se videre verdigheter og info lenger nedenfor. dette er relativt tilfeldige tanker og innskytelser som bare muligens involverer indirekte personskade, blasfemi og noe bruk av tvang (=les mild håndpåleggelse og sikling):
01 / at lady gaga kunne bli ny vokalist i queen (og at paul råtten rodgers kan forsvinne inn i rocke-pensjonistenes dypeste alderdomshull). kvinnemennesket komplett med fjær og det hele, og mer enn nok nesegrøssende beundring til å innynde seg hos strenge gamle divamenn, kan teksten, trenger ingen audition, spiller antagelig gratis. praktisk. jeg ber.
02 / at man kunne gjenforene, og ved nødvendighet gjenopplive, pink floyd, supetramp, queen og roxy music, og sende dem på en felles turné med solomateriale innimellom, og flere mikrofoner for duett. duetter, rettere sagt. samt lady gaga og mika som backing-vokalister.
03 / at phil manzanera, david gilmour, brian may og roger hodgson - fra de respektive overnevnte - siden kunne ordne seg en jamsession. sammen. og gi ut en plate etterpå. som siste alternativ, at lady gaga i det minste kunne raske til seg mika for en liten dobbelsang.
04 / at man (enda senere) kunne få, altså fått, roger hodgson innpakket og ettergivende, aldeles hengiven; som en julegave på forskudd, i spesialleveranse på døren, med piano på slep og gjerne en spesialkomponert låt på kjøpet (og bare til meg, og til min ære, altså). og han må gjerne plassere det pianoet midt i min spartanske stue og bli der, takk.
05 / at samtlige overnevnte kan kaste vrak på sine ubetydelige kjernefamilier, elskerinner, etc (kjære bryan ferry, der må da finnes andre måter å skaffe seg modeller til ditt nye platecover på), flytte inn i kollektiv hos meg og skape magi og mystikk og musikk, og antagelig en del unoter, idet (minst) fire puddelhårete menn skal dele samme bad. og dessuten ha en überpudlet, hyperplatinableket ballongkledd gaga-galning foran seg i køen. men det hadde vært jævlig fantastisk!
edit and by the by-way: mr may, the one and only, recently wrote a very interesting piece (or, two) about the back cover of queen's first album, featuring some very interesting photographs of himself and his pals and in relation to that, about memories of his time as a student, and aspiring rocknroller, living in a one-room apartment with little money and loads of joy. read and adore. and with role models like that, no wonder I have such particular ambitions. couldn't be happier, really.
Thursday, October 15, 2009
midt i uken, livet midt imot, og rare tanker
et særdeles selv-utleverende blogg-innlegg som forsåvidt - symptomatisk nok - bare handler om materialistiske mål. eller tilsvarende målløyse. også kjent som: hva skal til for å bli et "skikkelig" vesen på vår kravstore jord?
soundtrack: roger hodgson - "eye of the storm" og "hai hai", via youtube, min nyeste kilde til klassisk musikalitet og forbløffende geni(streker). dette er musikk så bra som det får blitt, og mannen er klok som de få og bedre enn de fleste, dessuten har han den kuleste puddel-sveisen nest etter en viss brian may. for dem som fremdeles ikke skjønner hva jeg prater om, æssæ, så var roger hjernen bak en gruppe ved navn supertramp med hits som breakfast in america, logical song og sånn, men ærlig talt: jeg tror ikke sånne uvitende sjeler leser bloggen min uansett, og resten av dere har blitt pådyttet d sse solo-rarietene allerede. hoho. and hai hai if you wanna love me like nobody ever did before.
såh, denne påfølgende tankerekken oppstod som en følge av at mange venninner, bekjente, tilfeldige kontakter på facebook, etc, har besluttet å få barn nå for tiden (evt før tiden), ytterligere: i et plutselig anfall av klisjépreget ansvars-tiltak, at de har havnet i den situasjon at de stifter familie, kjøper seg personbil, anskaffer seg diverse kjæledyr (les: vanskjøtter en stakkars labrador), etablerer seg i fast jobb og fastgrodd bolig og generelt sett befinner seg på et vesentlig mer fastskrudd-nedlåst baderomsbyggende stadium i livet enn undertegnede. hvilket til stadighet får selvsamme skribent in spe til å reflektere litt over livsstatus og skrivende stunder og gruble litt ekstra over egen drømmerikdom. visjoner og sånn. selvhjelpslitteratur, humbug og mirakelkurer, omkring det faktum at jeg er i en fase av nettopp livet da man, dvs jeg, må finne ut hvem jeg skal være, om ikke hvem jeg er, riktig ennå, og det er forbannet vanskelig. som nevnt tidligere. men man må jo begynne et sted, tenker jeg, hvorpå man naturligvis setter seg ned og skriver en liste. det vil med andre ord si at man setter seg ned, klør seg i hodet, spiser en skive med brie, midt på natten, og forsøker å skrive noe som ligner på en liste over forskjellige ting som er av rimelig relevant betydning, fordi det kunne hjelpe meg på vei. først ut, da, og enklest mulig: mine helter og forbilder gjennom tidene, som stort sett begrenset seg til rockestjerner og krimnovellister (suzi quatro, brian may, roger hodgson, madonna, val mcdermid, ernest hemingway, johan harstad, pink, jack london...) inntil jeg ga opp og forsøkte å nedtegne mine faktiske vyer istedet, altså: hva jeg lengter etter for de kommende år, tiår, pensjonistalder, tralala, hvilket igrunn satte brien i halsen og krisen på kartet, altså papiret, og ga meg ettertanker til langt ut på morgenkvistens brukne grener.
jeg, lille meg, som i en alder av noenogtyve fremdeles ikke har gått til innkjøp av ett eneste møbel, men hardnakket hevder fjernsynsapparatet vil kvalifisere sånn noenlunde til en kategori-plass. som angående sivilstatus fremdeles er besnærende singel og betuttet og nokså lykkelig uavhengig og hater enhver forpliktelse som pesten, om den så omhandler å ta ut bosset. jeg, som reiser europa omkring med trillekoffert og mener at hotell er et godt alternativ til fast leie og synes vaskemaskiner kan vaske av seg selv, og at biler kan kjøre uten meg, derfor tar jeg bussen, og alltid glemmer å kjøpe nye doruller og alltid husker å kjøpe sjokolade på en mandag, samt siste nummer av modesty. og ikke kan jeg lage mat (eller spise som jeg burde så ofte som jeg burde i de mengder jeg burde med den frekvens man fortrinnsvis skulle), men jeg lager forbannet god kaffe, og heller gjerne oppi noe sterkt no', og bespiser en kake til. og ikke kan jeg tapetsere eller polere eller montere en sofa, men jeg er forbannet flink til å sjenke øl blitt. jeg reparerer hullene i klærne mine selv og skifter alle lyspærer, men kan fortsatt ikke bake en pai. baker man overhodet pai? jeg tror muligens man steker dem. og ville personlig, sannsynligvis, drept dem med en kakespade og gravd dem ned under kaffegruten i forannevnte boss. jeg føler av og til at jeg kan veldig mye og absolutt ingenting. at jeg kan rare ting som ikke alle andre kan (hvilket stort sett innebærer kreative, lønnings-løse, hurra-meg-rundt-felt som improvisasjons-poesi, aktmodell-karikatur-tegning, baileyskaffe-brygging og endeløs kunnskap om navn på kulturstorheter), men at jeg fremdeles mangler elementære egenskaper som husro, døgnrytme, husmorstruktur, orden og barnetekke. spesielt.
og når jeg etter all denne filosoferingen spør meg selv hva jeg så drømmer om, videre, så var i øyeblikket det eneste jeg kunne komme på et gedigent flygel. og en signert el-gitar fra denne brian may, med tilhørende stativ. dernest, noen bokhyller til å sette rundt disse, som jeg må få min far til å snekre sammen, og en kjøkkenkrok med mikrobølgeovn og/eller en kjæreste til å putte i kjøkkenet, med rosa forkle og tilsvarende ernæringsfysiologiske instinkter, slik at vi slipper å spise oss kollektivt ihjel på toro. og, ikke minst, en diger sofa fra ikea som vi forhåpentligvis kan plassere foran verdens største flatskjerm med verdens beste høyttalere, slik at vi har et forbedret middel til nytelse av alle filmene og all musikken som mine bokhyller vil være fylt med, og en sofakrok med verdens mykeste puter når vi innimellom vil lese en bok. og en peis, det hadde vært koselig, og en skinnfell foran, som vi kan bruke til - øh - andre ting. man har da sett james bond i aksjon. konklusjon, da, at min fremtid baserer seg på en kombinasjon av studioet til leif ove andsnes og kulissene til en sekstitalls actionfilm, og det sier vel igrunnen sitt om mitt traumatisk fantastiske luksusdilemma; poenget er at jeg har ikke lyst på noe av dette på en stund, igrunnen, og når jeg sist skal summere opp alt jeg virkelig er lysten på, summa summarum, er dette alt jeg kommer på, og ikke stort annet. så det er alt jeg kommer til å trenge, og det er forsåvidt ikke så mye, og jeg innbiller meg at det i lengden ikke er nok. jeg har ikke slike store ambisjoner for livet, slike storartede fremtidsplaner og berømmelse i sikte bak en snarlig forfremmelse, via en smørblid ryggslafsende medarbeidersamtale. jeg drømmer hverken om fornuftig ektemann, felles barn eller businneskarriere. eller det der toetasjes huset på tveita, komplett med flislagte gangpartier. men! jeg kunne godt tenke meg en hund til selskap; en gedigen gomodig humoristisk schaefer, primært; og en fin kjæreste (med skotsk aksent og sans for god whiskey), og litt inntekt via rare små ting jeg skribler ned på et pc-tastatur og videresender til en hyggelig sjel med sans for det ikke aldeles tilgjengelige. at man kunne bo i en litt for stor, litt for sprø, men ytterst sjarmerende storby, i en bakgate, i en litt slitt bakgård, med blomster oppetter takskjeggene og en smått suspekt restaurant i underetasjen, med kveldssol inn over murveggene og gamle gardiner, og sovne inn til blandingslydene av ambulanser, trikker, latter, skjellsord, som kjennetegner enhver metropol, og våkne opp til fuglekvitter og skvalder på mange språk; i en knirkende jernseng, med noen som allerede har laget kaffe til meg, før man begynner formiddagen med en spasertur langs en elv og en fabuleringsøkt på en bohemsk kafé og noen ettermiddagstimer i ro og fred, ved et småskittent bakgårdsvindu. ikke så mye penger. ikke så mange ting (bortsett fra tv'en), ikke så mange bekjentskaper. men masse glede. og mange rare tanker hver dag.
så, det handler ikke om at jeg ikke vil ha noe eller noen, overhodet; det handler mest om at det jeg vil ha, synes å avvike så veldig fra det folk flest, folk ellers, folk jeg kjenner, har eller har villet ha når de ble store, før meg. eller: hva jeg innbiller meg at folk mener at folk skal ville ville ha, eller ha hatt. eller noe. for, jeg liker ikke kontorer og firmabiler og timeplaner og penneholdere og innesko og kjøkkenbenker og morgenaviser og støvsugere og skillevegger i kjøleskapet. jeg kommer heller til å dekorere det med rare dingser til å ha utenpå. jeg liker ikke systemer og organisering og ansvarshaven og middagstider og vekkerklokker og lunsjpauser og møbel-shopping etterfulgt av obligatoriske vennefester hvor man egentlig kun samtaler om været; det dårlige; jeg vil heller drikke vin til klokken tre om morningen og spise kyllingvinger og snakke om david bowies siste look. jeg trenger ikke disse rutinene og den faste inntekten og den sikre timen hos frisørsalongen som kjenner hårstrukturen min nok til at jeg ikke blir seende ut som grace jones. (håret mitt står rett opp og til alle kanter likevel, sådetså.) jeg trenger ikke disse byråkratiske systemene som eksisterer i det abstrakte, det tiltenkte, det antatte; disse som man forestiller seg at er der, før man møter på dem, idet der eksisterer mer enn tilstrekkelige konkrete systemer å forholde seg til, som det er, uten at man trenger å konstruere nye, men jeg liker ikke disse innarbeidete vanene som man synes å være født til; som man synes å måtte etterfølge, som man synes å ikke komme utenom. det skremmer meg aller mest, at det er noe som innhenter oss alle. som involverer en hel bråte med pliktløp jeg allerede ønsker å bryte av og rive i filler og slenge i det imaginære peisbålet.
også kan man si at joda jeg er ung og jeg er sikkert litt naiv, og dum, at jeg har lest for mye nemi og for lite nietzsche og bare vent, men mitt problem er at jeg spekulerer og sliter ganske mye med denne tilsynelatende mangelfullheten, hvilket også begrunner hvorfor jeg skriver såpass mye om den, og denne dragningen mellom å ikke helt forstå hvorfor jeg ikke vil prøve å få til å ville ha det, og simpelthen ikke ønske det i det hele tatt; at jeg på den ene siden føler jeg burde fikse og begjære noe langt utenfor mitt interessefelt, og samtidig vil, og antagelig bør, dyrke de interessene jeg allerede har og innfinne meg med den jeg i realiteten er blitt, og igrunnen vil fortsette å være, at jeg burde slå meg til ro med min uro og finne min manglende lyst på kontroll beroligende. antar jeg. og det er ikke så mye å forandre på, eller ville forandre, eller kunne fikse, i forhold til hvorledes jeg faktisk har det, så: hva da? er det dette man kaller en identitetskrise, eller identitetsskapning? eller fullstendig ego-fiksert? jeg er ikke riktig sikker, men jeg tror det kan være sunt å spekulere på. i lengden. jeg mener, faen heller, siden alle andre skriver blogger om seg selv kan da jeg óg gjøre det, jeg driver i allefall ikke og avfotograferer meg selv i miniskjørt foran eget garderobespeil mens jeg lager trutmunn og tror jeg er halv-celebritet, med hollywood neste. jeg har bare litt småle drømmer som ikke involverer direkte forventninger fra noen; jeg har ingen forbilledlige indikasjoner og visjoner og kravstorhet å lene meg på, jeg må bare forsøke å skape meg en slags fremtid av alle disse drømmene, og drømmerne som jeg beundrer, og leve av dem. det jeg imidlertid av og til lurer på er om mine alternative valg(muligheter) og ønsker, og drømmer, og mangel på sådanne; gjør det meg til et dårligere menneske? en virkelig stor egoist? en ambisjonsmanglende amøbe med zombie-tendenser og paranormale bivirkninger? er jeg en smule mislykket? i alvorligstyngende stundesløshet har man selvsagt mest lyst å svare ja til alt, men så tenker jeg meg om og beslutter å riste på hodet og konkludere med at vettu hva, det viktigste er å ha det bra, og lære å leve med de valgene man tar, ikke med de valgene man skulle ha tatt, og basere alle ens beslutninger på, om ikke annet, en god intensjon. et løfte om å ville det beste for en selv, først og fremst, slik at man ved å være et godt menneske kan gjøre noe godt for andre. forsøke, i allefall. hva er vel dét, om ikke hjelp til selvhjelp! skulle man sett, truddelutt!
soundtrack: roger hodgson - "eye of the storm" og "hai hai", via youtube, min nyeste kilde til klassisk musikalitet og forbløffende geni(streker). dette er musikk så bra som det får blitt, og mannen er klok som de få og bedre enn de fleste, dessuten har han den kuleste puddel-sveisen nest etter en viss brian may. for dem som fremdeles ikke skjønner hva jeg prater om, æssæ, så var roger hjernen bak en gruppe ved navn supertramp med hits som breakfast in america, logical song og sånn, men ærlig talt: jeg tror ikke sånne uvitende sjeler leser bloggen min uansett, og resten av dere har blitt pådyttet d sse solo-rarietene allerede. hoho. and hai hai if you wanna love me like nobody ever did before.
såh, denne påfølgende tankerekken oppstod som en følge av at mange venninner, bekjente, tilfeldige kontakter på facebook, etc, har besluttet å få barn nå for tiden (evt før tiden), ytterligere: i et plutselig anfall av klisjépreget ansvars-tiltak, at de har havnet i den situasjon at de stifter familie, kjøper seg personbil, anskaffer seg diverse kjæledyr (les: vanskjøtter en stakkars labrador), etablerer seg i fast jobb og fastgrodd bolig og generelt sett befinner seg på et vesentlig mer fastskrudd-nedlåst baderomsbyggende stadium i livet enn undertegnede. hvilket til stadighet får selvsamme skribent in spe til å reflektere litt over livsstatus og skrivende stunder og gruble litt ekstra over egen drømmerikdom. visjoner og sånn. selvhjelpslitteratur, humbug og mirakelkurer, omkring det faktum at jeg er i en fase av nettopp livet da man, dvs jeg, må finne ut hvem jeg skal være, om ikke hvem jeg er, riktig ennå, og det er forbannet vanskelig. som nevnt tidligere. men man må jo begynne et sted, tenker jeg, hvorpå man naturligvis setter seg ned og skriver en liste. det vil med andre ord si at man setter seg ned, klør seg i hodet, spiser en skive med brie, midt på natten, og forsøker å skrive noe som ligner på en liste over forskjellige ting som er av rimelig relevant betydning, fordi det kunne hjelpe meg på vei. først ut, da, og enklest mulig: mine helter og forbilder gjennom tidene, som stort sett begrenset seg til rockestjerner og krimnovellister (suzi quatro, brian may, roger hodgson, madonna, val mcdermid, ernest hemingway, johan harstad, pink, jack london...) inntil jeg ga opp og forsøkte å nedtegne mine faktiske vyer istedet, altså: hva jeg lengter etter for de kommende år, tiår, pensjonistalder, tralala, hvilket igrunn satte brien i halsen og krisen på kartet, altså papiret, og ga meg ettertanker til langt ut på morgenkvistens brukne grener.
jeg, lille meg, som i en alder av noenogtyve fremdeles ikke har gått til innkjøp av ett eneste møbel, men hardnakket hevder fjernsynsapparatet vil kvalifisere sånn noenlunde til en kategori-plass. som angående sivilstatus fremdeles er besnærende singel og betuttet og nokså lykkelig uavhengig og hater enhver forpliktelse som pesten, om den så omhandler å ta ut bosset. jeg, som reiser europa omkring med trillekoffert og mener at hotell er et godt alternativ til fast leie og synes vaskemaskiner kan vaske av seg selv, og at biler kan kjøre uten meg, derfor tar jeg bussen, og alltid glemmer å kjøpe nye doruller og alltid husker å kjøpe sjokolade på en mandag, samt siste nummer av modesty. og ikke kan jeg lage mat (eller spise som jeg burde så ofte som jeg burde i de mengder jeg burde med den frekvens man fortrinnsvis skulle), men jeg lager forbannet god kaffe, og heller gjerne oppi noe sterkt no', og bespiser en kake til. og ikke kan jeg tapetsere eller polere eller montere en sofa, men jeg er forbannet flink til å sjenke øl blitt. jeg reparerer hullene i klærne mine selv og skifter alle lyspærer, men kan fortsatt ikke bake en pai. baker man overhodet pai? jeg tror muligens man steker dem. og ville personlig, sannsynligvis, drept dem med en kakespade og gravd dem ned under kaffegruten i forannevnte boss. jeg føler av og til at jeg kan veldig mye og absolutt ingenting. at jeg kan rare ting som ikke alle andre kan (hvilket stort sett innebærer kreative, lønnings-løse, hurra-meg-rundt-felt som improvisasjons-poesi, aktmodell-karikatur-tegning, baileyskaffe-brygging og endeløs kunnskap om navn på kulturstorheter), men at jeg fremdeles mangler elementære egenskaper som husro, døgnrytme, husmorstruktur, orden og barnetekke. spesielt.
og når jeg etter all denne filosoferingen spør meg selv hva jeg så drømmer om, videre, så var i øyeblikket det eneste jeg kunne komme på et gedigent flygel. og en signert el-gitar fra denne brian may, med tilhørende stativ. dernest, noen bokhyller til å sette rundt disse, som jeg må få min far til å snekre sammen, og en kjøkkenkrok med mikrobølgeovn og/eller en kjæreste til å putte i kjøkkenet, med rosa forkle og tilsvarende ernæringsfysiologiske instinkter, slik at vi slipper å spise oss kollektivt ihjel på toro. og, ikke minst, en diger sofa fra ikea som vi forhåpentligvis kan plassere foran verdens største flatskjerm med verdens beste høyttalere, slik at vi har et forbedret middel til nytelse av alle filmene og all musikken som mine bokhyller vil være fylt med, og en sofakrok med verdens mykeste puter når vi innimellom vil lese en bok. og en peis, det hadde vært koselig, og en skinnfell foran, som vi kan bruke til - øh - andre ting. man har da sett james bond i aksjon. konklusjon, da, at min fremtid baserer seg på en kombinasjon av studioet til leif ove andsnes og kulissene til en sekstitalls actionfilm, og det sier vel igrunnen sitt om mitt traumatisk fantastiske luksusdilemma; poenget er at jeg har ikke lyst på noe av dette på en stund, igrunnen, og når jeg sist skal summere opp alt jeg virkelig er lysten på, summa summarum, er dette alt jeg kommer på, og ikke stort annet. så det er alt jeg kommer til å trenge, og det er forsåvidt ikke så mye, og jeg innbiller meg at det i lengden ikke er nok. jeg har ikke slike store ambisjoner for livet, slike storartede fremtidsplaner og berømmelse i sikte bak en snarlig forfremmelse, via en smørblid ryggslafsende medarbeidersamtale. jeg drømmer hverken om fornuftig ektemann, felles barn eller businneskarriere. eller det der toetasjes huset på tveita, komplett med flislagte gangpartier. men! jeg kunne godt tenke meg en hund til selskap; en gedigen gomodig humoristisk schaefer, primært; og en fin kjæreste (med skotsk aksent og sans for god whiskey), og litt inntekt via rare små ting jeg skribler ned på et pc-tastatur og videresender til en hyggelig sjel med sans for det ikke aldeles tilgjengelige. at man kunne bo i en litt for stor, litt for sprø, men ytterst sjarmerende storby, i en bakgate, i en litt slitt bakgård, med blomster oppetter takskjeggene og en smått suspekt restaurant i underetasjen, med kveldssol inn over murveggene og gamle gardiner, og sovne inn til blandingslydene av ambulanser, trikker, latter, skjellsord, som kjennetegner enhver metropol, og våkne opp til fuglekvitter og skvalder på mange språk; i en knirkende jernseng, med noen som allerede har laget kaffe til meg, før man begynner formiddagen med en spasertur langs en elv og en fabuleringsøkt på en bohemsk kafé og noen ettermiddagstimer i ro og fred, ved et småskittent bakgårdsvindu. ikke så mye penger. ikke så mange ting (bortsett fra tv'en), ikke så mange bekjentskaper. men masse glede. og mange rare tanker hver dag.
så, det handler ikke om at jeg ikke vil ha noe eller noen, overhodet; det handler mest om at det jeg vil ha, synes å avvike så veldig fra det folk flest, folk ellers, folk jeg kjenner, har eller har villet ha når de ble store, før meg. eller: hva jeg innbiller meg at folk mener at folk skal ville ville ha, eller ha hatt. eller noe. for, jeg liker ikke kontorer og firmabiler og timeplaner og penneholdere og innesko og kjøkkenbenker og morgenaviser og støvsugere og skillevegger i kjøleskapet. jeg kommer heller til å dekorere det med rare dingser til å ha utenpå. jeg liker ikke systemer og organisering og ansvarshaven og middagstider og vekkerklokker og lunsjpauser og møbel-shopping etterfulgt av obligatoriske vennefester hvor man egentlig kun samtaler om været; det dårlige; jeg vil heller drikke vin til klokken tre om morningen og spise kyllingvinger og snakke om david bowies siste look. jeg trenger ikke disse rutinene og den faste inntekten og den sikre timen hos frisørsalongen som kjenner hårstrukturen min nok til at jeg ikke blir seende ut som grace jones. (håret mitt står rett opp og til alle kanter likevel, sådetså.) jeg trenger ikke disse byråkratiske systemene som eksisterer i det abstrakte, det tiltenkte, det antatte; disse som man forestiller seg at er der, før man møter på dem, idet der eksisterer mer enn tilstrekkelige konkrete systemer å forholde seg til, som det er, uten at man trenger å konstruere nye, men jeg liker ikke disse innarbeidete vanene som man synes å være født til; som man synes å måtte etterfølge, som man synes å ikke komme utenom. det skremmer meg aller mest, at det er noe som innhenter oss alle. som involverer en hel bråte med pliktløp jeg allerede ønsker å bryte av og rive i filler og slenge i det imaginære peisbålet.
også kan man si at joda jeg er ung og jeg er sikkert litt naiv, og dum, at jeg har lest for mye nemi og for lite nietzsche og bare vent, men mitt problem er at jeg spekulerer og sliter ganske mye med denne tilsynelatende mangelfullheten, hvilket også begrunner hvorfor jeg skriver såpass mye om den, og denne dragningen mellom å ikke helt forstå hvorfor jeg ikke vil prøve å få til å ville ha det, og simpelthen ikke ønske det i det hele tatt; at jeg på den ene siden føler jeg burde fikse og begjære noe langt utenfor mitt interessefelt, og samtidig vil, og antagelig bør, dyrke de interessene jeg allerede har og innfinne meg med den jeg i realiteten er blitt, og igrunnen vil fortsette å være, at jeg burde slå meg til ro med min uro og finne min manglende lyst på kontroll beroligende. antar jeg. og det er ikke så mye å forandre på, eller ville forandre, eller kunne fikse, i forhold til hvorledes jeg faktisk har det, så: hva da? er det dette man kaller en identitetskrise, eller identitetsskapning? eller fullstendig ego-fiksert? jeg er ikke riktig sikker, men jeg tror det kan være sunt å spekulere på. i lengden. jeg mener, faen heller, siden alle andre skriver blogger om seg selv kan da jeg óg gjøre det, jeg driver i allefall ikke og avfotograferer meg selv i miniskjørt foran eget garderobespeil mens jeg lager trutmunn og tror jeg er halv-celebritet, med hollywood neste. jeg har bare litt småle drømmer som ikke involverer direkte forventninger fra noen; jeg har ingen forbilledlige indikasjoner og visjoner og kravstorhet å lene meg på, jeg må bare forsøke å skape meg en slags fremtid av alle disse drømmene, og drømmerne som jeg beundrer, og leve av dem. det jeg imidlertid av og til lurer på er om mine alternative valg(muligheter) og ønsker, og drømmer, og mangel på sådanne; gjør det meg til et dårligere menneske? en virkelig stor egoist? en ambisjonsmanglende amøbe med zombie-tendenser og paranormale bivirkninger? er jeg en smule mislykket? i alvorligstyngende stundesløshet har man selvsagt mest lyst å svare ja til alt, men så tenker jeg meg om og beslutter å riste på hodet og konkludere med at vettu hva, det viktigste er å ha det bra, og lære å leve med de valgene man tar, ikke med de valgene man skulle ha tatt, og basere alle ens beslutninger på, om ikke annet, en god intensjon. et løfte om å ville det beste for en selv, først og fremst, slik at man ved å være et godt menneske kan gjøre noe godt for andre. forsøke, i allefall. hva er vel dét, om ikke hjelp til selvhjelp! skulle man sett, truddelutt!
Thursday, October 08, 2009
fashion flashes
beholding all these dreams and none
to share
whatever with upheld
and glisten all too singular in my regard
og skal du paradere dine falske skinn
på bølgen av en smøget gange
så gjør det ikke foran meg,
og min
forlatte ambisjon,
som med mitt radarblikk, jeg kunne
sett deg rett igjennom
og med ett, slått ned, ned over dine spredte skuldre
som den forsmådde hauk, hvis vinger kappes av
når fjærene må bli en hatt
den endelige stans, og virvel, og en siste omdreining
før podiet får hvile tomt
og synth er kun forfalskning av et materiale
for en kjole, ingen melodi
heldige kvinner, vi har ingen
høydeskrekk å kompensere for, slett ingen miner
vi må spille ut, det faller oss naturligere
enn vi aner
det er vårt lodd, vårt fortrinn, selve paradokset
i en eim av blandet parfyrmeringsdrops
at ingen stank av vrede siver mellom
våre smil
når allting er til pynt kan ingenting bli styggere
enn hva det er? vårt privilegium,
at vi skal skjule våre lyter
bak en bolero eller innenfor en heklet cape
og kjenne dem på kroppen, men óg vite
at det ikke enses utenfra
vår maskerade er en ensom dans på rosene
av tidligere kynikeres sådde hagegang
trådd opp av ankler høylytt hevet
over aktelsen
ps: tanke / po(t)etisk problem, at engelsk er et språk med et såpass vidstrakt ordforråd et det blir proporsjonalt forsmedelig vrient å overføre til mitt "native norwegian", med det ytterligere resultat at doble betydninger av f.eks. synth-etic og regard, og andre gode ord, gjerne forsvinner i dragsuget av forsøksvise enderim. what to do, what to do. antagelig lite annet enn diskrét og tilsynelatende usett å inkludere visse anglifiserte begreper i eget språk, haha.
to share
whatever with upheld
and glisten all too singular in my regard
og skal du paradere dine falske skinn
på bølgen av en smøget gange
så gjør det ikke foran meg,
og min
forlatte ambisjon,
som med mitt radarblikk, jeg kunne
sett deg rett igjennom
og med ett, slått ned, ned over dine spredte skuldre
som den forsmådde hauk, hvis vinger kappes av
når fjærene må bli en hatt
den endelige stans, og virvel, og en siste omdreining
før podiet får hvile tomt
og synth er kun forfalskning av et materiale
for en kjole, ingen melodi
heldige kvinner, vi har ingen
høydeskrekk å kompensere for, slett ingen miner
vi må spille ut, det faller oss naturligere
enn vi aner
det er vårt lodd, vårt fortrinn, selve paradokset
i en eim av blandet parfyrmeringsdrops
at ingen stank av vrede siver mellom
våre smil
når allting er til pynt kan ingenting bli styggere
enn hva det er? vårt privilegium,
at vi skal skjule våre lyter
bak en bolero eller innenfor en heklet cape
og kjenne dem på kroppen, men óg vite
at det ikke enses utenfra
vår maskerade er en ensom dans på rosene
av tidligere kynikeres sådde hagegang
trådd opp av ankler høylytt hevet
over aktelsen
ps: tanke / po(t)etisk problem, at engelsk er et språk med et såpass vidstrakt ordforråd et det blir proporsjonalt forsmedelig vrient å overføre til mitt "native norwegian", med det ytterligere resultat at doble betydninger av f.eks. synth-etic og regard, og andre gode ord, gjerne forsvinner i dragsuget av forsøksvise enderim. what to do, what to do. antagelig lite annet enn diskrét og tilsynelatende usett å inkludere visse anglifiserte begreper i eget språk, haha.
great adventures (to love, and behold)
(copyright philip glenister.net - thanks!!)
having been, naturally, very much inspired by the recent life on mars series two season finale on norwegian television (...just slightly belated as it were...), somewhat indirectly turning my attention yet again to the sequel series ashes to ashes, still my favourite of the two, sort of, I found myself spending this morning in the company of ultravox (the band) and their greatet hits, which - fortunately - could be found here. beginning with the überhit, and one of my favourite songs of all time, "vienna". which is probably the most perfect synth composition ever produced and it has one of the coolest videos too. reminding me how it's always nice to rediscover "old darlings", as well as childhood heroes and forgotten treasures of media, music, motion pictures. moreover, in agreement with the current (fashion-)trend that, to a great extent, consists of (and pays tribute to) whatever's retro, vintage and classic; hence, appropriately, rediscovery is what I mostly indulge in at the moment. even old-time habits and dated jeans come to light again. such matters die hard, as they say, and I have no desire to kill them off completely. yours truly, this improvisation-inspired-inventive poet, of the hour, seeks treasure hunting of many kinds, and honouring random losts and founds certainly fits in with that picture.
(copyright philip glenister.net - thanks again!!)
speaking of mars, though, I have to say that the second season finale, like the first one, was incredibly good; heart-wrenching, exciting, romantic, tragic, intense, nerve-racking, dramatic and utterly hilarious. love love love. and, for the record, gene hunt is quite possibly the loveliest character in the history of television (which also accounts for my even greater fondness for ashes). or maybe lovable is a better word, seeing that he doesn't always behave himself ... quite properly, or at all. in fact, he's a bit of an arse. but I can't help loving him. like many other fans, though, I do find main man sam tyler a bit irritating (and pity annie cartwright even more), and wish he'd be less flawed and selfish and slightly more rule-bending, after having spent that many months in the company of the politically incorrect, hopelessly law-ignoring gene genie. somehow, the finale seemed a bit out-of-character, in sam's case, and I would have liked to see him defy the rules more than he did, instead of wishing to stick to them more than ever and create a plot-turn of betrayal; it just seemed strange and out of place, to me. still, all in all, the final ending made up for that. despite its being very dark and gloomy, at some point, it did "solve" the story in ways I hadn't dared imagine, without actually explaining anything at all, and I found the whole twist quite amazing. not to everyone's taste or preference, I'll admit, but certainly appealing to me personally. more than anything, due to the acting, which was impressive to the point of disbelief. generally speaking, the bunch of people featured in this series outshines most - if not all - other television casts put together. aside from doctor who, of course. so, it was a very happy moment, in the end, after one hour of intense nail-biting, and I was overjoyed to at last be able to watch these final episodes, and will order the dvd's from amazon as soon as possible. of course, they don't really sell them in norway, and when the do, they're terrible expensive and have no bonus materal whatsoever. typical, isn't it. with the advanced technology era we live on, however, getting hold of them through other means (and countries) isn't too hard; which is one of very few reasons to praise the opportunities of futuristic inventions as well as more old-fashioned alternatives, and one of very few things I can admire about the increased practicality and (often too strained) effectiveness of today. that I can order most of the rare important stuff I need from around the globe, in necessary, and that cheaper airplane tickets make me able to travel-shop the rest. other than that, modern tech could perfectly well cease to exist, if you ask me. in this respect, stuff like life on mars and ashes to ashes and quite a few other bbc productions do stand out, as more classic and quality-oriented pieces of an almost-gone-forever entertainment period. well-written, with exceptionally catchy dialogue, particularly for mister hunt, and little digital enhancement to speak of, other than for fancy effects, no airbrushing, instead: fierce acting, fabulous soundtrack, fantastic work all around, by cast and crew, and incredible direction for a television series. ingenious and original plot lines (to say the least! I mean, coma-induced time travelling by david bowie-adoring manchester police officer, via "the wizard of oz"? holy cow!) and such action! and eventfulness! just...entertainment with heart and soul, which you seldom see these days. and I miss that. I miss being able to sit down in front of the television set and not only desire, but expect, old-school high-level drama that sort of jumps through the screen and straight into your memory. which is why I applaud the chance to rewatch it on dvd, yet dread the fact that soon, in the age of everything flashy and fast and immediate, and only ephemeral thoughts, these dvd's might be the only opportunity to re-live such precious moments.
Sunday, October 04, 2009
Gone with the Gaga
Seriously, this is the coolest thing ever. It made my day, and I'll post it here to make everyone else's (better! greater! grander!) as well. I love this lady so much, I have no words. Honestly, none at all (for obvious reasons, referring to similarly indescribable choice of clothing). From the moment she stepped onto some obscure talkshow stage, months and months ago, I've known she'd be something really special and I've waited for her to transform into something really incredibly out of this world, and were I not yet completely convinced, this might just be the final proof to erase all doubt. Like I said, no superlatives could do her adequate justice (she's playing piano with the solar system tied around her waist!), but this truly is great, and wonderfully charming, pop extravaganza. I love this girl to bits, I think I even want to marry her. Which is a seriously weird thing to say for an über-hunk-addicted girlie with a fondness for hairy Spartan warrior kings, but still. Come on - it's LADY GAGA! The single most entertaining new pop artist of this decade, and certainly one of the best. Also, fingers crossed, hope to gods, her next album will be acoustic-only!
And, as if we didn't have enough already, here she is WITH MADONNA!
The quality isn't that amazing, but it was the best (and only) clips I could find and the sound is more than sufficiently good to give an idea of the sheer talent present here. I never thought I'd (ever) say this, but the Lady outshines her own Idol, and how! ...or well, at least, we finally seem to have found a successor for the Material Girl, who actually macthes up to the job. And on top of that, compared to the older and slightly more strained role model musician, Gaga looks prettier, healthier, nicer, humbler, cooler and she's a friggin' fantastic piano player too! And, did I mention, she got her name from a Queen song and she's been quoted as to saying Freddie Mercury and David Bowie (as well as Mrs. Madge) are her all time favourite people? Go Gaga! I am in awe!
treffende (som sørpedråper)
soundtrack: mtv's after hours (etter sigende mitt mest sette program på apparatet) og supertramp's nydelige underfulle fine fine "free as a bird", som mine geniale foreldre unnet meg i bursdagspresang. /
vi har nå kommet til det punkt (i kalenderhistorien) da det regner horisontalt oppover i byen med stor b, og jeg har nådd det stadium at jeg savner og søker enhver mulig avveksling som kunne lede meg annensteds hen; endog grå høyhus i regnkalde-iskulde-stormfylte berlin, som jeg høylytt erklærer min lengten etter. fordi det er så meget mer idyllisk. høsten har med andre ord innhentet meg, og heimen, og bergens våte gater. jeg er oppe i to døde paraplyer bare denne uken, og leter etter flybilletter til sør-frankrike på dager jeg vet jeg ikke kan dra, og hotell i cannes for neste års filmfestival som jeg neppe blir invitert til. nuvel. berlin er i så måte mer praktisk, antagelig. (idé: kan spore opp gedeon burkhard, invadere hjemmet hans i berlin og få HAM til å invitere meg med som sin date til cannes, ved neste anledning; mengder med fluer i én smekk. hurra. må muligens kidnappe fyren, kaste ut evt koner og kjøpe billettene selv, men pytt. litt skal man ofre.) videre, jeg spiller sommerpop og supertramp og ting jeg hørte på mens jeg satt i parker iført shorts og spise is og leste helt andre ting enn pensum. jeg kler meg i rosa på mandager, selv om jeg hater rosa, og mandager, så muligens derfor, men også fordi det minner meg om en mote man ikke synes å hylle lenger, nå, fordi man etterlot den bak seg på en benk, i en park, en gang i juni, da den syntes mer situasjons-tilpasset. jeg holder nå litt igjen, og trives med det faktum at det nærmest jeg kommer en babydoll (skumleste jeg vet) er lignende farger på en nøktern longsleeve fra cubus. summerlovin' indeed. men kollektivtransporten svikter og lar meg fryse meg halvt ihjel i en halv evighet, mens nettene lir på, før de burde, og det nærmeste jeg kommer shopping for tiden er matinnkjøp i butikker der de allerede har begynt å ta inn pallevis med pepperkaker, så det første som møter den slitne, sinte, sure, bittert klissvåte meg er markedsføring av en henrivende høytid i fjerneste, uoverskueligste fremtid og bebudelser om hva vi først må utholde av lidelser i to måneder til, pluss en adventidstid. og mtv spiller den nye videoen til colbie caillat som er full av surfing og strandliv og verdens søteste krøllhår-nerd, hvilket får meg til å savne alternative årstider enda mer, og pine meg selv med å se den om igjen på youtube. jeg som ikke kan sprade rundt i sandaler og gi blaffen i termometrene mer. nei, jeg har stentunge doc martens-wannabes fra din sko; herreavdelingen, selvsagt, og skikkelig lækre; og min enorme parkas fra h&m's sommersalg (!) ifjor, som er størrelse altfor stor og igrunnen ikke tåler vann overhodet, kombinert med slitte levi's som heller ikke trives gjennom mine vanndam-hinderløyper, og jeg ser litt ut som noe selv muppet show ville funnet uanstendig. i alle tilfeller, typisk for denne byen, der alle til slutt gir opp og kaster inn frottéregnjakkene og skaffer seg en billig paraply og et tørkestativ over ovnen. som jeg fortalte en tilfeldig uinteressert jeg møtte på bussen; man blir for faen våt uansett. mens hun var bare opptatt av at hun skulle på fest og at hun skulle på fest med nye høyhælte skoletter og jeg gratulerte henne for å ha husket paraply så hun fikk passet på sveisen og hun fniste hysterisk. jaja. /
jo, også skrev jeg dette (nedenfor) mens jeg sto i dusjen idag (og lurte på hvorfor jeg utsatte meg selv for ytterligere ekstra skyllinger med vann, i hodet) - dvs, jeg resonnerte meg gjennom og frem til et par tvangsinspirerte linjer jeg siden glemte og siden, midt på natten selvsagt, hentet frem igjen fra en endelig tørket hodebunn og besluttet å rable ned, istedet for å legge meg, mens jeg så på mtv uten lyd, etter en etterlengtet simpsons-maraton, mens jeg jodlet ivei til "it's alright", og alt sammen - alt! - i anledning mitt ny(funne), og meget realistiske yrke for fremtiden: improvisasjonspo(t)et! like nylig besluttet, og med det; man har funnet seg en oppgave å gå løs på med iver og, øh, realistiske forutanelser! igrunnen stjålet direkte og med fullt overlegg fra en überfavoritt-film ("before sunrise", o nydelige) der ethan hawke og julie delpy altså blir overfalt av en bisarr fyr ved kanalen i wien som tilbyr seg å skrive et dikt om dem basert på et tilfeldig valgt ord de måtte ha å komme om ("eeeeh...milkshake?!") og dermed skrev seg inn i filmhistorien, likeså, med en av mine absolutte favorittscener gjennom tidene, og et vanvittig flott dikt! dessuten, til dobbel inspirasjon! (og, som bare for å bevise at alle ting henger i hop, fyren som SPILLER poeten, har senere spilt i en episode av "kommissar rex"! og diktet finnes her.) i alle tilfeller, jeg har besluttet at å sette seg til, henslengt og bedagelig, ved bredden av en europeisk storbyelv, i behagelige temperaturer, med øye for input og mottagelige tilhørere, eller på kaféer og barer med samme hensikt, og finne idéer og fremføre for de lyttende ører, og drikke masse kaffe og spise masse croissanter, og glane på folk og på livet, måtte være den perfekte tilværelse. ikke spesielt eksklusivt heller. men enkelt, og effektivt. og veldig poetisk. for ingenting er så deilig som ekte metropolisk gamleby-atmosfære. om våren. i varmegrader. med en cappuccino. o drømmer! o henrivende yrkesambisjon! jeg trenger som sagt en flybillett, på en dag som faktisk står ledig, men inntil videre; plassert på lenoleum i bergen med hagl mot ruten og flagrende gardiner. god by, elendig vær.
følgelig, for min egen del, ble inspirasjonen denne gang hentet fra gjenfunnede bilder fra sommer-berlin (igjen!) og noen gode ord fra mor (i kommentarheltet til foregående post). so geht's los:
samlet i by-kuben,
bakom musteinsbroene og betong-
søylene, igjennom solskinnslivet,
over elvekantene og bølgeradene
som domino for brikkeløse fingre,
lemnet innimellom glassveranda-
vinduenes kalde glemselsfasader,
glidende ned langs ulidelig speilfløyel,
parene med sprikende stilletthæler med
vaklevorne pauserotasjoner på parketten...
dine spillopper forkastet i grevenes oldtider,
innhentet oss i smak av foreldet ubevegelighet,
der de møttes, som svarene på en usagt spøk,
med kutymer over samme bord og sjeldne lest,
som kasteballene av uutgytte ord over en plates
uimottagelige finish, og latteren som sildrer vekk,
kontinuerlig flyter stillheten,
og den treffer
vi har nå kommet til det punkt (i kalenderhistorien) da det regner horisontalt oppover i byen med stor b, og jeg har nådd det stadium at jeg savner og søker enhver mulig avveksling som kunne lede meg annensteds hen; endog grå høyhus i regnkalde-iskulde-stormfylte berlin, som jeg høylytt erklærer min lengten etter. fordi det er så meget mer idyllisk. høsten har med andre ord innhentet meg, og heimen, og bergens våte gater. jeg er oppe i to døde paraplyer bare denne uken, og leter etter flybilletter til sør-frankrike på dager jeg vet jeg ikke kan dra, og hotell i cannes for neste års filmfestival som jeg neppe blir invitert til. nuvel. berlin er i så måte mer praktisk, antagelig. (idé: kan spore opp gedeon burkhard, invadere hjemmet hans i berlin og få HAM til å invitere meg med som sin date til cannes, ved neste anledning; mengder med fluer i én smekk. hurra. må muligens kidnappe fyren, kaste ut evt koner og kjøpe billettene selv, men pytt. litt skal man ofre.) videre, jeg spiller sommerpop og supertramp og ting jeg hørte på mens jeg satt i parker iført shorts og spise is og leste helt andre ting enn pensum. jeg kler meg i rosa på mandager, selv om jeg hater rosa, og mandager, så muligens derfor, men også fordi det minner meg om en mote man ikke synes å hylle lenger, nå, fordi man etterlot den bak seg på en benk, i en park, en gang i juni, da den syntes mer situasjons-tilpasset. jeg holder nå litt igjen, og trives med det faktum at det nærmest jeg kommer en babydoll (skumleste jeg vet) er lignende farger på en nøktern longsleeve fra cubus. summerlovin' indeed. men kollektivtransporten svikter og lar meg fryse meg halvt ihjel i en halv evighet, mens nettene lir på, før de burde, og det nærmeste jeg kommer shopping for tiden er matinnkjøp i butikker der de allerede har begynt å ta inn pallevis med pepperkaker, så det første som møter den slitne, sinte, sure, bittert klissvåte meg er markedsføring av en henrivende høytid i fjerneste, uoverskueligste fremtid og bebudelser om hva vi først må utholde av lidelser i to måneder til, pluss en adventidstid. og mtv spiller den nye videoen til colbie caillat som er full av surfing og strandliv og verdens søteste krøllhår-nerd, hvilket får meg til å savne alternative årstider enda mer, og pine meg selv med å se den om igjen på youtube. jeg som ikke kan sprade rundt i sandaler og gi blaffen i termometrene mer. nei, jeg har stentunge doc martens-wannabes fra din sko; herreavdelingen, selvsagt, og skikkelig lækre; og min enorme parkas fra h&m's sommersalg (!) ifjor, som er størrelse altfor stor og igrunnen ikke tåler vann overhodet, kombinert med slitte levi's som heller ikke trives gjennom mine vanndam-hinderløyper, og jeg ser litt ut som noe selv muppet show ville funnet uanstendig. i alle tilfeller, typisk for denne byen, der alle til slutt gir opp og kaster inn frottéregnjakkene og skaffer seg en billig paraply og et tørkestativ over ovnen. som jeg fortalte en tilfeldig uinteressert jeg møtte på bussen; man blir for faen våt uansett. mens hun var bare opptatt av at hun skulle på fest og at hun skulle på fest med nye høyhælte skoletter og jeg gratulerte henne for å ha husket paraply så hun fikk passet på sveisen og hun fniste hysterisk. jaja. /
jo, også skrev jeg dette (nedenfor) mens jeg sto i dusjen idag (og lurte på hvorfor jeg utsatte meg selv for ytterligere ekstra skyllinger med vann, i hodet) - dvs, jeg resonnerte meg gjennom og frem til et par tvangsinspirerte linjer jeg siden glemte og siden, midt på natten selvsagt, hentet frem igjen fra en endelig tørket hodebunn og besluttet å rable ned, istedet for å legge meg, mens jeg så på mtv uten lyd, etter en etterlengtet simpsons-maraton, mens jeg jodlet ivei til "it's alright", og alt sammen - alt! - i anledning mitt ny(funne), og meget realistiske yrke for fremtiden: improvisasjonspo(t)et! like nylig besluttet, og med det; man har funnet seg en oppgave å gå løs på med iver og, øh, realistiske forutanelser! igrunnen stjålet direkte og med fullt overlegg fra en überfavoritt-film ("before sunrise", o nydelige) der ethan hawke og julie delpy altså blir overfalt av en bisarr fyr ved kanalen i wien som tilbyr seg å skrive et dikt om dem basert på et tilfeldig valgt ord de måtte ha å komme om ("eeeeh...milkshake?!") og dermed skrev seg inn i filmhistorien, likeså, med en av mine absolutte favorittscener gjennom tidene, og et vanvittig flott dikt! dessuten, til dobbel inspirasjon! (og, som bare for å bevise at alle ting henger i hop, fyren som SPILLER poeten, har senere spilt i en episode av "kommissar rex"! og diktet finnes her.) i alle tilfeller, jeg har besluttet at å sette seg til, henslengt og bedagelig, ved bredden av en europeisk storbyelv, i behagelige temperaturer, med øye for input og mottagelige tilhørere, eller på kaféer og barer med samme hensikt, og finne idéer og fremføre for de lyttende ører, og drikke masse kaffe og spise masse croissanter, og glane på folk og på livet, måtte være den perfekte tilværelse. ikke spesielt eksklusivt heller. men enkelt, og effektivt. og veldig poetisk. for ingenting er så deilig som ekte metropolisk gamleby-atmosfære. om våren. i varmegrader. med en cappuccino. o drømmer! o henrivende yrkesambisjon! jeg trenger som sagt en flybillett, på en dag som faktisk står ledig, men inntil videre; plassert på lenoleum i bergen med hagl mot ruten og flagrende gardiner. god by, elendig vær.
følgelig, for min egen del, ble inspirasjonen denne gang hentet fra gjenfunnede bilder fra sommer-berlin (igjen!) og noen gode ord fra mor (i kommentarheltet til foregående post). so geht's los:
samlet i by-kuben,
bakom musteinsbroene og betong-
søylene, igjennom solskinnslivet,
over elvekantene og bølgeradene
som domino for brikkeløse fingre,
lemnet innimellom glassveranda-
vinduenes kalde glemselsfasader,
glidende ned langs ulidelig speilfløyel,
parene med sprikende stilletthæler med
vaklevorne pauserotasjoner på parketten...
dine spillopper forkastet i grevenes oldtider,
innhentet oss i smak av foreldet ubevegelighet,
der de møttes, som svarene på en usagt spøk,
med kutymer over samme bord og sjeldne lest,
som kasteballene av uutgytte ord over en plates
uimottagelige finish, og latteren som sildrer vekk,
kontinuerlig flyter stillheten,
og den treffer
Thursday, October 01, 2009
journeys in the morning of the afternoon
655th post, yay. don't feel up to much today. woke up way too late, due to the relatively reality-inspired fact reflected in yesterday's prose post: my habit of going to bed way too early in the morning, meaning - right at the moment - I'm tired as fuck. spent all morning reading random free of charge fashion mags and sipping strong coffee and listening to below-mentioned anticimex personnel tearing down the walls and interior of the room next to me, really loud, for a really long time, keeping the entire building wide awake and annoyed. apparently, my neighbour did have cockroaches in his cupboard, poor bloke. hope the bastards aren't relocating themselves into mine, as of right now. and by that I mean the vermin, not the anticimex dudes, although I'm too fond of the latter either. in any case, I am currently feeling a little in-between-of-everything, and some tips/ideas as to how to give one's creative vibes and inspiration a proper boost would be received with much gratitude. logistics, practical problems, bureaucracy, work, papers, treaties, cleaning and tidying, messing stuff up again, seem to be all that's left to occupy my mind these days, and maybe the sheer amount of stuff actually needs to be done, proves the real reason behind my lack of energy to indulge in other things. can't complain too much, though, and am not feeling too bad, just a little...uninspired, I suppose, and a little tired, down and out. could be due to the weather alone, even, which is excessively depressingly grey, or the fact that an entire era of my life is coming to an "end" and I need to find myself other activities to keep my brain and time going. however, the range and multitude of choices disrupts my ability to choose, and distracts me from the true problems in question, consequently I'm straying in every direction instead of focusing on the main thing I should focus on: words. happy ones, primarily. of various languages. of various styles. and jotting them down, somehow, shaping something proper and constructive out of it, preferrably in a context of fanciful, accesible, poetic fiction...la-di-da. yet, I keep forgetting who I am and what I do and what I can and what I love, and being in touch with one's true self and one's real, true desires, certainly must be the key premise to enabling one's mind to make itself up, or whatever seems to be the issue here. first, I reckon, one must discover the personal will, the proper want to do, and then one can decide as to what to do. so, my main goal and future plan, for the time being, to acquaint myself with myself again and examine my heart to unveil what it is I should set out to become next. sounds like a plan. except, of course, it ain't, it's a manner of getting towards the making of a plan, or even: a planning ability, which I've never possessed, ever. suppose one has a bit of a way to go, then. but maybe that could make for a backdrop of happiness, too, the fact that one's commencing on the journey in the first place? the fact that one's dwelling on what such a journey, or attemtpting at decisiveness, would take? ... I wonder.
ps: and if the former posts seem to mirror me being Perez (Hilton), this one's me being all Paulo Coelho-esque; treasure pressure precious meaning of life, alchemy and roads of wisdom. and lovin' it. who said I couldn't be a bit pretentious if I wanted to?
ps: and if the former posts seem to mirror me being Perez (Hilton), this one's me being all Paulo Coelho-esque; treasure pressure precious meaning of life, alchemy and roads of wisdom. and lovin' it. who said I couldn't be a bit pretentious if I wanted to?
dreaming my life (all over again)
det er bare tredve dager i september, og jeg må stille klokken igjen. fremad marsjering mot nye dager på å gjøre det man får til å ville vite at man skulle fått gjort (og må gjøre på nytt). jeg får ikke lagt meg tidlig nok om kvelden, jeg blir sittende oppe halve natten som en zombie mens jeg glaner på talkshows og våkner utpå ettermiddagen til en telefon om steder jeg ikke har vært. jeg får ikke til å lage meg full middag til hverdags, så jeg lager halvparten og akkompagnerer med et stykke tørt brød. det er snart jul. mennesker har regnfrakker laget av plastikk som lukter av gnissende gummi og jeg har lagt skinnjakkene på vent. vekkeruret lager ikke nok lyd, kanskje det er problemet. allting er bedre på fransk, selv yoghurt, og filmene deres invaderer fjernsynet som en strøm av merci. men jeg snakker ikke språket, så jeg leser på leppene at de har sluttet å elske og må elskes likevel. hendene mine er kalde. jeg hører på elektroniske gitarer og lurer på når den stikkende varmen fra genserermene skal spre seg utover i fingertuppene og når vinduene skal slutte å trekke og begynne å yte mer enn den imaginære isolasjon. hours and hours of bowie. jeg sprer tankene utover timene som slutter å telles og trekker inn årene med åndedrett av tørr luft, stengt inne, innunder skrivebord med hybelkaniner til selskap og gamle tallerkener og tilværelsens uutholdelige selvrepetisjon. kunne det sees. rundgang med oppvask og påkledning og evige ufullendte arbeidsoppgaver, sette bøkene på plass, rette opp radene eller rive dem ut og spise av papp og selvutslettelse, rive opp det kunstige for økologisk ull og låne ut igjen bøkene til dem som har mindre, eller puste inn gufsene av en morgentåke. demrende, for øynene, uten å lukke dem helt. jeg holder posisjonene i sjakk. briljante diamanter av usette eventyr og tusen netter for samme vante drøm. boksene mine står på linje. interiøret orienterer seg etter mønster i tapetet etter linjene i gulvet etter bølgene i ledningene frigjort over gulvbordene. og over dem trår jeg, varsomt. tasser over de forgjengeligste minuttene som om vi følger samme takt og påtar oss liknende avventingsmanøvre. det er ikke forfall, frafall. det er en slags gjennomgang av utallige fireogtyvetalls syklus og en måte å hamre dem ihjel på, uten vold. after hours and hours of beat-ing. det er som et stempel i pannen jeg reduserer til rynker og bisterhets skepsis. med resten. innlemmet i hudfoldene, eller ubevisst å kjenne følelser fysisk på kroppen, der man utfolder dem, og det er her jeg kjører tiden mot en vegg til den stopper og man kan sove den fra seg.
"så kanskje klarer man bare å tenke når man har lagt dagen til side og omfavnet døgnløsheten." / state of obscure minds & constructed jetlag middle-motion. by scara. late late at night. and not necessarily self-indulging, but -reflexive, yeah?
"så kanskje klarer man bare å tenke når man har lagt dagen til side og omfavnet døgnløsheten." / state of obscure minds & constructed jetlag middle-motion. by scara. late late at night. and not necessarily self-indulging, but -reflexive, yeah?
daglige ritualer & lagring for vinteren
hva er å nedvurdere, om vurderingsevnen slipper taket
for et mangelfyldig ordforråd?
frokost, oppvåkning./ vekket av gale menn (med stress-grått hår) fra anticimex, anti-veggdyr-bille-firma, skremmende i navnet, bare, som ville lete etter insekter under sengen min, med hodelykt og brekkjern og uteskoene på, og jeg ikledde meg pyjamas så de raskt fôr ut igjen; rare upåkledde menneske klokken tolv om morgenen; og unnskyldte seg ikke engang, mente jeg kunne ha fått med meg krypdyr annetstedsfra, noenstedsfra, evt teltturer med sovepose; javel, sa jeg, jeg har bodd her i treogethalvt år og ikke funnet så mye som en halv kakerlakk, sa jeg, viftet med pyjamasarmene, og de luntet slukøret ut igjen./
frokost, i aktivitet./ "snakke engelsk, lese tysk, pugge italiensk, flørte på fransk, tøyse på svensk", per facebook; som et multikulturelle meg, ihvertfall. og diverse./ hilsener i alle retninger, og refleksjoner i enhver forstand, "mumlet hun åndsfraværende", samt flere (desto mere) fancy formulerings-formularer å hoste opp, skulle, til høyst interne uttrykk, hva mer trenger man. hverdagsligste, antitrivielle, seremonielle hverdag. om ikke konsentrasjon./
kvelds, dempe lysene./ liker å sitte inne i en varm sofa når de regner ute, når man vet at man ikke må gå ut, noensteds, når man kan bli værende innendørs i den kokongen som er omsluttet varmeinnhyllet inneklima, og holde på - dette, og det mykgjørende, bore seg fast til sittestillingen som representerer høsten; murene mot været mot vinteren mot det utsatte utvendige; som representerer stemning, óg i sinnet./ som er - en; intens beskyttelse./
kvelds, neddemping generelt./ david bowie, oprah, ellen, mtv, og "life on mars". kompletterer livet med whiskey, kaffe, og mørk sjokolade. i energi på kopp og fat, som skifter om fra slitt og lat./ &: studenten som leverer studentete og studerer, utenom seg selv, les: universitetet, som knapt kan sies å være meg lenger, men det forhindrer ikke den evig utforskende fra å søke videre viten. eller hur./
for et mangelfyldig ordforråd?
frokost, oppvåkning./ vekket av gale menn (med stress-grått hår) fra anticimex, anti-veggdyr-bille-firma, skremmende i navnet, bare, som ville lete etter insekter under sengen min, med hodelykt og brekkjern og uteskoene på, og jeg ikledde meg pyjamas så de raskt fôr ut igjen; rare upåkledde menneske klokken tolv om morgenen; og unnskyldte seg ikke engang, mente jeg kunne ha fått med meg krypdyr annetstedsfra, noenstedsfra, evt teltturer med sovepose; javel, sa jeg, jeg har bodd her i treogethalvt år og ikke funnet så mye som en halv kakerlakk, sa jeg, viftet med pyjamasarmene, og de luntet slukøret ut igjen./
frokost, i aktivitet./ "snakke engelsk, lese tysk, pugge italiensk, flørte på fransk, tøyse på svensk", per facebook; som et multikulturelle meg, ihvertfall. og diverse./ hilsener i alle retninger, og refleksjoner i enhver forstand, "mumlet hun åndsfraværende", samt flere (desto mere) fancy formulerings-formularer å hoste opp, skulle, til høyst interne uttrykk, hva mer trenger man. hverdagsligste, antitrivielle, seremonielle hverdag. om ikke konsentrasjon./
kvelds, dempe lysene./ liker å sitte inne i en varm sofa når de regner ute, når man vet at man ikke må gå ut, noensteds, når man kan bli værende innendørs i den kokongen som er omsluttet varmeinnhyllet inneklima, og holde på - dette, og det mykgjørende, bore seg fast til sittestillingen som representerer høsten; murene mot været mot vinteren mot det utsatte utvendige; som representerer stemning, óg i sinnet./ som er - en; intens beskyttelse./
kvelds, neddemping generelt./ david bowie, oprah, ellen, mtv, og "life on mars". kompletterer livet med whiskey, kaffe, og mørk sjokolade. i energi på kopp og fat, som skifter om fra slitt og lat./ &: studenten som leverer studentete og studerer, utenom seg selv, les: universitetet, som knapt kan sies å være meg lenger, men det forhindrer ikke den evig utforskende fra å søke videre viten. eller hur./
second / the after-thoughts
as though
I am being chased
(after)
by random co-incidences like co-occuring
fate, I
like word constellations out of no
where
meaning
follows like a second after-draught
why can't one be what one wants to
be, and be there happy?
I am being chased
(after)
by random co-incidences like co-occuring
fate, I
like word constellations out of no
where
meaning
follows like a second after-draught
why can't one be what one wants to
be, and be there happy?
Subscribe to:
Posts (Atom)