himmel über mich

the hills nearby, and sun-torn sky above me
the blurring fields of grey, the whistling wind,
and everything goes into dark with evening lights

som nevnt, om dagens vakre himmellegemer,
og utgravningshull i min umiddelbare nærhet.
scara distraherer seg selv med nyladet fotokamera
og vakre, om enn smått uinnbydende værforhold
bak vindusglasset, hvis kjølighet formelig kan
anes gjennom saturerte skimmertoner

der skyene deler seg, og må bevege.
Soundtrack: David Bowie - "Earthling" & "Let's Dance". Mandag er, etter sigende, den dag i uken da folk flest er (mest) motløse, deprimerte, uopplagte og tiltaksløse. Og dét trenger man ikke engang nedbryte seg selv ytterligere ved å lese på nettet eller finne i avisartikler, det er å spore overalt, i ord og ytring, selv i ansiktstrekkene. I enhver stille parkeringsplass og tom bakhage. Søndags-bakrus. Hverdagsbombe. Likeledes, den dag da flest folk har behov for støtte, oppmuntrende input, gode råd, grønn te, alternativt psykologhjelp. Etter hva man har latt seg fortelle, altså undertegnede, altså per de evig like deprimerende nettspalter; det er aller verst mellom klokken ett og klokken tre, og det er relativt vanskelig å få gjort noe med, og det hele blir vanligvis illustrert med en geipende hestehalekvinne i lyseblått cardigansett, på en pute, med en avslått pc, nippende til et blekt glass vann. Festlig. Direkte oppbyggelig. Men poenget var: det øs-pøs-sluddehagler i byen min, på denne sure mandag, akkompagnert av fire varmegrader og tiltagende oversvømmelser (samt et svartsmurt Bybane-utgravningshull) og jeg forsøker å få hodet mitt på plass, og rede til å absorbere gammelengelske inflasjonstendenser, eller muligens inflections, og det er en smule tungt i sin altoppslukende, fortærende ukebegynnelse. Enn videre, i manglende vilje til å tilskrive all denne, øhm, uvilje til meg selv, måtte jeg da finne en allmanna-akseptert forklaring innbygd i den store, allmennsgyldige verdensvev - hvilket viste seg å være barnemat - fordi vi alle, øyensynlig, selvsagt, har det nettopp slik og leter etter godkjente unnskyldninger for vår lite opprømte tilstand. Og der var altså her jeg kom over den blåskimrende modell-furting, psykologiske utredning med avsindig mye mer og sikkert noen detox-kurer på kjøpet. Min personlige mirakelmedisin ble, til slutt, å barrikadere meg godt påkledd innomhus, fordype meg i bokhyllens mange avkoblende skatter, innimellom engelsken, skru på ovnen, koke kaffe, og sjenke meg selv en diger bokklubbskopp med sistnevnte, hvori jeg dyppet en dagsgammel tykklefse, som jeg mumset vellystig i meg mens jeg fordypet meg i Stein Mehren og hans vidunderlige "Partybusteren ser seg i morgenspeilet" fra Samlede Dikt 02-06; "Du har begynt å ligne andres syn på deg mer enn du ligner deg selv, det er som om du sover på innsiden av en du ikke kan vekke deg selv opp av. Nådeløst begynner du å rasere ditt eget liv" - i en motvekt til det meningsløse! og det selvmedlidende! Av og til trenger man - nemlig, altså - velartikulerte poeter som kan sette ord på det større og mer overveiende, så man ikke går seg vill i egen surmuling, men evner å se at verden er noe mer, og fremtiden alltid bringer nye uværsdager man må være skodd for,

mens regntrommene gyver løs med sine drønn
og virvlinger, der utvendig, med serier av dråpeslag,
ubrukelige kvern av vann som lager kaos,
krever av vår energi og intet gir, med enda flere brudd
til bry, før skybankene flerres opp av solstrimer;
et nøysomt gløtt som for å si, de har oss ikke glemt, i gode tider;
dernest pakkes sammen av et nytt tilbakefall
og solospill fra tordenguder ingen tilber, men som tilmaner seg
alles blikk, vi ber mot oven og en adspredt flørt av vår,
mens stormene bekjemper båre håp med sine mesterkast,
olympiade for en overmektig abstraksjon, hvorunder
menneskene flykter inn i vannavstøtte midler gore-tex

...hvilket (igjen) viser en Scara som prøver å være poetisk anlagt, og like gjerne ender opp med å være fullstendig usaklig saklig eller saklig usaklig eller hvordan det var. Mehrensk inspirert, i allefall, og like forfrossen i sin kropp som hun er overopphetet i sitt hode. Det er noe med Mehren og regnvær, jeg (innser at jeg) gjentar, og at dagene ligner; jeg tror han minner meg om et overveldende regnskyll, samme dikterkongen, eller kanskje det er ordene hans som skyller over meg og etterlater meg i en slags fragmentarisk, høyst figurativ dam. Noen synes sikkert at han er pompøs (fremdeles), mens jeg må si jeg synes han er praktfull (alltid), selv til frokost.

[Etter samtale med min mor på msn. Som for øvrig var helt enig med meg - "selv om" hun er en ytterst velreflektert dame som har levd vesentlig lenger.]

Vurderer nå seriøst å slutte å lese aviser. Om ikke annet for å beskytte meg selv fra all mulig destruktiv input og forferdelige kjensgjerninger. Jeg har vent meg til å skumme gjennom nettaviser opptil flere ganger om dagen, på flere språk, og gjerne se litt fjernsynsnytt i tillegg, men synes nå å ha fått en slags akutt nyhetsoverdose. Evt nådd et tragedie-metningspunkt; idet jeg føler at at alt er iferd med å gå på dunken og åt skogen, og at alle er døden nær omkring meg, samt i resten av verden; selv Steinar Lem. Hvilket for øvrig er en stor tragedie, og jeg må si jeg føler med både ham og hans familie - han er en meget klok mann og viktig motvekt til dagens overmaterialitiske samfunn. (Og ja, selvsagt er jeg medlem av Fremtiden i Våre Hender, og de gjør en kjempejobb.) Men altså, alle er syke og alle er triste og økonomien går i dass; det er omkvedet i alle oppdaterings-kanaler. Mens strømforbruket når nye høyder og lisensene økes og politistyrkene blir mer og mer voldelige. Bybanen graver opp Bergen, Inndalsveien er blitt en slum, Universitetene sliter, skolene råtner, de eldre går på luft og iskaldt vann, og snart suser vi inn i streikesesongen med alt dét involverer av kansellerte flyreiser og stengte butikker, etc. Henrivende. Det er bare så mye på én gang at man ikke finner noen vei ut av det hele, og ender gjerne opp med enten å forenkle verden til noe platt, Paradise Hotel-aktig (måtte de brenne og fordufte, hele gjengen) eller forverre den til noe aldeles uoverkommelig uutholdelig, apokalypseaktig. Kjipe greier generelt. (Ikke noe mål (om) å bli Col. Kurtz, heller.) Men uansett hvor man snur og vender seg er det hemmeligheter som skal deklameres og utroskap som skal avsløres og elendighet som skal ettergås i sømmene. Vi, moderne mennesker, har tilsynelåtende et så stort skandalebehov at vi endog må fabrikkere forferdelige opplysninger for å få tilstrekkelig tilfredsstillelse. Før het det seg: "jeg forsøkte å begå selvmord, men vil egentlig ikke snakke om det", nå er det "jeg vil ikke snakke om dette overhodet, men snakker gjerne om dét at jeg har noe å snakke om som ingen får vite - ennå - før jeg er klar for det, eller skal utgi en selvbiografi, og alle skjønner at jeg egentlig ville begå selvmord på grunn av miséren, men dét nevner jeg iallefall ikke, jeg bare nevner at jeg ikke vil nevne det!" og jeg blir så inderlig lei. Man slår opp, med enorme krigstyper, at "dunkle fortider" og "dystre detaljer" skal komme for dagen, også er det egentlig bare ord og tomme fraser og likegodt kunne forblitt mørklagt. De har bare behov for å ha det ille, eller ha hatt det ille, er inntrykket jeg da blir sittende igjen med, om disse prangende utvalgte, og de har behov for å dele sine skandalescener, sykdommer, selvmordstanker, og nevroser generelt, med verden ikke (nødvendigvis) for å få medlidenhet; idet den største andel sådan får vi fra oss selv, idag; men bare for å dele og snakke om det og utlevere! En slik voldsom utleveringstrang! Vi er en selvfremmende og egodyrkende menneskehet blitt. Selv har jeg skrevet talløse blogg-innlegg om meg og mitt og mine, jeg skal ikke si noe, og vi er da alle tilbøyelige til å grave oss ned i dagbøkenes egofokus innimellom. Men hvorfor må det dominere også samfunnslivet rundt oss? Hvorfor finnes der ingen oppbyggelig kontrast til all potensiell egenkreert pine, hvorfor er det nettopp den vi dyrker? Jeg vurderer altså å kutte ned på nyhetsinput'en og avislesningen fordi det gjør meg så uendelig nedbrutt. Fordi jeg ikke orker å ta innover meg alt som går galt når jeg har mer enn nok med alt som kan gå galt; er vel en slags selvsentrering i dét også, men det er den falske - eller overdrevne - negativiteten og melodramatikken som går meg på nervene, det er alle disse historiene om hun som fikk seg en kilevink da hun var tre og fremdeles lider under ettervirkningene og han som mistet sin far da han var fire og fremdeles lider av komplekser, det er dét som gjør meg tullete, fordi der finnes så mange slike skjebner der ute! Og så ufattelige mange flere enn dem man leser om i spalte opp og spalte ned, som har det vondt - slike endeløse rekker med mennesker som burde fått hjelp og ikke får det, og burde blitt hørt, men ikke blir det, fordi det naturlig nok ikke finnes ører til alle - og hvis man som enkeltindivid skal ta innover seg allverdens tristesse, blir man, antagelig, litt som hun søsteren i "Bienes Hemmelige Liv"; som måtte ty til en egen klagemur for å ha plass til alt sammen, og som skrev lapper over hver eneste pinefulle begivenhet for å kunne brette den i to og aldri lese den mer, og det lyder egentlig som en god idé nå. Legge enkelte av fortidstingene til side for overhodet å komme oss igjennom, spesielt hvis det er lite å gjøre med dem per idag. Jeg fatter ikke hvorfor vi må repetere vanskelighetene for oss selv, om igjen og om igjen, til det er det eneste vi ser. Da blir vi også vanskelige, og verden som sådan blir vanskeligstilt. Fordi vi ikke enser annet. Akkurat som jeg ikke tror det ikke hjelper mennesker som faktisk går rundt og har det oppriktig ille - endog vurderer å avslutte livet for å få en slutt å elendigheten - å lese om kjendiser som engang muligens hadde det likedan og nå har det mye bedre fordi de er blitt programleder for et realityshow, og det visstnok gjør livet meget bedre. Med all respekt for dem som sliter, synes jeg vi bør være oss bevisst hvilket fokus våre medieressurser innehar og hvilke saker som opptar oss; på papir såvel som per nett. Samtidig handler ikke dette om at folk som har opplevd forferdelige ting skal fortrenge dem, eller at man på død og liv må komme over tragediene med én gang om de rammer en - men jeg synes ikke vi skal utnytte deres virkningskraft eller "leve på dem", av dem, slik at vi fôrer oss selv med offentlig tragedie som et slags narkotikum. Det er bare creepy. Og det er den voldsomme dvelingen ved mer eller mindre relevante triste saker man kanskje bør revurdere, og hvis nedtoning kanskje ville gjøre det enklere for sånne som meg å lese aviser igjen, men før den tid akter jeg å simpelthen beskytte meg selv fra allting overilt, for å kunne handskes med det nærliggende og ikke lulle meg inn i en slags nedover-farende spiral av vårmelankoli, som er en større paradoks enn hva fornuftig kunne være. For, hva med solen, og den varmegradssmektende vårbris, som rusker oss livlig i håret og - aldeles ubesværlig - feier slik fortvilelse bort?

Jeg spaserte ned til en innsjø i solen, i går, og satt på en benk og kjente vårluft mot kinnene, mens jeg pludret med endene, og nøt bølgeskvulp i hvert øre, og jeg tenkte for meg selv at i all enkelhet finnes også den største glede.

Morgen, tidlig, tåkehode. Våknet klokken elleve og innså at den egentlig var tolv, at det var søndag, og at det dermed ikke gjorde noen forskjell whatsoever. Hadde selvsagt glemt å stille samtlige av husets klokker, men i min bevissthet er dét kun synonymt med å kunne sove én time lenger; ergo intet å forakte eller problematisere noe særlig. Man er da ikke kronisk B-menneske for ingenting. (Glemte forøvrig av hele Earth Hour-dillet, likeså, men det er en annen sak, og vesensforskjellig mer frivillig-overlagt.) Før den tid, dog: drømte søtt om Bruno Ganz fra "Der Himmel über Berlin", som jeg endelig fikk sett om igjen i går, og som jeg brukte flerfoldige timer av i går/dag natt på å spole frem og tilbake i; fordi jeg aldri får nok, når jeg først setter i sving, og til slutt hadde sittet og sukket meg gjennom siste halvdel fire ganger. En absolutt favoritt, fra et personlig ståsted, og en av de nydeligste filmene som noensinne er laget, noenlunde objektivt sett. Men, igjen, jeg klarer sjelden uttale meg nøkternt og ovenifra særlig lenge. Spesielt ikke når det sakens anliggende er som skreddersydd for undertegnedes smak, idet filmen foregår i min absolutte favorittby (Berlin) med flere av mine favorittskuespilllere (Ganz, Peter Falk, Otto Sander) i hovedrollene, og handler om engler (som jeg er sterkt fascinert av), som på noe uortodokst vis beveger seg omkring i all storbyens fargerikdom og filsofoserer over livets trivielle, essensielle, goder; omtrent slik jeg ville gjort det; enten det gjelder å drikke kaffe på en fortauskafé, luske rundt på biblioteket, beundre Berlin-muren, mate svanene langs Spree, snylte på velferdsstatens mange gratistilbud, og annen epleslang / kollektivtrafikk (Schwarzfahrender Engel, anyone?), gå på sirkus, lese Rilke eller nyte en Nick Cave-konsert. Og ja, det er antagelig bare i Wim Wenders fantastiske univers at slike himmel-figurer digger hardrock. Til slutt får da også hovedpersonen Damiel, i Bruno Ganz' uforlignelige skikkelse, nok av engel-tilværelsen og dennes utilnærlighet, og skaper seg om til menneske - for faktisk å kunne gjøre, ta del i, alt dette han har drømt om; alt dette han (iløpet av hele filmens første del) har grublet på, og snakket om, og mener lykken innebærer; og det første han tar for seg er selvsagt morgenkaffen, klesbutikken, Peter Falks filminnspilling, og oppsporingen av sin store kjærlighet; Marion. Som, passende nok, er en fransk sirkusartist, les kunstnersjel, med tanker nesten for store for seg selv, og sitt eget ve og vel. Den forhenværende vinge-bærer og den nylig arbeidsløse trapes-flyverske kommer siden sammen, naturligvis, og finner i hverandre den perfekte motpart, det mest perfekte første kyss (dån!) - og et absolutt perfeksjonert filmatisk skildret kjærlighetsforhold. Inklusive pauker og basuner og elgitarer og en meget vidløftig monolog med fancy lyssetting. I det store og det hele, ergo, en strålende film - vanvittig romantisk - og aller viktigst: en klok, vidunderlig vakker historie om liv, død og tilværelsen i sin helhet. Med flotte flyfoto av åttitallets delte tyske hovedstad og avansert, innskutt tanklesning. Frakke-kledde beskyttere som sitter vaglet på alskens fine statuer og gatehjørner, rundtomkring, mens de glaner på folket og trøster de som har det kjipt. Dessuten: flust med litterære referanser, det være seg dikt-sitering eller intellektuell parafrasering, endog en gammel mann som kalles "Homer, the aged poet" og som vandrer gatelangs og siterer "Odysséen". What's not to like! Jeg tror jeg er litt hektet.

Ny layout. Noe jeg har tenkt på lenge og endelig fikk anledning til å sette ut i livet. På en noenlunde rolig søndag med pliktløse, avtale-fri formiddagstimer, mens det lir mot slutten av mars. Fordi man (fremdeles) trenger et sted å poste bilder, tanker, inntrykk og avarter av nyfunne lidenskaper, samt andre tilfeldige inspirajonskilder hist og her, og man har savnet et tilgjengelig kommunikasjonsorgan og en formidlingskanal for disse.

og, okay, så er det ikke bare det strenge, innsnevrende universitetsregimet som har ødelagt for blogginspirasjonen den siste tiden. (for ikke å si: i lange tider. uhorvelig mange uker siden siste innlegg, jeg skammer meg i stillhet.) det har også noe med meg - og bare meg, personlig - å gjøre. at livet mitt synes å være i radikal endring, for øyeblikket, som under-nevnt, og en del gamle vaner (må) forkastes, dermed, liksom, og mer eller mindre ubevisst; idet man føler seg litt fanget i gamle doktriner og mønstre og får behov for å forandre format. at omgivelsene må tilpasses eget humør (som svinger fortløpende) og nye impulser (som er i et stadig, like omskiftelig tilsig; ikke lett å være meg), for kanskje å hente ny inspirasjon nettopp ved egen inspirasjonshenting og -fremstilling, som for i overkant å filosofisere det hele. noe i den duren, lalala. poenget er at alle andre er på twitter og facebook og myspace og skriver tilfeldige (uhyre kortfattede) kommentarer om sitt eget liv, og jeg fikk lyst å gjøre noe av det samme, så den nye varianten av "stories" er nu mer fragmentariske, om enn ikke alltid like korte, refleksjoner rundt eget liv og levnet; med en mer sprelsk struktur, sjargong, og - ja - layout-fargespill. ytterligere inspirert av de noe flyktige og inkonsikvente romanene jeg leser for tiden. (mann, rilke, broch & bjerke.) og en besnærende trang til å "reinvent myself" som nok i større grad skyldes koffein-overdose enn en plutselig oppstått eksibisjonisme. igrunnen greide mitt blogg-forbilde og, også, skrivemessige inspirasjonskilde - belle (de jour) - å definere det best da hun for en tid siden erklærte: "As time goes on, it would seem, the strapline of this site is increasingly inappropriate. I am no longer a sex worker. This is only occasionally a diary. And soon the geographic notation will also be incorrect. I may as well apply for gender reassignment now, and complete the set." ikke at jeg kjenner meg igjen i så mye av det hun driver med, rent yrkesmessig (...), men jeg kjenner meg igjen i konseptet hun beskriver - i følelsen av at en selv er i utvikling og at settingen stagnerer, at det man er vant med går ut på dato, der en selv holder tritt med en travel kalender, og nettopp dette reflekteres i fora som Blogger og dagbøker, hvorpå man trenger alle de utskiftninger man kan få til.

Med andre ord: man forsøker herved å fornye seg litt, og med dét bli et nytt og bedre menneske hvis output til den store verden reflekterer den identitet man forsøker å projisere på seg selv. Altså, jeg vet fremdeles ikke hvem jeg er men grubler i vei på hvem jeg vil være og noen av mine mange innskytelser i den anledning skal jeg da forsøke å utbrodere her. Fullstendig distré og subjekt-orientert, som sedvanlig, og kritisk mot det meste og de fleste og de beste; det er som det alltid har vært.

Initiativ til infinitiv

Soundtrack: Ute Lemper - albumene "But one day..." og "Punishing Kiss", hvorav sistnevnte er noe av det vakreste som noensinne har vært innspilt på CD, samt noen godbiter fra Die Dreigroschenoper (der hun har medvirket sterkt) og, altså, mengder med David Bowie, spesielt "Ashes to Ashes" og "Because you're young", fordi jeg er overbevist om at overdådig cabaretmusikk og teatralske tendenser gjør oss alle til bedre, mer impulsive og mer entusiastiske mennesker.

La det ene (ordet) ta det andre og tilfør littegranne Ute Lemper, så får man gjerne en liste over dagens tilfeldige trivialiteter i noenlunde sporadisk, avsporende rekkefølge, med noget poetisk/kritisk attåt, og jeg etterstreber da som regel (litt av) begge deler. Litt av alt, igrunn, og først som sist; dette - at det vitterlig er når man befinner seg ute i friskluft og guds frie natur at idéene melder seg, og påhittene strømmer på, og - igjen - jeg forstår hvorfor de greske filosofene insisterte på å sprade rundt hele tiden og avholde sine allmannamøter under improviserte mosjonsøkter. Ytterligere, dog, at det ikke er spesielt behagelig (eller gunstige) for disse travingens hovedinstrumenter, altså apostlenes hester, altså mine føtter, å få kokende vann(dråper) strødd over seg, idet man ble noe overivrig med nuddelkokingen, og at man heretter bør unngå åpne sandaler på kjøkkenet, alterntativt bare være litt mer forsiktig med boblende vann på kokeplaten. Forsåvidt også et bevis på at ting går litt (for) fort unna i svingene for tiden og jeg føler meg litt overlesset og at: det er en smule for travelt med alt mulig som plutselig skal, må, bør - og uavlatelig imperativt umiddelbart, på én gang - burde unnagjøres. Med andre ord, jeg trodde jeg skulle kare til meg en vinterferieuke og improvisere frem litt studiefri, men nei. Det finurlige er, imidlertid, at jeg ikke har noen påtrengende frister og faenskap som jeg må overholde, men simpelthen er overlesset med ting som burde ha vært ordnet allerede; eller en lang venteliste med ting som bør gå i orden; jeg føler i øyeblikket at jeg har et helt liv som, bokstavelig talt, burde vært administrert litt bedre, og klarer knapt å holde styr på mine egne ben - langt mindre min egen matlaging. Such is the big issue. Man skal liksom planlegge så nøye og ta én ting av gangen og holde energinivået på topp og ikke stresse, samt alle disse andre uforenlighetene som går meg på nervesystemet løs. Men det hjelper på med sosialisering og slikt, såh:

Som et hyggelig avbrekk fra travelheten lot man seg ikveld by med på fagfest i anledning fagkritisk dag, i anledning universitetets faglige fremme eller hva det nå var, med tidlig oppmøte på Opera for paneldebatt med "profilerte litteraturvitere", noe som utviklet seg forbausende kranglevorent og lystig kontroversielt. Tilstedeværende var Erlin Aadland og Erik Bjerck Hagen, mine forelesere, samt en fyr ved navn Eivind fra Nordisk som sa masse klokt med lukkede øyne og hadde kledd på seg altfor mye klær (så det ut til) i forhold til en relativt høy innetemperatur - kort oppsummert: skjorte, islender, tjukke dressbukser, dressjakke OG ytterjakke - mens de to andre så ut, og tedde seg, akkurat slik de pleier; følgelig ankom den eldre i utvasket svart pologenser og slitte jeans, og den ynge i en altfor trang "kul t-skjorte" og altfor trange jeans og en dressjakke såpass for liten at han ikke klarte lukke den engang. Førstnevnte var like saktmodig og ironiserende som sistnevnte var nervøst fiklende og bedrevitende (samtidig), med svaiende tenke-bevegelser versus tilbakelent alderdomserfaring. Påtatt, naturligvis. Og som om ikke dét var nok ble den trangkledde fullstendig utmanøvrert og overhøvlet av sin eldre kollega, som konsekvent omtalte ham - nedsettende? ironisk? lakonisk? - som "Bjercken", og avspiste alle hans innlegg med at han var fastlåst på attenhundretallet, og Nordisk-Eivind i midten måtte megle, noe han hadde sitt svare strev med, siden han på ingen måte var enig med noen av dem, og helst ville kritisere hele studiet (vårt) sønder og sammen. Den jobber klarte dog herr Aadland fint selv, idet han erklærte at alt var iferd med å gå lukt til Helvete, nu, på litt.vitt. - og at litteraturviterne generelt er ute og kjører på den absolutte vidvanke; at studentene kun snakker kaudervelsk, uforståelig og roter seg bort i sitater de ikke skjønner seg på uansett, mens lærerne deres mangler kompetanse, ikke er lydhøre og har strandet i en eller annen fordums tid, alle sammen, ikke minst Bjercken med sin Hamsunske modernisme, og jeg kunne selvsagt ikke vært mer enig - jeg applauderte stort - men så tok han en helomvendig og definerte alt som bedritent i dagens litterære samfunn, ikke minst bokanmeldelsene, og ingenting var liksom aktverdig nok, ingenting syntes tilstrekkelig meningsfylt eller verdig å vie oppmersomhet, alt var meget bedre under krigen (og Georg Johannesens retoriske enevelde, og forresten: husk å stemme Grønmo under rektorvalget, for han vet jo best og er den eneste kapable), hvorpå jeg tok til orde - med et hjertesukk om hvor vanskelig det kan være å vite hva man skal si, i den litterære sammenheng, fordi man uansett blir oppfattet negativt; som kaudervelsk, synsende, uvitende eller overmodig; og at mange studenter av denne grunn antagelig kvier seg for å åpne kjeften overhodet, siden de lurte på hvorfor, men han avspiste meg kun med et surmulende "ja, vi er vel slemme med dere", og ville visst helst ha parkert hele diskusjonen der og da; nok sagt, nok gjort, intet håp å ane; og jeg følte meg rimelig teit. Like etter var det hele over, og vi gikk hver til vårt; undertegnede med en viss skuffelse innabords, som steg proporsjonalt med at samtlige deltagere syntes å unngå hverandre og forsvant i en mumlende hop av felles innvidde som liksom skulle være kritiske og nå plutselig bare var avvisende, innelukkede. Og dermed maktet å beviste hele problematikken ettertrykkelig; for egen maskin; som de liksom hadde skullet debattere og foreslå en ende på, men istedet valgte å være representanter for, på et vis, og jeg tror ikke dette var hovedintensjonen - men underholdende var det nå like fullt, det hele. Sånn alt i alt. Det var utfordrende, interessant, ikke nødvendigvis tilforlatelig, men absolutt utholdelig. Man diskuterte litteraturens autonomi, forskjellige sjangre som enten innfridde eller syntes utilregnelige, utilstrekkelige, uforbederlige, samt dagens -vitere og deres tradisjoner, hvem de slekter på, hvem de henter info fra og hvorfor, hvilke kilder som er troverdige og nødvendige, hva som er verdt å diskutere, egentlig, hvem som bør være med og om det egner seg for alle, om det kan gjøres allmenngyldig, om det fungerer i dagens samfunn, om litteraturvitenskapens kulturer og klisjéer, hva er språk, hva er kritikk, om litt.vitere nødvendigvis er litt.krikere, og jeg mener nei; de kan like gjerne være idioter, oftest er de innkapslet i sin egen lille snever-verden og foretrekker å parafrasere fremfor å finne på noe selv, hvilket er en dårlig egenskap jeg ikke kan identifisere meg med, på godt og vondt, fordi ens egne meninger ikke alltid gir mening, men man hoster opp noe meningsbærende likevel, men det interessante var at jeg under kveldens debatt følte meg i selskap med kritikere som i utgangspunktet hevdet likedan; at de heller ikke syntes der forekom nok diskusjon, nok nyskapende tenkning, nok kritisk sans, og ikke på noe vis var fornøyd med måten fakultetet blir bestyrt og forvaltet på, men deres metoder for å angripe dette ble for meg ikke tilfredsstillende, idet de kun valgte å utgangspunkt i det gamle, håpløse, sendrektige, heller enn å rette seg fremover mot noe nytt og bedre - og dermed gjorde oss alle noe fryktsomme og stilltiende, fordi alt igrunn er sagt og gjort bedre før oss - hvorpå det hele virket mer mot sin hensikt enn greide å skape noe revolusjonerende nytt. Men et interessant munnhuggeri, de tre imellom, fordi det beviste i hvor stor grad man trenger slike tilstelninger og hvor overmåte mye man trenger kritikk av UiB, litteraturvitenskapen, intellektualiteten som sådan. Dessuten fikk man gullkorn internt fra fakultetshierarkiet, fra tre mennesker som ser fagmiljøet innenfra og agerer utifra egen, professorisk overbevisning, og jeg har voldsom respekt for deres virke, for all del, men synes de gjør seg selv svært så utilnærmelige, nesten avvisende, og kanhende er det fordi de også er litt redd for avvisningen, for ikke å si det rette tingene, og dermed - hele tiden - gir inntrykk av å skulle ha rett, fremstiller seg selv som de ypperste klokskapsinnehaverne og samtidig nekter for at der finnes en sannhet, nekter å søke den, konkluderer med at allting er vrient og ingenting egentlig finnes. Hvilket irriterer meg - noe så grenseløst vanvittig. Spesielt Aadland snakket mye om Sofistene og streben etter sannhet, som vi er så redde for idag; denne irrasjonelle engstelsen for å uttrykke seg eksplisitt og være mer entydig, rett frem, Georg Johannesensk; men åpnet ikke for dialog eller for uenighet, han forsøkte vel å eksemplifisere Sofismen ved å hevde sin absolutte riktighet, men fremsto - for mitt vedkommende - mest unnvikende. La det være sagt at det både fenget og fascinerte å høre dem diskutere, jeg må understreke dét, debatten var morsom, intens og faglig relevant hele veien, på høyt nivå, med spennende innlegg om litteraturens utvikling og (mulige? umulige?) eksistens videre, og potensiale, men det jeg savnet var som vanlig entusiasmen. Jeg savner høylytt, manusfri gestikulering, og latter, smil, tårer, håndgemeng og hyggelig prat rundt det gøyeste i verden (litteraturen), mens jeg istedet fikk en nøktern "jeg har sluttet å lete etter meningen med livet i bøkene, nå leter jeg etter den annensteds og i meningen med litteraturen omkring litteraturen" fra mister Nordisk, med øynene aldeles gjenklistret, og det er helt greit - men hvorfor all denne stagnasjonen? Aggresjon, frustrasjon, forargelse, bitterhet, skuffelse, opprørthet (og jeg kjenner på alle disse, hele tiden, er det rart jeg tror jeg er litt overfylt) - dette er helt akseptabelt og håndterbart, mens snøftende negativitet bare virker usunt (på meg); trist, stilltiende, resignert. Vil vi ikke ha noe av. Jeg vil ha liv og leven! Og det påstod jo disse tre herremennene at de var ute etter, de óg, mens de i all selvmotsigenhet satt der bak sine mikrofonstativ og manuslapper og mumlet frem Ibsenske aforismer og var omtrent like livaktige som en dørstokk. Så, alright, fagfesten var strålende gjennomført (igjen, jeg prøver å trekke inn det positive), men det ihuga entusiasmenivået var under pari. Aller mest fordi det ble konsumert slike forbausende mengder alkohol; samtlige deltagere måtte ha minst to glass alkoholholdig væske før de overhodet kunne bevege seg opp på podiet og fikk, i tillegg, vinflasker i premie; og konsumerte minst én halvliter hver i hver eneste pause; og fremdeles er det liksom ingen futt i dem. De skal være så ettertenksomme, beleste, belærte, gi slikt intellektuelt inntrykk...også lurer de på hvorfor 100nivå-studenter fordeler seg pent og lydløst utover benkeradene og tar notater uten å mukke; hvorfor man forlater lokalet uten å ha satt spørsmålstegn ved så mye som et kvekk fra dem, de forelesende? Ja, de spurte faktisk om dette, og jeg spør dem tilbake - i mitt stille sinn, i ettertid - om de ikke ser hvilket holdninger de utstråler, hvilken atmosfære de inngir seg på. Så også på kaféen denne kvelden. Man føler seg fryktelig intellektuell, med ett, og tilsvarende institusjonalisert, og jeg kan nå - de facto - se tilbake på den lystige tid da jeg var ung og søkende og hang på Opera med selverklært overoppplyste med-litterære og fagfolk med gjenkjennelig stil (og omdømme), joda, og foldeskjørt/ mariusgenser/ strikkejakke-faktoren var skyhøy, men fortsatt. Jeg vet ikke helt hva det er jeg forventer som jeg ikke får, jeg tror jeg ønsker meg litt snillere innstilling. Et litt vennligere innstilt samfunn, overalt. Jeg tror jeg er et menneske litt på utsiden av dagens realiteter, som går rundt og lengter etter blomstrende, uforpliktende, ukritisk hippie-tilværelse i en tid da alt er knallhardt og kravene over all fornuft. Jeg ser for meg dette:

To kvinner av nøtralt opphav og utseende, ikledd relativt ikke-uniformerte antrekk (én cardigan pluss levis-bukser, én hettegenser pluss dressbukser, eller et blyantskjørt, noe mismacthende ihvertfall, og diskréte sølvsmykker) som sitter og har en relativt normalisert diskusjon om en bok de har lest og den ene sier, vet du, jeg synes den boken er så utrolig koselig, den minner meg om landstedet vårt da jeg var liten og min far som alltid tok meg med på fisketur selv om jeg hatet fisk og vi ikke fikk noe uansett, og den andre svarer: så gøy, da, og vet du - den minner meg om en artikkel jeg leste her, av en Walter Benjamin som handlet om forfatterens rolle og jeg tenkte på hvordan den - rollebesetningen - gjennomgående kan betraktes som et speil på egne liv, og når man ikke lenger har noe eller noen å speile seg i, blir man kanhende litt gal og må finne fiksjonelle univers å flykte inn i, istedet, og de snakker selvfølgelig om Rilke, også ler de litt; over livets underfundigheter og/eller tristesse; og de drikker cappuccino, ikke sur traktekaffe, og de befinner seg på et trendy utested, ingen brun bule, og de fortsetter å le og utveksle sitater og diskutere hvorfor de kan relatere til verket og vi tilhørerne forstår at de studerer litteraturvitenskap og de er lykkelige og de liker å lese og de er trofaste bokklubbmedlemmer med planer om en snarlig Sydentur som synes solen er flott og håret bør vaskes minst én gang om dagen. Fordi det ikke trenger å være så forbannet vanskelig og fordi det essensielt sett handler om en lidenskap, og fordi den angår oss alle - også dem som stiller seg fullstendig nøytralt - og det burde være tilgjengelig for alle, likeså. Åpnet opp for åpenhet. Slik vi burde fremme, ikke skremme. Slik tenker jeg - og kanskje er jeg fanget i fordommene, jeg med. Kanskje, antagelig, er jeg ikke det spor bedre. Men det er da ingen av oss, det er poenget, men jeg beretter i allefall og forsøker å tro på at jeg har noe å tro på som jeg kan si og at det gir mening, for noen.

Enn videre, noen korte tilfeldige observasjoner, ellers, fra et mer egosentrisk standpunkt: at vårmoten er satt i fargekombinasjoner, -sjatteringer og stoffer jeg kan like (så absolutt!) og at jeg har begynt å spise sjokolade nesten hver dag; ikke som en foranledning til vårsesongen og all dens lettkleddhet, men fordi det er godt og gjør godt for sjelen (dog ikke for samvittigheten som tross alt er en stor del av denne; så jeg bør muligens kompensere for inntaket i en eller annen forstand), desssuten inntar jeg uhorvelige mengder koffein-ting fordi det smaker så fortreffelig, og gjør gode ting for hoderegionen, igjen, også fordyper jeg meg i deilige kulturelle impulser som Life on Mars og Ashes to Ashes og har oppdaget - i den anledning - David Bowie, den storartede, som jeg ikke kan fatte og begripe at jeg ikke har fått (mer) sans for tidligere; i første omgang går det, av overnevnte høyst naturlige årsaker, stort sett i "Scary Monsters"-albumet og diverse BBC-relaterte og -inkluderte låter, og jeg savner Doctor'n og gleder meg - desto mer - til påske, ytterligere trenger jeg oversikt, mindre overveldelse, mer kontroll og mindre kontortid og mindre frykt for det rigide og mer kompromissløs fandenivoldskhet. Jeg blir stadig flinkere til å gå sent til sengs, og mindre flink til å stå opp i alminnelig fornuftig respektabel tid, jeg bruker stadig mer penger på skrot (og snop) og mindre på sparekonto, jeg har satt ting på ubestemt vent, som jeg sannsynligvis burde fått unna forlengst, og jeg kjaser og maser med ting som godt kan vente, men som jeg gjerne skulle hatt ferdig i morgen. Sånn er det. Og jeg strener omkring og forsøker å holde tritt med meg selv.