treffende (som sørpedråper)

soundtrack: mtv's after hours (etter sigende mitt mest sette program på apparatet) og supertramp's nydelige underfulle fine fine "free as a bird", som mine geniale foreldre unnet meg i bursdagspresang. /

vi har nå kommet til det punkt (i kalenderhistorien) da det regner horisontalt oppover i byen med stor b, og jeg har nådd det stadium at jeg savner og søker enhver mulig avveksling som kunne lede meg annensteds hen; endog grå høyhus i regnkalde-iskulde-stormfylte berlin, som jeg høylytt erklærer min lengten etter. fordi det er så meget mer idyllisk. høsten har med andre ord innhentet meg, og heimen, og bergens våte gater. jeg er oppe i to døde paraplyer bare denne uken, og leter etter flybilletter til sør-frankrike på dager jeg vet jeg ikke kan dra, og hotell i cannes for neste års filmfestival som jeg neppe blir invitert til. nuvel. berlin er i så måte mer praktisk, antagelig. (idé: kan spore opp gedeon burkhard, invadere hjemmet hans i berlin og få HAM til å invitere meg med som sin date til cannes, ved neste anledning; mengder med fluer i én smekk. hurra. må muligens kidnappe fyren, kaste ut evt koner og kjøpe billettene selv, men pytt. litt skal man ofre.) videre, jeg spiller sommerpop og supertramp og ting jeg hørte på mens jeg satt i parker iført shorts og spise is og leste helt andre ting enn pensum. jeg kler meg i rosa på mandager, selv om jeg hater rosa, og mandager, så muligens derfor, men også fordi det minner meg om en mote man ikke synes å hylle lenger, nå, fordi man etterlot den bak seg på en benk, i en park, en gang i juni, da den syntes mer situasjons-tilpasset. jeg holder nå litt igjen, og trives med det faktum at det nærmest jeg kommer en babydoll (skumleste jeg vet) er lignende farger på en nøktern longsleeve fra cubus. summerlovin' indeed. men kollektivtransporten svikter og lar meg fryse meg halvt ihjel i en halv evighet, mens nettene lir på, før de burde, og det nærmeste jeg kommer shopping for tiden er matinnkjøp i butikker der de allerede har begynt å ta inn pallevis med pepperkaker, så det første som møter den slitne, sinte, sure, bittert klissvåte meg er markedsføring av en henrivende høytid i fjerneste, uoverskueligste fremtid og bebudelser om hva vi først må utholde av lidelser i to måneder til, pluss en adventidstid. og mtv spiller den nye videoen til colbie caillat som er full av surfing og strandliv og verdens søteste krøllhår-nerd, hvilket får meg til å savne alternative årstider enda mer, og pine meg selv med å se den om igjen på youtube. jeg som ikke kan sprade rundt i sandaler og gi blaffen i termometrene mer. nei, jeg har stentunge doc martens-wannabes fra din sko; herreavdelingen, selvsagt, og skikkelig lækre; og min enorme parkas fra h&m's sommersalg (!) ifjor, som er størrelse altfor stor og igrunnen ikke tåler vann overhodet, kombinert med slitte levi's som heller ikke trives gjennom mine vanndam-hinderløyper, og jeg ser litt ut som noe selv muppet show ville funnet uanstendig. i alle tilfeller, typisk for denne byen, der alle til slutt gir opp og kaster inn frottéregnjakkene og skaffer seg en billig paraply og et tørkestativ over ovnen. som jeg fortalte en tilfeldig uinteressert jeg møtte på bussen; man blir for faen våt uansett. mens hun var bare opptatt av at hun skulle på fest og at hun skulle på fest med nye høyhælte skoletter og jeg gratulerte henne for å ha husket paraply så hun fikk passet på sveisen og hun fniste hysterisk. jaja. /

jo, også skrev jeg dette (nedenfor) mens jeg sto i dusjen idag (og lurte på hvorfor jeg utsatte meg selv for ytterligere ekstra skyllinger med vann, i hodet) - dvs, jeg resonnerte meg gjennom og frem til et par tvangsinspirerte linjer jeg siden glemte og siden, midt på natten selvsagt, hentet frem igjen fra en endelig tørket hodebunn og besluttet å rable ned, istedet for å legge meg, mens jeg så på mtv uten lyd, etter en etterlengtet simpsons-maraton, mens jeg jodlet ivei til "it's alright", og alt sammen - alt! - i anledning mitt ny(funne), og meget realistiske yrke for fremtiden: improvisasjonspo(t)et! like nylig besluttet, og med det; man har funnet seg en oppgave å gå løs på med iver og, øh, realistiske forutanelser! igrunnen stjålet direkte og med fullt overlegg fra en überfavoritt-film ("before sunrise", o nydelige) der ethan hawke og julie delpy altså blir overfalt av en bisarr fyr ved kanalen i wien som tilbyr seg å skrive et dikt om dem basert på et tilfeldig valgt ord de måtte ha å komme om ("eeeeh...milkshake?!") og dermed skrev seg inn i filmhistorien, likeså, med en av mine absolutte favorittscener gjennom tidene, og et vanvittig flott dikt! dessuten, til dobbel inspirasjon! (og, som bare for å bevise at alle ting henger i hop, fyren som SPILLER poeten, har senere spilt i en episode av "kommissar rex"! og diktet finnes her.) i alle tilfeller, jeg har besluttet at å sette seg til, henslengt og bedagelig, ved bredden av en europeisk storbyelv, i behagelige temperaturer, med øye for input og mottagelige tilhørere, eller på kaféer og barer med samme hensikt, og finne idéer og fremføre for de lyttende ører, og drikke masse kaffe og spise masse croissanter, og glane på folk og på livet, måtte være den perfekte tilværelse. ikke spesielt eksklusivt heller. men enkelt, og effektivt. og veldig poetisk. for ingenting er så deilig som ekte metropolisk gamleby-atmosfære. om våren. i varmegrader. med en cappuccino. o drømmer! o henrivende yrkesambisjon! jeg trenger som sagt en flybillett, på en dag som faktisk står ledig, men inntil videre; plassert på lenoleum i bergen med hagl mot ruten og flagrende gardiner. god by, elendig vær.

følgelig, for min egen del, ble inspirasjonen denne gang hentet fra gjenfunnede bilder fra sommer-berlin (igjen!) og noen gode ord fra mor (i kommentarheltet til foregående post). so geht's los:

samlet i by-kuben,
bakom musteinsbroene og betong-
søylene, igjennom solskinnslivet,
over elvekantene og bølgeradene
som domino for brikkeløse fingre,
lemnet innimellom glassveranda-
vinduenes kalde glemselsfasader,
glidende ned langs ulidelig speilfløyel,
parene med sprikende stilletthæler med
vaklevorne pauserotasjoner på parketten...

dine spillopper forkastet i grevenes oldtider,
innhentet oss i smak av foreldet ubevegelighet,
der de møttes, som svarene på en usagt spøk,
med kutymer over samme bord og sjeldne lest,
som kasteballene av uutgytte ord over en plates
uimottagelige finish, og latteren som sildrer vekk,
kontinuerlig flyter stillheten,
og den treffer