midt i uken, livet midt imot, og rare tanker

et særdeles selv-utleverende blogg-innlegg som forsåvidt - symptomatisk nok - bare handler om materialistiske mål. eller tilsvarende målløyse. også kjent som: hva skal til for å bli et "skikkelig" vesen på vår kravstore jord?

soundtrack: roger hodgson - "eye of the storm" og "hai hai", via youtube, min nyeste kilde til klassisk musikalitet og forbløffende geni(streker). dette er musikk så bra som det får blitt, og mannen er klok som de få og bedre enn de fleste, dessuten har han den kuleste puddel-sveisen nest etter en viss brian may. for dem som fremdeles ikke skjønner hva jeg prater om, æssæ, så var roger hjernen bak en gruppe ved navn supertramp med hits som breakfast in america, logical song og sånn, men ærlig talt: jeg tror ikke sånne uvitende sjeler leser bloggen min uansett, og resten av dere har blitt pådyttet d sse solo-rarietene allerede. hoho. and hai hai if you wanna love me like nobody ever did before.

såh, denne påfølgende tankerekken oppstod som en følge av at mange venninner, bekjente, tilfeldige kontakter på facebook, etc, har besluttet å få barn nå for tiden (evt før tiden), ytterligere: i et plutselig anfall av klisjépreget ansvars-tiltak, at de har havnet i den situasjon at de stifter familie, kjøper seg personbil, anskaffer seg diverse kjæledyr (les: vanskjøtter en stakkars labrador), etablerer seg i fast jobb og fastgrodd bolig og generelt sett befinner seg på et vesentlig mer fastskrudd-nedlåst baderomsbyggende stadium i livet enn undertegnede. hvilket til stadighet får selvsamme skribent in spe til å reflektere litt over livsstatus og skrivende stunder og gruble litt ekstra over egen drømmerikdom. visjoner og sånn. selvhjelpslitteratur, humbug og mirakelkurer, omkring det faktum at jeg er i en fase av nettopp livet da man, dvs jeg, må finne ut hvem jeg skal være, om ikke hvem jeg er, riktig ennå, og det er forbannet vanskelig. som nevnt tidligere. men man må jo begynne et sted, tenker jeg, hvorpå man naturligvis setter seg ned og skriver en liste. det vil med andre ord si at man setter seg ned, klør seg i hodet, spiser en skive med brie, midt på natten, og forsøker å skrive noe som ligner på en liste over forskjellige ting som er av rimelig relevant betydning, fordi det kunne hjelpe meg på vei. først ut, da, og enklest mulig: mine helter og forbilder gjennom tidene, som stort sett begrenset seg til rockestjerner og krimnovellister (suzi quatro, brian may, roger hodgson, madonna, val mcdermid, ernest hemingway, johan harstad, pink, jack london...) inntil jeg ga opp og forsøkte å nedtegne mine faktiske vyer istedet, altså: hva jeg lengter etter for de kommende år, tiår, pensjonistalder, tralala, hvilket igrunn satte brien i halsen og krisen på kartet, altså papiret, og ga meg ettertanker til langt ut på morgenkvistens brukne grener.

jeg, lille meg, som i en alder av noenogtyve fremdeles ikke har gått til innkjøp av ett eneste møbel, men hardnakket hevder fjernsynsapparatet vil kvalifisere sånn noenlunde til en kategori-plass. som angående sivilstatus fremdeles er besnærende singel og betuttet og nokså lykkelig uavhengig og hater enhver forpliktelse som pesten, om den så omhandler å ta ut bosset. jeg, som reiser europa omkring med trillekoffert og mener at hotell er et godt alternativ til fast leie og synes vaskemaskiner kan vaske av seg selv, og at biler kan kjøre uten meg, derfor tar jeg bussen, og alltid glemmer å kjøpe nye doruller og alltid husker å kjøpe sjokolade på en mandag, samt siste nummer av modesty. og ikke kan jeg lage mat (eller spise som jeg burde så ofte som jeg burde i de mengder jeg burde med den frekvens man fortrinnsvis skulle), men jeg lager forbannet god kaffe, og heller gjerne oppi noe sterkt no', og bespiser en kake til. og ikke kan jeg tapetsere eller polere eller montere en sofa, men jeg er forbannet flink til å sjenke øl blitt. jeg reparerer hullene i klærne mine selv og skifter alle lyspærer, men kan fortsatt ikke bake en pai. baker man overhodet pai? jeg tror muligens man steker dem. og ville personlig, sannsynligvis, drept dem med en kakespade og gravd dem ned under kaffegruten i forannevnte boss. jeg føler av og til at jeg kan veldig mye og absolutt ingenting. at jeg kan rare ting som ikke alle andre kan (hvilket stort sett innebærer kreative, lønnings-løse, hurra-meg-rundt-felt som improvisasjons-poesi, aktmodell-karikatur-tegning, baileyskaffe-brygging og endeløs kunnskap om navn på kulturstorheter), men at jeg fremdeles mangler elementære egenskaper som husro, døgnrytme, husmorstruktur, orden og barnetekke. spesielt.

og når jeg etter all denne filosoferingen spør meg selv hva jeg så drømmer om, videre, så var i øyeblikket det eneste jeg kunne komme på et gedigent flygel. og en signert el-gitar fra denne brian may, med tilhørende stativ. dernest, noen bokhyller til å sette rundt disse, som jeg må få min far til å snekre sammen, og en kjøkkenkrok med mikrobølgeovn og/eller en kjæreste til å putte i kjøkkenet, med rosa forkle og tilsvarende ernæringsfysiologiske instinkter, slik at vi slipper å spise oss kollektivt ihjel på toro. og, ikke minst, en diger sofa fra ikea som vi forhåpentligvis kan plassere foran verdens største flatskjerm med verdens beste høyttalere, slik at vi har et forbedret middel til nytelse av alle filmene og all musikken som mine bokhyller vil være fylt med, og en sofakrok med verdens mykeste puter når vi innimellom vil lese en bok. og en peis, det hadde vært koselig, og en skinnfell foran, som vi kan bruke til - øh - andre ting. man har da sett james bond i aksjon. konklusjon, da, at min fremtid baserer seg på en kombinasjon av studioet til leif ove andsnes og kulissene til en sekstitalls actionfilm, og det sier vel igrunnen sitt om mitt traumatisk fantastiske luksusdilemma; poenget er at jeg har ikke lyst på noe av dette på en stund, igrunnen, og når jeg sist skal summere opp alt jeg virkelig er lysten på, summa summarum, er dette alt jeg kommer på, og ikke stort annet. så det er alt jeg kommer til å trenge, og det er forsåvidt ikke så mye, og jeg innbiller meg at det i lengden ikke er nok. jeg har ikke slike store ambisjoner for livet, slike storartede fremtidsplaner og berømmelse i sikte bak en snarlig forfremmelse, via en smørblid ryggslafsende medarbeidersamtale. jeg drømmer hverken om fornuftig ektemann, felles barn eller businneskarriere. eller det der toetasjes huset på tveita, komplett med flislagte gangpartier. men! jeg kunne godt tenke meg en hund til selskap; en gedigen gomodig humoristisk schaefer, primært; og en fin kjæreste (med skotsk aksent og sans for god whiskey), og litt inntekt via rare små ting jeg skribler ned på et pc-tastatur og videresender til en hyggelig sjel med sans for det ikke aldeles tilgjengelige. at man kunne bo i en litt for stor, litt for sprø, men ytterst sjarmerende storby, i en bakgate, i en litt slitt bakgård, med blomster oppetter takskjeggene og en smått suspekt restaurant i underetasjen, med kveldssol inn over murveggene og gamle gardiner, og sovne inn til blandingslydene av ambulanser, trikker, latter, skjellsord, som kjennetegner enhver metropol, og våkne opp til fuglekvitter og skvalder på mange språk; i en knirkende jernseng, med noen som allerede har laget kaffe til meg, før man begynner formiddagen med en spasertur langs en elv og en fabuleringsøkt på en bohemsk kafé og noen ettermiddagstimer i ro og fred, ved et småskittent bakgårdsvindu. ikke så mye penger. ikke så mange ting (bortsett fra tv'en), ikke så mange bekjentskaper. men masse glede. og mange rare tanker hver dag.

så, det handler ikke om at jeg ikke vil ha noe eller noen, overhodet; det handler mest om at det jeg vil ha, synes å avvike så veldig fra det folk flest, folk ellers, folk jeg kjenner, har eller har villet ha når de ble store, før meg. eller: hva jeg innbiller meg at folk mener at folk skal ville ville ha, eller ha hatt. eller noe. for, jeg liker ikke kontorer og firmabiler og timeplaner og penneholdere og innesko og kjøkkenbenker og morgenaviser og støvsugere og skillevegger i kjøleskapet. jeg kommer heller til å dekorere det med rare dingser til å ha utenpå. jeg liker ikke systemer og organisering og ansvarshaven og middagstider og vekkerklokker og lunsjpauser og møbel-shopping etterfulgt av obligatoriske vennefester hvor man egentlig kun samtaler om været; det dårlige; jeg vil heller drikke vin til klokken tre om morningen og spise kyllingvinger og snakke om david bowies siste look. jeg trenger ikke disse rutinene og den faste inntekten og den sikre timen hos frisørsalongen som kjenner hårstrukturen min nok til at jeg ikke blir seende ut som grace jones. (håret mitt står rett opp og til alle kanter likevel, sådetså.) jeg trenger ikke disse byråkratiske systemene som eksisterer i det abstrakte, det tiltenkte, det antatte; disse som man forestiller seg at er der, før man møter på dem, idet der eksisterer mer enn tilstrekkelige konkrete systemer å forholde seg til, som det er, uten at man trenger å konstruere nye, men jeg liker ikke disse innarbeidete vanene som man synes å være født til; som man synes å måtte etterfølge, som man synes å ikke komme utenom. det skremmer meg aller mest, at det er noe som innhenter oss alle. som involverer en hel bråte med pliktløp jeg allerede ønsker å bryte av og rive i filler og slenge i det imaginære peisbålet.

også kan man si at joda jeg er ung og jeg er sikkert litt naiv, og dum, at jeg har lest for mye nemi og for lite nietzsche og bare vent, men mitt problem er at jeg spekulerer og sliter ganske mye med denne tilsynelatende mangelfullheten, hvilket også begrunner hvorfor jeg skriver såpass mye om den, og denne dragningen mellom å ikke helt forstå hvorfor jeg ikke vil prøve å få til å ville ha det, og simpelthen ikke ønske det i det hele tatt; at jeg på den ene siden føler jeg burde fikse og begjære noe langt utenfor mitt interessefelt, og samtidig vil, og antagelig bør, dyrke de interessene jeg allerede har og innfinne meg med den jeg i realiteten er blitt, og igrunnen vil fortsette å være, at jeg burde slå meg til ro med min uro og finne min manglende lyst på kontroll beroligende. antar jeg. og det er ikke så mye å forandre på, eller ville forandre, eller kunne fikse, i forhold til hvorledes jeg faktisk har det, så: hva da? er det dette man kaller en identitetskrise, eller identitetsskapning? eller fullstendig ego-fiksert? jeg er ikke riktig sikker, men jeg tror det kan være sunt å spekulere på. i lengden. jeg mener, faen heller, siden alle andre skriver blogger om seg selv kan da jeg óg gjøre det, jeg driver i allefall ikke og avfotograferer meg selv i miniskjørt foran eget garderobespeil mens jeg lager trutmunn og tror jeg er halv-celebritet, med hollywood neste. jeg har bare litt småle drømmer som ikke involverer direkte forventninger fra noen; jeg har ingen forbilledlige indikasjoner og visjoner og kravstorhet å lene meg på, jeg må bare forsøke å skape meg en slags fremtid av alle disse drømmene, og drømmerne som jeg beundrer, og leve av dem. det jeg imidlertid av og til lurer på er om mine alternative valg(muligheter) og ønsker, og drømmer, og mangel på sådanne; gjør det meg til et dårligere menneske? en virkelig stor egoist? en ambisjonsmanglende amøbe med zombie-tendenser og paranormale bivirkninger? er jeg en smule mislykket? i alvorligstyngende stundesløshet har man selvsagt mest lyst å svare ja til alt, men så tenker jeg meg om og beslutter å riste på hodet og konkludere med at vettu hva, det viktigste er å ha det bra, og lære å leve med de valgene man tar, ikke med de valgene man skulle ha tatt, og basere alle ens beslutninger på, om ikke annet, en god intensjon. et løfte om å ville det beste for en selv, først og fremst, slik at man ved å være et godt menneske kan gjøre noe godt for andre. forsøke, i allefall. hva er vel dét, om ikke hjelp til selvhjelp! skulle man sett, truddelutt!