Positive vibes (for another new year)

Riktig Godt Nyttår!
ønskes alle lesere av Scaramouche's Stories; store som små, kjendiser som mer tilnærmelige, les: oppnåelige, aliens som jordboere, firbente som tobente, engler og smådjevler, hvem dere nå enn er. Jeg setter stor pris på dere alle. Enten dere kommenterer eller ei, men kommenter nå gjerne. Med ønsker for 12 strålende, givende, bedagelige måneder som bringer færre sorger enn gleder og mer moro enn stress. Krysser fingre og tær for (økende) fred på jorden og synkende antall bekymringsområder, det være seg finanskriser, miljøkatastrofer eller politikeridioti. Mitt stalltips er å ha en anledning til virkelighetsflukt lett tilgjengelig, eksempelvis Tarantino og the BBC, så man har noe å ty til når verden blir for hård og alt håp synes utforkjørt og uten rekkevidde. Ikke høre på autoritene, meget heller lytte til god musikk, realisere en drøm eller tre og huske å gi komplimenter til ens medmennesker. Gjøre det mot andre som man vil at de skal gjøre til gjengjeld og unngå farlige, utilrådelige situasjoner; for å dra en generalisering først som sist. Så bør det gå rimelig smult, gjennom farvannet. Man holder seg alltids flytende, med en viss grad av sunn fornuft og hjertestyrke. Jeg sier lykke til og bless us all, med godhet.

Scaras offisielle nyttårsønsker for 2009;
heller enn forsetter (og meget mer realiserbare,
noen endog innfridd allerede):

Finne seg et nytt (rocke)band å dyrke, generelt utvide de musikalske horisontene. (Jeg har funnet meg Creedence og Rolling Stones, og her går det nå i John Fogerty og Mick Jagger på max volum og med entusiastisk headbanging to follow. Rocken dør aldri, men var nok bedre på syttitallet.)

Lese mer dikt. Utheves fordi det er et ønske jeg unner de fleste, altså alle, å ha - fordi det bør etterstrebes av alle mottagelige mennesker der ute, og fordi undertegnede fremover våren også sikter mot en slags karriere som formilder/fremmer av dikterkunsten; som promotør av flinke diktere og aktiv talskvinne for diktningens tilgjengelighet. Det er på tide å få diktbøkene frem i lyset og tørke støv av Goethe, Wordsworth, Schiller, Shelley, mine helter. Fordi det er en lei myte at slikt bare passer for de spesielt innvidde og kun kan forstås av en begrenset gruppe belærte individualister, intellektuelle, über-intelligensia, som sagt: noe ordentlig mytestoff. Det er på tide at det krim-mettede og dannelsesroman-fôrede norske folk får øynene opp for poesien, dens brede felt og vide omfang, den rene og rendyrkede lyrikk, og at denne kan brukes både på kriminallitteraturen og på dannelsesreiser - som en nytillagt (språk)dimensjon - og at et godt dikt gjør enhver dårlig dag meget bedre og enhver god dag helt ultimat. Jeg tror jeg har en krevende oppgave foran meg, men som den litteraturelsker (les: hovedsaklig dikt)elsker jeg er, tar jeg selvsagt fatt på den med uttømmelig energi og liv og lyst og diverse samlinger med Georg Johannesens gullkorn som jeg har tenkt å prakke på alle mine medstudenter i umiddelbar fremtid. De har å lytte.

Lære og finpusse et (nytt) språk. Med andre ord: før jeg tar fatt på noe annet vrient, og må kjøpe nye ordbøker, øve inn igjen den tyske grammatikken og fikse på ordforrådet og etterligne uttale ála Burkhard og Kröger. Hint hint til gode venninner i Berlin; jeg trenger hjelp og tilstandsrapporter å lese per mail. Nå og fremover, og for alltid. I den anledning, likeledes, et ønske om å få reist mer, sett mer av verden, og lære flere spennende individer av verdens mangslungne befolkning å kjenne. Bør da gå an.

Óg til hjelp for språk og øre (og øye): se flere filmer av europeisk og asiatisk og, generelt sett, ikke-Hollywoodsk opprinnelse - i tillegg til alle de Hollywoodske, selvsagt. Må ha min dose 20th Century Fox og storbudsjett innimellom, men trenger óg noen Cannes-nominerte, og en fransk heartthrob eller tre. Begynte bra med "Joyeux Nöel", i julen, som er en glitrende, gyllen julefilm av astronomisk snødekte proporsjoner, med en rollebesetning uten like. Bør sees, kan knapt beskrives, vil nytes.

Og apropos film: dyrke den nye Tarantino-filmen ("Inglourious Basterds") så intenst at absolutt alle som kjenner meg (og ikke kjenner meg) velger å gå og se den, om ikke annet fordi overnevnte Burkhard spiller i den og har fått nye profil-fotos til allmenn beskuelse (og, for meg, sikling) på imdb; ene og alene av denne grunn. Hurra, sa. Brad Pitt har Poirot-bart og hatt; og er veldig ålreit ifølge Gedeon, som nå blir intervjuet av People og greier; historien er visstnok hilarious, forhåpentligvis stereotypisk Tarantino, og ytterligere indirekte overnevnte Diane Krüger og Daniel Brühl (sist sett i julefilmen) er meget hjertelig tilstede i fremtredende roller, med fancy tidsriktige kostymer og (jeg håper!) sine opprinnelige morsmål innlemmet i manus. Fransk og tysk og engelsk og mere til i skjønn harmoni, nok en gang, vær så snill. Uansett: herregud, som jeg gleder meg, og det må jo bli bra. Nyttårsønsket er at det faktisk blir det, og at jeg får masse andre fine filmer å gå mannahuse for å glo på, likeså.

Dertil og videre: mindre krig og slossing og færre diktatorer å irritere seg over. En god start på presidentperioden for Obama, flinke mannen. Mindre religiøs fanatisme og bedre tabloid-journalistikk. Færre mord og mindre vold og bedre dyrehold. Ingen skutte ulver, ingen fangede bjørner. Free Knut og stopp revejakten. Støtt PETA. At barn i Afrika får mer hjelp til medisiner og skolegang. At homofile får gifte seg akkurat der og da de vil. At de får lov å adoptere barn også, om de lyster, det skulle bare mangle. Jeg gjentar: det kalles hjelp for de ellers fortapte, som neppe har det bedre i den tredje verden enn sammen med et kjærlig foreldrepar. Enten det da består av to kvinner, to menn, eller en mann eller en kvinne. Og til de som stiller seg kraftig til motverge: det var dette med tro, håp og kjærlighet - i praksis, ikke bare bibel-teori. Which reminds me; religionsfrihet overalt, det hadde vært noe. Jeg ønsker meg mer åpenhet, imøtekommenhet, og støtte til dem som ikke synes livet er så forbasket enkelt, alltid. Også ønsker jeg mer bedre vær på planeten, men det er vel ikke så enkelt å få i stand. Med mindre vi makter å leve litt mer miljøbevisst etterhvert. Så: en mer reflektert menneskehet, mer kommunikasjon landene og befolkningene imellom. Bedre import; av mat såvel som vin, filmer og litteratur. Økt fokus på kultur og sport, også på statsbudsjettet. Prioritering av kinotilbudet og eksperimentelt, internasjonalt teater. At Johan Harstad får Nobelprisen i litteratur (lov å drømme), og at Angelina Jolie får fredsprisen (...og jeg drømmer...), iallefall en eller annen pris, og at Baz Luhrman får litt heder og ære for lang, tro og lykkeliggjørende tjeneste. En Oscar, for eksempel. I hvertfall, at Oscar-statuettene iår går til noen som fortjener dem (mer enn de andre), for én gangs skyld. Deriblant Heath Ledger, Johnny Depp og Hugh Jackman. For ikke å si Gerry Butler. Og at "Rock'n'rolla" vinner for beste film; det hadde vært gøy, det. For den er så ufattelig, fantastisk bra at det halve kunne vært mer enn nok. Men jeg tok imot hele porsjonen, med stor glede. Og fikk Gerrys nakne rompe på kjøpet. All hail Guy Ritchie! Sist, men ikke minst, færre ulykker og mindre ulykksalighet og mer smil og latter rundtom, forbi. At vi evner å glede oss over de små tingene i hverdagen, selv når økonomien ikke helt strekker til og det meste synes litt trangt. Det gjelder å holde hodet over havet og tro på at det ikke stiger for mye, og at vi kan gjøre noe med den unødige stigningen - om så er. Bare vi kjører litt mindre bil og jobber litt mer iherdig med den hersens bybanen. 2011, sa de. Nyttårsønske: bybane i Bergen inneværende år og med en gang. Neppe. Men før 2011, ihvertfall. Også ønsker jeg meg en god kopp kaffe og en god film til og flere gode sanger å nynne på. Små humørdrops. Alt monner.