dreaming my life (all over again)

det er bare tredve dager i september, og jeg må stille klokken igjen. fremad marsjering mot nye dager på å gjøre det man får til å ville vite at man skulle fått gjort (og må gjøre på nytt). jeg får ikke lagt meg tidlig nok om kvelden, jeg blir sittende oppe halve natten som en zombie mens jeg glaner på talkshows og våkner utpå ettermiddagen til en telefon om steder jeg ikke har vært. jeg får ikke til å lage meg full middag til hverdags, så jeg lager halvparten og akkompagnerer med et stykke tørt brød. det er snart jul. mennesker har regnfrakker laget av plastikk som lukter av gnissende gummi og jeg har lagt skinnjakkene på vent. vekkeruret lager ikke nok lyd, kanskje det er problemet. allting er bedre på fransk, selv yoghurt, og filmene deres invaderer fjernsynet som en strøm av merci. men jeg snakker ikke språket, så jeg leser på leppene at de har sluttet å elske og må elskes likevel. hendene mine er kalde. jeg hører på elektroniske gitarer og lurer på når den stikkende varmen fra genserermene skal spre seg utover i fingertuppene og når vinduene skal slutte å trekke og begynne å yte mer enn den imaginære isolasjon. hours and hours of bowie. jeg sprer tankene utover timene som slutter å telles og trekker inn årene med åndedrett av tørr luft, stengt inne, innunder skrivebord med hybelkaniner til selskap og gamle tallerkener og tilværelsens uutholdelige selvrepetisjon. kunne det sees. rundgang med oppvask og påkledning og evige ufullendte arbeidsoppgaver, sette bøkene på plass, rette opp radene eller rive dem ut og spise av papp og selvutslettelse, rive opp det kunstige for økologisk ull og låne ut igjen bøkene til dem som har mindre, eller puste inn gufsene av en morgentåke. demrende, for øynene, uten å lukke dem helt. jeg holder posisjonene i sjakk. briljante diamanter av usette eventyr og tusen netter for samme vante drøm. boksene mine står på linje. interiøret orienterer seg etter mønster i tapetet etter linjene i gulvet etter bølgene i ledningene frigjort over gulvbordene. og over dem trår jeg, varsomt. tasser over de forgjengeligste minuttene som om vi følger samme takt og påtar oss liknende avventingsmanøvre. det er ikke forfall, frafall. det er en slags gjennomgang av utallige fireogtyvetalls syklus og en måte å hamre dem ihjel på, uten vold. after hours and hours of beat-ing. det er som et stempel i pannen jeg reduserer til rynker og bisterhets skepsis. med resten. innlemmet i hudfoldene, eller ubevisst å kjenne følelser fysisk på kroppen, der man utfolder dem, og det er her jeg kjører tiden mot en vegg til den stopper og man kan sove den fra seg.

"så kanskje klarer man bare å tenke når man har lagt dagen til side og omfavnet døgnløsheten." / state of obscure minds & constructed jetlag middle-motion. by scara. late late at night. and not necessarily self-indulging, but -reflexive, yeah?