Avdekningsmanøver

Utkast til et dikt jeg skriblet ned på en biltur nylig. Med asfalten farende forbi under bilhjuelen. Som når man ser ut av vinduet og veikantene suser avsted der nede. Fargene glir over i hverandre som lange fartsstriper, streker, og utydelige konturer. Det man et øyeblikk så er snart forglemt. Kjørt ifra. Ute av synsfeltet, ute av minnet. Dyr, kirker, bensinstasjoner. Mennesker hjem og oppholdsrom. Alt blir så ubetydelig når det kun fremstår som utsiktspunkter i et landskap. Dekorasjoner å hvile blikket på mens man forflyttter seg fra et sted til et annet. De reisevante reiser ikke for å være underveis, men for å komme frem, og det meste ignoreres uansett. Bare ikke grunnlaget. Motorveien. Humper og dumper og trafikkontroller. Skilter. Vi guides gjennom terrenget på jakt etter noe som er mer interessant, når det viktigste kanskje fôr oss hus forbi i dette øyeblikk. Moralen er; senk farten, sakke av på utålmodigheten, skue ut, se etter.

"tar" - historier om det overkjørte
(clue, engelsk: tar = asfalt)
Av Scaramouche, po(t)eten, som altså ikke kjører bil men ynder å sitte på.

man tager hva man haver
og legger asfaltdekke
lag i lag og
side om hver side i
en evig oppdekningsmanøver
dekker over
elementenes forsoning
alltid
grenseløs og grunnfast,
tenke seg at
helheten
blir til av blokker;
seig og svartmalt
tjære - over, under,
inntil, mot - som
overlappes i et
evigvarende belegg
av nedbrytbart
og nedbrutt
slitesterk
men nedslitt
motorvei