotografering, populært kalt over-eksponering, jeg óg. Forhåpentligvis kommer jeg meg inn igjen på det smale skribentspor før den tid, med heder, ære og privatliv i behold. Kan alltids gjøre et forsøk, først som sist, med å publisere en "tekst" jeg snekret sammen her om dagen, som er innenfor den overnevnte tematikk, dvs den handler til en viss grad om mat, og den er omtrent like uberegnelig som mitt humør nå for tiden, hvilket skulle gjøre den mer enn passende. Jeg vet ikke helt hvem jeg er, hvor jeg er, hva jeg gjør - men prøver fortvilet å finne utav det. Om slike emosjonelt ladete ytringer kan gi en pekepinn. Finne frem og formidle noe, presist og konsist, vikle seg ut av motformodende finurligheter. Men jo, teksten.

synke inn
med en mystifistisk vri, ála sedvanligste Scara, som nå føler hun har introdusert sine spise-tilbøyeligheter mer enn tilstrekkelig og derfor ikke trenger forklare den spesielt utvalgte, herunder figurerende småkake.

som skipet
inn til kanten
ned i havet,

så sitter man der, henslengt, nedsunken, i dype skinnsofaer med knapper i trekket og umerkelige skiller mellom putene, og benene strukket ut under lakkerte trebord, lekkert, cappuccino-kopper på bordplaten og kanskje en kake, en scones, noe lite og delikat og ikke altfor mettende; stekt uten skorpe; man lar tidløsheten synke inn, synke ned i putene sammen med en selv, man hengir seg til tomrom, stillhet, stillstand, deilig, og man tenker - én klar tanke, eller innskytelse, det ene etter den andre, hvordan det nå var - de kommer som glasskare lyn inn i hjernen, forsterket av at den har latt seg blottlegge og er tømt for allting annet, koffein-fisert og mettet på dagens avsluttede gjøremål, plikter forbigått og alt pålagt forberedt, til glede for de overdordnede eller kanskje en selv, det gjør ingen forskjell, gir bare fred, og man er rede til mottak - avspent på startstreken, lar det nyankomne oppta all plass, langt inn i hjernebarken, det får lov, og man må jo la seg konfrontere, man har ikke behov for annet, lener seg tilbake; mottar, eller tenker, ja takk begge deler; hardt og helt umiddelbart:

hvor i dette rommet finnes en morder?

jeg vil finne døden, sa den døsende,
og drakk sin kaffe opp
med overlegg.

**
jeg blir beglodd, av kvinner med tunge øyelokk
og brede striper av blå øyenskygge
som spikrer sine pupiller inn i min jakkekragge
og knuger sin handlepose tettere
mens vi står vaglet og svaier fra side til side
i busskupéen, buss-setene bak meg,
kvinner med brede panner og stive acryl-jakker
menn omkring som lukter luftetur
og rask spasergang hjem fra jobb, reflekser overalt
fremdeles helt unnselige i mengden,
mens deres kjønnlige motparter bevrer, svakt,
og gjør mine til avstigning, og jeg følger dem
med blikket ... vekslende
små snapshots av et kollektiv, med skiftet
kast i kast, mot dørene som vender innover
og slipper oss ut i et åpent favntak
mørket, og fortauskanten, går ikke over
før bussen har kjørt
**

om mat, medmennesker og meget mer,
av Scaramouche, Po(t)eten, med en nyfunnen forkjærlighet for de små opplevelsene, møtene, detaljene, alt det der...og mat. Trivialiteter, om man vil, men ikke trivielt. Synes jeg. Det er noe av poenget. Og grunnlag for å skrive om det. Bevis for at intet er for stort eller smått til å nevnes i den skrevne form; derav også denne lille rablerunden. Dessuten: komponert mens jeg så på TV3 og nydelige "Two Weeks" med Sally Field og Ben Chaplin; jupp, fine damen fra "Forrest Gump" og fine mannen fra "Murder by Numbers" - i samme film! Og Clea DuVall med på kjøpet! Weee! Etterfulgt av Britisk forviklingskomedie om "Doctor Who"-relaterte mennesker som ikke får til å gifte seg. Apropos ting jeg liker, altså. Samt en god lørdagskveld innvevd i beregningen.