Forhold av klaustrofobi og avhengighet

Litt skrivekick i går kveld. Mange rare tanker i tropenatten. Veel, okey, ikke riktig ekvatortemperaturer - men deilig likevel. Kunne sove med åpent vindu. Være altfor lenge oppe. Se på junihimmelen. Jeg elsker å puste inn sommernatten. Være våken i varmen. Stemmer, motordur og bilaralarmer. Folk som sitter på trappen utenfor blokken min og røyker klokken halv to om morgenkvisten. Nesten sydlandsk stemning. Som jeg nyter. Fikk skrevet et par fancy dikt også, primært på norsk (inne i en morsmålsperiode nå) og her er noen smakebiter - på det som, må understrekes, er utkast ikke nødvendigvis ferdige produkter. Uansett, det er skriverier. Og de er mine.

"stille opp/oppstilt - forholdslikninger"
Av Scaramouche, po(t)eten, om delvis symbiotisk samliv og tilhørende prøvelser i støtteerklæringer. Så uhorvelig enkelt å være utilstrekkelig eller overdrevent deltagende. Hårfin balansegang.

frender er
i hardt vær
tilstedeværende
nødvendig
(og som et onde, tidvis,
overhengende)
et vern
mot kastene
de tar imot
hvert loss og
også skytsen
som motvekt;
skytsengler
for frenders skyld
man gir
og tar
igjen

"ufaglært drømmetydning"
Av Scaramouche, po(t)eten, som har et meget anstrengt forhold til trange heisrom. God mosjon i å gå trapper, skal jeg si dere.

jeg satt fast i en heis
en glattcelle av gulv og fire dører
ville ikke åpne seg
og knappene var sammenklistret i
et uforklarlig lim
mens rester av graffitti skrek imot meg
mikrofoner ropte at jeg måtte reise opp
og krabbe ut
nei, aldri synke ned og gå (ut) fri

"utbrent og utvannet"
Av Scaramouche, the po(t)et; et slags forsøk på å bevise for meg selv at jeg kan skrive dikt om (stort sett) det meste. Til og med engangsgriller. Den lå der, ensom og forlatt og forsøplende, nedenfor Gamlehaugen - og så mer miserabel ut enn House på en god dag. Jeg syntes den fortjente en liten verselinje eller syv.

en utbrent engangsgrill, et hylster; svart mot sølv
av kull; forkrøplet; skall av gjenglemt felleskos,
man glemte hvem sin innsats, hvem som ledet an, og
presenterte sammenkomstinitiativ, hvem det enn var som tok
saken fatt, og rent i hende, men lot et minne stå
og stå dem bi, når stranden inntas neste morgen av helt nye sko,
for å la vite, her var vi, og her var vi kanhende aldri mer