ras-le-bol

(og min nye forkjærlighet for tittelfelt med bindestreker)

tanke: jeg lurer på hvor mange språk man kan blande før man blir rar i hodet. (igjen, en tilfeldig tanke jeg skriblet ned på facebook, og som endte opp i forlenget forstand her, dernest, hva er det med meg.) med andre ord, jeg lurer på hvor mange innslag av forskjellige språk man kan gjøre bruk av, før det går rundt både her og der, eventuelt fører til komplett inartikulasjon. idag har jeg, hittil, vært innom en god del tysk, samt tilsvarende deler engelsk, hovedsaklig norsk, og utprøvende fransk med en gammel venninne jeg dumpet borti på bystasjonen (nå også kjent som bergens lille storsenter, der alle de narkomane holder til når det regner i strandgaten, huff den var slem), og jeg kan helt ærlig si at jeg begynner å blande, klusse, og rote det hele til så heftig at clue-ordboken snart er mitt eneste håp for fremtidig kommunikasjon hvorenn jeg ferdes (samt kilde til kortvarig frelse når det gjelder, m.m.) altså. jeg er veldig glad i fremmedspråk. det må nevnes. jeg forfekter gjerne en uoverstigelig lidenskap, såvel som et ganske anselig talent på dette området, og det til stadighet. problemet er at jeg er egentlig ikke så veldig flink i så mange språk, tross min heftige begeistring over å dypdykke ned i dem og deres utallige rarieteter, så også i studiesammenheng. semi-lingvist av rang, og det hele, fonetikkeksamener bestått med rimelig skimrende glanspapir, likevel er jeg ikke så vanvittig språkmektig blitt. ennå. men: jeg er veldig opptatt av språkene og jeg plukker opp like uendelige antall fraser hist og her som jeg siden ser mitt snitt til å flette inn i passende og desto meget mindre passende sammenhenger og ja, jeg har innsett for lengst at ikke absolutt alle mennesker har lidd seg gjennom nok skoletysk til å forstå mine hyppige "genau!", "egal!" og "schtrahlend, mensch!" - og ja, jeg vet det skrives uten alle de der konsonantene, men pytt! schwung und stil, you know! uansett, i allefall, jeg synes det er så kjekt å lære nye ord, et meget naturlig fenomen, antagelig, min mega-vokabular-dyrkelse tatt i betraktning, og mine fremtidige ambisjoner som lyrikkformidler inkludert, men: det slår meg at jeg kanskje burde legge litt mer energi, tid og krefter (og alt det der som har med vedvarende fokus og langtidsplanlegging å gjøre, som jeg er veldig lite god på) i dette å lære nye språk grundig, ikke bare overfladisk for å briefe litt med noen slang-uttrykk. det er da også min tendens: sålenge jeg kan slenge ut noen freske gloser på hverdagsfransk (og banne litt), synes jeg det holder i lange bananer og går gjerne over på noe nytt og mere spennende så fort som bare mulig. swahili, f.eks. (ikke ennå, men bare vent.) det skyldes antagelig også, på toppen av det hele, min uheldige hang til å ville mestre ting med én gang, og hvis de krever litt mer tid og, vel, krefter - etc - så lar jeg det gjerne bare seile sin sjø og koke bort med kål og ekle poteter. ironisk nok (eller meget symptomatisk) er skrivingen her det eneste, og meget prangende, unntak. poenget, og min konkluderende antagelse, er at det handler - til syvende og sist, da - om min forkjærlighet for nettopp ordene, aller mest, og at det er glosene og ikke nødvendigvis grammatikken - eller artikulasjon per italienske verb - som fascinerer meg; så får det heller være at jeg slår om meg med de rareste sær-berlinske kultbegreper og franske ghetto-skjellsord, og knapt får til å si "jeg heter trulte". men, igjen, det gjør jeg jo strengt tatt ikke. jeg heter scaramouche og jeg liker å snakke med verdensborgerne, jeg liker å lære meg den internasjonale sjargong, jeg liker den mer internasjonale tilnærming til verden generelt! huhei! ... og enkelte ambisjoner har man da åpenbart vett til å ta vare på, selv når alle andre fordamper i tilkortkomstens hetetokt.

tanke to: jo, også lurer jeg på hvorfor det regner.
"hun sitter med hendene foldet om hakepartiet og lar den sterke drinken sive inn mellom leppene og hun spør seg, hvorfor regnet stadig må strømme nedover vindusrutene; hun dveler ved dette et øyeblikk, ved bordene av vann, blikket tomt søkende mot opprom hun ikke kan nå, og slår fast at det må ha noe med stemningen å gjøre, en slags beleilig istandstillelse for humøret, for inspirasjonen, må det være, mens tordenskrallene overdøver tiltaksløsheten og uværets mani tar overhånd; forklaringene følger hverandre som parasittiske faktorer i hennes væremåte, de tar fra henne gnisten og gir henne elektriske strupetak til å agere, raskt, uopphørlig, og med bevisstheten om dette på minnet, gyver hun løs på nettopp inspirasjonens mange foretak; hun smeller glasset i bordplaten og hyller overmakten med et transkribert skrik." og, punktumsløse paragrafter til etterfølgelse, slutt å sutre over regnet; skriv, for faen!

emiliana tør-å-gi

...(i overkant mye) av seg selv. med andre ord: dagens...mest bisarre entusiasme-utbrudd fra en annen enn meg selv. jeg vet ikke om dette gjør meg livende redd, hysterisk glad eller fullstendig hyper. det er i allefall ikke sunt før man skal legge seg:



woha! hentet fra albumet "me and armini" som jeg promoterer vilt og heftig ved å gi det til min mor i bursdagspresang og siden brenne en kopi til meg selv. jovel. så, denne er til deg, mamma, og gjerne også til alle dere andre som har lyst på en god dag; noe til virkelig å sprite opp humøret, enten i den ene eller andre eller fjerde retningen; og hvis dere klikker dere inn på youtube-siden kan dere lese mange festlige kommentarer fra fascinerte (dog også temmelig perplekse) tyskere som lurer på hva faen dette er for noe rart, bra, hæ? det viser seg da at denne sangen ble brukt som bakgrunnsmelodi i et oppsummeringsinnslag fra tyske top model (og dermed havnet alle seerne i en påfølgende jakt på musikkvideoen til "das geile lied"). emiliana torrini i fuglekostyme og top model og catwalk-spazierengehen, det kan jeg virkelig ikke forestille meg. nei. men, om mulig kan det synes relativt komisk (ja). kanskje en påminnelse om at noen ting ikke skal analyseres for nøyaktig!

ps: joda, jeg fikk (til slutt) til dette med tilpasning av youtube-vinduer for mitt eget bloggformat. spørsmålet er om det funker for alle dere andre også. om noen får opp en bitteliten spiller nederst i venstre hjørne med blinkende lys og feilmeldingsalarmer, rop ut. og gjerne om det er noe annet som virker mistenksomt, likeså. men fuglekostymet skal være der.

dagens kort(fatted)e.
scara prøver seg på korte resymméer av dagen som gikk (går, fremdeles, holder på), med uhorvelige mengder parenteser og unevnelige mengder intern humor. og: intern i betydningen meg og mitt, selvsagt.

deriblant, dagens mest fremtredende øyeblikk av tarantino-tendenser, idet jeg - i et slags anfall av omsorgsbehov eller miniatyr-dyr-beskyttelse eller hva det nå var - skulle forsøke å slippe ut igjen en veps som hadde forvillet seg inn i leiligheten min, og den ikke ville lystre meg, dvs la seg slå i svime med en avis, til den sakte men sikkert dalte halv-levende ut gjennom mitt åpne vindu, men istedet fortsatte den å summe rundt som et annet fjols, inni lampeskjermer og annet ubeleilig, og jeg da til slutt (meget enervert) utbrøt, i retning insektsdritten: "oh, the fucking gratitude, motherfucker!" - da lyet den, faktisk. etterhvert. den dalte pent og anstendig ut gjennom vindussprekken og jeg tror, innbiller meg, at den fremdeles var i live.

dagens (videre) replikkveksling: så den meget kult-orienterte klassikeren "paris, texas" for første gang i går, og den er jo forholdsvis quotable. dessuten er den vanvittig bra. jeg vil gå så langt som å hinte om at jeg har fått en ny favorittfilm (inn på listen), hvilket burde si en hel del. den knuser ikke tarantino, på ingen måte, men wim wenders som regissør er - generelt, i det minste - et godt alternativ. og tarantino lager ikke film så ofte, altså tilstrekkelig ofte til å tilfredsstille sånne som meg, så et par alternativer kan jo være greit. av den grunn, la meg endelig få spy ut litt wenderske gloser, når jeg først er igang - og nei, jeg har ikke tenkt å dra hele den beryktede (og bejaende) monologen gjennom telefonrøret, men - fra den minst like rykteomsuste scenen i bilen, etter å ha blitt kastet av et visst fly, en liten diskusjon mellom travis og walt, brødre i blodet, og med et gjensidig ønske om (men manglende mulighet til) å forstå seg på hverandre, her ute på en road trip for å finne tilbake til travis' selv (og los angeles):

- How come you got a picture of a vacant lot in Paris, Texas?
- It's mine.
- I know that, but how come you've got it?
- I purchased it, in the mail ... a long time ago.
- You bought a picture of a vacant lot in the mail?
- No, I bought the land.
- Oh you bought that lot.
- Yes.
- Oh, let me see it again. [As he looks at the picture.] There's nothing on it.
- Empty.
- Why in hell would you want to buy a vacant lot in Paris, Texas for Christ's sake?
- Um ... I forgot.

...og for øvrig, det hele, denne lille passiaren, hverken kan, skal eller trengs å forklares; ergo, hvis man ikke skjønner noen ting, gjør det ingen verdens ting, det synes heller ikke å være meningen. hvilket fascinerer en seer som moi. den er nøyaktig like selvforklart meningsbærende som den gir inntrykk av, og jeg liker filmer som ikke gir seg ut for å være noe mer enn det (glimrende elemenært geniale) de vitterlig er.

ytteligere, verdt å nevne, er de udødelige kjærlighetserklæringene: "I love you, Hunter. I love you more than my life." ... "And he, he loved her more than he ever felt possible." ... "Every man has your voice" ... som kan gi hver en steinstøtte klump i hjertet, og saltvann mot tinningen. det skal óg nevnes at skuespillerprestasjonene i filmen hever disse replikkene opp til enda en annen divisjon, og at disse monologene de serverer er - bokstavelig talt - av en annen verden. harry dean stanton er ubehagelig perfekt som travis, i sitt livs hovedrolle, og natassja kinski - vel - hun kan knapt beskrives. jeg leste engang en kommentar på imdb fra en fyr som sa han nettopp hadde sett "in weiter ferne, so nah!" og slått fast at om noe, hadde han ikke hatt stort imot å møte frøken kinski som engel, rett før han døde. etter å ha bivånet henne der, såvel som i den ovenfordiskuterte forgjengeren, fra samme regissør, kan jeg ikke annet enn å si meg hjertens enig, og legge til at jeg hadde ikke hatt noe imot å møte henne som hverdagsfilosofisk callgirl heller. hun er aldeles nydelig.

moving on, til dagens band: supertramp. konstant. på repeat. forannevnte "retrospectacle" er den beste best-of'en på en god stund (og med den kuleste tittelen; kudos abound!). supertramp redder humøret og følelseslivet og inspirasjonen) til stadighet, nevnte jeg dét? dagens andre band: sugababes, som jeg ikke aner hvorfor jeg har begynt å høre på, men som jeg liker forbløffende (= foruroligende) godt; det kan ha noe å gjøre med at de er briter og at alt som er britisk er bra (jeg er endog henfallen til å like girls aloud i svake stunder), men først og formodentlig mest fordi jeg synes mutya buena, bandets ubestritte hovedperson, er fabelaktig. hennes avskjed gagnet ingen, aller minst henne selv, men: det famøse semi-floppende soloalbumet fra 2007 er faktisk over all forventning bra. og undervurdert. og hun synger duett med frøken winehouse, kjent som amy, nå æresborger (eller forhatt, alt ettersom (hun er full og spiller trommer eller ei)) av santa lucia, før i tiden en rimelig kompetent blues-jazz-soul-rocker. for å si det mildt. men er det noen som husker det, nåtildags? tiden da amy winehouse hovedsaklig laget musikk og det hun var mest kjent for var stemmen og det høye flotte håret, ikke det flate, fæle håret og rusmisbruken? stakkars amy. jeg prøver iallefall å ikke glemme, og mutya-duetten "b boy baby" er en strålende påminnelse!

dagens vær: gjett tre ganger. jeg var søkkvåt hele veien til og fra by'n og så tok jeg en dusj, bare for å være på den sikre siden. men jeg fikk handlet pizzabolle på rema. og nå begynner jeg å bli så triviell at det er på tide å avslutte, visst.

I have no words (literally)

...men forbausende hvor mye som kommer ut, bare man forsøker, og lar seg rive med av den kjensgjerning at man er medrevet. kiastisk setningsoppbygging, eller hva man nå kaller det der. med andre ord, scara overgår seg selv i vidløftige, overentusiastiske ordstrømmer om ting hun er litt for glad i (og bruker altfor mye internett-surfetid på) og kanskje burde overlate til dagboksidene, så hun ikke sikler ned tastaturet fullstendig. men det var ikke dette det skulle handle om. det skulle handle om noe annet, og veldig signifikant for mitt liv, min tid, min gjøren, laden og generelle tilværelse, altså: berlin. jeg elsker berlin. berlin er byen min. og for øyeblikket skjer det ganske mye der, og i relasjon dithen, og i forbindelse med mennesker som kommer derfra, la meg bare nevne:

a-ha's nye video, til deres bortimot tilsvarende nye låt, "foot of the mountain", ble spilt inn der - og ga meg et aldri så lite sjokk da jeg skrudde på teve'en og den ble annonsert og alexanderplatz, av alle ting, plutselig skinte mot meg, mens morten harket sang, og jeg tror det der er det nærmeste jeg noensinne vil komme religiøse opplevelser. overjordisk, i allefall. jeg visste at videoen skulle bli filmet i tyskland, så også i hovedstaden, men hadde ingen anelse om at nettopp alex ville bli så heftig promotert og at de skulle filme disse bygningene og gatene jeg er så glad i om natten - i det fine lyset - i den fine stemningen, altså, snufs. og herlig. (klok av skade når det gjelder youtubiske innlemmelser i blogger-formatet, begrenser jeg imidlertid min kildehenvisning til en liten link. så klikk.)

stilinberlin - er en av verdens beste moteblogger - og de fotograferer gutter fra bergen! dessverre ikke gutter fra bergen som jeg kjenner, men bergensgutter nonetheless, og det liker vi. dessuten fotograferer de masse fine berlinere i parker og i bakgater og midt på alex, og jeg savner alt sammen, og det er noe med den kreative friheten, de mange kreative impulsene, det kreative livet der, som appellerer noe vanvittig til undertegnede-meg, og som gjør at jeg antagelig må oppsøke det ganske snarlig på en mer permanent basis, bare dette forbannede influesa-svineriet gir seg snart.

og så, sist men altfor stort til å komme i nærheten av minstekategorier, så i all hovedsak: quentin tarantino's nye film "inglourious basterds", spilt inn, ja nemlig, i berlin (og omegn). med berlinere. og blant dem - gedeon burkhard. min gedeon burkhard. også kjent som alexander brandtner fra komissar rex, min absolutte favorittskuespiller i hele verden, fra min absolutte favoritt-fjersynsserie i hele verden og ja, jeg vet jeg har snakket om dette før, opptil flere ganger, helt siden lenge før oscar-utdelingen. men fortsatt. jeg er iferd med å opparbeide meg, oppgire meg til, et tilnærmet hysterisk forhold til det faktum at en mann jeg er så glad i, mister tarantino, har valgt å skulle jobbe med folk jeg er så enda desto mere glad i, gedeon, til schweiger, daniel brühl, julie dreyfus, michael fassbender, etc, og at de filmer det hele i berlin! det blir liksom litt i meste laget. det som ikke gjør det særlig mye bedre enklere, er at takket være filmens hovedstjerne, også kjent som en viss mister pitt, blir det hele blåst opp - markedsføringsmessig - til voldsomme, vanvittige, internasjonale proporsjoner, og premierebilder, med alle involverte til stede, fra berlin; de havner nu i dailymail. som, på sin side, pun intended, selvsagt var aller mest opptatt av benene til diane krüger (...), men de serverte meg også dette (i kombinasjon med frokosten i halsen):

...men, kjære gedeon burkhard, når du først deltar på et slikt premierekalas, og du vet at du risikerer å havne på førstesiden i storbritannias største tabloidavis, så hadde det kanskje vært en idé å se i kamera. uansett: ytterst til høyre, med sin gode gamle (!) party-skinnjakke, som jeg har en voldsom forkjærlighet for (...!!), sånn for anledningen: I say no more. men, ja, han er med.

...noe jeg forsåvidt visste allerede, siden jeg har sett den nye filmtraileren, som er fantastisk, enda litt bedre enn den forrige, igjen: diverse linker å klikke på, og ja: resultatet er i henrivende digitaloppløsning, kjent som hd, hurra, og en skikkelig festlig anledning for alle som enten ikke vet eller knapt vet hvordan mannen ser ut til å leke "finn gedeon burkhard (et sted bak brad pitt sitt store hode)"-pekeleken! siden han er omtrent like fremtredende her som høyhusene ved alexa hos a-ha, hvilket jeg finner interessant (og særdeles lovende, for hva det kunne indikere om hans andel screen time i den ferdige filmen!), dessuten: har man fått med seg, som bonus, dette bildegalleriet som viser både schweiger og burkhard og krüger og dreyfuss og pudler (!) og det som enda mer fantastisk er. jeg kan for eksempel ikke tro, til alt overmål, at de synes å sitte og spille dette lapper-på-pannen-spillet som jeg har spilt så mange ganger, og som er så gøy, og her trenger jeg visst litt hjelp fra visse av mine bekjentskaper om hva det heter, eller kalles, men i alle tilfeller: restaurantscenen fra "reservoir dogs" møter restaurantscenen fra "death proof" møter alt som er bra med "pulp fiction" og "kill bill" samlet, dialogmessig, etter sigende ispedd tradisjonell tysk gjettelekk med hjemmelagede papp-remedier. jeg er seriøst solgt. og dette innlegget burde muligens omdøpes til scara driver gratisreklame for the weinstein company, men det gjør jeg altså ikke, jeg bare gleder meg.

I have (had) no words

soundtrack: supertramp - "land ho", rare b-side beauty from "retrospectacle", and a new personal favourite, the kind of happy summer song that's just made to make you, well, happy.

let's do the obligatory popular cultural phenomena-infested return of the scara-speech, first and not, technically, first, and - not last, or, whatever, so: I'm not very good at this, no, not one bit. this being, of course, keeping up with the posting, and the blogging, and the updates, which in recent times seem to have gone (quite frankly) straight to very-nearby-hellish-places, because of 1) summer holidays, mainly, and my having a few weeks off from everything to just gaze at the sun rain, the continuous unyielding norwegian summer rain and generally shitty, absurdly bad holiday conditions, with some added swineflu madness, and it's all been pouring down, nonstop, figuratively and downright explicitly over the past few weeks, and I'm staying indoors watching films, listening to seventies rarities, etc, 2) my being tired of a lot of things, 3) my having to do lots of other things, 4) my writing other stuff and not having time for blogg stuff and other stuff, nuff said. but my conscience, inevitably, and as always, got the better of me, and slowly forced me to return to these good old grounds and start writin' again. here. and there and just about everywhere, now, but I did need some time off; I'd realized that. and I might need, have needed, some other...changemaking too.

consequently, I have indeed decided to make some changes, some real changes this time, because, first and foremost, I keep getting inspired by facebook and twitter and shortmessaging online, these days - as belle de jour would say, and have said, it's "about as much as I can be exercised to contribute at the moment". belle and I seem to be very much on the same level in terms of posting frequency and blogging tendencies and, thus, perhaps, I end up with a startling lack of updates that appears somewhat proportional with her long periods of absence, I guess it's a common blogger's syndrome of some (slightly inexplicable, although overexplored) kind. in any case, I shall endeavour to resume my blogging with an increased devotion and steadier pace, I shall - however - also continue to post shorter, at least slightly less extensive and ongoing posts, as well. similar to the things I tweet and, er, face. philosophically, so that I feel as free as I need to. cherish freedom as much as I ought to. and so that it doesn't consume as much of my time as it used to. so, short, condensed, concise, precise and more improvised posting. think I can manage that? we'll just see, won't we? ...and I could use some practise when it comes to managing other styles, so maybe it really is a pretty good idea, after all.

which leads to the obvious question, why on earth am I writing all this? in short, simply - to welcome you to scara's old blog, which is probably gonna remain like it's always been, like the old blog, or something not very far from it, but I've got to start writing a bit more, a bit more often. otherwise, I'll feel so terribly bad about it, I'll be eaten alive (in a figure-hugging-ative sense, this time 'round) I'll be left with agony, ivory, idleness, silliness and nothing done. seeing that the bad conscience of mine, that's behind everything, this included, always produces (such) severe stress-induced verbal diarrhoea and striking propensity to just blabber on, for ages, which leads to the obvious observation that my resourceful purposes of being to-zhe-point and very brief and very tweety-facey-bookey, might not be so succesful in the long run. morale? no blogging makes me a dull girl, and leads to excessive self-and-apology-centred rambling and long nonsensical paragraphs about long and nonsensical paragraphs that one had intentions of seeing abolished, originally, and after further consideration: presumably never will, in fact, be so. I'm resting, just in case.